OverStortinget

Vi har hatt en vanvittig vekst i datasentre i Norge de siste årene, og det gir seg utslag på flere måter, i konkret vekst. I interpellasjonsteksten refereres NVEs siste tall, som viser nesten en dobling i det faktiske forbruket. Den nyeste oversikten fra NVE over tilstanden i kraftsystemet viser at «[f]orbruket til datasentre hadde en kraftig vekst fra 1,6 TWh i 2023 til 2,1 TWh i 2024». Direktoratet skriver også at veksten i kraftforbruk i denne sektoren har gått raskere enn forventet. NVE publiserte også i juni i år en analyse som anslår at forbruket vil tredoble seg til 6 TWh i 2030, 8 TWh i 2035 og 10 TWh i 2040. Det er på den ene siden en konkret forbruksøkning, men det viser seg også i det som er reservert. Av totalt 7 680 MW er 2 756 MW – altså 36 pst. av nettet – reservert til datasentre. Til sammenligning er det kun reservert litt over 1 000 MW til industriformål. Det aller verste tallet er kapasitetskøen, eller strømkøen, der datasentre står for 50 pst. av alle næringsformål, ifølge tall Rødt har fått av energiministeren. Det er ikke sikkert at alle disse får tilsagn, men hvis de hadde fått det, ville det utgjort en tredjedel av hele Norges kraftforbruk. Det er alvorlig. I møte med disse tilsynelatende tørre opplysningene – nå var det mye tall – opplever jeg at digitaliseringsministeren heier på datasentereksplosjonen, og det skremmer meg. Norge har begrensede ressurser, i likhet med resten av jordkloden, og da må vi ha en diskusjon om forbrukssiden, ikke bare en diskusjon om hvordan vi skal bygge ut og bygge ned. Hvis ikke frykter jeg at vi vil få mange flere vindkraftverk i norsk natur, og jeg tror at de siste vernede vassdragene vil stå lagelig til for hogg. Vi vet nemlig at datasenterindustrien ønsker seg den fornybare, regulerbare vannkraften. Det er den billige regulerbare vannkraften i kombinasjon med kystlinjen vår, med fjordene våre – som gir gode nedkjølingsmuligheter – som gjør at de ønsker å etablere seg i Norge. Vi har allerede bygget ut eller påvirket to tredjedeler av alle vassdragene våre. Om den siste tredjedelen sa NVE-sjefen, altså sjefen for Norges vassdrags- og energidirektorat, Kjetil Lund, helt presist: «Det er neppe stort potensial for utbygging i vernede vassdrag, med mindre man ønsker å gyve løs på den vakreste, mest verdifulle naturen vi har.» Det er dette som står i fare. I tillegg er det himmelropende naivt å tro at denne industrien ikke vil gå på bekostning av eksisterende industri. I NRK Debatten framstilte ministeren Karianne Tung det som at f.eks. industrien på Herøya kan komme foran i køen hvis Google ikke igjen søker om mer kraft – og det har de for så vidt gjort. Det stemmer ikke, for som NVE-sjefen var inne på, er det førstemann til møllen-prinsippet som gjelder, og datasentrene er forholdsvis «modne», så de vil komme langt fram i køen hvis man legger modenhetskriteriet til grunn i tillegg til dette førstemann eller -kvinne til møllen-prinsippet. Rødt er imot at Norge skal være en slags råvareprodusent, at vi skal være Europas eller verdens grønne minnepinne. Vi får lite i retur. Erfaringene tilsier at det ikke gir mange arbeidsplasser. Nscale, som nå skal serve OpenAI i Narvik, har et datasenter i Glomfjord med tolv ansatte. Dette er ikke særlig innbringende business for Norge heller. Erna Solberg fjernet i sin tid eiendomsskatt på produksjonsutstyr helt bevisst for at disse skulle komme til Norge. I Dagens Næringsliv i dag kan vi også se at antall datasentermillionærer bare øker – det øker så mye at noen av dem til og med har flyttet til Sveits. Det er en helt annen fortelling enn den stolte fortellingen vi har, med panikklover, konsesjonslover til vannkraft og skog, og det at vi har de ti oljebud som gjorde at vi tok kontroll på sokkelen. I det nevnte intervjuet later derimot digitaliseringsministeren til å ha et ganske naivt syn på dette. Jeg vil gjerne høre hva digitaliseringsministeren har å si.