OverStortinget

Da vi hørte utenriksminister Espen Barth Eide og Høyres kommende leder, Ine Eriksen Søreide, fikk vi en nesegrus hyllest av EU fra begge to og en sterk beklagelse over at det norske folk sa nei til EU i 1972 og i 1994, og den nesegruse hyllesten av EU kommer uka etter at EU har brutt sine avtaler med Norge. Det som er så forunderlig, når en leser den redegjørelsen som Espen Barth Eide står bak, er at uka etter at EU har opptrådt grunnleggende uryddig, er svaret fra norsk side en enorm hyllest av EU og en enorm hyllest av Ursula von der Leyen. Samarbeid er selvfølgelig viktig, men å flytte mer og mer makt ut av denne salen, stortingssalen – det folkevalgte Norge – til Brussel er veldig uklokt. Maktutredningen som Øyvind Østerud ledet, påpekte nettopp at det representative demokratiets makt og innflytelse blir mindre og mindre. Det som blir varslet i redegjørelsen fra Espen Barth Eide, er at man nå skal sette dette i høygir, og at EØS-avtalen skal settes på autopilot. Det som er en stor forskjell mellom da vi diskuterte EØS-avtalen på starten 1990-tallet og i dag, er at EØS går inn på stadig flere områder, og det er forunderlig at den norske ja-siden ikke ser problemene med det. Ta f.eks. regulering av vann og avløp i Norge, f.eks. i Finnmark, Troms og Nordland: Hvorfor skal et regelverk i Brussel regulere det når det ikke gir god effekt, og når det ikke har noe med handel å gjøre? Hvorfor skal Brussel ha noe de skulle ha sagt om hvordan vi skal isolere våre hus og våre bygninger, når det ikke er tilpasset norske forhold? Så sier man at hvis man skal stille krav, eller skal legge ned veto mot det, setter det hele handelssamarbeidet med EU i fare. Det er grunnleggende ulogisk, men det er det som har blitt Høyres og Arbeiderpartiets mantra i den norske debatten. Det er et brudd også med det som var debatten i 1994. Det var debatt om EØS da, men da den ble vedtatt, var daværende statsminister Gro Harlem Brundtland helt tydelig på at vetoretten er til for å brukes. Men da man hørte på Espen Barth Eide tidligere i dag, ble det framstilt som at hvis man bruker vetoretten, er det et brudd på EØS-avtalen. Den er jo en del av EØS-avtalen! Hvis det ikke var sånn, kan man jo bare – på autopilot – ta imot alt som kommer fra Brussel, uansett om det er i strid med grunnleggende nasjonale interesser. Både Høyre og Arbeiderpartiet bør klargjøre at det å bruke vetoretten er en del av mekanismen i EØS. Det er ikke i strid med EØS, det er en del av mekanismen, og det var en forutsetning. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland var krystallklar på det. EU velger altså å innføre toll på ferrolegeringer og bruker § 112 i EØS-avtalen, men den neste paragrafen, § 113, sier at man skal ha samtaler og dialog mellom Norge og EU, og den neste paragrafen, § 114, legitimerer mottiltak. Igjen blir det, fra Høyre og Arbeiderpartiet, framstilt som om det å bruke mottiltak er i strid med EØS-avtalen, men det er jo i samsvar med EØS-avtalen. Det er EU som nå har valgt å bryte det samarbeidet vi har hatt med EU på dette området siden 1973. Det er ikke Norge som har gjort det. Hvis svaret EU opplever å få når de opptrer mer bøllete mot Norge, er at vi bare bukker, nikker, neier og snur oss omkring, og ikke sier fra og er tydelig tilbake, blir det selvsagt lettere å gjøre det en gang til. Det mest legitime er f.eks. å si at hvis vi ikke får fri markedstilgang, er det unaturlig at man bare automatisk skal overføre i overkant av 5 mrd. kr årlig gjennom EØS-midlene, og at vi heller fryser deler av dem. Men det må selvfølgelig stå i forhold til det tiltaket som EU innfører mot oss, som det står i § 114. Vi som land har alt å tjene på et godt samarbeid med våre naboland, og vi har alt å tjene på å ha et godt samarbeid med EU, men vi har ikke noe å tjene på at det blir en automatikk i at det som bestemmes i Brussel, alltid skal vedtas i det norske storting, og at vi, hvis Brussel gjennomfører fiendtlige handlinger mot Norge, også bare skal bukke, nikke og neie. Det er ikke det samme som ikke å ville ha samarbeid, men det er å stå opp for nasjonale interesser og si at også vi må ha noen grenser noen ganger. Det EU har gjort mot Norge de siste 14 dagene, er å krysse en sånn grense, og da må vi også tørre å si tydelig fra.