OverStortinget

Årets statsbudsjettprosess har vært kaotisk. Resultatet av forliket mellom regjeringen og resten av tuttifrutti er usikkerhet, spesielt for oljenæringen. I motsetning til representanten Astrup tenker jeg at vi ikke trenger å gi regjeringen påfyll med Tutti Frutti. Der er det mer enn nok. Noen vil nok mene at representanten Moflags beskrivelse av godt samarbeid heller er et uttrykk for et behov for parterapi. Det vi trenger nå, er stabilitet og forutsigbarhet for oljenæringen og for verftsindustrien. Da er det helt feil medisin å bruke tid og ressurser på å opprette en usikkerhetskommisjon for oljenæringen. Hvem er det egentlig som snakker sant av partiene på venstresiden? MDG sier at en nå starter å skrive det siste kapittelet i norsk oljehistorie og åpner derfor for alle de eventyrene som skal bygge Norge videre, og Tysklands kullutfasingskommisjon skal være forbildet. FrP synes ikke industrinedleggelse og industridød er en modell vi skal trakte etter. Kanskje representanten Mani Hussaini synes det er en god idé når Arbeiderpartiet er med på å strupe Norwegian Energy Partners, som bidrar til et håndfast industrieventyr i utlandet for leverandørindustrien? Arbeiderpartiet mener at det ikke er en strategi for sluttfasen av norsk oljeindustri. Her er det ett parti som ikke snakker sant, eller som i det minste har et anstrengt forhold til sannheten. Jeg lurer også på hva alle de eventyrene som skal bygge Norge videre, er, for budsjettforliket bidrar ikke akkurat til å fremme nye næringer. Utvinning av havbunnsmineraler stoppes for fire nye år. Betydelige investeringer kan gå tapt, og tuttifrutti er kroken på døra for etablering av en ny industri i Norge, hvor vi er verdensledende på subseateknologi. Skatte- og avgiftstrykket forblir høyt, og med det kveler regjeringen vekst, innovasjon og nye arbeidsplasser, samtidig som kapitalen rømmer landet. Jeg er skuffet over at vi har en finansminister, som attpåtil har vært generalsekretær i NATO, som sier at det er et rimelig forlik, for det å gi en gavepakke til Kina er ikke et rimelig forlik. Vi kan bidra til å sikre syv av tolv kritiske mineraler NATO peker på for forsvarsindustrien, en næring med potensielt flere hundre milliarder kroner. Vi kan bidra til selvforsyning i Europa. Det er ikke et rimelig forlik, det er en historisk tabbe. Vi trenger heller ikke kommisjonsrekord. Markedet ordner det helt fint selv. Det internasjonale energibyrået, IEA, peker på økt etterspørsel etter olje og gass fram mot 2050. Det vi burde snakke om, er hvordan vi kan bidra til økt europeisk energisikkerhet med de betydelige ressursene som fortsatt er igjen på norsk sokkel. Jobbene i oljeindustrien skal sikres, ikke ofres på symbolpolitikkens alter. I statsbudsjettet kunne vi lese at høy karbonpris som følge av dobbel virkemiddelbruk kan føre til at felt blir stengt ned tidligere enn de ellers ville ha blitt, men nå økes jo CO2-avgiften, så MDG smiler. Nok en gang sier regjeringen én ting og gjør noe annet. Når MDG krevde nedstengning av åtte felt i senfasen i sommer, må en si det som det er: Det gjør det faktisk vanskeligere å forlenge feltene på en lønnsom måte med CO2-avgiftsøkninger. Arbeiderpartiet svikter totalt sett og setter jobbene til tusenvis av oljearbeidere i fare. Dette er ikke grønn politikk; dette er en oppskrift på færre jobber, lavere verdiskapning og svekket energisikkerhet.