OverStortinget

Regjeringen har satt et ambisiøst mål: 130 000 nye boliger innen 2030. Det er et mål vi alle forstår betydningen av, for å sikre folk et sted å bo, for å dempe prispresset og for å gi førstegangskjøpere en reell mulighet til å komme inn på boligmarkedet. Budsjettforslaget vi diskuterer i dag, tar imidlertid ikke høyde for realitetene. Vi står midt i en situasjon der byggekostnadene har økt kraftig, og nå kommer nye klimakrav, som ytterligere vil fordyre byggingen. Kommunene kan nå stille lokale klimakrav til byggeplasser, og det er varslet skjerpede krav i byggteknisk forskrift, TEK, for å redusere klimagassutslipp fra materialbruk og byggeprosesser. Dette er gode intensjoner, men de har en kostnad: dyrere boliger og lavere byggeaktivitet. Når kostnadene øker, rammer det først og fremst førstegangskjøpere. I Oslo har en typisk singel førstegangskjøper råd til bare 3,9 pst. av boligene på markedet. I Tromsø er tallet 7,7 pst. Dette er ikke bare statistikk – det er unge mennesker som blir stående utenfor boligmarkedet, og som i økende grad må ha foreldrehjelp for å kjøpe bolig. Vi vet at lav boligbygging og høye priser skaper ulikhet og svekker arbeidsmarkedet. Når vi samtidig legger inn fordyrende krav uten å kompensere med tiltak som stimulerer bygging, risikerer vi å gjøre målet om 130 000 boliger til en politisk ønskedrøm. Boligbyggingen i Norge har ikke vært på lavere nivå siden krigen, og rekordmange bedrifter går konkurs. Vi trenger en realistisk plan: klimakrav må innføres med fornuft og tempo bransjen kan håndtere budsjettet må inneholde insentiver for å bygge rimelige boliger, ikke bare studentboliger, men boliger folk flest har råd til å kjøpe og bo i utlånsforskriften må endres vi må sikre at Husbanken og kommunene får verktøyene som trengs for å holde hjulene i gang Gjør vi ikke dette, vil vi stå her i 2030 og forklare hvorfor vi ikke nådde målet, og hvorfor unge mennesker fortsatt ikke har råd til egen bolig.