OverStortinget

Den 1. oktober fikk regjeringen slakt av sitt eget ekspertutvalg, ledet av Erik Stene. Utvalget beskriver et statlig barnevern uten reell styring og kontroll når barn plasseres på institusjon. Det advares om alvorlige konsekvenser, og pressen skriver at utvalget slakter regjeringens pengebruk og manglende kontroll i barnevernet. Dette er ikke en kritisk merknad; dette er en knusende dom. Hva er regjeringens svar i budsjettet? Jo, de foreslår å øke bevilgningen til det statlige barnevernet med 534 mill. kr, nesten utelukkende for å dekke økte utgifter og kjøp av plasser, fordi det er flere barn og høyere priser. Det er ikke én tydelig satsing på flere folk i arbeid. Alle som har satt sine bein i en barnevernsinstitusjon de siste årene, vet hva som skjer. Det er mer rus inne på institusjonene og mer vold og utagering. Det er barn og unge med tyngre, mer sammensatte diagnoser og langt mer komplekse liv. Det er ansatte som står i en livskritisk situasjon med altfor få kollegaer på vakt. Det regjeringen nå gjør, er i realiteten å si til disse ansatte: Vi har lest Stene-utvalgets totalslakt. Vi har sett at systemet mangler kontroll. Vi ser at barna har større og mer komplekse behov. Vårt svar er å kjøpe flere senger, ikke å sikre flere fagfolk. Dette er uforsvarlig. Når et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg sier at staten ikke har kontroll ved institusjonsplasseringer, og når vi samtidig vet at barna som plasseres der, ofte har omfattende rusproblemer, traumer, psykiske lidelser og utagerende adferd, er bemanning og kompetanse selve kjernen, ikke en budsjettpost man later som ikke finnes. Regjeringen ber Stortinget om å nikke og smile til en satsing som i praksis er en kapasitetsøkning uten kvalitetssikring. Det er som å skryte av nye intensivplasser på et sykehus uten å ansette sykepleiere eller leger. Barnevernet trenger ikke en glanset overskrift om 534 mill. kr. De trenger at noen her inne tar inn over seg realiteten der ute: Uten nok kvalifiserte folk på jobb er hver ny plass en risiko, både for barnet som flytter inn, og for de ansatte som skal stå i front når alt rakner. Dette budsjettet svarer ikke på Stene-utvalgets kritikk. Det svarer ikke på ropene fra ansatte. Det svarer ikke på behovene til barna. Det er ikke en satsing; det er en polert fortelling om virkeligheten som regjeringen ikke vil ta inn over seg.