OverStortinget

Dette er en god dag. Kristelig Folkeparti er glad for at vi endelig kan vedta å inkorporere i norsk lov konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne. Det handler om menneskeverd, om likestilling og om verdien til hvert enkelt menneske. Det handler om å gi alle muligheten til å leve et godt liv – uavhengig av funksjonsvariasjon. Over 17 pst. av befolkningen har en funksjonsnedsettelse. Inkorporering sikrer at deres rettigheter blir like bindende som andre menneskerettigheter. Norge har ratifisert CRPD, men uten inkorporering er den kun en politisk forpliktelse. Ved å ta den inn i lovverket blir den rettslig bindende. I spørsmål til ministeren 3. april 2024 etterlyste den tidligere representanten Bollestad framdriften, og nå er vi endelig her. Inkorporering i menneskerettsloven gir CRPD forrang foran annen norsk lov ved konflikt. Det gir klarhet og styrker rettssikkerheten. Diskriminering og manglende universell utforming er fortsatt utbredt. Inkorporering gir et kraftigere verktøy for å fjerne barrierer. Norge profilerer seg som en menneskerettsnasjon. Å inkorporere CRPD viser at vi lever opp til våre forpliktelser. I dag er CRPD som sagt kun et tolkningsmoment. Inkorporering gjør den til bindende rett, noe som styrker rettspraksis og forvaltningens ansvar. CRPD sikrer retten til å leve et selvstendig liv, til å delta i samfunnet og til å ta egne valg. Dette er grunnleggende verdier i et demokrati. KrF har vært tydelig: Ja, det koster å likestille mennesker. Men hva er alternativet? Skal vi si at menneskeverdet bare gjelder så lenge det er billig? Nei, hvis vi tar menneskeverdet på alvor, finnes det ingen andre valg enn å gjøre dette. La meg fortelle om noen eksempler på hvordan noen med funksjonsvariasjoner opplever diskriminering og utenforskap: Emma på 10 år med nedsatt hørsel: Hun ser at læreren snakker, men hører ingenting. Det er ingen tegnspråktolk. Hun går hjem med følelsen av at hun er utenfor. Jonas på 16 år med dysleksi: Han elsker historie, men gruer seg til eksamen, for han vet at karakteren ikke vil gjenspeile kunnskapen hans – bare lesevanskene. Sara på 19 år med bevegelsesutfordringer: Hun drømte om universitetet, men bygget mangler heis. Hun blir hindret, ikke fordi hun mangler evner, men fordi vi ikke har vilje nok til å tilrettelegge. Dette er ikke små detaljer. Det er spørsmål om verdighet og likestilling. CRPD slår fast at alle har rett til utdanning, arbeid og deltakelse på lik linje med andre, men i dag bryter vi den retten hver eneste dag. Barn og studier er bare ett eksempel. La meg ta et annet: En eldre kvinne, kanskje svaksynt og i rullestol, skal ta bussen til lege. Hun møter en buss uten rampe og uten talemelding om holdeplassene. Hun blir stående igjen på fortauet, ikke fordi hun ikke har vilje til å delta, men fordi vi ikke har vilje til å tilrettelegge. Dette er hverdagen for mange, og det er uverdig. Dette er ikke bare en juridisk teknikalitet. Det er et verdivalg. Skal vi være en rettsstat som tar menneskerettigheter på alvor, eller skal vi fortsette å gjemme oss bak «godt nok»? Jeg gleder meg stort over vedtaket vi gjør i dag – tenk da hvor glade de er, de som har ulike funksjonsutfordringer og hver dag har kjent på utfordringer. Jeg tar opp forslaget Kristelig Folkeparti har alene.