OverStortinget

Velferden i dette landet finansierer ikke seg selv. Midlene man kan bruke på velferd, er ikke utømmelige, og ei heller dukker de opp fra løse luften, slik man kan få inntrykk av når enkelte partier legger fram sine statsbudsjett. Vi har igjen fått et statsbudsjett der petroleumsnæringen er blitt brukt som en brikke i forhandlingene. Støre-regjeringen gambler altså igjen med landets største og viktigste næring, som alene står for større skatteinntekter til staten enn alle andre norske næringer til sammen. Det er ikke første gang. Det må jo sies å ha blitt en tradisjon når Arbeiderpartiet lot SV styre petroleumspolitikken i fire år og nå har overgitt kontrollen til den petroleumsfiendtlige troikaen MDG, Rødt og SV. Dette skjer samtidig som oljepengebruken økes ytterligere, og milliardene renner ut. Det samme gjør gründere og bedriftseiere. Kapitalflukten fra landet er alarmerende høy, mens regjeringen ikke virker å være bekymret. Tilgangen til risikokapital faller, og det ene selskapet etter det andre ender opp på utenlandske hender. Den direkte diskrimineringen av norsk eierskap er særdeles urovekkende å bevitne og tyder på en regjering som ikke forstår verdien av norsk eierskap for lokalsamfunn og landet som helhet. Siden Arbeiderparti-regjeringen kom til makten, har skatter og avgifter økt betraktelig. Politisk risiko er blitt den nye hverdagen, og kapital som kunne gått til utvikling av lønnsomme arbeidsplasser og til morgendagens løsninger, sluses i stedet inn i statskassen før den deles ut i milliardklassen til internasjonale formål. Ikke minst kanaliseres den også ut via regjeringens aktive næringspolitikk til det ene luftslottet etter andre. Det private næringslivet er den største skaperen av verdiene som gjør det mulig å betale for skole, helse og omsorg. Da kan ikke jobben vår her i salen være å konfiskere mest mulig av midlene, finne på stadig nye krav og skjemaer og bedrive mer statlig overstyring. Jobben vår må være å tilrettelegge, forenkle og gjøre det lønnsomt å satse, investere og ansette i Norge. Dette forstår vi i FrP. I Fremskrittspartiets alternative budsjett sier vi at staten skal slutte å leke butikk. Vi sier nei til at staten skal plukke ut vinnere. Vi prioriterer brede og forutsigbare rammevilkår og generelle lettelser som treffer mange. Vi tar et kraftig oppgjør med formuesskatten, som tapper norske bedrifter for kapital, svekker investeringsevnen og gir utenlandske eiere et konkurransefortrinn, for det er rett og slett dårlig næringspolitikk. Norsk verdiskaping skjer ikke bare på kontorer i Oslo. Den skjer langs kysten, til sjøs og i maritime miljøer som konkurrerer i et internasjonalt marked hver eneste dag. Norske sjøfolk er ryggraden i denne næringen. Skal vi ha norske folk på dekk, må vi også ha norske rammevilkår som tåler konkurransen. Derfor fjerner vi makstaket i nettolønnsordningen for alle segmenter, for å styrke ordningen med over 700 mill. kr mer enn regjeringen gjør. Vi satser på norske sjøfolk i praksis, ikke bare i festtaler. Vi tar også et oppgjør med symbolpolitikk som ikke kutter utslipp, men flytter aktivitet. Slik får man en næringspolitikk som virker for også norsk eierskap.