OverStortinget

Jeg vil innlede med å takke interpellanten for å ta opp en svært viktig sak, en sak som i høyeste grad er viktig for regjeringen. Bakteppet for interpellasjonen er det aller mest alvorlige – det tragiske drapet på en ansatt på jobb tidligere i år. Det skal være trygt å gå på jobb i Norge, og det er aldri akseptabelt å bli utsatt for vold på arbeidsplassen. Likevel oppgir 5 pst. av de sysselsatte at de har vært utsatt for jobbrelatert vold i løpet av det siste året. Det er i hovedsak tredjepersoner, som f.eks. brukere, elever, innsatte, kunder eller pasienter, som utøver vold og trusler mot arbeidstakere. Vi vet også at kvinner er mer utsatt enn menn. En forklaring på dette kan være at flere kvinner enn menn jobber i såkalte utsatte bransjer. Blant de mest utsatte er vernepleiere, sosialarbeidere, pleie- og omsorgsarbeidere, sykepleiere, politi, vakter o.l. Det kan være grunnskolelærere og førskolelærere. Som jeg straks vil komme tilbake til, kan ansatte i velferdsforvaltningen være spesielt utsatt. Vi vet mye om hvordan vold og trusler kan forebygges, og det er tydelig nedfelt i arbeidsmiljøregelverket. Her, som ellers, er det arbeidsgiverne som har ansvaret for at regelverket etterleves. De to grunnleggende kravene er for det første at en arbeidsgiver, i samråd med de ansatte, skal vurdere hvilken risiko arbeidstakerne har for å bli utsatt for vold. Det følger direkte av reglene at alenearbeid, når på døgnet det arbeides, bemanning og kompetanse skal inngå i risikovurderingen. Også individuelle forhold, som f.eks. kjønn eller minoritetsbakgrunn, skal inngå når det er relevant. For det andre: Dersom risikovurderingen tilsier det, må arbeidsgiver iverksette nødvendige tiltak. Det kan være fysiske sikringstiltak, alarm, økt bemanning eller en kombinasjon av flere tiltak. Det er min klare oppfatning at dersom virksomhetene får gjort gode risikovurderinger og gjennomfører hensiktsmessige tiltak som reduserer risikoen, vil veldig mye være gjort. Slik jeg ser det, er ikke problemet manglende regelverk, men mangel på etterlevelse. I det bildet har naturligvis også Arbeidstilsynet en viktig rolle, både som tilsynsmyndighet og som veileder. De siste fire årene har Arbeidstilsynet gjennomført mer enn 2 500 tilsyn med vold og trusler som tema, og det er gjennomført en rekke veiledningsaktiviteter. Mitt klare signal er at Arbeidstilsynet må fortsette å prioritere tilsyn og veiledning. Interpellanten tar også opp sikkerheten i velferdsforvaltningen. Det er et faktum at ansatte i Nav er utsatt for utskjelling, trusler eller trakassering, og noen opplever vold. Det har skjedd to drap på ansatte ved Nav-kontorer, i 2013 på Nav Grorud og i 2021 på Nav Årstad. Etter den siste hendelsen utførte Arbeidstilsynet tilsyn med 141 Nav-kontorer, noe som også resulterte i en rekke forbedringstiltak. Samtidig har også arbeids- og velferdsdirektoratet og KS gjort en helhetlig gjennomgang av Nav-ansattes sikkerhet. Det resulterte i en rapport som foreslo åtte hovedtiltak for å forebygge og for å forbedre sikkerheten for ansatte på Nav-kontorer. Det jobbes aktivt med disse tiltakene i arbeids- og velferdsforvaltningen. Blant annet er det laget en veileder for fysisk sikring av lokaler, det er gjennomført risikovurderinger av vold og trusler, og det er utarbeidet opplæringsmateriell for ansatte. Avslutningsvis vil jeg peke på at det under den nye IA-avtalen nå opprettes bransjeprogram for hjemmetjeneste, skole/SFO og barnevern. Jeg mener dette vil være gode arenaer for å samarbeide om tiltak som er tilpasset det risikobildet vi ser i ulike bransjer.