Vi er heldige som er født i et demokrati som Norge, og ingen av oss trenger et femårig introduksjonsløp for å lære norsk og for å kjenne det norske samfunnet. Vi lever godt her fordi vi er født her i frihet og trygghet. Denne erklæringen skal bidra til å gi dem som kommer til landet, det best mulige utgangspunktet for å leve godt i Norge. Når jeg har sagt litt om hvilke sanksjoner vi allerede har, har det også vært et argument for at jeg mener at det er godt nok dekket slik det er. Vi har noen primærstandpunkter i dette. Vi har diskutert det med Høyre, som deler mange av de samme intensjonene som vi med en type integreringserklæring eller borgerkontrakt. Det flertallet bestemmer i denne salen, kommer jeg til å følge opp, og vurdere om det er andre elementer som bør inn. Men jeg er helt sikker på at det vi kommer til å legge fram og eventuelt legge fram i tillegg, skal ivareta rettssikkerheten til alle.

Politikk handler om å hele tiden legge fram forslag som man tror skal forsterke og forbedre og bidra til å nå de politiske målene man har. Vi har et helt klart mål, og det er at vi må både stille krav og stille opp i integreringspolitikken og sørge for at vi lykkes bedre enn i dag med å gi folk et godt liv i Norge. Jeg tror at den erklæringen er ett av flere tiltak som kan virke i så måte. Vi har lagt fram et forslag fra regjeringen. Det har vært mange diskusjoner i salen om hva slags innretning man skal ha på en slik erklæring – hva den skal hete, og om den skal være en kontrakt. I høringsrunden åpnet vi også opp for og har sett på både målgrupper og sanksjoner. Derfor mener jeg vi nå skal gå tilbake og nettopp få den kunnskapen og de vurderingene – om vi skal legge til mer i den erklæringen. Det er en måte å jobbe på som er ganske velkjent, både for SV og for de andre partiene i salen.

Jeg er opptatt av at vi både skal kunne prate om hvilke utfordringer vi har i integreringspolitikken, og samtidig være veldig tydelig på at det for Arbeiderpartiet – og jeg tror også de fleste andre politiske partier, ikke minst for SV – er viktig å lykkes bedre, fordi det handler om at folk skal få et best mulig liv i Norge. Det har man når man deltar, når man kan forsørge seg selv, og når familien deltar i de fellesskapene som er viktig for oss alle sammen i hele landet. Jeg er ikke helt med på denne framstillingen til SV og til flere som nå har hatt ordet i salen, av at dette er en erklæring som først og fremst skal kontrollere folk og bare være tydelig på hva slags plikter man har. Den er veldig tydelig på at når man kommer til et land som Norge, skal man leve i frihet og trygghet, man skal ha like rettigheter som andre, og at i Norge er det likestilling. Det mener jeg også er et veldig viktig møte med Norge, ikke minst for alle dem som flykter fra land med et helt annet regime enn det vi har i Norge.

Når Stortinget har votert over saken, skal vi selvfølgelig sette i gang det arbeidet så fort som mulig. Jeg er opptatt av at vi skal komme i gang med dette – at tiltakene vi iverksetter, skal virke så fort som mulig. Når det gjelder utvidet målgruppe, er det noe vi har vurdert og sett på, så der mener jeg det går an å gjøre ganske raske vurderinger. Jeg vil ikke love representanten Kapur når regjeringen kommer tilbake, men det er et arbeid vi skal prioritere å holde tempoet oppe på.

Jeg skal være forsiktig med å svare på vegne av Høyre, men har lyst til å si at jeg er glad for at Høyre er en veldig konstruktiv samarbeidspartner i denne saken. Som Wiborg vet, går vi alle sammen inn i saker med et primærstandpunkt. Det har også regjeringen gjort her. Høyre har foreslått sin egen borgerkontrakt, der de har vært veldig tydelig på det som er viktig for Høyre. Jeg sier at det ligger en del sanksjoner i lovverket, slik det er i dag. Det gjør det, men det forslaget som mest sannsynlig får flertall, sier at vi skal gå gjennom de vurderingene som ligger i forslaget, og det har vi tenkt å gjøre på en ordentlig måte. Jeg mener at det ikke går an å svare ja eller nei på det spørsmålet – om folk vil integrere seg. Jeg opplever at de som kommer til landet, ønsker å lære norsk, ønsker å jobbe, ønsker å bli inkludert i samfunnet. Hvem skal sette seg til doms og si om noen bidrar godt nok i norskopplæringen eller ikke? Det handler jo om at vi gir folk muligheter og legger til rette for at man skal både lære norsk, kvalifiseres og bli en del av det norske samfunnet.

Når vi har jobbet med dette og hatt en høringsrunde og foreslått en integreringserklæring nå, har vi vært veldig tydelige på at sanksjoner ikke har vært det viktigste formålet vårt med den. Den tydeliggjør noen klare rettigheter, plikter og forventninger for å legge et best mulig integreringsløp for den enkelte. Så tydeliggjør erklæringen at brudd på norsk lov får konsekvenser på lik linje for oss alle som bor i landet. Dagens regelverk har ganske klare sanksjonsmuligheter. Derfor har vi ikke vært så opptatt av at de skal stå i erklæringen. Introduksjonsstønaden reduseres i dag ved fravær og kan stoppes ved gjentatte brudd. Ved søknad om permanent oppholdstillatelse stilles det krav om ferdigheter i norsk muntlig, og det stilles krav om bestått prøve i samfunnsfag eller samfunnskunnskap. For statsborgerskap stilles det enda høyere krav til norskferdigheter og kunnskaper om samfunnet. Så først og fremst er erklæringen en erklæring som … (presidenten klubbar)

For Arbeiderpartiet handler integreringspolitikken grunnleggende om arbeid, fellesskap og like muligheter. Et samfunn med høy tillit og små forskjeller forutsetter at flest mulig deltar i arbeidslivet, lærer seg norsk og kjenner verdier og forpliktelser som ligger til grunn for samfunnet vårt. Regjeringen foreslår derfor altså å innføre en integreringserklæring som skal signeres av alle som deltar i introduksjonsprogrammet. Dette omfatter også familiegjenforente til flyktninger. Erklæringen tydeliggjør den enkeltes ansvar for å delta i arbeids- og samfunnsliv og bli selvforsørget. Den slår også fast grunnleggende rettigheter til utdanning, arbeid og deltakelse, og retten til frihet, trygghet og til å bestemme over eget liv – stikk i strid med det regimet mange har flyktet fra. Den tydeliggjør også ansvaret som følger med det å være foreldre i Norge, og at brudd på norsk lov får konsekvenser, på lik linje med alle borgere i Norge. Jeg opplever at det er bred enighet om målet: bedre integrering og flere i arbeid. Spørsmålet er ikke om vi skal stille krav og stille opp for folk, men om hvordan vi gjør det på en måte som virker hensiktsmessig. Regjeringen jobber langs flere spor samtidig, og integreringserklæringen er ett av flere tiltak. Vi har allerede styrket integreringsloven, med mer arbeidsretting og bedre muligheter for å gjennomføre videregående opplæring i introduksjonsprogrammet. Det gir et mer målrettet og bedre integreringsløp, med klarere forventninger til både deltakere og kommunene. Vi har også foreslått en ny integreringsstønad, som tydeliggjør sammenhengen mellom aktivitet, kvalifisering og økonomisk støtte. I tillegg jobber vi med en ny integreringsstrategi, med mål om å redusere sysselsettingsgapet, fjerne barrierer for deltakelse og fortsette krafttaket mot negativ sosial kontroll. Integreringserklæringen vil tydeliggjøre ansvar og forventninger. Den vil bidra til å etablere klare rammer tidlig i integreringsløpet. Målet er at flere deltar aktivt i arbeids- og samfunnsliv og forsørger seg selv, men det handler også om å bygge et samfunn basert på tillit, inkludering og muligheten til å leve et godt og fritt liv i Norge.

Når vi snakker om arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold, er det også veldig viktig å understreke at det gjelder alle. Det gjelder ikke noen særskilte minoritetsmiljøer, det gjelder alle. Vi vet at det også kan forekomme i mer lukkete miljøer som har vært i Norge i flere generasjoner. Akkurat når det gjelder den problemstillingen representanten tar opp, er jeg helt enig, og jeg tror at det vi nå har foreslått, som en aldersgrense på sosiale medier, er et tiltak for å unngå at våre unge blir utsatt for så mye negativt der. Men det er på ingen måte nok. Her tror jeg det må være skoler, barnehager, helsetjenesten og foreldreansvaret – at vi klarer bl.a. å bygge kompetanse om hva det er som foregår, hva ungene våre blir utsatt for, og hvordan vi kan gi dem den motstandskraften som de trenger. Det er ikke et enkelt svar på det, men det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for å starte tidlig i barnehage og skole, og med kompetanse, rundt de arenaene som ungene våre er på i hverdagen.

Jeg er helt enig med representanten i det jeg oppfattet at han sa. Det å sette inn tiltak så tidlig som mulig, og ikke minst se hele familien og gi hjelp og veiledning til hele familien, er kanskje det viktigste vi kan gjøre for å forebygge at jenter og gutter blir utsatt for negativ sosial kontroll. Da vet vi at det er ansatte i skolen, det er ansatte i barnehager, og det er ansatte i helsetjenesten som kan gi dem råd, veiledning og følge opp. Derfor har vi gjort flere tiltak for å styrke kompetansen i skoler og i helsetjenesten på de arenaene der både ungene og familiene er. De må vite hva de skal se etter, og hvordan de skal hjelpe, og da trenger de den nødvendige kompetansen. Blant annet det at vi har utvidet antallet mangfoldsrådgivere – nå har vi 69 mangfoldsrådgivere for ungdomsskoler og videregående skoler landet rundt – er et veldig viktig tiltak for å senke terskelen for unge til selv å ta kontakt, men også at skolene og helsetjenesten kan tilby råd og veiledning til foreldre.

Som jeg sa i stad: Vi driver nå og jobber med flere av de forslagene som foreligger i NOU-en. Målet er selvfølgelig å komme hit til Stortinget og legge fram helt konkrete forslag til det som går på straffeskjerping, og se på om straff skal kunne omfatte en større personkrets rundt den som er utsatt for æresmotivert vold og negativ sosial kontroll. Det kan være stans av offentlige ytelser. Vi følger altså opp helt konkret med forbudet mot skadelig utenlandsopphold. Det som vi legger fram her i dag, er et helt konkret tiltak som jeg tror vil føre til at veldig mange flere saker blir oppdaget tidlig, og sørge for at de jentene som slett ikke har tid til å vente, får hjelp før det er for sent.

Det lovforslaget vi diskuterer nå, er et viktig tiltak for nettopp å oppdage tidlig nok og forebygge at jenter blir utsatt, og gi dem hjelp før det er for sent. Det er slik i dag at det lovverket som brukes, baserer seg på unntak som vi har i regelverket. Vi har en avvergingsplikt i straffeloven i dag. Dersom du oppdager straffbare forhold eller det som du mistenker er straffbare forhold, har du altså en plikt til å melde fra i dag. Jeg skjønner at Wiborg er lei av at jeg sier utrede, men det er nå engang slik at vi jobber med de forslagene til lovendringer, og jeg har et mål om å komme hit til Stortinget med dem, med flere konkrete tiltak som skal være straffeskjerpende, og som ikke minst også skal forebygge at jenter og gutter blir utsatt for vold og overgrep.

Vi fortsetter arbeidet og følger opp både NOU-en og handlingsplanen. I det ligger det også forslag til å følge opp flere lovendringer. I januar i år fikk vi et nytt utreiseforbud for barn som står i fare for skadelig utenlandsopphold, og brudd på forbudet kan medføre fengsel. Vi utreder stans av offentlige ytelser og barnebidrag i saker der foreldre utsetter ungene sine for skadelig utenlandsopphold. Vi vurder videre om æresmotiv skal være straffeskjerpende, og å utvide personkretsen i mishandlingsbestemmelsen. Det betyr at vi jobber med flere ting som er skjerpende i lovverket for den type straffbare handlinger.

Arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold handler om å ivareta menneskers grunnleggende rettigheter og sikre frihet for alle som bor i Norge. Alle har rett til å leve i trygghet, og i frihet fra trusler, tvang og vold. Å bli utsatt for dette har alvorlige konsekvenser og kan gi langvarige skader for den det gjelder. Det kan forhindre deltakelse i utdanning og arbeid, føre til utenforskap og svekke tilliten til samfunnet og til andre en har rundt seg. Det er en form for kontroll og tvang vi på ingen måte skal akseptere, og som vi har en plikt til å gjøre noe med. Med dette lovforslaget får vi også en helt ny lov, som rammer inn den særskilte innsatsen mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Det gjelder mangfoldsrådgivere på skoler og voksenopplæringssentre, det tverretatlige kompetanseteamet og spesialutsendinger for integreringssaker utstasjonert ved ambassader i utlandet. Tjenestene i lovforslaget har spisskompetanse på å forebygge, avdekke og følge opp utsatte personer. De er en veldig viktig førstelinje ut mot barn, unge og voksne som risikerer tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og annen tvang og vold. Med dette lovforslaget gjør vi det enklere for tjenestene å dele informasjon og samarbeide. Gjennom et mer effektivt samarbeid vil flere saker bli avdekket, og flere utsatte personer vil få tidligere og bedre hjelp. Vi gjør det også enklere å koble på det ordinære tjenesteapparatet, som barnevern, skole og helsevesen. Saker om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold kan treffe alle disse sektorene, og et godt samarbeid på tvers er helt nødvendig. Dette legger vi nå også bedre til rette for ved at vi innfører en egen lov som skal bidra til trygghet i flere menneskers liv. Lovforslaget er en del av det brede arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Forslaget er derfor en del av en helhet, og det er ett av flere tiltak vi har lagt fram, og som vi vil legge fram for Stortinget. Det kommer i tillegg til oppfølgingen av tiltakene som ligger i handlingsplanen «Sjef i eget liv». Lovforslaget må også ses i sammenheng med NOU 2024: 13, Lov og frihet, og forslagene der for å styrke det rettslige vernet for utsatte personer. Et regelverk som legger til rette for informasjonsdeling og samarbeid, bidrar til at flere personer får den hjelpen de har krav på. På den måten kan vi også bidra til at flere i Norge lever et trygt og fritt liv.

Dessverre er vi fortsatt i en midlertidig situasjon, for krigen i Ukraina er nå inne i det femte året. Folk er her på midlertidig, kollektiv beskyttelse på det femte året, og vi har fortsatt ankomster. Det som er hensikten, og som vi ber Stortinget om i dag, er å få bevare den fleksibiliteten som er nødvendig i en midlertidig situasjon. Vi jobber parallelt – som i går, da jeg møtte EUs spesialutsending – for å se hvordan vi kan finne gode løsninger i samarbeid med de nordiske landene og i samarbeid med EU for å ivareta Ukrainas behov for at folk vender tilbake og bygger opp landet når det blir fred, samtidig som vi legger oss på den samme linjen som de andre landene. Vi gjør begge deler. Vi tenker langsiktig, men er også opptatt av å ha en fleksibilitet, ikke minst for å avlaste kommunene i en situasjon der ankomstene svinger på grunn av krig i Ukraina.

Når det gjelder familiegjenforening, har vi diskutert det tidligere her i denne sal, men min gode kollega justisministeren jobber også med forslag som kommer til Stortinget om innstramminger i familiegjenforening. Den jeg er opptatt av, spesielt i denne saken, er at vi heller ikke skal pålegge kommunene ekstraordinære oppgaver eller byrder som tar ressurser og utfordrer kapasiteten i kommunene. Det er det som først og fremst er poenget med å kunne videreføre disse midlertidige hjemlene, fordi for eksempel det å tilby utvidet norskopplæring, opplæring i samfunnskunnskap og andre ting i en midlertidig situasjon vil ta ressurser fra kommunene. Vi gjør mange andre tiltak for å sørge for at integreringen lykkes bedre enn i dag, og kommunene har luftet bekymringer som vi tar på alvor, og som vi har foreslått tiltak for.

Den forskriftshjemmelen som foreligger i dag, gir allerede adgang til å gjøre tilpasninger i integreringstiltak for flere enn personer med midlertidig kollektiv beskyttelse. Det betyr altså at den midlertidige hjemmelen ikke gjelder kun for ukrainere, men den har kun vært brukt på ukrainere. Det som representanten påstår, er ikke riktig. Det som er hensikten her, er først og fremst å ha et handlingsrom dersom du for eksempel skal gå fra et spor som i dag er midlertidig kollektiv beskyttelse, og vurdere andre typer asylspor. Da har du et handlingsrom og en fleksibilitet, men det er en veldig høy terskel for å bruke den. Det er rett og slett å ha den fleksibiliteten som vi har i dag.

Norge har sammen med resten av Europa stått i en ekstraordinær situasjon siden Russlands fullskala invasjon av Ukraina i februar 2022. I perioden fra februar 2022 til februar i år har over 100 000 fordrevne fra Ukraina søkt beskyttelse i Norge, og i underkant av 90 000 fordrevne er fortsatt bosatt. Russlands fullskala invasjon av Ukraina pågår fortsatt, og regjeringen er opptatt av at Norge skal ta sin del av ansvaret for å ta imot fordrevne fra Ukraina. Norge skal støtte opp om Ukraina militært og humanitært og ved å gi beskyttelse til dem som kommer til oss, men vi må også ligge på et nivå som er i tråd med våre naboland. Usikkerheten knyttet til utviklingen framover er fortsatt stor, og mye avhenger av hvordan krigen utvikler seg i Ukraina. Det betyr at vi må være forberedt på både svingninger i ankomster og behov for rask tilpasning i regelverk og i tiltak. Regjeringen foreslår derfor å videreføre midlertidige endringer i ti lover til juli 2028. Endringene gir oss samlet handlingsrom til å håndtere høye ankomster av fordrevne på en forsvarlig måte. Samtidig foreslår vi noen tilpasninger i den midlertidige beredskapshjemmelen i integreringsloven. Det gjør oss også bedre rustet for en eventuell situasjon der kollektiv beskyttelse opphører før 1. juli 2028. Situasjonen de siste årene har vist behovet for et mer robust og langsiktig regelverk, og forslaget vi legger fram nå, gir et nødvendig handlingsrom i dag. Samtidig tar regjeringen sikte på å komme tilbake til Stortinget i løpet av våren 2027 med forslag om permanente beredskapshjemler for å håndtere framtidige store ankomster av asylsøkere. Alle sammen jobber for og har et sterkt ønske om at krigen i Ukraina skal ta slutt. I går møtte jeg EU-kommisjonens spesialutsending for Ukraina, Ylva Johansson. Temaet for det møtet var hva som skjer etter at midlertidig kollektiv beskyttelse går ut. Hva skjer med ukrainere framover? Vi har et stort fokus på at alle ønsker at den midlertidigheten ukrainere lever i nå, skal ta slutt, og jobber for gode, langsiktige løsninger. Men krig er dessverre uforutsigbart, og da må vi gjøre det beste, både for folket og for landet i den tiden krigen varer.

Endringene skal først og fremst føre til mer seriøsitet. Det er lett for Fremskrittspartiet å alltid gjemme seg bak «økt byråkrati» når en er imot f.eks. forslag som skal styrke arbeidstakeres rettigheter, som skal styrke seriøsiteten i bransjer der vi ser at det er store innslag av useriøsitet, svart arbeid og dårlige arbeidsvilkår. Dette er et forslag som ikke vil føre til spesielt mye byråkrati. Det vil føre til at når en inngår en kontrakt i varetransportbransjen om en transporttjeneste, så ligger det et vilkår der om at en har HMS-kort. HMS-kortet, som allerede er innført, skal en gå med på seg. Det er enkelt å vise fram og dokumentere at en har HMS-kort og har ting på stell, så jeg mener dette er ganske enkle og ubyråkratiske tiltak for å styrke seriøsiteten i en ganske risikoutsatt bransje.

Gode intensjoner må ofte følges opp med helt konkrete både lovendringer og forskriftsendringer. Selv om hjemmelen er ganske generelt utformet, er det ikke slik at den gir en generell fullmakt til å uten videre innføre oppdragsgiveransvar på andre områder eller for andre bransjer. Eventuelle nye oppdragsgiveransvar i andre bransjer må vi vurdere helt konkret i lys av hva slags type bransje det er, og hva slags risikobilde det er i den bransjen, og vi må følge en helt ordinær forskriftsprosess med høring og konsekvensutredning.

Nav er vår store og største velferdsinstitusjon, som løser veldig mange ulike oppgaver på vegne av innbyggerne i Norge. Slik skal det fortsatt være i framtiden, selv om vi er ganske enige i denne salen om at vi ønsker både å få ned saksbehandlingstider, å frigjøre ressurser til å bruke enda mer tid på oppfølging av folk for at de skal komme seg i jobb, og ikke minst å effektivisere der vi kan gjøre det. Men det er altså slik at Arbeiderpartiet i regjering har prioritert Nav på mange områder, og det skal vi fortsette å gjøre. Jeg skal ikke uttale meg om streiken, men jeg kan uttale meg om saksbehandlingstider i Nav: De er for lange på mange områder. De har gått ned ganske mye når det gjelder sykepenger. Vi har bevilget mer penger i revidert, og vi kommer fortsatt til å ha fullt trykk på at saksbehandlingstider skal gå ned, samtidig som vi skal gjøre regelverket vårt, eller ytelsene våre, enda mer smidige for folk.

I lovforslaget som behandles i Stortinget i dag, foreslås det endringer i folketrygdlovens og arbeidsmiljølovens bestemmelser. Endringene i folketrygdloven og arbeidsmiljøloven vil gi Arbeids- og velferdsetaten og Arbeidstilsynet utvidet ansvar på helt konkrete områder. Endringen i folketrygdloven gjør at Arbeids- og velferdsetaten fortsatt skal kunne trekke fagforeningskontingent i utbetalingen av ytelser som midlertidig erstatter lønn. Etaten har historikk for å gjennomføre slike trekk, men mangler i dag et rettslig grunnlag for den praksisen. Forslaget gir et slikt grunnlag. Arbeidsgivere kan i dag ut fra arbeidsmiljøloven trekke kontingent i utbetalingen av lønn, en mulighet som flere fagforeninger benytter seg av. Forslaget gjør at samme praksis fortsatt kan gjelde for de utvalgte ytelsene. Lik praksis mellom lønn og folketrygdytelser gjør overgangen mellom perioder med lønn og perioder med ytelser mer smidig, både for fagforeningsmedlemmet, som er vant til å betale sin kontingent på denne måten, og for fagforeningen, som har innrettet seg for å motta betaling gjennom slikt trekk. Trekket skal kun gjennomføres når Arbeids- og velferdsetaten utbetaler ytelsen, ikke når arbeidsgivere forskutterer. Det gjør at arbeidsgivere som normalt trekker fagforeningskontingent i lønn, kan fortsette med det ved forskuttering. Arbeidsgivere skal derfor ikke trenge å gjøre unødvendige endringer i lønnsutbetalingene sine. Det foreslås også at det fastsettes en hjemmel i arbeidsmiljøloven for å kunne gi forskrifter om oppdragsgiveransvar for å sikre at reglene om HMS-kort overholdes. Forslaget er en oppfølging av regjeringens handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Det er i dag innført regler om HMS-kortordninger i flere bransjer, bygg og anlegg, renhold, bilpleie, hjulskift og hjullagring, og fra 1. januar 2026 ble det også innført for varetransport. Med det forslaget vi diskuterer nå, sikrer vi bedre etterlevelse av reglene om HMS-kort. Vi foreslår at det gis en lovhjemmel for å fastsette forskrifter som pålegger oppdragsgivere et ansvar for å føre kontroll med at oppdragstakere, dvs. leverandører, overholder sin plikt til å sørge for HMS-kort. Det innebærer konkret at oppdragsgivere i sine kontrakter med oppdragstakere må ta inn kontraktsvilkår som sikrer at reglene om HMS-kort overholdes. Et slikt kontrollansvar er et egnet virkemiddel for å effektivisere lovpålagte krav om HMS-kort. Regjeringen mener forslaget vil gi oppdragsgiver et større insentiv til å velge seriøse leverandører og forsterke leverandørenes interesse i å oppfylle reglene om HMS-kort.

Forslagene i proposisjonen som Stortinget har behandling i dag, dreier seg i hovedsak om en lovendring i sykepleierpensjonsloven. Den skal gjøre det mulig for tariffpartene å avtale at arbeidsgiver skal være pliktig til å betale inn premie i ordningen for sykepleiere som er i ulønnet permisjon og mottar pleiepenger. Jeg understreker at endringene ikke vil gjelde for sykepleiere med arbeidsgivere uten en slik tariffavtale. Formålet med endringen er å sikre at sykepleiere vil få samme rett som øvrige ansatte hos samme arbeidsgiver til å tjene opp pensjon ved mottak av pleiepenger. Pensjonsordningen for sykepleiere er en lovfestet pensjonsordning og ikke en pensjonsordning regulert i tariffavtale mellom partene. Jeg mener derfor at en lovendring er nødvendig for at tariffavtalen skal kunne utfylle den lovfestede ordningen. For øvrig foreslår regjeringen også mindre endringer i sykepleierpensjonsloven § 30 første og sjette ledd. Dette gjelder en presisering i første ledd og en oppdatering av henvisningen i sjette ledd, og det er forslag som ikke innebærer endringer i gjeldende rett. Jeg er glad for at en samlet arbeids- og sosialkomité støtter regjeringens lovforslag. Forslaget sikrer at hvis tariffpartene avtaler at ansatte som er i ulønnet permisjon og mottar pleiepenger, skal få opptjening til sin tjenestepensjonsordning, så vil det også gjelde for ansatte som er sykepleiere. Jeg har registrert at det har kommet et løst forslag i dag som ber regjeringen gjennomgå praksis for pleiepenger og sørge for at forvaltningen legger gjeldende rett til grunn. Representanten Waagen redegjorde godt for dette, og det er altså slik at Nav oppgir at praksisen er i tråd med den forståelsen Trygderetten har lagt til grunn, og har nylig oppdatert rundskrivet for å reflektere nettopp det.

Lovforslaget som behandles her i dag, innebærer endringer i folketrygdloven og enkelte andre lover. Som det er blitt sagt, følger det opp budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet, Rødt, SV, MDG og Senterpartiet fra i høst om økt fribeløp for uføre. Økt fribeløp innebærer at personer som mottar uføretrygd fra folketrygden, kan ha høyere arbeidsinntekt før ytelsene blir redusert. Fribeløpet øker fra 0,4 G til 1 G. Dette skal gjelde etter at man har mottatt uføretrygd i to år, eller to år etter at man sist fikk økt uføregrad. For å sikre god sammenheng mellom regelverk er det også foreslått tilsvarende endring i offentlige og private tjenestepensjonsordninger. Forslaget sikrer også at personer som mottar uføretrygd, fortsatt har samme rett til hjelpemidler i arbeidslivet, selv om fribeløpet økes. Forslaget følger opp avtalen om 2026-budsjettet. Det er likevel viktig – i denne som i alle andre saker – at regjeringen legger fram et godt beslutningsgrunnlag for Stortinget. I proposisjonen har departementet derfor redegjort både for det som kan være fordeler, og det som kan være ulemper. Økt fribeløp er en fordel for uføre som er i stand til å skaffe seg en arbeidsinntekt utover 0,4 G. Det kan bidra til at enkelte uføre arbeider mer, og det bidrar til å gjøre det lettere å kombinere trygd og arbeid. Samtidig kan det også være en risiko for at et økt fribeløp kan føre til at flere blir uføretrygdet, og at det kan bli gunstigere å få en 100 pst. uføregrad for deretter å jobbe, framfor å ha gradert uføretrygd. Ventetiden på to år før man får det nye, høyere fribeløpet, er et sentralt tiltak for å forsøke å dempe den virkningen. Jeg er derfor glad for at vi også ble enighet om en toårs ventetid. Stortinget har i et anmodningsvedtak bedt regjeringen legge til rette for økt bruk av gradering av de helserelaterte ytelsene og sikre at graderte og ugraderte ytelser står i forhold til hverandre. Det er derfor viktig å følge med på hvilke utslag et økt fribeløp i uføretrygden gir over tid. Jeg er glad for at det ble enighet i Stortinget om 2026-budsjettet. Vedtakelsen av dette lovforslaget sikrer gjennomføring av en viktig del av budsjettavtalen.

En endring eller en utfasing av en ordning kan selvfølgelig føre til økt behov for korttidsstønader i en overgangsperiode. Derfor har vi også styrket rammetilskuddet til kommunene med 9 mill. kr for inneværende år, for å kompensere for at en kan oppleve å få økte utgifter til økonomisk sosialhjelp i en overgangsperiode. Noe av det viktigste er også å styrke andre ordninger som er viktige, og som kan være viktige for den målgruppen, f.eks. økt sats for barnestipendet i Lånekassen, en økning i tilskuddet til Jobbsjansen, som er en veldig vellykket ordning, og ikke minst styrking av arbeidsmarkedstiltakene, slik at flere får muligheten til å bli kvalifisert, komme seg inn i arbeidslivet og styrke jobbmuligheten for enslige.

Alle velferdsordninger vi har i Norge, mener jeg at vi bør vurdere grundig hvordan vi prioriterer for at vi får best effekt, både at vi styrker arbeidsinsentivene og ikke minst også at vi gir folk den inntektssikringen og nødvendige tryggheten de skal ha i sårbare livssituasjoner. Nei, denne regjeringen har ingen planer om å legge ned krisesenter. Når kvinner opplever vold, traumatiske og vanskelige situasjoner og har behov for å flykte fra et voldelig ekteskap, skal vi ha et sikkerhetsnett som tar vare på dem. Jeg tenker også at det går an å tenke at noen ordninger virker positivt for enkelte. Det mener jeg også at overgangsstønaden har gjort og fortsatt gjør. Det betyr ikke at jeg ikke mener det er riktig at vi erstatter den med andre ordninger. Det har vi gjort. Vi har bygd ut velferden i Norge veldig mye de siste tiårene. Det er enklere å jobbe selv om man er enslig, og så skal vi fortsette å trygge kvinner i sårbare situasjoner.

Vi ønsker at flest mulig skal være i jobb. Da må vi også hele tiden vurdere om velferdsordningene våre støtter opp om det målet – og selvfølgelig også gi nødvendig trygghet. Det er gode grunner til at vi i samsvar med vedtatt statsbudsjett for inneværende år avvikler stønad til enslig mor eller far for alle, bortsett fra enslige som har aleneomsorg for barn under 14 måneder eller for barn som krever særlig tilsyn. Stønaden til enslig mor eller far har en historie helt tilbake til 1920-tallet. I 1967 ble stønaden innlemmet i folketrygden. Siden 1967 har det også skjedd mye med velferdsordninger i Norge, f.eks. rett til barnehageplass og redusert foreldrebetaling i barnehage og SFO. Vi har også gitt enslige med barn bedre forutsetninger for å kunne være i jobb. Dagens overgangsstønad kan virke innelåsende og føre til at mottakere blir stående utenfor arbeidslivet, eller at de jobber mindre enn de ellers ville gjort. Vi ser også at det kan være en utfordring for integreringen at en ganske høy andel av dem som mottar den, er innvandrerkvinner. Vilkåret om at den enslige mor eller far har klart mer av den daglige omsorgen bryter med målet om delt foreldreskap ved samlivsbrudd, og det kan også virke konfliktskapende. Det ble også påpekt av barnefamilieutvalget, som i sin NOU anbefalte å avvikle stønaden helt. Stønaden blir avviklet fra 1. juli 2026, men endringen omfatter altså bare nye stønadstilfeller. Vi legger opp til en overgangsordning, som betyr at de som har søkt og fyller vilkårene for stønad før 1. juli 2026, vil kunne motta stønad etter det gamle regelverket helt fram til 1. juli 2031. Det sikrer nødvendig forutsigbarhet for dem som i dag er inne i ordningen. Forslaget til overgangsregler er ute på høring nå.

Regjeringen har gjort mange ting. Høsten 2021, da Arbeiderpartiet kom inn i regjering sammen med Senterpartiet, satte vi i gang en konkret lovendring i arbeidsmiljøloven for å styrke retten til hele, faste stillinger. Det mener jeg var veldig viktig. Min kollega helseministeren jobber med helsepersonellplanen nå og bruker ikke minst kunnskapen fra helsepersonellkommisjonen for å se på hvordan arbeidstider også i større grad skal legge til rette for at vi får de fagfolkene vi trenger i helse- og omsorgssektoren og sykehusene i årene som kommer, men ikke minst også at vi får til en bedre oppgaveløsning slik at du kan bruke tiden din på de oppgavene du skal, og mindre tid på det som er tidstyver, og som tar energi og tid fra det arbeidet. Vi har også endret arbeidsmiljøloven når det gjelder psykososialt arbeidsmiljø. Vi vet at motstridende press og konflikter og oppgaver som går utover arbeidshelsen, er mye knyttet til det psykososiale arbeidsmiljøet. Så igjen, jeg mener at det er veldig mange ting vi både har gjort og bør gjøre for å bedre kvinners arbeidshelse.

Det vi vet, er at når det gjelder årsaker til sykefravær, er ca. en tredjedel av det fraværet relatert til arbeidsplassen. Vi vet også at fraværet er høyere blant kvinner enn blant menn og ikke minst i de sektorer vi prater om nå, som har en høy belastning. Jeg mener likevel at når det gjelder arbeidstidsreduksjoner og arbeidstid, bør vi i stedet for å vedta enkeltendringer her først og fremst sørge for at partene gjør det i godt samarbeid i partssamarbeidet. Så kan vi gjøre mange ting. Vi kan styrke arbeidet som handler om arbeidsmiljø, og følge opp at verneombudsregler, HMS-regler og alt det som er viktig på en arbeidsplass, etterleves bedre enn i dag. Jeg mener fortsatt at det er viktig å sørge for hele, faste stillinger, for vi vet at det skaper et unødig press når du må følge med på telefonen og se om du har jobb neste dag. Så vi må gjøre mange ting, men når det gjelder enkeltendringer i arbeidstid, mener jeg at det løses best mellom partene.

Jeg anerkjenner fullt ut at det er veldig krevende for mange i helse- og omsorgssektoren å stå i arbeidspresset, ofte motstridende press, og både fysiske og emosjonelle belastninger. Det jeg er opptatt av, er at partene fint kan bli enige om arbeidstidsordninger innenfor rammen av arbeidsmiljøloven, og det vet jeg at helsesektoren er flink til, med turnusordninger, helgevakter og så videre. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å legge til rette for at vi har god nok bemanning, slik at du har nok kollegaer til å utføre oppgavene dine og ikke springer så fort hver eneste dag at du blir utslitt før du når pensjonsalderen, og å sørge for at flere har hele, faste stillinger som fører til en forutsigbarhet og et godt arbeidsmiljø, at du kjenner kollegaene dine, og at innbyggerne kjenner de ansatte som kommer ut i for eksempel hjemmebaserte tjenester. Vi må gjøre mange ting, for jeg vet at det fortsatt er forskjell på kvinnedominerte arbeidsplasser og mannsdominerte arbeidsplasser når det gjelder arbeidspress.

Jeg vil starte med å understreke at jeg fullt ut støtter formålet som ligger bak forslaget, nemlig å redusere sykefraværet, bedre arbeidsmiljøet, øke bruken av heltid og sørge for at helsepersonell kan stå lenger i jobb. Vi vet godt at mange opplever et høyt arbeidspress og ulike arbeidsmiljøbelastninger, i tillegg til at de også har ubekvem arbeidstid. Det kan over tid går utover både helse og muligheten til å stå lenge i arbeid. Når det gjelder selve lengden på arbeidstiden, er skift- og turnusarbeid i prinsippet allerede likestilt. Arbeidstiden er den samme for skift og sammenlignbar turnus. For annet tredelt skift- og turnusarbeid som innebærer arbeid minst hvor tredje søndag, reduseres arbeidstiden etter en omregningsmodell i takt med omfanget av ubekvem arbeidstid. Kortere arbeidstid er med andre ord basert på belastning knyttet til selve arbeidstidsordningen, dvs. selve omfanget av ubekvem arbeidstid. Jeg er helt enig i at vi må jobbe for å redusere frafallet fra helsesektoren. Høye krav både fysisk og emosjonelt i hop med en travel hverdag er utfordrende for mange. Det innebærer at vi må styrke innsatsen som allerede blir gjort for et godt arbeidsmiljø, og se helhetlig på problemstillinger knyttet til arbeidsforholdene i helsesektoren. Det vet jeg at også min kollega, helseministeren, er opptatt av og vil legge vekt på i sin melding til Stortinget om utfordringene med helsepersonell framover. Kvinnearbeidshelseutvalget pekte på at det største potensialet for å bedre kvinners arbeidshelse ligger i å forsterke det systematiske arbeidsmiljøarbeidet i de ulike virksomhetene. Utgangspunktet må være at arbeidsmiljøet er slik at alle kan stå i full jobb til pensjonsalder. Medvirkning og partssamarbeid er avgjørende, både i organiseringen av arbeidstiden og for å lykkes med arbeidsmiljøarbeid. Spørsmål om arbeidstid og arbeidsmiljø mener jeg derfor bør løses i tett samarbeid med partene. Jeg vil til slutt nevne arbeidet vårt nå med å meisle ut en ny nasjonal arbeidsmiljøstrategi, som også er en konkret oppfølging fra anbefalingene til kvinnearbeidshelseutvalget. Den tar vi sikte på å legge fram til høsten.

Reglene om arbeidstid skal nettopp verne arbeidstakere mot uforsvarlige ordninger, som kan gå ut over helse og sikkerhet, og sikre nok tid til hvile og fritid. Lange arbeidsdager og manglende tid til hvile er forbundet med økt risiko for helsen og for ulykker på arbeidsplassen. Det samme gjelder arbeid om natten. Derfor er det viktig at loven setter rammer. Samtidig må vi ha et arbeidsliv som er tilpasset samfunnets, virksomhetenes og arbeidstakernes behov for fleksibilitet. Et grunnleggende kjennetegn ved den norske modellen er at fleksibilitet kan oppnås gjennom avtaler mellom partene. Den måten å organisere arbeidslivet på – at partene sammen kan finne gode løsninger også for arbeidstid – mener jeg er en god ordning. Det er imidlertid viktig å følge med på hvordan ordningene blir brukt. Jeg er kjent med at enkelte fagforeninger og arbeidstakere opplever press for å inngå avtaler om gjennomsnittsberegning av arbeidstiden. Samtidig vet vi at det er arbeidsgivere, kanskje spesielt i offentlig sektor, som ønsker større fleksibilitet. Rødt fremmet et lignende representantforslag i fjor, og Stortinget fattet et anmodningsvedtak hvor regjeringen ble bedt om, i tett dialog med partene i arbeidslivet, å vurdere om det er behov for å gjøre endringer i arbeidsmiljøloven § 10-5 om gjennomsnittsberegning. Vi hadde et møte med partene i mars, hvor de ga uttrykk for litt ulike vurderinger av hvordan dagens regler fungerer i ulike sektorer, og også ulike syn på behovet for endringer. Det framkom også at det er for lite kunnskap om de faktiske virkningene av lovendringene som ble gjort i 2015. Det er naturlig å innhente erfaringer også med bestemmelsen om avtalt arbeid mellom kl. 21 og kl. 23. Når det gjelder forslaget om å sikre at ansatte i varehandelen omfattes av arbeidsmiljølovens vern mot natt- og søndagsarbeid, vil jeg presisere at ansatte i varehandelen er omfattet av arbeidsmiljølovens regler, og at det partssammensatte utvalget som så på saken, ikke foreslo lovendringer. Jeg er glad for at det er et flertall for å hente inn mer kunnskap. Det er viktig å se på arbeidstidsbestemmelsene samlet, sammen med reguleringer av tariffavtaler, og basere vurderingene på god kunnskap om·hvordan dagens regelverk fungerer. Derfor ønsker vi å sette i gang et forskningsprosjekt for å styrke kunnskapen om hvordan regelverket fungerer i praksis.

Jeg er enig i at migrasjon, innvandring og integrering må ses i en sammenheng, men regjeringen har altså ingen planer om å utarbeide en stortingsmelding, som foreslått nå. Nettopp behovet for å se sammenhengen var også noe av bakgrunnen for integreringsmeldingen som ble lagt fram i 2024. Meldingen omtaler innvandrings- og integreringsfeltet bra, og sammenhengen mellom migrasjon, integrering og internasjonalt samarbeid. Situasjonen med høye ankomster fra Ukraina og erfaringer fra håndteringen blir også grundig omtalt. Regjeringen følger aktivt opp tiltak i meldingen. Jeg mener derfor at tiden ikke er inne for en ny stortingsmelding om integrering. Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av å ta tak i de utfordringene vi ser, og gjennomføre tiltak framfor å starte arbeidet med en ny stortingsmelding som også legger beslag på store ressurser. Jeg har, siden jeg tiltrådte som arbeids- og inkluderingsminister, foreslått en rekke endringer i integreringspolitikken som jeg håper at Stortinget vil stille seg bak. Integreringsstønaden er et eksempel på det som har som mål å øke andelen flyktninger i jobb. Vi er på ingen måte i mål. Nå jobber vi med en ny integreringsstrategi. Den skal etter planen legges fram våren 2027. Den skal også svare på hvordan regjeringen vil møte de største utfordringene på integreringsfeltet i tiden framover, og foreslå helt konkrete tiltak. Arbeiderparti-regjeringen mener vi må konsentrere oss om det viktigste først: lav arbeidsdeltakelse, levekårsutfordringer, segregering samt kulturelle barrierer for deltakelse. Mitt departement har et nært samarbeid med både Justis- og beredskapsdepartementet, Utenriksdepartementet og andre departement rundt temaet migrasjon, innvandring og integrering. Som jeg skriver i svarer på representantforslaget, viser planen for Norge hvilke prioriteringer denne regjeringen har for innvandrings- og integreringspolitikken: en kontrollert, rettferdig og bærekraftig innvandringspolitikk og å stille krav og stille opp for innvandrere som er bosatt i Norge. Etter min oppfatning er den planen, i tillegg til integreringsmeldingen og kommende integreringsstrategi, tilstrekkelig for at regjeringen skal kunne gjennomføre en ansvarlig og sammenhengende innvandrings- og integreringspolitikk. Dette er samtidig politikkområder som er uforutsigbare og i stadig endring. Derfor er det viktig at vi diskuterer utfordringene, finner gode løsninger og hele tiden endrer politikk når det er behov for det.

Jeg kan mene noe generelt om det, selv om familiegjenforening konstitusjonelt er justisministerens ansvar. Jeg tror at forutsetningen for å leve et godt, trygt liv handler om at vi har de vi er glade i, rundt oss, at vi har familien rundt oss. Det betyr ikke at vi kan ha en åpen dør til alle. Vi må ha noen krav og kriterier for å få familiegjenforening, men det er ikke vanskelig å være enig med representanten i at når vi har det godt og trygt i hverdagen vår, handler det i veldig stor grad også om at vi har det godt med de vi er glade i, og våre nære.

Jeg er opptatt av både god introduksjon, god norskopplæring og språkopplæring av folk som kommer til landet vårt. Som jeg sa i stad, har familiegjenforente til flyktninger allerede en rett og en plikt til å delta i norskopplæring. Det samme gjelder for familiemedlemmer til innvandrere med permanent oppholdstillatelse. Familieinnvandrere til arbeidsinnvandrere fra EØS-området er ikke omfattet av integreringsloven og kan motta norskopplæring gjennom norskopplæringsordningen, som er en tilskuddsordning IMDi forvalter. I et integreringspolitisk perspektiv er det viktig at alle innvandrere lærer seg norsk, men jeg mener at staten har et særlig ansvar for flyktninger og familiene deres, fordi de normalt ikke vil ha muligheten til å finansiere det selv. Det samme gjelder ikke for arbeidsinnvandrere, som selv velger å komme til landet. Jeg mener at vi må kunne stille krav om at alle skal lære norsk, men det er noen grupper som har bedre forutsetninger for å finansiere det selv. Jeg er helt enig i at det kan være behov for å se på om det også er andre grupper som skal få en styrket norskopplæring.

Jeg vet at jeg høres veldig kjedelig ut nå, fordi jeg viser til min gode kollega justisministeren, som kommer etterpå, men det er et faktum at de sakene som handler om familiegjenforening og kravene for det, er justisministerens ansvar, så jeg vil overlate til henne å svare på det.

Jeg er opptatt av at vi skal ha et underholdskrav som gjør at man har muligheten til å forsørge seg selv og familien sin, men det må også være mulig å få familiegjenforening når man har en helt vanlig jobb med en helt vanlig inntekt, som renholdere, bussjåfører og helsefagarbeidere. Jeg er opptatt av at vi skal senke terskelen for at flere blir kvalifisert og kommer inn i arbeidslivet. Da vet vi at god språkopplæring er viktig. Derfor har jeg satt i gang et arbeid for å se på norskopplæringen og hvordan vi kan gjøre den bedre. Vi vet at det er særlig flyktninger, familiegjenforente til flyktninger og kvinner som har lav sysselsetting. Som jeg sa i innlegget mitt i stad, er det flere innvandrerkvinner som har behov for mer kvalifisering. Derfor er jeg også spent på den forsøksordningen vi nå setter i gang, med å tilby introduksjonsprogram for kvinner som har familieinnvandret med norske og nordiske borgere og personer med permanent oppholdstillatelse. I tillegg må vi fortsette å styrke Jobbsjansen og det arbeidet som blir gjort særskilt mot kvinner.

Det er ikke det at jeg ikke har lyst til å debattere med representanten og svare på spørsmål, men de spørsmålene som handler om å hente familie til Norge, om familiegjenforening, er porteføljen til justisministeren. Jeg vil gjerne diskutere både språkopplæring og introduksjonsprogram med representanten, men justisministeren skal snart få komme på talerstolen og kan svare representanten.

Når det gjelder familiegjenforening og de kravene representanten sikter til, vil jeg bare minne om at det er justisministerens ansvarsområde. Nå har vi justisministeren her i salen, hun skal også på talerstolen, så jeg tror jeg overlater til henne å svare på de spørsmålene. Hun har selv varslet politikk hun jobber med, og skal få svare på akkurat det.

Flere av tiltakene som foreslås i representantforslaget om bedre integrering av familieinnvandrere, er tiltak som allerede eksisterer. Representantene gir i forslaget uttrykk for at familieinnvandrere normalt ikke omfattes av introduksjonsprogrammet, og at de ofte er «prisgitt råd og hjelp fra sin referanseperson for informasjon, språkopplæring og arbeid». Familiegjenforente til flyktninger som har mindre enn fem års botid når det søkes om familiegjenforening, har i dag både rett og plikt til å delta i introduksjonsprogrammet. Familiegjenforente til flyktninger har dessuten også rett og plikt å delta i opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Arbeiderparti-regjeringen fører en politikk for at alle innvandrere skal lære seg norsk og bli kvalifisert for det norske arbeidsmarkedet. Samtidig mener jeg det er riktig at myndighetene skal ha et særlig ansvar for flyktninger og deres familiegjenforente, fordi de normalt ikke vil ha muligheten til å finansiere den opplæringen selv. Det er dessuten flyktninger og deres familiegjenforente som har lavest sysselsetting, og som har mest behov for kvalifisering gjennom introduksjonsprogrammet for å kunne gå ut i jobb. Jeg er likevel enig i at det også er andre grupper som kan ha behov for mer kvalifisering. Blant annet ser vi at sysselsettingen blant innvandrerkvinner er lavere enn blant innvandrermenn. For å bidra til økt sysselsetting i den gruppen etablerte regjeringen fra 2026 en forsøksordning med å tilby introduksjonsprogram til kvinner som har familieinnvandret med norske og nordiske borgere, og personer med permanent oppholdstillatelse. Regjeringen har også prioritert å styrke Jobbsjansen nesten hvert år siden 2022. I inneværende år har vi styrket ordningen med ytterligere 23 mill. kr. Jeg viser i tillegg til at regjeringen de siste årene har økt bevilgningene til arbeidsmarkedstiltak hvert eneste år, som er viktig for å inkludere flere i arbeidslivet, også innvandrere. I regjeringens plan for Norge står det at vi skal stille krav og stille opp, og det ser vi igjen i politikken som fremmes for Stortinget. Personer som kommer til Norge, skal møtes med tydelige krav og forventninger om å lære norsk, komme seg i arbeid og være en del av fellesskapet. Når for mange innvandrere ikke er i jobb, må vi forsterke innsatsen for en bedre integrering. Derfor tar vi flere grep som skal bidra til å øke sysselsettingen i den gruppen, bl.a. endringer i integreringsloven og et forslag til en ny integreringsstønad for nyankomne flyktninger.

Ja, det er riktig at forskning konkluderer med at dagens språkkrav er for høyt for mange innvandrere. Det er mange med helseutfordringer, mange med lav utdanning og mange med fluktbakgrunn. Mange av dem har stor motivasjon for å lære norsk, men 13 pst. av den gruppen oppnår nivå B1, til tross for at de har bodd i landet lenge. Det viktigste for meg å si, er at derfor mener jeg at en skjerping av språkkravet er feil. Vi må gjøre mer for at flere lærer seg språk på nivå B1, slik at man kan beherske språket og delta i samfunnslivet og arbeidslivet. Jeg mener derfor at det er gode grunner til ikke å heve dette. Vi må gjøre mer for at de som nå ikke lærer på nivå B1, gjør det, og det nivået balanserer godt det som trengs for å delta i arbeidsliv og samfunnsliv.

Det er ikke først og fremst fritaksgrunner vi ser på nå når vi reviderer statsborgerloven. Jeg mener at det er riktig at man får unntak fra kravet om bestått statsborgerprøve fordi man kan dokumentere tilstrekkelig kunnskap om det norske samfunnet på en annen måte. Det er en del som får unntak fordi de kan dokumentere at de har ferdigheter, og det er en ganske langt mindre andel som får unntak av særlige, helsemessige årsaker. Det jeg har gjort nå, er å sette ned et utvalg som skal gå igjennom norskopplæringen, for det er grunnleggende viktig at alle kan godt nok norsk – og så kan vi ha en diskusjon om hva som er godt nok norsk. Jeg er opptatt av at vi ser på innretningen av norskopplæringen, for å sørge for at vi bruker de ressursene riktig, og at vi oppnår enda bedre resultater. Jeg mener likevel at kravet i dag ligger der det bør ligge, og at det er åpenbare årsaker til at enkelte bør få fritak.

Det er helt riktig at vi har en revidering av statsborgerloven, og den skal jeg komme tilbake til. Det handler veldig mye om forenkling. Det handler mye om digitalisering og at regelverket bedre harmonerer muligheten for å automatisere og forenkle prosesser. Jeg er alltid åpen for å gjennomgå om det er andre ting som bør endres, men når jeg sier at jeg mener at det balanserer godt nå, er det på grunn av det vi har diskutert her, om språkkrav, statsborgerprøve og kjennskap til det norske samfunnet. Jeg mener at de kravene som ligger der nå, balanserer godt både det at man har opparbeidet deg de ferdighetene man bør, og også at man får muligheten til å bli fullt ut en del av det norske samfunnet.

Jeg vil først påpeke at Wiborg nå tilla meg meninger jeg ikke har. Jeg er opptatt av at integrering skjer gjennom hele livet. Når er man fullt ut og ferdig integrert? Folk har noen helt nødvendige ferdigheter når de får statsborgerskap. Vi lærer også ferdigheter gjennom hele livet, enten vi er nye statsborgere i landet eller har bodd her hele livet. Når det gjelder kriminalitet, er det slik i dag at personer som er ilagt straff eller som har fått en strafferettslig reaksjon, får en karenstid – en ventetid – før statsborgerskap kan innvilges. Den avhenger av alvorlighetsgraden i det man har gjort. Ved svært langvarig fengselsstraff risikerer man å ikke rekke å opparbeide seg rett til statsborgerskap, fordi man får en såpass lang ventetid, karenstid. Jeg er opptatt av at lover og regler skal gjelde likt for oss alle, og av at straffereaksjonene skal være tilpasset alvorlighetsgraden til den kriminaliteten man har begått. Jeg mener at det regelverket som foreligger nå, harmonerer det på en god måte.

Jeg synes det er et litt merkelig spørsmål, for vi som er norske statsborgere, er ulike. Noen har bodd i Norge hele livet, og noen har bodd i landet i noen få år og har opparbeidet seg de rettighetene man trenger for å få norsk statsborgerskap. Det er mye som går bra med norsk integrering, men det er også, som vi har diskutert tidligere, flere ting vi må gjøre bedre. Blant annet må flere lære seg bedre norsk, man må bli kvalifisert inn i norsk arbeidsliv, og vi må sørge for at folk har en jobb og en inntekt å leve. Jeg mener at de kravene vi har til norsk statsborgerskap i dag, balanserer hensynene veldig godt. Det stilles krav om at man skal lære de grunnleggende tingene om både språk og det norske samfunnet – det som skal til for å bli norsk borger. Men vi vet også at statsborgerskapet er veldig viktig for å få muligheten til å være norsk innbygger fullt ut og til å ta del i samfunnet.

Akkurat hvor mange det er, har jeg ikke tall på her og nå til representanten, men hvis jeg har det tallet, skal jeg sørge for at han får det. Jeg har likevel lyst til å si noe om troskapsløftet: Det var et krav om å avlegge troskapsløfte for å få innvilget statsborgerskap. Det ble opphevet for 50 år siden, i 1976. Det medførte mye ekstraarbeid for både politi og domstoler. Det var også en ordning som forsinket saksbehandlingen. Du sa vel ikke akkurat at du ville gjeninnføre det, men uansett mener jeg at det var riktig å avvikle det, rett og slett fordi man bruker ressurser på noe jeg mener er både unødvendige og symbolske oppgaver. Det var mye byråkrati og lite effekt. Det var feil bruk av fellesskapets ressurser. Enten en avlegger et troskapsløfte eller ikke, er en bundet av norske lover og regler, som alle andre.

Representantforslaget vi diskuterer i dag, tilsvarer langt på vei representantforslaget som ble fremmet for om lag et år siden, og jeg holder i stor grad fast ved de vurderingene som ble gjort i den forbindelse. Det norske statsborgerskapet markerer både symbolsk og faktisk at statsborgerne slutter seg til de grunnleggende verdiene som det norske fellesskapet bygger på, som demokrati og felles politiske spilleregler. Statsborgerskapet gir rett til å delta i stortingsvalg, tilgang til norsk pass, konsulær bistand og trygghet mot utvisning. Det kan også gi adgang til stillinger i staten som krever norsk statsborgerskap. Derfor er det viktig at det er kontroll med hvem som får norsk statsborgerskap. Det er riktig å stille krav, men kravene må være rettferdige, gjennomførbare og bidra til integrering, ikke motvirke den. I Norge stiller vi tydelige, men balanserte krav for at personer skal få rett til norsk statsborgerskap. Vi krever som hovedregel åtte års botid, ferdigheter i norsk muntlig på B1-nivå og bestått statsborgerprøve, men vi anerkjenner også at statsborgerskap er et viktig verktøy for integrering. Med krav om ti års botid, et akademisk språknivå og en inntekt de siste fem årene på 3,2 G risikerer vi at mange mennesker som allerede er en del av det norske samfunnet, forblir uten stemmerett, uten full deltakelse og uten den tryggheten statsborgerskap gir. Jeg er opptatt av at norsk statsborgerskap er og skal være et privilegium, og at regelverket samtidig skal bidra til god integrering. Samlet sett mener jeg at dagens krav til norsk statsborgerskap treffer godt. De ivaretar behovet for kontroll, og de gir også innvandrere som oppfyller vilkårene, en reell mulighet til å formalisere sin tilknytning Norge og å ta del i de demokratiske rettighetene som følger med statsborgerskapet.

Om forskuttering skal avtales i tariffavtaler, er altså opp til partene. Det er ikke opp til meg, og derfor har jeg også sagt at jeg ikke vil blande meg inn i det når det er en pågående streik. Det jeg er opptatt av, er at vi skal ha et system som fungerer best mulig, både for arbeidstakere og for arbeidsgivere. Derfor har det vært viktig for denne regjeringen å styrke Nav, for vi vet at flere ansatte og flere saksbehandlere betyr kortere saksbehandlingstider. Vi har styrket Nav betraktelig siden vi kom i regjering. Den Høyre-ledete regjeringen der FrP var med, innførte ABE-kutt som kuttet i antallet ansatte i Nav. Det tar litt tid å snu det. Det tar litt tid å bygge det opp igjen. Det er en prioritet fra denne regjeringen. Jeg er helt enig med representanten i at vi trenger tillit til et system. Vi trenger at det fungerer godt. Raskere saksbehandlingstider er en av årsakene til at jeg har satt i gang en full gjennomgang av Nav, så målet er at saksbehandlingstidene skal ytterligere ned.

Som representanten vet, foregår det nå en streik, så den skal jeg ikke kommentere på og på ingen måte blande meg inn i, men jeg kan si mye om saksbehandlingstider og Nav og det ansvaret vi har for sykepenger. Det er altså slik at det er partene i arbeidslivet som avtaler løsninger om tariffavtaler med forskuttering av sykepenger, og de fleste arbeidstakere har en ordning der arbeidsgiver forskutterer. Det er viktig for det systemet at forskutteringen fungerer godt, og at det ikke er for lange ventetider. Jeg deler den bekymringen. Det er heller ingen av oss som ønsker at arbeidsgivere skal få likviditetsproblemer. De aller, aller fleste søknader behandles raskt og automatisert. Det arbeidet skal forsterkes. Det jobber Nav med. Det jobber regjeringen med. Det er også flere årsaker til at saksbehandlingstider er lange. Nav kan ikke utbetale penger før de har nødvendig dokumentasjon på om en har krav på sykepenger, og hvor mye sykepenger en har krav på.

Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av at saksbehandlingen i Nav skal være rask og riktig. Jeg har stor forståelse for at det er krevende når en må vente lenge på svar på søknaden til Nav, enten det er sykepenger eller andre ytelser. Regjeringen styrket Navs driftsbudsjett varig fra og med fjoråret med 100 mill. kr, bl.a. for å møte utfordringene med lange saksbehandlingstider. Det kan være mange årsaker til lange saksbehandlingstider, og det varierer ut fra antallet søknader som kommer inn og hvilken type ordning det gjelder. Saksbehandlingstiden blir lenger om Nav ikke mottar de nødvendige opplysningene for å behandle saken. Det kan være opplysninger fra arbeidsgiver. Nav har over tid iverksatt tiltak for å redusere saksbehandlingstiden for sykepenger, både ved å styrke bemanningen og ved organisatoriske justeringer. Det arbeidet skal fortsette med sikte på at både sykmeldte og arbeidsgivere får raskere behandling av sine saker i Nav. Sykepenger behandles i de fleste tilfeller digitalt, og de saksbehandlingstidene er korte. Det gjelder både for refusjon til arbeidsgiver og for utbetaling direkte til den sykmeldte. Søknadene som krever vurdering av en saksbehandler, har lengre saksbehandlingstid. Regjeringen vurderer ytterligere tiltak som skal gi reduserte saksbehandlingstider i de sakene. Departementet er nå i dialog med Arbeids- og velferdsdirektoratet om aktuelle tiltak. I regjeringens svar til partene i frontfaget har jeg understreket at det er viktig for oss med rask og trygg behandling av sykepengesaker. Regjeringen er innstilt på å iverksette tiltak som kan bidra til at saksbehandlingstidene reduseres i refusjonssaker. Regjeringen har satt ned en ekspertgruppe som skal gi konkrete råd om hvordan Nav bør organiseres framover, og det handler veldig mye om å gi folk bedre tjenester. De anbefalingene vil gi et godt grunnlag for å utvikle arbeids- og velferdsforvaltningen til det beste for innbyggerne i årene som kommer. Saksbehandlingstider er ett av de områdene ekspertgruppen skal se på. På den måten jobber vi nå med tiltak som vil ha betydning både på kortere og på lengre sikt.

Til forskjell fra den integreringskontrakten som Høyre selv hadde ansvar for da de satt i regjering, er denne mye tydeligere på hva slags forventninger en har til den som kommer til landet vårt – til å lære seg språket, bli selvforsørget og bidra i det norske samfunnet og til hvilke konsekvenser det får dersom en ikke gjør det. At det ikke er regulert i erklæringen, er rett og slett fordi det er regulert i andre lover. Jeg tror det er ganske overveldende å komme til et helt nytt land som har helt andre lover og regler, og kanskje med helt andre forhold til myndighetene enn det en har hatt. En erklæring som tydeliggjør noen gjensidige forpliktelser, forventninger og krav, mener jeg er ett av flere tiltak som kan bidra til at vi lykkes bedre med integreringen. Den løser ikke problemene alene, men sammen med både endringer i integreringsstønaden, å se på hvordan norskopplæringen fungerer, og hvordan vi kan senke terskelen inn i arbeidslivet, mener jeg at det i sum bidrar til å ruste den enkelte bedre til å delta i det norske samfunnet.

De gjensidige forpliktelsene som allerede er regulert i lovverket, mener vi det er overflødig å legge inn i en ny integreringserklæring fordi det er regulert allerede. Kommunen har sine forpliktelser gjennom kommuneloven, gjennom integreringsloven, og den enkelte har sine forpliktelser regulert bl.a. med at en må delta i introduksjonsprogram, delta i språkopplæring, og det er altså knyttet sanksjoner til om en ikke gjør det. Det viktigste for oss er at det stilles tydelige krav og forventninger til den som kommer til landet vårt, og at vi også skal være veldig tydelig på hva det er av lover, regler og grunnleggende verdier som gjelder i landet vårt. Og vi mener at det Høyre nå kommer med, er en dobbeltregulering som er helt unødvendig, for det er sanksjoner som vi allerede har i annet lovverk.

Det er altså slik at hvis man skal få permanent oppholdstillatelse i Norge, og også hvis man skal få et statsborgerskap, kreves det at man har avlagt prøve i norsk, at man har de ferdighetene, før man får utstedt den oppholdstillatelsen og det statsborgerskapet, så det ligger til grunn for regelverket vårt i dag. Jeg mener at den borgerkontrakten som er foreslått nå, vil ha en dobbeltregulering. Vi har allerede de reguleringene, vi har allerede de kravene i dag, og det er helt unødvendig å regulere det på nytt. Ja, vi skal stille tydelige krav om norskkunnskap og samfunnskunnskap for å få oppholdstillatelse og statsborgerskap i Norge.

Vi har regler for familiegjenforening i Norge. Det som er viktig for oss, er at man følger norske regler og norske krav til familiegjenforening dersom man skal få det. I både integreringsloven og kommuneloven ligger det forpliktelser på integreringsløpet, og i straffeloven ligger det strafferammer hvis man bryter norsk lov. Det viktigste for oss er å legge opp til at det stilles veldig tydelige krav til den enkelte som skal få oppholdstillatelse, eventuelt statsborgerskap, og til familiegjenforening. Jeg er litt usikker på hvordan representanten kan være så bombesikker på hva som er å bidra til integrering eller ikke. Skal man si at en person som ikke kan norsk på det nivået Wiborg mener at man bør kunne det, ikke bidrar til integrering? Integrering handler jo om å bruke tid på å lære seg språket, på å få kvalifisering og på å ha muligheten til praksis og lære seg det norske arbeidslivet. Integrering er ikke et ja/nei-spørsmål – om man bidrar eller ei – det er en gjensidig forpliktelse fra begge parter.

Jeg tar meg den frihet selv å bestemme om jeg svarer ja eller nei på spørsmål, men jeg skal prøve å svare representanten. Det som følger av integreringserklæringen og av lovverket vårt, er at det er helt klare krav til å bestå prøve i både norsk og samfunnskunnskap for å få permanent oppholdstillatelse og for å få statsborgerskap i Norge. For Arbeiderpartiet er det viktig at vi legger til rette for at man har de ferdighetene og lærer seg det grunnleggende man trenger å kunne om Norge og språket, før man får oppholdstillatelse og statsborgerskap, ikke at det skal være en sanksjon i etterkant. Jeg mener det er en mye bedre måte å integrere folk på, at man får rettigheter som følge av den innsatsen man selv har lagt ned.

For Arbeiderpartiet handler integreringspolitikken grunnleggende sett om arbeid, om fellesskap og om like muligheter. Et samfunn med høy tillit og små forskjeller forutsetter at flest mulig deltar i arbeidslivet, lærer seg norsk og kjenner de verdiene og forpliktelsene som ligger til grunn for samfunnet vårt. Som en del av Arbeiderpartiets plan for Norge om å stille tydeligere krav til nyankomne, har regjeringen nylig lagt fram forslag for Stortinget om å innføre en integreringserklæring. Alle som deltar i introduksjonsprogrammet, også familiegjenforente til flyktninger, skal signere erklæringen. Integreringserklæringen er tenkt å tydeliggjøre den enkeltes ansvar for å delta i arbeids- og samfunnslivet og bli selvforsørget. Den slår fast at alle, uavhengig av kjønn, har like rettigheter til utdanning, arbeid og demokratisk deltakelse og rett til frihet, trygghet og selvbestemmelse. Den understreker også hvilket ansvar som følger med det å være forelder i Norge, og at brudd på norske lover kan få strafferettslige konsekvenser. Jeg registrerer at Høyre kommer etter og tar til orde for å innføre det de kaller en borgerkontrakt for nyankomne. Jeg opplever samtidig at Høyre deler Arbeiderpartiets mål om bedre integrering og raskere overgang til arbeid. Spørsmålet er ikke om det skal stilles krav, men om vi gjør det på en måte som faktisk gir resultater. Kommunenes forpliktelser følger allerede av integreringsloven, og regjeringen ser ikke behov for at kommunene signerer et eget dokument som bekrefter de forpliktelsene de allerede har. Regjeringen har også sørget for endringer i integreringsloven som styrker arbeidsrettingen og den formelle opplæringen i introduksjonsprogrammet. Endringene gir et mer målrettet og resultatorientert integreringsløp, med klarere forventninger både til deltakere og til kommunene. Integreringserklæringen vil tydeliggjøre ansvar og forventninger og bidrar til å etablere klare rammer tidlig i integreringsløpet. For Arbeiderpartiet handler dette om å bygge et samfunn der flere jobber, der flere forsørger seg selv, og der flere deltar aktivt i arbeids- og samfunnslivet, men det handler også om å bygge et samfunn basert på tillit, inkludering og muligheten til å leve et godt liv i Norge.

Jeg er enig i at det er viktig at vi både tiltrekker oss arbeidskraft og har den arbeidskraften vi trenger i framtidens Norge, men jeg mener altså ikke at dette regelverket er riktig sted å ta det hensynet. Her er det hensynet til utgangspunktet for å få et statsborgerskap som bør ligge til grunn. Jeg har også satt i gang et arbeidsutvalg som skal gå gjennom arbeidsinnvandringen og behovet vårt framover for å se på hvordan vi skal regulere, åpne opp og legge til rette for at Norge tiltrekker seg riktig arbeidskraft i årene som kommer. Jeg vil peke på det arbeidet som det viktigste for nettopp å sørge for at Norge er et sted som tiltrekker seg arbeidskraft, og at vi klarer å regulere arbeidsinnvandring opp mot den arbeidskraftressursen vi har i Norge selv. Jeg ser fram til at det utvalget kommer med anbefalinger på hvordan vi regulerer det på best mulig måte i årene som kommer.

Jeg tror vi deler en felles ambisjon om at vi skal ha færrest mulig tilbakekallingssaker, rett og slett fordi grundig arbeid når en søker om statsborgerskap, er viktig – og det blir gjort. Samtidig vet vi at det kan dukke opp informasjon, det kan dukke opp noe etter både noen få år og flere år, som gjør at vi må ha en ny behandling. UDI har hatt lang saksbehandlingstid og store restanser når det gjelder tilbakekallingssaker. Derfor var Justis- og beredskapsdepartementet tydelig på hvordan man skal prioritere de mest alvorlige sakene. Jeg tenker at det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at vi har grundig og god behandling i forvaltningen vår, tydelige krav om hvilken informasjon en må ha når en kommer til landet for å få statsborgerskap, for det er en uheldig situasjon, ikke minst for den enkelte som har bodd i Norge i lang tid og har etablert seg her, hvis en ender med å miste statsborgerskapet fordi en har gitt feil opplysninger.

Hovedformålet med å oppheve denne instruksen var også å sikre et enklere og mer oversiktlig regelverk for effektiv saksbehandling og å unngå særbehandling av faglærte utlendinger framfor andre. Jeg er av den oppfatningen at det ikke er noe grunnlag for å gi særbehandling til faglærte utlendinger framfor der f.eks. familietilknytning er årsaken, at man har familie i Norge. Det er heller ikke noe arbeidskraftsmessig behov for særregler knyttet til faglærte utlendinger, så dette er altså et forslag jeg mener vi ikke har behov for. (Innlegg er under arbeid)

Både regjeringen og Arbeiderpartiet her på Stortinget har vært veldig tydelige, ikke minst nå i behandlingen av denne saken, om hva vi mener om den saken, og hva som er vårt standpunkt. Det vil også være vårt standpunkt inn i forhandlinger med andre parti. Jeg har stor respekt for at andre parti vi finner sammen med i mange viktige saker, har et annet syn på det, men vårt utgangspunkt er veldig klart her på hva Arbeiderpartiet mener om den saken.

En foreldelsesfrist kan føre til at personer beholder norsk statsborgerskap og norsk pass basert på uriktig identitet, selv også når det foreligger svært alvorlige forhold. Det kan være aktiv bruk av flere identiteter, det kan være grov kriminalitet. Spørsmålet om foreldelsesfrist for tilbakekall har også vært behandlet flere runder her i Stortinget. Jeg mener at en foreldelsesfrist rett og slett ikke gir oss det handlingsrommet vi trenger for å tilbakekalle når det er nødvendig.

Representantforslaget som behandles i dag, reiser viktige spørsmål om statens adgang til å reagere når oppholdstillatelse eller statsborgerskap er gitt på grunnlag av uriktige opplysninger og hvordan slike reaksjoner skal vurderes og avveies innenfor det skjønnsrommet regelverket gir. Utgangspunktet i regelverket er klart: Tilbakekall er et alvorlig inngrep og forutsetter at det foreligger en forsvarlig, konkret og individuell vurdering i den enkelte sak. Det følger av grunnleggende rettssikkerhetsprinsipp og rammene som gjelder etter menneskerettighetene. Samtidig har Stortinget vært tydelig på at myndighetene må kunne reagere når oppholdstillatelser eller statsborgerskap er oppnådd på uriktig grunnlag, herunder ved uriktige opplysninger om identitet. Slike forhold kan undergrave tilliten til ordningen og legitimiteten i regelverket. Lovgiver har derfor valgt en modell som ikke bygger på kategoriske regler uten rom for skjønn, men på rettslige rammer som sikrer balansen mellom kontrollhensyn og rettssikkerhet. For tilbakekalte oppholdstillatelser er adgangen utformet som et «kan»-skjønn, der forvaltningen må vurdere om det er riktig og nødvendig å gå videre i den konkrete sak, innenfor de rettslige rammene som gjelder. For tilbakekall av statsborgerskap er det i tillegg lovfestet en særskilt forholdsmessighetsskranke. Statsborgerskap skal ikke tilbakekalles dersom det i betraktning av forholdets alvor og statsborgerens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig inngrep overfor vedkommende selv eller de nærmeste familiemedlemmene. Etter mitt syn gir det regelverket et nødvendig handlingsrom for å reagere når alvorlige forhold avdekkes, samtidig som det stiller klare krav til grundige, individuelle vurderinger. Når lov, forarbeider og domstolspraksis samlet sett trekker opp klare rammer, mener jeg det ikke er behov for regelverksendringer eller nye generelle føringer. Dagens regelverk gir et nødvendig handlingsrom samtidig som det stiller klare krav til grundige vurderinger i den enkelte sak.

Ungdomsledighet er et problem uavhengig av hvem som styrer i Norge, og derfor vil jeg gjenta det jeg sa i stad, at å få flere i arbeid, og ikke minst unge i arbeid, er en av hovedprioriteringene til denne regjeringen. Jeg er også opptatt av at vi setter inn innsatsen der det er aller viktigst, og sørger for at de som har lite eller ingen utdanning, eller er dårlig kvalifisert for det behovet arbeidslivet, får bistand. Nav er et sikkerhetsnett for oss alle sammen, og det er også eksempler på masterstudenter som er nyutdannet og ikke har fått jobb som får bistand gjennom Nav til å finne en praksisplass, få arbeidstrening, få trening i å skrive jobbsøknader og også kommer ut i ordinært arbeid. Men jeg mener at den store utfordringen vår først og fremst er de over 100 000 under 30 år som ikke er i aktivitet, arbeid eller utdanning, og som må få bistand for å komme inn i arbeidslivet. Jeg er helt enig med representanten fra Høyre i at vi må se på utdanningstilbudet, studietilbudet, og det er forsknings- og høyere utdanningsministeren i gang med. Vi kan godt sammenligne hva som skjedde under åtte år med Høyre, og hva som skjer under Arbeiderpartiet. Jeg tror vi alle sammen er enige om at unge som står utenfor arbeidslivet – f.eks. unge uføre, som vi har hatt en dramatisk økning av under høyreregjeringen – er der myndighetene først og fremst skal sette inn innsatsen. Det er veldig vanskelig for den enkelte som er nyutdannet, å gå ledig i seks måneder, ett år eller mer før man får en jobb som man har drømt om gjennom et langt studium, men de aller, aller fleste kommer ut i jobb ganske raskt. Ni av ti er altså i jobb etter seks måneder. Jeg er opptatt av både dem som har høy utdanning, og dem som står langt unna arbeidslivet, men jeg er også opptatt av å prioritere ressursene der de trengs aller mest, og da er det det store utenforskapet jeg er opptatt av å prioritere.

Ja, for denne regjeringen og for meg som arbeidsminister er den aller viktigste jobben å sørge for at folk har en trygg jobb å gå til. Derfor er både det å få flere inn i arbeid og det å få unge inn i arbeid noen av de aller viktigste satsingene våre i Regjeringens plan for Norge. Jo, jeg anerkjenner at det å stå utenfor arbeidslivet er et stort problem, både for den enkelte og for samfunnet. Vi trenger den arbeidskraften, og den enkelte trenger en jobb å gå til. Så synes jeg det er helt irrelevant å diskutere hva Arbeiderpartiet sa i opposisjon i 2016. Det er altså ti år siden. Ja, det er krise for den enkelte hvis en blir stående utenfor arbeidslivet, og vi trenger arbeidskraften i Norge i årene som kommer. Så det er ingen motsetning i å peke på at det er et problem – og samtidig ha litt andre svar enn det Høyre-representanten har, for jeg hører altså ingen svar på utfordringene fra Høyre. Når det gjelder hvilken arbeidskraft vi trenger framover, og at vi også må ha ungdom som utdanner seg til jobber som bedrifter og næringslivet trenger i årene som kommer, så har min kollega i Kunnskapsdepartementet lansert et nytt verktøy nå som jeg tror blir veldig viktig for å sikre at vi utdanner den kompetansen Norge trenger. Kompetansebudsjettet skal bidra til at det samlede tilbudet ved fagskoler, høyskoler og universiteter samsvarer godt med virksomhetenes behov for arbeidskraft. Jeg er opptatt av at unge følger sine ambisjoner, sine drømmer for framtiden, men også at man tenker igjennom: Hva er det som kan gi meg en trygg og god jobb, og hvordan kan jeg bidra best mulig til det behovet Norge har i årene som kommer? KI er et eksempel på at en del juniorstillinger, altså de første jobbene du får, kanskje forsvinner, og allerede er i ferd med å forsvinne. Da må vi se på hvordan det påvirker arbeidsmarkedet vårt, jobbmulighetene for dem som er nyutdannet, og det gjør vi absolutt, i høyeste grad. Så er jeg rett og slett uenig med Høyre i at det å myke opp innleieregelverk og arbeidsmiljøloven er svaret på å gi unge en god start på arbeidslivet. Det er jo ofte kortvarige oppdrag, og det er uforutsigbarhet for arbeidstakere. Jeg mener at unge fortjener en god start på et langt arbeidsliv, med trygge og gode rammer, og at arbeidstidsreglene skal gi det vernet unge også trenger.

Overgangen fra utdanning til arbeid er viktig, både for den enkelte og for samfunnet. De aller fleste som har fullført en utdanning, kommer i jobb relativt raskt, men hvor rask den overgangen fra utdanning til arbeid er, varierer med fagfelt og med de økonomiske konjunkturene. Vi ser at de som utdanner seg innenfor helsefag og pedagogiske fag, typisk er de som kommer ganske raskt i jobb. De som tar en mer generalistutdanning, og som ofte retter seg mot jobb i privat sektor, kan oppleve at det kan være perioder hvor det er mer krevende å komme i jobb. Etterspørselen etter arbeidskraft ble noe dempet i 2023 og 2024, spesielt i privat sektor. NIFUs kandidatundersøkelse fra i fjor viser at det for fjorårets kull samlet sett har vært mer krevende å komme i jobb. NIFU skriver: «Halvparten av kandidatene oppgir at det har vært vanskeligere enn forventet å finne arbeid i samsvar med kvalifikasjonene. Dette er en vesentlig økning siden 2023, og gjenspeiler et vanskeligere arbeidsmarked for nyutdannede.» Selv om svarprosenten er lav i NIFUs undersøkelse, har jeg ingen grunn til å betvile at det nå er mer krevende for nyutdannede å komme i jobb. Jeg ser det i sammenheng med at etterspørselen etter arbeidskraft i deler av norsk økonomi har vært noe dempet i perioden vi har bak oss. Likevel må det også understrekes at i fjorårets undersøkelse er mer enn ni av ti med master i jobb seks måneder etter endt utdanning. Vi følger nøye med på utviklingen i arbeidsmarkedet, gjennom både SSB og Navs statistikk. Da arbeidsmarkedet tok seg kraftig opp etter koronakrisen, ønsket mange unge å komme i jobb, og vi har sett at mange unge også har kommet i jobb. Sysselsettingen i ungdomsgruppen 15–24 år har de siste tre årene vært den høyeste som noen gang er målt i denne tidsserien, som går tilbake til 2009. Så stemmer det også at arbeidsledigheten i ungdomsgruppen har økt og ble høy i 2025. Det har bl.a. sammenheng med at flere med utdanning som hovedaktivitet har ønsket og søkt deltidsjobb. I tiden som kommer vil det være en økende knapphet på arbeidskraft, og jobbmulighetene vil være gode for alle som vil og kan jobbe. De som har relevant utdanning, vil stille sterkt. Utfordringen er først og fremst knyttet til en gruppe som vil jobbe, men ikke får jobb, og som går lenge uten jobb. Denne gruppen har gjennomgående lav utdanning, lite arbeidserfaring og helseutfordringer, og mange har også utenlandsk opprinnelse. En hovedoppgave er derfor å legge til rette for at samfunnet bedre benytter den arbeidskraftressursen denne gruppen representerer. Regjeringen har satt i gang en omfattende innsats for å øke sysselsettingen i denne gruppen av unge. Som del av ungdomsløftet er det etablert en egen ungdomssatsing og egne ungdomsprogram rettet mot dem som mangler kompetanse og har store utfordringer med å komme i jobb uten bistand. Et av verktøyene er ungdomsgarantien fra 2023 og en tidlig og tett oppfølging. Regjeringen har satt seg et mål om at 30 000 flere unge under 30 år skal komme seg i arbeid innen 2030. Omstillingene i arbeidsmarkedet er store og raske. Derfor oppstår det også misforhold mellom den kompetansen virksomheter etterspør, og den kompetansen arbeidsstyrken har. De siste årene har vi sett at det misforholdet har økt. Blant annet har etterspørselen etter helsefagarbeidere vært langt høyere enn tilbudet, og etterspørselen etter arbeidskraft i bygg og anlegg har vært lavere enn tilbudet. For å redusere slike misforhold må også arbeidsstyrken vår være tilpasningsdyktig og mobil, både yrkesmessig og geografisk. Det er særlig viktig at nyutdannede også orienterer seg bredt. Den første jobben er sjelden drømmejobben, men det å komme seg i jobb er et veldig viktig og nødvendig steg på veien. Samtidig trenger vi arbeidsgivere som ser muligheten i å gi unge muligheter. Arbeidsgivere må satse på unge nyutdannede, selv om de ikke har mye erfaring. De vil få kunnskapsrike og motiverte medarbeidere. Fra myndighetenes side skal vi også hjelpe dem som trenger bistand til både kvalifisering og tilrettelegging.

Jeg vil selvfølgelig forholde meg til de vedtak flertallet i Stortinget fatter. Dersom flertallet fatter et vedtak om utlevering av rapporten, skal jeg forholde meg til det og overlevere rapporten, selvfølgelig.

Jeg har lyst til å si til dem som ble rammet av skandalen, at det var en svært alvorlig sak som rammet uskyldige folk, og det var veldig viktig å umiddelbart finne alle enkeltsakene der det var gjort feil, og rette opp i dem. Det er mer enn 60 000 saker som er gjennomgått, og mer enn 7 500 personer er berørt. Rettferdighet og opprydning i den saken tror jeg vi alle her er enige om at er svært viktig.

Klagenemnda ble nettopp opprettet ved forskrift om nemnd for behandling av klager på erstatning fra arbeids- og velferdsetaten. Den ble vedtatt i april 2020. Jeg skal ikke mene noe om saksbehandling og vurderinger av hvem som har krav på erstatning og ikke, men det var en viktig grunn til at den ble opprettet, og det var nettopp for å vurdere klagene som kom inn.

Det må representanten gjerne mene at er et dårlig svar, men jeg mener det fortsatt. Dette var altså et internt dokument for regjeringen Solberg, og hovedregelen er at dokumenter i forvaltningen er offentlige, men enkelte dokumenter blir unntatt offentligheten etter offentlighetsloven. Det er etter prinsippet som ble nevnt her tidligere, at det må kunne være åpne og fortrolige diskusjoner internt og mellom embetsverk og politisk ledelse før det blir gjort politiske valg. Dette er altså interne dokumenter fra en regjering Arbeiderpartiet ikke var en del av.

Jeg må få lov til å si at feilpraktiseringen som ble avdekket i 2019, rammet veldig mange hardt. Helt sentrale institusjoner, som domstoler, påtalemyndighet og forvaltning, stilte ikke spørsmål ved etablert praksis, og det fikk alvorlige konsekvenser. Det viktige var at det ble igangsatt et grundig opprydningsarbeid umiddelbart for å finne enkeltsakene det var gjort feil i, og rette opp de sakene. Arbeidsgrupperapporten fra 2014 har vært lagt fram, både for Oslo tingrett og for Borgarting lagmannsrett, bl.a. i en sak som handlet om oppreisning for personer som var berørt av Nav- og EØS-saken. Der konkluderte lagmannsretten med at det ikke var grunnlag for oppreisning etter skadeerstatningsloven. Jeg understreker igjen det jeg sa på talerstolen: Jeg har ikke sett, lest eller hatt innsyn i det dokumentet, og forholder meg til det stortingsflertallet bestemmer.

Jeg møter her i denne saken i dag fordi Stortinget har til behandling en sak om utlevering av et dokument som i 2014 ble utarbeidet av bl.a. det departementet som jeg i dag bestyrer. Det aktuelle dokumentet er et internt dokument for den tidligere regjeringen Solberg. Det ble altså til før jeg ble medlem av dagens regjering, og før jeg fikk ansvaret for bestyrelsen av Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Jeg har ikke lest dokumentet, og jeg har heller ikke tilgang til dokumentet. Det er opp til dem som skal votere her, å ta stilling til den saken som er til behandling. Dersom Stortinget i plenum ber om å få det aktuelle dokumentet utlevert, vil jeg selvsagt sørge for at det blir oversendt.

Jeg har lyst til å nyansere litt det representanten sier, at det kun er statens ansvar. Selvfølgelig er saksbehandlingstiden en vesentlig faktor her. Den er det jobbet mye med for å få ned, og den har også gått ned. Nav har også systemløsninger som innebærer at det store flertallet får sykepenger behandlet veldig raskt. Det er også slik at Nav må hente inn kunnskap for å vurdere om du har krav på sykepenger. En del av de sakene tar ganske lang tid. Men dersom du ikke får sykepengene dine, dersom du har utfordringer med å få betalt regningene dine når du vente på sykepenger, skal du ikke nøle med å ta kontakt med Nav. Nav er vårt sikkerhetsnett. Nav er der for den som trenger hjelp til livsoppholdet sitt.

Jeg deler representantens bekymring for forskjellen mellom kvinners sykefravær og menns sykefravær, og at det trengs økt forskningsinnsats. I STAMI, som er vår viktige forskningsinstans i virksomhetsstrategien fra i år og ti år fram, ligger det økt forskningsinnsats på arbeidsmiljøforhold som skal bidra til å redusere sykefravær og frafall, og ikke minst skal man se på kunnskap som angår enkeltbransjer. Det betyr også forskning om kvinners arbeidshelse og kvinners arbeidsmiljø. Det er også, gjennom den kunnskapsinnhentingen som nå pågår i forbindelse med IA-avtalen, satt i gang ganske mye kunnskapsinnhenting som nettopp handler om å få kunnskap om spesielt kvinnearbeidshelse. Jeg har også lyst til å nevne at i den nasjonale arbeidsmiljøstrategien, som vi er godt i gang med, som var en klar anbefaling fra kvinnearbeidshelseutvalget, vil vi også ta tak i den problematikken.

Jeg skal ikke forskuttere oppfølgingen av et forslag her før det er vedtatt av Stortinget. Som representanten sier, koster sykefraværet oss i dag 67 mrd. kr i folketrygden. Det er enormt store summer. Det er viktig at vi gjør det vi kan for å få ned sykefraværet, og da mener jeg at tilliten mellom arbeidstakere og arbeidsgivere og myndighetene er en veldig viktig del av det. Vi slår hardt ned på trygdemisbruk hvis den enkelte misbruker trygdeordninger. Vi må også slå hardt ned hvis arbeidsgivere misbruker den tilliten de har. Derfor er jeg opptatt av at vi må se dem i kortene og gå grundig gjennom det der det er grunn til å gjøre det, men det betyr på ingen måte at redelige arbeidsgivere som hver eneste dag gjør jobben sin, skal bli mistenkt.

Nei, på ingen måte, og det har jeg heller ingen intensjon om å gjøre. Jeg og Tonje Brenna er skjønt enige om hva som trengs for å få ned sykefraværet. Jeg er helt enig i at vi trenger bedre oversikt over utviklingen i bestridelser av sykmeldinger, og det har jeg også sagt at jeg er enig i at vi bør se nærmere på. Samtidig er det viktig å forebygge og stoppe misbruk av trygdeordninger, så arbeidsgivers rett til å kunne bestride sykmeldinger mener jeg er et viktig verktøy som arbeidsgivere fortsatt skal kunne ha. Samtidig vil jeg understreke at bestridelse er et alvorlig virkemiddel som skal brukes med omhu. Det betyr på ingen måte at man ikke skal ha den muligheten, selv om vi er opptatt av å se og få bedre oversikt over utviklingen.

Jeg er bekymret for alt sykefravær, spesielt der det er høyt sykefravær. Jeg skal ikke kommentere årsaker til sykefraværet i Nav, men når vi både vil ha ned saksbehandlingstiden for mange ytelser og få bedre kvalitet i tjenestene fra Nav, vet jeg at vi også må prioritere ressurser til Nav. Det er Nav-veiledere og -saksbehandlere som gjør den jobben. Derfor har denne regjeringen varig styrket nettopp det arbeidet med 100 mill. kr. Jeg er imot de kuttene Høyre har gjort i Nav, for det er nettopp det som fører til for lite ressurser til å prioritere den viktige oppfølgingen, redusere saksbehandlingstiden og få best mulig kvalitet i tjenesten ut til folk.

Jeg har ikke et tall til representanten på hvor mange saker som ligger til behandling. Jeg har lyst til å understreke at jeg også er veldig opptatt av at saksbehandlingstiden må ned. Heldigvis har saksbehandlingstiden gått ned, for det har vært prioritert, men den er fortsatt for lang. Jeg var litt beskjeden i Politisk kvarter i dag og sa at ca. halvparten av sykepengesakene – det behandles ca. fire millioner i året – er automatisert, og der får en svar omtrent på dagen. Men det er altså ganske mange flere enn halvparten, det er et stort flertall. Jobben vår er å sørge for at saksbehandlingstidene går ytterligere ned. Jeg har sagt at jeg vil jobbe med det, og at Nav skal prioritere saksbehandlingstider.

I representantforslaget er det fremmet flere forslag for å kutte sykefraværet og ikke sykelønnen. Jeg ser også at det er flere forslag som har kommet til underveis i komiteens behandling. For å ta det enkleste først: Regjeringen har ingen planer om å kutte i sykelønnen. Jeg vil også understreke at jeg fullt ut støtter at vi må gjøre mer for å redusere sykefraværet. Ved å legge bedre til rette for forebyggende arbeidsmiljøarbeid og god oppfølging av den sykmeldte, tror jeg det er fullt mulig. Sykefraværet i Norge er for høyt. Dette er en betydelig utfordring, både for den enkelte, for arbeidslivet og for velferdsstaten vår. I regjeringens plan for Norge er målet om en friskere befolkning og redusert sykefravær en av våre viktigste prioriteringer. Flere skal komme raskere og mer varig tilbake i jobb. For å få det til må vi se arbeid og helse i en større sammenheng og gjøre det lettere å jobbe med den helsa man har. Og det jobbes, som nevnt i mitt skriftlige svar til arbeids- og sosialkomiteen, med utgangspunkt i den nye IA-avtalen, med mange tiltak for bedre og mer målrettet oppfølging av sykefravær. Vi er, i samråd med partene, godt i gang med å meisle ut en ny nasjonal arbeidsmiljøstrategi. Regjeringen tar sikte på å lansere strategien til høsten. For regjeringen er det viktig med rask og trygg behandling av sykepengesaker. Etter henvendelse i forbindelse med frontfagoppgjøret understreket jeg overfor partene at regjeringen er innstilt på å iverksette nødvendige tiltak for å redusere saksbehandlingstiden for refusjonskrav til arbeidsgiverne for sykepengeutbetalinger. Jeg er videre enig i at vi trenger en bedre oversikt over utviklingen i bestridelser av sykemeldinger, og vil se nærmere på dette. Samtidig er det viktig å forebygge og stoppe misbruk av trygdeordningene. Arbeidsgiveres rett til å bestride sykmeldinger de mener er feil, er et viktig verktøy for det, men det må brukes med stor varsomhet. Nav må i slike saker gjøre grundige undersøkelser, men har gjennom 2025 klart å redusere saksbehandlingstiden betydelig. Jeg mener at IA-avtalen og arbeidet med en friskere befolking gir et godt utgangspunkt for arbeidet med å få ned sykefraværet. Vi bør prioritere å jobbe videre med tiltakene vi er i gang med. I IA-avtalen er vi enige om å bruke fjoråret og inneværende år til en bred og systematisk kunnskapsinnhenting om sykefraværet i Norge – årsaker og årsaker til variasjoner, både mellom kvinner og menn og mellom ulike sektorer. Og vi er selvfølgelig villig til å gjøre endringer basert på den kunnskapen vi får.

Ja, absolutt. Det vi også ser, er at helse og arbeid henger veldig tett sammen. Derfor er helseministeren og jeg opptatt av å jobbe mye mer på tvers enn vi har gjort tidligere når det gjelder å følge opp og ikke minst forebygge og gjøre noe med sykefraværet, som vi også ser er høyt i kvinnedominerte yrker. Jeg vet at det trengs ressurser for å få til ting på mange områder, men jeg tror også her at det er viktig å etterleve det regelverket vi har, på en enda bedre måte og gjøre mer både HMS-arbeid og oppfølging av arbeidsmiljø nede på den enkelte arbeidsplass. Det handler om kultur, det handler om ledelse, det handler om å være bevisst på hva slags regelverk man har, og om man er gode nok til både å prate om det og å etterleve det. Det tror jeg vi kommer ganske langt med. Nå skal vi starte på det arbeidet. Vi er opptatt av at vi følger det opp med både riktige prioriteringer og ressurser.

Representanten vet at jeg ikke står her og lover midler, men jeg er opptatt av at dette er et arbeid regjeringen skal prioritere. Jeg synes det er litt viktig å si at vi har et lovverk i dag som er bra. Det er trygt og godt og et godt arbeidsmiljø på de aller fleste arbeidsplasser. Det vi ser, og det som også er en tilbakemelding fra partene i arbeidslivet, er at det er et potensial i å jobbe mer systematisk med både det HMS-regelverket vi har, og det som handler om å gi verneombud god nok opplæring, osv. Jeg tror den systematikken for å følge opp det vi allerede har, er viktig, for her er det også et mål ikke å komplisere, men rett og slett bidra til at vi gjør et godt arbeid med utgangspunkt i det vi har. Vi må selvfølgelig vurdere behovet for ressurser på de enkelte områdene i budsjettprosessene, men både å prioritere mer systematisk arbeid – som også er en anbefaling fra kvinnearbeidshelseutvalget – og å se på hvor vi trenger mer kunnskap, hvor vi eventuelt trenger ressurser, skal jeg komme tilbake til.

For to dager siden hadde jeg et oppstartsmøte med partene i arbeidslivet for å starte arbeidet med en nasjonal arbeidsmiljøstrategi. Jeg er opptatt av å få innspill fra partene, som representerer både arbeidstakere og arbeidsgivere. En nasjonal arbeidsmiljøstrategi var en av hovedanbefalingene fra kvinnearbeidshelseutvalget, og jeg mener også at en slik strategi vil gi en god ramme for det videre arbeidet med å følge opp flere av anbefalingene til utvalget. Med en nasjonal arbeidsmiljøstrategi ønsker regjeringen å sette tydelige mål, prioriteringer og retning for vårt arbeid. Kvinnearbeidshelseutvalget skriver i sin rapport at det største potensialet for å bedre kvinners arbeidshelse ligger i mer og bedre systematisk arbeidsmiljøarbeid på den enkelte arbeidsplass. Det vil vi også forsterke og fokusere på i strategien. Det vil være en anledning til å velge ut noen prioriterte innsatsområder jeg mener vi særlig bør jobbe med framover, og som også tar innover seg de innspillene som kom fra utvalget. Å løfte fram det psykososiale arbeidsmiljøet som et innsatsområde, mener jeg er riktig sett opp mot kunnskapsgrunnlaget som ble lagt fram. Utvalget peker på at en stor andel kvinner utsettes for negative psykososiale arbeidsmiljøfaktorer som emosjonelle krav, rollekonflikter eller vold, også i kombinasjon med ergonomiske belastninger som tunge løft. Disse kombinasjonsbelastningene kjennetegner mange kvinnedominerte bransjer og yrker med et høyt antall sysselsatte og også et høyt sykefravær. Her vil jeg vise til at regjeringen allerede har gjort tiltak. Nylige endringer i arbeidsmiljøloven har tydeliggjort hva som ligger i et fullt forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø. Høyres arbeidspolitiske talsperson harselerte en del med det da det ble foreslått, men jeg mener det veldig tydelig svarer på de anbefalingene som kom fra kvinnearbeidshelseutvalget. Lovteksten ble endret for å gi bedre veiledning til virksomhetene, men også for å understreke at det psykososiale arbeidsmiljøet er like viktig som det fysiske. Dette er tiltak som blir viktig å følge opp parallelt med, men også som en del av arbeidet med strategien.

Det har jeg absolutt, og det prøver jeg å bidra til. Derfor har jeg også vært opptatt av å si at de eksemplene jeg bruker, viser hvor mye en kan få i ytelser som enslig forsørger med to barn. Jeg har brukt noen eksempler som ikke er ekstreme, fordi det er et ytelsesnivå som enkelte får, og så har jeg på ingen måte sagt at det er de fleste. Jeg er opptatt av å understreke at det er veldig viktig at vi gjør mer for at folk kommer seg ut i jobb, fordi det er det som er veien til økonomisk trygghet. Jeg tror det går an å ha to tanker i hodet samtidig, både å prate om hvilket ansvar vi har for at folk skal komme til Norge og leve et godt og trygt liv, som handler om kvalifisering, språkopplæring og å gjøre mer for å inkludere folk på en god måte, og samtidig være veldig tydelig på at vi må gjøre mer for at folk skal komme ut i arbeid.

Jeg er opptatt av så ærlig kommunikasjon som mulig og av at vi prater høyt både om det som går bra, og det som ikke går bra nok i norsk integreringspolitikk. Jeg tror absolutt at de aller fleste som kommer hit, både har lyst til å jobbe og kan jobbe, men det er noen hinder på veien nå. Når det gjelder det å balansere ytelsesnivået opp mot det å ha en forsvarlig inntekt til nødvendig livsopphold og sterke nok insentiver til å komme seg ut i jobb og forsørge seg selv, mener jeg at integreringsstønaden balanserer det på en god måte. Men det å gå på ytelser er slett ikke lukrativt for noen. Derfor er det så viktig at vi gjør det vi kan for å sørge for at folk blir kvalifisert, lærer språket og får en jobb. Det er veien til trygghet og frihet for oss alle sammen.

En viktig årsak til fattigdom og utenforskap er manglende tilknytning til arbeidslivet. Sysselsettingen blant flyktninger er på rundt 50 pst. Det er viktig å understreke at økt botid øker sysselsettingsandelen. Sysselsettingen er likevel vesentlig lavere enn blant andre innvandrergrupper og befolkningen for øvrig. Det er flere grunner til det. Flyktninger har som oftest liten kjennskap til det norske arbeidsmarkedet, begrenset med relevant utdanning og arbeidserfaring og ofte begrensede eller ingen norskferdigheter. Det er derfor vi har introduksjonsprogrammet. I arbeidet med å styrke og videreutvikle integreringspolitikken har mitt departement gjennomført en marginalskattanalyse. Analysen viser at innretningen på dagens ytelser kan medføre at flyktninger får svært lite igjen for å gå over i arbeid. Grunnen til det er at stønadene reduseres tilsvarende når arbeidsinntekten øker. Det vil si at en sitter igjen med lite eller ingen ting ved å gå fra ytelser til lønnsinntekt. I analysene i høringsnotatet har vi tatt utgangspunkt i median lønn i heltidsstilling for nyankomne flyktninger, som er på om lag 3,5 G – altså nesten 450 000 kr. Eksempelet stortingsrepresentant Hussein reagerer på – og i dette tilfellet denne representanten – viser hvor høy inntekt en enslig forsørger må ha i deler av landet for å få mer i inntekt enn i ytelser. Det tar utgangspunkt i en enslig forsørger med to barn og gjennomsnittlige boutgifter i Oslo og Bærum. Det er ikke et ekstremt eksempel. For å dekke gjennomsnittlig husleie i Norge for en treroms bolig må en tjene opp mot en halv million kroner. Som representanten selv er inne på, skyldes høye ytelser i dagens system ofte høye boutgifter. Med forslaget til integreringsstønaden og bortfall av bostøtte og sosialhjelp vil det i praksis settes et tak på hvor høye boutgifter flyktninger kan ha. Det kan innebære at flyktninger framover i mindre grad blir bosatt i byer og områder med høye boligpriser. Formålet med forslaget er å styrke arbeidslinja slik at en skal sitte igjen med mer når en går over i arbeid enn i dag. Det gjør vi ved at de foreslåtte stønadsnivåene er lavere enn forventet lønnsinntekt på 3,5 G, samtidig som det altså skal bli mer lønnsomt å gå delvis over i arbeid. Stønaden skal sikre et rimelig livsopphold i perioden flyktningene ikke er selvforsørget og bidra til et enklere og mer oversiktlig system, med kun ett regelverk og én stønad.

Det er slik i dag at det er noen – ikke så mange, jeg har ikke antallet – som mottar begge deler, både supplerende stønad og sosialhjelp. Det vi er opptatt av, er at supplerende stønad er en subsidiær ordning. Den skal sikre et minimum inntektsnivå når man ikke har opptjent tilstrekkelige ytelser. Det er Stortinget som har vedtatt at satsene i ordningen er knyttet til etablerte minsteytelser i folketrygden, garantipensjon for personer over 67 år og minste årlige ytelse for uføretrygd for uføre flyktninger. Vi må alltid tenke en god balanse mellom å sikre et inntektsnivå som gir trygghet og er forsvarlig, og samtidig ha en stram nok innramming på ytelser som først og fremst skal være både behovsprøvde og en subsidiær ordning. Jeg er opptatt av at vi skal ha tydelige og forutsigbare regler og vilkår for å motta ytelser, og at de skal ligge på et nivå som er forsvarlig og gir trygghet for økonomien.

Det er et mål for oss at alle lover og regler og ikke minst rettigheter som innbyggere har gjennom folketrygden eller andre ytelser via Nav, er så klare og forutsigbare som mulig og enkle å forstå. Det er hensikten med denne lovendringen og presiseringen. Det skal ikke være noen tvil om hva det betyr å motta supplerende stønad, og hva som er vilkårene for supplerende stønad. Den skal sikre et minimum inntektsnivå når man ikke har opparbeidet seg enten rettigheter eller får tilstrekkelige ytelser gjennom folketrygden. For å gjenta meg selv: Det skal altså ikke føre til merarbeid og mer kontrollregime, men det er viktig at vi har en stram nok innramming på ytelser, ikke minst for å sikre legitimiteten, og at vi er sikre på at det er dem som har rett på en ytelse, som får den.

Det har ikke framgått tilstrekkelig tydelig av lovteksten at behovsprøvingen er løpende. Det har skapt en risiko for tolkningstvil, og det har Arbeids- og velferdsetaten påpekt. Formålet er at presiseringen skal tydeliggjøre gjeldende rett, og styrke rettssikkerheten og forutsigbarheten for både forvaltning og brukere. Det er viktig å si og gjenta at forslaget altså ikke skal utvide kontrollomfanget.

Supplerende stønad er en behovsprøvd ytelse som skal sikre en minsteinntekt for eldre personer og uføre flyktninger med kort botid i Norge som har liten eller ingen ytelse fra folketrygden. Ordningen ble etablert for å gi økonomisk trygghet til personer som ellers ville hatt behov for varig sosialhjelp. I lovforslaget som behandles i dag, foreslår regjeringen å presisere reglene for behovsprøving av supplerende stønad. Bakgrunnen er at gjeldende lovverk har gitt rom for tolkningstvil med hensyn til om inntekts- og formuesgrensene bare gjelder ved innvilgning av stønaden, eller om de må være oppfylt gjennom hele stønadsperioden. Regjeringen legger til grunn at ordningen alltid har vært ment å være strengt behovsprøvd, og at vilkårene løpende må være oppfylt. Forslaget innebærer derfor å tydeliggjøre dette i loven, ved å fastsette uttrykkelig at retten til supplerende stønad faller bort dersom mottaker eller ektefelle i løpet av stønadsperioden får inntekt eller formue som overstiger lovens grenser. Dette er altså ikke en innstramming av ordningen, men en presisering av gjeldende rett, slik den allerede praktiseres av Arbeids- og velferdsetaten. Jeg vil understreke at formålet med presiseringen er å styrke regelverkets klarhet – både for brukere og for forvaltningen. Når vilkårene for ytelsen er tydelige, reduserer vi risikoen for misforståelser, feilutbetalinger og belastende tilbakekrevingssaker for en sårbar mottakergruppe. Jeg registrerer at enkelte høringsinstanser har uttrykt bekymring for at presiseringen kan oppleves krevende for mottakere av supplerende stønad. Jeg vil derfor være tydelig på at forslaget ikke innebærer skjerpede kontrollregimer eller nye dokumentasjonskrav. Det som foreslås, er en klargjøring i lovteksten, ikke en endring i hvordan ordningen faktisk forvaltes. Supplerende stønad skal fortsatt være en minsteytelse for dem som har reelt behov for det. Det er avgjørende for ordningens legitimitet at den faktisk går til folk som oppfyller vilkårene – ikke bare på vedtakstidspunktet, men gjennom hele perioden stønaden mottas. Jeg er derfor glad for at komiteen ser behovet for presisering av regelverket for behovsprøving av supplerende stønad, og at komiteen i innstillingen tilrår at Stortinget vedtar lovforslaget.

På vegne av min kollega barne- og familieministeren kan jeg iallfall si at jeg vet at Barne- og familiedepartementet og statsråden er opptatt av å følge opp elementer i kvalitetsløftet som tar grep for å sikre både at ungene får et godt nok tilbud, at kapasiteten er stor nok, og ikke minst at ansatte i barnevernstjenesten skal gå på jobb og være trygge. Det gjør vi både gjennom budsjettprioriteringer og ikke minst gjennom områdegjennomgangen, og vi følger opp det som ligger i kvalitetsløftet, for å sørge for at barnevernet har den kvaliteten og den tryggheten som det bør ha, både for ungene våre og for de ansatte.

Som jeg sa i stad: Regjeringen må gjøre mer og er i gang med mye for å sikre at barn og familier som trenger det, får rask og riktig hjelp fra barnevernet. En viktig del av det er at institusjonstilbudet skal omstilles til mer fleksible institusjoner som i større grad ivaretar unger med ulike behov, at unger får hjelp der de bor, og at de slipper å flytte. Så må vi bygge opp kapasiteten. Det å bygge opp kapasiteten og det å prioritere og ivareta bistandsplikten og sikre bedre kostnadskontroll og mer effektiv ressursbruk er også med på å frigjøre både ressurser og penger til å prioritere at ungene får den hjelpen de har krav på. Med kvalitetsløftet tar vi også viktige grep for å sikre at unger får enda bedre hjelp enn det de har i dag. Vi skal fortsette å styrke ressursene og innsatsen med tanke på å bygge kapasitet og prioritere penger for å få et både kvalitativt og kvantitativt godt nok tilbud.

Barn som trenger omsorg og støtte fordi de ikke kan bo hjemme, har rett på hjelp og skal få det. Situasjonen vi har hatt i institusjonsbarnevernet de siste årene, er svært alvorlig. Heldigvis har det skjedd ganske mye etter at Riksrevisjonen presenterte rapporten som representanten viser til. Antall saker der Bufetat selv vurderer at de ikke har kunnet tilby en egnet institusjonsplass innen rimelig tid, er redusert med to tredjedeler fra 2024 til 2025. I siste halvdel av 2025 var det svært få tilfeller, og Bufdir rapporterer også om at alvorlighetsgraden ved avvikene er lavere enn tidligere. Det betyr ikke at vi er i mål med arbeidet for å sikre våre mest utsatte barn et godt tilbud, men institusjonsbarnevernet er noe regjeringen har prioritert høyt de siste årene. I perioden 2022–2026 er det statlige barnevernet styrket med 1,3 mrd. kr som følge av flere barn og økte priser, og det er prioritert over 400 mill. kr til å styrke, omstille og øke antall institusjonsplasser. Grunnkapasiteten er økt med 14 pst. Det har vært helt nødvendig etter at kapasiteten fram til 2022 ble bygd ned. I tillegg til betydelige prioriteringer i budsjettene jobber regjeringen med å forbedre styringen og få bedre kontroll på utgiftsveksten i det statlige barnevernet. Det gjør vi bl.a. gjennom å følge opp områdegjennomgangen av statlig barnevern og kvalitetsløftet i barnevernet, som ble vedtatt i Stortinget i fjor. Vi tar viktige grep for å sikre at barna får mer tilpasset hjelp, og vi har prioritert om lag 75 mill. kr til en pilotering av ny innretning av institusjonstilbudet. Fire steder i landet er nå dyktige ansatte i gang med å gi barn og unge et godt tilbud i større og mer fleksible institusjoner som kan tilpasse seg barnets behov, også når behovene endrer seg. Barna skal flytte mindre og få mer stabilitet og ro, og de skal få helsehjelp der de bor. Så det er mye som er gjort, og det er mye som er i gang, men vi er ikke i mål før alle barna som trenger en institusjonsplass, får det når behovet er der. Dette er et prioritert arbeid også i tiden som kommer.

Jeg har ikke tall til representanten her og nå, men vi har nok noe oversikt og statistikk over det, som representanten også kan få. Vi har bl.a. sett at våre spesialutsendinger i utlandet har meldt om flere tilfeller, og forhåpentligvis handler det om at flere tør å si fra og tar kontakt med de særskilte tjenestene våre. Vi har dessuten styrket antall mangfoldsrådgivere rundt omkring på skolene, og de melder også om at mange tar kontakt. Samtidig er jeg helt enig i at handlingsplanen ikke er nok. Tiltakene må følges opp, og det er vi i full gang med.

Jeg er opptatt av at vi iverksetter nødvendige tiltak, både når det gjelder forebygging og når det gjelder å følge opp der vold eller trusler foregår. Som jeg sa innledningsvis, ligger det nå et arbeid i Barne- og familiedepartementet om å se på egne tiltak og eventuelle regelverksendringer som er nødvendige. Vi ser også at i arbeidet mot negativ sosial kontroll er kompetanse, informasjonsdeling og det å sørge for mer åpenhet som gjør det mulig for barn og unge å ta kontakt med helsetjenester, med skole og med trygge voksenpersoner i sine lokalsamfunn, veldig viktig for å fange det opp. Vi har bl.a. to lovforslag som er veldig viktige. Det er utreiseforbudet, som gjør at hvis man fanger opp et forsøk på å sende barn til et skadelig utenlandsopphold, kan man la være å utstede pass, eller inndra pass. Et annet lovforslag handler om at vi må ha bedre informasjonsdeling, for samarbeidet mellom helsetjeneste, skole og de etatene som er viktige, må forsterkes.

Å bekjempe negativ sosial kontroll er et arbeid Arbeiderparti-regjeringen prioriterer høyt, og vi er tydelig på at negativ sosial kontroll er et alvorlig samfunnsproblem som forekommer i ulike miljøer og i ulike befolkningsgrupper. I handlingsplanen som ble lagt fram våren 2025, Sjef i eget liv, styrker vi og forsterker innsatsen ytterligere. Jeg viser også til mitt svar på det skriftlige spørsmålet som representanten refererer fra, der jeg gjør rede for en rekke av regjeringens tiltak. Når det gjelder innsats mot negativ sosial kontroll i tros- og livssynssamfunn, er det tiltak som tar for seg dette i den nåværende handlingsplanen. Vi skal bl.a. styrke kompetansen om den tematikken i de ulike tjenestene våre. Vi endrer lovverket når det er riktig, men det forebyggende arbeidet er det absolutt viktigste. Derfor har Barne- og familiedepartementet gitt Bufdir et oppdrag om å samarbeide med Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn om gjensidig kompetanseutvikling, med mål om at flere kan leve et fritt liv. I budsjettet for inneværende år er det også satt av 800 000 kr til Hjelpekilden, og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har fått økt sitt driftstilskudd med 5 mill. kr, bl.a. for å styrke arbeidet mot negativ sosial kontroll. Tros- og livssynssamfunn er i kontakt med mange folk som rammes av negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Vi vet at kunnskapen om lovverket som regulerer plikter til oppfølging av slike saker, varierer. Derfor er det et eget tiltak i handlingsplanen om å utrede behovet for regelverksendringer og informere tros- og livssynssamfunn om regler om taushetsplikt, avvergingsplikt og meldinger til barnevernstjenesten. Forslag til regelverksendringer som gjelder taushetsplikt for prester, religiøse ledere og andre, har også vært på høring, og det følges nå opp av Barne- og familiedepartementet. Trossamfunnsloven har bestemmelser som kan ramme negativ sosial kontroll. Tros- og livssynsamfunn kan nektes tilskudd dersom samfunnet eller enkeltpersoner f.eks. utøver vold eller tvang. Det samme gjelder dersom de oppfordrer foreldre til å bruke vold i barneoppdragelse eller fraråder at barn får nødvendige helsetjenester eller utdanning, og ikke minst hvis de bidrar til å legge til rette for kjønnslemlestelse eller fremmer barneekteskap. Da kan støtten fra staten opphøre, fordi det bryter med våre lover og regler. Arbeiderparti-regjeringen prioriterer arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold høyt. Alle som bor i Norge, skal ha rett til å leve et fritt liv og oppleve trygghet i hverdagen sin.

Regjeringens mål er tydelig: flere i arbeid, mindre forskjeller mellom folk og trygghet for alle, både for familier som står i en krevende økonomisk situasjon, og for dem som trenger at velferdsstaten stiller opp mest. Da må vi kombinere ansvarlig økonomisk styring med sterke universelle ordninger og målrettet støtte til dem som har minst. Barnetrygden har økt – ikke minst i samarbeid med SV. Det vet vi er viktig. Vi har også redusert barnehageprisene, som er på et historisk lavt nivå. Vi har innført gratis SFO, og vi har en strømstøtteordning som vi vet er til god hjelp i tider med høye strømpriser. Alt det er universelle ordninger som jeg mener er veldig viktig for å bidra til å redusere forskjellene, og ikke minst er det gode, målrettede tiltak mot dem som trenger det mest. I tillegg må vi forsterke arbeidet vårt med å sørge for at folk har en arbeidsinntekt å leve av. Det er den viktigste veien ut av en vanskelig økonomisk situasjon.

Ja, sosialtjenesteloven er tydelig på kommunenes ansvar for å følge opp bl.a. dem som ikke har en forsvarlig bolig. I perioden fra da presiseringen der ble innført i 2023, vet vi også at kommunene har hatt en stor jobb med å bosette ukrainske flyktninger og selv har uttrykt at det har vært vanskelig å følge opp. Derfor har Kirkens Bymisjon foreslått en del konkrete tiltak rundt tydeligere veiledning og informasjon om sosialtjenesteloven, som kommunalministeren har ansvaret for, men som jeg, som en del av regjeringen, er opptatt av at vi skal gjøre. Det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at folk har en trygg inntekt. Det å ha et arbeid og en arbeidsinntekt er den sikreste veien ut av fattigdom. Derfor er jeg opptatt av at vi gjennom vårt velferdssystem har forsvarlig inntektssikring til folk som trenger det.

Jeg er også bekymret, spesielt for barn som ikke har et trygt og permanent hjem å bo i. Vi vet at det er veldig avgjørende for en trygg oppvekst for ungene at de har et godt bosted. Det er nok mer nærliggende at min kollega som sitter i salen her nå, kommunal- og distriktsministeren, kan svare på en del av dette. Jeg forventer ikke at han skal gjøre det akkurat nå, men jeg vet at han jobber for å følge opp flere av de tiltakene som handler om boligsituasjonen, spesielt for dem som står langt unna boligmarkedet. Vi ser ikke minst nå at etter at nær 100 000 ukrainere er bosatt i norske kommuner de siste årene, fortrenger det også kommunale boliger for en del av de sårbare gruppene. Kommunalministeren har ansvaret for å følge opp boligpolitikken, og det vet jeg at han gjør på en god måte, ikke minst når det gjelder å bygge flere boliger, og at vi også klarer å få flere kommunale boliger tilgjengelig. Det jeg er opptatt av som arbeidsminister, er at vi sørger for at folk som står i en slik situasjon, får den nødvendige oppfølgingen og den hjelpen fra kommunen som skal til, slik at ingen unger skal måtte være bostedsløse. Da handler det om å gi trygghet for den inntektssikringen og den hjelpen som er nødvendig i den kommunen man bor i, for at barn skal ha et trygt sted å bo. Jeg deler den bekymringen, og vi må gjøre mer for å sørge for at de ungene og de familiene som ikke har en god bolig nå, får det.

Som jeg sa i sted, er jeg først og fremst opptatt av at når en får utbetalt sykepenger eller andre ytelser, er det fordi en har rett til og krav på det. Når det gjelder sykepenger: Det er Nav som vurderer vilkårene for om rett til sykepenger foreligger, og som fatter vedtak i sykepengesaker. Det er også slik at sykmeldinger fra leger i andre land utgjør en svært liten del av det totale antallet sykmeldinger Nav behandler hvert år. Det er også forståelig at personer som jobber i et annet land enn det de kommer fra, kanskje vil beholde legen sin i hjemlandet, der de er trygge på språket og kulturen. Veldig mange av oss er glad i fastlegen vår her også, og har lyst til å beholde ham eller henne. Det er arbeidsgiverne som sitter nærmest, og det viktigste er at hvis det er mistanke om at det utbetales sykepenger som vedkommende ikke har krav på, må det varsles til arbeids- og velferdsetaten. Jeg er opptatt av at systemet vårt skal følge lover og regler, og at folk skal få de pengene de har krav på.

Jeg vil starte med å si at det ikke er noe feil i at opparbeidede rettigheter til f.eks. sykepenger betales til noen som er i utlandet. Det er slik at det er en del rettigheter som følger med medlemskapet i folketrygden. Hvis du jobber i Norge og er medlem av ordningen, kan du ha rett til sykepenger selv om du oppholder deg i et annet land. Vi er en del av EØS. Det betyr at også arbeidstakere som oppholder seg i andre land, kan beholde sine rettigheter som er opparbeidet i Norge. Det jeg er opptatt av, er å sørge for at sykepenger eller andre ytelser som en får, utbetales i henhold til det en har rett til og krav på, og at det ikke utbetales penger som en ikke rettmessig har krav på.

Jeg er ikke helt sikker på hvilken kommune det er snakk om, og hva representanten refererer til, men det jeg kan svare på det, er at jeg er opptatt av at folk som oppholder seg ulovlig i Norge, skal ut. Vi har en mulighet til å gi nødhjelp til dem som trenger det, men utover det forventer jeg at alle følger våre lover og regler og sørger for at folk som oppholder seg ulovlig i Norge, først og fremst skal ut av landet.

Jeg er bekymret over de store økningene i folketrygdens utgifter, og jeg er spesielt bekymret over at for mange går på ulike ytelser, helserelaterte ytelser, og at for få kommer seg i jobb. Det gjelder både norske innbyggere og innvandrere og flyktninger. Vi ser at tallene er høyere blant innvandrere, spesielt blant flyktninger, der ca. 50 pst. ikke deltar i arbeidslivet. Det er også derfor jeg er opptatt av at vi må endre det som ikke fungerer godt nok, at vi må gjøre nødvendige innstramminger, at vi styrker arbeidsinsentivene, og at vi bruker ressurser på å sørge for at folk har muligheten til å lykkes når de kommer til landet vårt. Jeg har ikke sett så mange forslag fra Fremskrittspartiet som forsterker integreringspolitikken vår. Jeg har derimot sett forslag som gjør det motsatte, f.eks. å kutte i språkopplæringen. Det fører til mer fattigdom og mer utenforskap. Arbeiderpartiet er opptatt av å gjøre begge deler. Det er nettopp derfor jeg også har foreslått mye som jeg mener gjør det mulig å lykkes bedre i integreringspolitikken.

Jeg tror kanskje hovedforskjellen på representanten og Arbeiderparti-regjeringen er at vi er opptatt av å stille opp for folk og å ta vår del av ansvaret for å ta imot folk som kommer til landet vårt av ulike årsaker. Veldig ofte skyldes det flukt fra krig og andre situasjoner. Vi er helt tydelige på at vi skal stille opp for folk, men at vi også skal stille krav til folk. Jeg har sagt det fra denne talerstolen tidligere og kan gjerne gjenta det: Jeg mener at vi må gjøre mer for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Det går an å si begge deler samtidig: Vi har lyktes på mange områder, men også mislyktes på en del områder. Når så mange fra enkelte landgrupper står utenfor arbeidslivet i dag, som vi kan se av statistikken – spesielt kvinnene, der det er nede på 35 pst. – er det åpenbart at vi ikke har gjort nok for å lykkes i integreringspolitikken. Det må flere partier ta ansvar for, for det har skjedd over mange år. Det er nettopp derfor jeg er opptatt av at vi må prate høyt om utfordringene. Jeg vil at folk som kommer til Norge, skal lære seg språket, komme seg i jobb, forsørge seg selv og være gode innbyggere på lik linje med alle andre. Jeg har til gode å møte folk som ikke har lyst til det. Derfor har jeg foreslått en rekke tiltak for å sørge for at integreringspolitikken vår blir bedre, og at vi lykkes bedre de fem første årene, når innvandrere og flyktninger som kommer til Norge, blir bosatt, slik at de lærer seg språket raskere og kommer raskere ut i jobb. Det er en dårlig start på et nytt liv i Norge hvis en ikke blir en del av fellesskapene, og hvis en ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet og får mulighet til å delta. Nettopp derfor ønsker jeg en sterkere arbeidsplikt, sterkere arbeidsinsentiver, men ikke minst også at flere lærer seg språket raskere.

Ja, vi er ulike partier, og det er nok diskusjon om hvilket nivå de ulike ytelsene skal ligge på, og hva som er riktig balanse mellom en forsvarlig inntektssikring, når en trenger det, og sterke nok arbeidsinsentiver. Arbeiderparti-regjeringen har sendt et forslag om en integreringsstønad på høring, som det er ulike meninger om hos de andre partiene. Så er jeg veldig klar over at det er flertallet i denne salen som bestemmer hvordan det blir til slutt, men jeg håper at vi klarer å få flertall for en stønad som har sterkere arbeidsinsentiver i seg, og som gjør mer for at flere skal få muligheten til å delta i arbeidslivet raskere. Så er det opp til Stortinget å bestemme det.

Ja, jeg er opptatt av at det alltid skal lønne seg å jobbe. Derfor har jeg også vært opptatt av å se på hvilke endringer det er nødvendig å gjøre i vårt regelverk slik at det lønner seg å jobbe. Vi skal ha et sikkerhetsnett i Norge som er der når folk, gjennom ulike livsfaser, trenger det, enten det er sykepenger, arbeidsledighetstrygd eller fødselspermisjon – alle de gode rettighetene som sikrer velferden vår. Skal vi ha det, er vi helt avhengig av at flere jobber og bidrar inn i det fellesskapet. Det er også noe av bakgrunnen for at jeg har foreslått endringer i integreringsstønaden, nettopp fordi vi har sett at summen av flere ytelser overgår den sannsynlige arbeidsinntekten vedkommende får ved å gå ut i jobb. Det er hovedgrepet mitt nå for å gjøre noe med nettopp det. Vi ser at hvis en får mer igjen for å gå på ytelser, og har flere ytelser oppå hverandre, sender vi folk inn i passivitet.

Ja, det at det skapes nye jobber og at flere kommer i arbeid, er en av våre aller viktigste oppgaver. Finansministeren og regjeringen har da også satt ned en skattekommisjon som skal gå gjennom skattepolitikken, med mål om å få et forlik rundt eventuelle endringer i den. I tillegg har næringsministeren satt i gang et arbeid med forenkling, slik at det skal være enklere både å starte bedrift og å drive virksomhet i landet vårt. Det er altså flere initiativer fra denne regjeringen. På mitt område er det aller viktigste at arbeidsmarkedspolitikken er målrettet mot de gruppene som trenger både kvalifisering og bistand for å få en fot inn i arbeidslivet. Det arbeidet har vi forsterket, og det kommer vi til å fortsette med. Det er også slik at ledigheten i Norge er lav, så jeg vil oppfordre de unge som er utdannet, til å stå på og søke. Det vet jeg at de gjør, og jeg skjønner veldig godt at det er frustrerende å vente lenge på jobb. Vi skal gjøre det vi kan for at de kommer inn i arbeidslivet så raskt som mulig.

Jeg tror at det aller viktigste for regjeringen nå og i regjeringens plan for Norge, nettopp i disse tider – der vi ser prisvekst, der vi nettopp har diskutert økning i drivstoffpriser, og der vi ser en uro i verden som påvirker norsk økonomi – er å bidra til orden i økonomien, at prisveksten ikke fortsetter oppover, og at vi klarer å holde renten nede og legge til rette for at den også kan senkes ytterligere. Det gir gode rammevilkår for næringslivet og gjør at man kan skape jobber, slik at de som er nyutdannet og kvalifisert inn i et arbeidsmarked som trenger den arbeidskraften, får jobber som alle de unge som nå strever for å få jobb, er kvalifisert til. Det er det aller viktigste. På mitt område som arbeidsminister er samarbeidet mellom bedrifter og Nav, med praksisplasser og opplæring og alt det som kanskje trengs for å få en fot innenfor og gi folk deres første arbeidsplass, de viktigste virkemidlene. Vi har styrket arbeidsmarkedstiltakene kraftig i inneværende år.

Jeg deler representanten Melbys bekymring for de unge som nå tar utdanning og kvalifiserer seg og venter lenge før de får jobb. Mange får en jobb som kanskje ikke er relevant for utdanningen deres, og det er ikke helt unaturlig, men jeg er også bekymret for dem som nå ikke kommer inn i arbeidslivet – for den enkelte og ikke minst også fordi dette er arbeidskraft som samfunnet vårt vil ha veldig stort behov for i årene som kommer. Regjeringen har også satt veldig tydelige mål for sysselsettingen framover, så for meg som arbeidsminister er det den aller viktigste oppgaven, å sørge for at flere kommer inn i arbeidslivet. Det er riktig som representanten sier at vi har flere tiltak som handler om spesielt den gruppen som er under 30 år. Mange av tiltakene treffer kanskje mer dem som står lenger unna arbeidslivet og ikke dem som er godt kvalifisert og har utdannelse. Så ser vi også at når ungdomsledigheten har økt de siste årene, er det flere som vil inn. Det er positivt. Det er flere som vil ha deltidsjobb ved siden av studier. Vi ser også at det er store studentkull etter covid-19. Det er ca. 10 000 flere studenter som kom ut etter covid-19. Å styrke innsatsen overfor de unge er viktig. I tillegg til det vi gjør gjennom Ungdomsløftet, trenger vi sterkere samarbeid med næringslivet. Næringsministeren har satt i gang et stort forenklingsarbeid ikke minst for å klare å få til mer verdiskaping, at det blir lettere for bedrifter å skape verdier og skape arbeidsplasser som trengs Vi har fått mange nye arbeidsplasser under denne regjeringen. Det arbeidet må vi fortsette med. Jeg har en klar oppfordring til arbeidsgivere – det må jeg ta ansvar for å fortsette å følge opp – at de gir flere unge muligheter. Det er en investering i arbeidskraft som arbeidsgivere og bedrifter trenger i årene som kommer. Den viktigste beskjeden min til dem som er fortvilet over at de ikke får jobb, er at de er arbeidskraft vi trenger. De må stå på, og så skal vi gjøre det vi kan for å sørge for at de får mulighet til å komme inn i arbeidslivet.

Som både statssekretæren og justisminister Astri Aas-Hansen har sagt, jobber Justisdepartementet for å følge opp regjeringens plan for Norge og se på innstramminger i familiegjenforening. Det kommer justisministeren til å legge fram ganske snart. Den linjen står fra Arbeiderparti-regjeringen, om at vi kommer til å legge fram forslag til innstramminger i familiegjenforening. Jeg tror det også er slik i Høyre som det er i Arbeiderpartiet, at foran landsmøter, på fylkesårsmøter, så diskuteres politikk, og det blir gjort vedtak som ikke nødvendigvis alltid blir regjeringens politikk. Det er heldigvis slik i Arbeiderpartiet at våre fylkesårsmøter både diskuterer politikk og vedtar politikk, men jeg kan forsikre Tage Pettersen om at min og regjeringens linje fortsatt er å gjøre grep for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Da kan vi heller ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere.

Jeg er uenig med representanten i at det ikke ligger veldig tydelige krav og mulige sanksjoner i regjeringens forslag til endringer i integreringspolitikken. Vi er veldig tydelige på en aktivitetsplikt, og det er sanksjoner dersom man ikke deltar i språkopplæring, i introduksjonsprogram, følger opp den aktivitetsplikten. Jeg tror kanskje forskjellen på høyresiden og Arbeiderparti-regjeringen i integreringspolitikken er at det for Arbeiderpartiet er viktig at folk lykkes når de kommer til Norge, at man får muligheten til å lære språket, at man får muligheten til å delta i samfunnet og bli kvalifisert til å kunne forsørge seg selv og familien. Jeg synes det er litt rart hvis representanten ikke har fått med seg at det i forslagene fra Arbeiderparti-regjeringen ligger en veldig tydelig endring i det som handler om helt tydelige krav om å delta i både det man får i introduksjonsprogrammet, og i arbeid og aktivitet.

Integreringserklæringen skal virke sammen med flere andre grep vi gjør i integreringspolitikken. Som representanten også er kjent med, har jeg lagt fram et forslag til endring i integreringsstønaden, som er en ganske stor omlegging, og som stiller tydeligere krav om aktivitetsplikt og arbeidsretting, med mål om at flere blir bedre integrert raskere. Nei, Arbeiderparti-regjeringen har ikke foreslått egne sanksjoner for brudd på integreringserklæringen. Jeg mener at dagens regelverk allerede har klare sanksjonsmuligheter. Det er bl.a. slik at man blir trukket i stønad hvis man ikke deltar i introduksjonsprogram, språkopplæring osv. Dersom man ikke følger norske lover, har vi også en straffelov og lover som følger opp det. Jeg mener at integreringserklæringen, sammen med en del av de andre tiltakene vi setter i gang, er en tydelig linje fra Arbeiderparti-regjeringen om å stille tydeligere krav til folk som kommer til landet vårt.

Jeg er opptatt av, som Arbeiderpartiet har vært gjennom mange år, og ikke minst denne regjeringen, at innvandrings- og integreringspolitikken henger i hop. Vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere på en god måte. Som vi har diskutert mange ganger i denne salen: Jeg ser at det er helt nødvendig å ta grep, for vi lykkes ikke godt nok med integreringen. Mange nok deltar ikke i arbeidslivet, mange nok deltar ikke i de viktige fellesskapene som gjør at man kan både stille opp i samfunnet og delta i idrett og fritidsaktiviteter – og aller viktigst: i arbeidslivet. Når vi har foreslått og nå lagt fram en integreringserklæring, er det også for å tydeliggjøre hvilke rettigheter og plikter man har når man kommer til landet vårt og blir en del av Norge, hvilke forventninger vi har til det. Integreringserklæringen skal tydeliggjøre de forventninger, rettigheter og plikter som gjelder i landet vårt. Alle som deltar i introduksjonsprogrammet, skal signere den erklæringen. Det omfatter også familiegjenforente til flyktninger. Den tydeliggjør helt det ansvaret man har for å lære språket og for å delta i fellesskapet, men ikke minst for å komme i arbeid og forsørge seg selv og familien. Jeg mener at den integreringserklæringen vi nå har foreslått, tydeliggjør de kravene vi stiller til den enkelte. Arbeiderpartiet er opptatt av både å stille krav og å stille opp. Vi er opptatt av at folk skal få muligheten til å lykkes når de kommer til Norge, men vi er også opptatt av at det er likhet for loven, og at de rettigheter og plikter som gjelder for oss som har bodd i Norge gjennom mange generasjoner, skal være de samme for dem som er nye i landet vårt.

Jeg vil starte med å si at det overordnede målet for arbeids- og velferdspolitikken ligger fast. Vi trenger å få flere inn i arbeid og aktivitet og færre på ytelser. Kritikken fra Riksrevisjonen er alvorlig. Jeg deler bekymringen for at innsatsen for å redusere frafall fra arbeidslivet på ingen måte har gitt gode nok resultater. Jeg er særlig bekymret for det høye sykefraværet og langvarige trygdeløp. Det rammer disse enkeltmenneskene, og det rammer også ikke minst oss som fellesskap. Riksrevisjonens undersøkelse peker på helt sentrale utfordringer og forhold som i stor grad er kjent. Det er allerede iverksatt flere tiltak, som vil kunne bidra til å styrke arbeids- og velferdsetatens innsats for at flere kommer i arbeid og færre går på stønad. Jeg har bl.a. igangsatt et lovarbeid for å regulere en mer behovstilpasset sykefraværsoppfølging fra Nav. Jeg har også nylig hatt på høring forslag om tydeligere plikter for både arbeidsgiver og den sykmeldte ved sykefravær. I forslagene tydeliggjøres også lovens intensjon om bruk av gradert sykmelding, i tråd med Riksrevisjonens anbefaling. Begge disse forslagene følger opp tiltak fra IA-avtalen, som ble inngått med partene i arbeidslivet i fjor vår. IA-samarbeidet er viktig, men vi må gjøre mer. Som en del av regjeringens plan for Norge har helse- og omsorgsministeren og jeg gått sammen om en satsing på en friskere befolkning og redusert sykefravær. Arbeiderparti-regjeringen ønsker å forsterke samarbeidet mellom arbeid og helse. Vi vurderer hvordan vi bl.a. bedre kan støtte opp om fastlegens arbeid med å vurdere alternativer til sykmelding. Ungdomsløftet og Flere i arbeid er også sentrale satsinger i regjeringens plan for Norge. I budsjettet for inneværende år fikk Arbeiderparti-regjeringen flertall for å øke budsjettet til arbeidsrettede tiltak med over 500 mill. kr. Her inngår både arbeidsmarkedstiltak og personell, Jobbsjansen, rekrutteringsprogram til helse- og omsorgssektoren og et forsøk som arbeidsrettet ungdomsprogram og Et enklere Nav, som nettopp skal fokusere mer på det man kan gjøre og hvor frisk man er og fokusere mindre på diagnoser og sykdom. Jeg har også satt ned en ekspertgruppe som skal gjennomgå Nav 20 år etter Nav-reformen. Den skal bl.a. vurdere Navs oppgaver og organisering. I tillegg har jeg satt ned et utvalg som skal se på forenklinger i folketrygdloven for at den skal bli enklere å forstå og mer digitaliseringsvennlig. Sammen med ekspertgruppenes funn og anbefalinger skal dette gi oss et godt og nødvendig grunnlag for å utvikle framtidens arbeids- og velferdsforvaltning med mål nettopp om å få flere i jobb og færre på trygd. Jeg er enig med Riksrevisjonen i at det er forbedringspotensial, og det gjenstår mye arbeid. Samtidig vil jeg også understreke at vi er i gang, og at vi er på riktig vei. Det jobbes godt i Nav, og hver dag leverer etatens dyktige medarbeidere velferd til hundretusener av nordmenn. Det er dedikerte og engasjerte rådgivere og veiledere som jobber iherdig for å hjelpe folk tilbake i arbeidslivet. Den jobben er veldig viktig, og den må vi bidra til å forsterke. Det er det vi skal bygge videre på til beste for folk og for Norge. Målet er fortsatt veldig tydelig: Vi trenger flere i arbeid og færre på trygd. Jeg er også glad for at det er bred enighet, ikke minst etter å ha hørt representanten fra Høyre her, som understreker at Høyre er helt enig i det arbeidet regjeringen har satt i gang, selv om vi helt sikkert vil være uenig om både noen virkemidler og veien dit. Sykefraværet, som jeg var inne på innledningsvis, er en stor bekymring – vi må få sykefraværet ned. Det er positivt at det går i riktig retning, og vi ser nå at sykefraværet har gått ned. Det er også nettopp gjennom arbeidet i IA-avtalen jeg er opptatt av at vi nå skal iverksette tiltak og se på hvordan vi kan både forebygge og få folk raskere tilbake etter et sykefraværsløp. Men målet til Arbeiderparti-regjeringen er helt klart: Vi vil ikke redusere sykelønnen, men vi vil redusere sykefraværet.

Fra den første dagen jeg ble arbeids- og inkluderingsminister, har jeg sagt veldig tydelig at vi må gjøre mer for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Det blir ikke mer sant selv om representanten Wiborg gjentar og gjentar at Arbeiderparti-regjeringen følger situasjonen nøye og lukker øynene for det som er utfordrende. Nei – å få flere i jobb er helt avgjørende for å lykkes bedre. Det kommer mange forslag og innspill fra FrP om å si nei, sette et tak og sette en prosentandel, men det løser ingen problemer. Vi lykkes ikke bedre med integreringspolitikken av det. Det vi lykkes bedre med i integreringspolitikken, handler om å gi folk muligheten til å leve et godt liv, der man forsørger seg selv. Ikke minst har vi virksomheter og bedrifter i Norge som gjør en imponerende innsats for å senke terskelen for å kvalifisere flere inn i arbeidslivet. Vi har et stort behov for arbeidskraft, men vi ser at veldig mange står på utsiden. Mange av dem er innvandrere og flyktninger som ikke har kompetansen og språkkvalifikasjonene. Det er det vi må gjøre noe med. Det er derfor jeg også sier at det å sette et tall, en prosentandel, på hvor mange med den og den bakgrunnen som skal bo i en kommune, er ganske uinteressant. Hvis du er i jobb, forsørger deg selv og er en del av fellesskapet, har det ingenting å si hvor du kommer fra. Vår jobb er å sørge for at de som kommer hit nye til landet, har muligheten til å bidra til fellesskapet på lik linje med andre. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, var vel, så vidt jeg vet, ikke situasjonen så veldig mye bedre med tanke på deltakelse i arbeidslivet, ut fra de statistikker jeg har lest. Men som både Fremskrittspartiet og alle andre partier her i salen vet, har vi altså bosatt nesten 100 000 ukrainere de siste fire årene. Selvfølgelig skaper det et press både på bolig, på kommunale tjenester og på muligheten på arbeidsmarkedet. Derfor må vi gjøre enda mer for å lykkes bedre i integreringspolitikken.

Hensynet til barns beste er lovfestet og skal ligge til grunn for politikken vår. Men nei, det jeg ser på som konkrete tiltak, er bl.a. noe av det jeg har nevnt her. Alt vi gjør når det gjelder å styrke arbeidslinja og å gi sterkere insentiver til å lære språk og komme seg i jobb, er med på å bidra til å forebygge og hindre sekundærflytting der folk ikke er selvforsørget. Det pågår nå et viktig arbeid med å utrede handlingsrommet for å se på om vi kan stille flere tydelige krav. Det er imidlertid ikke en god idé at den kommunen en bor i, skal vurdere om en skal ha lov eller mulighet til å flytte til en annen kommune. Vi må ha et lovverk som stiller like krav til folk, uavhengig av hvor en kommer fra. Jeg skal komme tilbake til Stortinget når jeg har fått den utredningen. Men summen av de tiltakene jeg allerede har nevnt, bl.a. om integreringsstønad og integreringserklæring – vi jobber også med en integreringsstrategi for å se på arbeidsdeltakelse – mener jeg er det viktigste for at folk skal få muligheten til å lykkes.

Vi skal gjøre begge deler. Det som representanten sa: Menneskerettighetene er et veldig viktig rammeverk, og jeg er opptatt av at det vi gjør, skal være i tråd med dem. Vi bruker nå nettopp muligheten til å se på det juridiske handlingsrommet: Hva slags type krav kan vi stille for å forebygge og forhindre sekundærflytting? Kan vi f.eks. stille krav om at en er selvforsørget? Det kommer vi tilbake til. Den rapporten skal være klar i begynnelsen av april. Jeg opptatt av at vi skal stille krav til folk. Det handler ikke om hvor en kommer fra, hvem en er, hvilken bakgrunn en har, eller hvilket land en kommer fra. Vi skal stille krav til folk uavhengig av hvor de kommer fra, for i Norge er man en del av et fellesskap der alle sammen tar et ansvar for å stille opp og bidra til fellesskapet – det fellesskapet som gir oss noe tilbake når vi trenger det. Derfor er jeg opptatt av å se på det juridiske handlingsrommet for det vi skal gjøre, men først og fremst er jeg opptatt av å finne tiltak som gjør at folk har muligheten til å lykkes i Norge. Kommer en seg i jobb, lærer en seg språket, blir en også selvforsørget.

Jeg har tatt både Sarpsborg, Fredrikstad, Ullensaker og flere andre kommuner som har pekt på sekundærflytting som en utfordring, på det høyeste alvor. Det er også derfor jeg ser på tiltak som kan bidra til å forebygge og begrense sekundærflytting. Jeg er også opptatt av at kommunene skal ha frihet til å kunne bestemme selv hvor mange de skal bosette. Jeg tror ikke at den beste løsningen er å stille krav om at kommunene skal få definere hva som er vellykket og ikke vellykket – språkkunnskaper og de andre kriteriene som representanten tidligere har skissert. Jeg er opptatt av at vi må gjøre kommunene i stand til å lykkes, gi dem verktøy som gjør at de får kvalifisert folk – at de har språkopplæring og kan få kvalifisert folk inn i arbeidslivet. Det er det aller viktigste. Hvis vi kan gjøre det bedre enn vi gjør i dag – jeg er enig i at vi må gjøre dette bedre – tror jeg også at vi skal kunne forebygge sekundærflytting.

Vi har ikke lyktes godt nok med integreringspolitikken. Når så mange står utenfor arbeidslivet, når såpass mange har for dårlige språkkunnskaper til å kunne delta i arbeidslivet, må vi gjøre mer. Det er nettopp derfor jeg har satt i ganske mange tiltak for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Det viktigste vi kan gjøre, er å forsterke muligheten til raskt å komme inn i jobb, lære språket og bli en del av samfunnet vårt i bosettingskommunen i den første femårsperioden. Det er også derfor jeg har foreslått en omlegging av integreringsstønaden, der vi legger inn en aktivitetsplikt som handler om å delta i lokalsamfunnet. Vi har også gjort endringer i introduksjonsprogrammet når det gjelder arbeidsretting, til 20 timer. Det er et helt konkret tiltak for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Forslagene som kommer fra FrP, handler veldig mye om å sette en grense og en prosentandel. Det løser ingen problemer. Vi har derimot mange forslag som løser problemer.

Sekundærflytting, som betyr at en har flyttet fra den kommunen en opprinnelig ble bosatt i, er det mange ulike årsaker til. Jeg har nevnt noen av dem. Jeg er uenig med representanten, som sier at jeg bare viser til utredninger. Vi har helt konkrete forslag til tiltak, som vi har jobbet med, og som har vært ute på høring. Representanten vet veldig godt at en må ha en prosess før en gjør endringer her i Stortinget. Det jeg er opptatt av, er å gjøre ting som faktisk virker. Det at vi forsterker språkopplæringen og muligheten til å bli kvalifisert, og at en kommer inn i de ulike fellesskapene i den kommunen en er bosatt i, enten det handler om at barna deltar på aktiviteter, eller at foreldrene er i jobb – som er viktigst – mener jeg er med på å forebygge sekundærflytting. Når en er godt integrert i et lokalsamfunn, kjenner folk, har gode fellesskap, både som enkeltperson og som familie, er muligheten for å bli der større. Det er det jeg er opptatt av, og det har vi gjort. Forslagene fra representanten, f.eks. det om å kutte i språkopplæring, mener jeg er det motsatte av god integreringspolitikk.

Det vil jeg gjerne gjøre, for jeg er opptatt av å foreslå tiltak som faktisk virker. Derfor har vi skjerpet anmodningskriteriene ved bosetting – en skal ta hensyn til arbeidsmarkedet, en skal ta hensyn til områder som har opphoping av levekårsutfordringer, og en skal ta hensyn til muligheten for kvalifisering og jobb. Vi har hatt på høring et forslag om en integreringserklæring, som skal stille tydelige krav og forventninger til dem som kommer til landet vårt, men som ikke minst også skal være tydelig på hvilke rettigheter en har som innbygger i landet vårt. Vi har også sendt på høring et forslag om store omlegginger av integreringsstønaden, som jeg mener er kraftfulle tiltak for at flere skal komme raskere inn i arbeidslivet. Vi jobber også, som representanten vet, med å utrede handlingsrommet for å stille andre og flere krav til sekundærflytting.

Det har vært bred politisk enighet om Norges støtte til Ukraina, og nær 100 000 fordrevne fra Ukraina er bosatt i en kommune de siste fire årene. De utgjør helt klart den største gruppen som er blitt bosatt i perioden Arbeiderparti-regjeringen har styrt landet. Russland står bak en brutal fullskalainvasjon av Ukraina. Det foregår nå, og det skjer i våre nærområder. Et bredt politisk flertall i Stortinget, inkludert forslagsstillerne, har stilt seg bak at Norge skal stille opp for Ukraina – med materiell og våpen, men også for dem som har forlatt hus og hjem. I likhet med resten av Europa tilbyr vi ukrainere på flukt midlertidig kollektiv beskyttelse, med mål om at de fleste skal reise hjem igjen når krigen tar slutt. Antallet som skal bosettes, avhenger av hvor mange som kommer, og hvor mange som får oppholdstillatelse. Arbeiderparti-regjeringens politikk er klar: Vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere. Derfor har regjeringen også tatt grep for å redusere ankomsttallene og stramme inn i innvandrings- og integreringspolitikken. Det har gitt resultater. Tall fra UDI viser at vi har gått fra å ta imot dobbelt så mange fra Ukraina som våre naboland, til at vi i januar hadde lavere ankomsttall enn Danmark og Sverige. Å få bosatt alle ukrainere hadde vært krevende dersom vi hadde hatt bosettingsstopp for kommuner med 15 pst. andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Det kan fort bety lengre tid i mottak for enda flere. I stedet for å bosette hadde vi måttet opprette mottak i de samme kommunene. Arbeiderparti-regjeringen har derimot valgt en annen løsning: å bosette ukrainere over hele landet i raskt tempo. Ukrainere i Norge har fått muligheten til å ta utdanning og få påfyll av kompetanse, og stadig flere er en del av det norske arbeidslivet. Vi vet at hvor flyktninger blir bosatt, har betydning for integrering og muligheter for å lykkes i Norge, og vi stiller strengere krav til hvor vi skal bosette. Vi tar større hensyn til kommuner som har levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og mottar høy grad av sekundærflytting. Jeg har også bedt om at flyktninger skal bli bosatt i kommuner med muligheter for kvalifisering og arbeid. Et flertall av de som flytter, gjør det på grunn av arbeid eller utdanning, og nærmere åtte av ti har fått uendret eller høyere inntekt ved flytting. Det er positivt. Samtidig er det også, som det blir sagt her, en del som flytter uten å være selvforsørget, og noen flytter til levekårsutsatte områder som har høy innvandrerandel. Det bekymrer meg, og der jobber vi med flere forslag til tiltak for å begrense uønsket sekundærflytting. Uansett hvilke tiltak vi blir enige om, må vi altså få fortgang i integreringspolitikken, slik at folk kan lære språk og komme i arbeid. Vi vet at det er det viktigste for å lykkes.

Det er tydelige krav til internkontroll i reglementet for økonomistyring i staten, og jeg mener at det ikke er mangel på regelverk og reglement som er utfordringen her, med etterlevelsen av det. Jeg mener at kravet til internkontroll og reglene for økonomistyring er ganske klare, men vi trenger en bedre etterlevelse i Nav. Det har også Riksrevisjonen påpekt, og derfor har vi nå satt i gang den gjennomgangen med KPMG, som skal gå gjennom internkontrollen i Nav. Jeg er også opptatt av at tillitsreformen, som ble satt i gang av Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, skal videreføres. Det er et stort fellesprosjekt også for denne regjeringen. Forsøket jeg nevnte i stad, Et enklere Nav, er et eksempel på tillitsreform i praksis. Det er de ansatte i Nav som har jobbet fram ideen om hvordan vi kan forenkle og gi bedre tjenester. Det skal vi teste ut nå, i likhet med flere andre ting som er basert på innspill fra de ansatte selv.

Når vi nå har satt ned dette arbeidet, og ikke minst når jeg sier at jeg ønsker en offentlig debatt, er det fordi Nav er en så viktig del av hverdagen og livsløpet til så mange i Norge. Derfor mener jeg også at breiest mulig involvering er bra, som vi har diskutert her. Jeg har mange tanker om hvordan Nav kan bli bedre, men jeg har likevel vært opptatt av at vi nå, når vi etter 20 år skal se på endringer i Nav, tar oss tid til å ha den grundige gjennomgangen. Det er pekt på et for komplisert system. Det er jeg helt enig i. Vi setter nå i gang forsøket Et enklere Nav. Det gjør vi også fordi vi bruker for mye tid på å avklare mange ytelser, og det tar for lang tid før man kommer ut i aktivitet og arbeidsretting. Derfor tester vi både hvordan vi kan gjøre det enklere for brukeren, og ikke minst hvordan vi i større grad kan oppnå målet med at færre skal få ytelser, og at de skal komme seg raskere ut i arbeid. Så jeg mange tanker om dette, men jeg har ikke lyst til å forskuttere det arbeidet som nå skal bli gjort.

Jeg mener at det mandatet gruppen har fått, er bredt. Det tar for seg det meste av det vi har problematisert som utfordringer med måten Nav er organisert på i dag. Jeg mener at det ligger godt til rette for at både ansatte og brukere i gruppen skal få bidra med sine synspunkter, meninger og innspill inn i gruppens arbeid. Vi skal se på organiseringen av Nav og hvordan etaten i større grad skal kunne møte brukere og alle dem som er avhengige av Nav, på en enda raskere, bedre og mer enhetlig måte. Vi skal se på digitalisering, regelverk, struktur og ikke minst samarbeidet mellom stat og kommune. Jeg mener at mandatet, slik det foreligger i dag, rommer de mulighetene som også ansatte og brukere skal ha inn i gruppen.

Som jeg sa i stad, er jeg opptatt av at debatten om Nav og innretningen av Nav skal være bred og offentlig, med involvering fra mange, både ansatte, brukere, interesseorganisasjoner, parter osv. Da vi satte ned en referansegruppe, var vi opptatt av å ikke ha en for stor gruppe som skulle gi oss kunnskap, fakta og analyser på bordet, som skulle bidra til nettopp denne debatten, og av å ha en referansegruppe der medvirkning fra flere parter skulle være en selvfølge i ekspertgruppens arbeid. Det er mange måter å innrette et slikt arbeid på, og det at vi satte ned en ekspertgruppe og innrettet den slik, betyr på ingen måte at det skulle være dårlig eller lite involvering fra alle de partene som jeg mener bør involveres i det arbeidet. Og når det nå har kommet et forslag fra representanten om dette, synes jeg det er fint at vi kan være enige om å gjøre dette, for det er et ønske fra Stortinget.

Det er riktig, som jeg sa i innlegget mitt, at det er for mange saksbehandlingstider som er for lange. Det er gjort ganske mye i Nav de siste årene for å få ned saksbehandlingstidene, og det er på ingen måte slik at det arbeidet skal stå stille mens ekspertgruppen jobber – snarere tvert imot. Nav skal gjøre og gjør forbedringer hver eneste dag. Det er store, pågående IT-prosjekter i Nav, som ikke minst skal bidra til bedre og raskere saksbehandling for folk. Vi har også satt i gang et arbeid med internkontroll for å se hvordan Nav skal fungere best mulig. Alt dette skal gjøres samtidig som gjennomgangen av Nav skal foregå.

Nettopp fordi taletiden ikke er veiledende, rakk jeg ikke å bli ferdig med mitt innlegg i sted, og jeg skulle avslutte med å si at jeg er opptatt av vi bruker den tiden som det nå er lagt opp til, for å finne riktig organisering for Nav framover. Så er det slik at vi trenger innspill fra flere hold i dette arbeidet. Regjeringen har vært opptatt av at brukere, ansatte, parter og interesseorganisasjoner selvfølgelig skal bli involvert og høres i dette viktige arbeidet. Det er viktig at ekspertgruppen sikrer kunnskap og synspunkter fra mange hold når vi skal i gang med det arbeidet, som til sjuende og sist også politikere skal ta stilling til. En faglig utredning som legger grunnlaget for en bred offentlig debatt – det er mitt mål med det arbeidet. Arbeidsgruppen har også fått et bredt mandat. Mye av det som tas opp i forslagene i behandlingen av saken her i dag, og i den politiske diskusjonen rundt Nav, skal ekspertgruppen nå jobbe med å ha en bred gjennomgang av.

Nav har et omfattende, viktig og krevende samfunnsoppdrag. Etaten forvalter et komplisert regelverk og betjener ca. 2,8 millioner brukere hvert eneste år. Navs viktigste arbeid framover er å bidra til at flere kommer i arbeid og færre på stønad. Samtidig skal etaten sørge for at de som trenger det, får ytelser til riktig tid. Dette samfunnsoppdraget er omfattende og komplekst. Etaten skal møte et utfordringsbilde for samfunn og arbeidsliv som er godt beskrevet i perspektivmeldingen, i Navs omverdensanalyse og i ulike rapporter de siste årene. Siden etableringen av Nav har det skjedd store endringer i både organisasjon, systemer og tjenester. Det har vært et utviklingsarbeid som ulike regjeringer har stått bak. Mye går bra i Nav, men det er fortsatt mange utfordringer å ta tak i. Det er fortsatt for lange saksbehandlingstider på en del ytelser. Regelverket er for komplisert, og det er heller ikke godt nok egnet for automatisering og digitalisering. Riksrevisjonen har påpekt at internkontrollen er for svak. Andelen av befolkningen som står utenfor arbeidslivet, er konstant, og en høy andel er på helserelaterte ytelser. En aldrende befolkning gir også en betydelig økt saksmengde, særlig knyttet til pensjonsytelser og hjelpemidler. I regjeringens plan for Norge setter regjeringen ambisiøse mål om å få flere i jobb. Ikke minst er det viktig å sikre at flere unge kommer inn i arbeidslivet. Vi skal redusere sykefraværet og inkludere flere. Jeg mener derfor det er viktig at vi stopper opp og ser kritisk på hvordan Nav er organisert i dag, og hvordan vi kan videreutvikle organisasjonen med sikte på å løse oppgavene på en bedre måte. Det er behov for å vurdere hvor godt rustet Nav er til å levere gode tjenester med riktig kvalitet til Norges innbyggere de kommende tiårene. Derfor har regjeringen satt ned en ekspertgruppe som skal evaluere situasjonen i arbeids- og velferdsforvaltningen og foreslå hvordan Nav på en bedre måte kan nå målene som lå til grunn for Nav-reformen og å møte framtidens behov. Jeg er enig med komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre, som har sagt at nå, 20 år etter Nav-reformen, er det riktige tidspunktet for å få en grundig vurdering av Nav. Ekspertgruppen har fått et bredt mandat og en bred sammensetning, og hvis Stortinget vil ha brukere og ansatte med i ekspertgruppen, synes jeg det er helt fint. Ekspertgruppen skal innhente synspunkter fra både brukere og ansatte.

For regjeringen er det viktig å opprettholde dagens restriktive alkoholpolitikk, og derfor støtter ikke vi det forslaget. Alkohol kan være meget skadelig, og derfor mener jeg at regelverket nå, som gjør at man ikke kan selge alkohol før man er 18 år, er riktig. Representanten spurte også om det ikke er noen ting i regelverket som kan endres. Jo, jeg mener at vi skal gjøre det vi kan for å tilpasse og balansere regelverk så godt som mulig. Derfor er det en åpning i tobakksskadeloven for at man skal kunne selge tobakksvarer så fremt en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Det betyr ikke at jeg mener det er riktig at man også skal åpne for at ungdom under 18 år skal få muligheten til å selge alkohol. Jeg er opptatt av at vi er restriktive på det, og at vi skal beskytte de unge på en best mulig måte. Det mener jeg er hensyn som balanseres godt både ved salg av alkohol og ved salg av tobakk.

Jeg er opptatt av at vi hele tiden skal tilpasse regelverket vårt etter virkeligheten, og når vi mener at det er nødvendig med endringer. Samtidig, som jeg har sagt tidligere, mener jeg også at for en 15-åring eller en 16-åring som har lange skoledager, skolearbeid, fritidsaktiviteter og behov for hvile, er det å jobbe to timer på ettermiddagen en god inngang inn i arbeidslivet. Jeg mener altså at de reglene vi har nå, balanserer godt nettopp de hensynene, gjennom at man kan få seg en jobb og jobbe på en ettermiddag kombinert med at man også får gode muligheter til å fullføre skolegangen sin.

Jeg er også opptatt av å ha lover og regler som beskytter ungdommer fra for mye arbeid, i en tid da en nettopp skal forberede dem på arbeidslivet. Vi vet at det å gjennomføre videregående utdanning betyr veldig mye for senere tilknytning til arbeidslivet. Det å få seg en utdannelse er ganske avgjørende for å stå godt i arbeidslivet gjennom et langt liv. Nettopp derfor er jeg opptatt av at vi har et regelverk som gjør det mulig å kombinere å komme inn i arbeidslivet, få en deltidsjobb, få en sommerjobb og bli introdusert for arbeid tidlig, og samtidig ha fritid, ha nok søvn og ha muligheten til å fullføre skolegangen sin på en god måte. Dette handler ikke om å hindre unge i å få en jobb. Tvert imot: Det er veldig viktig at unge begynner i arbeidslivet tidlig, men det går fint an å gjøre det med noen regler som beskytter dem mot for mange timer når du skal på skolen dagen etterpå, helgearbeid, nattarbeid og alt det som jeg mener kan være for belastende for de yngste,

Senest i går hadde jeg møte både med Jysk, med Coop, med NorgesGruppen og med IKEA, mange av de store virksomhetene som ansetter veldig mange unge. Allerede nå har de begynt å fylle opp turnuser og dager i sommerhalvåret med nye ungdommer som skal inn i arbeidslivet, og jeg har stor tiltro både til dem og arbeidsgivere ellers for at de er opptatt av et trygt og godt arbeidsliv for våre yngste. Men i motsetning til Fremskrittspartiet mener jeg at vi også har et ansvar for å sørge for at våre unger blir beskyttet mot det som kan være et arbeidsliv som ikke tar hensyn til at de er barn når de er under 15 år, eller at de er unge ungdommer fra 15-årsalderen. Det å få en gradvis introduksjon til et arbeidsliv som en skal stå i i mange tiår, mener jeg er sunt for de unge, og det handler på ingen måte om mistro til dyktige unge som skal inn i arbeidslivet.

Jeg tror Fremskrittspartiet også er et parti som er opptatt av at foreldre skal få muligheten til å ha ansvar for sine unger og oppveksten til sine unger, hvilke aktiviteter de skal delta på, og hvor mye tid de skal bruke på fotballbanen og sammen med vennene sine. Det foreldreansvaret er veldig viktig. Men jeg er også opptatt av at vi regulerer arbeidslivet, enten det handler om barn, ungdom eller voksne, at vi har noen trygge rammer i et arbeidsliv som gjør at inngangen til arbeidslivet er god, og at en får muligheten til å stå i trygge, gode jobber i et langt arbeidsliv. Så jeg synes det er litt søkt av representanten å utfordre på at vi skal begynne å lovregulere fritiden til ungene og ta det ansvaret bort fra foreldrene. Vi har lover og regler for et arbeidsliv som skal være trygt og godt for oss alle, og det er det jeg er opptatt av.

Jeg er opptatt av at barn og unge skal ha en god balanse mellom skole, fritid, søvn, hvile – alt det som er viktig for å utvikle oss til gode mennesker – og ha trygge og gode liv. Det å komme inn i arbeid tidlig, det å få en sommerjobb og det å få en deltidsjobb, mener jeg er utelukkende positivt, men unger er unger. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet omtaler det som ungdommer, men 15-åringer er altså unger. Jeg mener det er viktig at hvis en går på skole, har fritidsaktiviteter og muligheten til å være sammen med vennene sine, så skal en beskyttes mot et arbeidsliv som kan ta for mye av den fritiden, den søvnen, den hvilen og den skolegangen en skal ha. Derfor mener jeg at dagens regelverk er godt balansert for å ta alle de hensynene.

Arbeid er viktig for den enkelte, for virksomhetene og for samfunnet. Det tror jeg vi alle er enige om. Jeg er bekymret for den store andelen unge som står utenfor arbeidslivet, og regjeringen fører en aktiv politikk for å forsterke arbeidslinja og få flere i arbeid. Jeg deler forslagsstillernes syn på viktigheten av tidlig arbeidserfaring for unge. En deltids- eller sommerjobb kan gi verdifulle muligheter til å knytte kontakter, bygge en cv, utvikle selvtillit og ferdigheter og til å legge grunnlaget for en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet senere i livet. Og for å ha det sagt: Norge har en høyere andel sysselsatte blant unge enn gjennomsnittet i Europa. Men barn og unge har også et særskilt behov for vern og beskyttelse, og de må sikres arbeidsbetingelser som er tilpasset deres alder. Det er viktig at møtet med arbeidslivet ikke skader unges helse, sikkerhet, utvikling og ikke minst skolegang. I så fall virker arbeidserfaringen mot sin hensikt. Våre unger må også få tid til å være unger. Jeg mener derfor at vi skal være forsiktige med å åpne for lengre arbeidsdager, arbeid til ugunstige arbeidstider og belastende arbeidsoppgaver. Når det gjelder arbeidstidsreglene, vil jeg også trekke fram at vårt regelverk følger et EU-direktiv, gitt nettopp for å beskytte unge mot arbeid som kan være skadelig. Jeg mener også det er viktig å ikke uthule at vi har en felles fridag. Helgen som felles friperiode har stor verdi for familieliv, for fritid og ikke minst for deltakelse i frivillighet og samfunnsliv. Søndagsarbeid er likevel nødvendig i mange bransjer. Da er det også tillatt, men med noen begrensninger, slik at den enkelte jevnlig kan få helgefri. Arbeidsgiver og arbeidstaker kan allerede i dag avtale at det jobbes tre søndager på rad. Høyre og Fremskrittspartiet har et ønske om å gjøre dette vernet svakere, og det er fristende å tolke de forslagene som nok et forsøk på å gjøre vår felles fridag lik alle andre dager.

Som jeg sa i stad, mener jeg at vi har gode velferdsordninger i Norge som legger til rette for at man kan få barn både tidlig i en arbeidskarriere, eller når man fortsatt er student, og senere i livet. Det aller viktigste vi kan gjøre, er å sørge for å ha gode permisjonsordninger og barnehage – ting som får livet til å gå opp når man jobber og har familie. Vi har også gode velferdsordninger som fordrer at man er ute i arbeidslivet og tjener seg opp rettigheter. Slik er det aller mest av folketrygden innrettet: Gjennom å være i jobb opparbeider man seg rettigheter til permisjon, sykepenger, arbeidsledighetstrygd og alt det som gir oss et sikkerhetsnett. Det er det jeg synes er fantastisk med velferdssamfunnet vårt – at det er innrettet slik at vi alle sammen bidrar inn i det sikkerhetsnettet som gir oss trygghet og inntektssikring i de faser av livet vi trenger det. Så jeg mener at vi har gode velferdsordninger i dag som gjør det mulig å kombinere familie med arbeid.

I Norge har vi veldig gode velferdsordninger som gjør at det skal være enkelt å kombinere det å ha familie og barn med det å være yrkesaktiv. Foreldrepermisjon er én av de ordningene. Jeg er opptatt av at vi skal legge til rette for at både fedre og mødre skal ha muligheten til å være hjemme med ungene sine. Vi vet det er avgjørende at begge foreldrene får muligheten til å være gode omsorgspersoner også i det første året. Vi vet at veldig mange med små barn synes det er krevende å kombinere karriere og barn. Derfor må vi gjøre enda mer for å ha et arbeidsliv som gjør at det er enklere å kombinere dette. Jeg tror ikke at veien å gå er å bidra til at flere skal være hjemme, men jeg tror at veien å gå er å bidra til at flere får muligheten til å jobbe samtidig som en får tidsklemma til å gå opp. Derfor er jeg opptatt av at vi fortsetter å styrke tilbudet om barnehage – som nå har blitt historisk billig – og gratis SFO, men ikke minst må vi ha et trygt og organisert arbeidsliv som gir deg mulighet til å kunne kombinere det å gå på jobb med å ha familie, for både mor og far.

En av regjeringens viktigste oppgaver er å sørge for at alle unge – det er nå over 100 000 som står utenfor aktivitet, utdanning og arbeid – får en mulighet. Derfor prioriterer vi ressurser, altså penger, i budsjettet til tiltak. Vi har innført en ungdomsgaranti som gir unge tett oppfølging med en egen Nav-veileder. Vi skal nå også ha nye forsøk for å senke terskelen for at unge kommer seg raskere inn. Vi skal sette i gang et forsøk i Trondheim som heter Et enklere Nav, som betyr én ytelse og raskere ut i aktivitet. Så dette er et høyt prioritert arbeid for denne regjeringen. Vi må også utfordre både næringslivet og arbeidslivet ellers. Jeg hadde et møte i går med mange av de store virksomhetene i Norge, som gjør et veldig viktig arbeid med å inkludere unge i arbeidslivet. Det har jeg tenkt å fortsette å holde trykket oppe på.

Som representanten viste til, handlingsplanen Sjef i eget liv ble lagt fram i fjor vår, og det er mange tiltak der. En del tiltak går på å endre lovverket. Der har vi bl.a. endret loven, slik at det nå er forbud mot det som heter skadelig utenlandsopphold, at man har muligheten til å både inndra pass og ikke utstede pass dersom det er fare for at barn blir sendt ut på skadelig utenlandsopphold. Vi har en lovendring og et forslag som går på at det skal bli enklere å dele informasjon, for vi er helt avhengig av at de ulike etatene kan samarbeide raskere – barnevern, politi, helsetjeneste og skole – for å avdekke bekymringer som handler om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Så har vi styrket et kompetanseteam som nettopp handler om de ulike etatene som er veldig viktige i dette arbeidet, spesialutsendinger som er utstasjonert i en del land vi vet mange blir sendt til, og ikke minst er mangfoldsrådgivere utplassert på skolene landet rundt.

Jeg er opptatt av at flere med innvandrerbakgrunn og som kommer nye til landet vårt, skal få muligheten til å lykkes. Da vet vi at å delta i arbeidslivet er en helt avgjørende faktor. Et av de tiltakene som jeg har satt i gang, er et forslag til en ny integreringsstønad som nå er på høring. Det vi foreslår der, er å legge om integreringsstønaden, slik at det blir faste satser enten man er enslig, eller familie med et eller to barn osv. Vi innfører også en aktivitetsplikt. Det blir frigitt ressurser for kommunene når man ikke skal drive med avklaring på ytelser, men har faste satser å forholde seg til som kan brukes på aktivitet og arbeidsretting. Når vi skriver aktivitetsplikt, ja, så kan det være norskopplæring, som vi vet er veldig viktig for å komme seg i jobb. Det kan være deltakelse i frivillig arbeid, men selvsagt praktisk arbeidsretting som bidrar til at folk kommer ut i en ordinær jobb.

Som arbeids- og inkluderingsminister er min viktigste jobb å bidra til å inkludere flere i arbeidslivet. En politikk for å få flere i arbeid vil bidra til at også flere med forsørgeransvar for barn kan komme i arbeid, få inntekt og en mulighet til å forsørge seg selv og familien. Arbeid bidrar til økonomisk selvstendige og trygge familier og til at barn får en god start på livet. Det å få flere i arbeid er også viktig for samfunnet vårt. Når mennesker blir stående utenfor arbeidslivet, går vi glipp av verdifulle menneskelige ressurser og arbeidskraft. Vi vet at familiens ressurser og oppvekstvilkår har betydning for hvordan det går med den enkelte senere i livet. Det kan ha betydning for skoleprestasjoner, for gjennomføring av videregående opplæring og for motivasjon til å ta høyere utdanning. Det kan dermed også ha betydning for senere arbeidsdeltakelse. Vi vet at sosiale utfordringer kan gå i arv. Når mennesker blir stående utenfor arbeidslivet, kan dette derfor ha linjer tilbake til barndom og tidlige barneår. Det er en grunnleggende verdi i det norske velferdssamfunnet at alle barn og unge skal ha like muligheter, at du kan få en god og stabil tilknytning til arbeidslivet som voksen, enten du er vokst opp med foreldre som har høy utdanning, eller har foreldre med kort skolegang. 100 000 unge står utenfor arbeid og utdanning. Mange har psykiske helseplager, mange har ikke fullført videregående opplæring, eller de har svake norskferdigheter. Regjeringen har derfor en betydelig satsing rettet mot unge. Ungdomsgarantien gir unge en fast kontaktperson i Nav og tidlig, tett og tilpasset oppfølging. Gjennom ungdomsløftet vil vi prøve ut nye forsøk for å få flere unge i jobb og styrke samarbeidet med arbeidsgivere for å skape flere jobbmuligheter for unge. Nav-kontorene er i kontakt med mange barnefamilier med økonomiske eller andre levekårsutfordringer knyttet til arbeid, helse, utdanning og språk. Nav-kontoret møter oftest den voksne, men har et ansvar for å se hele familiesituasjonen og barnas behov. Regjeringen følger opp forslaget om å prøve ut familiekoordinatorer i Nav-kontor. Målet er at familier som trenger det, får god og helhetlig oppfølging. Samarbeid med andre tjenester er ofte nødvendig. Seks av ti barn i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. Dette henger ofte sammen med at foreldrene står utenfor arbeidslivet. Det er helt avgjørende å få foreldrene inn i arbeid, slik at vi løfter både dem og barna deres ut av fattigdom og utenforskap. Det er mobilitet ut av lavinntektsgruppen med økt botid. Samtidig ser vi at for mange med innvandrerbakgrunn blir stående utenfor arbeidslivet. Derfor har regjeringen sendt på høring et forslag til en egen integreringsstønad for nyankomne flyktninger og deres familier. Formålet med forslaget er å styrke arbeidslinja slik at det skal lønne seg å jobbe. Målet er å få flere i jobb og styrke integreringen og tilhørigheten til samfunnet. Det er viktig at vi har et helhetlig blikk på dette. Lykkes vi med å inkludere flere i arbeid, vil det bidra til barnas oppvekstsvilkår og muligheter. Lykkes vi med å gi alle barn og unge gode oppvekstvilkår og muligheter, vil vi også lykkes senere med å få flere inn i arbeidslivet.

Jeg har lyst til å starte med å si at det er mye som går bra i Nav. Hver dag leverer etatens dyktige medarbeidere velferd til hundretusener av nordmenn. De fortjener skryt. Jeg ser alvorlig på Riksrevisjonens kritikk. Nav er en stor etat og en sentral del av det norske velferdssystemet. Da er det viktig at kontrollsystemene i etaten fungerer, og det er viktig og riktig at de blir kontrollert. Som Stortinget er kjent med gjennom mitt brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen, er arbeidet med å følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen i gang. Jeg har satt i gang en uavhengig gjennomgang av etatens internkontroll knyttet til IKT-systemer opp mot økonomireglementet. Gjennomgangen vil gi uavhengige vurderinger og anbefalinger til tiltak for å sikre at Nav etterlever økonomireglementets krav til rutiner for sikkerhet og sporbarhet i etatens IKT-portefølje. Departementet følger også opp Navs arbeid med Riksrevisjonens anbefalinger i styringsdialogen, både på kort og på lang sikt. Økonomireglementet skal følges. Jeg har derfor bedt om en særskilt rapportering på arbeidet med å følge opp Riksrevisjonens anbefaling om loggføring, og hvilke tiltak Nav iverksetter for å sikre at loggføring og kompenserende tiltak kommer på plass. Som jeg har opplyst om i mitt brev til Stortinget i januar, om Riksrevisjonens Dokument 1 for 2025–2026, kom ikke loggføringen på plass for alle databaser før høsten 2025. Derfor kan manglene som ble avdekket i revisjonen for 2024-regnskapet, også få betydning for revisjon av 2025-regnskapet. Det er samtidig viktig å få fram at Nav har opplyst at det ikke er noen indikasjoner på at svakhetene i internkontrollen har påvirket utbetalinger til brukere. Selv om mye i Nav går bra, viser Riksrevisjonens kritikk at det fortsatt er mye som ikke fungerer godt nok. Svak internkontroll, lange saksbehandlingstider på flere områder og et komplisert regelverk er noen eksempler. Derfor har regjeringen besluttet at det skal settes ned ekspertgruppe som skal vurdere Nav 20 år etter Nav-reformen, og hvordan Nav kan rigges slik at Nav er best mulig rustet for framtiden. Målet er fortsatt tydelig: Vi ønsker flere i jobb og færre på trygd. Regjeringen har også satt ned et utvalg som skal se på forenklinger i folketrygdloven, for at den skal bli enklere å forstå og mer digitaliseringsvennlig. Sammen med ekspertgruppens funn og anbefalinger skal dette gi regjeringen en nødvendig analyse og grunnlag for å utvikle framtidens arbeids- og velferdsforvaltning, til det beste for folk og for Norge.

Vi legger den ordningen som ble vedtatt av Stortinget, til grunn nå når sekretariatet følger opp behandling av søknader og utbetaling av kompensasjonsbeløpet. Vi fulgte hele tiden kommisjonens anbefaling da vi utformet sjukdomslisten. Det er lagt til grunn at det skal være sjukdommer hvor det basert på internasjonal forskning er påvist sammenheng mellom eksponering for de kjemikaliene som er nevnt her – boreslam, hydrokarboner og benzen – og sjukdommen. Når man skal søke om kompensasjon, er det nok at man påviser en mulig sammenheng. Jeg mener at det i det tidsaspektet som ligger her nå, er god mulighet for dem som var eksponert for hydrokarboner, benzen og boreslam, til å påvise en mulig sammenheng og derfor også raskt få utbetalt den kompensasjonen de har krav på.

Vi har vært opptatt av å legge oljepionerkommisjonens anbefaling til grunn når vi har utformet innretningen av kompensasjonsordningen. Den skal være enkel, den skal være rask, og den skal være enkel for dem som skal søke. Når man tidligere har fått utredning og vurdering av sin medisinske tilstand, legges den til grunn. Det er også årsaken til at vi nå har fått i gang utbetalinger så raskt som vi har fått. Vi mener at det løpet som er lagt nå, er enkelt og raskt. Vi ser at det er veldig mange søknader som allerede har kommet inn, og utbetalingene er allerede i gang. Jeg mener det er et løp som er både forsvarlig, bra og skal sørge for at de som skal få sin rettmessige kompensasjon, får det.

Jeg har hele tiden vært opptatt av at kompensasjonsordningen for kjemikalieskadde oljepionerer skulle komme på plass så raskt som mulig. Regjeringens forslag til kompensasjonsordning ble vedtatt her i Stortinget sammen med statsbudsjettet for 2026, rett før jul i fjor. Allerede 5. januar i inneværende år ble det åpnet for mottak av søknader. De første kompensasjonene ble utbetalt før januar var omme. Når det gjelder representantens spørsmål om oppfølging av vedtaket fra desember om tilleggskompensasjon, vurderer regjeringen hvordan vedtaket skal følges opp, og vil komme tilbake til det.

Jeg er usikker på akkurat hvilke tilfeller representanten refererer til, så derfor vil jeg svare generelt på det. Jeg vil gjenta det jeg har sagt: Jeg er helt enig med representanten i at hvis man oppholder seg ulovlig i Norge, skal man ut av landet, og man skal ikke få tjenester man ikke har krav på. Jeg vil også gjenta det jeg sa om at kommunene er ansvarlige for det, og jeg er opptatt av at de ikke skal innvilge kvalifiseringsprogram eller andre ytelser folk ikke har rett til, når de oppholder seg ulovlig i Norge. Nav-kontoret kan kreve at en person dokumenterer lovlig opphold for å være sikker på at de ikke gir tjenester til folk som ikke har krav på det.

Jeg kan ikke stå her og garantere, for det kan skje at noen har fått en stønad uten at de har krav på det. Jeg tror representanten skjønner at jeg ikke kan garantere at det ikke har skjedd, men det er altså slik at personer uten lovlig opphold ikke har rett på kvalifiseringsstønad og skal ikke ha det. Det er kommunen som er ansvarlig for å gi kvalifiseringsprogram og andre tjenester, etter sosialtjenesteloven. Jeg legger til grunn at kommunen gir innbyggerne de tjenestene de har krav på, og at kommunen ikke innvilger kvalifiseringsprogram til personer som ikke har rett til det.

Retur av personer uten lovlig opphold i Norge er et sentralt virkemiddel for å nå et av hovedmålene om en kontrollert og bærekraftig innvandring til Norge. Rask retur er viktig for å bevare tilliten til systemet og forhindre irregulær migrasjon. Personer som ikke har lovlig opphold i Norge, har i utgangspunktet ikke krav på tjenester etter sosialtjenesteloven, bortsett fra opplysning, råd og veiledning. Personer uten lovlig opphold har plikt til å forlate landet, og det skal derfor ikke ytes tjenester som bidrar til å opprettholde ulovlig opphold. En person uten lovlig opphold har ikke rett på økonomisk sosialhjelp, men hvis personen ikke kan sørge for sitt livsopphold, og heller ikke kan få innkvartering i asylmottak, har vedkommende i en nødssituasjon rett til sosialhjelp og hjelp til å finne et midlertidig botilbud. Denne retten gjelder bare i en kort periode og til personen i praksis kunne forlatt landet eller fått innkvartering i asylmottak. Det kan stilles krav om at personen aktivt bidrar til egen utreise. Blant annet kan det stilles krav om å skaffe seg nødvendige reisedokumenter. Jeg er enig med representanten i at det ikke er en riktig prioritering å gi kvalifiseringsprogram til personer som skal forlate landet. Slik er det altså heller ikke. Etter regelverket har personer uten lovlig opphold ikke rett på kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad. En av Arbeiderparti-regjeringens hovedprioriteringer i regjeringens plan for Norge handler om å inkludere flere i arbeid. Vi har styrket arbeidsmarkedstiltakene, slik at flere kan komme i jobb. Jeg mener det ville være feil bruk av fellesskapets ressurser å bruke de midlene på personer som ikke har lovlig opphold i Norge. Slik er det ikke, og slik skal det heller ikke være. Retten til ytelser fra Arbeids- og velferdsetaten er i all hovedsak knyttet til lovlig opphold i Norge. Arbeids- og velferdsetaten kontrollerer dette ved innvilgelse og ved revurdering av ytelser på bakgrunn av endringer. Utlendinger uten lovlig opphold i Norge må i dag forlate landet, og slik skal det også være i framtiden.

At unge søker seg til arbeid, viser at de vil delta i arbeidsmarkedet, og det er veldig positivt. Vi ser at de fleste ikke er ledige veldig lenge. Blant de unge er det veldig mange som også kombinerer ledighet med utdanning. Så er jeg bekymret for ungdomsledigheten, og mest bekymret, som jeg har sagt tidligere, for dem som står lengre unna arbeidslivet. Der vet vi at veien inn er lengre. Så er det mange ting som går godt i Norge, og vi ser at det har kommet mange nye jobber. Det er høy verdiskaping. Det beste vi kan gjøre, er å styre trygt, slik at vi sørger for at vi klarer å holde etterspørselen etter arbeidskraft, holde ledigheten lav og sysselsettingen høy. Vi skal se særskilt se på hvilke tiltak som er nødvendig for å sørge for at våre unge får nødvendig utdanning og blir kvalifisert til den arbeidskraften som arbeidslivet etterspør.

Ja, jeg sa at vi ikke hadde tall som viste at det var vanskeligere å få jobb som nyutdannet. Så sa jeg samtidig at ledigheten blant unge hadde økt, og at den var høyere enn snittet de siste 15 årene. Jeg er like opptatt som representanten av å se på om det er vanskeligere nå for dem som er nyutdannet, å komme inn i arbeidslivet. Vi vet at arbeidstilbudet er større. Det er flere som vil jobbe, og det er bra, men jeg er også veldig opptatt av at folk som tar en utdannelse og som trengs i arbeidslivet, skal få den nødvendige erfaringen man får når man får en jobb. Jeg venter også spent på kandidatundersøkelsen til NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, som kommer nå i mars og april, der vi får se litt mer om situasjonen for nyutdannede. De siste tallene vi har, er fra 2023, så de sier ikke nok nå. I likhet med representanten vil jeg følge nøye med på det for å se hvordan vi kan sørge for at folk som har utdannelse, også kommer seg raskere inn i jobb.

Sysselsettingen og arbeidsledigheten blant unge varierer mye over konjunkturer, det ser vi også nå. Arbeidsledigheten blant dem som er under 25 år, har økt de siste tre årene. Arbeidskraftundersøkelsen viser at ungdomsledigheten har økt fra 10 pst. i 2022 til 14 pst. i desember 2025. Den statistikken viser likevel ingen ytterligere økning i det siste halve året. Heller ikke Navs statistikk viser at det har vært noen økning gjennom de siste tolv månedene. Den økte ungdomsledigheten etter 2022 skyldes særlig tre forhold. Etterspørselen etter arbeidskraft har blitt mer avdempet siden oppsvingen i kjølvannet av koronakrisen. Når bedriftene blir mer forsiktig med å ansette, øker gjerne kravet til erfaring. Det rammer også nyutdannede. I samme periode har vi også sett noen tegn til dårligere samsvar mellom den kompetansen arbeidslivet etterspør, og den kompetansen arbeidssøkere har. Den mismatch-problematikken møter også unge. Utdanningsvalg kan få ekstra stor betydning i slike perioder. Det har blitt flere unge som ønsker seg jobb, og som søker jobb, og flere unge har også kommet i jobb. Etter 2021 har sysselsettingen blant unge vært høy. Arbeidskraftundersøkelsen har faktisk aldri tidligere målt like høy sysselsetting i ungdomsgruppen som i årene 2022–2025. Overgangen fra utdanning til jobb kan være krevende, og trolig mer krevende nå enn den var under oppgangskonjunkturen rett i etterkant av koronakrisen. Jeg har likevel ikke klare holdepunkter for å si at det nå er mer krevende enn i en normalsituasjon. Den såkalte Kandidatundersøkelsen har kartlagt overgang fra utdanning til arbeid hvert år siden 1972, og resultatene for dem som er uteksaminert våren 2025, kommer i vår. Uansett er det ingen tvil om at utdanning lønner seg. Arbeidsledigheten er klart lavere for dem med utdanning enn for dem som ikke har utdanning. Den samme kandidatundersøkelsen viser også i en fersk studie at nesten ni av ti nyutdannede masterstudenter finner en relevant jobb innen seks måneder, men det er uheldig at unge som vil og kan jobbe, ikke får muligheten til det. Regjeringen har derfor en sterk satsing som er særskilt rettet mot ungdomsgruppen, og som først og fremst favner dem som står litt lengre unna arbeidslivet. Så er det viktig at nyutdannede orienterer seg bredt. Den første jobben er sjelden drømmejobben, men vi vet at det å komme i arbeid er et veldig viktig skritt på veien.

Jeg tror de aller fleste kommuner gjør det de kan for å sørge for at flyktninger som blir bosatt i kommunen, lærer seg språket raskt, blir integrert og kommer seg i jobb. Så vet vi at det er en krevende oppgave, og at folk kommer med ulik bakgrunn. Det er ofte et stort gap mellom den kompetansen arbeidslivet etterspør, og den kompetansen man kommer med til Norge. Noe jeg har foreslått i forbindelse med den nye integreringsstønaden, og som jeg er opptatt av, er at vi må se på om det er et godt nok samarbeid mellom kommune og stat. Lykkes vi med integrering, språkopplæring og norskopplæring? Kan vi stille tydeligere krav? Det jeg håper at vi oppnår med den nye integreringsstønaden, er at kommunene skal få mulighet til å bruke mer tid på å følge opp aktivitetsplikten og aktivitetsretting – tid som de i dag bruker på å avklare ytelser. Jeg tror vi kan gjøre mer, og som jeg har sagt tidligere: Vi må erkjenne at vi ikke har lyktes godt nok med integreringspolitikken i Norge når så mange står utenfor arbeidslivet. Det er derfor jeg mener det er nødvendig å ta grep nå.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært opptatt av å ikke ta imot flere i dette landet enn vi klarer å integrere på en god måte, og å sørge for at vi har en integreringspolitikk som virker. Det er det som er målet – at folk lærer seg språket, og at folk kommer seg raskt i jobb. Vi justerer kursen når vi ser at det er nødvendig. Som jeg sa i stad: Kommunene har gjort en formidabel innsats etter at krigen i Ukraina brøt ut i 2022. De har tatt imot nesten 100 000. Det har fungert på en bra måte, men nå ser vi at presset er stort for enkelte kommuner, og vi ser også at en for lav andel av dem med innvandrerbakgrunn – spesielt flyktninger – er i jobb. Derfor er jeg opptatt av å ta grep. Jeg har også tatt grep, både med en ny integreringsstønad, med anmodningskriteriene, som er blitt skjerpet, og med arbeidet med å forebygge sekundærflytting. Da lokalpolitikere tok kontakt med meg, tok jeg umiddelbart kontakt tilbake og satte i gang et arbeid for å møte den bekymringen de løftet til meg.

Kommunene har gjort en enorm innsats for å bosette og integrere over 100 000 de siste fire årene. De aller fleste vi snakker om, kommer fra Ukraina. Jeg oppfatter, som jeg også sa i stad, at det er bred politisk enighet om at vi skal stille opp for Ukraina, også her hjemme. De siste årene viser at samarbeidet mellom stat og kommune fungerer godt, og at vi i fellesskap klarer å gi folk en trygg start i Norge. Regjeringens integreringspolitikk er at flyktninger skal bli bosatt styrt, spredt, raskt og treffsikkert. IMDi har klare føringer for bosetting gjennom anmodningskriteriene, som fastsettes årlig av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, etter forslag fra Nasjonalt utvalg. Utvalget er bredt sammensatt av medlemmer fra KS, kommunene, fylkeskommunene, Statsforvalteren og direktoratene som er involvert i arbeidet med bosetting av flyktninger. For å lykkes med integreringen må bosettingen være så treffsikker som mulig. Derfor har jeg skjerpet anmodningskriteriene: Flyktninger skal ha gode muligheter for å få kvalifisering eller arbeid, og det skal legges stor vekt på arbeidsmarkedet i regionen ved valg av kommune for bosetting. Jeg har også bedt om at det i større grad skal tas hensyn til kommuner som har levekårsutfordringer, som har høy innvandrerandel fra før, og som mottar høy grad av sekundærflytting. På bakgrunn av anmodningskriteriene og etter anbefalinger fra KS og fylkeskommunene er det IMDi som beslutter hvilke kommuner som blir anmodet om å bosette flyktninger. Fylkeskommunene har regional kunnskap og anbefaler antallet flyktninger som bør bosettes i de enkelte kommunene. Dette sikrer bred forankring og god faglig vurdering av hvilke kommuner som bør anmodes om å bosette flyktninger. Å bosette flyktninger er en frivillig oppgave for kommunene. Til syvende og sist er det kommunepolitikerne i den enkelte kommune som bestemmer hvor mange som skal bosettes. Lokale folkevalgte kjenner sin egen kommune best, og det er kommunen selv som velger hvor i kommunen flyktninger blir bosatt. Arbeid er det viktigste for selvforsørgelse og god og varig integrering. Derfor har Arbeiderparti-regjeringen tatt flere grep for at flere skal komme raskere i arbeid. Vi styrker arbeidsmarkedstiltakene, vi satser på Nav, og vi går sammen med næringslivet med mål om å inkludere flere unge i arbeid. I tillegg har vi sendt på høring et forslag til en ny integreringsstønad, med mål om at flere med fluktbakgrunn kommer i jobb. Jeg har også gitt IMDi i oppdrag å videreutvikle de verktøyene vi kan bruke i bosettingsarbeidet, for at det skal bli mer treffsikkert. Målet er at flere blir selvforsørget, og at de blir boende i den kommunen de blir bosatt i.

Jeg opplever – og vi vet – at det er bred støtte her i Stortinget til å ta imot folk på flukt fra krig i Europa. Det er primært ukrainere som skal komme også i 2026. Anmodningen er 13 000, og anslagene viser at det kanskje kan bli flere. Vi vet at når vi nå går inn i det femte året med krig, er presset på både sosiale tjenester, boliger og kommunebudsjett stort, for de har gjort en formidabel innsats med å bosette. Vi har styrket kommunebudsjettene, både i fjor og i inneværende år. Det skal vi fortsette med. Så er det, som jeg sa i stad, frivillig for kommunene. Vi har tatt ganske mange grep for å få til mer målrettet og spredt bosetting. Det betyr at færre kan flytte til Sarpsborg og byer som nå opplever opphoping av levekårsutfordringer. Jeg håper at når vi får tilbakemelding fra kommunene, får vi også en mer målrettet og spredt bosetting, noe som er hensiktsmessig for å løse utfordringene vi ser nå.

Jeg har hatt møter med Sarpsborg og pratet med dem en god del om det, og jeg skjønner veldig godt at det er krevende for en kommune når det blir et så stort press på kommunebudsjett, sosiale tjenester og boliger. Det er også derfor vi nå har skjerpet anmodningskriteriene slik at det skal tas hensyn til ved bosetting. Det er frivillig for kommunene å bosette. De må vurdere hva som er bærekraftig for dem for å få til god integrering. Så er det slik jeg sa i stad, at før fem års botid kan kommuner avslå søknader om sosialstønad og henvise tilbake til den første bosettingskommunen. Jeg er opptatt av at vi skal ta grep når det gjelder både å forebygge og å hindre uønsket sekundærbosetting. Den 1. april får jeg den juridiske vurderingen. Det er en ganske stor inngripen å skulle nekte folk å flytte fra en kommune til en annen. Derfor er jeg opptatt av at det vi gjør, er innenfor både folkeretten og norske lover.

De fleste flyktninger blir boende i den kommunen de først blir bosatt i. Rundt 80 pst. bor fortsatt i samme kommune etter fem år. Mange av dem som flytter, gjør det på grunn av arbeid eller utdanning. Dagens regelverk skal bidra til at flyktninger som ikke forsørger seg selv, blir boende i bosettingskommunen. Ved bosetting mottar kommunen et integreringstilskudd over fem år og tilskuddet følger flyktningen ved flytting. Tilflyttingskommunen kan i denne perioden avslå søknader om økonomisk stønad med henvisning til bosettingskommunen dersom flyttingen ikke er avtalt. Vi har tydeliggjort dette for kommunene. Ifølge en Fafo-rapport fra 2025 ser vi at kommunene som hovedregel avslår forespørsler om avtalt sekundærflytting. For å redusere uønsket sekundærflytting, må bosettingen være mest mulig treffsikker fra starten av. Vi har derfor skjerpet anmodningskriteriene og gitt klare føringer for at muligheter for arbeid og utdanning, levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og sekundærflytting skal tas hensyn til i bosettingen. Bosettingsarbeidet skjer i tett samarbeid med kommunesektoren, bl.a. gjennom samarbeidsavtalen mellom staten og KS, som skal bidra til forutsigbarhet i planlegging for kommunene. I tillegg har jeg gitt IMDi i oppdrag å videreutvikle verktøyene vi har, for mest mulig data og informasjon for å styrke koblingen mellom flyktninger, kommuner og arbeidsmarkedsregioner. Dette skal bidra til å få en raskere overgang til arbeid og motvirke senere flytting. Jeg har også satt i gang en utredning av det juridiske handlingsrommet for å begrense flytting blant flyktninger. Der skal vi se på om det er adgang til å stille vilkår om selvforsørgelse for å flytte til en annen kommune etter fem år. Vi skal også se på om det er adgang til å nekte flyktninger å flytte til utvalgte kommuner eller områder, for å forhindre opphopning av levekårsutfordringer. Etter vi får den rapporten, vil regjeringen vurdere hva som er mulig, og hva som er klokt. Det vi gjør, skal være i tråd med nasjonale og folkerettslige forpliktelser. La meg understreke: Et hovedmål for Arbeiderparti-regjeringen er at folk som kommer hit, skal kunne forsørge seg selv og familien, og at de som kan jobbe, jobber. Det gir trygghet i hverdagen for den enkelte, men ikke minst er det bra for oss som fellesskap.

Regjeringen vurderer ikke å gjøre endringer i regelverket nå. Vi er opptatt av å se på hvilke konsekvenser og virkninger endringene i regelverket har hatt. Det har også virket i en tid der det har vært lavkonjunktur og nedbemanning av andre årsaker enn endringer i regelverket. Så fortsetter vi med forskning for å finne ut hvordan regelverket virker. Vi har nå i løpet av 2026 i gang et arbeid med dette. Det er ikke ferdig ennå, men vi følger veldig nøye med på hvordan regelverket virker, og hvordan situasjonen er, ikke minst i bygg- og anleggsbransjen over hele landet. Vi mener at vi har en god balanse, og at det ikke er nødvendig å innføre forbud i andre deler av landet nå.

Jeg er helt enig med representanten i viktigheten av at unge kommer seg inn i arbeidslivet, at de får sommerjobber, får deltidsjobber, og kan jobbe ved siden av studier. Det vi ser nå, er at det er mange som vil inn, og samtidig med at ledigheten har økt blant de unge, har også sysselsettingsandelen økt. Det er positivt at flere vil inn. Da må vi legge bedre til rette for at flere får muligheten til å jobbe. Det er altså store muligheter for å jobbe i dag – i deltidsstillinger, i vikariater – å ha en jobb ved siden av studier, men jeg er opptatt av at det første møtet med arbeidslivet skal være godt, og det skal være trygt. Det er ikke mindre viktig når man er ansatt i et direkte forhold til en arbeidsgiver, å ha trygge omgivelser rundt seg når en har sitt første møte med arbeidslivet, som det er senere i arbeidslivet. Jeg mener at det regelverket vi har i dag, er en god balanse mellom den fleksibiliteten en trenger for å få sommerjobber, deltidsjobber og vikariater, og samtidig sørge for tryggheten, ikke minst for unge arbeidstakere.

Det er litt ulike tall, men de tallene jeg har fra SSB, viser at det er 7 800 færre ansatte i bemanningsbyråer i tredje kvartal 2025 sammenlignet med tredje kvartal 2022, og som jeg sa i stad, begynte en del av nedgangen før innføringen av de nye innleiereglene i april 2023. Hvor mye som skyldes regelverket, og hvor mye som skyldes konjunkturnedgang, spesielt for byggenæringen, er litt vanskelig å anslå, men det er altså slik at 50 000 fortsatt er sysselsatt i bemanningsbyråer. Det har vært stabilt de siste årene, og det er også en rapport fra NHO Service og Handel som konkluderer med at virksomheter som tidligere brukte mye innleie, i all hovedsak har funnet løsninger for å dekke sine behov. Det er også litt tidlig å si hvor mye som er regelverk, og hvor mye som er konjunkturnedgang, blant en del av dem som da ikke er i jobb nå.

Jeg synes det er veldig grove beskyldninger som kommer fra talerstolen her, fra representanten til Fremskrittspartiet. Det å være medlem i en fagforening er frivillig. Alt annet er brudd med norsk lov. De påstandene du kommer med, får du stå til ansvar for selv, men det er altså slik at fagforeninger jobber for sine medlemmer, for at de skal ha et trygt og organisert arbeidsliv. I likhet med andre typer lovbrudd i norsk arbeidsliv, bl.a. på innleie, bemanningsforetak og annet som vi har sett, som har vært uholdbare forhold i arbeidslivet, er altså også tvangsinnmelding i fagforening helt uakseptabelt. Og det er altså ikke noe denne regjeringen har oppfordret til, og det er ingenting i de lovendringene vi har gjort, som oppfordrer til lovbrudd.

Arbeidstakere og ansatte skal ikke tvinges inn i fagforeninger mot sin vilje. Det er helt uakseptabelt, og det er ikke Arbeiderpartiets politikk. Det som er Arbeiderpartiets politikk, derimot, er at fagbevegelsen spiller en helt sentral rolle i norsk arbeidsliv gjennom å sikre arbeidstakere gode lønns- og arbeidsvilkår, bidra til et trygt og organisert arbeidsliv og gi medlemmer støtte og bistand når de trenger det. Jeg mener det er positivt at mange arbeidstakere velger å være medlemmer i fagforeninger. Men det er også – og der deler vi syn – helt grunnleggende at medlemskap i en fagforening skal være frivillig. Jeg oppfordrer folk til å være medlemmer, men det er ikke slik at ansatte skal tvinges inn i fagforeninger. Det er i strid med norsk lov.

Som jeg sa fra talerstolen i stad, mener jeg at regelendringene på innleieområdet virker etter hensikten. Hensikten var at flere arbeidstakere skal ansettes fast og direkte i topartsforhold. Hvis vi går tilbake til 2022, var det 100 bygningsarbeidere i Oslo-området som gikk fra jobb i bemanningsbyrå til midlertidig ansettelse i byggebedrifter. I 2023 økte det til 350 personer. I 2022 var det samtidig 800 bygningsarbeidere som gikk fra jobb i bemanningsbyrå til fast ansettelse. I 2023 økte det til 1 500 personer. SSBs tall viser at det er 7 800 færre ansatte i bemanningsbyråer i tredje kvartal 2025, sammenlignet med tredje kvartal 2022. Vi vet også at den nedgangen som representanten fra Fremskrittspartiet viste til, har stor sammenheng med lavkonjunktur, der en del innleide ikke fikk jobb rett og slett fordi det var lav aktivitet i byggebransjen.

Hovedregelen om fast og direkte ansettelse i topartsforhold spiller en helt sentral rolle i det norske arbeidslivet. Det gir trygge, gode og forutsigbare arbeidsforhold for arbeidstakere, og det legger grunnlag for et organisert arbeidsliv, med tariffavtaler, medvirkning og samarbeid. Det skal vi verne godt om. Høy bruk av innleie utfordrer helt sentrale elementer i norsk arbeidsliv, og det er ingen god langsiktig løsning, heller ikke for virksomhetene. I praksis er arbeidstakere ofte sårbare og har en utrygg situasjon, selv om de er fast ansatt i et vikarbyrå. Deltidskontrakter er fortsatt utbredt, og mange jobber på kortvarige oppdrag. Etter mitt syn var innstrammingene i 2023 nødvendige. Det var nødvendig å endre kurs for å snu en utvikling som gikk i feil retning. Regelverket vi har i dag, har også fleksibilitet. Det er fortsatt mulig å leie inn arbeidskraft fra bemanningsforetak i Norge. Det gjelder når det er behov for vikar når andre arbeidstakere er fraværende, og på visse vilkår gjennom avtale. Det er også gode muligheter for leie mellom produksjonsbedrifter. Virksomhetene kan dessuten ivareta fleksibilitetsbehov gjennom direkte midlertidige ansettelser. Jeg mener at regelverket vi har i dag, har en god balanse mellom å ivareta både trygghet og nødvendig fleksibilitet. Regjeringen mener at regelendringene på innleieområdet virker etter hensikten. Vi ser at flere arbeidstakere ansettes fast og direkte i et topartsforhold. Statistikken tyder på at flere arbeidstakere som tidligere var ansatt i bemanningsforetak, har fått jobb i bedrifter i de næringene de var utleid til. Dette gjelder særlig innenfor byggenæringen, hvor bruken av innleie tidligere var veldig høy. Statistikken viser at flesteparten av disse har fått jobb i fulltidsstillinger.

Jeg kan godt gjenta for representanten helt konkrete og målrettede tiltak regjeringen har satt i gang, og som jeg tror jeg har gjentatt ganske mange ganger i salen her nå. Det er altså en rekke tiltak, bl.a. en stor omlegging av integreringsstønaden, som jeg mener vil gi mye bedre insentiver for å lykkes i det vi ikke har lykkes godt nok med. Det er i utgangspunktet ikke et problem for Arbeiderpartiet – i motsetning til for Fremskrittspartiet – at folk kommer hit til landet, men vi er opptatt av at de skal kunne forsørge seg selv, være godt integrert og lære seg norsk. Det har vi lagt fram helt konkrete tiltak for å lykkes bedre med. Representanten nevner Oslo som eksempel. Vi har skjerpet anmodningskriteriene. Det er Oslo kommune som selv bestemmer hvor mange de vil ta imot og bosette, og hvor i Oslo de skal bosettes. Vi skal fortsette arbeidet sammen med kommunene for å se på hvordan vi kan sørge for at vi både lykkes bedre med integreringspolitikken og bosetter i områder som ikke har store levekårsutfordringer.

Norge har forpliktet seg til å ta imot folk som søker om beskyttelse i landet. Alle som får innvilget oppholdstillatelse, må bo i en kommune. Jeg tror nok at bosettingsstopp vil føre til at flere flyktninger blir boende i mottak over lengre tid, særlig i en periode nå når vi trenger at mange bosettes. Det er kommunene selv som beslutter hvordan de ønsker å svare på anmodningen fra IMDi. Det er frivillig for kommunene å bosette. Det er også kommunene selv som avgjør hvor i kommunen de ønsker å bosette. Jeg har tro på at det er de lokalt folkevalgte som kjenner sin kommune best, og som kan vurdere hva som er riktig nivå for sin kommune, og også hvor flyktninger skal bosettes. Derfor oppfordrer også regjeringen kommunene til å unngå at nyankomne flyktninger bosettes i bl.a. levekårsutsatte områder. Vi gjennomfører en rekke tiltak for å sørge for at vi lykkes bedre med integreringen. Jeg er litt opptatt av at vi klarer å gjøre begge deler samtidig: peke på det som er utfordrende, men også gi flyktninger muligheten til å lykkes i Norge.

Prinsippet om styrt, spredt, rask og treffsikker bosetting ligger til grunn for regjeringens integreringspolitikk. Styrt bosetting innebærer at flyktninger ikke selv kan velge hvor de skal bo den første tiden. Spredt bosetting vil si at flyktninger skal bosettes over hele landet og i kommuner av ulik størrelse. Rask bosetting betyr at flyktninger bosettes så raskt som mulig etter innvilget oppholdstillatelse. Treffsikker bosetting innebærer bosetting i kommuner der det også er tilbud om kvalifisering, utdanning, arbeid og andre tjenester. Regjeringen vil unngå at flyktninger blir bosatt i områder med store levekårsutfordringer og en høy andel innbyggere med innvandrerbakgrunn. Det følger vi bl.a. opp gjennom anmodningskriteriene for bosetting, som er skjerpet for inneværende år 2026. Det skal tas hensyn til høy innvandrerandel og sekundærflytting. Det er kommunene som beslutter hvordan de ønsker å svare på anmodningen, og det er kommunene som avgjør hvor i kommunen flyktninger blir bosatt. De siste fire årene er det bosatt over 100 000 flyktninger fra Ukraina og andre land i nær alle landets kommuner. En absolutt bosettingsstopp for kommuner med høy andel innvandrere vil i tider der mange skal bosettes, føre til at flere blir boende i mottak i lang tid, og det vil ta lengre tid før flyktninger blir selvforsørget. Det jobbes med flere tiltak for mer treffsikker bosetting og med å begrense uønsket sekundærflytting. Der er vi i gang med et arbeid jeg har redegjort for litt tidligere, som representanten sikkert hørte, og så må vi vurdere hva som er mulig, og hva som er klokt. Det vi gjør, må også være i tråd med nasjonale og folkerettslige forpliktelser. En bærekraftig og målrettet bosetting må sees i sammenheng med innvandringspolitikken, boligpolitikken og arbeids- og velferdspolitikken. Målrettet bosetting må også være basert på god kunnskap om flyktninger, kommuner og arbeidsmarkedet i de enkelte deler av landet vårt.

Norge skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere på en god måte. Nå ser vi at vi på mange områder ikke har lyktes godt nok med integreringen, ikke minst fordi såpass mange med innvandrerbakgrunn og flyktninger står utenfor arbeidslivet. Det vi har gjort de siste årene, og som kommunene har gjort en formidabel jobb med, er å bosette ukrainere som har kommet hit fra krig i Europa. Det har vært helt nødvendig og riktig. Likevel melder ganske mange kommuner nå om at det er utfordrende å bosette for inneværende år, nettopp på grunn av press på kommunale tjenester og boliger. Det jeg er enig med representanten i, er at vi må se innvandringen i sammenheng med integreringen, for vi skal ha kontroll over grensene, og vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere på en god måte.

De første fem årene får man et introduksjonsløp når man blir bosatt i en kommune, man får språkopplæring, man får arbeidsrettet oppfølging, og man får et tilskudd som – som representanten helt riktig sier – følger den kommunen. Da er det slik at dersom man blir flyttet til en annen kommune, kan også kommunen si nei til at man får den støtten. Det tror jeg er en åpenbar årsak til at man blir værende i den kommunen. Mange vil oppriktig også bli der, lære seg språket og bli en del av lokalsamfunnet, men de aller fleste flyktninger i Norge er avhengige av å få et introduksjonstilskudd for å kunne delta på norskopplæring og følge et løp som gir best mulig integrering.

Regjeringen baserer politikken sin på et bredt kunnskapsgrunnlag. Ifølge OECD har Norge det mest omfattende analysegrunnlaget om bosetting, sekundærflytting og integrering av flyktninger blant OECD-landene. Statistisk sentralbyrå utarbeider flere monitorer på oppdrag for Arbeids- og inkluderingsdepartementet, bl.a. en monitor som beskriver og analyserer sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn. Her ser SSB på ulike indikatorer og kjennetegn ved flyktninger, fylker og kommuner, og analysene ser bl.a. på omfang av flytting og integreringsutfall. Enkelte monitorer gjør også dypdykk og ser på forskjeller i økonomiske levekår for flyktninger før og etter flytting. Årets monitor skal bl.a. se nærmere på tilknytning til arbeidsmarkedet og bruk av ulike velferdsytelser. I tillegg har vi en rekke analyser fra andre forskningsmiljøer om flyttemønstre, kommuner og integreringsutfall blant flyktninger. Den siste dypdykkstudien om årsaker til og konsekvenser av sekundærflytting blant flyktninger ble publisert av Fafo i 2025. Jeg kan ikke i løpet av min tilmålte tid nå konkret gjøre rede for alle de ulike indikatorene og evalueringene som regjeringen bruker for å måle effektene av dagens politikk og utvikle nye målrettede tiltak. Statistikk, analyser og evalueringer er også tilgjengelig på IMDis hjemmesider, der det ligger mye kunnskap om årsakssammenhenger og statistikk fra de ulike kommunene. Det jeg kan forsikre om, er at regjeringen tar tak i integreringsutfordringene med tiltak som er basert på kunnskap, og det er viktig for å treffe så godt som mulig. Det arbeides kontinuerlig med å utvikle mål og indikatorer for å fange opp trender og konsekvenser for kommunene, staten og flyktningene selv. Arbeidet med en monitor om segregering for utsatte områder skal gi oss bedre kunnskap om hvilke tiltak som skal iverksettes for å motvirke negativ utvikling med mer segregering, marginalisering og utenforskap. Som nevnt ved en rekke anledninger i denne salen jobber regjeringen aktivt med å utvikle målrettede tiltak for å begrense uønsket sekundærflytting og bistå kommuner som opplever høy tilflytting. I områder med sammensatte levekårsutfordringer samarbeider vi også godt med kommunene gjennom områdesatsinger.

Jeg skal være forsiktig med å vurdere forslag uten at representanten er helt presis på hvilke forslag han viser til. Jeg har lyst til å gjenta at regjeringen ikke sitter rolig og ser på utviklingen og vurderer situasjonen nøye. Vi har lagt fram et forslag med en ny integreringsstønad som er en stor omlegging. Vi kommer med forslag til en integreringserklæring som stiller tydelige forventninger til dem som kommer hit til landet. Vi har satt i gang et arbeid for å forebygge sekundærbosetting, og vi har også skjerpet anmodningskriteriene for kommunene som nå skal ta imot og bosette flere. Jeg mener det er mange tiltak som er i gang. Så må vi kombinere det med å gi folk muligheten til å lykkes i landet vårt: at vi har god nok språkopplæring, at vi senker terskelen i arbeidslivet for at man kan komme inn om man ikke har sterk tilknytning til norsk arbeidsliv og kanskje en cv som er akkurat slik arbeidsgivere trenger. Vi må gjøre mange ting i hop for at vi skal lykkes bedre med integreringen enn det vi har gjort til nå.

Vi vil stemme for forslag vi er for, og som jeg har sagt, deler jeg den bekymringen Fremskrittspartiet har løftet i flere runder om sekundærbosetting. Vi vil avvente den utredningen vi har, og den rapporten vi får, for å se at de tiltakene vi da eventuelt fremmer eller stemmer for, er i tråd med både internasjonale og norske lover som vi er forpliktet til å følge. Så har vi på gang et arbeid med en integreringserklæring, som vi mener er ett tiltak som skal virke sammen med de andre for å sørge for at vi får folk raskere i jobb. Jeg har tro på at den nye integreringsstønaden kommer til å virke positivt på det aller, aller viktigste, som er å få folk i jobb og til å bli selvforsørget. Forslag fra Fremskrittspartiet som vi er enige med Fremskrittspartiet om, er jeg selvfølgelig positiv til.

Formålet med forslaget til ny integreringsstønad som vi har sendt på høring, er å styrke arbeidslinja, slik at det skal lønne seg å jobbe også for dem som kommer hit til landet. Sammen med bl.a. regjeringens styrking av introduksjonsprogrammet – både med tanke på arbeidsretting og utdanning, og satsingen vår på tiltak som kan gi støtte til arbeidsgivere, som lønnstilskudd og mentortilskudd – mener jeg at det forslaget bidrar til at flere kommer raskere i arbeid. Etter sju år bor fortsatt to av tre flyktninger i kommunen de ble bosatt i. De som flytter, er hovedsakelig unge menn som bor alene, og som flytter for å studere, arbeide eller bo nærmere familie, venner eller en kjæreste. Samtidig opplever enkelte kommuner at noen flytter til kommunen uten å være selvforsørget. Det tar vi på stort alvor. Den nye integreringsstønaden skal bidra til at flere flyktninger kommer i jobb. Den skal bidra til at flere blir boende i bosettingskommunen og nettopp redusere sekundærflytting. I forslaget regjeringen nå har sendt på høring, foreslår vi å videreføre dagens regler, der flyktninger skal bli boende i bosettingskommunen de fem første årene når kommunen mottar integreringstilskudd. Dersom en flyktning flytter til en annen kommune i denne perioden, kan tilflytningskommunen avslå søknad om integreringsstønad, med mindre det er åpenbart urimelig. Det forslaget alene vil på ingen måte løse utfordringen med sekundærflytting. Vi ser på andre tiltak for å hindre uønsket sekundærflytting, bl.a. den juridiske vurderingen jeg redegjorde for for litt siden – om vi kan stille vilkår om at flyktninger må være selvforsørget for å kunne flytte til en annen kommune etter fem år, og om vi også kan se på om det er adgang til å nekte flyktninger å flytte til utvalgte kommuner eller områder for å forhindre opphopning av levekårsutfordringer. Det er flere tiltak jeg mener i sum skal virke på en slik måte at folk blir raskere integrert, lærer seg språket og kommer seg i jobb. Det å ha sterk tilknytning til et lokalsamfunn gjennom deltakelse i både organisasjonsliv, fellesskap og jobb vil også bidra til at færre flytter fra sin opprinnelige bosettingskommune. Det er målet, og så må vi se på ulike virkemidler for å klare å løse den utfordringen.

Som representanten vet, har jeg både sagt at jeg deler den bekymringen, og jeg har satt i gang et arbeid. Den rapporten jeg har bedt om nå, skal jeg ha 1. april. Det er ikke så veldig lenge til. Jeg er opptatt av at vi iverksetter nødvendige og riktige tiltak så raskt som mulig. Det er et ganske drastisk tiltak å si at folk ikke får lov å flytte mellom kommuner i Norge etter de fem første årene. Derfor er jeg opptatt av at vi utreder det på en skikkelig måte. Jeg har bedt om en ganske rask utredning fordi jeg deler representantens bekymring. Jeg er opptatt av at vi faktisk gjør noe, både for å forebygge og for å hindre de utfordringene vi ser.

Jeg er opptatt av at dersom vi skal legge den typen begrensninger på muligheten til å flytte innad i Norge for dem som bor her, må det være innenfor menneskerettsloven og likestillings- og diskrimineringsloven. Det er derfor jeg har bedt om juridisk bistand fra professor Emberland for å se på det juridiske handlingsrommet – om det er noe her som er i strid med lovverket og det folkerettslige, eller om det er et handlingsrom for å gjøre de grepene som kan være nødvendige for å forebygge og hindre sekundærflytting. Det er nettopp derfor jeg har bedt om de juridiske rådene, for å få kunnskap om hva som er vårt handlingsrom for eventuelt å gjøre det som også representanten spør om.

Jeg vil starte med å minne om at de fleste flyktninger ikke selv velger hvor de skal bo den første tiden i Norge. Det er slik at to av tre flyktninger bor i bosettingskommunen sin etter syv år. Blant dem som flytter, har 41 pst. høyere inntekt og 35 pst. uendret inntekt ett år etter flytting. Det er positivt. Samtidig har 24 pst. lavere inntekt etter flytting. Det er også noen som flytter til levekårsutsatte områder. Enkelte kommuner opplever utfordringer med stor tilflytting av flyktninger som ikke er selvforsørget, og som har store hjelpebehov. Det bekymrer meg. Regjeringen jobber langs flere spor for å redusere uønsket sekundærflytting. Dersom en flyktning flytter til en annen kommune de første fem årene, har en ikke rett på introduksjonsstønad. Tilflyttingskommunen kan avslå søknad om sosialtjenester de første fem årene, med mindre det er åpenbart urimelig. Vi har tydeliggjort dette for kommunene og vil sørge for bedre informasjon til flyktninger om konsekvenser ved flytting. For å redusere uønsket sekundærflytting må bosettingen være treffsikker fra starten av. Derfor har vi, som jeg har sagt tidligere, skjerpet anmodningskriteriene og gitt klarere føringer for muligheten for arbeid og utdanning. Levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og sekundærflytting skal også tas hensyn til i anmodningen. Vi har også gitt IMDi i oppdrag å videreutvikle flere verktøy som kan styrke koblingen mellom flyktninger, kommuner og arbeidsmarkedsregioner. Jeg har satt i gang en utredning av det juridiske handlingsrommet for å begrense flytting blant flyktninger. Utredningen skal se på om det er adgang til å stille vilkår, som representanten sier, om at flyktninger må være selvforsørget for å flytte til en annen kommune etter fem år. Utredningen skal også se på om det er adgang til å nekte flyktninger å flytte til utvalgte kommuner eller områder, for å forhindre opphopning av levekårsutfordringer. Regjeringen vil vurdere hva som er mulig, og hva som er klokt. Jeg er opptatt av at det vi gjør, skal være i tråd med nasjonale og folkerettslige forpliktelser.

Det er veldig mye en kan gjøre på den enkelte arbeidsplass for å forebygge sykefravær, men også for å styrke tilknytningen til arbeidsplassen i et sykefraværsløp, med mål om å komme raskere tilbake til jobb. En del av det representanten nå etterspør og peker på, ligger i forslaget til aktivitets-, medvirknings- og tilretteleggingsplikten. Nav skal bli koblet raskere på, slik at en kommer raskere i gang med oppfølgingen og med å se på alternative oppgaver som et alternativ til sykemelding. Som sagt ser vi på takstsystemet og på hvordan fastlegen kan få flere verktøy og sterkere insentiver. Det er ikke noe vi er ferdig med ennå, men vi er i gang med det, ikke minst som en del av arbeidet med IA-avtalen, der fastlegens rolle er en viktig del. Det vil vi komme tilbake til.

Vi følger opp det arbeidet, både i samarbeidet mellom helse- og omsorgsministeren og meg og i arbeidet med IA-avtalen, der vi nå bruker dette året til å ferdigstille innhentingen av kunnskap og diskutere tiltak for å redusere sykefraværet sammen med partene i arbeidslivet. Noe av det vi ser på, er takstsystemet – hvordan vi kan gi fastlegene sterkere insentiver for å bruke tid på å se på alternativer til sykemelding, raskere oppfølging av den enkelte, og ikke minst, i forslaget vårt om å forsterke aktivitets-, medvirknings- og tilretteleggingsplikten, hvordan arbeidsgiver og Nav kan bli koblet raskere på i arbeidet med oppfølging. Jeg tror vi kan gjøre ganske mye for å sørge for at en kan bruke gradert sykemelding i større grad, og at legene får flere verktøy for å gi pasienten/arbeidstakeren et oppfølgingsløp som er et alternativ til hundre prosent sykemelding.

Sykmeldingsarbeidet er en viktig del av fastlegenes portvokterrolle. Fastlegene har behov for gode verktøy i arbeidet med å vurdere behovet for sykmelding. De har en kombinert rolle, som kan være krevende for fastlegen, både som behandler og som sakkyndig for Nav. Riksrevisjonen påpeker i en ny rapport at rammene til fastlegene gjør det krevende å ivareta rollen som portvokter. Det ser jeg med alvor på. Fastlegene sitter i en nøkkelposisjon ved oppstart og videreføring av sykmeldingsløpet. Vi må se på hvordan vi i større grad kan støtte fastlegene i dette arbeidet. Flere må i arbeid. Vi trenger alle i jobb. Det gjelder også dem som i kortere eller lengre perioder ikke har mulighet til å jobbe 100 pst. Sykefraværet i Norge er for høyt. Det er klart høyere enn før pandemien, og det er også høyere enn i landene rundt oss. Om lag 632 000 personer står utenfor arbeid. Mange av disse går veien via sykmelding. Det er et løp vi må gjøre det vi kan for å forsøke å bryte. Vi vet at det for mange er bra å være i jobb, og det er også bra for helsen vår – med bevegelse, med mening og med fellesskap. Det må bli lettere å jobbe med den helsen vi har. Noen kan jobbe litt. Andre kan kanskje gjøre nye oppgaver, og noen kan jobbe med andre ting enn det de gjør i dag. Regjeringens mål er at færre skal bli sykmeldt, og at flere skal komme raskere og mer varig tilbake i jobb. Regjeringen har som en del av vår plan for Norge sagt at vi skal forsterke innsatsen for å redusere sykefraværet og samle kreftene i arbeid og helse, og jobbe tettere og se det i en større sammenheng. Det er et arbeid som jeg er i gang med sammen med helse- og omsorgsministeren. Vi vil se på grep som kan styrke fastlegenes rolle, og legge til rette for tidlig og tilrettelagt oppfølging på arbeidsplassen. Vi har nå sendt ut et forslag på høring om aktivitets- og medvirkningsplikt for arbeidstaker og om tilretteleggingsplikten for arbeidsgiver. Vi skal jobbe for at fastlegene skriver færre, kortere og flere graderte sykmeldinger. Alternativer til sykmelding må bli tydeligere. Vi vil også vurdere endringer i takstsystemet og en tydeligere normering av sykmeldingspraksisen. Dette er et arbeid som er viktig for regjeringen i tiden som kommer.

En av de tingene vi har gjort nå, er å lage tydeligere anmodningskriterier for kommunene når de skal bestemme seg for hvor stort antall de kan ta imot og bosette. Det handler bl.a. om at vi unngår å bosette flyktninger i områder som allerede har opphopning av levekårsutfordringer – og flere kommuner har meldt tilbake at de må vurdere hvor mange de er i stand til å integrere på en god måte – og at vi skal vurdere arbeidsmarkedet i den enkelte kommune og muligheten for flyktninger til å komme seg i jobb. De mer målrettede anmodningskriteriene, med spredt bosetning og målretting bort fra områder med levekårsutfordringer, mener jeg er et viktig bidrag. Så må kommunene ta ansvar sammen med myndighetene, og ikke minst sammen med den enkelte selv, som må lære seg språk raskere og komme seg ut i jobb. Da tror jeg også den sterkere tilknytningen man får til den kommunen man i utgangspunktet blir bosatt i, kan være med på å forebygge uønsket sekundærflytting.

Ja, den kunnskapen vi får, skal brukes til å utvikle politikk som møter de utfordringene vi ser med bl.a. opphopning av levekårsutfordringer og det faktum at flere med innvandrerbakgrunn enn resten av befolkningen står utenfor arbeidslivet. Den omleggingen av integreringsstønaden som vi har foreslått, er også et kraftfullt tiltak for å møte nettopp de utfordringene og sørge for at flere integreres raskere, lærer språket, kommer seg i jobb og er i stand til å forsørge seg selv. Mye av de levekårsutfordringene vi ser med unger som vokser opp i lavinntekt og ikke har sterk nok tilknytning til fellesskapene rundt omkring i lokalsamfunnene våre, mener jeg kan motvirkes gjennom å ha en forsterket integreringspolitikk de første årene. Vi vil vurdere ulike tiltak når vi får kunnskap på bordet, der vi ser på hvordan enkelte områder kanskje utvikler seg negativt, og på segregering i det som handler om yrkesdeltakelse, om hvorvidt unge deltar i lokalsamfunnet, om demokratisk deltakelse – osv.

Vi har ikke lykkes godt nok med integreringen når vi ser at for mange innvandrere ikke kommer i jobb, lever i lavinntekt og bor i områder med sammensatte levekårsutfordringer. Disse utfordringene tar regjeringen på alvor, og vi vil møte dem med tiltak basert på kunnskap, ikke på antakelser. Derfor får vi jevnlig statistikk fra SSB og årlige rapporter fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, altså IMDi, om hvordan det går med integreringen, altså en monitor for integrering. Nå skal IMDi i gang med å lage en monitor som skal måle segregering og levekår i utsatte områder. Det den monitoren skal bidra med, er tidlig å identifisere områder med utviklingstrekk som går i retning av mer segregering, marginalisering og utenforskap. På den måten får vi som myndigheter et bedre grunnlag for å tilpasse innsatsen med mer treffsikre og forebyggende tiltak på et tidlig nok tidspunkt, og der det trengs mest. Regjeringen har styrket arbeidet med områdesatsinger, og i statsbudsjettet for inneværende år ligger det nå inne totalt ca. 276 mill. kr til områdesatsinger i levekårsutsatte områder, som er et tiltak for å bedre bo- og nærmiljøene og tjenestetilbudet i byer og bydeler som trenger det mest. Enkelte kommuner opplever utfordringer med stor tilflytting av flyktninger som opprinnelig har vært bosatt i en annen kommune. Mange som har behov for sosialtjenester og ytelser, flytter også til levekårsutsatte områder. Det kan bidra til å forsterke utfordringene lokalt. Jeg tar de utfordringene og de tilbakemeldingene kommunene gir, på stort alvor, og vi ser på ulike tiltak. Jeg har bl.a. bestilt en utredning som skal vurdere det juridiske handlingsrommet for å begrense flytting blant flyktninger. Regjeringen fører en helhetlig integreringspolitikk som bygger på at innvandrere skal ha plikter og muligheter til å delta i arbeids- og samfunnsliv, uavhengig av hvor de bor i landet.

Kampen-drapet viser at det ikke alltid er trygt å gå på jobb. Jeg er helt enig med representanten. Det er en forferdelig trist hendelse som må føre til forsterket innsats fra flere, både myndigheter, arbeidsgivere og oppdragsgivere. Jeg mener at når lovverket er såpass tydelig som det er – hvis en ikke kan sikre et forsvarlig arbeidsmiljø og gjøre en grundig risikovurdering, skal altså alenearbeid være ulovlig – må vi gjøre mer for etterlevelsen. Det er ikke først og fremst lovverket jeg mener vi må gjøre noe med, men vi må forsterke innsatsen for å sørge for at regelverket blir etterlevd. Der skal jeg ta ansvar, partene må ta ansvar, og ikke minst må arbeidsgiverne ta ansvar. Der tror jeg tilsynsarbeidet som Arbeidstilsynet nå er i gang med rettet mot risikobransjer og private barnevernsinstitusjoner, samt veiledning og oppfølging av det arbeidet, er viktige tiltak.

Jeg vil gjenta det jeg sa: Det skal være trygt å gå på jobb i Norge, og vi må gjøre det vi kan for å ha et lovverk som sikrer at det blir gjort nødvendige vurderinger rundt trusler, vold og risiko. Det arbeidet Arbeidstilsynet skal gjøre nå, er viktig for både å avdekke og følge opp manglende oppfølging av regelverket. Som jeg sa i stad, mener jeg at vi må forsterke innsatsen blant både arbeidsgivere, oppdragsgivere, myndigheter og parter når vi får tragiske utfall som det vi så i fjor høst. Det er 5 pst. som oppgir at de har vært utsatt for jobbrelatert vold, men jeg mener at vi har et regelverk som er bra slik det er i dag. Vi må selvfølgelig alltid se på om vi kan forsterke det, men jeg mener at en felles innsats med arbeidstilsyn, arbeidsgivere og myndigheter for å forsterke fokuset på det og sørge for at loven blir fulgt, kanskje er det viktigste tiltaket nå.

Det skal være trygt å gå på jobb i Norge, og det er aldri akseptabelt at ansatte utsettes for vold på jobben. Arbeidsmiljøloven slår fast at arbeidstaker så langt det er mulig skal beskyttes mot vold på arbeidsplassen. Vi har også egne forskrifter om vold og trusler som beskriver hvordan arbeidsgiver skal ivareta sitt ansvar. Sentralt i den forbindelse er arbeidsgivers plikt til – i samråd med de ansatte – å vurdere risikoen arbeidstakere har for å bli utsatt for vold, og å gjennomføre nødvendige tiltak. Individuelle forhold, som arbeidstakers minoritetsbakgrunn, skal inngå i risikovurderingen når det er relevant. Det framgår uttrykkelig av reglene at risiko knyttet til alenearbeid skal vurderes særskilt. Som det er sagt helt tydelig i lovforarbeidene til arbeidsmiljøloven: Dersom arbeidstakeren ikke kan sikres et forsvarlig arbeidsmiljø på annen måte enn ved økt bemanning, er alenearbeid ulovlig. Det er min klare oppfatning at dersom virksomhetene får gjort de nødvendige risikovurderingene og får gjennomført hensiktsmessige tiltak som reduserer risiko, vil veldig mye være gjort. Slik jeg ser det, er det ikke nødvendigvis manglende regelverk som er problemet, men manglende etterlevelse. I dette bildet har naturligvis også Arbeidstilsynet en viktig rolle, både som tilsynsmyndighet og som veileder. Arbeidstilsynet følger opp alle alvorlige voldshendelser med tilsyn, nødvendige pålegg og andre reaksjoner for å sikre at arbeidstakere får trygge arbeidsforhold. Med bakgrunn i bl.a. Kampen-saken har mitt departement i tildelingsbrevet for 2026 bedt Arbeidstilsynet prioritere vold og trusler i utsatte bransjer og virksomheter, og det pekes i den forbindelse særskilt på bruk av natt- og alenearbeid. Arbeidstilsynet er allerede i gang med en målrettet innsats ved bruk av både tilsyn, ulike veiledningstiltak og samarbeid. Tilsyn gjennomføres i private barnevernsinstitusjoner i første halvår i inneværende år, og etter hvert vil også andre utsatte bransjer være målgruppe for innsatsen. Arbeidstilsynet skal i 2026 også prioritere oppfølging av det oppdaterte regelverket om psykososialt arbeidsmiljø, med vekt på veiledning og kunnskapsformidling. Arbeidstilsynet er i gang med veiledningstiltak, både fysisk og digitalt, med fokus på hvordan virksomheter kan jobbe bedre med forebyggende, systematisk arbeidsmiljøarbeid, herunder risikovurdering av relevante risikofaktorer som vold og trusler. Avslutningsvis vil jeg peke på partenes viktige pådriverrolle. Under den nye IA-avtalen opprettes nå bransjeprogram for hjemmetjeneste, skole, SFO og barnevern, og det mener jeg også vil være gode arenaer for å samarbeide om tiltak som er tilpasset risikobildet i de utsatte og ulike bransjene.

Ja, jeg har tillit til at kommuner følger loven og gjør det som kommuner er pålagt. I dette tilfellet er det veldig tydelig at de veiledende satsene kun er veiledende, og at en skal gjøre konkrete og individuelle vurderinger, slik at den enkelte får dekket sine faktiske behov. Og når behovene er høyere enn veiledende satser, ja, da skal også utbetalingen være høyere enn veiledende satser. Jeg er opptatt av at kommunene skal følge loven og gjøre den jobben skikkelig, og jeg er opptatt av at vi skal følge opp folk som er i en vanskelig livssituasjon, som du er når du går på sosialstønad. Vi skal stille krav til folk og sørge for at folk kan bli selvforsørget, men vi skal også stille opp og gi folk den nødvendige inntektssikringen som ligger i vårt felles sikkerhetsnett. Så jeg mener at vi har et lovverk som er godt i dag, og det hviler et stort ansvar på kommunene for å følge opp sine forpliktelser.

Kommunene har et ansvar for at det ved behovsprøvde stønader blir gjort konkrete og individuelle vurderinger av den enkelte, og at nivået på sosialhjelpsutbetalingen skal dekke et forsvarlig livsopphold for den enkelte. Sosialtjenesteloven er klar på det, og kommunene har selvfølgelig et ansvar for å følge loven. Jeg vet at det ikke er romslig å leve på sosialstønad, men den skal dekke et forsvarlig livsopphold. Og selv om en kommune nå gjør et flatt kutt på 5 pst. i veiledende satser, har de et like stort ansvar for å gjøre en nødvendig individuell vurdering, slik at den enkelte har nok til et forsvarlig livsopphold.

Økonomisk sosialhjelp utgjør samfunnets siste økonomiske sikkerhetsnett, og stønaden er behovsprøvd og utmåles skjønnsmessig. Sosialtjenesteloven har ingen bestemmelser om selve stønadsnivået for sosialhjelp. Dette er fordi fastsettelsen av stønadsnivået skal baseres på konkrete og individuelle vurderinger og ikke være en fast størrelse. Loven gir veiledning om stønadsnivået i formålsbestemmelsen og i kravet om at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold. Stønadsnivået skal fastsettes med bakgrunn i den konkrete og individuelle behovsprøvingen som er foretatt, sett i sammenheng med at stønaden bør bidra til at den enkelte blir selvhjulpen. Et stønadsnivå som ikke sikrer mottakeren et forsvarlig livsopphold, vil være i strid med loven. De statlige veiledende satsene er ment å bidra til å redusere forskjellen i stønadsnivået mellom kommuner og innad i den enkelte kommune. De omfatter derfor ikke alle utgifter som er nødvendige for å sikre et forsvarlig livsopphold. Det gjelder f.eks. utgifter til husleie og strøm, som kan variere i stor grad, alt ettersom hvor folk bor. Jeg vil understreke at de statlige satsene kun er et veiledende utgangspunkt ved fastsettelse av økonomisk sosialhjelp. Nav-kontoret har både rett og plikt til å foreta individuelle og skjønnsmessige vurderinger i den enkelte sak. Satsene kan ikke erstatte de individuelle vurderingene. Dette gjelder også når kommunene fastsetter egne veiledende satser, enten disse er høyere eller lavere enn de veiledende satsene. Nav-kontoret skal vurdere den enkelte søkers behov og de faktiske levekostnadene til vedkommende. Det betyr at hvis personens faktiske behov er høyere eller lavere enn det som følger av veiledende sats, skal også utbetalingen fastsettes i tråd med det faktiske behovet. Jeg er opptatt av at kommunene følger loven ved at de foretar individuelle vurderinger og sikrer et forsvarlig livsopphold for dem som i kortere eller lengre perioder har behov for sosialhjelp. Det er også viktig at kommunen følger opp sosialhjelpsmottakerne ved å stille hensiktsmessige aktivitetskrav, og at kommunen bidrar til at de som har behov for det, får nødvendig bistand til å komme seg i jobb.

UDI har bekreftet at de i vedtak og retningslinjer har benyttet formuleringer som gir et inntrykk av en hevet terskel for når et tilbakekall av statsborgerskap er å anse som uforholdsmessig. UDI opplyser også til oss at de formuleringene i praksis ikke har hevet terskelen for å anse tilbakekall som uforholdsmessig. UDIs vedtak i tilbakekallsaker kan påklages til UNE, og klagesaker skal behandles i nemndsmøte i UNE. Det gis også fritt rettsråd uten behovsprøving ved forvaltningsbehandling. Det betyr at personer får dekket utgifter dersom det er ønske om eller behov for å ta en sak til domstolen. I den praksisen UNE har gjennomført, opplyser de også til oss at de ikke har hevet terskelen for å anse tilbakekall som uforholdsmessig, i strid med lovgivers vilje.

Når vi nå har tatt rapporten fra Oslo Economics og det arbeidet de har gjort, på alvor, gått gjennom det og også sett behovet for den revideringen i instruksen som nå ble gjort den 12. januar, er det for at vi skal forsikre oss – så langt som mulig – om at instruksen følger opp det som er Stortingets intensjon. Jeg er ganske trygg på at det arbeidet skal være med og presisere og sørge for at Stortingets vilje blir fulgt opp.

UDI er i tildelingsbrevet gitt overordnede føringer om hvilke saker i tilbakekallsporteføljen deres innsats særlig skal rettes inn mot. Styringssignalene er forankret i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Oslo Economics har helt riktig på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet utredet effektene av lovendringen fra 2020 om tilbakekall av statsborgerskap på grunn av uriktige opplysninger. Utredningen viste at det i visse tilfeller ikke er samsvar mellom utlendingsforvaltningens praksis og lovgivers intensjon, og et behov for føringer fra departementet om hvordan enkelte krav skal forstås. Departementet har hatt dialog med UDI om disse funnene. Visse funn har jeg også sett behov for å følge opp gjennom endringer i instruksen til UDI om tolkningen av statsborgerlovens bestemmelser om tilbakekall. Dette gjelder UDIs praktisering av vesentlighetskravet, vurderingen av momentet alvorlig kriminalitet i forholdsmessighetsvurderingen og forutsetningen om at barns statsborgerskap kun kan tilbakekalles dersom barnet ikke har sterk tilknytning til Norge. Jeg har den 12. januar 2026 sørget for at instruksen til UDI om tolkningen av statsborgerloven er revidert på disse punktene, for å sikre at regelverket praktiseres i tråd med Stortingets intensjoner.

Jeg er, som representanten, opptatt av at vi bruker minst mulig innleie, og at hele, faste stillinger og god grunnbemanning er hovedregelen i helsesektoren, som vi prater spesielt om her. Jeg har ikke etter budsjettforliket noen konkrete forslag til representanten over talerstolen her, som er annerledes enn det vi har diskutert tidligere. Jeg mener det aller viktigste vi kan gjøre, er å fortsette jobben som sikrer et trygt og organisert arbeidsliv, og å jobbe for å øke bemanningen, ikke minst for å komme i gang med rekrutteringsprosjekter som sikrer at vi har tilgang på arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren, og at norske kommuner prioriterer å lyse ut hele stillinger i helse- og omsorgssektoren. Det mener jeg er det viktigste bolverket mot å måtte leie inn helsepersonell.

Som jeg også svarte på forrige representants spørsmål, skulle jeg gjerne sett at omleggingen av offentlig tjenestepensjon kom tidligere, slik at de årskullene vi nå diskuterer, også hadde fått pensjonsmessig bedre uttelling av å stå lenger i jobb. Jeg er glad for at offentlig tjenestepensjon er lagt om, og at samordningsfella er avviklet i sin helhet for de årskullene som er født fra 1963 og framover. For dem vil det alltid lønne seg pensjonsmessig å fortsette i jobb, også i alderen fra 62 til 67 år. Av dem som er født tidligere, har mange gått av med pensjon. De har tilpasset seg det systemet vi har nå. Derfor mener jeg det er feil å endre det regelverket, men jeg er glad for at samordningsfella er avviklet fra 1963 og framover.

Ja, fribeløpet for arbeidsinntekt ved siden av uføretrygd øker altså til 1 G. Jeg tror det bidrar til at flere som er uføre, kan jobbe mer, og at det har noen positive sider. Så har jeg også sagt tidligere at det er viktig å følge med på det for å se at det ikke fører til flere uføre. Det er også derfor det er viktig for oss at 1 G skal gjelde når en har mottatt uføretrygd i to år. De fleste som er uføre i dag, har allerede mottatt uføretrygd i mer enn to år, og da vil det altså gjelde med en gang. Jeg er opptatt av at vi beholder arbeidslinja, som betyr at det skal lønne seg å jobbe. Derfor gjør vi også noen andre endringer i uføretrygden nå, slik at en ikke skal kunne tape penger på avkorting. Jeg er opptatt av at vi følger nøye med på det, og ikke minst at vi i løpet med arbeidsavklaring og avklaring av om en skal bli ufør, har gode prosesser for å vurdere den enkelte, slik at en kan bruke gradert uføregrad i større grad.

Det er altså slik at tjenestepensjonen er en kollektiv ordning. Penger som er betalt inn i pensjonssystemet vårt, har gått ut både til å utjevne forskjeller og til dem som har minst pensjon. Regjeringen mener altså at det er feil å endre et regelverk for de årskullene som allerede har tilpasset seg det regelverket som er. De aller fleste har altså gått av med pensjon. De som er født før 1954, har i all hovedsak sluttet i jobb. Derfor vil det heller ikke påvirke arbeidsinsentivet å endre regelverket for de årskullene. Jeg mener også det er prinsipielt problematisk å endre et regelverk for årskull som allerede har tilpasset seg det regelverket og gått av med pensjon. Som jeg sa i stad: Jeg skulle gjerne sett at den omleggingen hadde kommet tidligere, men det lyktes vi altså ikke med.

Jeg er nok enig og uenig med mine venner på Youngstorget i ulike saker, men først og fremst tror jeg vi er enige om veldig mye i retningen på både arbeid og arbeidslivspolitikken og når det gjelder pensjon. Jeg hadde nok også gjerne sett at omleggingen av offentlig tjenestepensjon kom tidligere, slik at også årskullene vi nå diskuterer, hadde fått en bedre pensjonsmessig uttelling av å stå lenger i jobb, men det lyktes en altså ikke med før i 2018 og for årskullene født i 1963 eller senere. Det at folk står lenger i jobb, bidrar til skatteinntekter. Det er det ingen tvil om, men som jeg sa i stad: Hvis en er 68 år i år, altså fra 1957-kullet, slår det inn når en er nærmere 70. Hvis en er yngre enn det, slår det inn på et senere tidspunkt. Her er det altså snakk om folk som står i jobb lenge.

Jeg skal ikke påstå at noen tar feil. Jeg er mest opptatt av å si at regjeringen står på det samme standpunktet som vi gjorde før valget. Forslaget er blitt framsatt for Stortinget seks ganger tidligere og blitt avvist. Fremskrittspartiet har heller ikke lagt inn penger og finansiert forslaget i sine alternative budsjetter. De totale kostnadene for forslaget i representantforslaget er i størrelsen 8 mrd. kr for Statens pensjonskasses medlemmer, om lag 600 mill. kr i året. Det ble sagt tidligere i debatten at samordningsfella slår inn ved 67 år, og det er en sannhet med noen forbehold. Dor dem som fortsatt er i jobb, er det altså slik at hvis man f.eks. er født i 1957 og er 68 år i år, slår den inn først ved 69 år og 7 måneder.

Regjeringen har en ambisjon om å øke sysselsettingen. Arbeid er nøkkelen til velferd og frihet. Når flere står i jobb, styrker vi fellesskapet, sikrer velferdstjenestene, og folk får muligheten til å forsørge seg selv. Norge står overfor store utfordringer. Vi blir flere eldre, og det betyr også knapphet på arbeidskraft. Skal vi framover sikre samfunnets bærekraft og opprettholde viktige velferdstjenester, trenger vi å mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet, eller som står i fare for å falle ut. Det er over 630 000 mennesker som verken deltar i arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak, og rundt 100 000 av dem er unge under 30 år. Vi må legge forholdene til rette, gi bistand og støtte, slik at flere kan jobbe. Derfor øker vi bevilgningene til ulike arbeidsrettede tiltak med totalt 550 mill. kr i statsbudsjettet for 2026. Gjennom ungdomsprogrammet tester vi ut om inntektssikring som ikke er knyttet til om de unge har en diagnose, men at de er i arbeidsrettet aktivitet, vil føre til at flere kommer i arbeid og utdanning. Vi etablerer også et rekrutteringsprogram til helse- og omsorgssektoren, særlig for unge som står utenfor arbeid og utdanning. Regjeringen vil starte opp et forsøk med aktivitetspenger til unge i Trondheim kommune, kjent som Et enklere Nav. Forsøket skal undersøke effekten av en ytelse uten medisinske inngangsvilkår med tett og individuelt tilpasset oppfølging og aktivitet. Regjeringen er opptatt av å inkludere flere i arbeid. Til neste år oppretter vi om lag 700 nye plasser i varig tilrettelagt arbeid. Vi øker bevilgningen til varig lønnstilskudd, som har fått sin egen budsjettpost. Vi styrker ordninger for at personer med funksjonsnedsettelse kan jobbe. I tillegg vil vi gi flere hjemmeværende innvandrerkvinner mulighet til kvalifisering ved å øke bevilgningen til tiltaket Jobbsjansen. For at flest mulig skal være i jobb, må vi hele tiden vurdere hvordan velferdsordningene våre er innrettet. Overgangsstønaden for enslige forsørgere ble innført på 1960-tallet. Da var samfunnet annerledes enn i dag. I dag jobber de fleste kvinner, og barnehageplass er også en rettighet. Vi har fått en betydelig utvidet foreldrepermisjon og skolefritidsordninger. Barnetrygden er økt, og barnehageprisene er kraftig redusert. Til tross for dette har overgangsstønaden blitt opprettholdt. Fra 1. juli 2026 er forslaget å fase ut overgangsstønaden for nye mottakere, med unntak av dem med de yngste barna og barn med særlige behov. Regjeringen vil at det skal bli enklere og mer lønnsomt å kombinere arbeid og uføretrygd. Derfor innfører vi et tak på hvor mye uføretrygden reduseres med annen inntekt. Alle skal sitte igjen med mer når de begynner å jobbe. Samtidig øker vi minste inntekt før uførhet for gifte og samboende. Uføreordningen skal bli litt enklere og mer rettferdig ved at den samme minstesatsen skal gjelde for alle uføretrygdede som lever i parforhold, uavhengig av når ytelsen ble innvilget. Endringer i uføreordningen følges opp gjennom lovforslaget vi behandler i dag. Jeg er glad for at en samlet komité stiller seg bak disse forslagene. I budsjettavtalen er vi også enige med våre samarbeidspartnere om at fribeløpet for uføretrygden skal øke til 1 G. Det vil gjøre at flere kan jobbe mer. Det er bra. Samtidig er jeg opptatt av at vi må følge nøye med på hvordan det påvirker antallet mottakere av uføretrygd. Regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre trygge og seriøse arbeidsforhold og styrke arbeidstakernes rettigheter i godt samarbeid med partene i arbeidslivet. Det føres en politikk som stimulerer til høyere organisasjonsgrad og tariffavtaledekning, noe som også bidrar til et seriøst og organisert arbeidsliv. I Norge har vi i all hovedsak gode arbeidsforhold, men det er samtidig slik at useriøsitet, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet utfordrer deler av det norske arbeidslivet. Det er derfor viktig at Arbeidstilsynet har sterk tilstedeværelse og økt synlighet i utsatte bransjer, og at de legger til grunn en streng reaksjonsbruk når forholdene tilsier det. I tillegg er det viktig at Arbeidstilsynet fortsatt fokuserer på å følge opp at virksomhetene ivaretar sitt ansvar for et systematisk forebyggende HMS-arbeid, og bidrar til å hindre arbeidsrelatert sykdom, skade og uforsvarlige arbeidsforhold. Det vil også ha positive virkninger på kampen mot useriøsitet i arbeidslivet. Gjennom både regjeringens forslag til statsbudsjettet for 2026 og budsjettforliket øker vi bevilgningen til Arbeidstilsynet neste år. Som et ytterligere ledd i arbeidet mot useriøsitet øker også støtten til Fair Play Bygg. Jeg er glad for at vi i dag også behandler regjeringens forslag til en ny lov som legger grunnlaget for en særskilt kompensasjonsordning for kjemikalieskadde oljepionerer og etterlatte. Det har vært en lang vei hit, og det er mange som har ventet lenge. Regjeringens forslag gir oljepionerene en viktig anerkjennelse for det arbeidet de har gjort. Forslaget er basert på vurderingene oljepionerkommisjonen gjorde. Kommisjonens utgangspunkt var å vurdere om oljepionerene sto i en vesentlig annen situasjon enn sammenlignbare grupper på land. En del var likt, men kommisjonen vurderte at det var visse forskjeller og foreslo en egen kompensasjonsordning. Regjeringens forslag til kompensasjonsordning ligger tett opp til kommisjonens flertallsforslag. Som beskrevet i lovproposisjonen, har vi samtidig lagt opp til et hurtigspor som gjør at bl.a. de arbeidsmedisinske vurderingene skal gå raskere enn det kommisjonen la til grunn. Jeg vet at oljepionerene og organisasjonene har lagt stor vekt på dette. Jeg vil minne Stortinget om at vi med denne kompensasjonsordningen løfter en arbeidstakergruppe ut av de etablerte fellesløsningene for yrkesskadedekning og etablerer et eget spor der terskelen for å nå gjennom er betydelig lavere enn det som gjelder for andre arbeidstakere. Jeg mener det ikke er unaturlig at kompensasjonsnivået ses i lys av dette. Jeg er glad for at arbeids- og sosialkomiteen i all hovedsak slutter opp om regjeringens lovforslag, men jeg registrerer også at det er uenighet, og at det er flere mindretallsforslag i innstillingen. Slik jeg forstår det, synes noen av disse forslagene å forutsette at ordningen utsettes, ettersom det vil være vanskelig å iverksette en ordning som det senere blir gjort endringer i. Kompensasjonsordningen vil da følgelig også bli dyrere og mer byråkratisk. For regjeringen har det vært sentralt at ordningen kommer på plass så raskt som mulig, slik at oljepionerene og de etterlatte kan få behandlet sine søknader og utbetalt sin kompensasjon. I dag skal Stortinget også behandle representantforslaget om å oppheve samordningsfella, som gjelder samordning av offentlig tjenestepensjon for årskull som er født før 1963. Stortinget har behandlet tilsvarende forslag hele seks ganger siden 2018, og ved samtlige anledninger har et bredt flertall på Stortinget avvist forslaget. Jeg har forståelse og respekt for at flere mener at samordningsregelverket burde være annerledes for disse årskullene. Det er imidlertid uheldig at det framstilles som om det ikke har en kostnad å endre regelverket. De partiene som mener at regelverket skal endres, burde også funnet inndekning for dette i sine alternative budsjetter. Det har ingen gjort. Til slutt vil jeg gjerne takke våre gode forlikspartier Senterpartiet, Rødt, SV og MDG for godt samarbeid og for å lande et flertall for budsjettet.

Nå er det gode bedrifter over hele landet – veldig mange av dem er i regi av kommunene selv – som tilbyr varig tilrettelagt arbeid. I budsjettet for 2026 er det etter budsjettforhandlingene en økning med 700 plasser, og kommunene må også selv være med og medfinansiere plasser til det tiltaket. Jeg er opptatt av at det skal være god tilgang på VTA-plasser over hele landet der folk bor. Nå skal vi i gang med å iverksette hvordan de plassene skal spres, hvor mange det blir i de ulike kommunene. Akkurat hvordan fordelingen blir, skal jeg ikke love noe om til representanten her nå, men jeg er opptatt av at vi klarer å gi et tilbud til flest mulig over hele landet.

For det første mener jeg at det er viktig i seg selv å tydeliggjøre hva slags forventninger vi har til folk som kommer til landet, fordi det er folk som kommer fra land som har en helt annen kultur og helt andre verdier og lover. Her i Norge er det opplagt at det er likestilling mellom kvinner og menn, og at kvinner jobber. I en del andre land er det på ingen måte opplagt, så det i seg selv å være tydelig i forventningene mener jeg er viktig. Nå har vi det forslaget ute på høring. Jeg er spent på å gå gjennom og se hva slags forslag som kommer bl.a. på det med reaksjoner og sanksjoner, for jeg er opptatt av at det i Norge skal være likhet for loven. Det er klart at en skal straffes etter norsk lov hvis en bryter straffeloven, men det er jo allerede slik at hvis en ikke møter opp f.eks. på introprogram, kan en miste støtte, og det å ha sanksjoner som hemmer integrering, og som hemmer at en deltar f.eks. i språkopplæring, tror jeg ikke er et godt svar på de utfordringene. Jeg er først og fremst opptatt av at den erklæringen skal være veldig tydelig i hva slags forventinger vi har til at en selv bidrar når en kommer til landet.

Jeg er opptatt av å se på hva vi kan gjøre for de kommunene som opplever de største utfordringene med sekundærflytting, med opphoping av levekårsutfordringer, og der altfor mange går på sosialstønad og ytelser og ikke er i jobb. Jeg er helt enig med representanten i utfordringsbildet, og så er det ingen enkle løsninger på det. Vi vet at dette er flyktninger som kommer til landet som har veldig ulik bakgrunn, og ulike levde liv med ganske kompliserte livshistorier. Det å si at her skal man lære språk, integreres og få en jobb, ser vi i praksis ikke alltid er så enkelt. Med fare for å repetere meg selv: Jeg jobber for å se på regelverket når det gjelder hvordan vi kan sette inn nye tiltak for å se på hvordan vi kan unngå opphoping av områder med store levekårsutfordringer, og at enkelte kommuner får de store belastningene. Et tiltak vi har gjort, er i anmodningskriteriene å målrette bosettingen i større grad, slik at vi unngår de områdene som har de største levekårsutfordringene.

Jeg må få lov til å presisere at jeg i det forrige svaret viste til tallene som handler om sysselsetting blant ukrainske flyktninger, og det var altså riktige tall. Når det gjelder sekundærflytting, har vi diskutert muligheten for hvordan vi kan forebygge sekundærflytting i sterkere grad. Jeg vet veldig godt at det er en stor utfordring for enkelte kommuner, som Sarpsborg, Fredrikstad og Drammen. Jeg er opptatt av å se på om vi kan gjøre tiltak som gjør at man etter de fem årene kan stilles krav til som ikke gjøres i dag. Jeg er også opptatt av at man skal behandles som andre borgere etter den femårsperioden. Da må vi se på hva vi kan gjøre innenfor lovverket, hva vi kan gjøre som er i tråd med menneskerettighetene. Man blir bosatt de første fem årene og får noen særfordeler. Derfor mener jeg også vi skal se på om det er mulig å stille strengere krav, men jeg er opptatt av at det skal utredes skikkelig, slik at vi ikke stiller krav som er i strid med lover og regler, som jeg mener vi skal følge.

Det er store variasjoner fra kommune til kommune. Hvis vi ser på ukrainske flyktninger, har vi kommuner som har opp mot 80 pst. sysselsetting, og det finnes faktisk også kommuner som har over 80 pst. sysselsetting av ukrainske flyktninger, så det er store variasjoner. Selv om jeg mener at mye av integreringspolitikken er vellykket – mange lærer språk, og mange kommer ut i jobb – er det også store utfordringer. Jeg sier på ingen måte at alt er vellykket. Det er også derfor vi nå legger inn en ekstra innsats spesielt på det som handler om innvandrerkvinners mulighet til å komme ut i jobb. Der ser vi at det er langt for få som er i jobb. Vi styrker Jobbsjansen. Vi forsøker med et utvidet introduksjonsprogram, slik at flere både skal lære språket og bli kvalifisert. Jeg prøver ikke å skjønnmale. Jeg vet veldig godt at det også er store utfordringer med integreringspolitikken, og det er derfor Arbeiderpartiet prioriterer å forsterke integreringspolitikken i sine budsjetter.

Jeg mener jo at jeg svarte på spørsmålet. Regjeringen dekker en rimelig andel, ca. 90 pst. av integreringstilskuddet. Vi vet at det er store variasjoner fra kommune til kommune. I en del kommuner kommer innvandrere og flyktninger seg raskt ut i jobb, er selvforsørget og bidrar med skatteinntekter til kommunen. I andre kommuner vet vi at det er større utfordringer med sysselsetting. Tilskuddet varer i fem år og skal bidra til at kommunene gjør et godt arbeid med bosetting, kvalifisering og integrering. Vi kommer til å følge med i tiden framover for å se hvordan det utvikler seg, for å sikre at vi også framover skal gi en rimelig dekning av kommunenes utgifter.

Integreringstilskuddet bidrar til å dekke en rimelig andel, og det er, som representanten sier, ca. 90 pst. av kommunens gjennomsnittlige utgifter de første fem årene. Det er mange milliarder som brukes til integreringstilskuddet ute i kommunene, og det er også ekstraordinært mange som skal bosettes i den situasjonen vi står i med krigen i Ukraina. Det viktigste vi kan bidra med, og det viktigste kommunene kan bidra med, er å sørge for at folk lærer språket og kommer seg ut i arbeid. Det er bra for den enkelte, og det er bra for kommunene som bosetter. Vi er opptatt av at kommunene skal få god dekning for å tilby det flyktninger og innvandrere som kommer til kommunen, skal få, men også at kommunene tar ansvar for å sørge for at de blir godt integrert, får en jobb å gå til og blir selvforsørget. Det lønner seg både for samfunnet og for kommunene, og det vet jeg også at kommunene gjør en solid jobb for å få til.

Over 100 000 flyktninger er bosatt i Norge de siste fire årene. Ni av ti er fordrevne fra Ukraina. I lokalsamfunn over hele landet har flyktninger fått norskopplæring og arbeidstrening, og stadig flere kommer i jobb. Jeg er dypt imponert over den store innsatsen som legges ned av kommuner, frivillige organisasjoner, arbeidsgivere og lokalsamfunn over hele landet for å integrere ekstraordinært mange. Integrering kan også være utfordrende. Det krever innsats fra den enkelte, men det krever også en stor innsats fra oss som samfunn. Det krever at vi som politikere prioriterer det i budsjettene våre. Vi skal stille krav, men vi må også stille opp for folk. Jeg vil derfor advare mot lettvinte løsninger og store kutt i integreringen. Det er ikke mulig å få flere i jobb, færre på stønad og mindre kriminalitet hvis man kutter i alt som handler om kvalifisering og tiltak som bidrar til god integrering. Det vil også kunne skape parallellsamfunn og økte forskjeller. Derfor bruker vi penger på tiltak som virker, og som gjør at flere innvandrere kommer i jobb og kan forsørge seg selv og sine familier. Det gir trygghet for den enkelte, men det er også bra for Norge. Krigen i Ukraina er på ingen måte over. lntegrerings- og mangfoldsdirektoratet har bedt kommunene om å bosette 13 000 flyktninger til neste år. Regjeringen er innstilt på at Norge skal stille opp for Ukraina, og at de fordrevne som kommer hit, skal ha trygge og gode opphold med en meningsfull hverdag. Samtidig er vi opptatt av at de fordrevne er her midlertidig, og at vi ikke kan ta imot flere enn vi klarer å ta vare på. Regjeringen foreslår over 21 mrd. kr til kommunenes arbeid med bosetting, kvalifisering og integrering i 2026. Rundt 16 mrd. kr går til kommunenes arbeid med ukrainere. Dette vil bidra til at flere lærer norsk, kommer i arbeid og deltar i det norske samfunnet. Regjeringens mål er at flere flyktninger og innvandrere kommer inn i og får stabil tilknytning til arbeidslivet. Deltakelse i arbeidslivet bidrar til økonomisk selvstendighet, nettverk og mulighet til å lære og praktisere norsk. Det gir økt tilhørighet til samfunnet, motvirker fattigdom og utjevner forskjeller. Regjeringen vil at flere som står utenfor, eller som står i fare for å falle ut av arbeidslivet, skal jobbe. Vi styrker derfor budsjettet med 550 mill. kr til aktive tiltak for å inkludere flere i arbeidslivet. For innvandrerbefolkningen ser vi at sysselsettingen blant innvandrerkvinner er lavere enn blant innvandrermenn, og at flere innvandrerkvinner har behov for mer kvalifisering for å komme i jobb. Regjeringen foreslår derfor å styrke Jobbsjansen med 23 mill. kr og etablere en forsøksordning med å tilby introduksjonsprogram til innvandrerkvinner som ikke har rett på programmet etter dagens regelverk. Tiltaket vil forhåpentligvis bidra til at flere hjemmeværende innvandrerkvinner får den kvalifiseringen de trenger for å komme i jobb eller utdanning og bli økonomisk selvstendige. Frivillige organisasjoner gjør en viktig jobb for å inkludere flyktninger og innvandrere med språktrening, møteplasser, kurs og fritidsaktiviteter. I 2026 foreslår vi å bevilge nærmere 200 mill. kr i tilskudd til frivillige organisasjoner. Vi legger også om det navngitte tilskuddet til nasjonale ressursmiljøer til en åpen og søkbar ordning og styrker den med 5 mill. kr. Enkelte kommuner opplever utfordringer knyttet til uønsket sekundærflytting. Regjeringen har derfor skjerpet anmodningskriteriene. IMDi, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, tar i sin anmodning for 2026 hensyn til kommuner som opplever mye sekundærflytting, har levekårsutfordringer og hvor det er en høy innvandrerandel fra før. Regjeringen styrker også tilskudd til områdesatsinger i Oslo og Østfold med 14 mill. kr over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett. Dette vil bidra til å øke sysselsettingen, bedre levekårene og forebygge barne- og ungdomskriminalitet i levekårsutsatte områder. Vi ønsker et samfunn der alle stiller på lik linje og opplever samme muligheter til å bidra i samfunnet og være en del av fellesskapet. Vi trenger at flere kommer i jobb, og at flere med innvandrerbakgrunn kommer i jobb. Med dette budsjettet legger vi til rette for fortsatt god innsats for integrering og inkludering i kommuner over hele landet også til neste år.

Jeg er helt enig med representanten Gunnufsen. Det er en sløsing med ressurser at unge som vil og kan jobbe, ikke får muligheten til å jobbe. Derfor tenker jeg at ungdomsløftet først og fremst skal favne om dem som står litt lenger unna, som ikke er i aktivitet, og som kanskje ikke har fullført videregående opplæring og har den utdannelsen som kreves i mange jobber. Vi må også senke terskelen og finne flere veier inn. Derfor har vi sagt at vi må ha en mer praktisk skole, gi folk arbeidserfaring og møter med arbeidslivet på et tidligere tidspunkt, slik at alle dem som ikke nødvendigvis har en lang formell utdannelse, men som er dyktige arbeidsfolk, får muligheten til å få praksis, få erfaring og komme inn i et arbeidsliv som roper etter arbeidskraft, og klare å matche dem som står på utsiden og det arbeidskraftsbehovet som er. Det ser jeg også fram til at vi skal både jobbe med og diskutere i tiden som kommer.

Det er bra at flere unge vil jobbe, og vi anerkjenner fullt ut fra regjeringens side at det er mange som sliter med å betale regningene sine nettopp fordi vi har hatt og har en periode der økonomien har vært krevende for veldig mange. Jeg er opptatt av at vi prater ærlig om hva som er problemet og ikke prøver å tegne noe glansbilde. Jeg er glad for at sysselsettingsandelen er høy blant unge, og at flere vil inn i arbeidsmarkedet er bra. Min og regjeringens store bekymring er dem som verken er i utdanning eller i arbeid. Det er derfor vi setter inn mest ressurser og tiltak der. Det er arbeidskraft vi trenger, og det er sløsing med ressurser at de ikke er i arbeid. Jeg har ingen tall som viser at det er vanskeligere å få jobb som nyutdannet nå. Vi vet at mange som er nyutdannet og ikke har praksis og erfaring, strever en stund, men vi ser også at de som er utdannet, er ledige i en kortere periode.

Ja, arbeidsledigheten blant personer under 25 år har økt det siste året, og økningen startet sommeren 2022, fra et lavt nivå. Arbeidsledigheten i ungdomsgruppen er nå høyere enn gjennomsnittet for de siste 15 årene. Økningen i ungdomsledigheten de siste tre årene skyldes i liten grad mangel på jobber, men mer at det er flere som ønsker å jobbe. Etter pandemien har vi sett at også sysselsettingen i ungdomsgruppen har økt mye og kommet opp på et høyt nivå. Det er flere unge som vil jobbe, og det er flere unge som er i jobb. De fleste unge som er arbeidsledige, er under utdanning. Den gruppen regjeringen er særlig opptatt av og også særlig bekymret for, er de unge som er verken i jobb eller i utdanning. Om lag 7 pst. av 15–29-åringene er utenfor arbeid og utdanning, jamfør tall fra arbeidskraftundersøkelsen for 2024. Det har ikke vært en tydelig økning i den andelen over tid. Regjeringen har en rekke program og aktiviteter for å øke aktiviteten blant unge som faller utenfor: Ungdomsgarantien gir unge en fast kontaktperson i Nav og tidlig, tett og tilpasset oppfølging. Ungdomsløftet skal styrke innsatsen ytterligere og også prøve ut nye forsøk for å få flere inn i arbeid og aktivitet. Vi skal sette i gang et nytt rekrutteringsprogram i 2026 som handler om å rekruttere flere til helse- og omsorgssektoren, å lette veien for unge som er i Nav, og som skal få en fot i inn i arbeidslivet inn i helse- og omsorgssektoren. Ungdomsprogrammet med en ny inntektssikring for unge, som ikke er betinget av å ha en diagnose, men heller deltakelse i arbeidsrettet aktivitet, er et annet forsøk. Etter et år med lav økonomisk vekst har vi sett tegn til bedrede konjunkturer, og regjeringen forventer at aktiv innsats og bedre økonomiske tider i sum også vil bidra til økt sysselsetting blant unge i 2026.

Kommunene gjør tøffe prioriteringer i budsjettene sine for å klare å prioritere de viktigste velferdstjenestene, og jeg vet at kommuner som Ullensaker, som har en høy andel på sosialhjelp, har forholdsmessig høye utgifter på dette området. Jeg tror det aller viktigste vi kan gjøre, er å bidra til at vi får spredt bosetting, at vi målretter bosettingen på en bedre måte. Det er også derfor vi har skjerpet anmodningskriteriene, for vi vet at en stor andel av dem som går på sosialstønad, er flyktninger eller innvandrere. Det å styre bosettingen og se på tiltak som kan forebygge sekundærflytting, slik at folk blir boende i sin bosettingskommune, vil også være et bidrag til at de kommunene som nå opplever en opphopning av levekårsutfordringer, blir avlastet, ved at færre flytter til kommunen og er avhengige av sosialstønad. Det er også et privilegium for en kommune å vokse og få nye innbyggere – det betyr jo også skatteinntekter – men jeg skjønner at det også betyr press på kommunale tjenester.

Integreringstilskuddet skal dekke den gjennomsnittlige kostnaden kommunene har med bosetting og integrering av flyktninger. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre i fellesskap, stat og kommune, er å sørge for at flere blir selvforsørget, at flere kommer seg i arbeid. Ikke minst ser vi at mange kommuner – og Ullensaker er en av de kommunene – får et uforholdsmessig stort antall sekundærflyktninger, altså mennesker som flytter til kommunen fra sin opprinnelige bosettingskommune. Det vet vi er en stor belastning, og jeg forstår at kommuner som Ullensaker synes det er krevende. Men jeg tror det aller viktigste vi kan gjøre i fellesskap, er å sørge for at flere kommer i arbeid raskt, og sørge for at vi forsterker integreringspolitikken, som også betyr at kostnadstrykket blir mindre for kommunene.

Det er mange kommuner og fylkeskommuner som opplever den økonomiske situasjonen som utfordrende, og det viktigste regjeringen kan bidra med, er å jobbe for gode rammebetingelser for kommunene og for kommunesektoren som helhet. For regjeringen er det viktig å sikre kommunesektoren et godt og forutsigbart inntektsgrunnlag som bidrar til økonomisk balanse, slik at innbyggerne, uavhengig av bakgrunn, kan få et godt tjenestetilbud. Det er samtidig viktig å understreke at kommunene har et selvstendig ansvar for å tilpasse aktivitetsnivået til inntektene de har, gjennom gode prioriteringer og gode lokale løsninger. Det vet jeg også at kommunene gjør. Kommunenes frie inntekter øker hvert år med anslåtte merkostnader som følge av demografiske endringer, og endringer i innbyggertall og demografi for den enkelte kommune fanges opp gjennom kriteriene i inntektssystemet. Et av hovedmålene med inntektssystemet er å utjevne kommunenes forutsetninger for å kunne levere likeverdige tjenester til sine innbyggere. I fjor la vi fram en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunene, som bl.a. sikrer en jevnere fordeling av skatteinntektene mellom kommunene. Nå som mange kommuner opplever en krevende økonomisk situasjon, er det viktig med et inntektssystem som er faglig oppdatert, og som omfordeler skatteinntekter på en bedre måte. Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet får kommunene kompensasjon for ufrivillige kostnadsforskjeller mellom kommunene, bl.a. knyttet til befolkningssammensetning og sosioøkonomiske forhold. Kriterier som fanger opp forskjeller i levekår, bl.a. flyktninger uten integreringstilskudd, innvandrere mellom 6 og 15 år og personer med lav inntekt, har samlet sett fått større vekt i det nye inntektssystemet. I tillegg ble det gjort endringer i kommunenes skattegrunnlag, og graden av utjevning av skatteinntekter har økt. Dette er endringer som har kommet kommuner som Ullensaker til gode. Regjeringen har prioritert kommunesektoren, og sektoren har fått om lag 15 mrd. kr i vekst i frie inntekter i inneværende år. Neste år styrker vi kommuneøkonomien ytterligere, og det legges opp til en vekst i de frie inntektene til kommunesektoren på om lag 8,3 mrd. kr. Samtidig kan ikke situasjonen i kommunene løses med penger alene. Kommunesektoren står også overfor store omstillinger i årene som kommer, ikke minst fordi demografien endrer seg. Mange kommuner har gjort mye allerede og står midt i omstillingen. Det er nødvendig å gi kommunene større frihet i oppgaveløsningen. Derfor har regjeringen satt ned en kommunekommisjon, som går gjennom statens styring av kommunesektoren, og den leverer sin første rapport på nyåret.

Jeg vil starte med å si, som jeg også sa innledningsvis, tusen takk til interpellanten, som tar opp et så viktig tema. Vi trenger også en bredere politisk debatt om det, så det ønsker jeg velkommen. Det er veldig alvorlig når 5 pst. oppgir at de har opplevd å bli utsatt for vold på arbeidsplassen det siste året. Det er veldig mange enkeltpersoner, arbeidstakere, som går på jobb hver eneste dag, mange av dem for å yte gode tjenester i førstelinjen i møte med folk – enten det er på en institusjon, på en skole eller i velferdsetaten vår. Noen blir møtt med alvorlig vold. Det er heldigvis ikke så mange, men det er både diskriminering, hatytringer og trusler. Arbeidsmiljøloven er en viktig beskyttelse, og oppfølging av arbeidsmiljøloven er viktig, men det er også veldig viktig at vi jobber bredere – at vi arbeider mot diskriminering, arbeider for likestilling og arbeider for å sørge for at det får riktige konsekvenser og blir fulgt opp når alvorlige hendelser skjer. Det handler om helse, det handler om justis, det handler om veldig mange fagområder, og regjeringen skal ta ansvaret for å følge opp innsatsen på flere områder. Arbeidstilsynet sa også til meg så sent som i går at det er store mørketall når det gjelder hendelser som blir rapportert om, som representanten Hussein var inne på. Det er store mørketall, det er mange som ikke sier fra. Det gjelder den enkelte som blir utsatt for dette – det kan også være frykt for hva som vil skje hvis en sier fra – men også arbeidsgivere må ta sitt ansvar og rapportere om hendelser og bidra til at enkelthendelser fører til sikringstiltak og tydeligere risikovurderinger. Hvis vi skal oppnå målet vårt om at flere skal inn i jobb, er det aller viktigste å starte med å sørge for at det faktisk er trygt å gå på jobb i Norge. Heldigvis opplever de aller fleste det, men det er for store tall her, og det er også for store mørketall. En felles innsats for å forebygge diskriminering, vold og trusler og for å sørge for at lovverket blir fulgt opp, er et politisk ansvar, men det er ikke minst et stort ansvar som både partene og arbeidsgivere må ta.

Takk til interpellanten. Som representanten Viljugrein understreker, og som jeg er helt enig i: Det handler om oppfølging og etterlevelse av regelverket her. Arbeidsmiljøloven er klar på hva som er viktige og nødvendige vurderinger når det gjelder både nattarbeid, alenearbeid og hvor viktig HMS-tiltak og HMS-arbeid er for å sikre ansatte på jobb. Så er jeg glad for å si at jeg så sent som i går var i Trondheim og besøkte Arbeidstilsynet og fikk en grundig gjennomgang av Arbeidstilsynets arbeid og ikke minst prioriteringer. Tamima-saken var et helt naturlig tema der, nettopp fordi den er et så alvorlig bakteppe for nødvendigheten av å følge opp dette arbeidet. Det Arbeidstilsynet er tydelig på, er at for 2026 vil de prioritere å gå inn og gjøre tilsyn i private institusjoner. Det er grunn til å tro at risikoen er stor der. Jeg har ingen tall å komme med nå, og jeg skal heller ikke synse om tall, men det er grunn til å tro at når lønnsomhet blir en for viktig faktor, kan det selvfølgelig gå ut over bemanningen. Det gjelder alle arbeidsplasser, offentlige og private. Men lønnsomhet er aldri et argument for å sette sikkerheten og tryggheten til ansatte på jobb i fare. Arbeidstilsynets arbeid, når det gjelder både private institusjoner og på andre områder, handler veldig mye om å se til at arbeidsgivere tar ansvaret sitt når det gjelder å vurdere risiko for den enkelte arbeidstaker, spesielt når det gjelder alenearbeid og nattarbeid, der vi vet at risikoen kan være stor, utsatte bransjer og ikke minst hvor viktig det forebyggende HMS-arbeidet er. Så vil jeg bare gjenta det jeg sa om bransjeprogram. Det at partene gjør et arbeid i fellesskap, det at arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden jobber godt med forebygging, er viktig for å forebygge de alvorlige hendelsene. Men det er også viktig å forebygge sykefraværet, som vi vet er høyt, og der vi vet at en tredjedel av det skyldes forhold på arbeidsplassen. Det å vite at en har en arbeidsplass som er trygg, som er god, og der en vet at en kan komme seg hjem igjen i god behold etter endt arbeidsdag, er helt avgjørende for at folk skal kunne gå på jobb.

Jeg vil innlede med å takke interpellanten for å ta opp en svært viktig sak, en sak som i høyeste grad er viktig for regjeringen. Bakteppet for interpellasjonen er det aller mest alvorlige – det tragiske drapet på en ansatt på jobb tidligere i år. Det skal være trygt å gå på jobb i Norge, og det er aldri akseptabelt å bli utsatt for vold på arbeidsplassen. Likevel oppgir 5 pst. av de sysselsatte at de har vært utsatt for jobbrelatert vold i løpet av det siste året. Det er i hovedsak tredjepersoner, som f.eks. brukere, elever, innsatte, kunder eller pasienter, som utøver vold og trusler mot arbeidstakere. Vi vet også at kvinner er mer utsatt enn menn. En forklaring på dette kan være at flere kvinner enn menn jobber i såkalte utsatte bransjer. Blant de mest utsatte er vernepleiere, sosialarbeidere, pleie- og omsorgsarbeidere, sykepleiere, politi, vakter o.l. Det kan være grunnskolelærere og førskolelærere. Som jeg straks vil komme tilbake til, kan ansatte i velferdsforvaltningen være spesielt utsatt. Vi vet mye om hvordan vold og trusler kan forebygges, og det er tydelig nedfelt i arbeidsmiljøregelverket. Her, som ellers, er det arbeidsgiverne som har ansvaret for at regelverket etterleves. De to grunnleggende kravene er for det første at en arbeidsgiver, i samråd med de ansatte, skal vurdere hvilken risiko arbeidstakerne har for å bli utsatt for vold. Det følger direkte av reglene at alenearbeid, når på døgnet det arbeides, bemanning og kompetanse skal inngå i risikovurderingen. Også individuelle forhold, som f.eks. kjønn eller minoritetsbakgrunn, skal inngå når det er relevant. For det andre: Dersom risikovurderingen tilsier det, må arbeidsgiver iverksette nødvendige tiltak. Det kan være fysiske sikringstiltak, alarm, økt bemanning eller en kombinasjon av flere tiltak. Det er min klare oppfatning at dersom virksomhetene får gjort gode risikovurderinger og gjennomfører hensiktsmessige tiltak som reduserer risikoen, vil veldig mye være gjort. Slik jeg ser det, er ikke problemet manglende regelverk, men mangel på etterlevelse. I det bildet har naturligvis også Arbeidstilsynet en viktig rolle, både som tilsynsmyndighet og som veileder. De siste fire årene har Arbeidstilsynet gjennomført mer enn 2 500 tilsyn med vold og trusler som tema, og det er gjennomført en rekke veiledningsaktiviteter. Mitt klare signal er at Arbeidstilsynet må fortsette å prioritere tilsyn og veiledning. Interpellanten tar også opp sikkerheten i velferdsforvaltningen. Det er et faktum at ansatte i Nav er utsatt for utskjelling, trusler eller trakassering, og noen opplever vold. Det har skjedd to drap på ansatte ved Nav-kontorer, i 2013 på Nav Grorud og i 2021 på Nav Årstad. Etter den siste hendelsen utførte Arbeidstilsynet tilsyn med 141 Nav-kontorer, noe som også resulterte i en rekke forbedringstiltak. Samtidig har også arbeids- og velferdsdirektoratet og KS gjort en helhetlig gjennomgang av Nav-ansattes sikkerhet. Det resulterte i en rapport som foreslo åtte hovedtiltak for å forebygge og for å forbedre sikkerheten for ansatte på Nav-kontorer. Det jobbes aktivt med disse tiltakene i arbeids- og velferdsforvaltningen. Blant annet er det laget en veileder for fysisk sikring av lokaler, det er gjennomført risikovurderinger av vold og trusler, og det er utarbeidet opplæringsmateriell for ansatte. Avslutningsvis vil jeg peke på at det under den nye IA-avtalen nå opprettes bransjeprogram for hjemmetjeneste, skole/SFO og barnevern. Jeg mener dette vil være gode arenaer for å samarbeide om tiltak som er tilpasset det risikobildet vi ser i ulike bransjer.

Jeg vil takke for en interpellasjonsdebatt som tar opp et veldig viktig tema, og som har stor betydning for tilliten til velferdsforvaltningen vår. Jeg deler bekymringen – både fra interpellanten og fra flere representanter her – for om Nav er godt nok rustet for de store oppgavene etaten står framfor, både for å få flere i jobb og for å sikre inntekt for dem som er avhengig av ytelser til livsopphold. Nav er den største og viktigste organisasjonen i vårt velferdssystem. Derfor er det også viktig at vi diskuterer Nav her i Stortinget, og at vi har en bred politisk debatt om hvordan vi ruster Nav best mulig for framtiden. Som jeg la vekt på i mitt innlegg innledningsvis, er det viktig at Nav nå gjennomfører tiltak for å unngå den typen feil som Riksrevisjonen i år har pekt på. Det gjelder både svikt i internkontrollen og for dårlig styring av arbeidsmarkedstiltak. God styring og kontroll er avgjørende for tilliten til Nav. Den eksterne gjennomgangen av internkontrollen i Nav vil også gi oss nødvendig innsikt i og anbefalinger om hvordan det skal følges opp på en best mulig måte. De anbefalingene vil jeg ta fatt på så raskt som mulig. Regjeringen er opptatt av at Nav skal ha gode rammebetingelser for å løse de store og viktige oppgavene som etaten har ansvar for. Derfor har vi sørget for å styrke Navs driftsbudsjett i alle budsjett etter at regjeringen tok over. Jeg merker meg at representanten Molberg også peker på at det er nødvendig å avbyråkratisere, og at ostehøvelkuttene skal bidra til nettopp det. Det er en ærlig sak å ville kutte i Nav, men da må vi også prate ærlig om hvilke konsekvenser det får. Jeg undrer meg om Høyre vil kutte i Nav kontroll, der det er et stort behov for nettopp å sikre at fellesskapets penger blir brukt riktig. Vil Høyre kutte i det som går til veiledere som følger opp den enkelte som går på Nav, eller ungdommen som trenger tett og god oppfølging? Ja, det er mange statistikker i Nav som er for dårlige. Antallet unge som går på uføretrygd, er alarmerende høyt. Det ble nær doblet da Høyre satt i regjering. Sykefraværet er for høyt, og det er et langsiktig arbeid å klare å bidra til å snu de statistikkene. Det er en av de viktigste jobbene Nav har, og det er også et politisk ansvar å ruste Nav for at den jobben kan bli gjort så bra som mulig. Jeg imøteser at det kommer flere forslag her i dag. Jeg vil ikke konkludere nå på hva som er riktig, men som jeg har sagt tidligere, ønsker jeg å følge opp det arbeidet. Kanskje er Nav for stort, men det er også slik at det å motta ytelser og det å få aktivitetsretting bør ses på i sammenheng. Folk fortjener bedre enn lettvinte løsninger. Det er et politisk ansvar å sørge for at vi ruster Nav for framtiden, og det ansvaret er jeg beredt på å ta.

Jeg er enig i veldig mye av det som er sagt her. Jeg vil også understreke at arbeidet med Nav på ingen måte er et arbeid for å jakte på syndebukker eller å vise lettvint handlekraft. Utfordringene vi står overfor med å sørge for at velferdssystemet vårt fungerer så godt som mulig, er større og viktigere enn som så. Som jeg sa i stad: Jeg har ikke alle svar i dag på hva vi bør gjøre med Nav. Nettopp derfor mener jeg det er viktig at vi i fellesskap bruker litt tid på å se på hvor de største utfordringene er, og hva slags Nav vi trenger for å gi best mulige og enklest mulige tjenester med høy kvalitet i årene som kommer. Gjennomgangen av internkontrollen skal i gang ganske raskt. Da ser vi også på hvor det er behov for å sikre at vi har god nok kvalitet på det som blir gjort, og at vi har god kontroll på pengene, slik Riksrevisjonen understreket. Vi skal også få på plass en ny Nav-direktør, som skal ta fatt på de utfordringene. Så er jeg opptatt av å se på det forbedringsarbeidet som allerede er i gang, og på behovet for ytterligere tiltak. Jeg har sagt fra min første dag som arbeidsminister at jeg er interessert i å gå inn i disse utfordringene. Jeg er ikke interessert i å feie dem under teppet og tro at de blir borte av seg selv. Vi er i ferd med å følge opp i arbeidsmarkedsmeldingen, og vi er i ferd med å følge opp områdegjennomgangen av helserelaterte ytelser. Det er planlagt et forbedringsarbeid knyttet til kvalitet i saksbehandling, sikkerhet og internkontroll, som jeg nevnte, og det er nødvendig å fortsette moderniseringen av Navs IKT-systemer. Folketrygdlovutvalget, som ble vedtatt på fredag, er også et nødvendig arbeid, for det er nettopp det at regelverket er komplisert, som gjør at det er vanskelig for Navs ansatte å anvende det på en best mulig og effektiv måte. Dette er et regelverk som er komplisert å automatisere. Det gjør at det blir vanskelig å standardisere enkle tjenester slik at vi kan frigjøre ressurser til det som er mer komplisert oppfølging. Jeg er opptatt av at vi skal finne løsninger, men jeg er også opptatt av at vi bruker litt tid på å se på hva som er utfordringene, og ikke hoppe raskt til løsningen her i dag. Dette er spørsmål som jeg er i gang med, og som jeg skal bruke mye tid på. Jeg er opptatt av at vi er systemkritiske, og at vi gjør noe med det som ikke fungerer, for vi har et felles mål her, og det er best mulige tjenester, enten man skal motta en ytelse, eller man skal ha god oppfølging for å komme seg tilbake i jobb.

Nav har et omfattende, viktig og krevende samfunnsoppdrag. Nav betjener rundt 2,8 millioner brukere hvert eneste år, og etaten forvalter et komplisert regelverk og har en stor oppgave med å gi dem som står utenfor arbeid, nye muligheter. Det å styre og utvikle Nav er en krevende jobb. Feil vil skje, men noen feil er så alvorlige at det må få en konsekvens. Som jeg har understreket tidligere, er jeg som ansvarlig statsråd helt avhengig av å få riktig informasjon fra Nav om vesentlige forhold i styringen av etaten. Når det gjelder svakhetene i internkontrollen som Riksrevisjonen pekte på i sin regnskapsrevisjon, har jeg allerede bestilt en ekstern gjennomgang. Det er et arbeid som skal gi en grundig vurdering av hvor vi står, og hvilke grep som må tas for at internkontrollen skal bli bedre, slik Riksrevisjonen anbefaler. Siden etableringen av Nav har det skjedd store endringer av både organisasjon, systemer og tjenester. Dette har vært et utviklingsarbeid ulike regjeringer har stått bak. Etter pandemien og i de siste årene har vi sett for lange saksbehandlingstider på enkelte ytelser. Regjeringen har derfor også styrket det arbeidet med ekstra midler, noe vi ser positive resultater av. Saksbehandlingstidene er i ferd med å bli gradvis forbedret. På lengre sikt vil arbeids- og velferdsetaten likevel stå overfor demografiske endringer som vil sette ytterligere press på saksbehandlingskapasiteten i etaten. Store ostehøvelkutt er derfor ikke veien å gå for å gi Nav de rammebetingelsene de trenger for å gjøre jobben de er satt til. Modernisering av IKT-systemer har pågått over flere år, og det er fortsatt store behov for å skifte ut gamle systemer. Det er nødvendig for at Nav skal bli mer effektivt, ha tilstrekkelig kontroll og møte utfordringer med økende saksmengder. Arbeidet for å forebygge og avdekke trygdemisbruk er høyt prioritert. Grov trygdesvindel er ofte kombinert med annen type arbeidslivskriminalitet eller andre former for økonomisk kriminalitet. Arbeids- og velferdsetaten er derfor en viktig deltaker i a-krimsamarbeidet, ikke minst for å bekjempe trygdesvindel. Navs viktigste arbeid framover er å bidra til at flere kommer i arbeid, og at færre går på trygd. Samtidig skal etaten sørge for at de som trenger det, får riktig ytelse til riktig tidspunkt. Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av at Nav skal ha gode rammebetingelser for å løse de store og viktige oppgavene etaten har ansvar for. Nettopp derfor har vi sørget for å styrke Navs driftsbudsjett i våre budsjett etter at regjeringen tok over, og etter at den borgerlige regjeringen gjennomførte ostehøvelkutt på flere hundre millioner kroner. Det er mye i Nav som går veldig bra. Likevel er det, som interpellanten viser til, fortsatt utfordringer som må tas tak i. Jeg har ikke i dag alle svar på hva vi bør gjøre for at Nav skal bli enda bedre. Dette er imidlertid et arbeid jeg er i gang med, og som jeg gleder meg til å ta videre fatt på for å sikre at flere kommer i jobb, og at flere får den tjenesten de har behov for.

Anmodningsvedtaket om sømløs overgang fra skole til VTA jobber vi for å følge opp, og det mener jeg er viktig. Vi har startet arbeidet med å vurdere de problemstillingene og se på arbeidstilbudet til den målgruppen for VTA i sammenheng med utdanningstilbudet til den samme gruppen. Jeg har ikke akkurat et tidspunkt å komme tilbake til representanten med nå, men det jobber vi med å følge opp, og vi vil behandle det så raskt som mulig. Samtidig må det også foretas en arbeidsevnevurdering. Alle andre muligheter skal vurderes før man får en VTA-plass eller eventuelt en beslutning om uføretrygd. Derfor er det også viktig å se på utdanningstilbudet og hvilke muligheter for aktivitet og jobb den enkelte har i etterkant. I dag er det slik at 14 000 har VTA-plass. Jeg vet at flere kommuner og bedrifter har sagt at de har ventelister. Nøyaktig hvor mange det er, har jeg dessverre ikke tall på.

Det er ingen grunn til at dette trenger å ta veldig lang tid. Som jeg sa, er det vanlig i slike saker at en har en høringsfrist på tre måneder. Dette er ikke nødvendigvis en stor og komplisert sak. Mitt mål er å legge til rette for at det kan gå så raskt som mulig, men at en har en høringsrunde og gjør det nødvendige arbeidet som skal til for å få til en forskriftsendring.

Vi har sett enkelthistorier om personer som går på VTA, bl.a. Tore, som sier at han ønsker å stå lenger i arbeid. Det tror jeg Tore på, og det er nok også flere som Tore, som har lyst til å fortsette etter at de har fylt 67 år. Derfor er jeg positiv til at vi skal kunne gjøre denne endringen, slik at en kan jobbe lenger. Men jeg mener likevel at det er grunn til å ha respekt for høringsinstansene og de berørte som er involvert her, og ha en høringsrunde, som vi pleier å ha ved forskriftsendringer – se på hvor mange det kan være snakk om, hva kommunene tenker om det, hva vekstbedriftene selv tenker om det, og ha en grundig prosess. Jeg tror at mange vil være positive til det, men av respekt for alle som er involvert, mener jeg at vi fint tåler å ha en høringsrunde og en høringsfrist på tre måneder før vi konkluderer i saken.

Representantene Molberg, Gunnufsen, Hagerup og Stokkebø har foreslått at Stortinget ber regjeringen sikre at seniorer kan fortsette i arbeidsmarkedstiltaket varig tilrettelagt arbeid også etter fylte 67 år. Jeg er positiv til å se på hvordan dette kan gjøres. Årsaken til at de som nå jobber gjennom VTA, må gå av ved 67 år i dag, er at tiltaket er knyttet til uføretrygden. Etter folketrygdloven er det et vilkår for å motta uføretrygd at den trygdede er mellom 18 år og 67 år. Etter fylte 67 år vil den det gjelder, ha krav på alderspensjon, men ikke på uføretrygd. Det følger av dette at tilskuddet arbeids- og velferdsetaten gir til arbeidsgiver, stoppes når VTA-deltakeren fyller 67 år. Det betyr på ingen måte at arbeidsgiver har plikt til å si opp VTA-deltakeren, men i de fleste tilfeller vil avtalen mellom arbeidsgiver og deltaker sies opp når Nav stopper tilskuddet. I pensjonsforliket er det enighet om gradvis økning av pensjonsalder i takt med forventet levealder. Forliket innebærer at aldersgrensen for når uføre går over til å motta alderspensjon, gradvis skal øke. Det betyr også en høyere aldersgrense for å delta i VTA, men dette vil ta en del tid. Det er et prinsipp som ligger til grunn for VTA: å behandle deltakerne mest mulig på lik linje med andre arbeidstakere. Det er også mitt utgangspunkt. Jeg vil derfor vurdere å legge til rette for at personer som deltar i VTA når de fyller 67 år, skal kunne fortsette i tiltaket i kombinasjon med alderspensjon. Utredningsinstruksen krever at forslag til forskriftsendringer sendes på høring. Jeg tar sikte på å gjøre dette i løpet av våren. Jeg mener at det vil være å vise liten respekt for høringsinstansene å konkludere i saken allerede før høringen. Jeg ber derfor om at Stortinget ikke trekker noen endelig konklusjon i dag.

Et unntak må vurderes. Nå kommer det en hjemmel der barnevernstjenesten og barnevernet får muligheten til en varslingsplikt der man kan inndra pass eller ikke utstede pass for å unngå en reise. I den lovendringen her skal det ligge en veldig grundig vurdering til grunn av hva som er grunnen til at man skal varsle og altså utstede et forbud, hva det er mulig at barnet kan utsettes for i et skadelig utenlandsopphold, men også hva som er vurderinger som gjør at man kan bruke den unntaksbestemmelsen. Dette er vanskelige saker, og det er vanskelige vurderinger. Det er derfor vi er så opptatt av at de vurderingene skal gjøres veldig grundig, til barns beste, også hvis man skal bruke unntaksbestemmelsen, men at den er et viktig virkemiddel for å ivareta barns beste og barns rett til medvirkning.

Jeg mener at det forslaget til lovendring som ligger her i dag, går et langt skritt i å forebygge at unger blir tatt med på skadelig utenlandsopphold, og at det også er en grundig vurdering som skal ligge til grunn for barns beste. Forslaget og vurderingen her er også at det går an å praktisere en snever unntaksbestemmelse på en måte som gjør at barn ikke blir isolert og ikke får delta i det som er bra sosial aktivitet for et barn. Vi vurderer det dithen at det er nødvendig med den unntaksbestemmelsen, men vi har veldig mange færre virkemidler dersom et barn allerede er tatt med til utlandet, så å forebygge det og sikre seg at man i så stor grad som mulig klarer å stoppe reiser som kan bidra til skadelig utenlandsopphold, er hele formålet med denne loven.

Et utreiseforbud vil være et svært inngripende tiltak som berører både barns og familiers menneskerettigheter. Derfor er jeg også opptatt av at loven utformes i tråd med menneskerettighetskonvensjonens krav til både nødvendighet og forholdsmessighet. Et vedtak om utreiseforbud skal gjelde i en avgrenset periode, og det gjelder alle land og alle typer reiser, men det kan også være reiser som f.eks. en skoletur eller et idrettsarrangement i utlandet, som også er barnets beste å få lov til å delta på. Derfor mener vi at hvis man ikke har et snevert unntak, kan det også bety at barn kan isoleres og gå glipp av viktige opplevelser i det som for mange allerede vil være en krevende livssituasjon. Den foreslåtte unntaksbestemmelsen er utformet som et snevert unntak fra det som også i utgangspunktet er et strengt utreiseforbud.

I dag behandler vi en proposisjon som berører noe av det mest grunnleggende vi har ansvar for: barns rett til trygghet, frihet og beskyttelse mot vold og overgrep. Lovforslaget gir oss nye og nødvendige verktøy for å hindre at barn blir utsatt for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresmotivert vold eller andre skadelige handlinger i utlandet. Vi vet at barn i Norge har blitt og blir utsatt for slike skadelige utenlandsopphold, og når et barn er tatt med ut av landet, er det begrenset hva vi får gjort. Konsekvensene kan være dramatiske: tap av skolegang, tap av frihet, og i verste fall livslang undertrykkelse. Det er vår plikt å handle. Derfor foreslår vi nå nye lovbestemmelser i flere lover, som totalt sett skal bidra til bedre beskyttelse av barn som risikerer skadelige utenlandsopphold. Det foreslås en ny lovbestemmelse i barnevernsloven om vedtak om utreiseforbud for barn som risikerer å bli utsatt for skadelige utenlandsopphold, med mulighet for akuttvedtak for å beskytte barnet umiddelbart. Barnevernstjenesten får varslingsplikt til politiet og utlendingsmyndighetene, brudd på utreiseforbud gjøres straffbart, og det skal ikke utstedes pass eller ID-kort med reiserett til barn som omfattes av forbudet. Dette er konkrete tiltak som gir barnevernstjenesten og politiet mulighet til å gripe inn før skaden skjer. Vi styrker beskyttelsen av barn og sender et tydelig signal om at Norge ikke tolererer at barn fratas sine rettigheter. Tiltakene kommer i tillegg til det forebyggende arbeidet i Norge, gjennom bl.a. oppfølgingen av tiltak i den nye handlingsplanen «Sjef i eget liv» og det viktige arbeidet til de særskilte tjenestene på feltet, som Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, og mangfoldsrådgivere i skolene. Barn har rett til beskyttelse mot vold og overgrep. Dette er nedfelt i både norsk lov og internasjonale konvensjoner. Når vi ser at negativ sosial kontroll og æresmotivert vold fortsatt rammer barn i vårt samfunn, må vi svare med handling. Arbeiderparti-regjeringen prioriterer arbeidet med å bekjempe negativ sosial kontroll og æresmotivert vold høyt. Med lovforslaget følger vi opp anbefalinger fra NOU 2024: 13, Lov og frihet, og proposisjonen er en del av regjeringens bredere arbeid mot tvangsekteskap og skadelig kontroll. Regjeringen vil også vurdere utvalgets øvrige forslag, med mål om å få på plass nødvendige lovendringer. Arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er en av vår tids store frihetskamper. Vi må stå samlet om dette – på tvers av partier – for å bidra til at alle som bor i Norge, kan leve et fritt liv.

For å svare på spørsmålet: Jeg har ikke tenkt å foreslå å endre det. Noe av bakgrunnen var jo også, som jeg var inne på, at tillitsvalgte ikke skulle måtte inngå en avtale på en serviett med en sjef, men at det var behov for å heve terskelen. Det er imidlertid viktig å si at adgangen til å inngå avtale om innleie på ingen måte forutsetter at ansatte i bemanningsforetakene er organisert eller omfattet av en tariffavtale, så den koblingen representanten gjør mellom ulovlig press om organisering og innstramminger i innleieregelverket, framstår litt søkt for meg, for det er ingen kobling der. Vi må også huske at det er bemanningsforetakene som er problemet her. Det er bemanningsforetakene som også da, hvis det som står i VG, stemmer, har bedt om tvangsinnmelding av arbeidstakere. Jeg har lyst å understreke nok en gang: Dette er helt frivillig, og det regner jeg med at bemanningsforetak og fagforeninger forholder seg til – at medlemskap for en arbeidstaker skal være frivillig.

Jeg er opptatt av at vi har sterke fagforeninger, og at vi har et lovverk som gir partene muligheten til å forhandle på arbeidsplassen. Kravet til tariffavtale med fagforening med innstillingsrett ble tatt inn i loven på bakgrunn av opplysninger om at en del lokale tillitsvalgte opplevde press for å inngå avtale om innleie, og da ble terskelen hevet. En fagforening med innstillingsrett omfatter enhver fagforening med 10 000 ansatte, og 98 pst. av organiserte arbeidstakere er tilknyttet en fagforening med innstillingsrett. Alle hovedsammenslutningene og de aller fleste underliggende forbund i hovedsammenslutningene har nå mer enn 10 000 ansatte. LO er en stor arbeidstakerorganisasjon, men det er altså slik at samtlige hovedsammenslutninger er så store.

Jeg er glad for å få det spørsmålet, som gir meg muligheten til å oppklare flere forhold. Det korte svaret på representanten Molbergs spørsmål er nei. Jeg mener ikke at arbeidsmiljøloven bidrar til tvangsinnmelding i fagforeninger. Vi har en lang tradisjon for at enkelte regler kan fravikes gjennom tariffavtale, og det er ikke noe nytt. Slike regler gir fleksibilitet og gjør det mulig for partene å finne løsninger som er tilpasset den enkelte bransje og virksomhet, samtidig som arbeidstakerne er sikret et klart minimumsvern. Det styrker partenes innflytelse, og det støtter opp om den norske modellen med et organisert arbeidsliv. For et mer omfattende fravik, som større endringer i arbeidstid eller innleie utover lovens hovedregel, kreves det tariffavtale med en fagforening med innstillingsrett. Det sikrer at ordningene blir framforhandlet av mer likeverdige parter, med tilstrekkelig styrke og kompetanse. Det betyr ikke at bestemte rettigheter er knyttet til en bestemt organisasjon, primært LO, slik representanten later til å tro. En fagforening med innstillingsrett er enhver fagforening med over 10 000 medlemmer, og nesten alle organiserte arbeidstakere i Norge er tilknyttet en fagforening med innstillingsrett. Medieoppslagene det her refereres til, knytter seg til bemanningsbransjen – en bransje denne regjeringen har hatt stort fokus på. Ansatte i bemanningsforetak har ofte en svakere tilknytning til arbeidsplassen og mindre innflytelse over egne arbeidsvilkår enn fast ansatte. De opplever ofte større usikkerhet om jobb og inntekt, uforutsigbare arbeidstider og begrensede muligheter for opplæring og karriereutvikling. Dette har vært en sentral begrunnelse for de innstrammingene regjeringen har gjort i innleieregelverket. Regjeringen ønsker et trygt arbeidsliv, der faste, direkte og hele stillinger er hovedregelen. Vi mener at det organiserte arbeidslivet er det viktigste for å bekjempe useriøse forhold og sikre gode arbeidsvilkår. Derfor er det positivt at mange arbeidstakere velger å være medlem av fagforeninger, og det er bra at arbeidsgivere ønsker tariffavtaler i sine virksomheter. Når det er sagt, er jeg selvfølgelig helt enig i at det er uholdbart dersom ansatte blir tvangsinnmeldt i fagforeninger. Medlemskap i en fagforening skal være frivillig. Tvang eller andre former for press fra arbeidsgiver er ikke bare uakseptabelt – det er i strid med norsk lov.

Jeg har sagt at hvis vi skal fortsette prosessen, mener jeg det er riktig at de organisasjonene som representerer fiskeres interesser, som er mange, skal få lov til å revurdere sine anbefalinger. Jeg opplever også at det egentlig er det representanten ber om. Det er slik at fiskere får inntektene sine på ulike måter. De får det gjennom hyre, altså lønn, og de får det gjennom lott, som er en utbetaling av en andel av en fangst. Fiskere som er arbeidstakere, som får lønnen sin gjennom hyre, får også en tjenestepensjon. Så en kan både være selvstendig næringsdrivende, og en kan få lønn som arbeidstaker der en har en hyre og en lønn. Jeg mener at de ordningene som vil ligge til grunn ved at fiskere likebehandles med andre selvstendige næringsdrivende, men fortsatt ivaretar deres interesser som arbeidstakere, er en god løsning.

Regjeringen har lagt fram sitt forslag til lukking av fiskerpensjonen i dag. Slik jeg opplever salen her nå, vil ikke det få flertall. Da er jeg opptatt av at hvis det nå skal tilbake, bør vi gi organisasjonene muligheten til å revurdere sine anbefalinger. Jeg opplever også, med tanke på det representanten ber om, i forbindelse med at det har kommet innspill som representanten mener ikke har blitt hørt, at hvis vi nå skal ha en ny runde, er det mulighet til å høre dem. Mitt primærstandpunkt her er at jeg mener det er riktig med lukking. Det har jeg stor respekt for at ikke vil få flertall. Så får en da muligheten til en ny prosess.

Det har vært en lang prosess, og det var en prosess som startet under den forrige regjeringen, der det lå en anbefaling. Nåværende regjering så behov for å ha en grundigere prosess og sette ned et utvalg som kom med sine anbefalinger. Vi vet at medlemspremie og omsetningsavgift har økt de senere årene, senest i 2023, som representanten også påpekte. Det er en uforutsigbarhet rundt hvordan økonomien i ordningen vil være framover. Det betyr også at medlemspremier og omsetningsavgift kan øke framover. Jeg tror det er et riktig forslag fra departementet at vi nå lukker ordningen, og at det finnes bedre ordninger for fiskerne framover, men jeg har stor respekt for at Stortinget nå ser ut til å mene noe annet. Derfor er jeg opptatt av at hvis en skal vurdere arbeidet videre, bør en gå tilbake til partene og få en ny anbefaling.

Jeg kjenner ikke hele historikken for hele prosessen og har respekt for at enkelte mener den sikkert kunne vært ryddigere. Det skal jeg være litt forsiktig med å kommentere. Jeg er opptatt av at det har vært et tydelig mandat til en partssammensatt gruppe. Vi har vært opptatt av å lytte til det partene har kommet fram til her, som en anbefaling, og til et flertall i den partssammensatte gruppen. Vi mener at når fiskerne i dag er i en særstilling ved at det er en gruppe selvstendig næringsdrivende som har en pliktig nedtrappingspensjon med statsgaranti, er det riktig å lukke den, og at det er likebehandling i å behandle fiskere som selvstendig næringsdrivende i likhet med andre selvstendig næringsdrivende. Det var også i anbefalingen fra gruppen et flertall som mente det samme som det departementet legger fram nå.

Regjeringen legger fram et lovforslag som vi mener er riktig, basert på at det har vært en grundig prosess, og at det har vært en arbeidsgruppe som har kommet med noen tydelige anbefalinger. Jeg er klar over at det er flere forslag her nå, og at det har vært litt ulike meninger fram til i dag om hvordan et flertall og et mindretall vil se ut. For regjeringen er det viktig å legge fram det vi mener er riktig politikk, og så forholder vi oss selvfølgelig til flertallet, som vanlig, i Stortinget.

Det er fire av fem, så jeg mener at det er ganske klart. Så er jeg veldig klar over at Sjømannsforbundet har innvendinger til det. Når det gjelder de fem organisasjonene som satt i gruppen, er enkeltfiskere representert i flere av de organisasjonene. Sjømannsforbundet mener at det fortsatt er behov for en pliktig pensjonsordning for fiskere. Det har vi selvfølgelig tatt med i vurderingen, og vi ser hva slags innvendinger Sjømannsforbundet har, men vi mener likevel at det er riktig gradvis å avvikle ordningen og likestille fiskere med andre selvstendig næringsdrivende. Det er en ganske klar anbefaling fra arbeidsgruppen, altså fire av fem, som er enig i at det er en ordning som er uforutsigbar, som er kostbar, og kan bli kostbar, og at fiskere kan få en like god pensjonsordning ved å bli behandlet som andre selvstendig næringsdrivende.

I proposisjonen som er til behandling i dag, foreslår regjeringen å følge opp hovedanbefalingene fra en partssammensatt arbeidsgruppe om endringer i fiskerpensjonen. Det er bred enighet om at fiskerpensjonen har en rekke svakheter. Det er en gammel ordning, som nok ga mening i sin tid. I dag oppleves den av mange fiskere som både dyr og uforutsigbar. Fiskeryrket har mange særegenheter. Arbeidsgruppens anbefalinger og sammensetning reflekterer dette. Fiskere er definert som selvstendig næringsdrivende i trygde- og skattemessig sammenheng. Det er en fangstbasert næring, der inntektene svinger i takt med naturgitte forhold, og fiskere avlønnes i hovedsak med en andel av fangsten. Dette har historisk gjort det vanskelig å tilpasse fiskere som yrkesgruppe til de ordinære sosiale ordningene. Fiskerinæringens organisering har også sine særtrekk. Fiskerne er ikke kun representert av rene arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, men også av organisasjoner der mannskap, fartøyeiere og enefiskere er organisert i samme organisasjon. Regjeringen har vært opptatt av å lytte til fiskernes organisasjoner. Forslaget som er til behandling i dag, ble opprinnelig sendt på høring av den forrige regjeringen. Selv om forslaget hadde støtte fra de fleste av høringsinstansene, tok regjeringen en ekstra runde ved å sette ned en partssammensatt arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen hadde mandat til å utrede og anbefale hvordan pensjonsløsningen for fiskere skal være i framtiden. Regjeringens forslag fulgte opp anbefalingene fra arbeidsgruppen. Slik jeg oppfatter dette nå i dag, ligger det ikke an til å få støtte fra Stortinget. Da mener jeg det vil være klokt å gå i dialog med fiskernes organisasjoner. Komiteens flertallsforslag ser vekk fra arbeidsgruppens anbefalinger og går langt i å si akkurat hvordan framtidens fiskerpensjon skal se ut. Det er fiskerne som kjenner sin hverdag, sin næring og sine behov på slutten av karrieren best, og dette er kunnskap jeg mener vi bør benytte oss av i utformingen av framtidens pensjonsløsning for fiskere. Hvis Stortinget i dag ikke ønsker å lukke fiskerpensjonen, mener jeg fiskernes organisasjoner bør få muligheten til å revurdere sine anbefalinger i lys av dette.

For at flyktninger skal komme raskt i arbeid og bli integrert, er det representanten peker på, helt avgjørende. Som en del av regjeringens bosettingspolitikk er vi opptatt av at bosettingen skal være styrt, spredt, rask og treffsikker, og at det også skal handle om muligheter for å komme seg i arbeid. Vi har bl.a. gjort endringer i introduksjonsprogrammet, slik at det skal være mer arbeidsretting, og at flere skal komme raskere inn i arbeid, for vi vet at kvalifisering i veldig stor grad foregår på arbeidsplassen. Jeg er opptatt av at vi hele tiden må følge med og se. Klarer vi å bosette det antallet prognosene sier skal komme? Er det behov for å gjøre ytterligere innstramminger i regelverket fordi ankomstene til Norge kanskje blir forholdsmessig mye større enn til de andre nordiske landene? Det er viktig for meg å kommunisere at jeg er villig til å gjøre endringer dersom vi ser at vi ikke klarer å integrere godt nok dem som kommer til landet vårt.

Det er kommunene selv som avgjør hvor mange flyktninger de ønsker å ta imot, og hvor i kommunene de skal bli bosatt. Regjeringen oppfordrer kommunene til å unngå at flyktninger bosettes i områder med store levekårsutfordringer. Sammen med kommunalministeren har jeg også tenkt å besøke nettopp Sarpsborg og Fredrikstad neste uke, for jeg vet at det der er store utfordringer, press på tjenester og ikke minst et press på boliger. Jeg skjønner veldig godt både frustrasjonen og bekymringen våre lokalpolitikere har, for de har gjort en enormt stor innsats, men nå begynner presset å bli for stort. Jeg er opptatt av å understreke at det er kommunene selv som bestemmer hvor mange de vil ta imot. Jobben vår er å fordele dem som kommer til Norge, på en slik måte at de kommunene som har kapasitet til å ta imot flere, kan gjøre det, mens de som ikke har kapasitet til å ta i imot, skal slippe det.

Det er helt riktig som representanten sier: Etter Russlands fullskala invasjon i 2022 har kommunene bosatt nær 100 000 flyktninger, om lag 86 000 fra Ukraina. Kommunene har vist en imponerende innsats ved å bosette og integrere et rekordhøyt antall flyktninger på kort tid. Etter et stabilt ankomstnivå gjennom 2025, som har ligget lavere enn i 2024, har vi lykkes med å nå målet om at Norge ikke skal motta uforholdsmessig mange fordrevne sammenlignet med våre naboland. Etter at Ukraina fjernet utreiserestriksjonene for menn mellom 18 og 22 år i august i år, har ankomstene i denne aldersgruppen økt merkbart til Norge og flere europeiske land. Selv om ventetiden i mottak fra vedtak om opphold til bosetting fortsatt er lav for de fleste, kan økte ankomster føre til lengre ventetid. Bosettingsbehovet påvirkes direkte av hvor mange som til enhver tid kommer til Norge og innvilges oppholdstillatelse. Situasjonen i Ukraina er ustabil, noe som gir usikre prognoser. Samtidig etterlyser kommunene stabilitet og forutsigbarhet. Jeg vil understreke at det er Russlands brutale krigføring som er skyld i de store ankomstene, som igjen påvirker hvor mange som kommer til Norge. Anmodningene for 2025 og 2026 ligger nå på et tilnærmet likt nivå, om lag 13 000 personer. Dette gjør det mulig for kommunene å opprettholde kapasiteten som er bygd opp. Vi vet ennå ikke hva kommunene svarer på anmodningen for 2026. Mange opplever stort press på tjenester og boliger, men vi ser også at enkelte kommuner vil ta imot flere neste år. Et slikt eksempel er Kongsberg kommune, som NRK omtalte nylig. Regjeringen har skjerpet anmodningskriteriene for 2026 slik at det i større grad skal tas hensyn til kommuner som har levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og sekundærflytting. Det skal bidra til å unngå at enkelte kommuner får en uforholdsmessig stor belastning. Når kommunene har vedtatt antall bosettingsplasser, sørger IMDi for å fordele flyktninger jevnt gjennom året. Det gir kommunene større forutsigbarhet. Regjeringen vil fortsette å legge til rette for god dialog med kommunene om bosetting av flyktninger. Samtidig skal vi ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere. Regjeringen er derfor forberedt på å ta ytterligere innstrammingsgrep dersom situasjonen skulle tilsi det.

Jeg vil starte med å si at denne regjeringen ikke har noen planer om å gjøre nye endringer i form av innstramming i regelverket nå, som representanten Molberg spurte om i forrige spørsmål. Jeg deler bekymringen over at det er for mange som står utenfor arbeidslivet. Det er også nettopp derfor vi har lagt fram en ganske offensiv jobbpakke i dette budsjettet. Vi vil senke terskelen for å komme inn for å finne flere veier inn i arbeidslivet for dem som står lengst unna. Likevel: Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av at det skal være en klar hovedregel om at arbeidstakere bør ansettes fast og direkte, i et topartsforhold. Det er ikke minst viktig at unge som skal inn i arbeidslivet, tidlig eller for første gang, møter et trygt og organisert arbeidsliv. Derfor har vi styrket regelverket slik vi har gjort – ved å gi de innleide flere rettigheter, ha flere faste og direkte ansettelser og sikre at det skal være seriøse bemanningsbedrifter.

Jeg tror ingen statsråd skal stå i Stortingets sal og garantere for hvilke eventuelle vedtak Stortinget vil fatte framover, men det jeg kan si, er at jeg er glad for at vi får kunnskap og forskning fra flere på dette området. Vi vet ennå ikke nok om hvordan regelendringene virker. Det er også derfor vi har satt i gang en følgeforskning, som Fafo fikk i oppdrag å gjennomføre. De la fram en delrapport i 2024 og skal legge fram sin sluttrapport i 2026. Jeg er opptatt av å hente inn kunnskap fra ulike aktører. Tall fra SSB viser imidlertid at antallet ansatte i bemanningsbedrifter ble redusert med ca. 7 000 sammenliknet med perioden like før regelendringene. Nedgangen stoppet opp i 2024–2025. Færre leies ut til bygg, kontoryrker, lager og transport, men flere leies ut til industri, ingeniøryrker og helse og omsorg. Det er helt riktig, som har blitt sagt her, at man ikke kan si nøyaktig hvor mye som skyldes regelverk, og hvor mye som skyldes redusert aktivitet i byggenæringen.

Etter forslag fra regjeringen vedtok Stortinget endringer i reglene om innleie fra bemanningsforetak, som trådte i kraft fra april 2023. Endringene kom fordi det i deler av arbeidslivet hadde utviklet seg en praksis hvor innleie utgjorde en permanent del av virksomhetenes bemanning. I 2019 utgjorde innleie over 8 pst. av alle timeverkene i byggenæringen, og langt høyere tall enn dette var det i Oslo-området. Samtidig med regelendringene satte departementet i gang en følgeevaluering og styrket statistikken om utleie av arbeidskraft. Dette arbeidet har skjedd og pågår i dialog med partene i arbeidslivet. I tillegg har flere av partene på eget initiativ gjennomført kartlegginger. NHO har gitt Institutt for samfunnsforskning et oppdrag, som det vises til i spørsmålet fra representanten Molberg. Det er positivt at flere aktører bidrar til økt kunnskap om utleie og innleie av arbeidskraft. Et felles kunnskapsgrunnlag finnes i tallene som virksomhetene rapporterer inn, gjennom a-ordningen, og som Statistisk sentralbyrå offentliggjør og analyserer. De forteller at mange flere gikk fra jobb i vikarbyråer til fast jobb i de ordinære byggebedriftene i perioden etter regelendringene. Dette kommer også fram i den delrapporten fra Institutt for samfunnsforskning som NHO bestilte. At virksomheter tilpasser seg endringer på ulike måter, er ikke overraskende, og det er også i samsvar med de vurderinger regjeringen i sin tid la fram for Stortinget da regelendringene ble behandlet. Så langt ser det ut til at endringene i regelverket bygger opp under både flere faste og flere direkte ansettelser i et topartsforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Dette er viktige målsettinger for regjeringen og stortingsflertallet som vedtok det. Trepartsforhold, som innleie, skaper uklare ansvarsforhold og kan svekke grunnleggende forhold som organisering, utbredelse av tariffavtaler, lokalt partssamarbeid og arbeidstakeres medvirkning og medbestemmelse.

Det jeg prøvde å si i stad som jeg ikke hadde tid til, var at økt fribeløp gjør det mer lønnsomt, men det har også noen negative konsekvenser. Det er også slik at hvis vi øker fribeløpet til 1 G, som er nesten 130 000 kr, tilsvarer det en 25 pst.-stilling for en person som har et lønnsnivå på 4 G. Det er en ganske stor stillingsprosent dersom en er 100 pst. ufør. Hvor høyt en setter nivået, har altså noen prinsipielle sider, også det at en kommer bedre ut med 100 pst. uføregrad enn om en har en gradert uføregrad. Jeg har lyst til å gjenta at det er en grunn til at en blir 100 pst. ufør og får den inntektssikringen, som veldig mange skal ha, og det er nettopp at en er for syk til å jobbe. Jeg vil gjenta at jeg er opptatt av at det er arbeidsinsentiver i ordningen, men samtidig ønsker jeg at det skal være enklere, og at flere skal kunne kombinere dette. Anmodningsvedtaket ble gjort i mai, vårt program ble vedtatt i april, og jeg har tenkt å følge opp det i denne fireårsperioden.

Jeg er opptatt av at vi gjør det vi kan for at folk kan jobbe, med den arbeidsevnen de har, enten det er 10–40 pst. eller i full jobb. Når vi nå bruker 600 mill. kr ekstra på arbeidsmarkedstiltak og arbeidsretting i dette budsjettet, er det nettopp for å se på hvordan vi kan senke terskelen, og hvordan vi kan finne flere veier inn i arbeid for dem som kanskje står lenger unna arbeid. Forsøksordningen med arbeidsfradrag handler også nettopp om det. Det er for mange unge, over 100 000, som står på utsiden. Vi har satt oss et mål om at flere skal inn, og da må vi også forsøke å se på om det er nye ting som funker. Ja, jeg vil at det skal være enkelt å kombinere å være ufør og å jobbe. Vi gjør noen endringer i dette budsjettet som gjør at det blir enklere, en setter maks 70 pst. på reduksjonstaket. Så er det noen dilemmaer her, som jeg har vært inne på.

Takk for spørsmålet. Jeg har lyst til å starte med å si at vi har et mål om at flere skal kunne kombinere det å være ufør, ha en uføregrad, med arbeid. Jeg er veldig glad for alle som kan jobbe litt, og som også får bedre helse, som igjen gjør at en gradvis kan komme tilbake til jobb. Da Stortinget gjorde det anmodningsvedtaket i mai, som ikke er så veldig lenge siden, sa samtidig Stortinget nei til å heve fribeløpet til 1 G, som jeg oppfatter at representanten mener det bør opp til. Jeg har sagt at det er ganske mange litt vanskelige hensyn for å finne riktig nivå på fribeløpet, rett og slett fordi det skal lønne seg å jobbe. Det å øke fribeløpet kan ha noen utslag som gjør at dersom en er 100 pst. ufør og jobber, kan en komme bedre ut enn om en har en gradert uføregrad og jobber. Det jeg er litt opptatt av, er at vi bruker god tid på å legge fram et forslag til riktig nivå på fribeløpet. Jeg har veldig stor respekt for det Stortinget har sagt, og skal selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med det. Arbeiderpartiets partiprogram sier også at vi skal øke fribeløpet i løpet av denne perioden. Jeg mener likevel det er noen dilemmaer rundt økningen og hvor mye vi øker det, slik at en alltid kommer best ut når en jobber. Det er også en grunn til at folk blir uføre. Da er en i utgangspunktet for syk til å jobbe. Vi ser også at å øke fribeløpet så mye øker forskjellene mellom dem som er 100 pst. uføre, nettopp fordi de ikke skal jobbe, og dem som kan jobbe litt. Jeg er opptatt av at jeg skal bruke litt tid på å gjøre dette skikkelig og ordentlig, og så skal jeg komme tilbake til Stortinget.

Jeg håper både Stortinget og de som lytter på oss, stoler på det Arbeiderpartiet sier, for det har de grunn til, selv om det har stormet litt de siste dagene. Når det gjelder ordningen for de etterlatte og pårørende etter Kielland-ulykken, er det noe min kollega energiministeren skal følge opp, så jeg overlater til ham å si litt nærmere om det. Det vi legger til grunn, er at vi følger opp det Stortinget ber oss om å gjøre.

Som jeg sa i stad, er jeg opptatt av at utbetalinger skal komme så raskt som mulig, og derfor har vi jobbet godt med innretningen. Et sekretariat skal håndtere søknader, vi har en søknadsprosess som er så enkel som mulig, og de som allerede har gjennomført de medisinske undersøkelsene som trengs i en slik prosess, skal slippe å gjøre det på nytt. Vi har også forenklede arbeidsmedisinske vurderinger, og all dokumentasjon en har fra før, skal legges til grunn for disse utbetalingene. Nå ligger jo saken i Stortinget, og jeg håper selvfølgelig at Stortinget skal behandle den nå i høst. Jeg håper vi kommer i gang så raskt som mulig på nyåret, at de forenklede søknadsprosessene skal gå raskt, og at utbetalingene skjer i løpet av 2026.

Takk for spørsmålet. Jeg vil gjenta det jeg sa til media da vi la fram statsbudsjettet. Jeg er veldig glad for at vi nå har en kompensasjonsordning for kjemikalieskadde oljepionerer, og at den endelig kommer på plass etter mange år. Representanten spør hva jeg legger til grunn. Med den bevilgningen vi nå legger på bordet, følger vi opp både ved å gjennomføre Stortingets vedtak om at det skal etableres en egen kompensasjonsordning for oljepionerene, og ved å legge oljepionerkommisjonens anbefalinger til grunn i arbeidet. Jeg skjønner at det var store forventninger, og at det er mange som lever med alvorlig sykdom, som har ventet lenge på denne ordningen. Jeg har møtt dem, og jeg har sagt til dem at jeg for det første er veldig glad for at den er på plass, og så er det vurdert ulike nivåer. 8 G betyr altså en utbetaling på litt over en million til den enkelte, og vi lager en ordning som gjør at de skal få utbetalt pengene sine raskt. Vi lager en ordning som gjør at det ikke blir gradering eller avkorting på ulike nivåer. Vi lager også en ordning som gjør at det blir en enkel søknadsprosess. Det vi har vært opptatt av, er å følge opp oljepionerkommisjonens anbefalinger og legge dem til grunn, som Stortinget har sagt, og at de som nå venter på erstatning, skal få den så raskt som mulig.

Som jeg sa i stad: Tilbakemeldingen til oss fra arbeids- og velferdsetaten, som legger til rette for disse plassene, er tydelige på at det er krevende å klare å opprette flere enn 500 plasser i året. Nå har regjeringen lagt en opptrappingsplan for 2 000. Når man skal etablere nye VTA-plasser, må man også få på plass en kommunal medfinansiering der de som skal ha en VTA-plass, bor. Vår vurdering er at dette er et riktig nivå, og at vi skal fortsette den opptrappingen de neste fire årene.

Jeg er veldig glad for at representanten peker på akkurat det. I likhet med representanten er jeg opptatt av å få flere inn i arbeid, også de som i utgangspunktet står lenger unna arbeid, og som av ulike årsaker trenger en varig tilrettelagt arbeidsplass. Regjeringen har foreslått å etablere om lag 500 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser i 2026. Det er også i tråd med det regjeringen har sagt i opptrappingsplanen: ca. 2 000 nye plasser i løpet av denne fireårsperioden. Vi har sendt på høring forslag til justeringer som skal gjøre deltakelsen bedre, også for dem som skal ha VTA-plass i ordinær virksomhet. Jeg vet at det var større ambisjoner enn 500 plasser. I den perioden Høyre selv satt i regjering, økte de i gjennomsnitt antallet VTA-plasser med 350 i året. Tilbakemeldingen fra Nav er at det er administrativt krevende å opprette flere enn 500 i året. Derfor ligger vi på det nivået nå og har en ambisjon om å fortsette.

Jeg har først lyst til å understreke at når jeg prater om det som er Arbeiderpartiets forslag til statsbudsjett, handler det om hva Arbeiderpartiet mener samlet sett er et godt budsjett for å nå målene våre om økonomisk trygghet, og at flere skal i jobb, som er mitt hovedansvar. Det handler ikke om spill og spetakkel. Jeg er veldig klar over at Arbeiderpartiet er en mindretallsregjering som skal forhandle budsjett i Stortinget, og jeg har lyst til å understreke at vi har fått til mye bra politikk sammen med SV før, og det er jeg sikker på at vi skal gjøre en gang til. Når representanten viser til ting som ble sagt i valgkampen i 2021, altså i forrige stortingsvalgkamp, har jeg lyst til å understreke at ja, det er ulike meninger. Det er sikkert også ulike meninger innad i Arbeiderpartiet om hva som er riktige omprioriteringer og riktige kutt, men hvert statsbudsjett skal jo legge fram et oppdatert forslag om hva vi mener er de riktige prioriteringene dette året, for å møte de utfordringene vi står framfor. Det er nettopp det dette budsjettet gjør.

Når vi legger fram et statsbudsjett, er det en kombinasjon av politiske prioriteringer og politiske ambisjoner for det vi tror er riktig for Norge og for folk som bor her. Det er selvfølgelig også basert på den kunnskapen vi har om hva som virker. Det er mange som lever i familier med lavinntekt, i fattigdom. Heldigvis har statistikken snudd noe for barn som lever i lavinntektsfamilier. Når vi gjennom områdesatsingene våre satser der det er store levekårsutfordringer, og når vi satser på Jobbsjansen og øker den fordi vi vet at det er et veldig viktig tiltak for å få flere innvandrerkvinner i jobb, er det nettopp fordi vi er bekymret for at folk har det vanskelig – de må prioritere mellom å betale husleien sin og å ha mat på bordet. Vi må sette inn de tiltakene vi mener er best for at folk skal få en inntekt å leve av og forsørge familien sin med. Vi har helt sikkert noen ulike veier til det målet, men jeg er veldig klar over at vi nå legger fram Arbeiderpartiets budsjett. Jeg ser fram til at vi skal forhandle med SV for å komme fram til et godt budsjett som har flertall.

Jeg kan forsikre representanten Hussein om at vi har hatt en grundig budsjettprosess der vi har vært opptatt av å prioritere pengene riktig, der vi har vært opptatt av å omprioritere fordi vi vet at fellesskapets ressurser skal brukes til beste for alle. Kombinasjonen av å gi folk trygghet og ikke minst flere muligheter til å komme inn i arbeid har vært noe av det viktigste for oss. Når vi prater om omlegging av barnetillegget til uføretrygdede, er det viktig å si – det er også et forslag ute på høring – at vi ønsker at flere uføre skal kunne kombinere jobb og uføretrygd. Når vi nå legger den om, ikke kutter den, er det rett og slett fordi det skal være enklere å forstå, det skal være enklere å jobbe i tillegg, og man får tillegget uansett. Man får ingen behovsprøving eller avkorting. Det er også viktig for meg å si at det som står på Arbeiderpartiets nettsider, er ikke brutte valgløfter. Det er helt naturlig at når man endrer politikk eller forslag til politikk, oppdaterer man også sine egne nettsider.

Takk til representanten for spørsmålet. Jeg er glad for at hun stiller det, for jeg har lyst til å si at det aller viktigste for Arbeiderpartiet i dette budsjettet er å sørge for et budsjett som bidrar til at folk kan forsørge seg selv, leve et godt liv og ha trygghet for økonomien. Da er det slik at det å jobbe, det å ha en egen inntekt, er den aller viktigste veien ut av fattigdom og lavinntekt. Når vi foreslår at barnetrygden skal regnes inn i utregningen av sosialstønaden, er det en oppfølging av at vi vil justere de veiledende satsene for sosialhjelp, særlig satsene for barn, basert på de oppdaterte faglige utredningene vi har fått. Det betyr at de veiledende satsene for barn blir økt, og, som representanten helt riktig sier, barnetrygden skal igjen regnes inn i utregningen av sosialstønad. Jeg har lyst til å si: Sosialstønaden er den siste muligheten for veldig mange til å få et forsvarlig livsopphold og nødvendig inntektssikring. Den er behovsprøvd, og den er individuell. Satsene er veiledende, og det betyr at kommunen som utbetaler sosialhjelp, skal vurdere den enkeltes situasjon, slik at den er forsvarlig. Jeg har også lyst til å si: Det er ikke et mål for Arbeiderpartiet at folk som har det vanskelig, skal få det verre. Det er et mål for Arbeiderpartiet at folk skal kunne leve et godt, trygt liv. Derfor styrker vi også arbeidsrettingen i dette budsjettet. Når jeg prater om en forsterket arbeidslinje, handler det på ingen måte om å piske folk som er syke, ut i arbeid, det handler om å legge til rette for at folk skal kunne få en inntekt og klare seg selv.

Representanten vet godt at det er et budsjettspørsmål jeg ikke svarer på over bordet, men jeg er enig i at utleietilskuddet var viktig. Når vi har prioritert å styrke både kommuneøkonomien og Husbanken, har vært med og styrket bostøtten og gjort flere tiltak som er viktige, handler det også om økonomiske prioriteringer og hvordan vi kan bruke pengene best mulig nå, i krevende tider, ikke minst for å sørge for at renten kan gå ned, som er viktig. Jeg vet at det utleietilskuddet er viktig. Om det kommer tilbake, skal jeg ikke svare direkte på her nå. Det er et budsjettspørsmål.

Jeg har lyst til å understreke at vi deler virkelighetsforståelsen – hvor stor utfordring det er at så mange er bostedsløse, og at vi må gjøre mer enn vi gjør i dag. I den boligsosiale strategien var det understreket at folk skal oppleve trygghet på boligmarkedet. Man skal kunne eie sin egen bolig. Man skal kunne leie sin egen bolig. Vi skal ha sosial bærekraft i boligpolitikken vår, som det så fint står i strategien. Vi skal ha tydelige roller, og vi skal ha nok kunnskap og kompetanse. Jeg mener at vi jobber etter alle de sporene nå, og jeg tror at arbeidet med å sette i gang en strategi nå tar fokus og ressurser bort fra å sette inn nødvendige tiltak. Jeg jobber fortløpende med det nå – å se på om vi gjør nok, om vi har iverksatt de tiltakene vi kan iverksette, og hvordan vi styrker det arbeidet, ikke minst gjennom Husbankens utvidede rolle på leiemarkedet og med oppfølging av kommunene. Det handler ikke om motvilje, men det handler om at jeg tror ressursene brukes best på nå å iverksette tiltak som kan bidra.

Det er helt riktig som representanten sier. Det er et kommunalt ansvar, og det er tydeliggjort i boligsosialloven. Med fare for å gjenta meg selv: Det viktigste vi gjør nå, er å bruke de virkemidlene vi har. Da er Husbanken veldig viktig. De følger opp kommunene og bistår kommunene veldig tett, i å kartlegge både hva slags boligmasse en har, og hvordan en skal yte bistand til dem som ber om det. Bostøtten er styrket. Husbanken er styrket, ikke minst i godt samarbeid med SV. Vi må bruke alle de virkemidlene vi har. Når jeg har vært negativ til en ny strategi, er det fordi jeg vet at et strategiarbeid krever ganske grundige runder med innspill for at strategien skal bli god. Jeg mener at vi har de innspillene og den oversikten ganske godt, og da er det viktigere å jobbe med de konkrete tiltakene. Vi har styrket kommunene i kommunerammen. Jeg vet at økonomi er helt avgjørende for at kommunene skal ha ressurser til å gi den bistanden de skal gi.

Igjen er jeg enig med representanten i egentlig alt hun sier. Loven har ikke fått virke så lenge, så jeg har ikke satt i gang en grundig evaluering av den, men vi har et arbeid i Husbanken, som også innhenter kunnskap og statistikk. Den avviker noe fra de tallene vi fikk fra Gatejuristen, men det er ikke det viktigste. Det viktigste er at vi jobber veldig tett med kommunene, bl.a. med Kobo, som er et system for å kartlegge hva vi har av kommunale boliger – vi vet at veldig mange kommunale boliger står tomme – og om hvordan vi kan veilede kommunene bedre for å sørge for at de både gir svar og yter den bistand som loven sier at de skal gi til innbyggerne. Jeg tror Husbanken er en nøkkel her, i den tette oppfølgingen de har av kommunene.

Som representanten sier, kjenner vi til beskrivelsen fra Gatejuristen. Jeg skal være forsiktig med å slå det helt fast, for jeg vet ikke alt om årsakene, men noe av utfordringen er at i den tiden loven har fått lov til å virke, fra 2023, har kommunene hatt et veldig stort press på leiemarkedet for utleie av kommunale boliger. De har bosatt mellom 80 000 og 90 000 ukrainske flyktninger. Det har vært helt nødvendig og riktig, men det er også en medvirkende årsak til at kommunene har brukt mye ressurser og kompetanse på det. Jeg tror nok vi må veilede kommunene grundigere og gi dem kunnskap om hva slags forpliktelser som ligger i loven, sørge for at de har den kunnskapen som trengs for å følge den opp på en god måte, og at de som faktisk ber kommunene om bistand, får det. Det er et arbeid departementet følger opp for å sørge for at statistikken og tallene blir bedre framover.

Jeg er veldig glad for at representantene her engasjerer seg så mye i et viktig område som boligpolitikk og bekymringen rundt bostedsløse. I likhet med forslagsstillerne er jeg også veldig bekymret over den økningen vi nå ser i antallet bostedsløse, og at bruken av midlertidige botilbud øker. Jeg er særlig bekymret for utviklingen vi ser blant barnefamilier. Jeg vil forsikre Stortinget om at både jeg og regjeringen jobber fortløpende med hvordan vi kan forbedre den innsatsen som er gjort, og sette inn tiltak for å redusere antallet. Mange kommuner melder om at flere innbyggere trenger hjelp til å skaffe seg eller beholde en egnet bolig, og at det er vanskelig å finne boliger i et presset leiemarked. Økt rentenivå, bosetting av mange flyktninger og lav boligbygging har bidratt til å øke utfordringene. Skal vi lykkes med å gi de mest vanskeligstilte et trygt og godt botilbud, må vi ha en helhetlig boligpolitikk. Regjeringen har satt seg et ambisiøst mål. Vi tror på igangsetting av 130 000 boliger innen 2030 og jobber for det. I tillegg øker vi botryggheten og tilbudet i leiemarkedet. Vi fornyer husleieloven, og vi bygger flere studentboliger. Bostøtten er styrket, Husbanken er styrket, og flere får startlån. Kommunenes boligsosiale ansvar er tydeliggjort i boligsosialloven, men så peker Gatejuristen i sin undersøkelse helt riktig på hvordan loven har virket etter et og et halvt års virketid. De har funnet ut at kommunene i ganske liten grad kjente til og følger opp loven. Regjeringen jobber nå med å se på hvordan vi kan bidra til at kommunene får bedre kjennskap til loven, og dermed også følger opp de forpliktelsene som ligger der. Vi må unngå at folk blir bostedsløse etter løslatelse fra fengsel, etter utskrivelse fra institusjon, etter tiltak i barnevernet eller etter opphold i krisesenter. Vi må unngå at helt vanlige barnefamilier som sliter med økonomien, ikke har et godt sted å bo. Vi må ha et godt system for å hjelpe vanskeligstilte i sårbare overganger. Husbanken utreder derfor nå om Kobo, som er fagsystemet for boligsosialt arbeid, kan videreutvikles for å styrke den samarbeidsstrukturen vi har når det gjelder spesielt å forebygge bostedsløshet. Mitt mål er at Kobo skal fungere nesten som finn.no for kommunene, der de kan sette seg ned med innbyggere som trenger kommunal bolig, og raskt kan finne boliger som passer for den enkelte. Jeg deler representantenes ønske om et strategisk og godt arbeid mot bostedsløshet, og jeg mener at vi allerede har tydelige nasjonale føringer for den boligsosiale politikken. Min viktigste prioritet nå er å følge opp mål og tiltak som gir raskest mulig resultater.

Jeg vil gjenta det jeg sa i sted, at det er bred enighet om å regulere pensjonene med gjennomsnittet av lønns- og prisveksten. Det er enstemmig vedtatt av Stortinget. Pensjonsforliket inneholder en rekke grep for å styrke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet. Det er bl.a. å regulere minstenivåene. Det er å styrke pensjonen til uføre og å innføre en sliterordning i folketrygden. Dette er tiltak som vil bidra til å sikre gode og levelige kår og sikre bedre sosial omfordeling. Det er jeg også trygg på at arbeidsministeren jobber med og vil komme tilbake til Stortinget med.

Regjeringen er opptatt av å sikre at folk har trygghet når de har behov for uføretrygd, når de har behov for arbeidsavklaringspenger, og ikke minst når de har minstepensjon. Derfor økte vi også satsene i 2024 og i 2025. Minstepensjonen økte med 6 000 kr i 2025. Regjeringen er også veldig opptatt av å sikre legitimiteten i pensjonssystemet, og at det er en sammenheng mellom den yrkesaktiviteten vi har, det som betales inn i løpet av yrkeslivet, og det vi mottar som pensjonister. Samtidig skal man som minstepensjonist kunne leve et trygt og verdig liv. Derfor er vi opptatt av å se på hvordan man kan både øke minstesatsene og få mer sosial bærekraft inn i pensjonsforliket, som det er enighet om her på Stortinget. Det er jeg også trygg på at arbeidsministeren jobber med og kommer tilbake til Stortinget med.

Jeg tror regjeringen, i likhet med alle representantene her i salen, er opptatt av at pensjonister skal ha en trygg og verdig alderdom, og at vi skal gjøre noe med den sosiale bærekraften i pensjonssystemet. Dette er det bred enighet om her i Stortinget. De prinsippene som ligger til grunn for regulering av pensjon – at man skal ha et gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst, og at man skal sikre at pensjonister ikke får en negativ utvikling, men at de skal være en del av velstandsutviklingen – er gode prinsipper som sikrer forutsigbarhet for pensjonssystemet. Jeg er også opptatt av at vi skal ha et pensjonssystem som ikke er avhengig av vekslende flertall i denne salen, men at det er langsiktighet som ligger til grunn for utviklingen av pensjonen.

Nei, jeg tror ikke at det er noen her som går rundt og tenker at pensjonister lever et veldig fett liv. Jeg er opptatt av at denne reguleringen, som det er bred enighet om, er med på å sikre at alle pensjonister blir skjermet fra en negativ utvikling i kjøpekraften de årene det er lav reallønnsvekst, samtidig som de er sikret en del av den generelle velstandsutviklingen i samfunnet. Pensjonsforliket inneholder en rekke andre grep som skal bidra til å styrke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet. Jeg er trygg på at de grepene skal bidra til at vi har sosial omfordeling, sikrer folk en trygg og verdig alderdom, og gode levekår for alle.

Som komiteen forstår, er jeg her i dag på vegne av arbeidsministeren. I den meldingen som er til behandling i Stortinget i dag, redegjøres det for årets trygdeoppgjør og om inntektsutviklingen blant den eldre befolkningen. Som vedlegg til meldingen følger bl.a. protokoll fra de drøftingsmøtene regjeringen har med pensjonistenes, de funksjonshemmedes og arbeidstakernes organisasjoner i forkant av oppgjøret. Drøftingene med organisasjonene om det tallgrunnlaget som skal legges til grunn for reguleringen, har vært gjort i tråd med avtale mellom regjeringen og organisasjonene. Formålet med drøftingene er å sikre en felles forståelse mellom partene. I årets oppgjør var det full enighet om tallgrunnlaget som skal legges til grunn. Årets trygdeoppgjør sikrer en god realinntektsvekst for mer enn 1,5 millioner pensjonister og trygdede. I år øker alderspensjonen med 3,4 pst. Det er en økning fra 1. mai på 3,71 pst. Uføretrygd og andre trygdeytelser for personer under 67 år øker med 4,82 pst. i år, som er en vekst på 4,94 pst. fra 1. mai. Stortinget har gjennom brede pensjonsforlik fastsatt klare regler for hvordan folketrygdens grunnbeløp og pensjoner skal reguleres. Dette regelverket har ligget fast i snart 15 år, med en justering for pensjoner under utbetaling fra 2022, slik at de nå følger et faktisk gjennomsnitt av pris- og lønnsvekst. I pensjonsforliket fra 2024 stilte et bredt flertall på Stortinget seg bak fortsatt å regulere løpende alderspensjoner på denne måten. Regelverket er fullt ut regelstyrt og åpner ikke for skjønn. Dette sikrer forutsigbarhet både for den enkelte og for staten, og det reduserer faren for at kortsiktige hensyn dominerer ved den årlige reguleringen. I innstillingen fra arbeids- og sosialkomiteen er det fremmet noen forslag fra mindretallet som går ut på å øke pensjonsnivået til pensjonister med lave inntekter, både gjennom opptrapping av minste pensjonsnivå og ved å endre hvordan trygdeoppgjøret fungerer. Det er bred enighet om at det er viktig at alle har et nivå på pensjonen som gir grunnlag for en god og verdig alderdom. Som en del av statsbudsjettet for 2025 ble minste pensjonsnivå for enslige minstepensjonister økt med 6 000 kroner fra 1. mai, i tillegg til reguleringen. Pensjonsbeslutninger er langsiktige, og langsiktigheten tilsier at konsekvenser av systemendringer bør vurderes nøye. På vegne av arbeidsministeren er jeg derfor glad for at et bredt flertall på Stortinget stilte seg bak pensjonsforliket i 2024, som inneholder en rekke grep for å styrke den sosiale bærekraften i pensjonssystemet, og at endringer kan skje gjennom helhetlige, gjennomtenkte løsninger. Grundige utredninger og brede forlik er en god måte å utvikle pensjonssystemet på.

Jeg vil også takke for en lang og fin debatt med mange ulike temaer som handler om kommunesektoren. Grunnen til at jeg tar ordet nå, er det som er diskutert rundt kommunesammenslåing og eventuelle kommunereformer, for det blir sagt mye om det, ikke minst om Arbeiderpartiets politikk og holdning til det, som jeg ikke helt kjenner igjen. Det er også noen påstander rundt økning i byråkrati i sammenslåtte kommuner jeg mener er feil. Arbeiderpartiets linje i kommunesammenslåinger og synet på det har egentlig stått fast i veldig mange år. Arbeiderpartiet er positivt til at kommuner kan slås i hop, og at det kan være et riktig virkemiddel for å tiltrekke seg mer fagkompetanse og ansatte og å få sterkere fagmiljø, men Arbeiderpartiet har også understreket at frivillighetslinjen ligger fast. Jeg tror på de prosessene der det lokale selvstyret bestemmer, der innbyggere blir involvert, og der man får gode prosesser rundt sammenslåing av to eller flere kommuner. Senest i Nationen i dag og i denne salen har det blitt hevdet at det blir flere byråkrater etter kommunesammenslåinger, men det stemmer altså ikke. Det er riktig at det har blitt flere administrativt ansatte i norske kommuner etter 2020, men hvis man ser på forskjellene i utviklingen mellom sammenslåtte kommuner og ikke-sammenslåtte kommuner, ser man en interessant utvikling: De sammenslåtte kommunene har økt antall ansatte med 4,7 pst. fra 2020 til 2023, og antall administrativt ansatte har økt med 0,1 pst. i samme periode. Hvis man ser på de ikke-sammenslåtte kommunene, økte antall ansatte med 5,5 pst. og antall administrativt ansatte med 5,4 pst. i samme periode. Det er altså ikke slik at det at kommuner slås i hop, fører til mer byråkrati, men det kan føre til flere ansatte som jobber for å gi innbyggerne gode tjenester. I min kommune er det i hvert fall ikke slik at det er rådhuset vi besøker oftest, men det er hjemmetjenesten, det er skolen, det er barnehagen og de gode tjenestene til innbyggerne. Jeg synes vi skal ha et litt nyansert bilde av det. Departementet er opptatt av å legge til rette for både midler til utredninger og innbyggermedvirkning til dem som ønsker seg gode prosesser, basert på lokaldemokrati og frivillighet.

Jeg er helt enig med Skjelstad i at når vi prater om den grunnleggende infrastrukturen vår, som ikke minst er viktig i krisetider, eller hvis det skjer spesielle hendelser, så er vann en del av den. Det er viktig å si at mye av det vi diskuterer akkurat nå, også er klimaministerens, helseministerens og flere departementers område. Jeg er opptatt av at vi når vi framover skal sikre og trygge beredskapen til folk, må gjøre et stort arbeid i kommunene, og fylkeskommunene har også et ansvar. Det handler om å sørge for å følge opp beredskapsrådene og hvordan vi har sikkerhet for at innbyggerne får tilgang til de helt grunnleggende tjenestene som trengs i en sikkerhetssituasjon. Det mener jeg må være en viktig del av det arbeidet vi skal gjøre nå for å følge opp. Har kommunene den beredskapen de trenger? Har de tilgang til vann, til mat, til den helt grunnleggende infrastrukturen innbyggerne trenger dersom en kommer i en alvorlig sikkerhetssituasjon? Det arbeidet mener jeg på ingen måte er fullført.

Nei, på ingen måte. Som jeg har sagt tidligere, er Moskenes et særtilfelle. Den økonomiske situasjonen der er ekstraordinær, og det er veldig stor avstand til neste kommune, som det også står dårlig til i. Det vet vi at det gjør i flere kommuner, men dette er, som jeg har understreket, et engangstilfelle for å løse en situasjon som har utviklet seg over mange år, og som til slutt ble helt uholdbar. Jeg har sagt i kommuneproposisjonen at vi må se på om vi kan ha en særskilt oppfølgingsordning som kan forebygge at kommuner kommer i et så stort økonomisk uføre som det Moskenes har gjort. Dette arbeidet er i gang, og det vil jeg følge opp, for det viktigste er at økonomien er under kontroll før det går så langt som det har gjort i Moskenes.

Vi har gjort endringer i toppfinansieringsordningen for ressurskrevende tjenester. Det gjorde vi som en del av inntektssystemet, og den er en del av de frie inntektene. Omleggingen vi har gjort, har også bidratt til en mer rettferdig fordeling mellom kommunene. Modellen vi nå beregner ut fra, er fra 2025, og jeg er opptatt av å se på hvordan vi kan bidra til både å gjøre den enklere og å ha så riktig innretning som mulig. Det er et arbeid Helsedirektoratet er i gang med å følge opp, fordi ordningen er delt mellom Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet. Vi er i gang med et arbeid Helsedirektoratet har ansvaret for, for å se på hvordan ordningen kan innrettes på best mulig måte.

Det er innført nullutslippskrav for busser, og også for ferger og fergetjenester. Jeg mener det er helt nødvendig at vi gjennom samferdselssektoren bidrar til å nå de klimamålene vi har satt oss. På alle områder i samfunnet skal vi forsterke beredskapen vår, for vi er i en sikkerhetssituasjon som gjør at vi trenger det, og det har denne regjeringen prioritert høyt, ikke minst i arbeidet med det totalberedskapskommisjonen har lagt på bordet. Jeg mener at det ikke er noen motsetning mellom å sørge for at vi gjør det vi kan for å redusere utslippene i samferdselssektoren, og samtidig ha trygghet for folk i en sikkerhetssituasjon som skulle være alvorlig. Nei, jeg vil ikke si at den klimapolitikken vi fører, og den samferdselspolitikken vi fører med å innføre nullutslipp, bidrar til å sette menneskeliv i fare. Det mener jeg er en tolkning som er å dra det altfor langt.

Jeg kjenner ikke alle detaljer i akkurat den saken representanten beskriver her, men la meg understreke: Det er kommunen som er planmyndighet, det er kommunen som har ansvar for å regulere planer. Verken jeg som statsråd eller andre kan gå inn og gjennom en arealplan og vedtak i en kommune si hva som skal være vedtak og arealplaner i andre kommuner. Jeg er enig med representanten i det som sies: Områderegulering av arealplan i Orkland kommune er ikke besluttende for hva som skal være vedtak i andre kommuner.

Situasjonen for kommunesektoren nå er svært krevende, og, som jeg også sa, med det svakeste resultatet siden 2008. Derfor har også denne regjeringen prioritert kommunene svært høyt. Det er mange årsaker til at situasjonen er så krevende. Aktivitetsnivået og kostnadsnivået i kommunene har økt mer enn inntektene, og vi vet også at mer skatteinntekter på tampen av året har vært med og kamuflert et økende forbruk, som vi nå ser at det er vanskelig for kommunene å ta ned. Det er ganske mange utenforliggende årsaker til at kommunene står i en krevende tid, i likhet med både byggenæring og privatpersoner som opplever en høy rente, høy prisvekst og høye kostnader. I den tiden vi lever i nå, står kommunene i en særs krevende situasjon – i likhet med veldig mange andre – og denne regjeringen har prioritert å bidra til å hjelpe kommunene gjennom den situasjonen.

For noen uker siden la regjeringen fram kommuneproposisjonen for 2026 og revidert nasjonalbudsjett for inneværende år. Her går det tydelig fram hva som er vår viktigste oppgave: Det er å skape trygghet for folk gjennom en ansvarlig økonomisk styring. 2024 ble, som flere har beskrevet, et svært krevende år for mange norske kommuner. Netto driftsresultat for kommunesektoren var det svakeste resultatet siden 2008. Kommunesektoren må tilbake til anbefalt nivå over tid for at driften skal være sunn og bærekraftig. Det innebærer at utgiftene må vokse mindre enn inntektene. Samlet sett økte de frie inntektene reelt med 13 mrd. kr i saldert budsjett for 2025. Det er en betydelig økning. Vi ser likevel at det er stort strekk i laget mellom kommunene, når det gjelder både disposisjonsfond og resultater, og vi forventer at det vil bli flere ROBEK-kommuner i året som står framfor oss. Vi er i en tid med krig i Europa, og forsvar og sikkerhet må prioriteres høyt. Når vi prater om trygghet, er den grunnleggende tryggheten i hverdagen også utrolig viktig for folk. Derfor må vi sørge for at kommunene har nødvendig handlingsrom. Jeg er derfor fornøyd med at vi har prioritert kommunesektoren. Vi legger opp til en realvekst i frie inntekter i intervallet 4,2–4,9 mrd. kr i 2026. Veksten vil gi sektoren et økt handlingsrom i intervallet 1,3–2 mrd. kr. Det mener jeg er et godt kommuneopplegg – vel vitende om at det har blitt presentert en enighet med Senterpartiet og SV, som også bidrar til mer penger til kommunene og fylkeskommunene. Kommunene står foran mange utfordringer i årene som kommer. Det blir færre personer i yrkesaktiv alder sammenlignet med antallet over 67 år. Samtidig ser vi at tilgangen til riktig og tilstrekkelig kompetanse er en generell utfordring for kommunene. Kommunene møter også mer komplekse utfordringer, som klimaendringer, naturhensyn og sikkerhet og beredskap. Vi ser også et økende utenforskap. Mange står utenfor enten utdanning eller arbeidsliv. Derfor må vi se på hvordan vi kan øke handlingsrommet til kommunene, bl.a. ved å bidra til forenklinger, som vi så ofte har diskutert her, f.eks. når det gjelder plan- og byggesaksprosesser. Kommunene må også vurdere nye måter å organisere og levere velferdstjenester på. Regjeringen skal sørge for økonomiske rammer som gir kommunene handlingsrom, men vi må også gå gjennom og se på hvordan staten styrer kommunene og få gode innspill i arbeidet som står framfor oss til hvordan vi kan redusere det statlige styringstrykket. Over tid har sektoren fått flere oppgaver, og innbyggerne har fått flere rettigheter. Det er en utvikling vi må være stolte av, men måten det er gjort på, av regjeringer og storting med ulik partifarge, innebærer også at hensynet til det kommunale handlingsrommet kanskje i for mange saker har måttet vike for nasjonale mål. Det er ikke et alternativ å fortsette som i dag. Vi må ta noen grep slik at det offentlige tjenestetilbudet gradvis ikke blir dårligere. Derfor har regjeringen utnevnt en kommisjon som skal foreslå endringer som kan legge til rette for bedre ressursbruk i kommunesektoren. Kommisjonen har et bredt mandat som omfatter både statens styring og andre forhold som kan bidra til lite effektiv oppgaveløsning. Jeg er veldig glad for at det er så stort tverrpolitisk enighet om dette behovet og arbeidet her i Stortinget. Arbeiderpartiet ønsker en boligpolitikk som gjør det enklere å komme inn på boligmarkedet. Derfor trenger vi flere boliger. Målet vi har satt om 130 000 boliger innen 2030, innebærer langt høyere byggeaktivitet enn det vi har hatt de siste årene. Det er ambisiøst, men jeg har tro på at vi kan få det til. Kommunene står også foran et stort etterslep på infrastrukturen på vann og avløp. Vi har sendt et forslag på høring om lengre nedbetalingstid for investeringer. For innbyggerne er det et viktig bidrag til å holde de kommunale avgiftene og gebyrene lavere enn med dagens regelverk. Kommuneproposisjonen viser at regjeringen prioriterer kommunesektoren i en tid med stramme rammer og store sikkerhets- og trygghetsbehov. Vi gir kommunene større handlingsrom både gjennom å øke veksten i frie inntekter og ved å ta ned det statlige styringstrykket. Til sjuende og sist handler det om tillit: tillit til lokaldemokratiet og til at våre gode lokalpolitikere løser oppgavene til beste for innbyggerne.

Når Partilovnemnda og regjeringen skal følge opp det arbeidet med å gjøre en helhetlig gjennomgang, mener jeg at en bør se på alle sider ved partiloven – spesielt det som handler om finansiering av politiske partier, og problemstillinger som har dukket opp underveis, som veldig mange her løfter i debatten. Jeg mener de forslagene Rødt kommer med her nå, bør være en del av en større vurdering. Det er bl.a. mange problematiske sider ved å si at man ikke skal bruke penger før man har rapportert, for det er ikke alltid at man, når man får penger inn på kontoen, setter dem på ulike kontoer og vet akkurat hvilke penger som brukes til hva. Det er mange ting der jeg mener det trengs en helhetlig gjennomgang av, men det bør være et ganske bredt mandat når man først skal ha en fullstendig gjennomgang av loven.

Jeg mener at den gjennomgangen selvfølgelig skal gjelde for alle parti, og alle som blir omfattet av en gjennomgang av både pengebidrag og ikke-monetære bidrag. Det gjelder Arbeiderpartiet på lik linje med alle andre parti.

Så langt jeg kjenner til, rapporterer Arbeiderpartiet både pengebidrag og ikke-monetære bidrag i henhold til loven i dag. Det er også slik – det så vi en sak om i Aftenposten i går – at hvis det er uregelmessigheter eller mangelfull rapportering, blir det heldigvis både gjennomgått, oppdaget og rettet på. Vi har et system som fungerer på mange måter. Så langt jeg kjenner til, rapporterer Arbeiderpartiet i henhold til loven. Det tror jeg de aller fleste partier prøver å gjøre. Som sagt mener jeg at det er behov for å klargjøre lovverket, slik at det ikke skal være tvil om hva man er rapporteringspliktig på.

Jeg mener regelverket slik det er i dag, og partiloven slik den er i dag, er uklar på mange områder, og spesielt på det som handler om ikke-monetære bidrag. Når det gjelder annonsering og andre typer bidrag, varer og tjenester til partier, har partiene et ansvar for å rapportere, men ofte er det aktivitet initiert av andre, og det er uklart når det skal rapporteres. Jeg er opptatt av at det skal rapporteres, og at alle parti skal forholde seg til loven slik den er i dag, men det er et stort behov for en gjennomgang for å klargjøre. Det har både Arbeiderpartiet og flere andre parti etterlyst.

Loven skal sikre uønskede bindinger. For Arbeiderpartiet og regjeringen er det at fagforeninger samarbeider med politiske parti i Norge, ingen uønsket binding. Det er interesseorganisasjoner, fagforeninger og enkeltpersoner som er viktige deltagere i vårt demokrati, som påvirker alle representantene i denne forsamlingen, og som er aktive i demokratiet vårt. Det synes jeg er positivt, men vi skal vite hvem de er. Det skal være åpenhet og transparens rundt det. På samme måte som Christian Ringnes er ute og ber Erna Solberg rette ryggen fordi han har gitt penger til Høyre, er ofte LO-lederen ute og stiller krav til Arbeiderpartiet om f.eks. en bedre arbeidslivspolitikk. Det er en del av demokratiet vårt, men vi vet hvem de er. Vi går rundt og lurer på hvem det er som gir Fremskrittspartiet mange millioner, og hva de får i retur. Ingenting, kanskje, men vi vet ikke, og det er det som er problemet.

Akkurat det siste kan jeg nok være enig i at er et ønske, men det skal foregå på ærlig og redelig vis. Når regjeringen nå legger fram et forslag om å endre partiloven, er det altså for å tette et smutthull jeg mener er ganske åpenbart. Det er ikke gjort for å ramme Fremskrittspartiet eller ett parti særskilt, det er gjort for å ramme dem som utnytter seg av et smutthull i loven, på samme måten som vi driver med andre lovendringer. Det er helt tydelig i lovens formålsparagraf at vi ønsker å sikre offentlighetens rett til innsyn. Slik det fungerer i praksis i dag, vet vi altså ikke hvem det er som finansierer Fremskrittspartiets valgkamp. Jeg synes det er helt fint med stort engasjement fra lag, organisasjoner og privatpersoner i valgkamp og også til de politiske partiene, men vi trenger å vite hvem de er.

Regjeringen har lagt fram et forslag om endringer i partiloven, og det mener jeg er viktig for å bidra til økt åpenhet. Åpenhet rundt hvem som finansierer partiene våre, er helt grunnleggende i et demokrati, og forslaget innebærer at identiteten til dem som har gitt støtte til partienes bidragsytere som er over lovens beløpsgrenser, skal innberettes og offentliggjøres. Størrelsen på bidraget skal også innberettes og offentliggjøres. Forslaget bidrar til at finansiering av partier blir mer transparent ved at giverne ikke kan skjule hvem de er ved å gi bidrag via organisasjoner som har som formål, eller som en vesentlig del av sin virksomhet, å støtte politiske partier økonomisk, eller via privatpersoner som har mottatt bidrag fra andre for å gi disse til politiske partier eller partiledere. Forslaget innebærer også at bidrag som ville vært ulovlig for partiene å motta direkte fordi bidraget kommer fra en utenlandsk giver eller giver under offentlig myndighetskontroll, blir ulovlige for partiene å motta via et mellomledd. Forslaget følger både opp et forslag fra Partilovnemnda og Stortingets anmodningsvedtak av 5. oktober 2023. Jeg registrerer at komiteens flertall viser til at de foreslåtte endringene tetter et smutthull i loven. Flertallet viser til at det er problematisk at partilovens regler om innrapportering av bidrag i dag ikke omfatter identiteten til dem som har gitt støtte til partienes bidragsytere. Jeg registrerer også at komiteens medlemmer fra Høyre mener at regjeringens forslag ikke dekker opp behovet for lovendring knyttet til indirekte bidrag, og at det er behov for en bred gjennomgang av partiloven. Jeg er enig i det. Det er behov for en bred gjennomgang av partiloven, og jeg viser til at Stortinget har bedt regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av partiloven, herunder regelverket for finansiering av politiske partier, og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Øvrige forslag fra Partilovnemnda og høringsinstansene bør følges opp i en grundig og helhetlig utredning, og det har jeg tenkt å følge opp. Jeg er derfor tilfreds med komiteens tilråding om at Stortinget bør vedta forslaget.

Det er ikke noen endring av vår politikk når det gjelder vindkraft. Vi har sagt veldig tydelig at kommunene har vetorett når det gjelder utbygging av vindkraft. Det som går på energi og vindkraft, er min kollegas konstitusjonelle ansvar, men det som ligger her, tar ikke bort makt og myndighet fra kommunene til selv å bestemme hva som skal bygges i deres kommune.

Jeg er også enig med representanten i at det er viktig. Når vi nå både skal videreføre dagens regler om utbyggingsavtaler og ha ny grunneierfinansiering på infrastrukturen, viderefører vi også utbyggingsavtalene med presiseringer, med tydeliggjøring. Det har vært en del uklarheter rundt det. De to dommene som har vært avsagt, har bidratt til å klargjøre det til en viss grad, men det skal altså ikke være slik at kommunen skal få muligheten til å finansiere ekstra infrastruktur og legge ekstra byrde på utbyggerne, samtidig som utbyggerne skal ta sin rettmessige del av det. Jeg tror det blir bedre nå når man tidlig i prosessen, i en hensynssone, får klargjort hvilke typer infrastruktur som skal ligge der, og hvordan de kostnadene skal fordeles. Vi skal gjøre vårt for å bidra til å tydeliggjøre det, men jeg mener også at teksten – selve lovforslaget – tydeliggjør det som handler om fordeling av kostnader og nødvendig infrastruktur, på en god måte.

Jeg er enig med representanten. Det som ligger i det man i dag skal vedta, er komplisert, så jeg er opptatt av at departementet ganske så umiddelbart etter at endringene er vedtatt, både skal veilede kommunene, sørge for at de har tilstrekkelig kunnskap om avtalene, og motivere til å bruke dem. De er frivillige, som det er understreket her. Det vil også jeg understreke, men vi ser at de kan være til god hjelp for å få rask utbygging, spesielt i fortettings- og transformasjonsområder, og være et godt verktøy for både kommuner og utbyggere. Vi skal gjøre vårt for både å veilede og informere godt til kommunene om det som ligger i den nye proposisjonen.

Dette er ikke noe forsøk verken på å lure noen eller å snikinnføre noe. Medbestemmelsen til kommunen, kommunestyret og innbyggerne skal ikke svekkes med det lovforslaget som foreligger i dag. Det er på ingen måte et forsøk på å gjøre arbeidet med utbygging og reguleringsplaner mindre demokratisk – på ingen måte. De fullmakter og rettigheter et kommunestyre har, skal de fortsatt ha med disse endringene.

Jeg skal være forsiktig med å gå detaljert inn i den komplekse problemstillingen. Dette er veldig teknisk og komplisert, så det er fare for å si noe feil, men først og fremst gjør vi det fordi vi trenger å gjennomføre dette på en hurtigere måte. Vi trenger å bidra til at utbyggingene går raskere, og at vi legger til rette for at kommunene og utbyggerne får en enklere måte å gjennomføre dette på. Det er også en del av summen av de forslagene som ligger her nå.

Jeg vil også starte med å takke komiteen for et solid gjennomført arbeid med lovforslaget. Lovproposisjonen er omfattende, og det er til dels meget kompliserte temaer. Jeg konstaterer at det er bred politisk oppslutning fra partiene i komiteen om store deler av lovforslaget, og det er jeg selvsagt veldig glad for. Ikke minst er det viktig for kommunene og byggenæringen, som nå får en plan- og bygningslov som er bedre tilpasset utfordringene med gjennomføring av planer i fortettings- og transformasjonsområder. Det meste av boligbyggingen foregår i dag i allerede utbygde områder. De nye reglene er derfor et viktig bidrag til å få fart på boligbyggingen. Regjeringen har et ambisiøst mål om å få til bygging av 130 000 boliger, og for å nå det målet har vi satt i gang en rekke tiltak. Denne lovproposisjonen er ett av flere forslag i regjeringens boligsatsing. Temaene i lovforslaget gjelder kostbar infrastruktur, og det er derfor store økonomiske interesser knyttet til løsningene som loven legger opp til. Departementet har, gjennom et aktivt samarbeid med kommuner og aktører i byggenæringen, funnet fram til løsninger som vi mener balanserer interessene godt mellom utbyggere og kommuner, og som vil kunne fungere godt i praksis. Endringene som gjelder utbyggingsavtaler, skal tydeliggjøre gjeldende rett og sikre bedre balanse mellom kommunens behov for å finansiere infrastruktur, og utbyggers behov for forutsigbare og balanserte utbyggingsavtaler. Den nye finansieringsordningen for infrastruktur i utbyggingsområder som forutsetter bruk av hensynssone, skal også bidra til større forutsigbarhet. Jeg har store forventninger til at kommunene tar i bruk den nye ordningen, som skal sikre at alle utbyggere i et utviklingsområde må bidra til finansiering. Med den ordningen unngår vi dagens problem med utbyggingsavtaler som kan føre til gratispassasjerer. Jeg mener også at den nye finansieringsordningen kan føre til at boligbyggingen kommer raskere i gang fordi kommunene kan forskuttere for infrastruktur og få tilbake kostnadene senere etter hvert som utbyggingen pågår. Det vil også gjøre områdene byggeklare tidligere og gjøre dem mer attraktive for utbyggere og dem som skal flytte inn i boligen. Jeg vil også trekke fram de nye virkemidlene ved opprettelse og endring av eiendom som skal gjøre kommunenes arbeid med matrikulering i transformasjonsområder enklere. Den nye finansieringsordningen for flytting av infrastruktur skal bidra til å frigjøre areal for utbyggingsformål i tettbygde områder langt mer effektivt enn i dag. Regjeringen er opptatt av å øke samarbeidet mellom aktørene for å få til helhetlig planlegging og mer effektiv gjennomføring av kommunenes reguleringsplaner. Områdeutviklingsstrategien er et nytt, viktig virkemiddel i loven, som skal sikre helhetlig planlegging og erstatte bruken av veiledende plan for offentlig utforming og lignende ordninger som i noen grad også kan komme i stedet for en områderegulering. Lovendringene skal bidra til tettere samarbeid mellom aktørene for å finne gode løsninger og rask gjennomføring av reguleringsplaner. Jeg mener dette er minst like viktig som at vi forenkler reglene i loven. Jeg vil også trekke fram at loven nå skal stille krav om at berørte offentlige organer aktivt skal bidra til effektive samordningsprosesser med kommunen. Det er mitt håp at dette ikke bare vil bidra til raskere prosesser, men også færre innsigelser. Jeg konstaterer at komiteen ikke fullt ut følger opp regjeringens forslag om at grunneiere eller festere innenfor en hensynssone etter samtykke fra statsforvalter kan foreta ekspropriasjon til gjennomføring av infrastrukturtiltak. Den verdige løsningen der samtykke må gis av kommunestyret, vil også bli en god løsning, og jeg mener det er langt bedre enn at private ikke får adgang til å foreta ekspropriasjon. Regjeringen ønsker fart i boligbyggingen. Nå har vi fått over 70 forslag fra kommunene og næringen selv som vi skal jobbe hurtig videre med. Det er dermed grunn til å anta at regjeringen også vil fremme nye lovforslag til Stortinget senere.

Det er en villet politikk gjennom mange år at det skal være veldig godt å bo i norske kommuner, og at innbyggerne har grunnleggende trygghet og rettigheter. Den problemstillingen representanten Greni reiser nå, er noe av det jeg mener kommisjonen må gå grundig gjennom og se på. Er vi på et nivå som er bærekraftig på sikt, eller må kommunene ha større frihet til å kunne bruke ressursene sine på andre måter? Statsforvalterens overprøving av kommunene skjer i hovedsak gjennom klagebehandling eller lovlighetskontroll. Muligheten til å overprøve kommunenes frie skjønn er regulert i forvaltningsloven, så det er mye vi må endre gjennom lov hvis vi ønsker et større handlingsrom for kommunene. Jeg er litt opptatt av at proposisjonen med forslag til ny forvaltningslov ligger til behandling i Stortinget nå, og dette er et tema som også bør drøftes i den forbindelse. Igjen: Vi skal jobbe raskt med det vi kan gjøre noe med raskt, og så skal kommisjonen få tid til å foreslå store endringer, som denne salen forhåpentligvis blir enig om.

Jeg er opptatt av at vi skal se resultater før 2028, og det er derfor jeg også har sagt at regjeringen parallelt med kommisjonens arbeid og før kommisjonen skal levere noe, skal gå gjennom og se på hva vi kan gjøre for å forenkle, øke handlingsrommet og lette styringstrykket, og se på øremerkede tilskudd og annet som man forholdsvis raskt kan gjøre noe med. Forskrifts- og lovendringer tar den tiden det tar. Hvordan behandlingen av lovendringer er i Stortinget, kjenner stortingsrepresentanten vel så godt til som meg. Noen ting må ta tid. Det jeg er mest opptatt av, er at vi klarer å få til et bredt flertall om store endringer, for det trengs. Det er ikke bærekraftig å fortsette som nå. Derfor er jeg opptatt av at vi får til endringer som står seg over tid, og som vi også kan være enige om litt uavhengig av politisk farge, for å gi forutsigbarhet for kommunesektoren.

Først vil jeg si at jeg også fullt ut deler KS' syn om at det vi kan gjøre noe med raskt – lavthengende frukter, som vi pleier å omtale det som – skal regjeringen jobbe med. Vi sier det også i forslaget til kommuneproposisjon, f.eks. at vi bør gå gjennom øremerkede tilskudd og se om vi bør gjøre noe med det fortløpende. Lovendringer tar sin tid. Når det gjelder det som kommisjonen skal legge fram i inneværende år – jeg skal ikke forskuttere det, for det er kommisjonen som bestemmer det selv – er det kanskje lett å tenke seg at en først kan legge fram det som man raskere kan gjøre noe med, og så skal kommisjonen legge fram en hovedrapport i 2026. Så blir det ordinær behandling, der regjeringen skal vurdere det, komme til Stortinget og gjennomføre en lovendring. Akkurat når det arbeidet blir ferdig, skal jeg ikke forskuttere, men jeg er opptatt av at kommisjonen skal jobbe raskt, og det gjør den når den skal ha sitt første møte nå i juni og legge fram forslag allerede før jul.

Det er helt riktig at kommunesektoren er under stort press når det gjelder økonomi og tilgang på arbeidskraft. Skal norske kommuner og fylkeskommuner fortsette å gi gode tjenester til innbyggere over hele landet, må vi både ha et kritisk blikk på hvordan staten styrer kommunene og også gjennomføre faktiske endringer. Det utfordringsbildet har jeg i flere runder i denne salen opplevd at det er stor tverrpolitisk enighet om. Jeg deler også fullt ut forslagsstillernes ønske om å gi kommunene større frihet til å løse oppgaver og redusere det statlige styringstrykket. Det er også bakgrunnen for at regjeringen har satt ned en kommisjon som skal foreslå endringer i statens styring av kommunesektoren og legge til rette for god ressursbruk, fleksibel bruk av personell og effektiv oppgaveløsning i kommunesektoren. Kommisjonen skal også se på om det er andre forhold som binder kompetanse unødvendig, bidrar til unødig høye kostnader og lite effektiv oppgaveløsning. Derfor må jeg – med all respekt – si at jeg føler vi nå har en diskusjon om temaer vi allerede har både vært enige om og satt i gang et arbeid på. Svært mange av de problemstillingene som blir tatt opp i de ulike delforslagene, blir vurdert i den kommisjonen. Regjeringen vurderer også løpende hvordan vi kan legge til rette for en best mulig kommunesektor, gjennomgå regelverk og andre rammebetingelser og også gjøre endringer parallelt med at kommisjonen jobber. Jeg ser at det er ulike flertall i komiteen for ulike forslag. Et forslag til vedtak her er å endre forsøksloven og få unntak fra EØS-regelverket. Det forslaget var ikke kommentert i innstillingen, men EØS-regelverket reguleres som kjent av EØS-avtalen og EØS-loven. Det følger av dette at forsøksloven og forsøk med hjemmel i loven må være i tråd med EØS-regelverket. Det er helt legitimt å være kritisk til EØS-avtalen, og det bærer også forslaget preg av. Regjeringen mener på sin side at EØS-avtalen tjener Norge godt, og at nå ikke er tidspunktet for å så tvil om Norges vilje til å etterleve EØS-forpliktelser. Det er også et forslag nr. 7, som Stortinget allerede har gitt sin tilslutning til. Jeg håper vi i fortsettelsen også kan gå grundig gjennom dette og få en helhetlig reformering av hvordan staten styrer kommunene, øke handlingsrommet og lette styringstrykket. Jeg tror det blir best hvis vi gjør det helhetlig, ikke stykkevis og delt.

Kommuneloven har regler om stemmegivning ved behandling av forslag til økonomiplan og årsbudsjett som innebærer at kommunestyret og fylkestingsrepresentanter stemmer over et samlet forslag og får vedtatt økonomiplan og årsbudsjett. Kommuner og fylkeskommuner har hatt disse reglene om stemmegivning siden 1992, og begrunnelsen for kravet om å stemme over et helhetlig budsjett eller en økonomiplan var å unngå at budsjettet eller økonomiplanen skulle bli en samling av ulike og vanskelig forenlige vedtak og enkeltposter eller enkeltpunkter, som det også er sagt her tidligere i debatten. Kommunelovutvalget fra 1990 mente at loven måtte få en slik uttrykkelig bestemmelse om adgangen til å holde bundet avstemning i tilknytning til årsbudsjett og økonomiplan. Det vil si at dersom ingen forslag oppnår flertall ved første gangs avstemning, skal det stemmes på nytt over alle forslag som foreligger. Hvis det heller ikke ved annen gangs avstemning oppnås flertall for et samlet forslag, skal det stemmes alternativt over de to samlede forslagene til årsbudsjett som ved annen gangs avstemning får flest stemmer. Det skal altså skje to ordinære avstemninger før det eventuelt blir tale om bundet avstemning. Den bundne avstemningen skal være en siste utvei når flertall ikke oppnås på noen annen måte. Avstemningsreglene for økonomiplan og budsjett gir anvisning på en enkel og grei prosedyre som løser et praktisk problem. Før regelen kom, hadde det i flere tilfeller vært problematisk å gjennomføre avstemninger i forbindelse med årsbudsjettet, fordi det enkelte parti eller den enkelte gruppe konsekvent hadde stemt for sitt forslag og mot alle andres. Reglene om stemmegivning ved behandling av økonomiplan og budsjett setter i praksis krav til forhandlinger og kompromisser på tvers av partigrenser. Partier og enkeltrepresentanter må i fellesskap utarbeide forslag som det kan være mulig å enes om, og jeg mener det ville innebære en svekkelse av budsjettprosessen om representantene og partiene bare kunne fokusere på egne alternativer. Reglene har blitt vurdert på nytt flere ganger, bl.a. i 2000 og med dagens kommunelov i 2018. Etter min vurdering er det svært viktig å ha bestemmelser i kommuneloven som sørger for at kommuner og fylkeskommuner stemmer over og får vedtatt et samlet årsbudsjett og økonomiplan. I likhet med flertallet i komiteen mener jeg derfor at det ikke er grunn til å endre den bestemmelsen.

Ja, absolutt. Vi må gjøre mer, for vi ser at det er for mange med midlertidige boforhold, og som ikke har gode og trygge boliger, og vi vet, ikke minst, hva det gjør for ungers oppvekstvilkår. Noe av det vi må gjøre, er å få flere tilgjengelige boliger, at det bygges flere, og at vi har gode utleieboliger. Husbanken har gode verktøy, bl.a. Kobo, som er det systemet som skal bistå og kartlegge hvor mange tomme boliger som er rundt omkring i norske kommuner. Det er ganske mange, og hvordan får vi både sørget for at de er på leiemarkedet, og rustet dem opp, slik at de er gode å bo i? Vi må følge opp boligsosial lov, som ikke har virket så veldig lenge ennå, men som vi vet sikrer rettighetene og også gir noen plikter til kommunene. Der vet vi at det er mange som ennå ikke har implementert – for å bruke et dumt ord – loven skikkelig i kommunen, det mangler kompetanse om det. Så det er noen av de virkemidlene som jeg tenker vi må jobbe videre med.

Jeg har ikke regnet på det i kroner og øre, men jeg tror jeg kan slå fast, i likhet med de fleste her, at det å forebygge at folk kommer i en vanskelig situasjon, er samfunnsøkonomisk mye bedre enn å komme med tiltak i etterkant, og det er veldig mye bedre for den det gjelder, både for seg selv og familien. Jeg tror vi må jobbe på mange fronter. Her har vi diskutert mange tiltak for å trygge bosituasjonen og unngå at folk havner i en midlertidig og vanskelig bosituasjon. Vi må hele tiden jobbe for at folk har en lønn å leve av og sikkerhet for en trygg inntekt. Vi må ikke minst jobbe for at vi har gode, universelle løsninger som sørger for at vi har en sterk fellesskole, at vi har barnehagepriser som gjør at unger kan gå i barnehage – alt det som sikrer gode og trygge liv for folk. Det tror jeg er det viktigste vi kan gjøre for å unngå at folk kommer i en vanskelig situasjon, og også for å forebygge at det regnestykket handler om folk som har det vanskelig.

Det blir ikke i denne vårsesjonen, og det tror jeg representanten vet. Jeg er opptatt av at vi skal legge den fram til høsten, og så fort som mulig. Vi jobber på spreng med den, og den er høyt prioritert. Så håper jo jeg at det rød-grønne flertallet er enda sterkere i den neste perioden, slik at vi skal få til en god enighet om endringer i husleieloven for å trygge leietakernes rettigheter.

Som forslagsstillerne er jeg opptatt av at leiemarkedet skal være trygt og forutsigbart. Leiemarkedet har i for mange år fått for lite oppmerksomhet, til tross for at en million innbyggere leier boligen sin. I Bustadmeldinga er leiemarkedet ett av fire innsatsområder i boligpolitikken. Den introduserer en fornyet leiemarkedspolitikk med mål om å sikre trygge og stabile leieforhold, et tilstrekkelig utleietilbud og å øke kunnskapsgrunnlaget om leiemarkedet. Regjeringen jobber langs flere linjer for å bedre situasjonen i leiemarkedet, og det å få fart på boligbyggingen kan på sikt dempe leieprisene. Lånerammen til Husbanken er høy, og bostøtten er styrket. Det er også veldig positivt at kommuner og andre aktører prøver ut alternative modeller for å utvikle boligtilbud for en bred målgruppe. Vi har også bedt Husbanken om å støtte alternative boligmodeller, bl.a. gjennom tilskudd til boligtiltak. Leieboerforeningen, som har vært nevnt her tidligere, har fått midler til å se på om de kan utvikle en samvirkemodell for ikke-kommersielle leieboliger. Studentboligbyggingen er rekordhøy, og i 2025 får over 3 000 studentboliger tilskudd. Jeg vet at mange i denne salen er utålmodige med tanke på å få fornyet husleieloven. Det er høyt prioritert i mitt departement. Husleielovutvalget foreslo lovendringer som kan styrke leiernes botrygghet og gi dem bedre kontroll over egen bosituasjon. Utvalget leverte et godt grunnlag. Høringsinnspillene viser delte meninger om forslagene, og jeg er opptatt av at vi nå finner en god balanse mellom rettigheter og plikter for både leiere og utleiere. Jeg vil til slutt forsikre om at vi jobber på spreng for å legge fram en ny husleielov. Jeg har sagt flere ganger at jeg skulle ønske at vi hadde kommet lenger, men det er rett og slett et komplisert arbeid og mange ulike meninger, og jeg er opptatt av at vi skal legge fram en godt gjennomarbeidet og godt balansert husleielov når vi legger den fram så snart som mulig.

Ja, det er mye jeg synes er bra her, og ikke minst kan jeg være enig i mye av det som ligger i intensjonen. Jeg er uenig i de 30 forslagene. Jeg mener likevel vi har god politikk for å følge opp veldig mye av det som er målet i forslagene her. Representanten nevnte plankapasiteten i kommunene – eller han nevnte det ikke, men det er berørt. Jeg er veldig opptatt av at vi skal styrke plankapasiteten og sikre at arealplanleggingen går mer effektivt. Vi har hatt ute på høring et forslag om at kommunene kan sette formål for areal. Vi har allerede vedtatt det for studentboliger. Det kan gå an å gjøre mer med borettslagsmodeller og andre arealformål som er med på å styrke det boligsosiale. Så er jeg veldig opptatt av at vi skal følge opp den boligsosiale loven. Det har representanten og jeg diskutert før. Vi vet også at det er et veldig stort potensial for at kommunene følger opp den på en bedre måte.

Ikke-kommersielle utleiere, som ideelle aktører, stiftelser, kommuner og studentsamskipnader, er en veldig viktig del av tilbudet for dem som er i leiemarkedet. Vi har bedt Husbanken støtte opp om alternative boligmodeller som kommuner og andre aktører etablerer. Ikke minst kan en få gode tilvisningsavtaler mellom utbyggere og kommuner, der en viss andel av leilighetene skal leies ut av kommunen. Så er det helt riktig at Leieboerforeningen har fått midler fra departementet og Husbanken for å utvikle en samvirkemodell for ikke-kommersielle leieboliger. Utredningen viser også at det er ganske krevende å få det til, og vi vet at skal vi bygge opp en ikke-kommersiell sektor, krever det betydelig finansiering. Så jeg tror mer på at vi skal fortsette økningen vi har gjort ved å bygge studentboliger, som noe veldig riktig for ikke-kommersielle boliger, og lette trykket i leiemarkedet på den måten.

Jeg deler bekymringen over at det er mange som nå står uten et ordentlig botilbud. Jeg tror mange av de tiltakene som vi ikke minst har fått til i godt samarbeid med SV, styrker Husbanken, som har både startlånsordninger og mange andre ordninger for sosial boligbygging. Husbanken gjør et veldig godt arbeid for å kartlegge boliger som står ledige og kan leies ut. Ikke minst har vi økt bostøtten i flere runder i fellesskap for å bistå dem som strever på leiemarkedet. Jeg mener vi fortsatt skal styrke Husbanken, og at Husbanken er et av våre viktigste verktøy. Vi vet at veldig mange kommuner står i en krevende situasjon nå fordi de også har bosatt mellom 80 000 og 90 000 ukrainske flyktninger. Det er helt riktig og nødvendig, men det betyr også at presset er ekstremt stort nå. Jeg mener vi skal fortsette å styrke Husbanken, bruke bostøtten som et virkemiddel og gjøre det vi kan for å bygge flere gode boliger

Jeg kan skrive under på at det er dyrt å bli skilt når du bor i en distriktskommune, for det er vanskelig både å kvitte seg med boliger og å kjøpe nye boliger. En del av de tiltakene jeg nevnte i stad, mener jeg er gode tiltak for å få fart på boligbyggingen i distriktene. Så er det det med finansielle ordninger, f.eks. en rentekompensasjonsordning: Vi vet at en rentekompensasjonsordning binder opp midler i lang tid, alt handler om prioriteringer av midler, så jeg er uenig i at vi skal utrede en egen rentekompensasjonsordning nå. Vi vet også at momskompensasjonsordningen er en ordning som ikke er en støtteordning, men som finansieres gjennom reduserte statlige overføringer, som da må finansieres på en måte, hvis den skal utvides. Jeg tror på å fortsette å styrke tiltakene som kan få fart på boligbyggingen i distriktene. Det aller viktigste er å få byggekostnadene ned.

Jeg sa nettopp at Husbankens låneramme har blitt økt historisk, og det var ikke minst i samarbeid med Senterpartiet, som satt i regjering. Det kommer også distriktskommunene til gode. Tilsagnsvolumet i distriktskommunene har mer enn doblet seg siden 2020, så det skjer også positive ting på boligfronten. Vi har også etablert en ny tilskuddsordning til boligtiltak i distriktene. Det mener jeg er en god ordning som en også må vurdere når en fortsetter å styrke Husbanken – om en skal legge mer midler inn der. Så har vi bygdevekstavtaler, og bolig er en viktig del av dem, for de kommunene som er en del av bygdevekstavtalene. Vi har også lagt inn en egen tilskuddsordning til etablering og tilpassing av boliger for privatpersoner i kommuner i Finnmark som er med på bygdevekstpilotene. Videre jobber Husbanken aktivt for å bistå kommuner i distriktene, for å legge til rette for mer boligbygging.

Jeg er veldig glad for den oppmerksomheten boligpolitikken får om dagen. Regjeringen er opptatt av å føre en sosial boligpolitikk som skal sikre alle et godt sted å bo, med forutsigbarhet og trygghet. Vi ønsker å sikre gode boforhold både for dem som eier sin egen bolig, og for dem som leier. I 2024 la regjeringen fram Bustadmeldinga, Meld. St. 13 for 2023–2024, som presenterer fire innsatsområder i boligpolitikken: Flere skal ha mulighet til å eie sin egen bolig, leiemarkedet skal være trygt og forutsigbart, vi skal ta vare på de boligene vi har, og bygge de vi trenger, og vi må forsterke innsatsen for dem som ikke klarer å skaffe seg eller beholde en egnet bolig. Å skaffe seg en bolig er først og fremst noe hver og en av oss har ansvar for selv. Jeg er opptatt av at vi gjennom boligpolitikken skal legge til rette for et velfungerende boligmarked med gode offentlige rammevilkår, slik at færrest mulig blir vanskeligstilt på boligmarkedet. Kombinasjonen av økte renter, bokostnader og leiepriser har skapt en veldig krevende situasjon på boligmarkedet, og vi må jobbe på flere fronter for å bedre situasjonen. Vi må sørge for at det bygges flere boliger – det er en hovedårsak til det presset vi opplever nå – og vi må stimulere til at det blir enklere og mer forutsigbart å realisere flere gode boligprosjekter. Husbanken er nevnt av flere og er en viktig støttespiller for kommunene. Vi har styrket lånerammen til Husbanken med totalt 13 mrd. kr og foreslår nå å styrke den ytterligere. Vi har styrket bostøtten i flere runder, både i 2024 og i 2025. Vi gir mer tilskudd til studentboliger, og det bygges rekordmange nå. Vi jobber også for å fornye husleieloven. Noe av det aller viktigste regjeringen kan gjøre, er å føre en ansvarlig økonomisk politikk, og det må vi fortsette med for å få kostnader og renter ned. Det viktigste målet med boligpolitikken er at alle har et godt sted å bo. Vi skal fortsette å jobbe for å bevare det, og ikke minst styrke innsatsen.

Jo, og det bygges boliger over hele landet, men i distriktskommuner er det nå tilsvarende situasjon som i andre kommuner, nemlig at det er et historisk lavt nivå på boligbyggingen. Det handler kanskje like mye om den økonomiske situasjonen, om kostnadsbildet, og det å bygge leiligheter og boliger i distriktene har ofte høyere kostnader enn det verdien av bolig og leilighet har. Så jeg tenker at det er mange ting vi må gjøre. Vi må legge til rette for at folk har jobb og ønsker å bo i distriktskommuner, vi må ha gode boliger, og vi må regulere godt areal. Og når jeg prater om fortetting, må vi også tenke fortetting i distriktskommuner – hvordan vi legger til rette for at vi har sentrumsnære boliger, nær kollektivknutepunkter, buss, tog, osv. Jeg tror altså at det er mange ting vi kan gjøre. Innsigelser er en del av det, og jeg er enig med representanten i at dem skal vi gjøre det vi kan for å effektivisere, men jeg tror vi må jobbe på en bredere front for å få folk til å bo i distriktskommuner.

Noe av det viktigste vi gjør, er å få regulert arealet som skal brukes til boligbygging, og at vi bruker Husbanken og de andre verktøyene vi har for å bidra til boligbygging. Det er jo bl.a. en særskilt ordning for distriktskommuner, fordi vi vet at de har andre utfordringer enn storbyene. Så har jeg sagt ja til flere innsigelser som har handlet om boligbygging, nettopp fordi jeg mener at boligbygging har vært det formålet som har vært viktigst. Jeg har gjort det i Møre og Romsdal før helgen, jeg har gjort det på Ringerike, og jeg har gjort det i Melhus, der Senterpartiet var veldig uenig i det, så jeg er opptatt av at boligbygging er et viktig hensyn. Det må vurderes i hver enkelt situasjon og ut fra hver enkelt søknad hvordan en klarer å få de ulike hensynene til å sameksistere på en god måte, men først og fremst har kommunen som planmyndighet en veldig stor myndighet til å kunne legge til rette for gode arealer og gode tomter til å bygge boliger på.

Jeg er opptatt av at innsigelsesmyndighetene samordnes og jobber på en så god måte som mulig, og terskelen skal være høy for å fremme innsigelser. Nettopp derfor har jeg nå satt i gang dette innsigelsesprosjektet for å se på: Hvordan praktiseres innsigelsesmyndigheten? Hva slags praksis har innsigelsesmyndighetene? Det er ganske ulik praksis fra fylke til fylke. Kan vi gjøre mer for å veilede kommunene på et tidlig tidspunkt, ha samordning på et tidligere tidspunkt for å forebygge innsigelser? Målet må alltid være at en skal klare å finne gode løsninger, der ulike hensyn kan leve godt i lag. Og så er det hensyn til jordvern, hensyn til reindrift og hensyn til samferdselsprosjekter – nasjonale og regionale interesser skal tas hensyn til, og innsigelser kan være riktige – så jeg kjøper ikke helt premisset om at innsigelser alltid er feil, men vi må løse dem mer effektivt.

Ja, det er nok regjeringer med ulik politisk farge som har jobbet med digitalisering, og jeg er veldig opptatt av at vi skal holde trykket oppe på det. Derfor har vi også foreslått 10 mill. kr ekstra i revidert budsjett for at Direktoratet for byggkvalitet, som jobber med digitalisering, kan holde trykk på sitt arbeid. Vi ser at en sparer veldig mange årsverk i kommunene gjennom digitalisering. Der en tidligere, når en hadde byggesøknad inne, kanskje brukte mange uker på å få svar, går det nå veldig raskt. Byggenæringen har spart ca. 2 mrd. kr årlig på en del av den digitaliseringen, så det gir veldig stor effekt, og vi driver med det arbeidet kontinuerlig for å spare både tid og penger.

Heldigvis løses de aller, aller fleste saker før de kommer til departementet, og i min tid som kommunalminister tror jeg det er ca. fifty-fifty-fordeling mellom der jeg har tatt innsigelsen til følge, og der jeg har sagt nei til innsigelsen. Som jeg sa i stad: Innsigelser skal komme av en grunn. Jeg mener at innsigelsesmyndighetene har viktige oppgaver i planprosessene, og at det i hovedsak fungerer godt. Så er jeg enig i at vi må gjøre de prosessene mer effektive. Når planprosesser tar så lang tid som de gjør nå, er det ofte innsigelser som er årsaken til det, så jeg har tatt initiativ til et innsigelsesprosjekt der vi skal samordne innsigelsesmyndighetene bedre. Jeg tror at Statsforvalteren i sin rolle som koordinerende innsigelsesmyndighet ofte må komme inn på et tidligere tidspunkt og avklare ting kanskje også for å forebygge innsigelser. Det er ganske mange grep vi kan gjøre for å få det til å fungere bedre. Men jeg tror ikke at løsningen er å fjerne innsigelsesmyndigheten, for det er såpass mange hensyn som bør tas som er nasjonale og regionale.

Med fare for å gjenta meg selv må jeg bare slå fast at regjeringen ønsker få fart på boligbyggingen. Da må byggesaksbehandlingen bli raskere og mer effektiv. Tilbake til arbeidsgruppen, som leverte mange interessante forslag i går: Jeg tror mye av det kan svare ut det vi diskuterer nå, nemlig raskere plan- og byggesaksprosesser. Mange av forslagene har vi allerede tatt tak i. Jeg har bl.a. foreslått endringer i tidsfristreglene for byggesaksbehandling. Plan- og bygningsloven er en samordningslov. Gjennom planlegging skal kommunene legge til rette for verdiskaping, næringsutvikling og tilstrekkelig boligbygging, men vi skal også ta vare på jordressursene våre, samiske interesser, klimahensyn og samfunnssikkerhet. Innsigelsesinstituttet er viktig for å sikre nasjonale og vesentlige regionale interesser i kommunale arealplaner. Alternativet til samordning gjennom plan- og bygningsloven er at viktige interesser må avklares gjennom sektorlovbehandling ved gjennomføring av tiltak. Jeg tror på ingen måte at det er mer effektivt for utbyggere. Forslagsstillerne vil fjerne innsigelsesretten til statsforvalterne og fylkeskommunene, begrense hvilke statlige fagmyndigheter som kan fremme innsigelser, og overføre klagebehandling til departementet. Jeg mener dette vil svekke helheten i arealforvaltningen, føre til mer sektorlovbehandling, skape mer byråkrati og fjerne effektiv lokal saksbehandling. Jeg tror vi heller må styrke kommunenes plankompetanse og den tidlige dialogen mellom kommuner, private forslagsstillere og innsigelsesmyndigheter. Terskelen for å fremme innsigelser skal være høy. Det framgår av plan- og bygningsloven, som sier at innsigelser skal være begrunnet i vedtatte nasjonale og regionale mål, rammer og retningslinjer. Jeg registrerer at kommuner og utbyggere i økende grad mener at innsigelser begrenser det kommunale handlingsrommet og forlenger planprosesser. Det kan jeg i en del tilfeller være enig i. Derfor vil jeg styrke dialogen med fagdepartementene og innsigelsesmyndighetene om hvordan vi kan bidra til raskere planprosesser og en mer effektiv og forutsigbar praksis på tvers av fylker. Vi må også sikre at innslagspunktet ligger på riktig nivå. Jeg skal vurdere om det er nødvendig å revidere rundskriv H-2/14, som handler om innsigelser. Regjeringen skal fortsette arbeidet med å forenkle og effektivisere plan- og byggesaksprosesser, men det er viktig å gjøre det på en måte som ivaretar både lokale behov og nasjonale interesser.

Jeg tror jeg må be representanten om å tro meg på at jeg har et oppriktig ønske om å få fart på boligbyggingen. Nå har jeg vært kommunalminister i litt over 100 dager og har prøvd å jobbe hver eneste dag for å iverksette tiltak som kan fungere. I mine møter og i innspill jeg har fått fra både kommunene og byggenæringen, har de vært veldig tydelige på at man vet hvor skoen trykker, og at man har god oversikt over tiltak som kan iverksettes fort, og hvilke tiltak som krever lovendringer og tar lengre tid. Departementet har vært tett koblet på, så vi er allerede i gang med å gå gjennom og se på hva som er lavthengende frukter vi kan gjøre noe med med en gang. Jeg sa også til arbeidsgruppen i går at jeg vil komme raskt tilbake med tiltak som kan iverksettes nå, og tiltak vi bør sette i gang, men som kanskje må tilbake hit for en lovendring.

Hvis jeg hadde tenkt at en regelstopp hadde vært det mest hensiktsmessige, hadde jeg vært enig i det, men jeg mener at når vi har et regelverk som berører veldig mange ulike hensyn – helse, miljø, sikkerhet – trenger vi hele tiden nye løsninger for å ivareta det på best mulig måte. Da kan det være helt riktig å endre regler, innføre nye regler, ta bort allerede eksisterende regler. Arbeidsgruppen som i går la fram sine forslag, kom med flere forslag til regler som kanskje bør fjernes. Jeg mener vi hele tiden skal vurdere forbedringer i regelverket. Hvis vi innfører en regelstopp, fratar vi oss selv også muligheten til hele tiden å utvikle og forbedre et regelverk.

Jeg ba selv om den arbeidsgruppen og er veldig imponert over det arbeidet de har gjort – byggenæringen sammen med kommunene. Jeg støtter allerede veldig mange av forslagene og tenker at en del ting kan iverksettes ganske raskt, noe trenger lengre tid. Jeg kan forsikre representanten om at jeg skal jobbe veldig hurtig med å se på hva som er tiltak som kan realiseres raskt. Vi må hele tiden se på hvilke regler som er hensiktsmessige for både å få raskere og enklere byggesaksbehandling og prosesser og også ivareta viktige nasjonale hensyn. Det er mange motstridende interesser i byggesaker og planarbeid. Jeg tror ikke en regelstopp er en god løsning. Jeg mener vi hele tiden må ha regler som er hensiktsmessige for å ivareta ulike mål. Det betyr ikke nødvendigvis å innføre flere fordyrende regler, men det kan bety å endre regler, og det kan bety å ta bort noen og erstatte dem med andre som er mer hensiktsmessige.

Regjeringen har høye ambisjoner for boligpolitikken og har satt seg et ambisiøst mål om å sette i gang bygging av 130 000 boliger innen 2030. Byggebransjen er en konjunkturutsatt bransje. Kombinasjonen av lavt nyboligsalg og høye byggekostnader har skapt en veldig krevende situasjon på boligmarkedet. Jeg deler derfor representantenes bekymring for utviklingen, og jeg er veldig glad for at temaet blir satt på dagsordenen og diskutert. Noe av det viktigste regjeringen gjør for å få fart på boligbyggingen, er å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Hver eneste dag blir vi minnet om at vi lever i en urolig tid som også påvirker bolig- og byggebransjen. Da trenger vi trygg styring, bl.a. for å unngå ytterligere renteøkninger. Regjeringen har satt i gang flere forenklingstiltak der målet er å gjøre det enklere, billigere og raskere å realisere gode boligprosjekter. Vi har bl.a. styrket Direktoratet for byggkvalitets arbeid med digitalisering av plan- og byggesaksprosesser, slik at det blir enklere og raskere å få saken sin behandlet. Vi har satt ned en arbeidsgruppe, som er nevnt flere ganger her, som i går kom med en lang liste med forslag til tiltak for raskere plan- og byggesaksprosesser. Vi har også foreslått lov- og forskriftsendringer som kan bidra til færre byggesøknader med mangler og mer forutsigbar tidsfristberegning. Eierlinjen i det norske boligmarkedet står sterkt. Omtrent åtte av ti eier sin egen bolig. Jeg er opptatt av at vi gjennom boligpolitikken skal legge til rette for et velfungerende boligmarked med gode offentlige rammevilkår. Regjeringen bruker Husbanken aktivt, lånerammen er styrket med 13 mrd. kr. Det bidrar til å stimulere til byggeaktivitet, holde hjulene i gang i næringen og hjelpe flere inn på boligmarkedet. I vårt forslag til revidert budsjett for inneværende år foreslår vi å styrke lånerammen med ytterligere 1 mrd. kr. Det er mange gode forslag og tema som blir brakt opp her. Jeg deler fullt ut målet om å få fart på boligbyggingen – å få enklere og raskere boligbygging – men jeg er uenig i forslagene her og at de er løsningen for å få det til.

Det er en glede for meg å legge fram forslag om to endringer i inndelingsloven om fylkesnavn. Med regjeringens forslag vil Innlandet fylke få et offisielt sørsamisk navn, Sisdajve, og Nordland fylke få et offisielt nordsamisk og et offisielt sørsamisk navn, Nordlánda og Nordlaante. Endringene innebærer at fylkesnavnet til Innlandet blir tospråklig, norsk og sørsamisk, og at Nordland, som i dag har et lulesamisk parallellnavn, får firespråklig fylkesnavn: norsk, lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk. Initiativet i denne saken ble tatt av de to fylkestingene. Innlandet fylkeskommune viser til at fylkeskommunen sammen med Sametinget skal ta et aktivt ansvar for å styrke og utvikle sørsamisk språk, og et samisk fylkesnavn er framhevet som et viktig tiltak. Nordland fylkeskommune vektlegger at fylket er langstrakt og har flere samiske språk innenfor sine forvaltningsgrenser. Nordland fylke er opptatt av at nordsamisk og sørsamisk navneform skal brukes i logoer, ved skilting og i informasjon fra fylkeskommunen. Regjeringen har lagt vekt på at fylkeskommunene selv ønsker å ha samiske parallellnavn, og at navnene er forankret lokalt. Regjeringen har som mål at samene skal få utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Det er i tråd med Grunnloven § 108, sameloven § 1 og Norges internasjonale forpliktelser. De samiske språkene nordsamisk, sørsamisk og lulesamisk er anerkjent som minoritetsspråk i Norge og har beskyttelse gjennom Europarådets minoritetsspråkpakt. Jeg mener det er viktig og berikende for Norge å ta vare på samiske språk, samisk kultur og tradisjoner. Samiske parallellnavn er med på å synliggjøre samisk språk og etnisk identitet. Jeg er glad for at komiteens flertall er positive til at Innlandet fylke får et offisielt sørsamisk navn, og til at Nordland fylke får et offisielt nordsamisk og sørsamisk navn – et fylke der både lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk brukes av innbyggerne.

Det er veldig aktuelt å jobbe videre med de tiltakene som er nå. Det er derfor jeg gjentar det jeg har sagt, at jeg mener det er en riktig prioritering og hensiktsmessig for å nå de målene vi har nå, å ha fullt fokus på allerede pågående tiltak for å få slutt på rasisme og diskriminering. Det er mange pågående generelle tiltak i handlingsplanen mot rasisme og diskriminering som også omfatter romer. Det er også tilskuddsordningen som forvaltes av Bufdir, der Bufdir kan gi tilskudd for å styrke en del av de pågående tiltakene. Vi har et initiativ som heter Stopp hatprat, som vi også har bevilget mer penger til, som vi vet er et viktig tiltak. Med fare for å gjenta meg selv så mener jeg at vi nå bør ha fullt trykk på det, i stedet for å sette i gang et arbeid med en handlingsplan.

Jeg er enig i at det kan ha ikke minst en symbolsk verdi, men akkurat nå er jeg mer opptatt av hva som faktisk virker, i en situasjon som er ganske presserende for mange – situasjonen for barn og unge i skolen, på boligmarkedet og på flere konkrete områder der en minoritet opplever diskriminering. Som jeg har sagt flere ganger her nå, mener jeg det er viktigere at vi har fullt trykk på den dialogen som er gjennom de ulike tiltakene som er i gang. Det skal ikke være noen tvil om at det arbeidet vi gjør i handlingsplanen mot rasisme og diskriminering, selvfølgelig også innbefatter romer. Så kan en egen handlingsplan selvfølgelig være riktig tiltak på et senere tidspunkt, men jeg er uenig i at vi skal gjøre det nå.

Hva som kan være aktuelt senere, skal jeg verken svare ja eller nei på nå, for det er slik at politikken utvikles – og tiltak må utvikles – parallelt med om vi faktisk klarer å nå målene våre, og her er målet helt klart å bekjempe den diskrimineringen som minoriteter opplever i Norge. Så – som jeg har sagt – jeg mener at det ikke er riktig tidspunkt for en egen handlingsplan nå, og at vi bør ha fullt fokus på å følge opp de tiltakene som er i gang. Det er et stort behov for økning av kunnskap om romer og om den antisiganismen som barn og unge utsettes for. Så er jeg uenig i at vi skal sette i gang det arbeidet nå, men det betyr ikke at det ikke kan være aktuell politikk på et senere tidspunkt.

Jeg er jo ikke prinsipielt imot en handlingsplan, og jeg tror vi er helt enige om målet, og at det er svært alvorlig at så mange opplever diskriminering, som det er sagt flere ganger her. Men jeg tror likevel at det beste virkemiddelet nå er å fortsette mange av de tiltakene som er i gang, og regjeringen jobber bredt med og har en betydelig innsats mot diskriminering, som også favner romer. Det er blitt nevnt av flere her, og som jeg sa i stad, gjør Romano kher – romsk kultur- og ressurssenter en veldig viktig jobb. Det er både kultursenteret på Ryen i Oslo og ressurssenteret som er etablert på bakgrunn av behovene som Bymisjonen har erfart. Skolelostjenesten er viktig, og Sammen for rom-prosjektet, og jeg tror at summen av de tiltakene og en bred innsats er vel så hensiktsmessig nå som å starte arbeidet med en ny handlingsplan.

Det er ingen tvil om at romer utsettes for antisiganisme, og jeg ser like alvorlig på funnene fra bl.a. Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters undersøkelse, som viser at en tredjedel av befolkningen i Norge ikke ønsker sosial kontakt med romer. Romer sier selv at de opplever antisiganisme, både åpent og skjult fra enkeltmennesker, i tillegg til strukturelt. Også romske barn opplever det. Særlig alvorlig er diskrimineringen som romer opplever på boligmarkedet. Det fører til hyppig flytting, og det går ut over ungers skolegang. Gruppene som er nevnt i forslaget, omfattes selvsagt allerede av regjeringens generelle ikke-diskrimineringsarbeid. I tillegg er det iverksatt tiltak som har som mål å øke kunnskapen om romer og romanifolk/tatere og være et bidrag i kampen mot antisiganisme. I det generelle ikke-diskrimineringsarbeidet omfattes romer og romanifolket/taterne av handlingsplan mot rasisme og diskriminering – ny innsats 2024–2027, som beskriver regjeringens innsats for å forebygge og bekjempe rasisme og etnisk diskriminering i det norske samfunnet. For den nasjonale minoriteten romer har regjeringen spesifikke pågående tiltak, som Romano kher, som er et romsk kultur- og ressurssenter, skolelostjenesten i Oslo kommune og Sammen for rom-prosjektet i Lørenskog kommune. I den situasjonen som spesielt den romske nasjonale minoriteten står i, er det etter min vurdering presserende å fortsette arbeidet for å bedre levekårene og særlig bedre situasjonen for romske barn og unge. Det er viktig at vi fortsetter med de nevnte tiltakene som er i gang, og slik jeg ser det, er også flere av de tiltakene i en sårbar fase. Det er behov for ro til å kunne virke på best mulig måte. Derfor mener jeg at det ikke er formålstjenlig på det nåværende tidspunkt å starte en ressurskrevende prosess med å utvikle en særskilt handlingsplan mot antisiganisme i et eget dokument. Målet må uansett være, slik Romsk råd sier i sitt høringsinnspill, at romske barn skal få de samme mulighetene som andre til å lykkes i samfunnet, og det jobber regjeringen med.

Jo, regjeringen er opptatt av at krisesentertilbudet til den samiske befolkningen skal styrkes, og det har vi også tatt et ansvar for. Siden 2019 er det bevilget over 2 mill. kr til Karasjok kommune for å gjenopprette et krisesentertilbud der. Som representanten nevnte, har også tilbudet i Alta blitt styrket, både i inneværende budsjettår og i fjoråret. Som en styrking og for å sikre en god tjeneste for alle har vi også foreslått at vi lovfester i krisesenterloven at samers rettigheter skal ivaretas i krisesentertilbudet. Det skal gjelde samer over hele landet. Vi skal fortsette å styrke det arbeidet. Vi mener ikke at det er nødvendig å støtte det forslaget som ligger her nå, men at vi gjennom årlig oppfølging og budsjettprosesser bidrar til å styrke krisesentertilbudet til den samiske befolkningen.

En kan helt sikkert diskutere om Sametinget har for mye eller for lite makt, men jeg er først og fremst opptatt av at samisk språk er sidestilt med norsk språk. Det betyr at vi har et ansvar for å legge til rette for at språktilbudet er godt nok, at vi rekrutterer lærere – for vi vet at det er mangelfullt i dag – og at en har et tilstrekkelig kulturtilbud. Dette er regulert gjennom både sameloven, Grunnloven og andre lover, som presiserer rettigheter som samer har på mange ulike områder. Det er sikkert veldig mange som får både språktilbud, kulturtilbud og mulighet til å utøve sin kultur og identitet på en god måte, men jeg mener det arbeidet som er gjort gjennom sannhets- og forsoningskommisjonen, viser at vi har et ansvar for å styrke dette på flere områder.

I arbeidet med sannhets- og forsoningskommisjonen og vedtak og oppfølging av den, og ikke minst i regjeringens arbeid med å følge opp politikk for den samiske befolkningen, ser vi på flere områder at det ikke er et godt nok tilbud når det gjelder tilgang til språk, rekruttering av lærere og gode nok læremidler. Så ja, det er områder hvor vi trenger å styrke arbeidet mot den samiske befolkningen særskilt. Et eksempel: Forslaget om å innføre tilleggspoeng for søkere som har bestått samisk som førstespråk i videregående opplæring, må vi se i sammenheng med at det er særlige utfordringer knyttet til samisk språk og kultur, og også med samenes særstilling som urfolk. Det er heller ikke uvanlig at en innfører noen særordninger der en ser at en har behov for å styrke rekrutteringen for å gi et godt nok tjenestetilbud. Jeg mener at tilleggspoeng – som representanten vel da kaller en særordning – som vi for så vidt har hatt på mange andre områder, er et eksempel på en styrking av nettopp det arbeidet.

Vi skal fortsette å følge opp de ulike punktene her, også for hvordan vi kan forbedre finansieringsordningen. I dag har vi en finansieringsordning der man har finansiering gjennom Kunnskapsdepartementets budsjetter, ved Utdanningsdirektoratet, og gjennom Sametinget. Det er en tydelig tilbakemelding – som flere av representantene også har sagt – om at den finansieringen som er i dag, ikke nødvendigvis er tilstrekkelig. Det skal vi komme tilbake til i ordinære budsjettprosesser, men jeg anerkjenner fullt ut den problemstillingen som representanten peker på her. Jeg har ikke et bedre svar på det enn at det kommer vi til å følge opp videre.

Det er mange tiltak det er behov for å følge opp, som kanskje ikke er nøye nok eller detaljert nok omtalt i denne stortingsmeldingen, og som regjeringen jobber med. Ikke minst har vi prioritert å bygge kompetanse for å bedre språkopplæring og opplæring på samisk i framtiden. Vi har fulgt opp det med midler i budsjettene for både 2024 og 2025, spesielt det med samisk språk- og kulturkompetanse, og i stortingsmeldingen om språk, kultur og samfunnsliv. Dette skal regjeringen fortsette å følge opp på mange fronter – det som handler om bedre kompetanse, bedre rekruttering og bedre finansiering. Hvis jeg kan tillate meg å gjøre det, har jeg lyst til å gi honnør til stortingsrepresentanten, som jeg vet gjorde et betydelig arbeid med denne stortingsmeldingen før Senterpartiet gikk ut av regjering.

Jeg vet at det er et stort behov for både kunnskap om det, oppfølging, midler og ressurser for at vi skal gi et godt nok og enda bedre tilbud om språkopplæring, og det som gjelder rekruttering og å sørge for de tjenestene vi er pålagt at alle innbyggere skal ha. Jeg tror nok vi godt kan jobbe mer med veiledning. Kanskje skal statsforvalteren ha en enda tydeligere rolle i det, men som jeg sa i stad, tror jeg vi kan gjøre en enda bedre innsats gjennom de organene vi allerede har. Jeg tror ikke det nødvendigvis er hensiktsmessig å opprette et nytt organ og et nytt ombud for å ivareta de oppgavene på en enda bedre måte.

Regjeringen har ikke prioritert å opprette et nytt statlig ombud. Vi mener først og fremst at det er hensiktsmessig å se på hva vi kan gjøre bedre med de etablerte organene vi har. For eksempel behandles det som handler om å klage på manglende oppfyllelse av samiske språkrettigheter, av statsforvalteren, som er overordnet forvaltningsmyndighet. Det er også i kjernen av statsforvalterens oppgaver å veilede og behandle klager om lovbrudd. Når det gjelder andre oppgaver et språkombud kunne ivaretatt, mener jeg det allerede finnes etablerte organer som kan følge opp det på en god måte. Det er heller ingenting i veien for at Sametinget, innenfor sine budsjettrammer, kan opprette et eget samisk språkombud dersom de skulle ønske det.

I dag bor det samer over hele landet. Utviklingen i samiske kommuner følger den samme trenden vi ser i mange små distriktskommuner andre steder i landet. Folk flytter til byer og større tettsteder, tallet på nyfødte går ned, og andelen eldre blir større. Det betyr at også kommuner og fylkeskommuner utenfor det som tradisjonelt er blitt oppfattet som samiske områder, får et større ansvar for samiske innbyggere og retten til å ivareta og utvikle samisk identitet, kultur og språk. Skal vi lykkes med å videreføre og utvikle samisk språk, kultur og samfunnsliv, kreves det samarbeid på tvers av både myndighetsnivåer og flere sektorer. Et viktig prinsipp i norsk forvaltning er at det offentlige skal kunne tilby likeverdige tjenestetilbud til alle borgere i Norge. Regjeringens samepolitikk har derfor som utgangspunkt at hensynet til samiske og samisktalende brukere som hovedregel skal innlemmes i det ordinære offentlige tjenestetilbudet. Meldingen viser at mange kommuner bruker handlingsrommet de har, til å finne gode løsninger for samiske innbyggere. Mange tiltak er iverksatt i samarbeid med og finansiert med midler fra Sametinget. Flere kommuner og fylkeskommuner melder om at de økonomiske rammene er knappe. Vi har god dialog med aktuelle kommuner og med KS for å sikre best mulige tjenester. I beregningene av kommunenes og fylkeskommunenes merkostnader ved å tilby tjenester på både norsk og samisk må vi likevel være presise og skille mellom tilskudd til tospråklig forvaltning, som går via Sametinget, og tilskudd til samisk i grunnskolen og i videregående opplæring, som går via Utdanningsdirektoratet, over kunnskapsministerens budsjett. De ulike konkrete budsjettspørsmålene tar vi i budsjettprosessen. Jeg vil nødig ta dem i dagens sak. Regjeringen erkjenner at det er et stort behov for samisk kompetanse på mange ulike samfunnsområder, som utdanning, helse, rettsvesen og offentlig forvaltning. Derfor prioriterer vi høyt å følge opp innsatsområdene i stortingsmeldingen om kompetanse og rekruttering i barnehage, grunnopplæring og høyere utdanning, som vi la fram våren 2023. Det er mange som har store forventninger til oppfølging av Stortingets vedtak i sannhets- og forsoningssaken. Regjeringen har startet på det arbeidet. Mange vedtak gjelder språk og kultur og handler om å styrke og bygge videre på politikk og tiltak som allerede er i gang. Sametinget vil naturligvis også bli konsultert, og vi har god dialog med de kvenske, norskfinske og skogfinske organisasjonene i dette arbeidet.

Opplegget vi har lagt fram nå, i kommuneproposisjonen for 2026, er veksten i frie inntekter, som vi legger fram for både kommuner og fylkeskommuner. Jeg vet at det ikke bøter på den krevende situasjonen som fylkeskommunene står i når det gjelder kollektivtransport. Jeg har hatt mange møter med dem, og jeg er veldig klar over at det er krevende. Vi baserer veksten i frie inntekter på de anslagene som ligger til grunn nå, og det er ingenting som tilsier at det vil komme veldig store, vesentlige endringer. Når vi kommer til augustkonferansen, vil vi selvfølgelig vurdere om det er nye anslag som viser at situasjonen har endret seg. Uavhengig av det vet jeg at situasjonen i fylkeskommunene er krevende. De har selv ansvar for kollektivtransporten og må gjøre sine disponeringer. Vi har ikke varslet eller lagt opp til at vi skal komme med en egen krisepakke for kollektivtransport.

Jeg anerkjenner fullt ut at veldig mange kommuner står i en svært krevende situasjon. Det er også veldig store variasjoner mellom kommunene. Noen har ganske store disposisjonsfond å tære på i en omstilling, andre har det ikke. Vi vet også at en del kommuner har hatt netto negativt driftsresultat både i 2023 og 2024. Jeg er ikke helt med på virkelighetsbeskrivelsen om sultefôring, for det er slik at det opplegget vi har lagt fram nå, for 2026, er bedre enn snittet de foregående ti årene. Jeg mener regjeringen gir et solid bidrag til at kommunene skal kunne sikre grunnleggende tjenester, men jeg vet at det fortsatt er veldig krevende for veldig mange kommuner. Jeg er også opptatt av at renten er en betydelig faktor for kommunene. En ansvarlig økonomisk styring der vi ikke putter for mye penger inn, betyr at vi kan bidra til å få ned renten. 1 pst. rentenedgang for kommunene er en gevinst på 3,7 mrd. kr, og det betyr også veldig mye.

Regjeringen tar den krevende økonomiske situasjonen i kommunesektoren på stort alvor. I fjor stilte regjeringen opp for kommunesektoren i en veldig krevende tid, og det ble gitt tilleggsbevilgninger til sektoren på 5 mrd. kr både i 2024 og i 2025. Samlet sett innebar saldert budsjett for 2025 en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på om lag 13 mrd. kr, anslått fra nivået på inntektene etter behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2024. Det er den høyeste realveksten i nyere tid, og i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2025 er inntektsrammen styrket med ytterligere 400 mill. kr. Utsiktene for kommuneøkonomien i 2025 er derfor noe bedre, men samtidig tar de med seg en ubalanse med driftsutgifter som har vært høyere enn budsjettert. Det vil være et stort behov for å tilpasse aktivitetsnivået til inntektsnivået gjennom prioriteringer, noe jeg vet er vanskelig for kommunene, og god økonomistyring. Regjeringen legger opp til en realvekst i kommunesektorens frie inntekter på mellom 4,2 og 4,9 mrd. kr for 2026. Veksten i frie inntekter vil dekke anslåtte merutgifter som følge av den demografiske utviklingen og i tillegg gi sektoren et handlingsrom på mellom 1,3 og 2 mrd. kr. Regjeringen bidrar med økte ressurser, men vi vet også at penger alene ikke kan løse de utfordringene kommunene står i. Kommunene må gjennom krevende omstillinger, og staten må bidra for å legge til rette for god ressursbruk. Derfor har vi også satt ned en kommisjon som skal foreslå endringer som legger til rette for at kommunene kan få et større handlingsrom til å bruke sine ressurser, både folk og penger, til beste for gode tjenester til innbyggerne.

Husbanken har også en viktig rolle i det som ikke minst handler om kommunenes arbeid med å bygge boliger til eldre, med både å analysere boligbehov og boligplanlegging og å få til løsninger for gode eldreboliger. Det er også slik at når vi nå har styrket Husbanken med 14 mrd. kr – en historisk styrkning, med én milliard senest i revidert budsjett i dag – går også det til lån og tilskudd til å bygge boliger med livsløpsstandard og til å oppgradere allerede eksisterende boliger. Det er også viktige penger for nettopp å få bygd flere boliger som eldre kan bo i. Eventuelle nye penger til trygghetsboliger er en del av den ordinære budsjettprosessen.

Eldreboligprogrammet er et av flere hovedgrep i regjeringens bo trygt hjemme-reform. Vi er opptatt av å bygge boliger som er mer aldersvennlige og har livsløpsstandard. Tilskudd til trygghetsboliger og trygghetsboliger er en viktig del av det, og jeg tror også at tilskudd til trygghetsboliger er et viktig bidrag til nettopp det formålet: å bygge flere boliger som folk kan bo i lenge. Regjeringen må komme tilbake i statsbudsjettet med eventuelle nye penger til tilskudd til trygghetsboliger.

I 2022 ga Husbanken 46 mill. kr i tilskudd til heis. Det resulterte i 24 heiser og ga heis til totalt 452 boliger.

Jeg har dessverre ikke noen konkrete tall til representanten på akkurat hvor mange bygårder som har behov for å etterinstallere heis. Det kan jeg eventuelt komme tilbake til representanten med når jeg har det. Men jeg vet at det er gammel bygningsmasse som ikke har heis, og som flere kunne bodd i dersom man hadde fått etterinstallert heis. Jeg er også enig med både forslagsstillerne og flere i salen som har sagt at forslaget har gode intensjoner, og at der man får etterinstallert heis, gjør man boligene mer tilgjengelige. Men vi må prioritere både pengene og ressursene på det vi tror gir best effekt, og vi har valgt å prioritere å bygge flere boliger gjennom å øke rammene til Husbanken, som også gjør at boligene som da bygges, blir både mer aldersvennlige og mer tilgjengelige for f.eks. folk med funksjonsnedsettelser.

Regjeringen og jeg er opptatt av at flest mulig skal kunne bo hjemme lengst mulig, i en egnet bolig. Dette samsvarer med de fleste eldres boligønsker for alderdommen. Det å kunne bo hjemme er et spørsmål om livskvalitet for den enkelte og også et nødvendig tiltak for å møte utfordringene knyttet til en aldrende befolkning. For den enkelte handler det om trygghet, selvstendighet og muligheten til å leve et aktivt liv i kjente omgivelser. For samfunnet handler det om å gi den enkelte muligheten til å bo lengst mulig hjemme. Ved å tilrettelegge for at flere kan bo hjemme lenger, kan behovet for omsorgsboliger og sykehjemsplasser reduseres, noe som kan bidra til å lette presset på kommunale ressurser. Oppgaven til det offentlige er å legge til rette for at folk skal kunne klare både å skaffe seg og å beholde en egnet bolig på egen hånd. Krav til tilgjengelighet i byggteknisk forskrift er et veldig viktig virkemiddel for å bidra til flere tilgjengelige boliger. Husbankens lån til boligkvalitet og lån til utleieboliger kan brukes til oppføring av nye boliger. Vi har styrket Husbankens låneramme med 13 mrd. kr, til rekordhøye 32 mrd. kr. I tillegg foreslår vi en ytterligere økning i revidert nasjonalbudsjett i dag, på 1 mrd. kr. Det bidrar bl.a. til bygging av nye boliger med livsløpsstandard og til oppgradering av eksisterende boliger. Husbanken gjennomfører i samarbeid med andre statlige aktører et fireårig eldreboligprogram, som skal bidra til flere egnede boliger for eldre. Nye boliger er bedre tilpasset personer med nedsatt funksjonsevne enn eldre boliger. Boligbygging bidrar til at flere boliger over tid blir aldersvennlige. Regjeringen har ambisiøse mål for boligbyggingen. Formålet med heistilskuddet er godt, men det er også dyrt å etterinstallere heis. Tilskuddet gagner forholdsvis få. Jeg er opptatt av at vi må bruke ressursene på en mest mulig hensiktsmessig måte, og jeg er derfor også glad for at komiteens flertall foreslår ikke å støtte mindretallets forslag.

Det er et ganske ukomplisert forslag jeg har lagt fram for Stortinget i dag, og som skal behandles her, og det er rett og slett om en er enig i at en skal ha full åpenhet om hvem som finansierer de politiske partiene i Norge. Slik loven er i dag, mener jeg at det at man har anonyme givere, er et brudd med lovens intensjon. Hvis vi prater om demokratisk sinnelag, blir jeg jo bekymret for demokratiet vårt dersom det er slik at vi ikke vet hvem som sitter og gir store pengegaver til de politiske partiene, som er grunnmuren i demokratiet vårt. Jeg har fulgt opp Stortingets anmodningsvedtak. Jeg har gjort det så fort jeg kan. Jeg har lagt det fram for Stortinget. Jeg mener at dette er en veldig enkel endring som tetter et smutthull som jeg i dag mener bryter med lovens intensjon. Det håper jeg også at Stortinget er enig med meg i.

Det var naturlig også å la den nye partilovnemnda se på og ta stilling til hvordan reglene om anonyme bidrag skulle tolkes. Jeg har jobbet så fort jeg kan, og er i dag på min 101. dag som kommunalminister. Jeg orienterte Stortinget om at planen var å legge fram lovproposisjonen 23. mai, men sa også at jeg så at jeg klarte å gjøre det raskere, og har lagt den fram i dag. Det er Stortinget som bestemmer når den proposisjonen skal behandles. Det er ikke mitt privilegium. Jeg har lagt den fram for Stortinget i dag. Jeg håper at det er mulig, men det er Stortinget suverent til å beslutte selv.

Jeg kan ikke gå god for de påstandene Kapur kommer med om at Arbeiderpartiet mottar indirekte støtte fra LO som de ikke rapporterer på. Det spørsmålet kan Kapur rette til noen andre, for det er ikke meg bekjent. Det jeg imidlertid mener er uklarheter i loven, er når andre – det kan være enkeltpersoner, det kan være organisasjoner – driver enten annonsekampanjer eller annen aktivitet som de initierer, som partiene ikke nødvendigvis er opplyst om eller kanskje ikke har gitt tilslutning til. Hvor skal da grensen gå for når rapporteringsplikten til de ulike partiene slår inn? Der har flere partier, også på tvers av politiske skillelinjer, sagt at de ønsker en klargjøring, fordi det er et komplisert regelverk. Ofte er det lokalleddet som skal rapportere, som stort sett har frivillige og små ressurser, og som synes det er et regelverk som er krevende å forholde seg til.

Jeg skal være forsiktig med å svare for konkret på hva de ulike partiene rapporterer, for det er det de ulike partiene som har ansvar for. Jeg kjenner jo best Arbeiderpartiet, og kanskje også bedre enn Kapur, og der vet jeg at hovedorganisasjonen ikke har ikke-monetære bidrag. I den grad det er f.eks. tjenester man får til underpris, blir det rapportert i henhold til loven, slik den er i dag. Jeg vet også at det skjer for fylkespartier, som f.eks. får annonser betalt av en tredjepart. Likevel er det altså uklarheter, som mange partier har påpekt, og som jeg mener at det er helt nødvendig å tydeliggjøre, for åpenhet er helt grunnleggende, enten det handler om store pengegaver, eller det handler om såkalte ikke-monetære bidrag.

Ja, jeg mener at det bør være åpenhet også om såkalte ikke-monetære bidrag, og at det skal rapporteres. Det er også slik at dersom det er noe som skal rapporteres i henhold til loven, er det mulighet for sanksjoner og oppfølging av det, slik loven er i dag. Det tror jeg at de fleste partier har gode rutiner for. Så har flere partier etterlyst en tydeliggjøring om når kravet til rapportering slår inn, spesielt når det er aktivitet som er initiert av andre, og som partiene synes det er vanskelig å ha full oversikt over. Men jeg er helt enig i at det bør være åpenhet, og det er også derfor jeg mener det er nødvendig å ha denne gjennomgangen.

Partiene våre er helt avgjørende i demokratiet vårt. Åpenhet rundt hvem som gir penger til politiske partier og finansierer dem, er grunnleggende viktig for å sikre tilliten til det arbeidet partiene gjør. Jeg er derfor enig med representantene Helleland og Kapur i at det bør være åpenhet om både pengebidrag og verdien av varer, tjenester og andre ytelser partiene mottar vederlagsfritt eller til underpris. Jeg mener også at det er behov for å se nærmere på regelverket rundt kandidatstøtte. Ikke-monetære bidrag, som det heter, reguleres i loven i dag, men flere parti – bl.a. mitt eget – har bedt om en klargjøring av regelverket. Som jeg skrev i brev til Stortingets kommunal- og forvaltningskomité, mener jeg det er behov for å se nærmere på regelverket for slike bidrag og en rekke andre forslag fra partilovnemnda om endringer i partiloven. Det mener jeg bør skje i en samlet gjennomgang av loven. Jeg er derfor tilfreds med komiteens tilråding om at Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig gjennomgang av partiloven og komme tilbake til Stortinget på egnet måte. Jeg trodde egentlig det var unødvendig å presisere i denne sal, i en lovgivende forsamling, at i Norge er loven lik for alle. Lovendringer er ikke ment å ramme en privatperson med preferanse til et spesielt politisk parti, heller ikke politiske partier, men de rammer dem som benytter seg av et smutthull, eller som bryter intensjonen med loven, eventuelt bryter en lov. Det er det som er hensikten med denne saken: rett og slett å sørge for at vi har lover som er like for alle, at de praktiseres likt, og også at vi kan følge det opp på en god måte. Jeg ser fram til et arbeid – dersom Stortinget er enig – der vi kan sørge for at vi får klargjort utydeligheter i en lov som er veldig viktig for demokratiet vårt.

Som jeg sa, vil jeg ikke stå her på talerstolen og si noe om akkurat tidspunkt i saker jeg har til behandling. Jeg er opptatt av at innsigelsessaker skal behandles så raskt som mulig, og jeg vet at det er mange som har ventet lenge på svar. Samtidig er jeg opptatt av at vi både ivaretar konsultasjonsplikten på en skikkelig måte, og at vi bidrar til å se hvordan vi kan forene ulike interesser når vi skal utvikle samfunnet, skape verdier og gode arbeidsplasser og ta vare på natur og reindrift, som i dette tilfellet. Jeg tror ikke jeg kan gi representanten noe tydeligere svar enn at jeg jobber så fort som mulig.

Joma Gruver er en sak jeg kjenner ganske godt, og som helt riktig ligger på mitt bord. Så lenge dette er en sak som er til behandling i Kommunaldepartementet, har jeg ikke tenkt å si så veldig mye om detaljene rundt den. Men som representanten vet, er det innsigelser her som handler om motstridende interesser mellom reindriften og gruvedriften. Jeg er opptatt av at innsigelsessakene som ligger på mitt bord, skal behandles så fort som mulig. Jeg har for tiden 23 innsigelsessaker til behandling, og jeg har fattet avgjørelse i av dem. Det er også slik at jeg er opptatt av at vi med de interessene som står mot hverandre, har så grundige prosesser som mulig, og at vi er med på å forebygge konflikt mellom de ulike interessene. Jeg vet at det haster med å få en beslutning om Joma Gruver, og jeg jobber med den saken, men jeg kan ikke informere representanten om akkurat når det kommer en beslutning i saken.

Jeg mener at begge målene er viktige. Vi har vedtatt begge deler, og jeg er opptatt av at vi skal klare å følge opp begge deler. Det er jo kommunene som er planmyndighet rundt omkring, og når vi skal bygge i distriktskommuner, er jeg opptatt av at vi skal regulere areal til boligformål der det i minst mulig grad kolliderer med interessen for å ivareta matjorda vår. Kommunene er også veldig tydelige på at når de regulerer nye områder til tomter og boligformål, skal det gjøres på en måte som klarer å ivareta begge hensyn. Jeg er altså opptatt av at selv om det er motstridende interesser i en del saker, skal vi skal klare å nå begge målene.

Som sagt er jeg opptatt av at vi skal følge opp jordvernmålet som Stortinget har vedtatt. Jeg er også opptatt av at når vi skal bygge boliger, både i store byer og i distriktskommuner, skal vi bruke både areal som allerede er bebygd, og areal rundt knutepunkter og områder som ikke er matjorda vår. Jeg tenker at det går an både å bygge boliger og sørge for god samfunnsutvikling og samtidig ivareta hensynet om at vi ikke bygger ned matjorda vår. Jeg tror vi skal klare begge deler, og jeg tror også at det er ganske kloke kommunepolitikere rundt omkring som har lyst til å ta vare på matjorda si. Jeg har forklart begrunnelsen for akkurat Melhus-saken, men jeg tror at vi framover også står samlet om at matberedskapen vår, det at vi produserer maten vår selv i Norge, er et veldig viktig hensyn som vi skal vektlegge tungt for å klare å fortsette den positive statistikken vi ser nå, når det gjelder hvor mye omdisponering vi har av dyrket mark.

Regjeringen står bak jordvernmålet som Stortinget har vedtatt, og vi har lagt stor vekt på jordvern i arealsaker. Det kommer vi også til å gjøre i framtiden. Mitt signal som jeg ønsker å gi, er at vi skal ta vare på matjorda vår, og så skal også staten være forutsigbar overfor kommunene våre. Når kommuner har vedtatt planer uten innsigelser, skal det mye til for at regjeringen griper inn på eget initiativ. Det betyr på ingen måte at jeg støtter at vi skal bygge ned matjord. Jeg er opptatt av at vi i framtiden skal bygge på andre plasser enn der vi skal dyrke framtidens matkorn.

Jeg er helt enig med representanten fra Senterpartiet i at vi må ha en politikk som bidrar til matberedskap, og det er viktigere enn på lenge. Krig og konflikt midt i Europas kornkammer viser oss hvor nødvendig det er. Det er også målet som representanten refererer; omdisponering av dyrket mark er satt til maksimalt 2 000 dekar per år. Målet skal nås innen 2030. Det er nå slik at vi bygger ned færre dekar matjord. Vi er på det laveste tallet på 50 år. Så er det slik med Gimsøya, som ligger i Melhus kommune, at her har kommunen forholdt seg til de overordnede planene. Det var også slik i den saken at ingen hadde kommet med innsigelser, og i saker der det ikke kommer innsigelser, skal det svært mye til at regjeringen griper inn. Staten skal også være forutsigbar overfor kommunene i plansaker, og beslutningen om ikke å gripe inn i denne saken handler for meg først og fremst om respekten for både det kommunale selvstyret og for plansystemet. Jeg er opptatt av at når vi skal bygge boliger og få fart på boligbyggingen framover, skal det først og fremst foregå på arealer som er bebygd, og arealer som er knyttet til kollektivknutepunkter, og ikke gå på bekostning av målet vårt om å ta vare på matjorda vår.

Innsigelsesinstituttet er der av en grunn, og det er fordi man skal ivareta enkelte særhensyn og interesser. Så er det jo slik at en i de ulike sakene veier de hensynene opp mot hverandre, enten det er naturhensyn, klimahensyn eller reindriftshensyn som veier tungt, slik at innsigelser vinner fram. Jeg vet at det er utfordringer med innsigelsesinstituttet, og at innsigelser veldig ofte kommer for sent i plansaker, slik at prosesser tar unødig lang tid. Jeg er opptatt av å se på hvordan vi kan sørge for at innsigelsesmyndighetene kommer inn tidligere i planprosesser for å få avklart ting før de kommer til innsigelser. Det er likevel veldig få av de sakene som havner på kommunalministerens bord, de fleste blir løst lokalt. I enkelte saker trumfer naturhensyn og klimahensyn, i andre saker gjør de det ikke. Jeg mener at det i utgangspunktet er et godt regelverk, men vi er nødt til å klare å fortsette samfunnsutviklingen vår, i tillegg til å ta vare på natur og klima.

Jeg har ikke konkrete tall på hvor mye det vil koste og ikke koste, men det som er viktig å si, er at det er frivillig for kommunene å stille det kravet til byggeplasser og til utbyggere. Det er også en del store byer som har etterspurt det, og som er veldig glade for å kunne få det virkemiddelet, for det å få ned utslippene, spesielt i de store byene, er viktig. Vi vet at utslippene fra byggeplasser står for en ganske stor andel. Jeg tror kommunene vil være veldig kloke i sin bruk av å stille det kravet. Vi vil på sikt få utslippsfrie byggeplasser, men det vil fortsatt være mange kommuner som ser at det kravet er urimelig eller fører til økte byggekostnader, og derfor kommer de ikke til å stille det. Jeg er helt sikker på at kommunene kommer til å håndtere det på en veldig god måte. Oslo kommune må selv svare på det, men de har jo ønsket muligheten til å stille det kravet velkommen.

Jeg har tatt flere grep, og har tenkt å fortsette med det, for å se på hvordan vi forenkler, og ikke minst hvordan vi både kan forenkle og eventuelt ta bort noen krav. Det er likevel slik at når vi skal bygge, skal vi bygge for generasjoner, vi skal bygge boliger som det er godt å bo i. Vi har også en del hensyn å ta. For eksempel skal det være klimavennlig, det skal være energieffektiviserende, og vi skal bygge boliger som har lang varighet. Det er altså en del krav som er nødvendige. Jeg har imidlertid sagt her før at jeg har satt i gang en del arbeid for å se på hvordan vi kan forenkle. For jeg er helt enig med Amundsen i at når vi legger på krav – med gode intensjoner – kan summen bli for stor, og vi vet at det er med på å drive opp kostnadene. Men det er for enkelt å si at vi skal innføre regelstopp, for det er noen krav som er nødvendige for å bygge boliger det er godt å bo i.

Dersom Høyre kommer med forslag som jeg mener er gode bidrag til å få fart på boligbyggingen, og som også bidrar til at vi får et boligmarked som gjør at folk med helt vanlige inntekter har muligheten til å kjøpe seg en bolig, er jeg åpen for det. Selvfølgelig er jeg det; jeg ønsker at vi skal bygge flere boliger. Samtidig: Kapur repeterer altså at ingenting av det regjeringen gjør, bidrar til å få fart på boligbyggingen. Det er jeg helt uenig med Kapur i. Han sier at jeg ikke svarer på spørsmålene, men jeg har her nå ganske mange ganger gjentatt det vi gjør for å få fart på boligbyggingen. Vi ser at nyboligsalget øker nå, vi ser bedre tall for 2025 enn for 2024. Det er på ingen måte godt nok, og det tror jeg alle partier er enige om, men det er altså ganske kraftfulle tiltak for å bidra til at vi kan nå målet om 130 000 igangsettingstillatelser innen 2030.

Ja, det er ikke bygd så mange boliger i denne perioden som en del av oss så for oss da vi gikk inn i regjering i 2021. Samtidig tror jeg Kapur hopper over noe viktig her, og det er at den økonomiske situasjonen de siste – snart – fire årene har vært dramatisk endret. Da er det også slik at en regjering må prioritere det absolutt viktigste. Når vi har hatt 14 renteøkninger på veldig kort tid, og vi har hatt en prisvekst og en inflasjon som vi ikke har sett i Norge på mange tiår, da er vi nødt til å prioritere det aller viktigste. Byggekostnadene er hovedårsaken til at det bygges for lite, og denne regjeringen har gjort det vi kan for å styre stramt nok til at vi skal se en rentenedgang så fort som mulig. Jeg er helt uenig med representanten i at de tiltakene vi gjør, ikke bidrar til både å bygge flere boliger og til å få flere inn på boligmarkedet. Jeg har nevnt Husbanken, jeg har nevnt forenklingstiltak. Vi har gjort ganske store løft på digitalisering, som sparer næringslivet for milliarder, og vi skal fortsette å forenkle regelverket.

Jeg tror jeg har presisert omtrent fra dag én etter at jeg ble kommunalminister, at det handler om igangsettingstillatelser. Og nei, vi brukte ikke ordet igangsettingstillatelser i vår erklæring da vi ble en ren Arbeiderparti-regjering, men det handlet altså om igangsettingstillatelser. Det tror jeg at jeg har repetert tilstrekkelig mange ganger. Så etterlyser Kapur tydelige svar, og jeg tror vi alle her må erkjenne at byggetakten de siste årene har gått altfor sakte. Men det er slik at den økonomiske situasjonen vi har sett de siste årene, og fra vi kom inn i regjering i 2021, ble dramatisk endret fra den høsten, med utbruddet av krigen i Ukraina, med energikrisen, med inflasjon og kostnadsvekst, som selvfølgelig påvirker byggetakten. Vi har tatt ganske mange grep for å bøte på det – jeg har nevnt Husbanken, jeg har nevnt forenkling, og jeg nevnte digitalisering – men vi må fortsette å ta grep, for det er ingen som er fornøyd med situasjonen slik den er nå.

Jeg tror jeg svarte på spørsmålet, men jeg skal utdype det mer. Punkt én: Vi må sørge for at vi bidrar til at renten går ned, og at vi gjør noe med byggekostnadene. Det er en hovedårsak til at byggingen ikke går i raskt nok tempo. Punkt to: Vi skal bidra til at folk får muligheten til å kjøpe seg bolig, og da er Husbanken et av våre viktigste verktøy. Punkt tre: Det er fordyrende krav, og det er mange krav til bygging med gode intensjoner, som kan være nødvendige, men vi gjør veldig mye og skal fortsette med forenkling. Senest i går sendte jeg et forslag på høring om endringer som gjør at vi stiller tydeligere krav til tidsfrister for byggesøknader. Vi vet at over 30 pst. av byggesøknadene blir returnert fordi de er mangelfulle. Det er ett virkemiddel som kan bidra til å få fart på byggesaksbehandlingen. Vi har invitert byggenæringen til å komme med helt konkrete tiltak, som vi får før sommeren, og som vi ønsker å iverksette så raskt som mulig.

Takk for spørsmålet. Jeg deler representantens bekymring for takten i boligbygging og for utfordringen med å komme inn på boligmarkedet og muligheten til å kjøpe seg en bolig. Det har vært krevende tider i byggenæringen, med lav byggeaktivitet over lang tid. For Arbeiderpartiet er det et tydelig mål at vi må få fart på boligbyggingen, og vi har satt oss et ambisiøst mål om å igangsette 130 000 boliger innen 2030, noe som tilsvarer behovet for nye boliger. Vi vet også at vi har vært i en krevende tid de siste årene, med prisvekst, høy rente og høye byggekostnader, noe som forklarer mye av hvorfor det har vært så lite fart i boligbyggingen. I februar steg nyboligsalget med 42 pst., og det er bra, men det er fra et veldig lavt nivå. For denne regjeringen er det to ting som er veldig viktig: Det ene er å sørge for at vi styrer stramt nok til at vi ikke bidrar til at renten går ytterligere opp, og at vi får gjort noe med prisveksten og ikke minst med byggekostnadene. Vi har tatt ganske mange grep. Husbanken er et av de viktigste verktøyene vi har, og vi har i vår periode, siden 2021, styrket Husbanken med 13 mrd. kr – og er nå på 32 mrd. kr. Det er en historisk økning. Vi tar ganske mange grep for å forenkle, for vi vet at tid er penger, og det brukes for lang tid på byggesaksbehandling og planprosesser. Jeg er veldig opptatt av at vi skal gjøre vårt for å bidra til at byggetakten går opp, men det har altså ikke vært normalår de siste årene. Det har vært særs krevende tider, og det aller, aller viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at renten går ned, at prisveksten går ned, og at vi igjen ser boligbygging, som gjør at vi kan nå målet vårt om igangsetting av 130 000 boliger.

Det er ulike meninger, både i utvalget og i høringsrunden, og det vet jeg at det også er i stortingssalen. Hvis vi legger fram enkeltelementer, er jeg litt engstelig for at vi ikke ser helheten, og at det blir forslag som vi mister litt kontroll på at ivaretar balansen. Når jeg skal legge det fram for Stortinget, tror jeg det er en fordel at Stortinget, som suverent kan bestemme hvordan loven skal bli, også ser helheten og balansen mellom det å trygge leietakernes rettigheter og gi gode insentiver for at vi har seriøse utleiere som ønsker å stille leieboliger tilgjengelig. Det er likevel lett å være enig med representanten fra Rødt i at det haster, og jeg skal gjøre mitt for at det arbeidet blir ferdig så fort som mulig.

Jeg er enig med representanten fra Rødt i det, og jeg skulle virkelig ønske vi hadde kommet lenger, slik at vi kunne legge fram et lovforslag for Stortinget i inneværende periode. Når vi da heller ikke legger fram deler, er det fordi jeg tror det er viktig at vi ser loven i en helhet, og at vi klarer å få balanse i det som handler om å styrke leietakernes rettigheter. Det handler om kontraktlengde og om oppsigelsesvern – det er flere ting som er viktige. Jeg tror likevel det er viktig å legge til rette for en helhet. Til oppdelingen i to delrapporter, som lå i mandatet: Det var jo et mål å få lagt fram noe av det i inneværende periode, så jeg er helt enig i det. Så tenker jeg at parallelt med at vi jobber med å legge fram en helhetlig lov, må vi også bruke andre virkemidler, slik som Husbanken og bostøtten, som gjør at det blir en bedre situasjon for leietakere enn det er i dag.

Jeg må igjen starte med å si at for oss som ikke er så drevne i stortingssalen, er det ikke alltid vi går til riktig sted til riktig tidspunkt. Det skal jeg også lære meg skikkelig. Husleieloven spiller en viktig rolle for husholdningenes botrygghet og forutsigbarhet på leiemarkedet. Regjeringen har sagt tydelig at vi ønsker å fornye loven. Vi skal gjøre endringer som bedrer leiernes botrygghet. Vårt arbeid med et helhetlig lovforslag har høy prioritet, men vi vil dessverre ikke rekke å legge fram et lovforslag i inneværende stortingsperiode. Jeg har også vært ærlig på siden jeg kom inn i Kommunaldepartementet, at jeg så det ble for krevende tidsmessig. Husleielovuvalget har levert en grundig utredning som gir oss et godt grunnlag for å fornye husleieloven. Det arbeidet viser også veldig tydelig at det er delte meninger i utvalget om hvor mye det er mulig å øke leieres rettigheter uten at det går på bekostning av insentivene til å leie ut og størrelsen på tilbudet av leieboliger. Det kommer også til uttrykk gjennom mange dissenser i utvalgets forslag, og innspillene vi fikk i høringen, viser at det er svært delte meninger om utvalgets forslag. Vi jobber nå med en lovproposisjon til Stortinget hvor vi ser helhetlig på forslaget fra utvalget. Der jobber vi for å finne riktig balanse mellom rettigheter og plikter – for både leiere og utleiere. Både de som leier, og de som leier ut, skal oppleve at loven legger til rette for trygghet og forutsigbarhet, både på kort og på lang sikt. Loven skal ivareta både dem som har et akutt og kortvarig boligbehov, og dem som bor til leie hele livet. Det er cirka én million leietakere, så leiemarkedet er veldig viktig. Som utvalget selv skriver, skal loven stå seg over lang tid og sette rammer som fungerer i tider med høy etterspørsel etter leieboliger, men også i tider da tilbudet overgår etterspørselen og leieprisveksten er lav. Som utvalget skriver, kan ikke loven alene sikre botrygghet for dem som leier bolig, og regjeringen jobber nå på flere fronter for å bedre situasjonen i leiemarkedet. Vi ønsker å få fart på boligbyggingen. Det vil også på sikt bidra til å dempe prisene i leiemarkedet. Husbankens låneramme er rekordhøy, og bostøtten er styrket flere ganger, både i 2024 og i 2025. Vi gir også mer i tilskudd til studentboliger, noe som bidrar til å frigjøre gode boliger til utleie.

Ja, det gjør vi. Vi ser det også selvfølgelig i sammenheng med arbeidet med nordområdestrategien og tiltakene som skal inn der. Det har også vært en del involveringsarenaer i forbindelse med nordområdestrategien som vi bør se litt i sammenheng med denne satsingen, med både innspillsmøter, møter med studentforeninger ved UiT og ungdomsrådet i Barentsrådet, så det har vært ganske stor grad av ungdomsinvolvering. Bodø fikk som kulturhovedstad betydelige midler fra regjeringen. Vi vet at vi nå er i en situasjon hvor pengene må prioriteres ganske knallhardt, men jeg vil overfor representanten i hvert fall signalisere både at vi ønsker å se dette i sammenheng med satsingen vår i nord, at involvering av ungdom er noe av det viktigste vi gjør, og at vi er positive til søknaden. Jeg tør imidlertid ikke å love noe nivå på dette.

Jeg skal være forsiktig med å stå her og forskuttere hva som kommer av midler, og det vet jo representanten Fylkesnes, men vi er positive, og har allerede kommet med positive signaler gjennom å uttale oss og støtte søknaden. Vi jobber også nå med en nordområdestrategi, og jeg er helt enig med representanten i at det å investere i ungdommen er noe av det viktigste vi kan gjøre for å øke bolyst og ikke minst for å sørge for at det bor folk i nord. Jeg tror jeg nå vil nøye meg med å si at vi er positive til dette og ønsker å bidra. Det ligger en søknad på bordet, og jeg må komme tilbake med hva vi lander på. Jeg vil likevel understreke at vi er positive.

Jeg vil starte med å beklage hvis dere har ventet på meg. Det skal jeg bestrebe meg på å ikke la skje igjen. Å legge til rette for at ungdom blir inkludert i politikk og samfunnsutvikling, er en viktig del av regjeringens arbeid, ikke minst i nord. Ungdomsmedvirkning på ungdommers premisser fremmer demokrati, og det er også en nøkkel for god samfunnsutvikling. Ungdom vet godt selv hva som skal til for at Nord-Norge skal være et sted der de har lyst til å bo og bygge framtiden sin. Det er veldig gledelig at Tromsø har fått status som europeisk ungdomshovedstad i 2026, og at en ønsker å gjøre Tromsø, Nord-Norge og Arktis til et godt sted å leve, jobbe og bo for ungdom. Jeg setter pris på at prosjektet vil øke bo- og blilyst for unge i hele Nord-Norge. I den urolige tiden vi er inne i, er det også viktig for hele Norge at folk i våre nordlige områder fortsetter å leve livet sitt der, i trygge og inkluderende miljøer. Utenriksministeren sendte i 2023 et støttebrev for Tromsøs kandidatur, bl.a. med bakgrunn i at prosjektet vil mobilisere ungdom og fremme vekst og jobbskaping i Nord-Norge. Det er i vår nasjonale interesse. Derfor har vi fra regjeringens side jevnlig politisk dialog med de tre fylkeskommunene i nord og Sametinget gjennom Regionalt nordområdeforum. Forumet skal bidra til at ungdom og unge voksne blir involvert og medvirker i arbeidet med å utforme og utvikle nordområdepolitikken. Kommunal- og distriktsdepartementet bidrar videre med midler der, og ungdom kan være med på å utvikle og delta i samarbeidsprosjekter gjennom EUs Interreg-programmer i nord, Aurora og Nordlig Periferi og Arktis, og via tilskuddsordninger som er forvaltet av det norske Barentssekretariatet. Innsatsen mobiliserer unge til å delta i viktig internasjonalt samarbeid i nord. I januar 2025 ble det også arrangert en egen ungdomskonferanse i Tromsø, i regi av norsk lederskap i Arktisk råd. Regjeringen har mottatt en søknad fra Tromsø kommune om støtte til Tromsø som europeisk ungdomshovedstad i 2026, og den saken er nå til vurdering. Regjeringen jobber også med en strategi som skal gi retning for nordområdepolitikken vår, nordområdestrategien, og der vurderer vi selvsagt også ulike typer innsats som legger til rette for samfunnsutvikling og samarbeid i nordområdene, ikke minst for ungdom, med både deltakelse og medvirkning.

Det er litt ulike argumenter for det som handler om reisevei til kommunale tjenester og tilgang til kommunale tjenester her. Det er kortere reisevei til flere av de kommunale tjenestene de mottar i dag, enn om de skulle mottatt tjenestene sine i Aukra kommune. Jeg skjønner likevel at innbyggerne ønsker å knytte seg til en annen kommune. Ja, Ålesund kommune har stått i kontinuerlig omstilling i veldig mange år, og det er snakk om en relativt sett liten grensejustering. Likevel krever det kapasitet og ressurser for å gjennomføre grensejusteringer. Først og fremst har jeg vært opptatt av å lytte til lokaldemokratiet. Det er et kommunestyre som også har sagt sitt. Både Senterpartiet og Arbeiderpartiet er i ulike saker uenige med Statsforvalteren. Jeg hører det legges stor vekt på Statsforvalteren her, men slik er det, apropos flere innsigelsessaker også diskutert her. Noen ganger er vi enige med Statsforvalteren, andre ganger er vi uenige med Statsforvalteren.

Det er det som er så fint med demokratiet vårt, at selv om vi mener ulike ting, betyr ikke det at den ene parten verken har skjønt noe eller har feil standpunkt, men at det går an å være uenig i ulike saker. Først og fremst, og jeg har også sagt det nå, betyr lokaldemokratiet for meg at innbyggerne skal få si sitt, at de skal få lov til å delta i lokaldemokratiet, og at vi har innbyggerundersøkelser og folkeavstemninger, men for meg betyr også det lokale selvstyret og det folkevalgte organet veldig mye. Det skal tungtveiende grunner til for at jeg skal gjøre beslutninger som går imot kommunestyret i slike saker. Det har vært et argument som jeg har lagt vekt på. Samtidig har jeg også, som jeg har sagt, lagt vekt på hvorvidt det er store fordeler med hensyn til tilgangen på gode kommunale tjenester ved den grensejusteringen, og det har jeg ikke sett at det er.

Jeg har stor forståelse for de argumentene – at bl.a. det å delta i kommunestyre og folkevalgte organer med lange avstander er hensyn som kan være argumenter imot den beslutningen jeg har fattet. Likevel, som jeg har sagt tidligere: Det er summen av flere hensyn som gjør at jeg mener det er riktig at de skal forbli en del av Ålesund kommune. For min del har jeg også lagt stor vekt på innbyggernes bruk av kommunale tjenester i dag. De får kommunale tjenester fra den kommunen de bor i, og det er også – slik jeg forstår saken, og det har jeg også satt meg grundig inn i – kortere reisevei til flere av de kommunale tjenestene de mottar i dag. Jeg har altså stor forståelse for de synspunktene som gjør at det er argumenter imot, men det er summen av de ulike hensynene som jeg har lagt vekt på når jeg har landet der jeg har landet.

Jeg skal være forsiktig med å si hva som foregikk i departementet før jeg selv kom inn der, men det var altså ikke sendt ut noe vedtaksbrev i saken da jeg tiltrådte som statsråd, og det var helt naturlig at jeg som ny kommunalminister både vurderte saken og fattet et vedtak i saken. Jeg har stor respekt for det kommunalminister Sande selv sa, det som var statsråd Sandes syn i den saken, og også hvilken beslutning han ville fatte, men det var altså mitt ansvar å vurdere saken og fatte et vedtak.

I slike saker er det ulike vurderinger som må vektes opp mot hverandre. Som jeg har sagt, mener jeg at når et kommunestyre har gjort et vedtak, skal det ganske mye til for ikke å lytte til de folkevalgte. Det er jo rørende at Senterpartiet så veldig ofte prater om å lytte til det lokale selvstyret, men de har ingenting imot å overkjøre lokaldemokratiet. Jeg synes at tre døgn for å sette seg inn i og vurdere et sakskompleks som jeg kjente veldig godt fra før, er en effektivitet som man bør forvente fra en statsråd. Jeg kan forsikre representanten om at jeg satte meg grundig inn i saken, og jeg har også redegjort for hvilke vurderinger som lå til grunn da jeg fattet mitt vedtak.

Den 7. februar sendte jeg et brev til statsforvalteren i Møre og Romsdal og Ålesund og Aukra kommuner med min avgjørelse i saken om grensejustering av øyene Ona–Husøya, Sandøya og Gåsøya. Avgjørelsen var å ikke justere kommunegrensen mellom Ålesund og Aukra kommuner. Denne grensejusteringssaken, som alle andre grensejusteringssaker som havner på mitt bord, har ulike momenter som må vurderes. Jeg har veldig stor forståelse for ulike synspunkter i slike saker. Innbyggerne på Ona–Husøya og Sandøya har benyttet sin initiativrett etter inndelingsloven om å søke om utredning av grensejustering, både i 2016 og i 2022. Kommunal- og distriktsdepartementet har fulgt opp begge initiativene, og saken har vært utredet to ganger på stutt tid av statsforvalteren i Møre og Romsdal. Kommunen, innbyggere og andre interesserte har hatt god tid til å uttale seg om saken. Flertallet av innbyggerne har sagt, som det er sagt her, at de ønsker at Ona og Sandøya skal bli en del av Aukra kommune. Det innbyggerne mener, er selvfølgelig viktig i slike vurderinger. Så har Ålesund kommune i et vedtak fra de folkevalgte i kommunestyret uttalt at de ikke ønsker en grensejustering. Vedtak om grensejusteringer imot kommunestyrets ønsker er en inngripende handling. Det bør være tydelige fordeler ved å gjennomføre en slik grensejustering mot kommunens vilje. Innbyggerne på Ona og Sandøya får i dag kommunale tjenester fra kommunen de bor i, og de har mulighet til å utøve sine demokratiske rettigheter og påvirke kommunale tjenester, som de faktisk benytter. Justering av kommunegrenser bør først og fremst gjøres når det er behov for å tilpasse kommunegrenser etter hvordan innbyggere lever, og spesielt etter hvordan de bruker kommunale tjenester. Jeg har vurdert i denne saken at det i liten grad er synliggjort at det er et konkret behov for å endre kommunegrensen for at innbyggerne skal få en enklere og mer hensiktsmessig tilgang til sine kommunale tjenester. Som flertallet i komiteen er jeg opptatt av at Ålesund kommune skal fortsette arbeidet med å bygge og utvikle en god kommune og levere gode tjenester til innbyggerne sine. Jeg vil legge til at det sies fra flere representanter i denne salen at de nærmest fikk sjokk fordi en kommunalminister omgjorde et vedtak. Det som er presist, er at det lå en sak på mitt bord – regjeringen hadde ikke sendt ut noe vedtaksbrev, kommunalministeren hadde ikke sendt ut noe vedtaksbrev – så det var altså min jobb å fatte et vedtak i denne saken, og det gjorde jeg.

Jeg tror noe av det viktigste jeg kan bidra med nå, er at vi, i hop med de ulike innsigelsesmyndighetene, som er statsforvalter, samferdselsinnsigelser, fylkeskommunen – det er ganske mange – setter oss ned og ser på hvordan vi kan få til mer avklaringer og samarbeid tidlig. Det tror jeg er noe av det viktigste vi kan gjøre, slik at en kan forebygge en del innsigelser. Innsigelser er nødvendige, men de tar ofte for lang tid. Jeg vil bl.a. i samarbeid med statsforvalterne diskutere hvordan de som ansvarlig myndighet for å koordinere innsigelser kan bidra til at dette løses raskere.

Ja, jeg hadde med meg pressen på slep, og også en veldig lykkelig Høyre-ordfører. Det var en glede å få løst den saken, og det var også nødvendig. Jeg vil bestrebe meg på å løse innsigelsessaker raskere og også bidra til at saker kan løses raskere ute i kommunene. Jeg er helt enig med representantene som her har sagt at vi bruker for lang tid. Det er kompliserte interesser som står mot hverandre, enten det handler om reindrift, klimatiltak eller naturhensyn, og vi vet at samferdselshensyn ofte er med på å forsinke sakene. Jeg vil gjøre et arbeid også i tråd med det Stortinget har sagt om at vi må lette styringstrykket på kommunene og få til mer effektivitet. Det skal jeg komme tilbake til. Jeg er opptatt av at vi skal ta på alvor at veldig mange saker tar for lang tid.

Jeg er helt enig med det flere av representantene har sagt fra talerstolen, om at det er behov for handlekraft i møtet med en ny virkelighet som vi nå står overfor. Representantene foreslår midlertidige endringer i plan- og bygningsloven, i tråd med et tidligere forslag til beredskapshjemmel som Høyre fremmet i regjering og fikk nedstemt i 2016. Da mente flertallet i Stortinget at forslaget gikk for langt, og jeg mener Stortingets innvendinger fortsatt er like aktuelle. Forslaget innebærer en tidsbegrenset bestemmelse der regjeringen ved kriser, katastrofer eller andre ekstraordinære sitasjoner blir gitt myndighet til å fatte beslutning om unntak fra plan- og bygningsloven for flere midlertidige tiltak. Stortinget har vedtatt midlertidige beredskapsregler i plan- og bygningsloven i forbindelse med koronapandemien og nå senest som følge av Russlands invasjon av Ukraina, som gjelder fram til 1. juli 2026. Myndigheten til å bruke de midlertidige beredskapsreglene i plan- og bygningsloven er lagt til kommunene. Det er som nevnt i tråd med nærhetsprinsippet og ikke minst de grunnlovfestede hensynene til lokalt selvstyre. Evalueringer som er gjort av de midlertidige endringene i plan- og bygningsloven, viser også at de i all hovedsak fungerer godt. Jeg er enig i dette og vil også gi ros til tidligere kommunalministre fra Høyre og Senterpartiet som gjorde et veldig godt arbeid med midlertidige lover. Jeg støtter ikke representantenes forslag. I den grad det er mulig, mener jeg at ordinære saksbehandlingsprosesser i plan- og bygningsloven bør følges, selv i ekstraordinære situasjoner. Jeg oppfatter at det er sikkerhetspolitiske hensyn som ligger bak representantforslaget, og at det særlig er innsigelsesinstituttet representantene mener er utfordrende. Forslaget er lite treffende som løsning for å ivareta sikkerhetspolitiske hensyn, siden det er begrenset til å gjelde unntak for enkelte midlertidige tiltak, ikke varige tiltak. Det er i forslaget vist til innsigelsessaker på Kongsberg. Det er to innsigelser som jeg nylig har avklart, men representantens forslag gjelder unntak for enkelte midlertidige tiltak. Midlertidige tiltak etter plan- og bygningsloven er i utgangspunktet tiltak med en varighet på inntil to år. Forslaget vil derfor ikke ha noen betydning for innsigelsessaker som gjelder varige tiltak, slik tilfellet er på Kongsberg. Jeg vil også understreke at plan- og bygningsloven allerede i dag har unntak som sikrer raskere prosesser, bl.a. ut fra sikkerhetsmessige hensyn. Jeg utelukker ikke at det kan være aktuelt å fremme forslag om å innføre en permanent beredskapshjemmel i plan- og bygningsloven som kan omfatte ulike typer ekstraordinære hendelser. Likevel mener jeg at viktige prinsipper i loven, som det kommunale selvstyret, ikke skal tilsidesettes.

Jeg tror jeg skal være forsiktig med å stå her og love at saker skal komme til Stortinget fra andre fagdepartementer. Jeg er opptatt av at dette arbeidet skal skje så fort som mulig. Det kan jeg også forsikre om at energiministeren er opptatt av. Dette er et forslag som er ute på høring nå, og det skal komme til Stortinget så fort som mulig. Lenger enn det tror jeg ikke at jeg skal gå i å love en tidsplan for det arbeidet.

Som jeg sa, følges det opp hurtig i det arbeidet som Energidepartementet, Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet nå har satt i gang. Det er et hurtig lovarbeid som skal foregå innenfor rammen av utredningsinstruksen. På vegne av de departementene som jobber med det lovarbeidet, og som skal fremme det, skal jeg være forsiktig med å si noe om tidsperspektivet i det, men de har forsikret meg om at de jobber så hurtig som mulig med det arbeidet.

Jeg viser til komiteens forslag om å prioritere strømnett for virksomheter med betydning for nasjonale sikkerhetsinteresser. Dagens regelverk åpner ikke for at nasjonale sikkerhetshensyn kan vektlegges i vurderingen av hvem som skal prioriteres i tilknytningskøen for strømnettet. Våren 2024 ble det derfor etablert en arbeidsgruppe med Energidepartementet, Forsvarsdepartementet og Justis- og beredskapsdepartementet. Arbeidsgruppen har vurdert behovet for en hjemmel som gjør det mulig å prioritere nettilknytning ut fra hensyn til nasjonal sikkerhet. Gruppen har kommet med anbefalinger om hvordan en slik ordning kan innrettes og hjemles. På denne bakgrunnen starter regjeringen nå et hurtig lovarbeid. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med forslag til nødvendige tiltak på egnet måte. Jeg mener at vi allerede har virkemidler i plan- og bygningsloven som ivaretar både Forsvarets interesser spesielt og sikkerhetsmessige hensyn mer generelt. I 2014 vedtok Stortinget et omfattende unntak fra plan- og bygningsloven, som flere har nevnt her, som åpner for at Forsvaret kan gjennomføre tiltak i strid med plan og uten krav om byggesaksbehandling. Samtidig vedtok Stortinget et særskilt unntak for såkalte skjermingsverdige objekter. Når det gjelder statlig arealplan er dette et unntak fra den ordinære praksisen med kommunen som planmyndighet. Som flere har vært inne på, tilsier dagens sikkerhetspolitiske situasjon at mer bruk av statlig plan kan være aktuelt for å ivareta Forsvarets interesser når det er nødvendig. Regjeringen vil ikke nøle med å ta i bruk statlig plan hvis tungtveiende sikkerhetsmessige årsaker skulle tilsi det. Likevel er det riktig at hver enkelt sak blir vurdert for seg. Regjeringen legger til grunn at Forsvarets arealbehov skal veie tungt i arealplanleggingen. Det kommer f.eks. til uttrykk i de nye statlige planretningslinjene for arealbruk og mobilitet. Sammen med forsvarsministeren vil jeg vurdere om det er behov for å gi nærmere retningslinjer for hvordan Forsvarets arealbehov skal ivaretas i planleggingen. Et samlet storting har inngått en historisk enighet. For første gang står alle partiene på Stortinget samlet bak en langtidsplan for Forsvaret. Det innebærer et langsiktig forpliktende arbeid fra alle partier om å styrke Norges forsvarsevne de neste tolv årene. Det er behov for kontinuerlig utvikling av tiltak som sikrer gjennomføringskraft i forsvarsløftet. Dette er noe som regjeringen jobber målrettet med, og Forsvarsdepartementet planlegger å redegjøre for disse tiltakene i statusmeldingen til Stortinget om gjennomføringen av langtidsplanen. Det vil være hensiktsmessig at Stortinget gis mulighet til å vurdere status for gjennomførte tiltak og ta stilling til behovet for ytterligere tiltak gjennom behandlingen av den stortingsmeldingen.

Departementet har hatt på høring et forslag om at kommunene kan gi planbestemmelser som bl.a. omfatter bruk av borettslag som organisasjonsform, at en gitt andel av boligene skal være utleieboliger, eller at en andel av boligene tilbys med boligkjøpmodeller. Vi har allerede lagt studentboliger inn som et arealformål, og det trer i kraft nå 1. juli 2025. Jeg skal komme tilbake igjen med oppfølging av de ulike forslagene, men vi må se litt skikkelig på og vurdere grundig hvor mange føringer vi skal legge på boliger som skal bygges. Jeg er litt opptatt av at det viktigste er at vi får fart på boligbyggingen, men vi skal også følge opp det forslaget vi har hatt på høring.

Jeg er enig i at Husbanken er et veldig viktig verktøy for å stimulere til boligbygging, og ikke minst også til et bedre leiemarked og at vi kan drive med sosial boligbygging. Vi har styrket Husbanken med en historisk økning som nå har en ramme på 32 mrd. kr. Jeg er opptatt av at vi skal styrke Husbanken enda mer – at vi skal se på både hva slags tilskuddsordninger som ligger der og den økonomiske rammen. Regjeringen må også komme tilbake til det i ordinære budsjettprosesser, med eventuelle styrkinger av Husbanken.

Kombinasjonen av høye renter, lavt nyboligsalg og høye byggekostnader har skapt en meget krevende situasjon for byggebransjen. Regjeringen har et mål om å komme i gang med bygging av 130 000 boliger innen 2030, og det innebærer en langt høyere byggeaktivitet enn det vi har hatt de siste årene. Skal vi komme dit, må vi ta mange grep. Det er helt avgjørende at vi fører en ansvarlig økonomisk politikk. Vi ser nå at salget av nye boliger øker, selv om det øker sakte. Det kan være et tegn på at folk får økt kjøpekraft og større framtidstro, men det er fortsatt stor usikkerhet rundt den økonomiske utviklingen. Å ta ned tidsbruken og gjøre plan- og byggesaksprosesser mer forutsigbare er et av de viktige satsingsområdene for å få fart på boligbyggingen. Regjeringen har økt rammen til Direktoratet for byggkvalitet, slik at de kan sette mer kraft bak arbeidet med å forenkle og digitalisere plan- og byggesaksprosesser. Kvaliteten på boliger som bygges, er viktig. Mange av de kravene og reguleringene vi har, skal bidra til at det bygges gode og trygge boliger. Samtidig hører jeg også om eksempler på at det både dobbel- og trippelreguleres, og mange gode intensjoner fra ulike sektorer bidrar til at prosesser blir unødvendig tidskrevende. Jeg har nå invitert byggenæringen og kommunene til en veldig hurtigarbeidende arbeidsgruppe som før sommeren skal lage en liste med tiltak for raskere behandling av plan- og byggesaker. De har jobbet med dette, de har mange forslag, og de vil levere dem til meg med mål om at jeg kan igangsette mange av dem for å forenkle. I en krevende tid for næringen må vi bidra til å holde hjulene i gang. Den rekordhøye lånerammen til Husbanken på 32 mrd. kr bidrar til å stimulere til byggeaktivitet i hele landet. Målet om å sette i gang bygging av 130 000 boliger innen 2030 er ambisiøst. Jeg ser fram til en god diskusjon om hvordan vi skal få det til.

Jeg er enig med representanten i at tomme boliger kan komme til god nytte for folk som trenger gode boliger å bo i. Det å ta vare på boligene vi har, og å bruke dem, er den beste måten å gjøre det på. Vi har bedt Husbanken om å ta en rolle i å kartlegge tomme boliger, eller boligreserver, i ulike deler av landet. I tall fra 2023 og 2024 ser vi nå at antall tomme boliger har gått ned med 10 pst. det siste året. Det er bra, men det er på ingen måte nok. Vi ser også at det ikke er der det er tomme boliger, det er størst press i markedet. Det samsvarer ikke nødvendigvis, men Husbanken gjør en viktig jobb i å kartlegge tomme boliger i samarbeid med kommunene, slik at vi forhåpentligvis skal få ta flere boliger i bruk.

Jeg har ingen detaljert oversikt over akkurat kostnaden på det, men vi driver nå og jobber med husleieloven, som skal regulere en del av disse forholdene, noe som forhåpentligvis skal gjøre det tryggere for leietakere, men også gi forutsigbarhet for utleiere. Et utleieregister er noe av det vi vurderer i arbeidet med ny husleielov. Det er mange fordeler med det, men det kan også være ressurskrevende både å opprette og å drifte det. Det kan være utfordrende å hente oppdaterte opplysninger. Det kan likevel være et godt alternativ for nettopp å møte de utfordringene representanten peker på, så det skal vi også grundig vurdere før vi nå legger fram en ny husleielov.

Jeg er enig med representanten i at korttidsutleie medfører noen utfordringer, nettopp med det presset vi har i boligmarkedet nå, og med den ustabilitet og utrygghet det kan føre til i boligsameier. Vi har i dag en grense på korttidsutleie og f.eks. Airbnb, og den tror jeg fungerer etter hensikten. Det har vi diskutert her tidligere, og vi vurderer å endre den dersom vi ser at den er utfordrende. Jeg tror det viktigste tiltaket vi kan gjøre, er å bygge flere boliger, at flere boliger blir tilgjengelige, slik at vi både kan ha et utleiemarked til turisme og reiseliv og samtidig sikre at folk har tilgang på trygge, gode langtidsleieforhold.

Jeg er glad for den oppmerksomheten boligpolitikken får i disse dager, og nå er det leiemarkedet som står i fokus. Det er jeg også glad for, for over tid har leiemarkedet og utfordringene der gått litt under radaren. Det er over en million som leier bolig og bor i leid bolig, og antallet er økende. Regjeringen vil sikre gode boforhold for både eiere og leiere. Det å leie bolig skal ikke være et dårligere alternativ enn å eie. I enkelte deler av landet er leiemarkedet presset, med mangel på gode utleieboliger og høye leiepriser. For å lette på trykket i leiemarkedet er regjeringen først og fremst opptatt av å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Lavere prisvekst og det å stoppe renteveksten gir folk større tro på den økonomiske utviklingen og mulighet til å leie og kjøpe bolig. For å skaffe nok boliger vil regjeringen få fart på boligbyggingen. Vi har styrket Husbanken, og vi vil bygge flere studentboliger. I boligmeldingen varsler regjeringen at vi ønsker å fornye leiemarkedspolitikken, og vi har satt fire mål: Vi skal ha trygge leieforhold, både for leietakere og for utleiere, vi skal ha tilstrekkelig tilbud av utleieboliger, vi skal ha solid kunnskap om leiemarkedet, og vi skal ha en bærekraftig kommunal utleiesektor. Nå iverksetter vi tiltakene. Husbanken har en nasjonal fagrolle på leiemarkedet. De har utarbeidet en statusvurdering som gir oss grunnlag for å sette i gang kunnskapsbaserte tiltak. Vi jobber med å fornye husleieloven, som er viktig for husholdningenes botrygghet og forutsigbarhet på leiemarkedet. Å utnytte ledige boliger og gi reisende fleksible overnattingsmuligheter ved korttidsutleie er også en positiv side av delingsøkonomien. Samtidig ser vi at korttidsutleie kan føre til dårlig bomiljø og redusere boligtilbudet på ulike plasser. For å hindre utstrakt korttidsutleie i eierseksjonssameier har Stortinget vedtatt en lovendring. Regjeringen har satt leiemarkedet på dagsordenen. Det skal være trygt og forutsigbart å leie og å leie ut bolig. Tiltakene skal være kunnskapsbaserte og hensynta hele bildet og alle aktører. Jeg er derfor glad for at komiteens flertall ikke støtter mindretallets forslag.

Som jeg har sagt: Jordvernet skal stå sterkt. En skal også ta et overordnet nasjonalt hensyn til det. Det er ikke en konstruktiv sammenlikning når representanten trekker fram Melhus-saken, for det var en sak hvor det ikke forelå noen innsigelser i det hele tatt. Jeg vil gjenta det jeg sa: En endelig beslutning om arealbruken bør ses i en større sammenheng. Det er ingenting i det jeg sier, som insinuerer at jeg vil åpne opp for å bygge på matjord, men det er ikke tatt en endelig beslutning i de pågående prosessene i Vestby kommune.

Som jeg sa i svaret mitt, gjelder det midlertidige statlige bygge- og deleforbudet for Delijordet. Så mener jeg at en endelig beslutning om arealbruken bør ses i en større sammenheng. Det foregår fortsatt prosesser om uløste innsigelser til Vestby kommuneplan, og flere av dem handler om jordvern. Jeg mener det er riktig å avvente utfallet av kommuneplanprosessen, i og med at jeg ikke kan utelukke at den også havner på mitt bord.

La det ikke være tvil om at regjeringen vil jobbe for å nå det nasjonale jordvernmålet og begrense omdisponeringen av dyrket mark. I de usikre tidene vi lever i, er det viktig å øke selvforsyningsgraden av mat. Planleggingen må bidra til å legge til rette for at vi kan produsere så mye mat som mulig i vårt eget land, og bevaring av dyrket jord er en nasjonal interesse. Regjeringen vedtok i desember i år nye statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet. Retningslinjene blir et viktig dokument for kommunene i arealplanlegging og for sektormyndighetenes deltakelse i arealplanlegging. Jordvernet er løftet fram som et viktig tema i retningslinjene. Blant annet står det at omdisponering av dyrket mark skal minimeres, og at jordvern bør være et overordnet hensyn i arealplanlegging. Ikke minst er det også gitt føringer om at kommunene bør vurdere å oppheve gamle planer som innebærer omdisponering av dyrket jord, og tilbakeføre areal til landbruks-, natur- og friluftsformål. Det midlertidige bygge- og deleforbudet som Kommunal- og distriktsdepartementet vedtok for Delijordet i oktober 2023, gjelder fortsatt. Vedtaket ble fattet fordi departementet mente det var nødvendig å vurdere arealbruken for området på nytt, i lys av Stortingets skjerpede jordvernpolitikk. Det pågår nå dialog mellom kommunen og statsforvalteren om andre områder i kommuneplanens arealdel hvor det er uløste innsigelser på grunn av jordvern. Arealbruken for Delijordet bør ses i et helhelhetlig perspektiv for Vestby kommune samlet. Jeg synes derfor ikke det er naturlig å ta endelig stilling til arealbruken for Delijordet før en har kommet nærmere en avslutning av kommuneplanprosessen. Det er også en mulighet for at denne planen kommer til departementet for avgjørelse hvis det ikke oppnås enighet om de gjenværende innsigelsene. Inntil videre vil det midlertidige statlige bygge- og deleforbudet for Delijordet gjelde, noe som innebærer at det ikke er noen risiko for at matjorda vil bli bygd ned.

Jeg skal ikke forskuttere helt hva slags innretning og form dette arbeidet vil få, for dette fordrer også et veldig godt samarbeid i regjeringen. Det er mange fagstatsråder som sitter på viktige områder her med tanke på kommunene, både på kunnskap, på helse og på andre områder. Det jeg er opptatt av, er at både brukerorganisasjonene, våre lokalpolitikere selv, KS og både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden skal involveres i det arbeidet, så mitt mål er også at vi legger opp til et arbeid der en nettopp får gode og inkluderende prosesser.

Jeg skal komme tilbake til Stortinget og redegjøre for det på egnet måte, men mitt mål er at vi gjør begge deler. Vi skal nå sette i gang et arbeid som nødvendigvis må ta litt tid. Som det også ble sagt fra talerstolen her, trenger vi faglige vurderinger og utredninger på enkelte større områder, men jeg tror også at det er en del lavthengende frukter. Man kan f.eks. se på hvordan man i dag utfører tilsyn, man kan se på innsigelsesinstituttet – det er flere ting kommunene kanskje opplever som unødvendige krav og unødvendig rapportering. Noe tror jeg altså kan tas på kort sikt og noe på lang sikt. KS informerte meg i dag om tilbakemeldingene i debattheftet, og jeg skal sette meg grundig inn i det. Uansett tror jeg vi må gjøre begge deler, både ta de lavthengende fruktene og gjøre et litt større arbeid.

Jeg er enig i det som tverrpolitisk har blitt sagt i denne salen om at det er behov for å lette på statens styringstrykk overfor kommunene. Målet vårt er på ingen måte at vi skal gi innbyggerne våre dårligere tjenester – tvert imot. Vi må sette våre kommuner i stand til å utføre tjenester og bruke sine fagfolk og sine ressurser på en best mulig måte. Det er viktig at vi alle kommuniserer det til landets innbyggere. Målet er at våre innbyggere skal få likeverdige og gode tjenester også i framtiden.

Det er ingen tvil om at situasjonen i Kommune-Norge er krevende, både når det gjelder økonomi, og når det gjelder tilgang på arbeidskraft. Kommunesektoren må gjennom store omstillinger i årene som kommer, og det må staten legge til rette for. Jeg er derfor glad for dette representantforslaget, for det setter saken på dagsordenen. Jeg er også veldig glad for den enigheten vi opplever i salen her, om både utfordringsbildet og behovet for omstilling. Jeg skal gjøre mitt for at dette blir mer enn bare en gjennomgang og en utredning. Å lytte til kommunene er viktig for den jobben vi skal i gang med. Rett før jeg kom til Stortinget i dag, var jeg i møte med KS og fikk presentert hva deres medlemmer mener om styringstrykket fra staten. Jeg fikk også diskutert viktige problemstillinger med KS-lederen. Som følge av Stortingets behandling av kommuneproposisjonen for 2023 inviterte daværende kommunal- og distriktsminister, på vegne av regjeringen, kommuner og fylkeskommuner til å søke om forsøk. Vi mottok en rekke søknader som Kommunal- og distriktsdepartementet vurderte, i samarbeid med de berørte departementer, og tolv søknader ble valgt ut til å gå videre i forsøksordningen, med sikte på å etablere konkrete forsøk. Nå er fire av dem godkjent. Det gjelder forsøk med unntak fra opplæringsloven. For de resterende pågår det nå et arbeid lokalt med å konkretisere forsøkene fram mot endelig søknad, i dialog med departementene. Vi skal evaluere vårt arbeid med forsøksordningen, og jeg vil understreke at forsøksregelverket gjelder uavhengig av denne ordningen. Kommuner og fylkeskommuner kan når som helst søke om forsøk dersom de har konkrete ideer. Når det gjelder forslaget til vedtak i denne saken, vil jeg selvfølgelig komme tilbake til oppfølgingen av det som eventuelt blir vedtatt i denne sal, men jeg tar uansett sikte på å orientere Stortinget i kommuneproposisjonen i mai om status for Kommune-Norge og om regjeringens arbeid for at kommunesektoren skal kunne omstille seg, få større handlefrihet og kunne levere gode tjenester også i framtiden. Jeg ser fram til å sette i gang med det arbeidet og håper på godt samarbeid med våre gode stortingsrepresentanter.

Jeg er glad i debatter, både om kommuneøkonomi og kommunenes rammer og om boligbygging. Begge deler er viktig for å leve et godt liv, ikke minst i Oslo, som representanten Kapur er mest opptatt av nå, naturlig nok. Når det gjelder kommuneøkonomi, vil jeg bare understreke at jeg som kommunalminister på ingen måte er ute etter at vi skal straffe enkelte kommuner. Det viktigste er at vi har et inntektssystem som i størst mulig grad omfordeler inntekter på en slik måte at alle, både i store byer og i mindre kommuner, skal kunne leve et godt liv. Det er også opp til kommunene hvordan de bruker sine penger, hvordan de prioriterer: Skal de kutte i eiendomsskatten? Skal de øke kommunale avgifter? Skal de sette av penger på fond? Det handlingsrommet skal kommunene selv ha, og ofte er det politiske prioriteringer, som også synliggjør forskjeller mellom politiske parti. Inntektssystemet er nytt og har ennå ikke fått virke lenge, og jeg tenker at ingen av oss skal ha noen kjepphester. Hvis det er ting her vi ser ikke fungerer etter intensjonen, er det rom for å endre innretninger, men jeg kommer ikke til å stå her i dag og love at jeg kommer tilbake med noen konkrete endringer i det. Inntektssystemet ble vedtatt her i Stortinget. Jeg må nok også presisere at ja, Oslo mistet noen hundre millioner i skatteinntekter med omleggingen til det nye inntektssystemet, men det er også slik at denne regjeringen har gjort den kaka større. Når det kom penger i nysalderingen, både for 2024 og for 2025, betydde det også ca. 600 mill. kr ekstra til Oslo. Så én ting er omfordelingen, som noen kommer dårlig og noen kommer bedre ut av, noe annet er summen, og denne regjeringen har prioritert kommunene i hvert budsjett, og det har vi også tenkt å gjøre i kommuneproposisjonen, som vi skal legge fram til våren.

Kommuneøkonomien og kommunenes handlingsrom til å gi innbyggerne gode tjenester er helt avgjørende. Kapur var inne på en del tall på hva som er krevende for kommunene, hva Høyre har gjort, og hva denne regjeringen har gjort. Jeg er ikke helt enig i Kapurs framstilling av hvem det egentlig er som prioriterer kommunene. Denne regjeringen overtok høsten 2021, og vi ga en ganske stor ekstrabevilgning inn i kommunerammen gjennom budsjetthøsten etter at vi hadde tatt over. Det er helt riktig at prisveksten har vært veldig høy, og da min forgjenger la fram kommuneproposisjonen for 2024, var det andre tall som lå til grunn, enn det som viste seg å være realiteten. Det har vært en aktivitetsvekst, og med den følger det en kostnadsvekst. Den har vært høy, og er varig. Kombinert med skatteinntekter som har vært midlertidige, og som nå svikter, ser vi at resultatet for 2024 er veldig krevende for mange kommuner. Til endringen i inntektssystemet: Jeg vet at Oslo er misfornøyd med å ha mistet skatteinntekter gjennom det nye inntektssystemet. Målet med systemet er å overføre penger, eller omfordele penger, fra de skattesterke kommunene til de mer skattesvake kommunene, slik at vi sikrer mest mulig likeverdige tjenester over hele landet. Det er altså ikke en overføring fra de store byene til distriktskommunene. Kommuner som Drammen, Trondheim og Tromsø kom bedre ut med det nye inntektssystemet, og flertallet av dem som kom dårligere ut, er distriktskommuner med under 5 000 innbyggere. Det er viktig å si at vi i nysalderingen la på fem ekstra milliarder bare for inneværende år. Hva som kommer i revidert budsjett og kommuneproposisjonen, skal jeg ikke forskuttere her. Jeg har hatt nær dialog med ikke minst KS om utfordringene i kommunesektoren, ser på tallene og vet at tryggheten for innbyggerne og det å kunne satse på både byene våre og de mindre kommunene gjennom levekårsutfordringene, det fordrer en god kommuneøkonomi. Jeg skal gjøre det jeg kan for at kommunene skal få et nødvendig handlingsrom, og så er vi enige om at vi samtidig må gi kommunene økt handlefrihet til å bruke sine ressurser best mulig.

Denne regjeringen satser på byene våre, og det er i byene levekårsutfordringene er størst. Barn og unge i utsatte byområder skal ha den samme muligheten til å leve et godt liv, utvikle seg og oppnå sosial mobilitet som unger ellers som bor i andre kommuner. Det viktigste vi gjør for å bidra til folks levekår, er inkludering, utdanning, et godt arbeidsliv, fordeling gjennom økonomisk politikk, innsats for gode oppvekstsvilkår og tiltak for å styrke deltakelse, forebygge utenforskap og bedre nærmiljø. Regjeringens politikk for byer og levekår inneholder både universelle tiltak for å motvirke økonomiske forskjeller og fremme velferd, som økt barnetrygd og billigere barnehage, og en målrettet innsats mot enkelte byområder. I denne regjeringsperioden har vi forsterket og utvidet områdesatsingen fra fire til fjorten byer, og med budsjettøkninger til avtaler på 93,4 mill. kr. Vi ser også på hvordan vi kan forbedre områdesatsingene. Vi har en rekke målrettede satsinger på de andre statsrådenes områder, som økt bemanning i barnehager i levekårsutsatte områder, satsing på bibliotek og så videre. Et godt boligtilbud er også avgjørende for folks levekår. Representanten Kapur har merket seg at jeg gjentatte ganger har sagt at regjeringens mål er å få satt i gang bygging av 130 000 boliger innen 2030. Som en del av dette arbeidet har vi viktig lovarbeid på gang, og det håper jeg å få lagt fram for Stortinget så snart som mulig. Jeg merker meg at mange er opptatt av arbeidet med lovendringer som handler om grunneierfinansiering av infrastruktur og utbyggingsavtaler. Det har høy prioritet hos meg og er særlig viktig for boligbygging i de største byene. Byggenæringen er klar på at de trenger forutsigbarhet. Kommunene trenger også bedre verktøy for å vurdere behovet for offentlig infrastruktur for et større område som skal bygges ut, og å sikre finansiering for denne infrastrukturen. Dette er endringer som skal bidra til mer effektiv gjennomføring av kommunale arealplaner og å gjennomføre boligbygging raskere. Det er et komplisert lovarbeid som seks kommunalministere før meg har jobbet med. Tre av dem var fra Høyre. Jeg tar sikte på, og det er mitt mål, å fremme en lovproposisjon for Stortinget denne vårsesjonen. Regjeringen er opptatt av at flere skal få mulighet til å eie sin egen bolig. Det vet vi at gir forutsigbarhet, stabilitet og gode boforhold, og det bidrar til at boligmassen vår blir godt vedlikeholdt. Ulike former for boligkjøpsmodeller har blitt mer aktuelle de siste årene, og de kan tilbys av både private og kommunale aktører. Mitt departement er i sluttfasen med et lovarbeid som skal legge til rette for at tilbydere av boligkjøpsmodeller kan eie flere boliger i ett og samme boligselskap for å tilby leie til eie og deleie. Formålet med forslaget er å tilpasse borettslagsloven og eierseksjonsloven slik at lovene ikke setter unødvendige hinder for tilbydere av boligkjøpsmodeller. Samtidig – og det er viktig – skal forslaget bidra til å ramme inn modeller og dermed bedre forbrukertryggheten. Jeg tar sikte på, og det er mitt mål, å fremme endringene for Stortinget i denne vårsesjonen. Denne regjeringen har også en historisk satsing på Husbanken. Utlånsrammen er økt med 13 mrd. kr siden vi kom i regjering. Den største låneordningen er startlån. Det er lån for å hjelpe dem som har vanskeligheter med å komme seg inn på boligmarkedet, til nettopp det. Antall husstander med utbetaling er høyest i de største byene, så dette er politikk som er viktig for å hjelpe folk inn på boligmarkedet. For å hjelpe flere til å kunne eie sin egen bolig har vi gitt kommunene mulighet til å gi startlån til personer som er noe bedre stilt enn dem som har fått det før. Husbanken har i 2024 og 2025 tildelt kommunene 2,5 mrd. kr til denne forsøksordningen. Det er et viktig tiltak i pressområder, der terskelen for å komme inn på boligmarkedet er ekstra høy. Derfor har de største beløpene i forsøksordningen gått til byene.

Nå er vi jo i gang med et arbeid med kommuneproposisjonen og med et statsbudsjett for neste år, der jeg selvfølgelig er opptatt av at en av mine viktigste oppgaver er å sørge for at kommunene har nødvendig handlingsrom til å utføre sine lovpålagte oppgaver og ikke minst gi innbyggerne gode tjenester. Det følger av sektoransvarsprinsippet at den enkelte fagstatsråd – og nå snakker vi om samferdsel – er ansvarlig for å sørge for at hvis den enkelte statsråd pålegger nye oppgaver i egen sektor, må vedkommende også sørge for at det kompenseres, ut fra beregningen av om det følger kostnader med den nye oppgaven.

Jeg vil gjenta det jeg sa til representanten Gjelsvik, og som jeg vet at Gjelsvik kan veldig godt: Når kommunene eller fylkeskommunene skal pålegges nytt ansvar og nye oppgaver der det er ekstra kostnader, skal det også kompenseres med utgangspunkt i samlede kostnader på innføringstidspunktet. Noen ganger vil det vise seg at de kostnadene er høyere enn en la til grunn, og andre ganger lavere, og det kan selvfølgelig også skyldes prioriteringer i kommunene, men prinsippet om at det skal kompenseres kostnadsmessig når en tilfører nye oppgaver til kommuner eller fylkeskommuner, er jeg opptatt av å understreke at skal ligge til grunn også for eventuelle nye oppgaveoverføringer.

Det er et etablert prinsipp, som ulike regjeringer har forholdt seg til, at kommuner og fylkeskommuner samlet sett skal kompenseres fullt ut for nye oppgaver. Dette er nødvendig for at kommunesektorens økonomiske handlingsrom skal opprettholdes. Kompensasjonen fastsettes med utgangspunkt i beregninger av de samlede kostnadene på innføringstidspunktet, og dette er den enkelte fagstatsråds ansvar. I de fleste tilfeller fordeles kompensasjonen så til kommuner og fylkeskommuner gjennom inntektssystemet. Det innebærer at det ikke nødvendigvis er slik at kompensasjonen nøyaktig vil tilsvare utgiftene hos den enkelte kommune og fylkeskommune for hver oppgaveendring isolert sett, men at dette vil jevne seg ut over tid og på tvers av sektorer.

Det at våre ungdommer har tilgang til et godt utdanningstilbud uavhengig av hvor de bor, ikke minst også i mindre distriktskommuner, mener jeg er grunnleggende viktig. Så er det slik at enhver fylkeskommune, eller ethvert fylkesting, må ta sine vurderinger ut fra hva slags struktur som er riktig med tanke på både hvor mange studenter eller elever som bor der og skal ha et tilbud, antall studieplasser og økonomi. Jeg mener det er grunnleggende viktig at alle våre unge har tilgang på et godt studietilbud med god kvalitet, uavhengig av om de bor i mindre kommuner eller i sentrumsnære, store kommuner.

Jeg skal være forsiktig med å gå inn i en enkeltsak som jeg kjenner fra media og kun det, men det jeg har lyst til å si til representanten, er at i en formannskapsmodell, som de har i Innlandet, deltar partiene basert på sin forholdsmessige styrke i kommunestyret. Både det som da er flertallet, og det som er mindretallet, skal ha tilgang på informasjon fra administrasjonen. Det er også slik at det i utgangspunktet er det politiske organet, altså da enten fylkesutvalget eller fylkestinget, som skal få tilgang til informasjonen.

Forholdet mellom administrasjonen og politikerne i kommuner og fylkeskommuner har etter de to styringsmodellene noen grunnleggende forskjeller. Etter formannskapsmodellen er det et tydelig skille mellom administrasjonen og de folkevalgte. Det er kommunedirektøren som leder administrasjonen, og som har ansvaret for å utrede og legge fram saker for folkevalgte organer. I et parlamentarisk styre, enten det er kommune eller fylkeskommune, er ikke skillet mellom de folkevalgte og administrasjonen like tydelig, ettersom det er kommunerådet eller fylkesrådet som folkevalgt organ som leder administrasjonen, og som har ansvaret for å utrede og legge fram saker for de andre folkevalgte organene. Administrasjonen er ikke tillagt dette ansvaret etter loven siden administrasjonen styres av kommunerådet eller fylkesrådet. Administrasjonen har likevel en viktig rolle i å utrede sakene for rådet. Kommuneloven stiller de samme kravene til kommunerådet eller fylkesrådet og kommunedirektøren når det gjelder hvilken informasjon som skal gis de folkevalgte organene i kommunen. Saker som legges fram for folkevalgte organer, skal være forsvarlig utredet og gi et faktisk og rettslig grunnlag for å treffe vedtak. Hvis kommunedirektøren, kommunerådet eller fylkesrådet blir oppmerksom på faktiske eller rettslige forhold som har sentral betydning for iverksettingen av et vedtak, skal det folkevalgte organet gjøres oppmerksom på dette, jf. kommuneloven § 13-1 tredje og fjerde ledd og jf. § 10-2 første ledd. Kravet til forsvarlig utredning innebærer at utredningen skal inneholde relevant og nødvendig informasjon om sakens faktum. I tillegg skal det juridiske grunnlaget være utredet i nødvendig og tilstrekkelig grad. Rådet har etter kommuneloven § 10-2 sjette ledd plikt til minst én gang i halvåret å rapportere til kommunestyret eller fylkestinget om vedtak i saker som har prinsipiell betydning. Dette gir kommunestyret eller fylkestinget mulighet til å diskutere viktige saker rådet har avgjort, og ved behov gi føringer for tilsvarende framtidige saker. For begge styringsmodeller gjelder det at kommunestyret eller fylkestinget etter kommuneloven § 22-1 andre ledd kan kreve at enhver sak skal legges fram til orientering eller avgjørelse. Videre har kommunestyre- eller fylkestingsmedlemmer en utvidet innsynsrett i kommunens eller fylkeskommunens saksdokumenter etter kommuneloven. For å styrke opposisjonens stilling i et parlamentarisk styre skal opposisjonen etter kommuneloven også sikres hensiktsmessige kontorlokaler og nødvendig assistanse til å kunne foreta egne utredninger. Videre har medlemmer av kommunestyret eller fylkestinget rett til å fremme forslag som gjelder fylkeskommunens virksomhet, i henhold til kommuneloven § 10-9.

Mandatfordelingen til Stortinget beregnes jo hvert fjerde år, og neste beregning skal gjennomføres i 2028 og være grunnlag for stortingsvalget i 2029. Det er ennå ikke mulig å si helt sikkert hvordan et eventuelt fylkesbytte for Gran vil påvirke mandatfordelingen. Det er befolkningsvekst og større areal, som selvsagt øker sannsynligheten for at Akershus eventuelt vil få det. Det må være en del av den helhetsvurderingen vi gjør i hvert enkelt tilfelle, og i dette tilfellet Gran.

Som jeg også sa i stad, er jeg opptatt av at alle grensejusteringer og kommuneendringer skal diskuteres grundig og vurderes konkret ut fra de ulike forutsetningene. Det diskuteres både fylkestilhørighet i andre kommuner, som var nevnt her, og også eventuelle kommunesammenslåinger som kan ha påvirkning på f.eks. skolekretser. Først og fremst er jeg opptatt av at eventuelle endringer skal gi innbyggerne bedre tjenester, og at det er det viktigste grunnlaget også for å vurdere om det er hensiktsmessig å endre grenser, eller eventuelle kommunesammenslåinger. Jeg vil vurdere alle saker under ett, også dem som handler om Innlandet. Jeg er opptatt av den helhetsvurderingen som Fasteraune understreker, at en også må se på konsekvensene i et litt større perspektiv enn kanskje bare akkurat den grensejusteringen.

I den sammenhengen jeg sa det, refererte jeg nok først og fremst til omkamper og der det har vært ganske lange prosesser, men ja, jeg er opptatt av at vi skal bruke tiden vår på utvikling framover. Først vil jeg poengtere at jeg ikke har fått søknaden fra Gran kommune til endelig vurdering. Statsforvalteren i Innlandet har til orientering oversendt sin foreløpige vurdering av saken til departementet. Den er nå på høring hos relevante lokale og regionale instanser. Statsforvalteren har opplyst til departementet at de tar sikte på å oversende sin endelige tilråding til departementet i løpet av mars. Så vet vi at justering av kommune- og fylkesgrenser har konsekvenser også utover det aktuelle området. Større endringer på tvers av valgkretser kan f.eks. påvirke mandatfordelingen til Stortinget. Jeg vil gjøre en grundig og helhetlig vurdering av saken når den kommer på mitt bord. Jeg vil også minne om at det etter inndelingsloven kun er Stortinget som eventuelt kan vedta at Gran kommune blir en del av Akershus fylke.

Vi har flere virkemidler for konkret å følge opp målene som ligger her. Det ene er selvfølgelig å styrke satsingen på samisk språk og kultur i de årlige budsjettene. Det har vi gjort, og det skal vi fortsette med. Så er det gjort et veldig viktig arbeid i Stortinget med sannhets- og forsoningskommisjonen. Der har vi et ansvar for å følge opp helt konkrete tiltak, som jeg mener også har overslag inn i dette viktige arbeidet. Både gjennom statsbudsjettene hvert år og i det arbeidet som foregår i de ulike departementene, skal vi ta ansvar for at dette arbeidet blir løftet.

Jeg er opptatt av at flere skal engasjere seg i dette viktige arbeidet. Jeg trodde det var ganske enkelt og ikke så veldig mange klikk å finne fram til den handlingsplanen – det skal jeg i hvert fall gå inn og dobbeltsjekke, slik at det å finne den ikke skal være et problem. Forkortelsen står altså for International Decade of Indigenous Languages, som kan være komplisert nok. Vi er opptatt av at flere aktører er med, ikke minst i samarbeidsforumet og for å følge opp handlingsplanen. Sametinget er viktig, Kunnskapsdepartementet, som har ansvar for språk, er viktig, Kulturdepartementet er viktig. Mange departementer skal med. Vi jobber med å synliggjøre og bruke samisk på flere steder, på offentlige steder, med at flere offentlige organ jobber med de formålene som ligger i planen, med at vi bidrar til å styrke synligheten i media og offentligheten, og ikke minst inn mot opplæringstilbudet til barn og unge.

Først vil jeg takke representanten Linnestad for et veldig viktig spørsmål, for vi trenger engasjement rundt urfolksspråktiåret. I mai 2023 ble den nasjonale handlingsplanen lansert på norsk, nordsamisk og engelsk, og da ble den også publisert på UNESCOs hjemmeside. Norge har brukt den internasjonale plattformen aktivt og frontet saker som digital inkludering, språkteknologi og opplæring for barn og unge. På nasjonalt nivå har vi også, i samarbeid med Sametinget, etablert et nasjonalt samarbeidsforum hvor vi følger opp den nasjonale handlingsplanen. I fjor arrangerte vi bl.a. en ungdomskonferanse om samiske språk i tilknytning til tiåret.

En del av det regjeringen har gjort, er nettopp tilskuddsordningen for å støtte kommunene med å få på plass nitrogenfjerning, og i år er det bevilget over 50 mill. kr til den ordningen. Vi har lyst til å styrke arbeidet nettopp for å stimulere til å redde Oslofjorden. Regjeringen har også satt seg nasjonale mål for vann og helse. Vi har en gjennomføringsplan der vi jobber med mange ulike tiltak. Ett av dem er å se på hvordan vi kan stimulere til et sterkere fagmiljø, men ikke minst også mer interkommunalt samarbeid – at man kan ha regionvise investeringer som kan få fortgang i arbeidet, men også å redusere presset på den enkelte kommune.

Svaret på det er egentlig ja til begge deler. Selvkostprinsippet er et godt prinsipp, og nå evaluerer vi flere deler av det som handler om avskrivningstider, om det er mulig å få lengre avskrivningstid, som er mer i tråd med faktisk levetid, på investeringer, rente og framføringsperiode. Denne regjeringen er også opptatt av hele tiden å gjøre tiltak som reduserer presset på folks lommebok, og vi har altså gjennomført et stort kutt. Totalt 4,4 mrd. kr har vi altså redusert avgiftene med gjennom momsreduksjon, som forhåpentligvis vil tre i kraft fra 1. mai. Vi vil også fortsette å gjøre ytterligere tiltak som slår positivt inn i lommeboka til folk. Vi vet at dette vil føre til store utfordringer gjennom selvkostprinsippet, nettopp fordi etterslepet er så stort, som representanten viser til.

Jeg forstår at flere av kommunene er utålmodige etter både å få avklaringer og å komme videre i sine byggeprosjekter. Det jeg vil si til representanten, er at det har høy prioritet fra Kommunal- og distriktsdepartementets side, og vi vil gå inn i det og se på hva vi kan gjøre for at mange bygge- og utviklingsprosjekter ikke stopper opp.

Representanten tar opp ett eksempel, og jeg vet det finnes flere der det er store investeringer som stopper opp nettopp på grunn av disse kravene. Jeg deler den bekymringen, og jeg forstår den frustrasjonen. Fristene for oppfylling av krav settes av statsforvalteren, så det er ikke naturlig for meg å gå inn på de enkelte fristene og de enkelte sakene. Jeg forstår likevel veldig godt den frustrasjonen. Departementet vil følge opp og gjøre sitt til at store utviklingsprosjekter og byggeprosjekter ikke skal stoppe opp på grunn av disse kravene.

Både i det arbeidet som kommer, som skal redegjøres for i kommuneproposisjonen til våren om revidering og gjennomgang av selvkostprinsippet, og i regjeringens arbeid nå med å følge opp de nasjonale målene for vann og helse, ser vi på flere av problemstillingene som handler om hvordan vi skal sørge for at kommuner av ulik størrelse kan gjøre disse investeringene på en slik måte at det ikke går for mye ut over innbyggerne. Jeg vil også komme tilbake til den problemstillingen.

Revidert avløpsdirektiv vil komme med nye krav. Jeg har ikke full oversikt per nå om hva de kravene er, men det jeg er opptatt av, er at vi i forbindelse med det nye direktivet ser på hvordan de kan innlemmes uten at det blir en for stor belastning for kommunene. Det flere av representantene har tatt opp nå, er nettopp at samfunnsutvikling og prosjekter ikke skal stoppe opp, samtidig som vi skal innfri de nye kravene som kommer med direktivet.

Utfordringene vi ser på vann- og avløpsområdet, henger sammen med det store behovet for å ta igjen etterslepet i sektoren. På avløpsområdet henger det også sammen med nye krav som kan komme i revidert avløpsdirektiv. Regjeringen foreslo i statsbudsjettet å redusere merverdiavgiften for vann og avløp fra 25 til 15 pst. Det slår rett inn i gebyrene til innbyggerne. Dette bidrar også til å dempe det økonomiske trykket på befolkningen i en tid med store investeringer på dette området. Hvordan kommunene skal beregne og praktisere selvkost, som setter den øvre rammen for de samlede gebyrinntektene, ligger under regelverket som Kommunal- og distriktsdepartementet forvalter. Det regelverket ble først lovfestet med ny kommunelov, fra og med 2020. Denne regjeringen har tidligere varslet at vi vil evaluere regelverket rundt selvkost nå som det har fått virke en tid. Det arbeidet er vi godt i gang med. Vi har mottatt en rapport fra NTNU Samfunnsforskning som har sett på problemstillingene rundt avskrivningstider, kalkylerente og framføringsperiode. Departementet vurderer nå anbefalingene som ligger i rapporten. Dette arbeidet vil på vanlig vis skje i tråd med utredningsinstruksen, og vi legger opp til å sende et forslag til endringer i regelverket på høring i løpet av denne våren. Endringene vil da kunne gjelde fra 2026. I forbindelse med kommuneproposisjonen, som legges fram i mai, vil jeg komme tilbake og orientere om status for det arbeidet. Avløpsrensing er viktig for å sikre helse og miljø. For dårlig renset avløpsvann er en av hovedårsakene til den alvorlige miljøtilstanden i Oslofjorden. For å få ned utslippene trenger vi å få på plass nitrogenfjerning ved om lag 50 avløpsanlegg i Oslofjordens nedbørsfelt. Allerede i 2022 sendte Miljødirektoratet brev til statsforvalterne om at kommuner og IKS-er i Oslofjordens nedbørfelt må forvente at det kommer krav om nitrogenfjerning i årene framover, og at det er behov for at kommunene starter utredning og planlegging av nitrogenfjerning så raskt som mulig. Regjeringen har også etablert en tilskuddsordning for å støtte kommunene som nå må få nitrogenfjerning på plass. Fristene for oppfylling av krav til nitrogenfjerning settes av Statsforvalteren i tillatelse etter forurensningsregelverket, og det er Miljødirektoratet som er klageinstans. I og med at Statsforvalteren er forurensningsmyndighet, er det heller ikke naturlig for departementet å gå inn i behandlingen av frister og enkeltsaker. Det arbeidet vi er i gang med nå, sammen med gjennomføringsplanen, ivaretar forslagene i denne saken på en god måte, slik jeg ser det.

Ja, jeg deler bekymringen. Noe av det viktigste vi kan bidra med, og jeg på mitt ansvarsområde, er å sørge for at ikke minst unge har muligheten til både å leie skikkelige boliger og å komme seg inn på boligmarkedet. Når det gjelder leie, handler det veldig mye om unge og studenter. Så må vi balansere behovet for også å kunne leie ut. Vi vet at det er mange turistkommuner der det står hus og leiligheter tomme. Men jeg deler bekymringen, og jeg vil følge opp det arbeidet som handler om å kartlegge leiemarkedet for å se hvilke tiltak vi eventuelt bør innføre, også i tråd med en del av det som er foreslått, nettopp for å bedre den situasjonen.

Nei, jeg er opptatt av at både barnefamilier og andre skal ha et trygt sted å bo. Når jeg sier at vi bør vente på EU, er det nettopp fordi EU vedtok en forordning i april i fjor om innsamling og deling av data. Jeg deler fullt ut intensjonen om at det er nødvendig å kartlegge og samle inn mer data. Grunnen til at jeg er uenig med representanten, er at jeg mener vi skal vente på å få resultatene fra det arbeidet som foregår der nå, og det er næringsministeren som har ansvaret for å følge opp det. Husbanken har fått en ny nasjonal fagrolle for leiemarkedet og skal følge opp utviklingen i leiemarkedet. Allerede denne uken skal jeg få en status fra Husbanken, og jeg ser fram til å få mer kunnskap om dette.

Jeg tør ikke love akkurat når endringer kommer. Jeg vil gå gjennom – og jeg har allerede begynt å gå inn i det – hva som er mulig å gjøre av endringer, og hva vi bør gjøre av endringer. Jeg vet også at det er ganske kort tid i denne vårsesjonen til å legge fram endringer, så forenkling står veldig høyt på min dagsorden, og jeg vil komme tilbake til det så fort det er mulighet til det.

Jeg er helt enig med representanten fra Høyre i at forenklinger er en prioritert oppgave. Vi vet at lange saksprosesser og reguleringsplaner hindrer mye av den boligbyggingen vi trenger. For meg vil det å få til enda mer forenkling være et prioritert område, i tillegg til å få vekk de hindrene som gjør at planprosesser og bygging tar lang tid. Det er jo allerede gjennomført forenklinger som sparer næringslivet for ca. 2 mrd. kr, f.eks. det at vi kan sende ut digitale nabovarsel og sette i gang byggeprosesser, og jeg har også lyst til å gi honnør til Solberg-regjeringen, som satte i gang mye bra forenklingsarbeid der. Det skal jeg også komme tilbake til så fort som mulig. Jeg har også sagt at jeg umiddelbart vil gå i dialog både med næringen, med storbyene våre og med byggebransjen for å se på hva det er vi bør endre for å få fart på boligbyggingen.

De forslagene som ligger på bordet her i dag, har jeg òg besvart i mitt innlegg. Jeg mener at hvis vi har ytterligere begrensninger på utleiemarkedet, så kan det føre til høyere utleiepriser. Derfor er jeg opptatt av at vi må klare å balansere godt det å ha nok tilgjengelige boliger på utleiemarkedet. Men vi kan ikke se utleiemarkedet isolert fra det å ha tilgjengelige boliger som folk faktisk skal kunne kjøpe og eie selv.

Det er et press på boligmarkedet når det gjelder både å kjøpe og eie egen bolig og å leie bolig. Det er ingen hemmelighet at Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har litt ulikt syn på innretningen av skattepolitikken, men jeg mener at det samlede skattetrykket balanserer nettopp hensynet til at en skal kunne leie ut boliger, men samtidig ha nok boliger tilgjengelig for at folk faktisk skal kunne kjøpe en bolig. Det er den primære jobben vår å sørge for at folk kan eie en bolig, og så trenger vi også gode nok vilkår for at utleiere skal kunne tilby utleieboliger.

Et trygt og godt sted å bo er noe av det viktigste i livet vårt. Norge har den høyeste andelen boligeiere i Europa. Noen boligeiere leier ut boligen sin til korttidsopphold når de ikke bruker den selv. Det er i utgangspunktet en positiv side av delingsøkonomien å utnytte ledige boliger og gi besøkende fleksible overnattingsmuligheter. Samtidig ser også jeg de utfordringene det kan gi for bomiljø og botilbud. Jeg har derfor forståelse for at kommunene som opplever utfordringer med et stort omfang av korttidsutleie, ønsker å følge dette opp. Vi vet at situasjonen på eie- og leiemarkedet er krevende for mange, med økte renter, boutgifter og leiepriser. Regjeringen jobber med å finne gode løsninger på de ulike boligutfordringene i landet vårt, og Husbanken spiller her en veldig viktig rolle. Lånerammen til Husbanken er i år på 32 mrd. kr. Det er en økning på 13 mrd. kr fra denne regjeringen tok over. Husbanken har også fått en nasjonal fagrolle for leiemarkedet og skal følge utviklingen i leiemarkedet tett. Hel eller delvis utleie av egen bolig er i utgangspunktet ikke omfattet av plan- og bygningsloven, men dersom en bolig blir brukt eller tilrettelagt for bruk som i større grad tilsvarer hotelldrift eller lignende næringsvirksomhet, kan det likevel være en søknadspliktig bruksendring. Kommunens terskel for å kunne kreve søknad om bruksendring er lav. Dette er et virkemiddel som kommunen har i dag, og mitt departement jobber med å avklare om det er handlingsrom til å gi føringer for korttidsutleie i planbestemmelsene. Avgrensningen på 90 døgn i et eierseksjonssameie er et effektivt virkemiddel mot kontinuerlig og vedvarende korttidsutleie. Et sameie kan også med to tredjedels flertall endre grensen til 60 døgn. Jeg mener at det ikke er behov for ytterligere innstramminger nå. Jeg er heller ikke enig i at det er riktig å innføre straff for brudd på grensen. Lover som pålegger noen plikter, må ikke nødvendigvis ha tilhørende straffebestemmelser. Straff er en svært inngripende reaksjon som bør være forbeholdt de mer alvorlige lovbruddene. Eierseksjonsloven er en privatrettslig lov, der styret kan følge opp brudd, og om bruddet er vesentlig, kan det også gis pålegg om salg av bolig. Eventuelle endringer i reglene om korttidsutleie må være basert på kunnskap. En forutsetning for å finne gode løsninger er god oversikt over omfanget og utbredelsen av korttidsutleie. Jeg støtter derfor intensjonen bak forslaget fra representantene om å innføre et system for registrering og innhenting av data fra alle som driver med korttidsutleie. I april 2024 vedtok EU en forordning om nettopp innsamling og deling av data om korttidsutleie av boliger. Jeg mener det er viktig å prioritere en god prosess i vurderingen av dette og ikke gå videre med et nasjonalt system på nåværende tidspunkt.