Kristoffer Sivertsen (FrP) [14:15:57] (ordfører for saken): Jeg vil først takke komiteen for en grundig behandling av en viktig og ikke minst nødvendig sak. Den innebærer en behandling av spørsmålet om vi skal få en plan for håndtering av sprengstoff og ammunisjon i norsk natur og i kystnære farvann, og en plan for prioritering av rydding av sprengstoff og ammunisjon. Jeg vil også benytte anledningen til å takke de aktørene som har gitt innspill til komiteen. Over til selve saken: Det finnes fortsatt mengder med sprengstoff og ammunisjon igjen i norsk natur og langs og i kystnære farvann. Det er et statlig ansvar å rydde opp i det som kan være både farlig og skadelig for mennesker, dyr og natur. Det er langt flere udetonerte bomber, miner og annen ammunisjon i Norge enn hva en trodde tidligere. Det er selvfølgelig mulig eksplosjonsfare og forgiftningsrisiko, spesielt hvis drikkevannskilder skulle bli påvirket. Det gjøres jevnlig funn av ammunisjon i sivile områder. Blant annet avdekket Forsvaret flere tusen eksplosiver fra andre verdenskrig i Kirkenes. Det er betydelige mengder ammunisjon som er dumpet i kystnære farvann og ammunisjonsrester i naturen og rundt vassdrag for øvrig. Jeg vil trekke fram at det kan ligge flere hundre tonn mer ammunisjon i Mjøsa enn hva en tidligere trodde. Det er også verdt å merke seg at det under andre verdenskrig ble lagt ut mer enn 340 000 miner bare i Sør-Rogaland, hvor særlig flere av jærstrendene ble svært tett minelagt. Det sier seg selv at selv om det har gått flere år, og en har tatt noen runder, klarer en ikke å få med seg alt, og det dukker stadig opp mer. Det er på denne bakgrunnen at Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å få en bedre nasjonal oversikt over forekomsten av sprengstoff og ammunisjon. En sånn type kartlegging vil være viktig for å redusere risikoen for skade på mennesker og dyr og for å håndtere sikkerhetsutfordringer, også på sivil grunn. Ikke minst vil det legge et godt grunnlag for faktisk å få fjernet mer sprengstoff og ammunisjon i norsk natur. Derfor støtter vi forslagene i saken og ser fram til vedtakelse.

I den tiden verden står i, er det ekstremt uklokt og usolidarisk av Rødt, MDG og SV å si at en skal stoppe en gruvevirksomhet. Hvor i timen er det partiene har sovet når Det internasjonale energibyrået har advart om å legge alle eggene i kurven til Kina? Hvorfor betyr det ingenting at vi løper en gigantisk geopolitisk risiko hvis vi ikke bidrar til produksjon av helt nødvendige mineraler eller metaller? Betyr det ingenting at til og med EU har klart å se at akkurat denne gruven vi diskuterer i dag, er et strategisk prosjekt i Europa av høy viktighet? Kobber er en kritisk innsatsfaktor i moderne forsvarsindustri og produksjon av militært utstyr. Dette er ikke dagen å tabbe seg ut på, når vi ser hva som beveger seg i verden, men det vil vi gjøre hvis vi trekker tilbake tillatelsen. Her snakker vi vel om Norges største kobberforekomst. Det er ekstremt ironisk at partiene som ivrer for det grønne skiftet ved enhver anledning, ikke vil anerkjenne at de vil trenge nettopp kobber for å gjennomføre en symbolsk klimasløsing. I dag handler det om rammebetingelser. Det handler om forutsigbarhet for en viktig næring. Det handler om at investeringer i Norge skal være forutsigbare. Det vil medføre store negative konsekvenser for hvordan Norge oppfattes som vertsnasjon for investeringer i råvareproduksjon hvis myndighetene nå skulle trekke tilbake en lovlig gitt tillatelse. Forslaget om å trekke tilbake gruveprosjektets tillatelse har egentlig vært fremmet ved ganske mange anledninger, men heldigvis har det ikke fått flertall i Stortinget. Det ville vært spesielt hvis det skulle kommet et vedtak om å trekke tilbake denne tillatelsen på toppen av at Arbeiderparti-regjeringen, med klimapartiene i baksetet, klarte å torpedere utvinning av havbunnsmineraler, som kunne gitt syv av de tolv kritiske mineralene for forsvarsindustrien som NATO peker på. Utslippstillatelsen til Nussir er gitt i tråd med gjeldende lovverk. Derfor må vi faktisk forholde oss til det vedtaket som er truffet i henhold til lov og forskrift, og at det skal ha forutsigbarhet og rettsvirkning. Her foreligger det ikke noen nye, vesentlige forhold som tilsier at en kan omgjøre det. Jeg vil også bare si til representanten Lars Haltbrekken fra SV at dobbeltmoral er dobbelt så bra som vanlig moral. Når representanten snakket i saken om Melkøya, sa han at en ikke ville stemme for å stanse kraftranet av Finnmark, begrunnet med at en ikke ville be statsråden om å bryte loven, men er det ikke nettopp det SV gjør i denne saken her? I denne saken er det ingen nye omstendigheter, som det var i Melkøya-saken, så hva er egentlig forskjellen? I denne saken har ikke statsråden en juridisk hjemmel til å trekke tilbake tillatelsen, og derfor må denne tillatelsen stå.

All makt i denne sal la all makt i Brussel. Jeg er dypt bekymret for at det pumpes ut direktiver, forordninger og andre rettsakter i stor stil, og at en i Brussel ikke forstår verken sine egne medlemsland i EU eller at Norge er en enkelt stat som blir kraftig påvirket. Når EU nok en gang har en ny nettpakke på trappene, tror jeg at jeg må være tydelig på at dette kan gå over stokk og stein. Ikke bare har det skapt ramaskrik over at EU har et forslag som vil ta norske flaskehalsinntekter for å drive u-hjelp for kraftnett i EU-land, men også over et forslag fra EU om å overkjøre norsk suverenitet på energiområdet i et tempo en ikke har sett maken til tidligere. I Norge må vi ta flere avgjørelser om kraften vår selv – ikke færre. Jeg mener man allerede nå må være ekstremt tydelig slik at en unngår å havne i en situasjon en ikke klarer å håndtere, og som en må ro seg ut av for ikke å gi fra seg suverenitet. At EU skal kunne ta initiativ til nye utenlandskabler, kan ikke finne sted. Det er Norge som må ta egne konsesjonsprosesser og bestemme over dem. Kanskje ender vi opp med et frislipp som kan føre til enda mer prissmitte. Norge skal ikke ha europeiske priser, uansett hvor glad Arbeiderparti-regjeringen er i å logre for EU. Det er mulig EU mener at det som til sjuende og sist blir nettpakken, vil gi økt konkurransekraft og rimeligere energi. Spørsmålet er: For hvem? Jeg er skeptisk til at det er Norge som vil tjene på det. Dessverre ser vi at EU går i feil retning og blir mer reguleringsivrig og så grådig at en tidligere i praksis foreslo å støvsuge Norge for flaskehalsinntekter. EUs nettpakke er jo en «fast track» for å øke prissmitten fra Europa til Norge, og sånn kan vi ikke ha det. Fremskrittspartiet har allerede én gang fremmet forslag om å be regjeringen vurdere å bruke reservasjonsretten i møte med nettpakken fra EU hvis det går negativt ut over Norge. Vi mener at regjeringen må se alvoret og sikre norske interesser før det er for sent. Vi må klare å vurdere hvor mye av det som kan bli vedtatt, som er EØS-relevant, slik at en ikke allerede havner bakpå. Så komplisert er de spørsmålene nødvendigvis ikke. Det er ikke første gang en vurderer om noe er EØS-relevant. Fremskrittspartiet mener at regjeringen ikke bare kan tvinne tommeltotter og vente og se hva som skjer. Vi må faktisk være proaktiv og hindre at skaden skjer. Vi kan ikke akseptere at vi ender opp med å gi mer suverenitet fra oss og risikere en bølge av utenlandskabler som gir europeiske strømpriser.

Jeg hadde håpet å slippe å holde et ekstra innlegg, men det ante meg, da jeg hørte Hussainis innlegg, at jeg måtte si noe. Jeg vet ikke om det innlegget var ferdigskrevet på forhånd, men la meg få minne representanten Hussaini om én ting: Problemene med strømprisen varte svært lenge før regjeringen løftet en eneste finger. Hadde representanten bodd i det fylket jeg kommer fra, hadde han også reagert. Representanten Hussaini må nok ta inn over seg at det ikke settes norgesrekord i tempo eller fart når det kommer løsninger fra regjeringen. Noen vil nok også mene at det var en stor skam at det tok så lang tid før det kom en form for løsning. Fremskrittspartiet ville ha en bedre løsning for strømpriser enn regjeringen ville ha. Vi foreslo som kjent en makspris. Hvis det hadde vært innført, ville det betydd at folk hadde kunnet ta del i de lavere strømprisene når de er der, i stedet for å måtte binde seg til en strømpris som har vært høyere enn det en har vært vant med. Det store problemet er at en ikke har tatt tak i de underliggende problemene for strømprisene. Derfor blir det noe underlig og rart å høre det innlegget vi i dag har hørt fra representanten Hussaini. Det han burde ha fokusert på, er selvsagt hvorfor en ikke har gjort noe tidligere for å rydde opp for de studentene som har falt utenfor, de som har valgt å bo i studentbolig fordi de har måttet, og som har fått en større regning fordi regjeringen har somlet i vel 190 dager. Så vanskelig er det faktisk ikke å få på plass en løsning. Det må kunne gå an å jobbe litt raskere.

Statsråden sier at en ikke har glemt en gruppe, men hvis det sånn at det er mange studenter som faktisk ikke får ta del i den ordningen fordi de bor i en studentsamskipnad, i en bolig der, og da ikke fikk ta del i norgespris, er ikke de da en gruppe som har blitt glemt?

Jeg er jo helt enig med statsråden i at en burde ha funnet løsninger for de studentene, og en var vel klar over at studentsamskipnader gjerne har ulike innretninger. Men ut av en skuff dukket jo norgespris opp etter at innbyggerne hadde betalt i dyre dommer på grunn av strømpriser. Forslaget om norgespris dukket opp i hui og hast, og når en nå står her i dag, er det jo åpenbart at noen grupper faktisk ble glemt. Er statsråden enig i at norgesprisordningen bar preg av hastverk og venstrehåndsarbeid når den typen glipp, hvor ikke alle får muligheten til å benytte det, faktisk fant sted.

Det er fullstendig urimelig og ulogisk at det er studenter som bor i studentboliger som skal måtte svi for høye strømpriser, kun fordi de endte med å bo i en studentbolig og ikke i en privat bolig. Mener statsråden oppriktig at studenter, en gruppe som har dårlig råd, ikke skulle få tilgang til rimeligere strøm da norgespris ble innført?

Ja, jeg tar opp forslaget Fremskrittspartiet er alene om og det forslaget vi har sammen med andre.

Det er nødvendig å få regjeringen til å bry seg om studenter, som dessverre har lidt lenge under høye strømpriser, fordi de bor i studentboliger. Vi kan ikke akseptere at en av de gruppene i Norge med dårligst råd, faller utenfor tiltak som kompenserer for høye strømpriser. Da jeg stilte spørsmål til regjeringen om regjeringen mente det var rimelig, var svaret jeg fikk at regjeringen ville utrede litt mer. Hvis det er noe denne regjeringen er god på, er det å utrede, vente og se, sette ned utvalg og kommisjoner, men samtidig er problemet her at det har gått vinter og vår før studentene er i nærheten av å få en løsning som hjelper dem med en trang økonomi i hverdagen. Studentboliger er i dag ikke en del av ordningen med Norgespris, og det går ut over studentene som må betale mer for strømmen hvis de er så uheldige at de bor i en studentbolig i stedet for å bo i en annen bolig. I praksis betyr dette høyere strømpris for mange studenter, som i mangelen på boliger ved flere studiesteder er avhengig av og ikke har noe alternativ til studentbolig. Samtidig skal en fortsatt ha råd til å være student. Denne forskjellsbehandlingen har vakt oppsikt hos studentorganisasjonen ved Universitetet i Stavanger, som for litt siden skrev et leserinnlegg i Stavanger Aftenblad om problemstillingen. Jeg vil spesielt berømme studentorganisasjonen StOr for å være tydelig på at dette er et reelt problem. Det er fullstendig urimelig og ulogisk at det er studenter som bor i studentboliger som skal måtte svi for høye strømpriser – kun fordi de bor i en studentbolig. I mitt eget hjemfylke har Studentsamskipnaden i Stavanger blitt nødt til å øke prisene som studentene må betale – rett og slett fordi studentene faller utenfor ordningen når de bor i en studentbolig. Det blir dumt og ikke verdig når vi skal heie på neste generasjon med kloke hoder. For Fremskrittspartiet handler det om at folk skal få bedre råd. Da må vi hjelpe studentene til at økonomien går rundt, og at de ikke må bære konsekvensene av de høye strømprisene. Da er det gledelig at det i hvert fall er kommet et lite hakk videre, for nå handler det om å gjøre det bedre for studentene. Men regjeringen kan ikke somle – det haster faktisk å få en løsning på plass hurtig for studentene.

Når vi trenger mer kraft og å ha beredskap i den mest urolige politiske sikkerhetssituasjonen siden krigen, er det spesielt å se at vår finansminister har spilt rulett med norsk energisikkerhet. Vi er vant til at statsbudsjettene fra Arbeiderpartiet kommer med skattesjokk for næringer. Spørsmålet er ikke om det kommer et skatte- eller avgiftssjokk, spørsmålet er hvilke næringer det kommer til å gå ut over denne gangen. Jeg er lei av en vilkårlig og en fullstendig uforutsigbar næringspolitikk fra regjeringen. Jeg mistenker etter hvert at vi har en finansminister som ikke snakker med de andre statsrådene før det legges opp til en plan som kan sope inn mer skatter og avgifter. 13 TWh kommer fra småkraftverk, altså omtrent 8 pst. av Norges totale kraftproduksjon, og NVE mener det er potensial for å doble det. Men når vi har en regjering som ikke akkurat kvalifiserer seg til VM i å sørge for at ny kraft blir bygget ut, vil gjerne noen mene at det er energipolitisk galskap å skatte i hjel en liten, men helt nødvendig del av Norges energiforsyning. Å senke terskelen for grunnrenteskatt for småkraftverk fra dagens nivå vitner egentlig ikke om så mye mer enn en statlig grådighetskultur. Småkraftverksbransjen er i stor grad lokal, og det er ikke snakk om superprofitt. Ikke minst vil jo statsråd Stoltenbergs kraftskatt koste rogalandske kommuner mange hundre millioner. Og til representanten Hussainis innlegg tidligere: Det hjelper ikke å kaste penger på et problem når en ikke klarer å framskaffe ny kraft. Jeg synes det er helt utrolig at det i det hele tatt er mulig å komme med denne typen forslag, som gir den type utslag, og som skremmer bort investeringer i nye småkraftverk. Det er vel det Arbeiderpartiet mente med sitt valgkampløfte om at de skal holde skatte- og avgiftsnivået stabilt de neste fire årene. Når Arbeiderpartiet i enkelte saker snakker om stabile og forutsigbare rammevilkår, lurer jeg på: Hvorfor skal ikke det gjelder bredt for alle næringer? Arbeiderpartiet vil jo også gi skattesjokk til andre næringer som er avhengige av naturgass. Men i dag stanser en avgifts- og skattetrangen til Arbeiderpartiet i i hvert fall én sak. Poenget mitt er: Vi vet ikke hvilken næring Arbeiderpartiet kommer etter neste gang og vil strupe lønnsomheten til ved å ta inn mest mulig skatt og avgift – uten hensyn til hvor næringsfiendtlig det er. Til sist: Fremskrittspartiet ønsker mer økonomisk handlefrihet også for næringslivet, sånn at vi kan ha trygghet for investeringer som kommer samfunnet og fellesskapet – som Arbeiderpartiets opptatt av å snakke om – til gode. Det er det helt klart at mer kraftproduksjon fra småkraftverk vil gjøre, og derfor heier selvfølgelig FrP på småkraftverkene.

Det er morsomt å kaste stein i glasshus når Arbeiderpartiet har norgesrekord i ustabile rammebetingelser for industrien og i uforutsigbar skattepolitikk. Det Arbeiderpartiet mente med sitt valgkampløfte om at de skulle holde skatte- og avgiftsnivået stabilt de neste fire årene, kan vel godt beskrives som ikke sannferdig, spesielt når en ser hvordan regjeringen har ønsket å skattlegge småkraftverkene så tøft at det truet både lønnsomhet og framtidige investeringer. Ta et eksempel: Oltesvik kraftverk i Gjesdal kommune ville fått en effektiv skattesats på over 100 pst. Noen vil kanskje mene at regjeringen la opp til et ran av Vestlandet, og det er heller ikke første gang verdier har blitt omfordelt bort fra Vestlandet av regjeringen. For Rogalands kommuner alene ville det utgjøre i størrelsesordenen 750 mill. kr i form av verditap, som igjen vil gå utover barn og unge, eldre og veier i rogalandske kommuner, rett og slett fordi en ikke lenger får de utbyttene. Samtidig har ikke regjeringen lagt opp til å kompensere kommunene som med det forslaget de fremmet i statsbudsjettet, ville blitt rammet av grunnrenteskattforslaget. Er det dette Arbeiderpartiet mente med sitt valgkampløfte – skattesjokk, uforutsigbarhet og manglende stabilt avgiftsnivå – eller vil statsråden erkjenne at Arbeiderpartiet har brutt sitt løfte?

Når en har god hørsel, hører en fort om en statsråd klarer å svare ja på et enkelt spørsmål. Hver gang det nærmer seg statsbudsjett eller revidert nasjonalbudsjett, har næringslivet grunn til å bekymre seg for hva Arbeiderparti-regjeringen finner på. Næringslivet trenger stabile og forutsigbare rammevilkår. Dessverre har vi sett at det med statsbudsjettene fra Arbeiderpartiet kommer sjokk for næringslivet. Spørsmålet er ikke om det kommer et skatte- eller avgiftssjokk, spørsmålet er hvilke næringer det vil gå utover denne gangen. Bare for noen dager siden varslet regjeringen at de ville lønnsomheten som bedrifter som Ålgård Offset og Figgjo porselen, til livs med å ilegge en dyr CO2-avgift på en bransje som er helt avhengig av naturgass for sin produksjon. Denne uforutsigbarheten og manglende respekt for næringsdrivende er ikke næringslivet i Norge verdig og skremmer bort investeringer. I statsbudsjettet var det småkraftverkene som fikk gjennomgå. Heldigvis er det et flertall i Stortinget nå for å stoppe rasering av norske småkraftverk og ta tilbake stabile rammevilkår og forutsigbarhet for næringslivet. Kan statsråden nå garantere for at Stortingets flertallsvedtak blir fulgt opp, og at det ikke blir en omkamp om stabile og forutsigbare rammevilkår for småkraftverkene?

Statsråd Aasland er den lengstsittende statsråden med ansvar for energi, men likevel har det på hans vakt knapt blitt en terrawattime med ny kraftproduksjon. Samtidig sier regjeringen i praksis at de ønsker å si nei til mer kraft fra dagens småkraftverk gjennom sitt forslag til statsbudsjett. NVE peker på at dagens 13 TWh fra småkraft potensielt kan dobles. Med grunnrenteskattforslaget fra Arbeiderpartiet vil noen mene at regjeringen tar knekken på en del av kraftbransjen som har klart seg godt nettopp fordi politikerne har holdt fingrene av fatet. En skatt som truer eksisterende småkraftverk og nye investeringer i småkraftverk skjønner de fleste er å gjøre det til en kraftressurs for samfunnet som ikke lenger er fornybar, rett og slett fordi store deler av den næringen må legges ned. Når en bortimot unison næring har slaktet regjeringens forslag, lurer jeg på om statsråden mener at grunnrenteskattforslaget i statsbudsjettet og måten det vil ramme småkraftbransjen inn på, nå er en dårlig idé. Ville en satt fram det samme forslaget i dag?

På vegne av Fremskrittsparti-representantene Tor Mikkel Wara, Sylvi Listhaug, Rikard Spets, Morten Stordalen, Pål Morten Borgli, Marius Arion Nilsen og undertegnede har jeg gleden av å sette fram et representantforslag om tiltak for mer effektiv og økonomisk utnyttelse av strømnettet.

Tiden er inne for å skrote en sykehusfinansieringsmodell som ikke fungerer. Vi har over tid sett de katastrofale utslagene som har vært av dagens sykehusfinansieringsmodell, som ikke skiller mellom investering og drift, i form av kutt i pasienttilbud og spinking og sparing ned til beinet. Særlig tydelig har det blitt for Stavanger universitetssykehus, et splitter nytt sykehus som har åpnet med kun ett ferdig byggetrinn. Helseministeren vil ikke gi noen garantier for at andre byggetrinn blir realisert, selv om det er avhengig av effekten av helseforetakets innsparinger. I et av verdens rikeste land mener Fremskrittspartiet det er uverdig. Det er få eksempler som er bedre til å bekrefte at dagens modell svikter totalt, enn Stavanger universitetssykehus. Derfor er jeg stolt over at Fremskrittspartiet handler i stedet for å følge situasjonen nøye og gjemme seg bak helseforetakene i årevis. Tiden er inne for en modell som skiller mellom drift og investeringer, sånn at store sykehusinvesteringer fullfinansieres over statsbudsjettet og ikke gjennom at pasienter og ansatte må ta regningen i form av et svekket behandlingstilbud og arbeidsmiljø, kø og sykefravær. Staten tjener seg rikere, men sykehuset må betale dyre renter til staten. Som et eksempel har ikke Stavanger universitetssykehus råd til å drifte med bare enerom, selv om det ble bygd og planlagt for det. Fremskrittspartiet og Rødt har vært de tydeligste stemmene for å skrote dagens modell, men når det kommer til stykket, svikter Rødt fullstendig. Noen vil si at Rødt nå logrer for Arbeiderpartiet eller gjør knefall for dem. Hva som har gjort at de nå vil tilbake igjen til start, vites ikke, men jeg er særlig skuffet over representanten Mímir Kristjánsson, som jeg har konkurrert med lokalt om denne saken, og som svikter Rogaland og Stavanger universitetssykehus fullstendig. Rødt er nå med på å legitimere at Arbeiderpartiet kan fortsette å bruke tid på å utrede alternativer. Nå får vi ingen garanti for at det faktisk blir et skille mellom drift og investering, eller at nye sykehusbygg skal fullfinansieres over statsbudsjettet. Leser en forslaget til Arbeiderpartiet, ser en dette. Kutt og utsettelser hviler nå på kappen til Rødt. Jeg vil påpeke at Høyre, som skal finne sin nye politikk, i hvert fall har funnet sin nye rolle som støttehjul for Arbeiderpartiet. Nå er vi dessverre tilbake igjen til start. Det Rødt gjør nå, er å svikte Helse-Norge og stemme for ikke å løse situasjonen, men å slå inn åpne dører, slik Arbeiderpartiet allerede er i gang med, med sitt nye sykehusutvalg. Støre-regjeringen er mer opptatt av å sette ned utvalg enn å få noe gjort, og de har allerede satt ned flere utvalg og kommisjoner enn Solberg-regjeringen gjorde i sine siste fem år. Jeg er spesielt bekymret for at helseministeren ikke tar situasjonen på alvor. I lang tid har de ansatte advart, og statsråden har ikke lyttet. Når Fremskrittspartiet påpeker alvoret i situasjonen ved Stavanger universitetssykehus, blir det møtt med skuldertrekk og blinde anklager om at situasjonen svartmales. Nå ser det dessverre ut som en skal gå enda flere runder og bruke enda mer tid.

Jeg opplever at statsråden bagatelliserer problemene en har med SUS. Jeg stiller spørsmål ved dette: Når regjeringen kan reise verden rundt og dele ut bistandsmidler med få kritiske tanker om hva midlene brukes på, eller om de kommer fram til aktverdige formål, er det spesielt at vi i Rogaland ikke er like viktige for regjeringen, og at regjeringen ikke er villig til å rydde opp i den økonomiske krisen som SUS står i. Det er dramatisk at SUS ved åpningen har en gjeld på 11,2 mrd. kr. De trenger 1,4 mrd. kr i nye lån til byggetrinn 2. Samtidig må de betale renter på en halv milliard kroner i året. Det er et faktum at sykehuset ikke har råd til å ha en realistisk bemanning, og så alvorlig som situasjonen er nå, er passiviteten til statsråden en hån mot pasienter og ansatte. Hvordan kan statsråden forsvare at mens staten blir rikere og rikere, blir pasienttilbudet ved SUS redusert? Det ble innført streng ansettelseskontroll. Ventetidene går opp, antall planlagte operasjoner går ned, og vegger må rives på et splitter nytt sykehus fordi en ikke har råd til å drifte det. Erkjenner statsråden at det ikke er helseforetaket som er ansvarlig for konsekvensene av politikken som etterleves, men regjeringen?

Jeg har snart mistet tellingen på hvor mange ganger statsråden de siste årene har vist til helseforetaket hver gang vi har sett den konsekvensen at investering i bygging av nye Stavanger universitetssjukehus, SUS, som er helsetilbudet til rundt 40 000 mennesker, går ut over pasienttilbudet og de ansatte. Alle skjønner at det er enklere å gjemme seg framfor å ta ansvar, men nå har en over tid sett hvor hardt innsparingene som statsråden selv forutsetter skal ha en effekt for at en i det hele tatt får bygget ferdig byggetrinn 2, går ut over pasienter og ansatte. Realiteten er at det er blitt bygget et sykehus som en ikke har råd til å drifte. Uansett hvor mye tiltro statsråden har til helseforetaket, er realiteten økte ventetider, reduksjon i operasjonskapasitet, økt sykefravær, reduksjon i behandlingstilbudet og et helsetilbud som er i ferd med å råtne på rot, rett foran øynene våre. Vil statsråden nå ta ansvar og sørge for at nye SUS ikke blir et konkursbo, eller vil statsråden fortsette med å sette norgesrekord i å gjemme seg bak helseforetaket?

«Sykefraværet blant operasjonssykepleierne ved nye Stavanger universitetssjukehus har økt til nær 19 pst. etter innflytting i november 2025 – nær en dobling av det som normalt ligger rundt 10 pst. Antall planlagte operasjoner har blitt redusert med om lag 40 per uke, og så langt i år er det registrert rundt 1 500 overtidstimer hos operasjonssykepleierne. Hva vil statsråden gjøre for å sikre forsvarlig drift og opprettholde nødvendig operasjonskapasitet ved det nye Stavanger universitetssykehus, slik at pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og ventetider ikke svekkes ytterligere?»

Jeg opplever egentlig ikke at statsråden svarer på spørsmålet. FrP har en invitasjon til statsråden om å stå sammen om å åpne de mest ressursrike områdene som i dag er stengt. De kunne representert store muligheter for norsk oljenæring og bidratt til energisikkerheten i Europa, også i den tiden vi er i. Selv om oljeselskapene er hindret fra å gå inn i områder som er stengt for oljeselskaper, er det likevel mulig å gjøre seismiske undersøkelser ved å bruke eksempelvis Sokkeldirektoratet. Vil statsråden åpne for at også i særlig sårbare, stengte, områder kan Sokkeldirektoratet få lov til å gjennomføre seismiske undersøkelser, og med det skru opp tempoet, så vi kan posisjonere oss langsiktig – altså at det kan være mulig for oljeselskapene å få tilgang på store ressurser og fortsette å skape verdier så lenge som mulig?

Fremskrittspartiet ønsker å gjøre mulighetsbildene til Sokkeldirektoratet til skamme. Da er vi avhengig av at de store ressursene er utvinnbare på en lønnsom måte. Vi trenger også å åpne nye områder. Sokkeldirektoratet sier at det er store ressurser i områder som i dag er stengt for oljeselskaper. Spørsmålet mitt er om statsråden vil ta imot en invitasjon fra FrP om å stå sammen om å åpne de mest ressursrike områdene som i dag er stengt.

Statsråden er vel den eneste energiministeren som jeg kan komme på, som noen gang har trukket tilbake oljeblokker, og det at det i siste statsbudsjett ble tilbudt å redusere TFO-arealet, som Nettavisen avslører, er en ustabilitet jeg håper vi ikke ser igjen. FrP vil gi rødt kort til klimapartiene i oljepolitikken. Spørsmålet mitt til statsråden er om han vil love at han ikke vil tillate at klimapartiene får gjennomslag i oljepolitikken når statsbudsjettene skal behandles framover?

I bestillingen til regjeringen står det ikke et ord om CCS, havvind eller symbolske klimatiltak som elektrifisering. Det forventer vi i Fremskrittspartiet at regjeringen forholder seg til. Det er en petroleumsmelding vi vil ha, ikke en melding om alt mulig annet. Norges viktigste næring fortjener bedre enn den usikkerheten de 200 000 menneskene som jobber i tilknytning til oljen, har opplevd med statsbudsjettene når Gahr Støre har vært statsminister. Fremskrittspartiet støtter en ny petroleumsmelding, selv om det er nye letemåter vi trenger, ikke mer papirarbeid. Vi er bekymret for hva som kommer i etterkant av regjeringens usikkerhetskommisjon, og har ikke nødvendigvis tillit til at Arbeiderpartiet alene klarer å stanse klimapartienes stormløp for å ødelegge mest mulig for oljenæringen. I Storbritannia har vi sett skrekkeksempelet på hvordan det er mulig å rote til en næring fullstendig. Aberdeen ser i dag ut som en spøkelsesby, og Storbritannia importerer gass fra Norge. Forstå det den som kan. Noen vil kanskje beskrive Storbritannias oljepolitikk som fullstendig galimatias. Det er ikke mange år siden noen klimapartier sa at oljen hørte hjemme på museum. Visst er oljemuseet i Stavanger flott, men når en fant Johan Sverdrup-feltet, som ingen trodde en skulle finne, revitaliserte det hele oljenæringen. Der skal vi forhåpentligvis igjen. Vi har en ambisjon om å gjøre alt vi kan for å legge til rette for å gjøre Sokkeldirektoratets mulighetsbilder til skamme, for det som er avgjørende, er å åpne nye områder for leting, få gang på eksisterende funn som ikke er utviklet, og tilpasse rammevilkårene til næringen på en forutsigbar måte, som gjør at de med tiltro kan planlegge prosjekter fram i tid, og ikke minst utvikle de funnene en har gjort, på en lønnsom måte. Nå er det rundt 90 funn som ikke er utviklet, og som tilsvarer omtrent størrelsen på Sverdrup. Vi må gjøre det vi kan for å utnytte de ressursene som allerede er funnet. Petroleumsmeldingen må handle om hva vi skal gjøre på lang sikt for å motvirke fall i produksjonen på sokkelen med de ressursene vi har igjen, som vi er litt over halvveis på. Det er etterspørselen som bør være styrende. Norge bør være det siste landet som slukker lyset på sin sokkel. I tiden framover vil det handle om arbeidsplasser i oljen direkte – i leverandørindustrien og i verftsindustrien. Vi må sende signaler om at vi er klare til å støtte utbygging av nye funn, og at vi ikke ønsker at den kompetansen norske verft har, forvitrer, slik at alle oppdragene må sendes til utenlandske verft når vi en gang i framtiden – hvis vi er heldige – gjør et stort funn. Arbeiderpartiet sa at oljepolitikken ikke har noe i statsbudsjettet å gjøre, men allikevel kunne Nettavisen avsløre hvor lite det egentlig betydde, når en for å smøre MDG, SV og Rødt tilbydde en stor oljeseier, med begrensninger i arealet som er tilgjengelig i TFO-utdelingene. Hvis det er noe som er hellig for oljenæringen, er det TFO-rundene. Det gjør at Fremskrittspartiet er sterkt bekymret for rammevilkårene for næringen når vi kommer til neste års statsbudsjett – eller enda tidligere, til revidert. Ser en på usikkerhetsmerittene til Arbeiderpartiet, som har gjort knefall for klimapartiene tidligere, er det grunn til å være bekymret.

Den foregående representanten tror vel at oljenæringen ikke hadde hatt behov for å eksportere gass fra Barentshavet og sørover eller hatt en større løsning for LNG hvis det ikke var for elektrifisering. Det vitner om at Arbeiderpartiet ikke forstår hvordan markedsøkonomi fungerer i praksis. Det representanten bør være klar over, er at det er elektrifiseringen og kravet om det fra politikere – som i Arbeiderpartiet – som gjør at det blir dyrt, kontroversielt, skaper usikkerhet og tar strøm, når det ikke hadde trengt å gjøre det. Kompresjon kan en få til ved å bruke gass. Er det én ting en har mye av på Melkøya, er det nettopp gass.

Statsråden oppnådde å forlenge debatten, og så får vi se om han klarer å oppnå et kraftløft. Det er grunn til å minne om hvem som sto på Melkøya og sa at det nå var grønt lys for elektrifiseringen. Det var bl.a. Gahr Støre, det var Vedum, og jeg tror faktisk det var Aasland selv som var der. Når vi skal gå inn petroleumsmeldingen og snakke om den, må vi ta med oss lærdommen fra denne saken om tre år med usikkerhet på grunn av et vedtak som ble presset igjennom på et tynt grunnlag, og som en aldri burde gjort. Det vedtaket har brakt på bordet en uforutsigbarhet til oljenæringen som de burde ha sluppet. Det er fordi en satte klimapolitikken foran fornuftig næringspolitikk. Det er faktisk så enkelt. Jeg håper vi ikke kommer dit igjen, for når næringslivet ikke vet hvor og hvem som blir taperne av at et nytt klimaprosjekt skal ta strømmen, har vi et problem. Det er den forutsigbarheten vi må ta tilbake, og så skal vi være med og legge et grunnlag for den mest offensive satsingen på norsk sokkel på mange, mange år når vi kommer til petroleumsmeldingen.

Jeg vil takke for debatten. Den kan man si mye om, men det har i hvert fall vært engasjement, uansett hvem som måtte sitte i baksetet hos hvem, og uansett hvor grundig den enkelte representant har vært eller ikke. Helt på slutten vil jeg bare si: Det ingen kan si, er at Fremskrittspartiet ikke har advart. Det er ikke for sent å sikre en kraftløsning for Nord-Norge. Det kan vi få hvis det blir flertall for Fremskrittspartiets forslag. Min og flere andres mistanke er at Equinor blir nødt til å holde turbinene sine gående uansett. Komiteens leder tar en kort merknad helt på tampen, og det siste jeg gjør i denne debatten, skal være å kommentere det. Komiteens leder kunne hatt godt av å øke sitt kunnskapsnivå. Det er Arbeiderpartiet som har vært pådriver for utenlandskabler og energimarkedspakker, og ikke minst er det Arbeiderpartiet som har trukket tilbake oljeblokker fra Barentshavet. Det er også Arbeiderpartiet, ikke Fremskrittspartiet, som har ivret etter å bruke penger på grønn ammoniakk, blått hydrogen og alle mulige dyre og symbolske klimaprosjekter.

Det er Arbeiderpartiet som legger til rette for å stenge ned oljefelt tidligere, når en foreslår å øke CO2-avgiften fram mot 2030. Den største usikkerheten til oljenæringen er det jo Arbeiderpartiet selv som står for. Når antioljepartier som MDG, Rødt og SV gis innflytelse, er det grunn til å frykte for hva som skal gis av oljeseiere i neste statsbudsjett. Vi kan ikke ha usikkerhet rundt rammevilkårene hver gang et statsbudsjett skal vedtas. Hvilke signaler gir det? Hva slags langsiktig tilnærming er det til oljenæringen, at de må sette alle sine lobbyressurser i høygir hver gang det nærmer seg et statsbudsjett? Den næringsfiendtlige smitten er det Arbeiderpartiet som har gitt makt i denne salen. Det jeg savner, er et Arbeiderparti som er ærlig på at de ikke er i nærheten av å levere på kraftløftet. Den som gjemmer seg, er ikke Listhaug, det er statsminister Jonas Gahr Støre, som burde vært ærlig nok til å si at han forledet Nord-Norge med lovnader han ikke kan holde. Representanten Mímir Kristjánsson har trolig ikke lest våre forslag, som har vært like i saken hele tiden, når han anklager Fremskrittspartiet for å snu, men siden han nettopp har lest Bibelen, skal jeg tilgi ham. Jeg vil minne Arbeiderpartiet om at det på deres vakt ikke har vært færre selskaper på sokkelen siden starten av oljeeventyret. Til representanten Sandanger: Finnmark får ikke et nytt Aker Solutions eller plogfabrikk, fordi Arbeiderpartiet tar strømmen. Det kan representanten si til sine kamerater, for Støre snakket usant.

Noen vil vel gjerne mene at det ikke bare er alder som gjør at ens nese blir lengre. For hvor ble det av Støres løfter om at det skulle produseres minst like mye fornybar kraft i Finnmark som Melkøya trenger, innen 2030? Vi har en statsråd som ikke kan si ja til at hans egen statsminister snakker sant. Det mener jeg er helt uholdbart. Den situasjonen som Nord-Norge nå står overfor, når en får høyere priser på strømmen når anlegget er i full drift, skal ingen komme tilbake og si at ikke Fremskrittspartiet har advart mot og tilbudt motgiften til. SV, sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Høyre, er nå medskyldige i kraftranet av Nord-Norge. Fremskrittspartiet har ment det samme hele tiden selv om vi ikke vil stanse byggingen av Melkøya, for oljenæringen er ekstremt viktig for Fremskrittspartiet. Den genererer arbeidsplasser og verdiskaping, og ikke minst trenger vi et LNG-anlegg som er skalert opp så en kan sørge for at store mengder gass fra Barentshavet kan selges dit det trengs. Fremskrittspartiet mener at gasskraftverk er løsningen på kraftutfordringene til Nord-Norge, og det er derfor vi foreslår at det kan bygges et nytt gasskraftverk, og at dagens gasskraftverk kan benyttes minst fram til 2040. Når vi mener at det kan legges til rette for å frigi kraft, kan det enkelt gjøres med bare å bygge mer kraft, som regjeringen lovte, men så langt har sviktet fullstendig på. Fremskrittspartiet foreslår også å åpne for at det kan etableres kjernekraft som kraftløsning for Nord-Norge på lengre sikt. Når regjeringen har vært i en permanent kraftdvale, kan ikke vi sitte stille og se på at en hel landsdel blir ofret for klimaprestisjeprosjektet til Arbeiderpartiet. Til Høyre vil jeg bare si at så fort Bent Høie var ferdig i Høyre, var omtrent det første han gjorde som statsforvalter å peke på å legge ned oljen i klimaets navn. Etter å ha hørt debatten så langt er jeg dypt bekymret for om Arbeiderpartiet, etter denne saken så langt, ikke har tatt til seg hva som egentlig er problemet. Arbeiderpartiet har lovet noe til Nord-Norge og fullstendig glemt å holde sin del av avtalen. Fordi en peker på alle andre, blir en ikke selv uten ansvar. Når et flertall på Stortinget inntil i går samlet seg mot regjeringen, tror jeg vi raskt kan konkludere med at energiministeren ikke har gjort jobben med kraftløftet. Når Støre sier at det er uaktuelt for regjeringen å gå inn for elektrifisering av Melkøya alene, og at det innen 2030 skal produseres minst like mye fornybar kraft i Finnmark som Melkøya trenger, og når en omtrent ikke løfter fingeren, står kraftløftet for Finnmark igjen som keiserens nye klær. Som kjent var heller ikke de spesielt mye å skryte av. Forslaget tre år senere er et resultat av at regjeringen har sviktet fullstendig. Arbeiderpartiet må gjerne forsøke å angripe Fremskrittspartiet for uforutsigbarhet, men i motsetning til dem har ikke vi sluppet klimapartiene til matfatet, tilbudt å redusere arealet til TFO-ene, trukket tilbake oljeblokker, stengt for havbunnsmineraler, stanset 26. konsesjonsrunde eller økt CO2-avgiften på sokkelen fram mot 2030, noe som forkorter levetiden. Det er det motsatte av stabilitet og forutsigbare rammevilkår.

Jeg registrerer at statsråden ikke kan garantere for at det Støre sa, faktisk var sant. Over til noe annet: Elektrifisering av petroleumsinstallasjoner startet i en periode da Norge hadde rikelig med kraftoverskudd. Tilgangen på strøm var derfor ikke et politisk eller økonomisk problem. Men siden den gang har virkeligheten endret seg betydelig. Forbruket på sokkelen har gått fra beskjedne 1,1 terawattimer i 1996 til rundt 11,5 TWh i 2024 – altså en tidobling. En sektor som knapt var merket på kraftsystemet på 1990-tallet, er i dag en av landets største kraftkonsumenter. Når en sektor tar en stadig større del av en begrenset ressurs, får det konsekvenser. Mindre tilgjengelig kraft kan bety høyere priser, større risiko for knapphet og strengere prioritering av nett og produksjon. Og dette kommer på toppen av et kraftsystem som allerede er presset grunnet samfunnets storstilte og ukritiske elektrifisering. Hvor mye har elektrifisering av petroleumsinstallasjoner kostet norske skattebetalere når det er blitt benyttet som klimatiltak, og tenker statsråden at det er riktig bruk av penger når vi ser at vi ikke har råd til flere sykehus, eller ikke har politidekning eller sykehjem og skoler rundt i landet som er tilfredsstillende?

Statsråden svarer jo ikke på spørsmålet mitt, men bruker heller tid på å snakke om byråkrater. I Norge har vi hatt tilgang på rikelig fornybar og billig kraft. Arbeiderpartiet vil at det også skal være slik i framtiden – det skriver Arbeiderpartiet selv om strømsituasjonen – og regjeringens mål er at vi skal ha rikelig tilgang på rimelig kraft i hele landet. Men gjelder det også for Nord-Norge? Statsråden hevder å være godt i gang med kraftløftet, men likevel har det ikke kommet ny kraft inn i strømnettet i Finnmark siden vedtaket om elektrifisering i 2023. Det finnes planer, men ingen prosjekter som kan levere på kort sikt. THEMA Consulting har anslått ledetiden for landbasert vindkraft til 79 år, og ingen av prosjektene har så langt fått konsesjon. Det reiser spørsmålet om hvordan målene som ble satt i 2023, skal nås innenfor de faktiske tidsrammene. Kan statsråden garantere at Støre snakket sant da han lovte at Nord-Norge og NO4 ikke får høyere strømpriser på grunn av Melkøya som prosjekt i seg selv, eller kan vi forvente at Arbeiderpartiet heller ikke denne gangen snakket sant?

Hva statsråden vil si til Nord-Norge, som risikerer både høyere priser på strømmen og en situasjon hvor det ikke blir tilgjengelig kraft igjen til næringslivet, skal jeg ikke spekulere i. Men jeg har en sterk mistanke om at det når anlegget er i full drift, er annerledes enn det statsministeren sa. Hvor ble det av Støres løfte om at det skal produseres minst like mye ny fornybar kraft i Finnmark som det Melkøya trenger innen 2030? Det er det ingen som vet. Og planen for mer fornybar kraft – som skal bidra til at Støre kunne si til folk i Finnmark at Melkøya som prosjekt i seg selv ikke skal øke prisene på kraft – er det ingen som tror på lenger. Jeg må nesten utfordre statsråden på om han garanterer for at det produseres minst like mye ny fornybar kraft i Finnmark som det Melkøya trenger innen 2030? Eller er det sånn at Arbeiderpartiet lover og lyver igjen?

04:58] (ordfører for saken): Jeg vil starte med å takke for det gode samarbeidet i komiteen i forbindelse med saken, som innebærer behandling av tre ulike representantforslag, fra henholdsvis Rødt, Senterpartiet og SV. Det er delen om Melkøya som har tatt det meste av fokuset, kan en si. Komiteen gjennomførte en muntlig høring i saken den 27. november 2025. I høringen deltok 36 instanser. Det er i tillegg mottatt flere høringsinnspill i saken. Jeg vil først fastlegge noen av realitetene komiteen har understreket i forbindelse med behandlingen av særlig Melkøya-saken. Regjeringen besluttet i 2023 å elektrifisere Melkøya, sånn som det framgår av daværende Olje- og energidepartementets godkjenning av den endrede utbyggingsplanen for Snøhvit-feltet. Elektrifiseringen innebærer at anlegget skal få strøm fra land, i tråd med Stortingets tidligere vedtak om å redusere utslipp fra petroleumssektoren. Elektrifisering av olje- og gassinstallasjoner betyr i praksis at installasjonene går over fra å drives av gassturbiner til å drives med strøm fra kraftnettet. Den typen tiltak fører ofte til betydelig økt behov for elektrisk kraft i regionene kraften hentes fra. Så over til selve saken: Oljenæringen er Norges viktigste næring. Det er rundt 200 000 mennesker som jobber i tilknytning til oljen, og hvert eneste år bidrar oljen med gigantbeløp til statskassen. Fremskrittspartiet er imot elektrifisering som klimatiltak, og derfor fremmer vi forslag om å stanse nettopp det. Det koster skattebetalerne mangfoldige milliarder kroner, og er kroneksempelet på hva sløsing, er. Men la meg gjøre det klinkende klart: Hvis Equinor sier ja til Wisting i 2027, skal vi i Fremskrittspartiet gjøre det vi kan for at det er fortsettelsen på et oljeeventyr i Barentshavet, som breddegrad for breddegrad jobber seg nordover. En må samtidig erkjenne at det er politikerne som har valgt dyre løsninger for oljenæringen og lagt CO2-avgift på toppen, selv om oljeselskapene uansett må betale for klimakvoter, og selv om avgift, i tillegg til kvoteplikt, har begrenset eller ingen klimaeffekt. Fremskrittspartiet vil forlenge oljealderen. Derfor foreslår vi også å fjerne CO2-avgiften for oljenæringen, i motsetning til regjeringen, som er med på å øke den. Så nærmere til Melkøya-saken: Når vi har sett de siste ukers diskusjoner, må vi i etterpåklokskapens navn si at det å presse gjennom et av norsk politikks mest kontroversielle vedtak på et så tynt politisk grunnlag i klimaets navn som Arbeiderpartiet har gjort, har bidratt til å gi oljenæringen usikkerhet i snart tre år nå. Det må være siste gang klimapolitiske prestisjeprosjekter får være katalysator for usikkerhet og ustabile rammevilkår. Vi må ikke glemme at grunnen til at saken har kommet opp igjen og igjen, er at regjeringen nok en gang ikke har holdt det som den har lovet. Å ha en statsminister som holder en hel landsdel for narr, er bekymringsfullt. Kraftløftet er blitt til kraftløftebruddet. Nord-Norge vil støvsuges for 350 MW. Hvor det ble av Støres løfter om at det skal produseres minst like mye fornybar kraft i Finnmark som Melkøya trenger innen 2030, er det ingen som vet. Jeg tar opp forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Regjeringens håndtering av krisen ved Stavanger universitetssjukehus, SUS, framstår etter hvert som skandaløs. Innbyggerne i regionen har gjennom flere år opplevd at pasienttilbudet har blitt dårligere, og at behandlinger en tok som en selvfølge, har forsvunnet. Det spinkes og spares. Faktisk spares det så mye at helseforetaket ikke engang tok seg råd til at SUS skulle ha en løsning som gjør at det ved en beredskapssituasjon over tid er sikret at det er nok rent vann til driften av SUS. Hvilken måte er det å åpne et flunkende nytt sykehus på? Når en ansettelsesstopp står på trappene, er jeg alvorlig bekymret for at konsekvensene av det vil være at det går ut over liv og helse til innbyggerne våre i Rogaland. Nå må vi tørre å erkjenne at Helse Stavanger og SUS står i en krise – en alvorlig krise – som regjeringen ikke løfter en finger for å løse. La oss være ærlig. Noen vil gjerne si at måten vi finansierer sykehus på i Norge, holder på å knekke ryggen til SUS. Dette handler ikke om å plassere skyld, men om å handle når vi ser hvor galt det har gått av sted. Å finansiere bygging av et sykehus til flere milliarder med en modell som ender opp med at man må kutte i driften for å finansiere investeringen, fungerer ikke. Bare i 2026 er det lagt opp til å betale renter med 484 mill. kr og 215 mill. kr i avdrag. Hvordan kan man fortsatt tro at dette er en god idé, når vi gjennom flere år har sett hvordan det gjør tilbudet dårligere og hverdagen til de ansatte verre? Midlene Helse Stavanger tildeles fra Helse vest, går i all hovedsak til å dekke lønnskostnader. Hvordan en da skal finne rom for å betale skyhøye renter til staten, som blir rikere og rikere, er jeg usikker på. SUS bryter sitt eget mål om å beholde og rekruttere. Hvis noen var i tvil: Helsepersonell, sykepleiere og leger vokser ikke på trær – i hvert fall ikke sistnevnte, når regjeringen saboterte at Universitetet i Stavanger kunne utdanne leger. FrP foreslo i vårt alternative statsbudsjett å styrke helsevesenet med ytterligere 315 mill. kr og med 200 mill. kr til i nysalderingen. Det løser ikke problemet permanent, men det er et bidrag som iallfall avhjelper situasjonen mer. Regjeringen må omgående sikre at statlige lån til lokale helseforetak gis til kostpris uten rentemargin, sånn at det ikke skjer en netto kapitaloverføring fra helseforetakene til staten, som i dag. At statsråd Vestre uttalte til Stavanger Aftenblad at kaken ikke blir større om vi deler den opp på nye måter, mener jeg er direkte respektløst når en vet at regjeringen reiser verden rundt og deler ut milliard på milliard uten å blunke. SUS kan ikke spise kake, for de har nesten ikke brød engang. Kutt i pasientbehandling skal ikke finansiere nye sykehus. Det er uakseptabelt at kutt i pasientbehandling finansierer oppgradering og nybygg i sykehussektoren. Nå er det på tide at vi skroter dagens modell, som ikke fungerer, og at vi begynner å skille pasientbehandling fra investeringer i sykehussektoren. Statsråden opplyste at regjeringen har satt ned et helsereformutvalg. Vel, ser man bort fra at regjeringen nå har satt ned flere utvalg enn det Solberg-regjeringen gjorde i sine siste fem år, tror jeg ikke statsråd Vestre forstår at SUS trenger handling nå, ikke nok en runde med at regjeringen skal følge situasjonen nøye. Jeg tror ikke vi trenger et utvalg for å skjønne at helseforetaksmodellen ikke fungerer, og at økonomien til SUS ikke går rundt. Statsråd Vestre må nok avlegge et besøk hos Specsavers, om han synes det ser ut som modellen er i nærheten av å fungere spesielt godt. Nå må vi skrote de regionale helseforetakene og få på plass en ny finansieringsmodell for sykehus, der store sykehus prioriteres av Stortinget i Nasjonal helse- og sykehusplan og fullfinansieres over statsbudsjettet. Regjeringens håndtering av SUS er et gigantisk mageplask, og vi er over grensen for det uforsvarlige. Hvorfor er det sånn at Rogaland blir nedprioritert av regjeringen gang på gang? Innbyggerne våre fortjener bedre. Det hefter også betydelig usikkerhet rundt når andre byggetrinn vil være ferdig. Det er oppsiktsvekkende at det i Norge, et av verdens aller rikeste land, er tvil om når et sykehus er ferdig bygd, fordi de må låne penger av staten. Som Vestre selv svarte på spørsmål fra meg: Sykehuset må derfor iverksette tiltak for å bedre økonomien, videre utbygging forutsetter effekt av disse tiltakene. Jeg trodde ikke at jeg i Norge i 2026 skulle høre de ordene. Toppen av kransekaken er at ansatte på SUS, som gjentatte ganger har advart, har blitt avblåst som om de roper ulv, ulv. Det er ikke verdig for hverdagsheltene som jobber på SUS. Senest før jul hørte vi om enda en bekymringsmelding fra 14 overleger ved SUS, om sykehusets samlede kompetanse og organisering innen barneanestesi, og at SUS er desidert dårligst i klassen blant de store sykehusene i Norge på det feltet. Det er ingen ansatte med videreutdanning innen barneanestesi på SUS. Statsforvalteren konkluderte med at helsehjelpen som ble gitt, ikke var i tråd med faglig god praksis, i forbindelse med et dødsfall på SUS 2. april 2024, da en tre år gammel gutt døde i forbindelse med tannbehandling i narkose. Innbyggerne fortjener bedre. De fortjener sykehus med gode pasienttilbud, og ikke minst fortjener de ansatte en arbeidsplass som ikke er preget av usikkerhet.

Jeg tror ikke at MDG engang tror på sin egen kalkulator. Det en egentlig sier, er at en skal tømme oljefondet. Og når det gjelder den omstillingen, så har jo EU prøvd på det – og den har feilet. Så dette er i beste fall en fantasifortelling. Jeg er overrasket over at MDG mener at deres kunnskaper om norsk sokkel er bedre enn Sokkeldirektoratets kunnskaper – det står ikke til troende. Konsekvensen av MDGs politikk ville være en storstilt nedbygging – helt uten like – av velferdsstaten som jeg tror at selv USAs president, Donald Trump, ville vært stolt av. Slik kan vi ikke har det i Norge. Vi må med sikkerhet kunne vite at vi har økonomisk bærekraftige statsbudsjetter foran oss, og at vi ikke har lagt det norske sikkerhetsnettet bak oss. Derfor mener jeg at MDGs representant i det minst må være ærlig og fortelle hvilke velferdstjenester MDG vil kutte for å kunne finansiere en avvikling av oljen.

MDG hevder de skal ta Norge trygt ut av oljealderen, men realiteten i denne politikken er at den vil rive ut fundamentet i velferdsstaten. Å avvikle oljeindustrien, slik MDG ønsker å gjøre, er intet mindre enn økonomisk selvskading. Det kan gjerne kalles den verste planen for Norge. MDG påstår at Norge kan beholde minst 80 pst. av oljeinntektene fram til 2050, samtidig som de vil innføre umiddelbar letestans og skattesjokk på sokkelen. Det er en farlig bløff – en gigantisk gambling med skoler, sykehjem, eldreomsorg og politi. Og hvordan MDG i tillegg skal kunne finansiere sine kostbare klimatiltak, forstår ingen. Sokkeldirektoratet slår fast at produksjonen på norsk sokkel vil falle kraftig selv med dagens nivå på leteaktivitet. Så hvordan kan MDG hevde at de vil beholde 80 pst. av inntektene med minimal produksjon? Hvem har rett? MDG eller Sokkeldirektoratet?

Forsvar koster penger, og det er bekymringsfullt at Rødt ikke tar sikkerhetssituasjonen i Europa på alvor. Ikke skal Norge bidra til NATO som medlem, og ikke skal Norge bidra med olje- og gassleveranser til Europa i framtiden, hvis Rødt får det som de vil. Nå vet vi at EU, på tross av sine tanker om fornybart, vil trenge norske leveranser i lang tid framover, og hvis Rødt ønsker den mest effektive ulikhetsmaskinen i norsk historie, er det bare å fortsette å være fiendtlig til Norges viktigste næring. Velferdsstaten vår trenger inntekter fra oljen i lang tid framover, og tannbehandlingsreformen er ikke akkurat gratis. Synes representanten det er fornuftig at det er Russland som skal stå for Europas leveranser av gass, eller vil Rødt åpne for å holde produksjonen på norsk sokkel så høy som mulig?

Jeg tror de lærde strides om Rødt er mest mot NATO eller oljen, men vi trenger begge for sikkerheten til Norge. Det er uforståelig at Rødt fortsatt drømmer om å legge ned oljen, særlig i en usikker tid hvor Europa er avhengig av trygge og pålitelige leveranser. Det skremmer meg at når EU endelig har vedtatt stans av russisk gassimport fra høsten 2027, sier Rødt fortsatt at en ikke skal gi noen som helst letelisenser på norsk sokkel. Det er jo ingen hemmelighet at produksjonen på norsk sokkel vil falle dramatisk raskt – det skjønner alle og enhver – og det er mens vi står midt i den verste sikkerhetssituasjonen i Europa på mange tiår, med Russlands brutale angrepskrig mot Ukraina. EU har vært tydelig på at de ønsker norsk gass, og i 2040 kan Norge potensielt levere mellom 66–86 pst. av EUs gassbehov. Hvis Norge svikter, vil det med stor sannsynlighet være Russland som profitterer på energibehovet til Europa. Vil Rødt ta sikkerhetssituasjonen i Europa på alvor og åpne for videre leting, eller vil Rødt fortsette å stå på en linje som i praksis betyr at det er Putin som kan le hele veien til banken?

«Uforutsigbarhet» og «utrygg styring» er ord som godt oppsummerer årets statsbudsjett, og det samme kan sies om nysalderingen. Nå står verfts- og leverandørindustrien overfor usikre tider, og i dag stiger arbeidsledigheten blant ingeniører raskere enn på flere år og er på sitt høyeste siden pandemien. Siden 2022 har arbeidsledigheten steget år for år. NITO-leder Odd Arild Hein varslet i dag om en bølge med nedbemanning. Vi kunne også lese om at andelen ledige i alderen 15–24 år er den høyeste som er målt de siste 20 årene. Framtiden skapes, den vedtas ikke. Nå bør vi stille spørsmål om hvorvidt det skapes nok arbeidsplasser, for det vi vet nå, er at flere olje- og gassbedrifter bare det siste halvåret har varslet større nedbemanninger. Equinor kommer til å etterspørre mindre arbeid fra leverandørindustrien enn før. Den usikkerheten som man har klart å gi rundt Norwegian Energy Partners som ble introdusert i budsjettprosessen, unner jeg ingen. Den ene dagen skulle man sikre driften med 45 mill. kr, den neste dagen ble hele beløpet fjernet, og den tredje dagen ble NORWEP omstilt med omstillingsmidler, noe som ingen helt skjønner hva betyr. Derfor stiller jeg spørsmål ved at Arbeiderpartiet med flere omtaler den betydelig lavere bevilgningene i den tredje snurunden slik at dette gis for å håndtere omstillingskostnader i NORWEP. For å være ærlig skjønner jeg lite av hva det er NORWEP skal omstille. Med situasjonen i leverandørindustrien og arbeidsledigheten blant ingeniører tatt i betraktning er ikke dette tidspunktet for at vi skal åpne færre dører og færre utenlandske markeder. Det som foreslås fra Arbeiderpartiet med flere, gir en betydelig usikkerhet for fortsatt drift og er langt fra forpliktende nok. Derfor kommer vi til å fremme et eget forslag i dag. Jeg vil også bare kort si noe om domkirken i Stavanger. Den 21. februar 2024 lovte de daværende regjeringspartiene store midler til domkirken. Vel, hva skal en si? Noen vil gjerne kalle det en gigantisk bløff, for midlene kom aldri, med de 120 mill. kr som ble lovet. Fremskrittspartiet støtter naturligvis forslaget fra KrF, og vi er opptatt av å ivareta historiske kirkebygg. Til slutt vil jeg sitere følgende forslag: «Stortinget ber regjeringen sikre videre drift av NORWEP, og komme tilbake til Stortinget med forslag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2026.» Med det ønsker jeg god jul.

Det er jo litt festlig at en representant fra Arbeiderpartiet ber om hjelp fra FrP til å forstå markedsøkonomi. Det kunne for så vidt være gode grunner til å få hjelp fra oss til det. Jeg lurer jeg litt på om ikke representanten fra Arbeiderpartiet – Merkesdal, var det vel – ikke kjenner til hva NORWEP faktisk driver med. Jeg skal ikke bruke mye tid på å forklare hva NORWEP driver med, for det bør vi ha hørt nok om i dag, men de deler ikke ut millioner på millioner til ulønnsomme prosjekter, sånn som eksempelvis Enova gjør. Det synes det heller ikke som at SV forstår, ut fra den replikkrunden som var. NORWEP bidrar til å åpne dører i utlandet for eksport- og leverandørindustrien, og det trenger spesielt Vestlandet, som jeg er veldig opptatt av. Jeg er opptatt av at verftsindustrien og leverandørindustrien skal lykkes, og at de har gode vilkår. Når jeg hører representanten Hussaini snakke, tenker jeg det er mulig at det er litt mye kaffe latte i hovedstaden og på Youngstorget. Glemmer representanten virkelig at Rosenberg Verft har måttet se 2000 mennesker gå ut portene mens Arbeiderpartiet har styrt? Det må en faktisk ta på alvor. Mens vi har vært opptatt av å snakke om olje, har Arbeiderpartiet vært opptatt av å snakke om klima. Så langt ser det ikke ut som om arbeidsplassene er i klima. En må gjerne støtte nye fornybare næringer, men det som må ligge i bunnen, er lønnsomhet og muligheten til å tjene penger, som igjen skaper arbeidsplasser på lang sikt, og som en ikke bare lokkes med på kort sikt. Jeg tror jeg skal gi meg med det. Jeg har ikke lyst å sette norgesrekord i verken vingling, som regjeringen, eller norgesrekord i å snakke om NORWEP. Men det er jo slik at selv om det er 45 mill. kr, så betyr det veldig mye for arbeidsplasser. Så kunne vi ha snakket enda mer om hvilke store summer Norge går glipp av på grunn av budsjettforliket, f.eks. fra havbunnsmineralnæringen. Det at vi ofrer en sikkerhet og gir den i en gavepakke til Kina, mener jeg er helt uforsvarlig.

Jeg synes det er noe uverdig å snakke om et partis politikk som «long covid», og i hvert fall når en har en vingling som har satt ny norgesrekord. Vi har snakket mye om NORWEP i dag, men det vi ennå ikke har nevnt, er at det er en veldig rar måte å ønske god jul til de ansatte i NORWEP på – som har vært bekymret for jobbene sine på grunn av denne vinglingen. Det er ikke trygg styring. For noen år siden spurte flere hva vi skulle leve av etter oljen. Vel, jeg tror det er såpass langt fram i tid at vi ikke trenger å være bekymret for det nå, hvis vi klarer å føre en stabil og forutsigbar politikk som gjør det attraktivt og lønnsomt å utvikle sokkelen og opprettholde en så høy produksjon som mulig. Da har vi en plikt til å unngå usikkerhet om grunnleggende rammevilkår, spesielt knyttet til tilgangen til områder for leting og senere produksjon. De årlige rundene for tildeling i forhåndsdefinerte områder er jo, som Sokkeldirektoratet sier, den aller viktigste drivkraften for leting på norsk sokkel. Jeg må si jeg ble sjokkert over Nettavisens avsløring om at MDG ble tilbudt en begrensning i arealet som er tilgjengelig i TFO-tildelingene. Da gikk det kaldt nedover ryggen på meg, for dette var rett og slett et gufs fra fortiden. Noe lignende skjedde nemlig i 2022, da Støre-regjeringen gjorde et historisk knefall for SV og trakk tilbake tre oljeblokker nord i det sørlige Barentshavet i TFO-runden 2022. Hvis det er én plass en peker på hvor det er store ressurser, er det akkurat Barentshavet. For å si det som Offshore Norge sa det den gangen: Hvis Norge skal opprettholde et stabilt nivå på gassleveranser til Europa, må vi fortsette å lete og finne mer gass. Da er det et ekstremt uheldig signal å sende å trekke tilbake leteområder på norsk sokkel. Det er kanskje ikke så rart at Støre-regjeringen fikk så mye oljeskam etter hva de gjorde i 2022, at de tok vekk «olje» fra Olje- og energidepartementet og bare kalte det for Energidepartementet. Jeg er bekymret for at statsbudsjettet på nytt kan bli et kaosinstrument overfor oljenæringen. I årets budsjettforlik gikk det hardt ut over havbunnsmineralnæringen. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at Arbeiderpartiet ville være så næringsfiendtlig at de gjentok sin tabbe fra budsjettforhandlingene i 2024, i hvert fall ikke når NATO har vært så tydelig på at det er tolv mineraler som er kritiske for forsvarsindustrien. IEA sier at vi ikke kan legge alle eggene i én kurv og peke på Kina. Syv av de tolv kritiske mineralene finner vi på norsk sokkel. Det kunne gitt en ny næring med enorme milliardinntekter, hvor vi allerede har verdens beste subsea-miljø. Å si nei til den næringen er ikke trygg styring. Det er økonomisk uansvarlig, og det er kroken på døra for de bedriftene som har posisjonert seg for å satse på å utvikle det som kunne blitt et norsk næringseventyr. Det vi er vitne til fra dagens regjering, er norgesrekord i næringsfiendtlighet. Fremskrittspartiet vil gjøre Norge næringsvennlig igjen. Vi heier på nye næringer istedenfor å straffe dem. Spesielt i den urolige situasjonen verden er i nå, må Norge bidra til sikkerhet og beredskap.

Statsråden sier at det er nye opplysninger som en ikke visste om fra før av. Hva er de opplysningene?

Jeg lurer på om Arbeiderpartiet trenger en vinglekommisjon for regjeringen, for den ene dagen øker de tilskuddet til NORWEP, den andre fjerner de det i budsjettforliket, og den tredje får de det til å høres ut som om en skal gjeninnføre et kraftig redusert tilskudd. Jeg lurer på hvor ofte regjeringen sier én ting og gjør en annen. For noen uker siden hørte vi statsråden dele ut prisen for årets leverandørbedrift og understreke viktigheten av at myndighetene bidrar til å åpne nye muligheter utenlands, skryte av NORWEP og deres bidrag for å gjøre nettopp det, men kort tid etterpå så vi at Arbeiderpartiet plutselig var med på å fjerne alle midlene satt av til NORWEP. En vet jo at de tilsluttede bedriftene bidrar med en halvdel av det beløpet og har tatt initiativ til ikke å stoppe sine bidrag. Likevel aksepterte regjeringen i budsjettforliket å fjerne hele tilskuddet. Mener statsråden det er trygg og forutsigbar styring å gjøre det på den måten?

EU står for ca. 6 pst. av verdens totale utslipp. Tyskland har hatt en nedgang i klimagassutslippene, men har samtidig sett en betydelig industridød og lavere produksjon i energikrevende industri, noe som også har skapt usikkerhet rundt videre produksjon i Tyskland for flere tradisjonsrike tyske bedrifter. Noen vil gjerne kalle det for god MDG-politikk. MDG har uttalt at Tysklands kullutfasingskommisjon er et forbilde for omstillingskommisjonen. Er representanten enig i at Tyskland ikke bør være et forbilde for Norge eller for omstillingskommisjonen, eller vil MDG gå tilbake på innholdet i omstillingskommisjonen, som de uttalte seg om for kort tid siden?

Det er interessante opplysninger som kommer i Stortingets sal nå. Det er snakk om 25 mill. kr i nysalderingen. Det er betraktelig mindre enn hva som lå til grunn tidligere. Slik innretningen er på NORWEP, er jeg usikker på om en faktisk kan hente inn mer fra sine partnere når en får et beløp som er veldig mye lavere. Jeg har et spørsmål til representanten: Kan hun avklare om dette er 25 mill. kr som er begrenset kun til fornybar, eller er det slik at en også kan bruke det for å få til mer eksport av teknologi knyttet til petroleum – som selvfølgelig også er ekstremt viktig for Kyst-Norge og den leverandørindustrien vi har?

Representanten vet jo at vi ikke er imot havvind som sådan, vi er imot subsidiene, men dersom norske bedrifter ønsker å eksportere til utlandet, heier vi på dem. Stiftelsen NORWEP kan ikke sende ut en eneste faktura til sine partnere for å sikre driften videre, med mindre en mottar det tilskuddet fra staten, som har ligget der lenge, men som forsvant etter at SV inngikk budsjettforlik med regjeringen. Synes representanten fortsatt det er slik at noen merknader holder for å forlenge driften i NORWEP, eller tror han at det må kraftigere lut til?

Jeg må si jeg undrer meg litt over representanten, som snakker om omstilling og grønne næringer og er opptatt av havvind, for dersom SV var så opptatt av det som representanten sier, må jeg jo stille spørsmål om hvorfor en bidrar til å gi nådestøtet til NORWEP. Jeg regner med at representanten er kjent med at det er 167 norske bedrifter som jobber med å eksportere sine varer og tjenester til utlandet, som jobber eksklusivt mot fornybart. Møter SV seg selv i døra med budsjettforliket?

For kort tid siden og i valgkampen var Høyre og representanten selv opptatt av å snakke negativt om et slagord som Fremskrittspartiet har brukt i valgkampen, kjent som «drill, baby, drill». En sa at en trenger noe annet enn «drill, baby, drill» for oljeindustrien. Er ikke representanten fra Høyre enig i at hvis vi skal klare å nå det høye mulighetsbildet til Sokkeldirektoratet, må vi faktisk gjøre alt vi kan for å nå det, inkludert å lete mer, å bore mer og å holde oppe produksjonsnivået? Vil representanten ta tilbake ordene om at «drill, baby, drill» trengs mindre?

Men å gå tilbake på forutsigbarhet og TFO-runder kan Arbeiderpartiet være med på. Jeg forstår ikke hvorfor ikke representanten kan si noe om hvorfor en gjorde det knefallet tilbake i 2022, og garantere for at det ikke vil skje igjen. I budsjettforliket kutter regjeringen og resten av tuttifrutti 45 mill. kr til Norwegian Energy Partners, NORWEP. Den stiftelsen sikrer ekspertise, kunnskap og tilrettelegging for norske leverandørbedrifter i deres møte med det utenlandske markedet. Bare de små og mellomstore bedriftene som er tilsluttet NORWEP som medlemmer eller partnere, sysselsetter 9 000, med 9 000 viktige arbeidsplasser. Når vi nå ser en nedgang i aktiviteten hos norske verft, hos leverandørindustrien, er det ikke på tide å vise at en satser på tiltak en vet fungerer, og som handler om noe annet enn å dele ut mest mulig penger i subsidier? Er representanten enig i at det er en feilslutning av Arbeiderpartiet og regjeringen å bidra til å legge ned Norwegian Energy Partners?

Når en har en debatt om budsjettkapitlene, er det en fordel å snakke om budsjettet. Energisikkerhet og å hindre europeisk bruk av russisk gass er viktig, og de årlige rundene for tildeling i forhåndsdefinerte områder er – som Sokkeldirektoratet sier – den viktigste drivkraften for leting på norsk sokkel. Nettavisen avslørte for kort tid siden at MDG i budsjettforhandlingene ble tilbudt en begrensning i arealet som er tilgjengelig til TFO-utdelingene. Historikken til Arbeiderpartiet i oljepolitikken har ikke vært forutsigbar. Når en snakker om Fremskrittspartiet og elektrifisering, er det peanøtter sammenlignet med dette, for det er TFO-rundene som betyr noe. I 2022 gjorde Støre-regjeringen historisk knefall for SV og trakk tilbake tre oljeblokker nord i det sørlige Barentshavet fra TFO-runden 2022. Kan representanten Mani Hussaini garantere for at Arbeiderpartiet ikke vil gjøre knefall for MDG, SV eller Rødt og tukle med TFO-rundene igjen?

Det er få saker jeg får så vondt i magen av som oppreisningssaken til oljepionerene. Fremskrittspartiet ønsker at oljepionerene skal få en verdig oppreisning, og derfor foreslår vi, sammen med SV, at den skal være på 65 G. Det handler om verdighet. Arbeiderpartiet svikter, og jeg blir nesten opprørt når jeg hører representanten Morten Sandanger snakke om budsjett. Det det handler om, er det som blir stemt over her i dag, og at en slutter å dele ut milliard på milliard utenlands og tar ansvar for å rydde opp i en uverdighet som har skjedd her hjemme, hvor fellesskapet har sviktet totalt. Det har vært en lang vei med unødvendig mye uttrekning i tid og forsinkelser. Flere oljepionerer har allerede falt fra. Tor Leif Langhelle er en av dem som ikke får oppleve at verdigheten gjenopprettes. Uten den jobben oljepionerene gjorde da de satte liv og helse i fare, hadde vi ikke hatt det vakre oljeeventyret eller den velferdsstaten vi kjenner i dag. Det er en moralsk fallitterklæring å svikte oljepionerene. Det er utilgivelig å avspise verdighet med smuler. Nå må alle gode krefter stå sammen for verdighet, stå sammen for at en får en skikkelig oppreisningsordning. Dessverre ser det ikke ut til at det blir flertall for det i dag. Jeg er spent på hva det ender med at kommer tilbake fra regjeringen senere. Jeg håper at det ikke blir noe som er på nivå med det vi har sett nå, for det har vært direkte skammelig.

Årets statsbudsjettprosess har vært kaotisk. Resultatet av forliket mellom regjeringen og resten av tuttifrutti er usikkerhet, spesielt for oljenæringen. I motsetning til representanten Astrup tenker jeg at vi ikke trenger å gi regjeringen påfyll med Tutti Frutti. Der er det mer enn nok. Noen vil nok mene at representanten Moflags beskrivelse av godt samarbeid heller er et uttrykk for et behov for parterapi. Det vi trenger nå, er stabilitet og forutsigbarhet for oljenæringen og for verftsindustrien. Da er det helt feil medisin å bruke tid og ressurser på å opprette en usikkerhetskommisjon for oljenæringen. Hvem er det egentlig som snakker sant av partiene på venstresiden? MDG sier at en nå starter å skrive det siste kapittelet i norsk oljehistorie og åpner derfor for alle de eventyrene som skal bygge Norge videre, og Tysklands kullutfasingskommisjon skal være forbildet. FrP synes ikke industrinedleggelse og industridød er en modell vi skal trakte etter. Kanskje representanten Mani Hussaini synes det er en god idé når Arbeiderpartiet er med på å strupe Norwegian Energy Partners, som bidrar til et håndfast industrieventyr i utlandet for leverandørindustrien? Arbeiderpartiet mener at det ikke er en strategi for sluttfasen av norsk oljeindustri. Her er det ett parti som ikke snakker sant, eller som i det minste har et anstrengt forhold til sannheten. Jeg lurer også på hva alle de eventyrene som skal bygge Norge videre, er, for budsjettforliket bidrar ikke akkurat til å fremme nye næringer. Utvinning av havbunnsmineraler stoppes for fire nye år. Betydelige investeringer kan gå tapt, og tuttifrutti er kroken på døra for etablering av en ny industri i Norge, hvor vi er verdensledende på subseateknologi. Skatte- og avgiftstrykket forblir høyt, og med det kveler regjeringen vekst, innovasjon og nye arbeidsplasser, samtidig som kapitalen rømmer landet. Jeg er skuffet over at vi har en finansminister, som attpåtil har vært generalsekretær i NATO, som sier at det er et rimelig forlik, for det å gi en gavepakke til Kina er ikke et rimelig forlik. Vi kan bidra til å sikre syv av tolv kritiske mineraler NATO peker på for forsvarsindustrien, en næring med potensielt flere hundre milliarder kroner. Vi kan bidra til selvforsyning i Europa. Det er ikke et rimelig forlik, det er en historisk tabbe. Vi trenger heller ikke kommisjonsrekord. Markedet ordner det helt fint selv. Det internasjonale energibyrået, IEA, peker på økt etterspørsel etter olje og gass fram mot 2050. Det vi burde snakke om, er hvordan vi kan bidra til økt europeisk energisikkerhet med de betydelige ressursene som fortsatt er igjen på norsk sokkel. Jobbene i oljeindustrien skal sikres, ikke ofres på symbolpolitikkens alter. I statsbudsjettet kunne vi lese at høy karbonpris som følge av dobbel virkemiddelbruk kan føre til at felt blir stengt ned tidligere enn de ellers ville ha blitt, men nå økes jo CO2-avgiften, så MDG smiler. Nok en gang sier regjeringen én ting og gjør noe annet. Når MDG krevde nedstengning av åtte felt i senfasen i sommer, må en si det som det er: Det gjør det faktisk vanskeligere å forlenge feltene på en lønnsom måte med CO2-avgiftsøkninger. Arbeiderpartiet svikter totalt sett og setter jobbene til tusenvis av oljearbeidere i fare. Dette er ikke grønn politikk; dette er en oppskrift på færre jobber, lavere verdiskapning og svekket energisikkerhet.

Arbeiderpartiet må slutte å kaste stein i glasshus, for de bidrar jo til å legge ned NORWEP, Norwegian Energy Partners, som bidrar til industrieventyr i utlandet for norsk leverandørindustri. Norge er også blant de oljeproduserende landene som har aller lavest utslipp. IEA har pekt på økt etterspørsel etter olje og gass fram mot 2050. Det er også avgjørende for europeisk energisikkerhet at Norge bidrar med stabile leveranser av olje og gass. Norge står for 30 pst. av den samlede gassleveransen til EU og Storbritannia. Sokkeldirektoratets analyse viser at det er særlig behov for økt leteaktivitet for å opprettholde produksjonen på norsk sokkel. Selv om flere av disse er senfaseprosjekter, som jeg har nevnt tidligere, bidrar de fortsatt med en viktig produksjon som bidrar til å dekke energibehovet på kontinentet. Mener statsråden at det er riktig å øke CO2-avgiften for næringen når det kan sette senfaseproduksjonen i fare og dermed redusere muligheten for norske petroleumsleveranser til Europa, eller tror han det vil være lønnsomt å elektrifisere hver minste plattform i Nordsjøen?

Det er godt at statsråden gleder seg over Viking, det gjør undertegnede også. Når det gjelder elektrifisering, er det jo CO2-avgiften som avgjør om den er lønnsom eller ei. Vi ser allerede flere prosjekter hvor aktørene selv sier at de ikke er lønnsomme, men la nå det ligge. I statsbudsjettet står det at ileggelse av både avgift og kvoteplikt innebærer en uhensiktsmessig dobbel virkemiddelbruk. Et avgiftsfritak, som foreslås, vil gi en effektiv klimapolitikk, ettersom avgift i tillegg til kvoteplikt har begrenset eller ingen klimaeffekt, og heller ingen effekt på oppnåelse av Norges klimamål under Parisavtalen. Da peker vi på det regjeringen sier om luftfart. Det arbeides jevnlig med å finne nye metoder for å øke utvinningen fra olje- og gassfelt, og det bores nye brønner, kombinert med utforskning av nærliggende prosjekter og ny teknologi. Det bidrar til at det er flere sentrale prosjekter på norsk sokkel som forlenges gang på gang, og at det er flere generasjoner av familier som jobber på samme oljeinstallasjon. Kan statsråden avvise at eksempelvis Brage, Yme, Eldfisk, Norne eller Ula blir stengt ned tidligere enn nødvendig, slik MDG krevde i sommer, og at folk mister jobben før det er tomt for ressurser, på grunn av tuttifruttis grep med å øke CO2-avgiften?

Det er godt å høre at statsråden er ærlig på at han og MDG ønsker seg det samme til jul, for regjeringen sier én ting og gjør en annen. I statsbudsjettet kan man lese om høy karbonpris som følge av både CO2-avgift og kvotepris, som er dobbel virkemiddelbruk. Regjeringen påpeker at denne doble virkemiddelbruken kan føre til at petroleumsfelt blir stengt ned tidligere enn de ellers ville blitt, og etter budsjettforliket øker CO2-avgiften for oljeindustrien betraktelig. Så varsles det at regjeringen vil sette i gang en ekstern utredning av hvilken effekt den doble virkemiddelbruken kan få for framtidig ressursforvaltning og verdiskaping, for leveranser av olje og gass og for produksjonsutslipp på kontinentalsokkelen. Er dette en innrømmelse fra regjeringen om at CO2-avgiften har skadelige effekter på investeringsnivået på sokkelen, og mener statsråden nå at en CO2-avgift i olje- og gassnæringen gir en uheldig virkning som attpåtil ikke fører til reelle kutt i klimagassutslippene?

Det er klart det er vanskelig for politiet når de blir avspist med smuler. Hvis en mener det er så komplekse oppgaver, må en faktisk ha reelle økninger, ikke bare nominelle økninger. Sørvest politidistrikt ligger an til å måtte kutte en ytterligere sum på 15,6 mill. kr i 2026, bl.a. omfordelingsbidrag og effektiviseringsbidrag. Dette er enda et kutt som bidrar til å svekke tryggheten i Rogaland. Er justisministeren uenig i at det er en gavepakke til kriminelle i det samme politidistriktet å kutte i de allerede sterkt begrensede ressursene? Mener statsråden det er på tide å stanse at Politidirektoratet får ha hjemmealenefest – at statsråden må slutte å gjemme seg bak POD som en lyddemper i stedet for å sørge for at politidistrikter som Sørvest og Vest ikke forblir underfinansierte?

Det er jo vitterlig en forskjell mellom en nominell og en reell økning, og det vet statsråden veldig godt. En sier mye generelt og veldig lite konkret om Vestlandet. På toppen av å ha nest lavest politidekning i landet risikerer altså Sørvest politidistrikt at Politidirektoratet omfordeler mellom 9 og 14 mill. kr fra påtale, altså omtrent en hel avdeling fra politidistriktet med landets tredje største byområde, bl.a. fordi ressursfordelingsmodellen ikke vekter befolkning. Dette er også i en tid da Sørvest politidistrikt har fått kraftig kritikk for mangler i etterforskning av voldtekt og mishandling i nære relasjoner – og dårlig økonomi er en sentral forklaring på det. Er justisministeren uenig i at sultefôring er en korrekt betegnelse for ressurssituasjonen i Sørvest politidistrikt? Hvorfor tror statsråden at politidistrikt som Vest politidistrikt kommer dårligst ut gang på gang? Er tryggheten mindre viktig på Vestlandet enn andre steder i Norge for Arbeiderparti-regjeringen?

«Vest og Sør-Vest politidistrikt har landets laveste politidekning med 1,43 og 1,53 politi per innbygger. Under Støre har politidekningen falt med 9 og 4 pst. i disse distriktene, mens den økte med 17 og 22 pst. mens FrP styrte. Nedgangen i politidekningen har skjedd til tross for økt ungdomskriminalitet og økte beredskapsoppgaver i disse vestlandsdistriktene de siste årene. Hvordan kan statsråden forsvare en så stor nedgang samtidig som beredskapssituasjonen er vesentlig forverret på Vestlandet?»

Først til Kristelig Folkeparti: Når man har tallenes tale og sier man er imot elektrifisering, men likevel stemmer nei, er man faktisk for å bruke kraft fra land. Så noterer jeg meg at vi har fått en leder i energikomiteen som ikke bryr seg om hva kalkulatoren viser, eller er opptatt av at oljeselskapene slår alarm om kostnader som løper løpsk, og som er mer opptatt av å rette pekefingeren mot Fremskrittspartiet enn å lytte. Jeg vil også rette en kommentar til NHO-direktør Ole Erik Almlid. Vår politikk er den samme som før. Det er ikke FrP som er uforutsigbare, det er elektrifiseringskostnadene som har løpt løpsk. Elektrifisering av petroleumsinstallasjoner med kraft fra land har store konsekvenser, ikke bare for kraftsystemet, men for folk, for næringsliv på land. Gasseksport fra Grane kan realiseres uten elektrifiseringsprosjekt. Da skal selvfølgelig ikke strømsonen NO2 kastes under bussen nok en gang. Grunnen til at vi i det hele tatt har denne problemstillingen, er jo politiske valg, politiske valg som Ap har vært sentraldriveren bak. Sånn sett kan en gjerne si at Arbeiderpartiet er kostnadsdriveren på norsk sokkel. Hvis det blir for dyrt, utvikler man ikke, man avvikler. Da tror jeg at jeg ville tygd litt på det Støre har sagt: Alt som kan elektrifiseres, skal elektrifiseres. Og hvis det er sant at det er så lønnsomt med elektrifisering, hvorfor advarer selskapene selv om kostnadene for flere prosjekter og sier rett ut at det ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt? Det er enkelt å dele ut penger som ikke er sine egne, når skattebetalerne må ta milliardregningen. Jeg vil også si at jeg ble overrasket over å høre representanten Vik fra Rogaland, som framstiller havvind som det som skal redde arbeidsplassene i oljen. La meg peke på en viktig ingrediens som flytende havvind eksempelvis mangler: lønnsomhet. En kan subsidiere det opp og ned, fra start til slutt, men det vil ikke flyte uten flytevest. Uansett hva en måtte mene om subsidier til havvind, har ikke regjeringen sørget for at det kan igangsettes nok prosjekter. På Aps vakt har det blitt 2 000 færre sysselsatte ved Rosenberg verft i Stavanger bare det siste året. Så jeg lurer virkelig på hvilke tiltak regjeringen vil igangsette for å få opp aktiviteten, eller om olje- og energiministeren – energiministeren, strengt tatt – vil sitte stille i båten og se på at oljeeventyret blir et arbeidsledighetsmareritt. Vi i FrP er enige med Equinor, som sier at ingen olje skal ligge igjen på norsk sokkel, men da trenger vi visjoner, ikke handlingslammelse. Fremskrittspartiet er klare til å være konstruktive. Vi skal være driveren for å åpne for leting i nye områder og få opp aktiviteten. For alternativet til leting er nedgang, og dit skal vi ikke.

Selv om Norges viktigste næring ikke ble nevnt med et eneste ord i trontalen, er norske hydrokarboner framtiden. Hvis det er tegn på hva vi har i vente med regjeringen, som er avhengig av støtte fra SV, MDG og Rødt, som stadig tar til orde for å avvikle, er det god grunn til bekymring for olje- og gassnæringen og tusenvis av arbeidsplasser i Norge. Det internasjonale energibyrået kom nylig med sin prognose om økt oljeproduksjon til 2050, og at olje og gass kommer til å være de viktigste energikildene globalt i lang tid framover. Oljeeventyrets slutt er skjøvet på, og vi må åpne for leting i nye og umodne områder. Sokkeldirektoratet har pekt på at ressursestimatene er størst i Barentshavet, men at det har vært lav leteaktivitet over lengre tid. Det har gjerne en sammenheng med den visjonsløse politikken regjeringen fører. Forutsigbarhet og stabile rammevilkår for olje- og gassindustrien fikk seg en kraftig trøkk da Arbeiderpartiet og Senterpartiet tillot SV å bruke av statsbudsjettet for å utsette 26. konsesjonsrunde. Før det trakk regjeringen tilbake blokker i Barentshavet fra TFO-en. Det har gitt forsinkelser når det vi trenger, er mer leting, for situasjonen i oljen i dag er prekær. Uforutsigbarheten må aldri få lov til å bli normalen for Norges viktigste næring. Arbeiderpartiet har et særskilt ansvar for at statsbudsjettet aldri blir brukt som et kaosinstrument i norsk oljepolitikk igjen. Uten olje og gass på norsk sokkel blir det mindre frihet, trygghet, omsorg og økonomisk handlefrihet. Det tror jeg også finansministerens kalkulator vil vise. Norge bør være det siste landet som slutter med olje og gass. Det skal Fremskrittspartiet bidra til, og vi har ambisjoner om å åpne opp for betydelig mer leting og økt produksjon på norsk sokkel. Det må være viktigere å sikre jobber, den norske velferdsstaten og europeisk energisikkerhet enn å blidgjøre Greta Thunberg med symbolsk klimapolitikk. Sløsingens tid må være over. ConocoPhillips advarer mot elektrifiseringen av Heidrun og Grane. Equinor advarer mot Snorre. De sier rett ut at dette blir for dyrt. Det er ikke samfunnsøkonomisk lønnsomt lenger. Nå må vi prioritere skoler, sykehjem og mer politi, ikke sløse bort midler på symbolske klimatiltak. Derfor vil FrP stanse elektrifiseringen med kraft fra land. Staten tar inn rekordstore inntekter på strøm. Regjeringen bør bruke anledningen til å svare på hvordan den har tenkt til å sørge for at bedrifter i strømprisområde NO2 konkurrerer på like vilkår som bedrifter i andre deler av landet. Fremskrittspartiet har foreslått en makspris på 50 øre per kilowattime, også for bedrifter. Det er helt urimelig at den delen av landet som produserer aller mest kraft, skal ha høyest strømpris, og at det på toppen planlegges elektrifisering av oljefelt med kraft fra land i NO2.

Representanten Hermstad ser ikke ut til å ha noen betenkeligheter med å legge ned petroleumsnæringen, men bare i år vil EU-land trolig bruke 100 mrd. kr på å kjøpe russisk gass, og EU produserer selv mindre gass enn før. I 2024 tilsvarte gasseksporten fra Norge mer enn 30 pst. av EUs og Storbritannias samlede gassforbruk. Kan representanten utelukke at en nedleggelse av norsk petroleumsnæring vil føre til at Europa bidrar til å fylle opp Putins krigskasse enda mer? Er ikke representanten enig i at flere stater som uansett vil produsere og fylle tomrommet, ikke er demokratiske og produserer med høyere utslipp, slik at effekten blir negativ for verden hvis Norge legger ned sin produksjon?

Det var en hel del å gripe fatt i i innlegget. Hver gang MDG foreslår å avvikle norsk olje- og gassvirksomhet, sies det ingenting om hvordan MDG har tenkt å erstatte de enorme inntektene som finansierer skoler, barnehager og sykehjem. I Oslo alene vil en nedlegging av petroleumsnæringen bety at omtrent like mange mennesker som et nesten fullsatt Ullevaal stadion, ikke har en jobb å gå til. I oljefylket Rogaland vil flere enn 66 000 mennesker kunne miste jobben. Staten vil kunne miste 698 mrd. kr. Hva vil MDG si til de 210 000 sysselsatte som kan miste sin arbeidsplass, og hvordan har en tenkt å erstatte de enorme inntektene? Betyr det ingenting for MDG at fortsatt leting etter olje og gass kan gi oss mer enn et halvt oljefond som kan brukes på gode tjenester til innbyggerne?

Arbeiderpartiet er jo avhengig av støtte ikke bare fra Senterpartiet, men også fra MDG, for å få flertall for sitt statsbudsjett. Den første delen av MDGs varslede plan for å avvikle norsk oljeindustri er å stenge Statfjord, Draugen, Ula, Brage, Balder, Yme, Norne og Eldfisk. Flere av disse feltene har blitt forlenget i flere omganger, og ny teknologi og nye forretningsmodeller gjør at en får ut flere ressurser. Dette handler om ekte arbeidsplasser, og det er ikke trygghet å legge ned arbeidsplasser med et pennestrøk. Vil representanten verne om inntektene og arbeidsplassene knyttet til disse åtte feltene, og vil han garantere at Senterpartiet vil avvise MDGs plan?