OverStortinget

Et statsbudsjett skal ikke være et politisk eksperiment. Det skal vise ansvarlighet og være et ansvarlig veikart for det kommende året, og det gir retning for tiårene som følger. De siste ukene og dagene har vi vært vitne til et politisk realityshow som nesten overgår innholdet i statsbudsjettet. Forhandlinger er ofte krevende, men man har også et felles ansvar – at partene vektlegger det ansvaret som ligger i arbeidet med å nå et resultat, framfor å drive symbolpolitikk og posisjonere seg som om det var en votering i et øyråd à la Robinsonekspedisjonen. SV og MDGs brudd i budsjettforhandlingene viste med all tydelighet at øyrådet rådet grunnen. Først stilte de krav de visste at ingen ansvarlig regjering kunne imøtekomme uten å svekke norsk økonomi, norsk energiforsyning og norske arbeidsplasser. Deretter trakk de seg ut da realitetene gjorde seg gjeldende. Til slutt stilte de seg på utsiden og kritiserte utfallet av enigheten mellom Rødt, Senterpartiet og Arbeiderpartiet. De var også uvillige til å ta ansvar på tross av at de hele tiden hadde pekt på Jonas Gahr Støre som statsminister og Arbeiderpartiet som samarbeidspartner. Det er ikke ansvarlig politikk, det er opportunisme og aktivisme. Det er selvsagt helt legitimt å gjøre dette, men videre delikat er det ikke, og det har flere årsaker. De overser konsekvensene av egen politikk. Den vil gi svekket konkurranseevne og tap av industriarbeidsplasser og en klimapolitikk som i realiteten bare flytter utslipp ut av landet uten å redusere dem globalt. De krevde kutt og avvikling av en næring uten å ta hensyn til arbeidsplasser, forsyningssikkerhet eller folks økonomi, og de forsøker å moralisere gjennom politiske vedtak og definere hva som er moralsk rett eller galt. Alle vet at forhandlinger krever kompromisser, men her har vi vært vitne til et politisk kaos i ypperste potens levert av fem partier som lovet trygg styring. De leverte det motsatte. Dette handler heller ikke om at SV og MDG ikke fikk alt de ville ha. Ingen får det i en forhandling. Alle partiene i denne salen visste nøyaktig hvilke rammer som lå til grunn før forhandlingene startet. Alle vet at de økonomiske realitetene Norge står overfor, er en økonomi preget av høy prisvekst, press i arbeidsmarkedet, behov for en ansvarlig oljepengebruk og et næringsliv som trenger stabile og forutsigbare rammevilkår. Regjeringen signerte så en avtale med to partier, Senterpartiet og Rødt. Finanskomiteen endte opp med å behandle et budsjettforslag fra en mindretallsposisjon. Så, etter avgivelsen, fortsetter forhandlingene, og først natt til onsdag denne uken fikk de altså samlet trådene. De økte pengebruken, de fattet prinsipielle og viktige verbale føringer som er signert i blod mellom partiene, selv om det fortsatt er åpenbar uenighet mellom noen av partiene om hva de faktisk har signert på. Det finnes et begrep som beskriver dette, og det er kaos. De fikk altså SV og MDG med på å sette olje- og gassektoren i spill. De har gått med på å politisere norsk økonomis viktigste næring, og de har skapt usikkerhet for arbeidsplasser og framtidig verdiskaping. De har også vedtatt å gi penger til områder der terrororganisasjoner opererer, og risikoen for at penger kommer på avveie, er stor. Regjeringen har altså latt seg presse til en enda mer ekspansiv offentlig sektor uten at det følger med bedre tjenester eller mer effektiv bruk av fellesskapets midler. Det virker på meg som at viktige forhandlere har klart å forhandle seg fram til politiske symbolseire, framfor å ta ansvar i det som er en krevende tid. Fremskrittspartiet går i en annen retning. Vi reduserer skatter og avgifter, særlig på energi, drivstoff og nødvendige varer som preger hverdagen for alle i landet. Vi reduserer inntektsskatten for brede grupper, vi kutter drivstoffavgiftene, vi reduserer eller fjerner avgifter som gjør hverdagen dyrere, som matmoms, bilavgifter og elavgift. Vi prioriterer kjerneoppgavene til staten, som helse, infrastruktur, beredskap og politi framfor symbolpolitikk og dyr byråkratiutvidelse. Vi sikrer flere politifolk ute i gatene, vi ivaretar beredskap, og vi ivaretar trygghet. Vi styrker norsk næringsliv og sikrer at vi kan skape mer for å kunne fordele mer. Vi gir skattereduksjoner for bedrifter, spesielt små og mellomstore, og vi reduserer arbeidsgiveravgiften i utsatte bransjer. Vi gir lavere formuesskatt og sørger på den måten for å stimulere næringslivet til utvikling, og vi sørger for en ansvarlig bruk av oljepenger. Vårt alternativ vil bidra til en lavere prisvekst, økt arbeidstilbud og bedre rammebetingelser i hele Norge. Vi styrker folks økonomi, svekker den ikke, men stimulerer til initiativ, skapertrang og ny innovasjon. Vi mener Norge trenger et budsjett som gjør det billigere å leve og enklere å drive, og ikke et budsjett som skyver byrdene over på vanlige folk. Fremskrittspartiets alternativ viser at det finnes en annen vei, en vei preget av ansvarlighet, prioriteringer og respekt for skattebetalernes penger. Det er den veien vi mener Stortinget skulle valgt.