OverStortinget

Funksjonshindrede i Norge har ventet lenge nok. År etter år har de stått i tog og markeringer, på 1. mai, på 8. mars og på 3. desember, FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne, med det samme klare budskapet: Hva vil vi ha? CRPD. Når vil vi ha det? Nå. I dag tar vi et viktig steg i riktig retning, og endelig kan vi gi menneskerettighetsbevegelsen en seier som de selv har kjempet fram, gjennom utholdenhet, kunnskap og utrettelig press over mange år. Som politiker kan jeg ikke annet enn å beklage at det har tatt så lang tid. Men jeg kan også berømme alle dem som har stått på for dette, som har snudd det tunge skipet som en endring i menneskerettsloven er. Samtidig er dette også en dag med sorg, for flere av dem som kjempet hardest for CRPD, også i mitt eget parti, er ikke lenger blant oss. De fikk aldri oppleve denne dagen. Vi skylder dem å fullføre arbeidet. Når vi først inkorporerer CRPD i menneskerettsloven, må vi gjøre det på en måte som faktisk svarer på den kraftige kritikken som FN har rettet mot Norge. For uretten som funksjonshindrede opplever i dag, er ikke tilfeldig, den er systematisk. FN-komiteen pekte i 2019 på seks hovedproblemer: Norge har ikke fulgt opp CRPD i lovverket, tolkningserklæringene svekker sentrale artikler, Norge mangler uavhengige klagemuligheter, kommunale forskjeller skaper ulikhet og diskriminering, vergemål og tvang bryter med rettssikkerheten, og det finnes ikke noe nasjonalt oppgjør med historisk og nåværende urett. MDGs tre forslag, som jeg herved tar opp, tar tak i nettopp dette. For det første – å trekke tolkningserklæringene: FN-komiteen er krystallklar. Norge må trekke tolkningserklæringene til artiklene 12, 14 og 25. De står i dag som en politisk og juridisk brems som forteller at norsk lov og praksis ikke trenger å tilpasses CRPD fullt ut. Disse erklæringene bidrar til at folk fortsatt tvangsflyttes uten lovgrunnlag, at tvang og frihetsberøvelse brukes der støtte skulle vært gitt, og at helse- og omsorgssektoren fortsatt ser på funksjonsnedsettelser med et medisinsk, ikke et menneskerettslig, blikk. Å trekke erklæringene er en nøkkel til å endre maktforholdet mellom staten og borgerne den har sviktet. For det andre – å ratifisere tilleggsprotokollen: FN kritiserte Norge kraftig for å nekte funksjonshindrede adgang til en uavhengig klageinstans, og anbefalte uttrykkelig at vi ratifiserer tilleggsprotokollen. I dag har norske funksjonshemmede ingen mulighet til å løfte en CRPD-krenkelse til et internasjonalt organ, selv når staten bryter rettighetene deres. Når kommuner kutter BPA-vedtak som folk er avhengige av for å leve, når barn nektes skolegang, når unge funksjonshindrede mister muligheten til arbeid og utdanning, da finnes det ingen instans over staten som kan si at dette er et lovbrudd, dette må rettes opp. Med tilleggsprotokollen gjenoppretter vi denne rettssikkerheten. For det tredje – en sannhets- og forsoningskommisjon: FN-komiteens rapport beskriver et mønster av overgrep og forskjellsbehandling som strekker seg over generasjoner. Men dette handler ikke bare om fortid, det skjer i Norge i dag. Vi vet at mennesker tvangsflyttes uten beslutningsstøtte, at BPA-vedtak fjernes når kommunene må spare penger, at barns rett til opplæring brytes jevnlig, og at funksjonshindrede stenges ute fra arbeid og samfunnsdeltakelse. Ingen nasjon kan rette opp strukturelle brudd uten først å synliggjøre og erkjenne dem. En sannhets- og forsoningskommisjon er nødvendig for å kartlegge, erkjenne og forhindre videre menneskerettsbrudd, slik FN etterlyser. Veien videre må være å lytte, lære og handle. Det kan ikke være slik at postnummer eller kommunekasse avgjør om man får likestillingstjenester, beslutningsstøtte, utdanning, arbeid, frihet til å bestemme hvor man vil bo, eller rett til et familieliv. Når vi vet at nettopp arbeidskraft er et av de største udekkede behovene vi som samfunn har, har vi ikke råd til å sløse med menneskelige ressurser. Når funksjonshindrede sier de vil være med, da må Stortinget åpne dørene.