Ja, absolutt. Det vi også ser, er at helse og arbeid henger veldig tett sammen. Derfor er helseministeren og jeg opptatt av å jobbe mye mer på tvers enn vi har gjort tidligere når det gjelder å følge opp og ikke minst forebygge og gjøre noe med sykefraværet, som vi også ser er høyt i kvinnedominerte yrker. Jeg vet at det trengs ressurser for å få til ting på mange områder, men jeg tror også her at det er viktig å etterleve det regelverket vi har, på en enda bedre måte og gjøre mer både HMS-arbeid og oppfølging av arbeidsmiljø nede på den enkelte arbeidsplass. Det handler om kultur, det handler om ledelse, det handler om å være bevisst på hva slags regelverk man har, og om man er gode nok til både å prate om det og å etterleve det. Det tror jeg vi kommer ganske langt med. Nå skal vi starte på det arbeidet. Vi er opptatt av at vi følger det opp med både riktige prioriteringer og ressurser.

Representanten vet at jeg ikke står her og lover midler, men jeg er opptatt av at dette er et arbeid regjeringen skal prioritere. Jeg synes det er litt viktig å si at vi har et lovverk i dag som er bra. Det er trygt og godt og et godt arbeidsmiljø på de aller fleste arbeidsplasser. Det vi ser, og det som også er en tilbakemelding fra partene i arbeidslivet, er at det er et potensial i å jobbe mer systematisk med både det HMS-regelverket vi har, og det som handler om å gi verneombud god nok opplæring, osv. Jeg tror den systematikken for å følge opp det vi allerede har, er viktig, for her er det også et mål ikke å komplisere, men rett og slett bidra til at vi gjør et godt arbeid med utgangspunkt i det vi har. Vi må selvfølgelig vurdere behovet for ressurser på de enkelte områdene i budsjettprosessene, men både å prioritere mer systematisk arbeid – som også er en anbefaling fra kvinnearbeidshelseutvalget – og å se på hvor vi trenger mer kunnskap, hvor vi eventuelt trenger ressurser, skal jeg komme tilbake til.

For to dager siden hadde jeg et oppstartsmøte med partene i arbeidslivet for å starte arbeidet med en nasjonal arbeidsmiljøstrategi. Jeg er opptatt av å få innspill fra partene, som representerer både arbeidstakere og arbeidsgivere. En nasjonal arbeidsmiljøstrategi var en av hovedanbefalingene fra kvinnearbeidshelseutvalget, og jeg mener også at en slik strategi vil gi en god ramme for det videre arbeidet med å følge opp flere av anbefalingene til utvalget. Med en nasjonal arbeidsmiljøstrategi ønsker regjeringen å sette tydelige mål, prioriteringer og retning for vårt arbeid. Kvinnearbeidshelseutvalget skriver i sin rapport at det største potensialet for å bedre kvinners arbeidshelse ligger i mer og bedre systematisk arbeidsmiljøarbeid på den enkelte arbeidsplass. Det vil vi også forsterke og fokusere på i strategien. Det vil være en anledning til å velge ut noen prioriterte innsatsområder jeg mener vi særlig bør jobbe med framover, og som også tar innover seg de innspillene som kom fra utvalget. Å løfte fram det psykososiale arbeidsmiljøet som et innsatsområde, mener jeg er riktig sett opp mot kunnskapsgrunnlaget som ble lagt fram. Utvalget peker på at en stor andel kvinner utsettes for negative psykososiale arbeidsmiljøfaktorer som emosjonelle krav, rollekonflikter eller vold, også i kombinasjon med ergonomiske belastninger som tunge løft. Disse kombinasjonsbelastningene kjennetegner mange kvinnedominerte bransjer og yrker med et høyt antall sysselsatte og også et høyt sykefravær. Her vil jeg vise til at regjeringen allerede har gjort tiltak. Nylige endringer i arbeidsmiljøloven har tydeliggjort hva som ligger i et fullt forsvarlig psykososialt arbeidsmiljø. Høyres arbeidspolitiske talsperson harselerte en del med det da det ble foreslått, men jeg mener det veldig tydelig svarer på de anbefalingene som kom fra kvinnearbeidshelseutvalget. Lovteksten ble endret for å gi bedre veiledning til virksomhetene, men også for å understreke at det psykososiale arbeidsmiljøet er like viktig som det fysiske. Dette er tiltak som blir viktig å følge opp parallelt med, men også som en del av arbeidet med strategien.

Det har jeg absolutt, og det prøver jeg å bidra til. Derfor har jeg også vært opptatt av å si at de eksemplene jeg bruker, viser hvor mye en kan få i ytelser som enslig forsørger med to barn. Jeg har brukt noen eksempler som ikke er ekstreme, fordi det er et ytelsesnivå som enkelte får, og så har jeg på ingen måte sagt at det er de fleste. Jeg er opptatt av å understreke at det er veldig viktig at vi gjør mer for at folk kommer seg ut i jobb, fordi det er det som er veien til økonomisk trygghet. Jeg tror det går an å ha to tanker i hodet samtidig, både å prate om hvilket ansvar vi har for at folk skal komme til Norge og leve et godt og trygt liv, som handler om kvalifisering, språkopplæring og å gjøre mer for å inkludere folk på en god måte, og samtidig være veldig tydelig på at vi må gjøre mer for at folk skal komme ut i arbeid.

Jeg er opptatt av så ærlig kommunikasjon som mulig og av at vi prater høyt både om det som går bra, og det som ikke går bra nok i norsk integreringspolitikk. Jeg tror absolutt at de aller fleste som kommer hit, både har lyst til å jobbe og kan jobbe, men det er noen hinder på veien nå. Når det gjelder det å balansere ytelsesnivået opp mot det å ha en forsvarlig inntekt til nødvendig livsopphold og sterke nok insentiver til å komme seg ut i jobb og forsørge seg selv, mener jeg at integreringsstønaden balanserer det på en god måte. Men det å gå på ytelser er slett ikke lukrativt for noen. Derfor er det så viktig at vi gjør det vi kan for å sørge for at folk blir kvalifisert, lærer språket og får en jobb. Det er veien til trygghet og frihet for oss alle sammen.

En viktig årsak til fattigdom og utenforskap er manglende tilknytning til arbeidslivet. Sysselsettingen blant flyktninger er på rundt 50 pst. Det er viktig å understreke at økt botid øker sysselsettingsandelen. Sysselsettingen er likevel vesentlig lavere enn blant andre innvandrergrupper og befolkningen for øvrig. Det er flere grunner til det. Flyktninger har som oftest liten kjennskap til det norske arbeidsmarkedet, begrenset med relevant utdanning og arbeidserfaring og ofte begrensede eller ingen norskferdigheter. Det er derfor vi har introduksjonsprogrammet. I arbeidet med å styrke og videreutvikle integreringspolitikken har mitt departement gjennomført en marginalskattanalyse. Analysen viser at innretningen på dagens ytelser kan medføre at flyktninger får svært lite igjen for å gå over i arbeid. Grunnen til det er at stønadene reduseres tilsvarende når arbeidsinntekten øker. Det vil si at en sitter igjen med lite eller ingen ting ved å gå fra ytelser til lønnsinntekt. I analysene i høringsnotatet har vi tatt utgangspunkt i median lønn i heltidsstilling for nyankomne flyktninger, som er på om lag 3,5 G – altså nesten 450 000 kr. Eksempelet stortingsrepresentant Hussein reagerer på – og i dette tilfellet denne representanten – viser hvor høy inntekt en enslig forsørger må ha i deler av landet for å få mer i inntekt enn i ytelser. Det tar utgangspunkt i en enslig forsørger med to barn og gjennomsnittlige boutgifter i Oslo og Bærum. Det er ikke et ekstremt eksempel. For å dekke gjennomsnittlig husleie i Norge for en treroms bolig må en tjene opp mot en halv million kroner. Som representanten selv er inne på, skyldes høye ytelser i dagens system ofte høye boutgifter. Med forslaget til integreringsstønaden og bortfall av bostøtte og sosialhjelp vil det i praksis settes et tak på hvor høye boutgifter flyktninger kan ha. Det kan innebære at flyktninger framover i mindre grad blir bosatt i byer og områder med høye boligpriser. Formålet med forslaget er å styrke arbeidslinja slik at en skal sitte igjen med mer når en går over i arbeid enn i dag. Det gjør vi ved at de foreslåtte stønadsnivåene er lavere enn forventet lønnsinntekt på 3,5 G, samtidig som det altså skal bli mer lønnsomt å gå delvis over i arbeid. Stønaden skal sikre et rimelig livsopphold i perioden flyktningene ikke er selvforsørget og bidra til et enklere og mer oversiktlig system, med kun ett regelverk og én stønad.

Det er slik i dag at det er noen – ikke så mange, jeg har ikke antallet – som mottar begge deler, både supplerende stønad og sosialhjelp. Det vi er opptatt av, er at supplerende stønad er en subsidiær ordning. Den skal sikre et minimum inntektsnivå når man ikke har opptjent tilstrekkelige ytelser. Det er Stortinget som har vedtatt at satsene i ordningen er knyttet til etablerte minsteytelser i folketrygden, garantipensjon for personer over 67 år og minste årlige ytelse for uføretrygd for uføre flyktninger. Vi må alltid tenke en god balanse mellom å sikre et inntektsnivå som gir trygghet og er forsvarlig, og samtidig ha en stram nok innramming på ytelser som først og fremst skal være både behovsprøvde og en subsidiær ordning. Jeg er opptatt av at vi skal ha tydelige og forutsigbare regler og vilkår for å motta ytelser, og at de skal ligge på et nivå som er forsvarlig og gir trygghet for økonomien.

Det er et mål for oss at alle lover og regler og ikke minst rettigheter som innbyggere har gjennom folketrygden eller andre ytelser via Nav, er så klare og forutsigbare som mulig og enkle å forstå. Det er hensikten med denne lovendringen og presiseringen. Det skal ikke være noen tvil om hva det betyr å motta supplerende stønad, og hva som er vilkårene for supplerende stønad. Den skal sikre et minimum inntektsnivå når man ikke har opparbeidet seg enten rettigheter eller får tilstrekkelige ytelser gjennom folketrygden. For å gjenta meg selv: Det skal altså ikke føre til merarbeid og mer kontrollregime, men det er viktig at vi har en stram nok innramming på ytelser, ikke minst for å sikre legitimiteten, og at vi er sikre på at det er dem som har rett på en ytelse, som får den.

Det har ikke framgått tilstrekkelig tydelig av lovteksten at behovsprøvingen er løpende. Det har skapt en risiko for tolkningstvil, og det har Arbeids- og velferdsetaten påpekt. Formålet er at presiseringen skal tydeliggjøre gjeldende rett, og styrke rettssikkerheten og forutsigbarheten for både forvaltning og brukere. Det er viktig å si og gjenta at forslaget altså ikke skal utvide kontrollomfanget.

Supplerende stønad er en behovsprøvd ytelse som skal sikre en minsteinntekt for eldre personer og uføre flyktninger med kort botid i Norge som har liten eller ingen ytelse fra folketrygden. Ordningen ble etablert for å gi økonomisk trygghet til personer som ellers ville hatt behov for varig sosialhjelp. I lovforslaget som behandles i dag, foreslår regjeringen å presisere reglene for behovsprøving av supplerende stønad. Bakgrunnen er at gjeldende lovverk har gitt rom for tolkningstvil med hensyn til om inntekts- og formuesgrensene bare gjelder ved innvilgning av stønaden, eller om de må være oppfylt gjennom hele stønadsperioden. Regjeringen legger til grunn at ordningen alltid har vært ment å være strengt behovsprøvd, og at vilkårene løpende må være oppfylt. Forslaget innebærer derfor å tydeliggjøre dette i loven, ved å fastsette uttrykkelig at retten til supplerende stønad faller bort dersom mottaker eller ektefelle i løpet av stønadsperioden får inntekt eller formue som overstiger lovens grenser. Dette er altså ikke en innstramming av ordningen, men en presisering av gjeldende rett, slik den allerede praktiseres av Arbeids- og velferdsetaten. Jeg vil understreke at formålet med presiseringen er å styrke regelverkets klarhet – både for brukere og for forvaltningen. Når vilkårene for ytelsen er tydelige, reduserer vi risikoen for misforståelser, feilutbetalinger og belastende tilbakekrevingssaker for en sårbar mottakergruppe. Jeg registrerer at enkelte høringsinstanser har uttrykt bekymring for at presiseringen kan oppleves krevende for mottakere av supplerende stønad. Jeg vil derfor være tydelig på at forslaget ikke innebærer skjerpede kontrollregimer eller nye dokumentasjonskrav. Det som foreslås, er en klargjøring i lovteksten, ikke en endring i hvordan ordningen faktisk forvaltes. Supplerende stønad skal fortsatt være en minsteytelse for dem som har reelt behov for det. Det er avgjørende for ordningens legitimitet at den faktisk går til folk som oppfyller vilkårene – ikke bare på vedtakstidspunktet, men gjennom hele perioden stønaden mottas. Jeg er derfor glad for at komiteen ser behovet for presisering av regelverket for behovsprøving av supplerende stønad, og at komiteen i innstillingen tilrår at Stortinget vedtar lovforslaget.

På vegne av min kollega barne- og familieministeren kan jeg iallfall si at jeg vet at Barne- og familiedepartementet og statsråden er opptatt av å følge opp elementer i kvalitetsløftet som tar grep for å sikre både at ungene får et godt nok tilbud, at kapasiteten er stor nok, og ikke minst at ansatte i barnevernstjenesten skal gå på jobb og være trygge. Det gjør vi både gjennom budsjettprioriteringer og ikke minst gjennom områdegjennomgangen, og vi følger opp det som ligger i kvalitetsløftet, for å sørge for at barnevernet har den kvaliteten og den tryggheten som det bør ha, både for ungene våre og for de ansatte.

Som jeg sa i stad: Regjeringen må gjøre mer og er i gang med mye for å sikre at barn og familier som trenger det, får rask og riktig hjelp fra barnevernet. En viktig del av det er at institusjonstilbudet skal omstilles til mer fleksible institusjoner som i større grad ivaretar unger med ulike behov, at unger får hjelp der de bor, og at de slipper å flytte. Så må vi bygge opp kapasiteten. Det å bygge opp kapasiteten og det å prioritere og ivareta bistandsplikten og sikre bedre kostnadskontroll og mer effektiv ressursbruk er også med på å frigjøre både ressurser og penger til å prioritere at ungene får den hjelpen de har krav på. Med kvalitetsløftet tar vi også viktige grep for å sikre at unger får enda bedre hjelp enn det de har i dag. Vi skal fortsette å styrke ressursene og innsatsen med tanke på å bygge kapasitet og prioritere penger for å få et både kvalitativt og kvantitativt godt nok tilbud.

Barn som trenger omsorg og støtte fordi de ikke kan bo hjemme, har rett på hjelp og skal få det. Situasjonen vi har hatt i institusjonsbarnevernet de siste årene, er svært alvorlig. Heldigvis har det skjedd ganske mye etter at Riksrevisjonen presenterte rapporten som representanten viser til. Antall saker der Bufetat selv vurderer at de ikke har kunnet tilby en egnet institusjonsplass innen rimelig tid, er redusert med to tredjedeler fra 2024 til 2025. I siste halvdel av 2025 var det svært få tilfeller, og Bufdir rapporterer også om at alvorlighetsgraden ved avvikene er lavere enn tidligere. Det betyr ikke at vi er i mål med arbeidet for å sikre våre mest utsatte barn et godt tilbud, men institusjonsbarnevernet er noe regjeringen har prioritert høyt de siste årene. I perioden 2022–2026 er det statlige barnevernet styrket med 1,3 mrd. kr som følge av flere barn og økte priser, og det er prioritert over 400 mill. kr til å styrke, omstille og øke antall institusjonsplasser. Grunnkapasiteten er økt med 14 pst. Det har vært helt nødvendig etter at kapasiteten fram til 2022 ble bygd ned. I tillegg til betydelige prioriteringer i budsjettene jobber regjeringen med å forbedre styringen og få bedre kontroll på utgiftsveksten i det statlige barnevernet. Det gjør vi bl.a. gjennom å følge opp områdegjennomgangen av statlig barnevern og kvalitetsløftet i barnevernet, som ble vedtatt i Stortinget i fjor. Vi tar viktige grep for å sikre at barna får mer tilpasset hjelp, og vi har prioritert om lag 75 mill. kr til en pilotering av ny innretning av institusjonstilbudet. Fire steder i landet er nå dyktige ansatte i gang med å gi barn og unge et godt tilbud i større og mer fleksible institusjoner som kan tilpasse seg barnets behov, også når behovene endrer seg. Barna skal flytte mindre og få mer stabilitet og ro, og de skal få helsehjelp der de bor. Så det er mye som er gjort, og det er mye som er i gang, men vi er ikke i mål før alle barna som trenger en institusjonsplass, får det når behovet er der. Dette er et prioritert arbeid også i tiden som kommer.

Jeg har ikke tall til representanten her og nå, men vi har nok noe oversikt og statistikk over det, som representanten også kan få. Vi har bl.a. sett at våre spesialutsendinger i utlandet har meldt om flere tilfeller, og forhåpentligvis handler det om at flere tør å si fra og tar kontakt med de særskilte tjenestene våre. Vi har dessuten styrket antall mangfoldsrådgivere rundt omkring på skolene, og de melder også om at mange tar kontakt. Samtidig er jeg helt enig i at handlingsplanen ikke er nok. Tiltakene må følges opp, og det er vi i full gang med.

Jeg er opptatt av at vi iverksetter nødvendige tiltak, både når det gjelder forebygging og når det gjelder å følge opp der vold eller trusler foregår. Som jeg sa innledningsvis, ligger det nå et arbeid i Barne- og familiedepartementet om å se på egne tiltak og eventuelle regelverksendringer som er nødvendige. Vi ser også at i arbeidet mot negativ sosial kontroll er kompetanse, informasjonsdeling og det å sørge for mer åpenhet som gjør det mulig for barn og unge å ta kontakt med helsetjenester, med skole og med trygge voksenpersoner i sine lokalsamfunn, veldig viktig for å fange det opp. Vi har bl.a. to lovforslag som er veldig viktige. Det er utreiseforbudet, som gjør at hvis man fanger opp et forsøk på å sende barn til et skadelig utenlandsopphold, kan man la være å utstede pass, eller inndra pass. Et annet lovforslag handler om at vi må ha bedre informasjonsdeling, for samarbeidet mellom helsetjeneste, skole og de etatene som er viktige, må forsterkes.

Å bekjempe negativ sosial kontroll er et arbeid Arbeiderparti-regjeringen prioriterer høyt, og vi er tydelig på at negativ sosial kontroll er et alvorlig samfunnsproblem som forekommer i ulike miljøer og i ulike befolkningsgrupper. I handlingsplanen som ble lagt fram våren 2025, Sjef i eget liv, styrker vi og forsterker innsatsen ytterligere. Jeg viser også til mitt svar på det skriftlige spørsmålet som representanten refererer fra, der jeg gjør rede for en rekke av regjeringens tiltak. Når det gjelder innsats mot negativ sosial kontroll i tros- og livssynssamfunn, er det tiltak som tar for seg dette i den nåværende handlingsplanen. Vi skal bl.a. styrke kompetansen om den tematikken i de ulike tjenestene våre. Vi endrer lovverket når det er riktig, men det forebyggende arbeidet er det absolutt viktigste. Derfor har Barne- og familiedepartementet gitt Bufdir et oppdrag om å samarbeide med Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn om gjensidig kompetanseutvikling, med mål om at flere kan leve et fritt liv. I budsjettet for inneværende år er det også satt av 800 000 kr til Hjelpekilden, og Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har fått økt sitt driftstilskudd med 5 mill. kr, bl.a. for å styrke arbeidet mot negativ sosial kontroll. Tros- og livssynssamfunn er i kontakt med mange folk som rammes av negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Vi vet at kunnskapen om lovverket som regulerer plikter til oppfølging av slike saker, varierer. Derfor er det et eget tiltak i handlingsplanen om å utrede behovet for regelverksendringer og informere tros- og livssynssamfunn om regler om taushetsplikt, avvergingsplikt og meldinger til barnevernstjenesten. Forslag til regelverksendringer som gjelder taushetsplikt for prester, religiøse ledere og andre, har også vært på høring, og det følges nå opp av Barne- og familiedepartementet. Trossamfunnsloven har bestemmelser som kan ramme negativ sosial kontroll. Tros- og livssynsamfunn kan nektes tilskudd dersom samfunnet eller enkeltpersoner f.eks. utøver vold eller tvang. Det samme gjelder dersom de oppfordrer foreldre til å bruke vold i barneoppdragelse eller fraråder at barn får nødvendige helsetjenester eller utdanning, og ikke minst hvis de bidrar til å legge til rette for kjønnslemlestelse eller fremmer barneekteskap. Da kan støtten fra staten opphøre, fordi det bryter med våre lover og regler. Arbeiderparti-regjeringen prioriterer arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold høyt. Alle som bor i Norge, skal ha rett til å leve et fritt liv og oppleve trygghet i hverdagen sin.

Regjeringens mål er tydelig: flere i arbeid, mindre forskjeller mellom folk og trygghet for alle, både for familier som står i en krevende økonomisk situasjon, og for dem som trenger at velferdsstaten stiller opp mest. Da må vi kombinere ansvarlig økonomisk styring med sterke universelle ordninger og målrettet støtte til dem som har minst. Barnetrygden har økt – ikke minst i samarbeid med SV. Det vet vi er viktig. Vi har også redusert barnehageprisene, som er på et historisk lavt nivå. Vi har innført gratis SFO, og vi har en strømstøtteordning som vi vet er til god hjelp i tider med høye strømpriser. Alt det er universelle ordninger som jeg mener er veldig viktig for å bidra til å redusere forskjellene, og ikke minst er det gode, målrettede tiltak mot dem som trenger det mest. I tillegg må vi forsterke arbeidet vårt med å sørge for at folk har en arbeidsinntekt å leve av. Det er den viktigste veien ut av en vanskelig økonomisk situasjon.

Ja, sosialtjenesteloven er tydelig på kommunenes ansvar for å følge opp bl.a. dem som ikke har en forsvarlig bolig. I perioden fra da presiseringen der ble innført i 2023, vet vi også at kommunene har hatt en stor jobb med å bosette ukrainske flyktninger og selv har uttrykt at det har vært vanskelig å følge opp. Derfor har Kirkens Bymisjon foreslått en del konkrete tiltak rundt tydeligere veiledning og informasjon om sosialtjenesteloven, som kommunalministeren har ansvaret for, men som jeg, som en del av regjeringen, er opptatt av at vi skal gjøre. Det viktigste vi kan gjøre, er å sørge for at folk har en trygg inntekt. Det å ha et arbeid og en arbeidsinntekt er den sikreste veien ut av fattigdom. Derfor er jeg opptatt av at vi gjennom vårt velferdssystem har forsvarlig inntektssikring til folk som trenger det.

Jeg er også bekymret, spesielt for barn som ikke har et trygt og permanent hjem å bo i. Vi vet at det er veldig avgjørende for en trygg oppvekst for ungene at de har et godt bosted. Det er nok mer nærliggende at min kollega som sitter i salen her nå, kommunal- og distriktsministeren, kan svare på en del av dette. Jeg forventer ikke at han skal gjøre det akkurat nå, men jeg vet at han jobber for å følge opp flere av de tiltakene som handler om boligsituasjonen, spesielt for dem som står langt unna boligmarkedet. Vi ser ikke minst nå at etter at nær 100 000 ukrainere er bosatt i norske kommuner de siste årene, fortrenger det også kommunale boliger for en del av de sårbare gruppene. Kommunalministeren har ansvaret for å følge opp boligpolitikken, og det vet jeg at han gjør på en god måte, ikke minst når det gjelder å bygge flere boliger, og at vi også klarer å få flere kommunale boliger tilgjengelig. Det jeg er opptatt av som arbeidsminister, er at vi sørger for at folk som står i en slik situasjon, får den nødvendige oppfølgingen og den hjelpen fra kommunen som skal til, slik at ingen unger skal måtte være bostedsløse. Da handler det om å gi trygghet for den inntektssikringen og den hjelpen som er nødvendig i den kommunen man bor i, for at barn skal ha et trygt sted å bo. Jeg deler den bekymringen, og vi må gjøre mer for å sørge for at de ungene og de familiene som ikke har en god bolig nå, får det.

Som jeg sa i sted, er jeg først og fremst opptatt av at når en får utbetalt sykepenger eller andre ytelser, er det fordi en har rett til og krav på det. Når det gjelder sykepenger: Det er Nav som vurderer vilkårene for om rett til sykepenger foreligger, og som fatter vedtak i sykepengesaker. Det er også slik at sykmeldinger fra leger i andre land utgjør en svært liten del av det totale antallet sykmeldinger Nav behandler hvert år. Det er også forståelig at personer som jobber i et annet land enn det de kommer fra, kanskje vil beholde legen sin i hjemlandet, der de er trygge på språket og kulturen. Veldig mange av oss er glad i fastlegen vår her også, og har lyst til å beholde ham eller henne. Det er arbeidsgiverne som sitter nærmest, og det viktigste er at hvis det er mistanke om at det utbetales sykepenger som vedkommende ikke har krav på, må det varsles til arbeids- og velferdsetaten. Jeg er opptatt av at systemet vårt skal følge lover og regler, og at folk skal få de pengene de har krav på.

Jeg vil starte med å si at det ikke er noe feil i at opparbeidede rettigheter til f.eks. sykepenger betales til noen som er i utlandet. Det er slik at det er en del rettigheter som følger med medlemskapet i folketrygden. Hvis du jobber i Norge og er medlem av ordningen, kan du ha rett til sykepenger selv om du oppholder deg i et annet land. Vi er en del av EØS. Det betyr at også arbeidstakere som oppholder seg i andre land, kan beholde sine rettigheter som er opparbeidet i Norge. Det jeg er opptatt av, er å sørge for at sykepenger eller andre ytelser som en får, utbetales i henhold til det en har rett til og krav på, og at det ikke utbetales penger som en ikke rettmessig har krav på.

Jeg er ikke helt sikker på hvilken kommune det er snakk om, og hva representanten refererer til, men det jeg kan svare på det, er at jeg er opptatt av at folk som oppholder seg ulovlig i Norge, skal ut. Vi har en mulighet til å gi nødhjelp til dem som trenger det, men utover det forventer jeg at alle følger våre lover og regler og sørger for at folk som oppholder seg ulovlig i Norge, først og fremst skal ut av landet.

Jeg er bekymret over de store økningene i folketrygdens utgifter, og jeg er spesielt bekymret over at for mange går på ulike ytelser, helserelaterte ytelser, og at for få kommer seg i jobb. Det gjelder både norske innbyggere og innvandrere og flyktninger. Vi ser at tallene er høyere blant innvandrere, spesielt blant flyktninger, der ca. 50 pst. ikke deltar i arbeidslivet. Det er også derfor jeg er opptatt av at vi må endre det som ikke fungerer godt nok, at vi må gjøre nødvendige innstramminger, at vi styrker arbeidsinsentivene, og at vi bruker ressurser på å sørge for at folk har muligheten til å lykkes når de kommer til landet vårt. Jeg har ikke sett så mange forslag fra Fremskrittspartiet som forsterker integreringspolitikken vår. Jeg har derimot sett forslag som gjør det motsatte, f.eks. å kutte i språkopplæringen. Det fører til mer fattigdom og mer utenforskap. Arbeiderpartiet er opptatt av å gjøre begge deler. Det er nettopp derfor jeg også har foreslått mye som jeg mener gjør det mulig å lykkes bedre i integreringspolitikken.

Jeg tror kanskje hovedforskjellen på representanten og Arbeiderparti-regjeringen er at vi er opptatt av å stille opp for folk og å ta vår del av ansvaret for å ta imot folk som kommer til landet vårt av ulike årsaker. Veldig ofte skyldes det flukt fra krig og andre situasjoner. Vi er helt tydelige på at vi skal stille opp for folk, men at vi også skal stille krav til folk. Jeg har sagt det fra denne talerstolen tidligere og kan gjerne gjenta det: Jeg mener at vi må gjøre mer for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Det går an å si begge deler samtidig: Vi har lyktes på mange områder, men også mislyktes på en del områder. Når så mange fra enkelte landgrupper står utenfor arbeidslivet i dag, som vi kan se av statistikken – spesielt kvinnene, der det er nede på 35 pst. – er det åpenbart at vi ikke har gjort nok for å lykkes i integreringspolitikken. Det må flere partier ta ansvar for, for det har skjedd over mange år. Det er nettopp derfor jeg er opptatt av at vi må prate høyt om utfordringene. Jeg vil at folk som kommer til Norge, skal lære seg språket, komme seg i jobb, forsørge seg selv og være gode innbyggere på lik linje med alle andre. Jeg har til gode å møte folk som ikke har lyst til det. Derfor har jeg foreslått en rekke tiltak for å sørge for at integreringspolitikken vår blir bedre, og at vi lykkes bedre de fem første årene, når innvandrere og flyktninger som kommer til Norge, blir bosatt, slik at de lærer seg språket raskere og kommer raskere ut i jobb. Det er en dårlig start på et nytt liv i Norge hvis en ikke blir en del av fellesskapene, og hvis en ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet og får mulighet til å delta. Nettopp derfor ønsker jeg en sterkere arbeidsplikt, sterkere arbeidsinsentiver, men ikke minst også at flere lærer seg språket raskere.

Ja, vi er ulike partier, og det er nok diskusjon om hvilket nivå de ulike ytelsene skal ligge på, og hva som er riktig balanse mellom en forsvarlig inntektssikring, når en trenger det, og sterke nok arbeidsinsentiver. Arbeiderparti-regjeringen har sendt et forslag om en integreringsstønad på høring, som det er ulike meninger om hos de andre partiene. Så er jeg veldig klar over at det er flertallet i denne salen som bestemmer hvordan det blir til slutt, men jeg håper at vi klarer å få flertall for en stønad som har sterkere arbeidsinsentiver i seg, og som gjør mer for at flere skal få muligheten til å delta i arbeidslivet raskere. Så er det opp til Stortinget å bestemme det.

Ja, jeg er opptatt av at det alltid skal lønne seg å jobbe. Derfor har jeg også vært opptatt av å se på hvilke endringer det er nødvendig å gjøre i vårt regelverk slik at det lønner seg å jobbe. Vi skal ha et sikkerhetsnett i Norge som er der når folk, gjennom ulike livsfaser, trenger det, enten det er sykepenger, arbeidsledighetstrygd eller fødselspermisjon – alle de gode rettighetene som sikrer velferden vår. Skal vi ha det, er vi helt avhengig av at flere jobber og bidrar inn i det fellesskapet. Det er også noe av bakgrunnen for at jeg har foreslått endringer i integreringsstønaden, nettopp fordi vi har sett at summen av flere ytelser overgår den sannsynlige arbeidsinntekten vedkommende får ved å gå ut i jobb. Det er hovedgrepet mitt nå for å gjøre noe med nettopp det. Vi ser at hvis en får mer igjen for å gå på ytelser, og har flere ytelser oppå hverandre, sender vi folk inn i passivitet.

Ja, det at det skapes nye jobber og at flere kommer i arbeid, er en av våre aller viktigste oppgaver. Finansministeren og regjeringen har da også satt ned en skattekommisjon som skal gå gjennom skattepolitikken, med mål om å få et forlik rundt eventuelle endringer i den. I tillegg har næringsministeren satt i gang et arbeid med forenkling, slik at det skal være enklere både å starte bedrift og å drive virksomhet i landet vårt. Det er altså flere initiativer fra denne regjeringen. På mitt område er det aller viktigste at arbeidsmarkedspolitikken er målrettet mot de gruppene som trenger både kvalifisering og bistand for å få en fot inn i arbeidslivet. Det arbeidet har vi forsterket, og det kommer vi til å fortsette med. Det er også slik at ledigheten i Norge er lav, så jeg vil oppfordre de unge som er utdannet, til å stå på og søke. Det vet jeg at de gjør, og jeg skjønner veldig godt at det er frustrerende å vente lenge på jobb. Vi skal gjøre det vi kan for at de kommer inn i arbeidslivet så raskt som mulig.

Jeg tror at det aller viktigste for regjeringen nå og i regjeringens plan for Norge, nettopp i disse tider – der vi ser prisvekst, der vi nettopp har diskutert økning i drivstoffpriser, og der vi ser en uro i verden som påvirker norsk økonomi – er å bidra til orden i økonomien, at prisveksten ikke fortsetter oppover, og at vi klarer å holde renten nede og legge til rette for at den også kan senkes ytterligere. Det gir gode rammevilkår for næringslivet og gjør at man kan skape jobber, slik at de som er nyutdannet og kvalifisert inn i et arbeidsmarked som trenger den arbeidskraften, får jobber som alle de unge som nå strever for å få jobb, er kvalifisert til. Det er det aller viktigste. På mitt område som arbeidsminister er samarbeidet mellom bedrifter og Nav, med praksisplasser og opplæring og alt det som kanskje trengs for å få en fot innenfor og gi folk deres første arbeidsplass, de viktigste virkemidlene. Vi har styrket arbeidsmarkedstiltakene kraftig i inneværende år.

Jeg deler representanten Melbys bekymring for de unge som nå tar utdanning og kvalifiserer seg og venter lenge før de får jobb. Mange får en jobb som kanskje ikke er relevant for utdanningen deres, og det er ikke helt unaturlig, men jeg er også bekymret for dem som nå ikke kommer inn i arbeidslivet – for den enkelte og ikke minst også fordi dette er arbeidskraft som samfunnet vårt vil ha veldig stort behov for i årene som kommer. Regjeringen har også satt veldig tydelige mål for sysselsettingen framover, så for meg som arbeidsminister er det den aller viktigste oppgaven, å sørge for at flere kommer inn i arbeidslivet. Det er riktig som representanten sier at vi har flere tiltak som handler om spesielt den gruppen som er under 30 år. Mange av tiltakene treffer kanskje mer dem som står lenger unna arbeidslivet og ikke dem som er godt kvalifisert og har utdannelse. Så ser vi også at når ungdomsledigheten har økt de siste årene, er det flere som vil inn. Det er positivt. Det er flere som vil ha deltidsjobb ved siden av studier. Vi ser også at det er store studentkull etter covid-19. Det er ca. 10 000 flere studenter som kom ut etter covid-19. Å styrke innsatsen overfor de unge er viktig. I tillegg til det vi gjør gjennom Ungdomsløftet, trenger vi sterkere samarbeid med næringslivet. Næringsministeren har satt i gang et stort forenklingsarbeid ikke minst for å klare å få til mer verdiskaping, at det blir lettere for bedrifter å skape verdier og skape arbeidsplasser som trengs Vi har fått mange nye arbeidsplasser under denne regjeringen. Det arbeidet må vi fortsette med. Jeg har en klar oppfordring til arbeidsgivere – det må jeg ta ansvar for å fortsette å følge opp – at de gir flere unge muligheter. Det er en investering i arbeidskraft som arbeidsgivere og bedrifter trenger i årene som kommer. Den viktigste beskjeden min til dem som er fortvilet over at de ikke får jobb, er at de er arbeidskraft vi trenger. De må stå på, og så skal vi gjøre det vi kan for å sørge for at de får mulighet til å komme inn i arbeidslivet.

Som både statssekretæren og justisminister Astri Aas-Hansen har sagt, jobber Justisdepartementet for å følge opp regjeringens plan for Norge og se på innstramminger i familiegjenforening. Det kommer justisministeren til å legge fram ganske snart. Den linjen står fra Arbeiderparti-regjeringen, om at vi kommer til å legge fram forslag til innstramminger i familiegjenforening. Jeg tror det også er slik i Høyre som det er i Arbeiderpartiet, at foran landsmøter, på fylkesårsmøter, så diskuteres politikk, og det blir gjort vedtak som ikke nødvendigvis alltid blir regjeringens politikk. Det er heldigvis slik i Arbeiderpartiet at våre fylkesårsmøter både diskuterer politikk og vedtar politikk, men jeg kan forsikre Tage Pettersen om at min og regjeringens linje fortsatt er å gjøre grep for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Da kan vi heller ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere.

Jeg er uenig med representanten i at det ikke ligger veldig tydelige krav og mulige sanksjoner i regjeringens forslag til endringer i integreringspolitikken. Vi er veldig tydelige på en aktivitetsplikt, og det er sanksjoner dersom man ikke deltar i språkopplæring, i introduksjonsprogram, følger opp den aktivitetsplikten. Jeg tror kanskje forskjellen på høyresiden og Arbeiderparti-regjeringen i integreringspolitikken er at det for Arbeiderpartiet er viktig at folk lykkes når de kommer til Norge, at man får muligheten til å lære språket, at man får muligheten til å delta i samfunnet og bli kvalifisert til å kunne forsørge seg selv og familien. Jeg synes det er litt rart hvis representanten ikke har fått med seg at det i forslagene fra Arbeiderparti-regjeringen ligger en veldig tydelig endring i det som handler om helt tydelige krav om å delta i både det man får i introduksjonsprogrammet, og i arbeid og aktivitet.

Integreringserklæringen skal virke sammen med flere andre grep vi gjør i integreringspolitikken. Som representanten også er kjent med, har jeg lagt fram et forslag til endring i integreringsstønaden, som er en ganske stor omlegging, og som stiller tydeligere krav om aktivitetsplikt og arbeidsretting, med mål om at flere blir bedre integrert raskere. Nei, Arbeiderparti-regjeringen har ikke foreslått egne sanksjoner for brudd på integreringserklæringen. Jeg mener at dagens regelverk allerede har klare sanksjonsmuligheter. Det er bl.a. slik at man blir trukket i stønad hvis man ikke deltar i introduksjonsprogram, språkopplæring osv. Dersom man ikke følger norske lover, har vi også en straffelov og lover som følger opp det. Jeg mener at integreringserklæringen, sammen med en del av de andre tiltakene vi setter i gang, er en tydelig linje fra Arbeiderparti-regjeringen om å stille tydeligere krav til folk som kommer til landet vårt.

Jeg er opptatt av, som Arbeiderpartiet har vært gjennom mange år, og ikke minst denne regjeringen, at innvandrings- og integreringspolitikken henger i hop. Vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere på en god måte. Som vi har diskutert mange ganger i denne salen: Jeg ser at det er helt nødvendig å ta grep, for vi lykkes ikke godt nok med integreringen. Mange nok deltar ikke i arbeidslivet, mange nok deltar ikke i de viktige fellesskapene som gjør at man kan både stille opp i samfunnet og delta i idrett og fritidsaktiviteter – og aller viktigst: i arbeidslivet. Når vi har foreslått og nå lagt fram en integreringserklæring, er det også for å tydeliggjøre hvilke rettigheter og plikter man har når man kommer til landet vårt og blir en del av Norge, hvilke forventninger vi har til det. Integreringserklæringen skal tydeliggjøre de forventninger, rettigheter og plikter som gjelder i landet vårt. Alle som deltar i introduksjonsprogrammet, skal signere den erklæringen. Det omfatter også familiegjenforente til flyktninger. Den tydeliggjør helt det ansvaret man har for å lære språket og for å delta i fellesskapet, men ikke minst for å komme i arbeid og forsørge seg selv og familien. Jeg mener at den integreringserklæringen vi nå har foreslått, tydeliggjør de kravene vi stiller til den enkelte. Arbeiderpartiet er opptatt av både å stille krav og å stille opp. Vi er opptatt av at folk skal få muligheten til å lykkes når de kommer til Norge, men vi er også opptatt av at det er likhet for loven, og at de rettigheter og plikter som gjelder for oss som har bodd i Norge gjennom mange generasjoner, skal være de samme for dem som er nye i landet vårt.

Jeg vil starte med å si at det overordnede målet for arbeids- og velferdspolitikken ligger fast. Vi trenger å få flere inn i arbeid og aktivitet og færre på ytelser. Kritikken fra Riksrevisjonen er alvorlig. Jeg deler bekymringen for at innsatsen for å redusere frafall fra arbeidslivet på ingen måte har gitt gode nok resultater. Jeg er særlig bekymret for det høye sykefraværet og langvarige trygdeløp. Det rammer disse enkeltmenneskene, og det rammer også ikke minst oss som fellesskap. Riksrevisjonens undersøkelse peker på helt sentrale utfordringer og forhold som i stor grad er kjent. Det er allerede iverksatt flere tiltak, som vil kunne bidra til å styrke arbeids- og velferdsetatens innsats for at flere kommer i arbeid og færre går på stønad. Jeg har bl.a. igangsatt et lovarbeid for å regulere en mer behovstilpasset sykefraværsoppfølging fra Nav. Jeg har også nylig hatt på høring forslag om tydeligere plikter for både arbeidsgiver og den sykmeldte ved sykefravær. I forslagene tydeliggjøres også lovens intensjon om bruk av gradert sykmelding, i tråd med Riksrevisjonens anbefaling. Begge disse forslagene følger opp tiltak fra IA-avtalen, som ble inngått med partene i arbeidslivet i fjor vår. IA-samarbeidet er viktig, men vi må gjøre mer. Som en del av regjeringens plan for Norge har helse- og omsorgsministeren og jeg gått sammen om en satsing på en friskere befolkning og redusert sykefravær. Arbeiderparti-regjeringen ønsker å forsterke samarbeidet mellom arbeid og helse. Vi vurderer hvordan vi bl.a. bedre kan støtte opp om fastlegens arbeid med å vurdere alternativer til sykmelding. Ungdomsløftet og Flere i arbeid er også sentrale satsinger i regjeringens plan for Norge. I budsjettet for inneværende år fikk Arbeiderparti-regjeringen flertall for å øke budsjettet til arbeidsrettede tiltak med over 500 mill. kr. Her inngår både arbeidsmarkedstiltak og personell, Jobbsjansen, rekrutteringsprogram til helse- og omsorgssektoren og et forsøk som arbeidsrettet ungdomsprogram og Et enklere Nav, som nettopp skal fokusere mer på det man kan gjøre og hvor frisk man er og fokusere mindre på diagnoser og sykdom. Jeg har også satt ned en ekspertgruppe som skal gjennomgå Nav 20 år etter Nav-reformen. Den skal bl.a. vurdere Navs oppgaver og organisering. I tillegg har jeg satt ned et utvalg som skal se på forenklinger i folketrygdloven for at den skal bli enklere å forstå og mer digitaliseringsvennlig. Sammen med ekspertgruppenes funn og anbefalinger skal dette gi oss et godt og nødvendig grunnlag for å utvikle framtidens arbeids- og velferdsforvaltning med mål nettopp om å få flere i jobb og færre på trygd. Jeg er enig med Riksrevisjonen i at det er forbedringspotensial, og det gjenstår mye arbeid. Samtidig vil jeg også understreke at vi er i gang, og at vi er på riktig vei. Det jobbes godt i Nav, og hver dag leverer etatens dyktige medarbeidere velferd til hundretusener av nordmenn. Det er dedikerte og engasjerte rådgivere og veiledere som jobber iherdig for å hjelpe folk tilbake i arbeidslivet. Den jobben er veldig viktig, og den må vi bidra til å forsterke. Det er det vi skal bygge videre på til beste for folk og for Norge. Målet er fortsatt veldig tydelig: Vi trenger flere i arbeid og færre på trygd. Jeg er også glad for at det er bred enighet, ikke minst etter å ha hørt representanten fra Høyre her, som understreker at Høyre er helt enig i det arbeidet regjeringen har satt i gang, selv om vi helt sikkert vil være uenig om både noen virkemidler og veien dit. Sykefraværet, som jeg var inne på innledningsvis, er en stor bekymring – vi må få sykefraværet ned. Det er positivt at det går i riktig retning, og vi ser nå at sykefraværet har gått ned. Det er også nettopp gjennom arbeidet i IA-avtalen jeg er opptatt av at vi nå skal iverksette tiltak og se på hvordan vi kan både forebygge og få folk raskere tilbake etter et sykefraværsløp. Men målet til Arbeiderparti-regjeringen er helt klart: Vi vil ikke redusere sykelønnen, men vi vil redusere sykefraværet.

Fra den første dagen jeg ble arbeids- og inkluderingsminister, har jeg sagt veldig tydelig at vi må gjøre mer for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Det blir ikke mer sant selv om representanten Wiborg gjentar og gjentar at Arbeiderparti-regjeringen følger situasjonen nøye og lukker øynene for det som er utfordrende. Nei – å få flere i jobb er helt avgjørende for å lykkes bedre. Det kommer mange forslag og innspill fra FrP om å si nei, sette et tak og sette en prosentandel, men det løser ingen problemer. Vi lykkes ikke bedre med integreringspolitikken av det. Det vi lykkes bedre med i integreringspolitikken, handler om å gi folk muligheten til å leve et godt liv, der man forsørger seg selv. Ikke minst har vi virksomheter og bedrifter i Norge som gjør en imponerende innsats for å senke terskelen for å kvalifisere flere inn i arbeidslivet. Vi har et stort behov for arbeidskraft, men vi ser at veldig mange står på utsiden. Mange av dem er innvandrere og flyktninger som ikke har kompetansen og språkkvalifikasjonene. Det er det vi må gjøre noe med. Det er derfor jeg også sier at det å sette et tall, en prosentandel, på hvor mange med den og den bakgrunnen som skal bo i en kommune, er ganske uinteressant. Hvis du er i jobb, forsørger deg selv og er en del av fellesskapet, har det ingenting å si hvor du kommer fra. Vår jobb er å sørge for at de som kommer hit nye til landet, har muligheten til å bidra til fellesskapet på lik linje med andre. Da Fremskrittspartiet satt i regjering, var vel, så vidt jeg vet, ikke situasjonen så veldig mye bedre med tanke på deltakelse i arbeidslivet, ut fra de statistikker jeg har lest. Men som både Fremskrittspartiet og alle andre partier her i salen vet, har vi altså bosatt nesten 100 000 ukrainere de siste fire årene. Selvfølgelig skaper det et press både på bolig, på kommunale tjenester og på muligheten på arbeidsmarkedet. Derfor må vi gjøre enda mer for å lykkes bedre i integreringspolitikken.

Hensynet til barns beste er lovfestet og skal ligge til grunn for politikken vår. Men nei, det jeg ser på som konkrete tiltak, er bl.a. noe av det jeg har nevnt her. Alt vi gjør når det gjelder å styrke arbeidslinja og å gi sterkere insentiver til å lære språk og komme seg i jobb, er med på å bidra til å forebygge og hindre sekundærflytting der folk ikke er selvforsørget. Det pågår nå et viktig arbeid med å utrede handlingsrommet for å se på om vi kan stille flere tydelige krav. Det er imidlertid ikke en god idé at den kommunen en bor i, skal vurdere om en skal ha lov eller mulighet til å flytte til en annen kommune. Vi må ha et lovverk som stiller like krav til folk, uavhengig av hvor en kommer fra. Jeg skal komme tilbake til Stortinget når jeg har fått den utredningen. Men summen av de tiltakene jeg allerede har nevnt, bl.a. om integreringsstønad og integreringserklæring – vi jobber også med en integreringsstrategi for å se på arbeidsdeltakelse – mener jeg er det viktigste for at folk skal få muligheten til å lykkes.

Vi skal gjøre begge deler. Det som representanten sa: Menneskerettighetene er et veldig viktig rammeverk, og jeg er opptatt av at det vi gjør, skal være i tråd med dem. Vi bruker nå nettopp muligheten til å se på det juridiske handlingsrommet: Hva slags type krav kan vi stille for å forebygge og forhindre sekundærflytting? Kan vi f.eks. stille krav om at en er selvforsørget? Det kommer vi tilbake til. Den rapporten skal være klar i begynnelsen av april. Jeg opptatt av at vi skal stille krav til folk. Det handler ikke om hvor en kommer fra, hvem en er, hvilken bakgrunn en har, eller hvilket land en kommer fra. Vi skal stille krav til folk uavhengig av hvor de kommer fra, for i Norge er man en del av et fellesskap der alle sammen tar et ansvar for å stille opp og bidra til fellesskapet – det fellesskapet som gir oss noe tilbake når vi trenger det. Derfor er jeg opptatt av å se på det juridiske handlingsrommet for det vi skal gjøre, men først og fremst er jeg opptatt av å finne tiltak som gjør at folk har muligheten til å lykkes i Norge. Kommer en seg i jobb, lærer en seg språket, blir en også selvforsørget.

Jeg har tatt både Sarpsborg, Fredrikstad, Ullensaker og flere andre kommuner som har pekt på sekundærflytting som en utfordring, på det høyeste alvor. Det er også derfor jeg ser på tiltak som kan bidra til å forebygge og begrense sekundærflytting. Jeg er også opptatt av at kommunene skal ha frihet til å kunne bestemme selv hvor mange de skal bosette. Jeg tror ikke at den beste løsningen er å stille krav om at kommunene skal få definere hva som er vellykket og ikke vellykket – språkkunnskaper og de andre kriteriene som representanten tidligere har skissert. Jeg er opptatt av at vi må gjøre kommunene i stand til å lykkes, gi dem verktøy som gjør at de får kvalifisert folk – at de har språkopplæring og kan få kvalifisert folk inn i arbeidslivet. Det er det aller viktigste. Hvis vi kan gjøre det bedre enn vi gjør i dag – jeg er enig i at vi må gjøre dette bedre – tror jeg også at vi skal kunne forebygge sekundærflytting.

Vi har ikke lyktes godt nok med integreringspolitikken. Når så mange står utenfor arbeidslivet, når såpass mange har for dårlige språkkunnskaper til å kunne delta i arbeidslivet, må vi gjøre mer. Det er nettopp derfor jeg har satt i ganske mange tiltak for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Det viktigste vi kan gjøre, er å forsterke muligheten til raskt å komme inn i jobb, lære språket og bli en del av samfunnet vårt i bosettingskommunen i den første femårsperioden. Det er også derfor jeg har foreslått en omlegging av integreringsstønaden, der vi legger inn en aktivitetsplikt som handler om å delta i lokalsamfunnet. Vi har også gjort endringer i introduksjonsprogrammet når det gjelder arbeidsretting, til 20 timer. Det er et helt konkret tiltak for å lykkes bedre i integreringspolitikken. Forslagene som kommer fra FrP, handler veldig mye om å sette en grense og en prosentandel. Det løser ingen problemer. Vi har derimot mange forslag som løser problemer.

Sekundærflytting, som betyr at en har flyttet fra den kommunen en opprinnelig ble bosatt i, er det mange ulike årsaker til. Jeg har nevnt noen av dem. Jeg er uenig med representanten, som sier at jeg bare viser til utredninger. Vi har helt konkrete forslag til tiltak, som vi har jobbet med, og som har vært ute på høring. Representanten vet veldig godt at en må ha en prosess før en gjør endringer her i Stortinget. Det jeg er opptatt av, er å gjøre ting som faktisk virker. Det at vi forsterker språkopplæringen og muligheten til å bli kvalifisert, og at en kommer inn i de ulike fellesskapene i den kommunen en er bosatt i, enten det handler om at barna deltar på aktiviteter, eller at foreldrene er i jobb – som er viktigst – mener jeg er med på å forebygge sekundærflytting. Når en er godt integrert i et lokalsamfunn, kjenner folk, har gode fellesskap, både som enkeltperson og som familie, er muligheten for å bli der større. Det er det jeg er opptatt av, og det har vi gjort. Forslagene fra representanten, f.eks. det om å kutte i språkopplæring, mener jeg er det motsatte av god integreringspolitikk.

Det vil jeg gjerne gjøre, for jeg er opptatt av å foreslå tiltak som faktisk virker. Derfor har vi skjerpet anmodningskriteriene ved bosetting – en skal ta hensyn til arbeidsmarkedet, en skal ta hensyn til områder som har opphoping av levekårsutfordringer, og en skal ta hensyn til muligheten for kvalifisering og jobb. Vi har hatt på høring et forslag om en integreringserklæring, som skal stille tydelige krav og forventninger til dem som kommer til landet vårt, men som ikke minst også skal være tydelig på hvilke rettigheter en har som innbygger i landet vårt. Vi har også sendt på høring et forslag om store omlegginger av integreringsstønaden, som jeg mener er kraftfulle tiltak for at flere skal komme raskere inn i arbeidslivet. Vi jobber også, som representanten vet, med å utrede handlingsrommet for å stille andre og flere krav til sekundærflytting.

Det har vært bred politisk enighet om Norges støtte til Ukraina, og nær 100 000 fordrevne fra Ukraina er bosatt i en kommune de siste fire årene. De utgjør helt klart den største gruppen som er blitt bosatt i perioden Arbeiderparti-regjeringen har styrt landet. Russland står bak en brutal fullskalainvasjon av Ukraina. Det foregår nå, og det skjer i våre nærområder. Et bredt politisk flertall i Stortinget, inkludert forslagsstillerne, har stilt seg bak at Norge skal stille opp for Ukraina – med materiell og våpen, men også for dem som har forlatt hus og hjem. I likhet med resten av Europa tilbyr vi ukrainere på flukt midlertidig kollektiv beskyttelse, med mål om at de fleste skal reise hjem igjen når krigen tar slutt. Antallet som skal bosettes, avhenger av hvor mange som kommer, og hvor mange som får oppholdstillatelse. Arbeiderparti-regjeringens politikk er klar: Vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere. Derfor har regjeringen også tatt grep for å redusere ankomsttallene og stramme inn i innvandrings- og integreringspolitikken. Det har gitt resultater. Tall fra UDI viser at vi har gått fra å ta imot dobbelt så mange fra Ukraina som våre naboland, til at vi i januar hadde lavere ankomsttall enn Danmark og Sverige. Å få bosatt alle ukrainere hadde vært krevende dersom vi hadde hatt bosettingsstopp for kommuner med 15 pst. andel innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn. Det kan fort bety lengre tid i mottak for enda flere. I stedet for å bosette hadde vi måttet opprette mottak i de samme kommunene. Arbeiderparti-regjeringen har derimot valgt en annen løsning: å bosette ukrainere over hele landet i raskt tempo. Ukrainere i Norge har fått muligheten til å ta utdanning og få påfyll av kompetanse, og stadig flere er en del av det norske arbeidslivet. Vi vet at hvor flyktninger blir bosatt, har betydning for integrering og muligheter for å lykkes i Norge, og vi stiller strengere krav til hvor vi skal bosette. Vi tar større hensyn til kommuner som har levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og mottar høy grad av sekundærflytting. Jeg har også bedt om at flyktninger skal bli bosatt i kommuner med muligheter for kvalifisering og arbeid. Et flertall av de som flytter, gjør det på grunn av arbeid eller utdanning, og nærmere åtte av ti har fått uendret eller høyere inntekt ved flytting. Det er positivt. Samtidig er det også, som det blir sagt her, en del som flytter uten å være selvforsørget, og noen flytter til levekårsutsatte områder som har høy innvandrerandel. Det bekymrer meg, og der jobber vi med flere forslag til tiltak for å begrense uønsket sekundærflytting. Uansett hvilke tiltak vi blir enige om, må vi altså få fortgang i integreringspolitikken, slik at folk kan lære språk og komme i arbeid. Vi vet at det er det viktigste for å lykkes.

Det er tydelige krav til internkontroll i reglementet for økonomistyring i staten, og jeg mener at det ikke er mangel på regelverk og reglement som er utfordringen her, med etterlevelsen av det. Jeg mener at kravet til internkontroll og reglene for økonomistyring er ganske klare, men vi trenger en bedre etterlevelse i Nav. Det har også Riksrevisjonen påpekt, og derfor har vi nå satt i gang den gjennomgangen med KPMG, som skal gå gjennom internkontrollen i Nav. Jeg er også opptatt av at tillitsreformen, som ble satt i gang av Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen, skal videreføres. Det er et stort fellesprosjekt også for denne regjeringen. Forsøket jeg nevnte i stad, Et enklere Nav, er et eksempel på tillitsreform i praksis. Det er de ansatte i Nav som har jobbet fram ideen om hvordan vi kan forenkle og gi bedre tjenester. Det skal vi teste ut nå, i likhet med flere andre ting som er basert på innspill fra de ansatte selv.

Når vi nå har satt ned dette arbeidet, og ikke minst når jeg sier at jeg ønsker en offentlig debatt, er det fordi Nav er en så viktig del av hverdagen og livsløpet til så mange i Norge. Derfor mener jeg også at breiest mulig involvering er bra, som vi har diskutert her. Jeg har mange tanker om hvordan Nav kan bli bedre, men jeg har likevel vært opptatt av at vi nå, når vi etter 20 år skal se på endringer i Nav, tar oss tid til å ha den grundige gjennomgangen. Det er pekt på et for komplisert system. Det er jeg helt enig i. Vi setter nå i gang forsøket Et enklere Nav. Det gjør vi også fordi vi bruker for mye tid på å avklare mange ytelser, og det tar for lang tid før man kommer ut i aktivitet og arbeidsretting. Derfor tester vi både hvordan vi kan gjøre det enklere for brukeren, og ikke minst hvordan vi i større grad kan oppnå målet med at færre skal få ytelser, og at de skal komme seg raskere ut i arbeid. Så jeg mange tanker om dette, men jeg har ikke lyst til å forskuttere det arbeidet som nå skal bli gjort.

Jeg mener at det mandatet gruppen har fått, er bredt. Det tar for seg det meste av det vi har problematisert som utfordringer med måten Nav er organisert på i dag. Jeg mener at det ligger godt til rette for at både ansatte og brukere i gruppen skal få bidra med sine synspunkter, meninger og innspill inn i gruppens arbeid. Vi skal se på organiseringen av Nav og hvordan etaten i større grad skal kunne møte brukere og alle dem som er avhengige av Nav, på en enda raskere, bedre og mer enhetlig måte. Vi skal se på digitalisering, regelverk, struktur og ikke minst samarbeidet mellom stat og kommune. Jeg mener at mandatet, slik det foreligger i dag, rommer de mulighetene som også ansatte og brukere skal ha inn i gruppen.

Som jeg sa i stad, er jeg opptatt av at debatten om Nav og innretningen av Nav skal være bred og offentlig, med involvering fra mange, både ansatte, brukere, interesseorganisasjoner, parter osv. Da vi satte ned en referansegruppe, var vi opptatt av å ikke ha en for stor gruppe som skulle gi oss kunnskap, fakta og analyser på bordet, som skulle bidra til nettopp denne debatten, og av å ha en referansegruppe der medvirkning fra flere parter skulle være en selvfølge i ekspertgruppens arbeid. Det er mange måter å innrette et slikt arbeid på, og det at vi satte ned en ekspertgruppe og innrettet den slik, betyr på ingen måte at det skulle være dårlig eller lite involvering fra alle de partene som jeg mener bør involveres i det arbeidet. Og når det nå har kommet et forslag fra representanten om dette, synes jeg det er fint at vi kan være enige om å gjøre dette, for det er et ønske fra Stortinget.

Det er riktig, som jeg sa i innlegget mitt, at det er for mange saksbehandlingstider som er for lange. Det er gjort ganske mye i Nav de siste årene for å få ned saksbehandlingstidene, og det er på ingen måte slik at det arbeidet skal stå stille mens ekspertgruppen jobber – snarere tvert imot. Nav skal gjøre og gjør forbedringer hver eneste dag. Det er store, pågående IT-prosjekter i Nav, som ikke minst skal bidra til bedre og raskere saksbehandling for folk. Vi har også satt i gang et arbeid med internkontroll for å se hvordan Nav skal fungere best mulig. Alt dette skal gjøres samtidig som gjennomgangen av Nav skal foregå.

Nettopp fordi taletiden ikke er veiledende, rakk jeg ikke å bli ferdig med mitt innlegg i sted, og jeg skulle avslutte med å si at jeg er opptatt av vi bruker den tiden som det nå er lagt opp til, for å finne riktig organisering for Nav framover. Så er det slik at vi trenger innspill fra flere hold i dette arbeidet. Regjeringen har vært opptatt av at brukere, ansatte, parter og interesseorganisasjoner selvfølgelig skal bli involvert og høres i dette viktige arbeidet. Det er viktig at ekspertgruppen sikrer kunnskap og synspunkter fra mange hold når vi skal i gang med det arbeidet, som til sjuende og sist også politikere skal ta stilling til. En faglig utredning som legger grunnlaget for en bred offentlig debatt – det er mitt mål med det arbeidet. Arbeidsgruppen har også fått et bredt mandat. Mye av det som tas opp i forslagene i behandlingen av saken her i dag, og i den politiske diskusjonen rundt Nav, skal ekspertgruppen nå jobbe med å ha en bred gjennomgang av.

Nav har et omfattende, viktig og krevende samfunnsoppdrag. Etaten forvalter et komplisert regelverk og betjener ca. 2,8 millioner brukere hvert eneste år. Navs viktigste arbeid framover er å bidra til at flere kommer i arbeid og færre på stønad. Samtidig skal etaten sørge for at de som trenger det, får ytelser til riktig tid. Dette samfunnsoppdraget er omfattende og komplekst. Etaten skal møte et utfordringsbilde for samfunn og arbeidsliv som er godt beskrevet i perspektivmeldingen, i Navs omverdensanalyse og i ulike rapporter de siste årene. Siden etableringen av Nav har det skjedd store endringer i både organisasjon, systemer og tjenester. Det har vært et utviklingsarbeid som ulike regjeringer har stått bak. Mye går bra i Nav, men det er fortsatt mange utfordringer å ta tak i. Det er fortsatt for lange saksbehandlingstider på en del ytelser. Regelverket er for komplisert, og det er heller ikke godt nok egnet for automatisering og digitalisering. Riksrevisjonen har påpekt at internkontrollen er for svak. Andelen av befolkningen som står utenfor arbeidslivet, er konstant, og en høy andel er på helserelaterte ytelser. En aldrende befolkning gir også en betydelig økt saksmengde, særlig knyttet til pensjonsytelser og hjelpemidler. I regjeringens plan for Norge setter regjeringen ambisiøse mål om å få flere i jobb. Ikke minst er det viktig å sikre at flere unge kommer inn i arbeidslivet. Vi skal redusere sykefraværet og inkludere flere. Jeg mener derfor det er viktig at vi stopper opp og ser kritisk på hvordan Nav er organisert i dag, og hvordan vi kan videreutvikle organisasjonen med sikte på å løse oppgavene på en bedre måte. Det er behov for å vurdere hvor godt rustet Nav er til å levere gode tjenester med riktig kvalitet til Norges innbyggere de kommende tiårene. Derfor har regjeringen satt ned en ekspertgruppe som skal evaluere situasjonen i arbeids- og velferdsforvaltningen og foreslå hvordan Nav på en bedre måte kan nå målene som lå til grunn for Nav-reformen og å møte framtidens behov. Jeg er enig med komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Høyre, som har sagt at nå, 20 år etter Nav-reformen, er det riktige tidspunktet for å få en grundig vurdering av Nav. Ekspertgruppen har fått et bredt mandat og en bred sammensetning, og hvis Stortinget vil ha brukere og ansatte med i ekspertgruppen, synes jeg det er helt fint. Ekspertgruppen skal innhente synspunkter fra både brukere og ansatte.

For regjeringen er det viktig å opprettholde dagens restriktive alkoholpolitikk, og derfor støtter ikke vi det forslaget. Alkohol kan være meget skadelig, og derfor mener jeg at regelverket nå, som gjør at man ikke kan selge alkohol før man er 18 år, er riktig. Representanten spurte også om det ikke er noen ting i regelverket som kan endres. Jo, jeg mener at vi skal gjøre det vi kan for å tilpasse og balansere regelverk så godt som mulig. Derfor er det en åpning i tobakksskadeloven for at man skal kunne selge tobakksvarer så fremt en person over 18 år har daglig tilsyn med salget. Det betyr ikke at jeg mener det er riktig at man også skal åpne for at ungdom under 18 år skal få muligheten til å selge alkohol. Jeg er opptatt av at vi er restriktive på det, og at vi skal beskytte de unge på en best mulig måte. Det mener jeg er hensyn som balanseres godt både ved salg av alkohol og ved salg av tobakk.

Jeg er opptatt av at vi hele tiden skal tilpasse regelverket vårt etter virkeligheten, og når vi mener at det er nødvendig med endringer. Samtidig, som jeg har sagt tidligere, mener jeg også at for en 15-åring eller en 16-åring som har lange skoledager, skolearbeid, fritidsaktiviteter og behov for hvile, er det å jobbe to timer på ettermiddagen en god inngang inn i arbeidslivet. Jeg mener altså at de reglene vi har nå, balanserer godt nettopp de hensynene, gjennom at man kan få seg en jobb og jobbe på en ettermiddag kombinert med at man også får gode muligheter til å fullføre skolegangen sin.

Jeg er også opptatt av å ha lover og regler som beskytter ungdommer fra for mye arbeid, i en tid da en nettopp skal forberede dem på arbeidslivet. Vi vet at det å gjennomføre videregående utdanning betyr veldig mye for senere tilknytning til arbeidslivet. Det å få seg en utdannelse er ganske avgjørende for å stå godt i arbeidslivet gjennom et langt liv. Nettopp derfor er jeg opptatt av at vi har et regelverk som gjør det mulig å kombinere å komme inn i arbeidslivet, få en deltidsjobb, få en sommerjobb og bli introdusert for arbeid tidlig, og samtidig ha fritid, ha nok søvn og ha muligheten til å fullføre skolegangen sin på en god måte. Dette handler ikke om å hindre unge i å få en jobb. Tvert imot: Det er veldig viktig at unge begynner i arbeidslivet tidlig, men det går fint an å gjøre det med noen regler som beskytter dem mot for mange timer når du skal på skolen dagen etterpå, helgearbeid, nattarbeid og alt det som jeg mener kan være for belastende for de yngste,

Senest i går hadde jeg møte både med Jysk, med Coop, med NorgesGruppen og med IKEA, mange av de store virksomhetene som ansetter veldig mange unge. Allerede nå har de begynt å fylle opp turnuser og dager i sommerhalvåret med nye ungdommer som skal inn i arbeidslivet, og jeg har stor tiltro både til dem og arbeidsgivere ellers for at de er opptatt av et trygt og godt arbeidsliv for våre yngste. Men i motsetning til Fremskrittspartiet mener jeg at vi også har et ansvar for å sørge for at våre unger blir beskyttet mot det som kan være et arbeidsliv som ikke tar hensyn til at de er barn når de er under 15 år, eller at de er unge ungdommer fra 15-årsalderen. Det å få en gradvis introduksjon til et arbeidsliv som en skal stå i i mange tiår, mener jeg er sunt for de unge, og det handler på ingen måte om mistro til dyktige unge som skal inn i arbeidslivet.

Jeg tror Fremskrittspartiet også er et parti som er opptatt av at foreldre skal få muligheten til å ha ansvar for sine unger og oppveksten til sine unger, hvilke aktiviteter de skal delta på, og hvor mye tid de skal bruke på fotballbanen og sammen med vennene sine. Det foreldreansvaret er veldig viktig. Men jeg er også opptatt av at vi regulerer arbeidslivet, enten det handler om barn, ungdom eller voksne, at vi har noen trygge rammer i et arbeidsliv som gjør at inngangen til arbeidslivet er god, og at en får muligheten til å stå i trygge, gode jobber i et langt arbeidsliv. Så jeg synes det er litt søkt av representanten å utfordre på at vi skal begynne å lovregulere fritiden til ungene og ta det ansvaret bort fra foreldrene. Vi har lover og regler for et arbeidsliv som skal være trygt og godt for oss alle, og det er det jeg er opptatt av.

Jeg er opptatt av at barn og unge skal ha en god balanse mellom skole, fritid, søvn, hvile – alt det som er viktig for å utvikle oss til gode mennesker – og ha trygge og gode liv. Det å komme inn i arbeid tidlig, det å få en sommerjobb og det å få en deltidsjobb, mener jeg er utelukkende positivt, men unger er unger. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet omtaler det som ungdommer, men 15-åringer er altså unger. Jeg mener det er viktig at hvis en går på skole, har fritidsaktiviteter og muligheten til å være sammen med vennene sine, så skal en beskyttes mot et arbeidsliv som kan ta for mye av den fritiden, den søvnen, den hvilen og den skolegangen en skal ha. Derfor mener jeg at dagens regelverk er godt balansert for å ta alle de hensynene.

Arbeid er viktig for den enkelte, for virksomhetene og for samfunnet. Det tror jeg vi alle er enige om. Jeg er bekymret for den store andelen unge som står utenfor arbeidslivet, og regjeringen fører en aktiv politikk for å forsterke arbeidslinja og få flere i arbeid. Jeg deler forslagsstillernes syn på viktigheten av tidlig arbeidserfaring for unge. En deltids- eller sommerjobb kan gi verdifulle muligheter til å knytte kontakter, bygge en cv, utvikle selvtillit og ferdigheter og til å legge grunnlaget for en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet senere i livet. Og for å ha det sagt: Norge har en høyere andel sysselsatte blant unge enn gjennomsnittet i Europa. Men barn og unge har også et særskilt behov for vern og beskyttelse, og de må sikres arbeidsbetingelser som er tilpasset deres alder. Det er viktig at møtet med arbeidslivet ikke skader unges helse, sikkerhet, utvikling og ikke minst skolegang. I så fall virker arbeidserfaringen mot sin hensikt. Våre unger må også få tid til å være unger. Jeg mener derfor at vi skal være forsiktige med å åpne for lengre arbeidsdager, arbeid til ugunstige arbeidstider og belastende arbeidsoppgaver. Når det gjelder arbeidstidsreglene, vil jeg også trekke fram at vårt regelverk følger et EU-direktiv, gitt nettopp for å beskytte unge mot arbeid som kan være skadelig. Jeg mener også det er viktig å ikke uthule at vi har en felles fridag. Helgen som felles friperiode har stor verdi for familieliv, for fritid og ikke minst for deltakelse i frivillighet og samfunnsliv. Søndagsarbeid er likevel nødvendig i mange bransjer. Da er det også tillatt, men med noen begrensninger, slik at den enkelte jevnlig kan få helgefri. Arbeidsgiver og arbeidstaker kan allerede i dag avtale at det jobbes tre søndager på rad. Høyre og Fremskrittspartiet har et ønske om å gjøre dette vernet svakere, og det er fristende å tolke de forslagene som nok et forsøk på å gjøre vår felles fridag lik alle andre dager.

Som jeg sa i stad, mener jeg at vi har gode velferdsordninger i Norge som legger til rette for at man kan få barn både tidlig i en arbeidskarriere, eller når man fortsatt er student, og senere i livet. Det aller viktigste vi kan gjøre, er å sørge for å ha gode permisjonsordninger og barnehage – ting som får livet til å gå opp når man jobber og har familie. Vi har også gode velferdsordninger som fordrer at man er ute i arbeidslivet og tjener seg opp rettigheter. Slik er det aller mest av folketrygden innrettet: Gjennom å være i jobb opparbeider man seg rettigheter til permisjon, sykepenger, arbeidsledighetstrygd og alt det som gir oss et sikkerhetsnett. Det er det jeg synes er fantastisk med velferdssamfunnet vårt – at det er innrettet slik at vi alle sammen bidrar inn i det sikkerhetsnettet som gir oss trygghet og inntektssikring i de faser av livet vi trenger det. Så jeg mener at vi har gode velferdsordninger i dag som gjør det mulig å kombinere familie med arbeid.

I Norge har vi veldig gode velferdsordninger som gjør at det skal være enkelt å kombinere det å ha familie og barn med det å være yrkesaktiv. Foreldrepermisjon er én av de ordningene. Jeg er opptatt av at vi skal legge til rette for at både fedre og mødre skal ha muligheten til å være hjemme med ungene sine. Vi vet det er avgjørende at begge foreldrene får muligheten til å være gode omsorgspersoner også i det første året. Vi vet at veldig mange med små barn synes det er krevende å kombinere karriere og barn. Derfor må vi gjøre enda mer for å ha et arbeidsliv som gjør at det er enklere å kombinere dette. Jeg tror ikke at veien å gå er å bidra til at flere skal være hjemme, men jeg tror at veien å gå er å bidra til at flere får muligheten til å jobbe samtidig som en får tidsklemma til å gå opp. Derfor er jeg opptatt av at vi fortsetter å styrke tilbudet om barnehage – som nå har blitt historisk billig – og gratis SFO, men ikke minst må vi ha et trygt og organisert arbeidsliv som gir deg mulighet til å kunne kombinere det å gå på jobb med å ha familie, for både mor og far.

En av regjeringens viktigste oppgaver er å sørge for at alle unge – det er nå over 100 000 som står utenfor aktivitet, utdanning og arbeid – får en mulighet. Derfor prioriterer vi ressurser, altså penger, i budsjettet til tiltak. Vi har innført en ungdomsgaranti som gir unge tett oppfølging med en egen Nav-veileder. Vi skal nå også ha nye forsøk for å senke terskelen for at unge kommer seg raskere inn. Vi skal sette i gang et forsøk i Trondheim som heter Et enklere Nav, som betyr én ytelse og raskere ut i aktivitet. Så dette er et høyt prioritert arbeid for denne regjeringen. Vi må også utfordre både næringslivet og arbeidslivet ellers. Jeg hadde et møte i går med mange av de store virksomhetene i Norge, som gjør et veldig viktig arbeid med å inkludere unge i arbeidslivet. Det har jeg tenkt å fortsette å holde trykket oppe på.

Som representanten viste til, handlingsplanen Sjef i eget liv ble lagt fram i fjor vår, og det er mange tiltak der. En del tiltak går på å endre lovverket. Der har vi bl.a. endret loven, slik at det nå er forbud mot det som heter skadelig utenlandsopphold, at man har muligheten til å både inndra pass og ikke utstede pass dersom det er fare for at barn blir sendt ut på skadelig utenlandsopphold. Vi har en lovendring og et forslag som går på at det skal bli enklere å dele informasjon, for vi er helt avhengig av at de ulike etatene kan samarbeide raskere – barnevern, politi, helsetjeneste og skole – for å avdekke bekymringer som handler om negativ sosial kontroll og æresmotivert vold. Så har vi styrket et kompetanseteam som nettopp handler om de ulike etatene som er veldig viktige i dette arbeidet, spesialutsendinger som er utstasjonert i en del land vi vet mange blir sendt til, og ikke minst er mangfoldsrådgivere utplassert på skolene landet rundt.

Jeg er opptatt av at flere med innvandrerbakgrunn og som kommer nye til landet vårt, skal få muligheten til å lykkes. Da vet vi at å delta i arbeidslivet er en helt avgjørende faktor. Et av de tiltakene som jeg har satt i gang, er et forslag til en ny integreringsstønad som nå er på høring. Det vi foreslår der, er å legge om integreringsstønaden, slik at det blir faste satser enten man er enslig, eller familie med et eller to barn osv. Vi innfører også en aktivitetsplikt. Det blir frigitt ressurser for kommunene når man ikke skal drive med avklaring på ytelser, men har faste satser å forholde seg til som kan brukes på aktivitet og arbeidsretting. Når vi skriver aktivitetsplikt, ja, så kan det være norskopplæring, som vi vet er veldig viktig for å komme seg i jobb. Det kan være deltakelse i frivillig arbeid, men selvsagt praktisk arbeidsretting som bidrar til at folk kommer ut i en ordinær jobb.

Som arbeids- og inkluderingsminister er min viktigste jobb å bidra til å inkludere flere i arbeidslivet. En politikk for å få flere i arbeid vil bidra til at også flere med forsørgeransvar for barn kan komme i arbeid, få inntekt og en mulighet til å forsørge seg selv og familien. Arbeid bidrar til økonomisk selvstendige og trygge familier og til at barn får en god start på livet. Det å få flere i arbeid er også viktig for samfunnet vårt. Når mennesker blir stående utenfor arbeidslivet, går vi glipp av verdifulle menneskelige ressurser og arbeidskraft. Vi vet at familiens ressurser og oppvekstvilkår har betydning for hvordan det går med den enkelte senere i livet. Det kan ha betydning for skoleprestasjoner, for gjennomføring av videregående opplæring og for motivasjon til å ta høyere utdanning. Det kan dermed også ha betydning for senere arbeidsdeltakelse. Vi vet at sosiale utfordringer kan gå i arv. Når mennesker blir stående utenfor arbeidslivet, kan dette derfor ha linjer tilbake til barndom og tidlige barneår. Det er en grunnleggende verdi i det norske velferdssamfunnet at alle barn og unge skal ha like muligheter, at du kan få en god og stabil tilknytning til arbeidslivet som voksen, enten du er vokst opp med foreldre som har høy utdanning, eller har foreldre med kort skolegang. 100 000 unge står utenfor arbeid og utdanning. Mange har psykiske helseplager, mange har ikke fullført videregående opplæring, eller de har svake norskferdigheter. Regjeringen har derfor en betydelig satsing rettet mot unge. Ungdomsgarantien gir unge en fast kontaktperson i Nav og tidlig, tett og tilpasset oppfølging. Gjennom ungdomsløftet vil vi prøve ut nye forsøk for å få flere unge i jobb og styrke samarbeidet med arbeidsgivere for å skape flere jobbmuligheter for unge. Nav-kontorene er i kontakt med mange barnefamilier med økonomiske eller andre levekårsutfordringer knyttet til arbeid, helse, utdanning og språk. Nav-kontoret møter oftest den voksne, men har et ansvar for å se hele familiesituasjonen og barnas behov. Regjeringen følger opp forslaget om å prøve ut familiekoordinatorer i Nav-kontor. Målet er at familier som trenger det, får god og helhetlig oppfølging. Samarbeid med andre tjenester er ofte nødvendig. Seks av ti barn i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. Dette henger ofte sammen med at foreldrene står utenfor arbeidslivet. Det er helt avgjørende å få foreldrene inn i arbeid, slik at vi løfter både dem og barna deres ut av fattigdom og utenforskap. Det er mobilitet ut av lavinntektsgruppen med økt botid. Samtidig ser vi at for mange med innvandrerbakgrunn blir stående utenfor arbeidslivet. Derfor har regjeringen sendt på høring et forslag til en egen integreringsstønad for nyankomne flyktninger og deres familier. Formålet med forslaget er å styrke arbeidslinja slik at det skal lønne seg å jobbe. Målet er å få flere i jobb og styrke integreringen og tilhørigheten til samfunnet. Det er viktig at vi har et helhetlig blikk på dette. Lykkes vi med å inkludere flere i arbeid, vil det bidra til barnas oppvekstsvilkår og muligheter. Lykkes vi med å gi alle barn og unge gode oppvekstvilkår og muligheter, vil vi også lykkes senere med å få flere inn i arbeidslivet.

Jeg har lyst til å starte med å si at det er mye som går bra i Nav. Hver dag leverer etatens dyktige medarbeidere velferd til hundretusener av nordmenn. De fortjener skryt. Jeg ser alvorlig på Riksrevisjonens kritikk. Nav er en stor etat og en sentral del av det norske velferdssystemet. Da er det viktig at kontrollsystemene i etaten fungerer, og det er viktig og riktig at de blir kontrollert. Som Stortinget er kjent med gjennom mitt brev til kontroll- og konstitusjonskomiteen, er arbeidet med å følge opp anbefalingene fra Riksrevisjonen i gang. Jeg har satt i gang en uavhengig gjennomgang av etatens internkontroll knyttet til IKT-systemer opp mot økonomireglementet. Gjennomgangen vil gi uavhengige vurderinger og anbefalinger til tiltak for å sikre at Nav etterlever økonomireglementets krav til rutiner for sikkerhet og sporbarhet i etatens IKT-portefølje. Departementet følger også opp Navs arbeid med Riksrevisjonens anbefalinger i styringsdialogen, både på kort og på lang sikt. Økonomireglementet skal følges. Jeg har derfor bedt om en særskilt rapportering på arbeidet med å følge opp Riksrevisjonens anbefaling om loggføring, og hvilke tiltak Nav iverksetter for å sikre at loggføring og kompenserende tiltak kommer på plass. Som jeg har opplyst om i mitt brev til Stortinget i januar, om Riksrevisjonens Dokument 1 for 2025–2026, kom ikke loggføringen på plass for alle databaser før høsten 2025. Derfor kan manglene som ble avdekket i revisjonen for 2024-regnskapet, også få betydning for revisjon av 2025-regnskapet. Det er samtidig viktig å få fram at Nav har opplyst at det ikke er noen indikasjoner på at svakhetene i internkontrollen har påvirket utbetalinger til brukere. Selv om mye i Nav går bra, viser Riksrevisjonens kritikk at det fortsatt er mye som ikke fungerer godt nok. Svak internkontroll, lange saksbehandlingstider på flere områder og et komplisert regelverk er noen eksempler. Derfor har regjeringen besluttet at det skal settes ned ekspertgruppe som skal vurdere Nav 20 år etter Nav-reformen, og hvordan Nav kan rigges slik at Nav er best mulig rustet for framtiden. Målet er fortsatt tydelig: Vi ønsker flere i jobb og færre på trygd. Regjeringen har også satt ned et utvalg som skal se på forenklinger i folketrygdloven, for at den skal bli enklere å forstå og mer digitaliseringsvennlig. Sammen med ekspertgruppens funn og anbefalinger skal dette gi regjeringen en nødvendig analyse og grunnlag for å utvikle framtidens arbeids- og velferdsforvaltning, til det beste for folk og for Norge.

Vi legger den ordningen som ble vedtatt av Stortinget, til grunn nå når sekretariatet følger opp behandling av søknader og utbetaling av kompensasjonsbeløpet. Vi fulgte hele tiden kommisjonens anbefaling da vi utformet sjukdomslisten. Det er lagt til grunn at det skal være sjukdommer hvor det basert på internasjonal forskning er påvist sammenheng mellom eksponering for de kjemikaliene som er nevnt her – boreslam, hydrokarboner og benzen – og sjukdommen. Når man skal søke om kompensasjon, er det nok at man påviser en mulig sammenheng. Jeg mener at det i det tidsaspektet som ligger her nå, er god mulighet for dem som var eksponert for hydrokarboner, benzen og boreslam, til å påvise en mulig sammenheng og derfor også raskt få utbetalt den kompensasjonen de har krav på.

Vi har vært opptatt av å legge oljepionerkommisjonens anbefaling til grunn når vi har utformet innretningen av kompensasjonsordningen. Den skal være enkel, den skal være rask, og den skal være enkel for dem som skal søke. Når man tidligere har fått utredning og vurdering av sin medisinske tilstand, legges den til grunn. Det er også årsaken til at vi nå har fått i gang utbetalinger så raskt som vi har fått. Vi mener at det løpet som er lagt nå, er enkelt og raskt. Vi ser at det er veldig mange søknader som allerede har kommet inn, og utbetalingene er allerede i gang. Jeg mener det er et løp som er både forsvarlig, bra og skal sørge for at de som skal få sin rettmessige kompensasjon, får det.

Jeg har hele tiden vært opptatt av at kompensasjonsordningen for kjemikalieskadde oljepionerer skulle komme på plass så raskt som mulig. Regjeringens forslag til kompensasjonsordning ble vedtatt her i Stortinget sammen med statsbudsjettet for 2026, rett før jul i fjor. Allerede 5. januar i inneværende år ble det åpnet for mottak av søknader. De første kompensasjonene ble utbetalt før januar var omme. Når det gjelder representantens spørsmål om oppfølging av vedtaket fra desember om tilleggskompensasjon, vurderer regjeringen hvordan vedtaket skal følges opp, og vil komme tilbake til det.

Jeg er usikker på akkurat hvilke tilfeller representanten refererer til, så derfor vil jeg svare generelt på det. Jeg vil gjenta det jeg har sagt: Jeg er helt enig med representanten i at hvis man oppholder seg ulovlig i Norge, skal man ut av landet, og man skal ikke få tjenester man ikke har krav på. Jeg vil også gjenta det jeg sa om at kommunene er ansvarlige for det, og jeg er opptatt av at de ikke skal innvilge kvalifiseringsprogram eller andre ytelser folk ikke har rett til, når de oppholder seg ulovlig i Norge. Nav-kontoret kan kreve at en person dokumenterer lovlig opphold for å være sikker på at de ikke gir tjenester til folk som ikke har krav på det.

Jeg kan ikke stå her og garantere, for det kan skje at noen har fått en stønad uten at de har krav på det. Jeg tror representanten skjønner at jeg ikke kan garantere at det ikke har skjedd, men det er altså slik at personer uten lovlig opphold ikke har rett på kvalifiseringsstønad og skal ikke ha det. Det er kommunen som er ansvarlig for å gi kvalifiseringsprogram og andre tjenester, etter sosialtjenesteloven. Jeg legger til grunn at kommunen gir innbyggerne de tjenestene de har krav på, og at kommunen ikke innvilger kvalifiseringsprogram til personer som ikke har rett til det.

Retur av personer uten lovlig opphold i Norge er et sentralt virkemiddel for å nå et av hovedmålene om en kontrollert og bærekraftig innvandring til Norge. Rask retur er viktig for å bevare tilliten til systemet og forhindre irregulær migrasjon. Personer som ikke har lovlig opphold i Norge, har i utgangspunktet ikke krav på tjenester etter sosialtjenesteloven, bortsett fra opplysning, råd og veiledning. Personer uten lovlig opphold har plikt til å forlate landet, og det skal derfor ikke ytes tjenester som bidrar til å opprettholde ulovlig opphold. En person uten lovlig opphold har ikke rett på økonomisk sosialhjelp, men hvis personen ikke kan sørge for sitt livsopphold, og heller ikke kan få innkvartering i asylmottak, har vedkommende i en nødssituasjon rett til sosialhjelp og hjelp til å finne et midlertidig botilbud. Denne retten gjelder bare i en kort periode og til personen i praksis kunne forlatt landet eller fått innkvartering i asylmottak. Det kan stilles krav om at personen aktivt bidrar til egen utreise. Blant annet kan det stilles krav om å skaffe seg nødvendige reisedokumenter. Jeg er enig med representanten i at det ikke er en riktig prioritering å gi kvalifiseringsprogram til personer som skal forlate landet. Slik er det altså heller ikke. Etter regelverket har personer uten lovlig opphold ikke rett på kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad. En av Arbeiderparti-regjeringens hovedprioriteringer i regjeringens plan for Norge handler om å inkludere flere i arbeid. Vi har styrket arbeidsmarkedstiltakene, slik at flere kan komme i jobb. Jeg mener det ville være feil bruk av fellesskapets ressurser å bruke de midlene på personer som ikke har lovlig opphold i Norge. Slik er det ikke, og slik skal det heller ikke være. Retten til ytelser fra Arbeids- og velferdsetaten er i all hovedsak knyttet til lovlig opphold i Norge. Arbeids- og velferdsetaten kontrollerer dette ved innvilgelse og ved revurdering av ytelser på bakgrunn av endringer. Utlendinger uten lovlig opphold i Norge må i dag forlate landet, og slik skal det også være i framtiden.

At unge søker seg til arbeid, viser at de vil delta i arbeidsmarkedet, og det er veldig positivt. Vi ser at de fleste ikke er ledige veldig lenge. Blant de unge er det veldig mange som også kombinerer ledighet med utdanning. Så er jeg bekymret for ungdomsledigheten, og mest bekymret, som jeg har sagt tidligere, for dem som står lengre unna arbeidslivet. Der vet vi at veien inn er lengre. Så er det mange ting som går godt i Norge, og vi ser at det har kommet mange nye jobber. Det er høy verdiskaping. Det beste vi kan gjøre, er å styre trygt, slik at vi sørger for at vi klarer å holde etterspørselen etter arbeidskraft, holde ledigheten lav og sysselsettingen høy. Vi skal se særskilt se på hvilke tiltak som er nødvendig for å sørge for at våre unge får nødvendig utdanning og blir kvalifisert til den arbeidskraften som arbeidslivet etterspør.

Ja, jeg sa at vi ikke hadde tall som viste at det var vanskeligere å få jobb som nyutdannet. Så sa jeg samtidig at ledigheten blant unge hadde økt, og at den var høyere enn snittet de siste 15 årene. Jeg er like opptatt som representanten av å se på om det er vanskeligere nå for dem som er nyutdannet, å komme inn i arbeidslivet. Vi vet at arbeidstilbudet er større. Det er flere som vil jobbe, og det er bra, men jeg er også veldig opptatt av at folk som tar en utdannelse og som trengs i arbeidslivet, skal få den nødvendige erfaringen man får når man får en jobb. Jeg venter også spent på kandidatundersøkelsen til NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning, som kommer nå i mars og april, der vi får se litt mer om situasjonen for nyutdannede. De siste tallene vi har, er fra 2023, så de sier ikke nok nå. I likhet med representanten vil jeg følge nøye med på det for å se hvordan vi kan sørge for at folk som har utdannelse, også kommer seg raskere inn i jobb.

Sysselsettingen og arbeidsledigheten blant unge varierer mye over konjunkturer, det ser vi også nå. Arbeidsledigheten blant dem som er under 25 år, har økt de siste tre årene. Arbeidskraftundersøkelsen viser at ungdomsledigheten har økt fra 10 pst. i 2022 til 14 pst. i desember 2025. Den statistikken viser likevel ingen ytterligere økning i det siste halve året. Heller ikke Navs statistikk viser at det har vært noen økning gjennom de siste tolv månedene. Den økte ungdomsledigheten etter 2022 skyldes særlig tre forhold. Etterspørselen etter arbeidskraft har blitt mer avdempet siden oppsvingen i kjølvannet av koronakrisen. Når bedriftene blir mer forsiktig med å ansette, øker gjerne kravet til erfaring. Det rammer også nyutdannede. I samme periode har vi også sett noen tegn til dårligere samsvar mellom den kompetansen arbeidslivet etterspør, og den kompetansen arbeidssøkere har. Den mismatch-problematikken møter også unge. Utdanningsvalg kan få ekstra stor betydning i slike perioder. Det har blitt flere unge som ønsker seg jobb, og som søker jobb, og flere unge har også kommet i jobb. Etter 2021 har sysselsettingen blant unge vært høy. Arbeidskraftundersøkelsen har faktisk aldri tidligere målt like høy sysselsetting i ungdomsgruppen som i årene 2022–2025. Overgangen fra utdanning til jobb kan være krevende, og trolig mer krevende nå enn den var under oppgangskonjunkturen rett i etterkant av koronakrisen. Jeg har likevel ikke klare holdepunkter for å si at det nå er mer krevende enn i en normalsituasjon. Den såkalte Kandidatundersøkelsen har kartlagt overgang fra utdanning til arbeid hvert år siden 1972, og resultatene for dem som er uteksaminert våren 2025, kommer i vår. Uansett er det ingen tvil om at utdanning lønner seg. Arbeidsledigheten er klart lavere for dem med utdanning enn for dem som ikke har utdanning. Den samme kandidatundersøkelsen viser også i en fersk studie at nesten ni av ti nyutdannede masterstudenter finner en relevant jobb innen seks måneder, men det er uheldig at unge som vil og kan jobbe, ikke får muligheten til det. Regjeringen har derfor en sterk satsing som er særskilt rettet mot ungdomsgruppen, og som først og fremst favner dem som står litt lengre unna arbeidslivet. Så er det viktig at nyutdannede orienterer seg bredt. Den første jobben er sjelden drømmejobben, men vi vet at det å komme i arbeid er et veldig viktig skritt på veien.

Jeg tror de aller fleste kommuner gjør det de kan for å sørge for at flyktninger som blir bosatt i kommunen, lærer seg språket raskt, blir integrert og kommer seg i jobb. Så vet vi at det er en krevende oppgave, og at folk kommer med ulik bakgrunn. Det er ofte et stort gap mellom den kompetansen arbeidslivet etterspør, og den kompetansen man kommer med til Norge. Noe jeg har foreslått i forbindelse med den nye integreringsstønaden, og som jeg er opptatt av, er at vi må se på om det er et godt nok samarbeid mellom kommune og stat. Lykkes vi med integrering, språkopplæring og norskopplæring? Kan vi stille tydeligere krav? Det jeg håper at vi oppnår med den nye integreringsstønaden, er at kommunene skal få mulighet til å bruke mer tid på å følge opp aktivitetsplikten og aktivitetsretting – tid som de i dag bruker på å avklare ytelser. Jeg tror vi kan gjøre mer, og som jeg har sagt tidligere: Vi må erkjenne at vi ikke har lyktes godt nok med integreringspolitikken i Norge når så mange står utenfor arbeidslivet. Det er derfor jeg mener det er nødvendig å ta grep nå.

Arbeiderpartiet har hele tiden vært opptatt av å ikke ta imot flere i dette landet enn vi klarer å integrere på en god måte, og å sørge for at vi har en integreringspolitikk som virker. Det er det som er målet – at folk lærer seg språket, og at folk kommer seg raskt i jobb. Vi justerer kursen når vi ser at det er nødvendig. Som jeg sa i stad: Kommunene har gjort en formidabel innsats etter at krigen i Ukraina brøt ut i 2022. De har tatt imot nesten 100 000. Det har fungert på en bra måte, men nå ser vi at presset er stort for enkelte kommuner, og vi ser også at en for lav andel av dem med innvandrerbakgrunn – spesielt flyktninger – er i jobb. Derfor er jeg opptatt av å ta grep. Jeg har også tatt grep, både med en ny integreringsstønad, med anmodningskriteriene, som er blitt skjerpet, og med arbeidet med å forebygge sekundærflytting. Da lokalpolitikere tok kontakt med meg, tok jeg umiddelbart kontakt tilbake og satte i gang et arbeid for å møte den bekymringen de løftet til meg.

Kommunene har gjort en enorm innsats for å bosette og integrere over 100 000 de siste fire årene. De aller fleste vi snakker om, kommer fra Ukraina. Jeg oppfatter, som jeg også sa i stad, at det er bred politisk enighet om at vi skal stille opp for Ukraina, også her hjemme. De siste årene viser at samarbeidet mellom stat og kommune fungerer godt, og at vi i fellesskap klarer å gi folk en trygg start i Norge. Regjeringens integreringspolitikk er at flyktninger skal bli bosatt styrt, spredt, raskt og treffsikkert. IMDi har klare føringer for bosetting gjennom anmodningskriteriene, som fastsettes årlig av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, etter forslag fra Nasjonalt utvalg. Utvalget er bredt sammensatt av medlemmer fra KS, kommunene, fylkeskommunene, Statsforvalteren og direktoratene som er involvert i arbeidet med bosetting av flyktninger. For å lykkes med integreringen må bosettingen være så treffsikker som mulig. Derfor har jeg skjerpet anmodningskriteriene: Flyktninger skal ha gode muligheter for å få kvalifisering eller arbeid, og det skal legges stor vekt på arbeidsmarkedet i regionen ved valg av kommune for bosetting. Jeg har også bedt om at det i større grad skal tas hensyn til kommuner som har levekårsutfordringer, som har høy innvandrerandel fra før, og som mottar høy grad av sekundærflytting. På bakgrunn av anmodningskriteriene og etter anbefalinger fra KS og fylkeskommunene er det IMDi som beslutter hvilke kommuner som blir anmodet om å bosette flyktninger. Fylkeskommunene har regional kunnskap og anbefaler antallet flyktninger som bør bosettes i de enkelte kommunene. Dette sikrer bred forankring og god faglig vurdering av hvilke kommuner som bør anmodes om å bosette flyktninger. Å bosette flyktninger er en frivillig oppgave for kommunene. Til syvende og sist er det kommunepolitikerne i den enkelte kommune som bestemmer hvor mange som skal bosettes. Lokale folkevalgte kjenner sin egen kommune best, og det er kommunen selv som velger hvor i kommunen flyktninger blir bosatt. Arbeid er det viktigste for selvforsørgelse og god og varig integrering. Derfor har Arbeiderparti-regjeringen tatt flere grep for at flere skal komme raskere i arbeid. Vi styrker arbeidsmarkedstiltakene, vi satser på Nav, og vi går sammen med næringslivet med mål om å inkludere flere unge i arbeid. I tillegg har vi sendt på høring et forslag til en ny integreringsstønad, med mål om at flere med fluktbakgrunn kommer i jobb. Jeg har også gitt IMDi i oppdrag å videreutvikle de verktøyene vi kan bruke i bosettingsarbeidet, for at det skal bli mer treffsikkert. Målet er at flere blir selvforsørget, og at de blir boende i den kommunen de blir bosatt i.

Jeg opplever – og vi vet – at det er bred støtte her i Stortinget til å ta imot folk på flukt fra krig i Europa. Det er primært ukrainere som skal komme også i 2026. Anmodningen er 13 000, og anslagene viser at det kanskje kan bli flere. Vi vet at når vi nå går inn i det femte året med krig, er presset på både sosiale tjenester, boliger og kommunebudsjett stort, for de har gjort en formidabel innsats med å bosette. Vi har styrket kommunebudsjettene, både i fjor og i inneværende år. Det skal vi fortsette med. Så er det, som jeg sa i stad, frivillig for kommunene. Vi har tatt ganske mange grep for å få til mer målrettet og spredt bosetting. Det betyr at færre kan flytte til Sarpsborg og byer som nå opplever opphoping av levekårsutfordringer. Jeg håper at når vi får tilbakemelding fra kommunene, får vi også en mer målrettet og spredt bosetting, noe som er hensiktsmessig for å løse utfordringene vi ser nå.

Jeg har hatt møter med Sarpsborg og pratet med dem en god del om det, og jeg skjønner veldig godt at det er krevende for en kommune når det blir et så stort press på kommunebudsjett, sosiale tjenester og boliger. Det er også derfor vi nå har skjerpet anmodningskriteriene slik at det skal tas hensyn til ved bosetting. Det er frivillig for kommunene å bosette. De må vurdere hva som er bærekraftig for dem for å få til god integrering. Så er det slik jeg sa i stad, at før fem års botid kan kommuner avslå søknader om sosialstønad og henvise tilbake til den første bosettingskommunen. Jeg er opptatt av at vi skal ta grep når det gjelder både å forebygge og å hindre uønsket sekundærbosetting. Den 1. april får jeg den juridiske vurderingen. Det er en ganske stor inngripen å skulle nekte folk å flytte fra en kommune til en annen. Derfor er jeg opptatt av at det vi gjør, er innenfor både folkeretten og norske lover.

De fleste flyktninger blir boende i den kommunen de først blir bosatt i. Rundt 80 pst. bor fortsatt i samme kommune etter fem år. Mange av dem som flytter, gjør det på grunn av arbeid eller utdanning. Dagens regelverk skal bidra til at flyktninger som ikke forsørger seg selv, blir boende i bosettingskommunen. Ved bosetting mottar kommunen et integreringstilskudd over fem år og tilskuddet følger flyktningen ved flytting. Tilflyttingskommunen kan i denne perioden avslå søknader om økonomisk stønad med henvisning til bosettingskommunen dersom flyttingen ikke er avtalt. Vi har tydeliggjort dette for kommunene. Ifølge en Fafo-rapport fra 2025 ser vi at kommunene som hovedregel avslår forespørsler om avtalt sekundærflytting. For å redusere uønsket sekundærflytting, må bosettingen være mest mulig treffsikker fra starten av. Vi har derfor skjerpet anmodningskriteriene og gitt klare føringer for at muligheter for arbeid og utdanning, levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og sekundærflytting skal tas hensyn til i bosettingen. Bosettingsarbeidet skjer i tett samarbeid med kommunesektoren, bl.a. gjennom samarbeidsavtalen mellom staten og KS, som skal bidra til forutsigbarhet i planlegging for kommunene. I tillegg har jeg gitt IMDi i oppdrag å videreutvikle verktøyene vi har, for mest mulig data og informasjon for å styrke koblingen mellom flyktninger, kommuner og arbeidsmarkedsregioner. Dette skal bidra til å få en raskere overgang til arbeid og motvirke senere flytting. Jeg har også satt i gang en utredning av det juridiske handlingsrommet for å begrense flytting blant flyktninger. Der skal vi se på om det er adgang til å stille vilkår om selvforsørgelse for å flytte til en annen kommune etter fem år. Vi skal også se på om det er adgang til å nekte flyktninger å flytte til utvalgte kommuner eller områder, for å forhindre opphopning av levekårsutfordringer. Etter vi får den rapporten, vil regjeringen vurdere hva som er mulig, og hva som er klokt. Det vi gjør, skal være i tråd med nasjonale og folkerettslige forpliktelser. La meg understreke: Et hovedmål for Arbeiderparti-regjeringen er at folk som kommer hit, skal kunne forsørge seg selv og familien, og at de som kan jobbe, jobber. Det gir trygghet i hverdagen for den enkelte, men ikke minst er det bra for oss som fellesskap.

Regjeringen vurderer ikke å gjøre endringer i regelverket nå. Vi er opptatt av å se på hvilke konsekvenser og virkninger endringene i regelverket har hatt. Det har også virket i en tid der det har vært lavkonjunktur og nedbemanning av andre årsaker enn endringer i regelverket. Så fortsetter vi med forskning for å finne ut hvordan regelverket virker. Vi har nå i løpet av 2026 i gang et arbeid med dette. Det er ikke ferdig ennå, men vi følger veldig nøye med på hvordan regelverket virker, og hvordan situasjonen er, ikke minst i bygg- og anleggsbransjen over hele landet. Vi mener at vi har en god balanse, og at det ikke er nødvendig å innføre forbud i andre deler av landet nå.

Jeg er helt enig med representanten i viktigheten av at unge kommer seg inn i arbeidslivet, at de får sommerjobber, får deltidsjobber, og kan jobbe ved siden av studier. Det vi ser nå, er at det er mange som vil inn, og samtidig med at ledigheten har økt blant de unge, har også sysselsettingsandelen økt. Det er positivt at flere vil inn. Da må vi legge bedre til rette for at flere får muligheten til å jobbe. Det er altså store muligheter for å jobbe i dag – i deltidsstillinger, i vikariater – å ha en jobb ved siden av studier, men jeg er opptatt av at det første møtet med arbeidslivet skal være godt, og det skal være trygt. Det er ikke mindre viktig når man er ansatt i et direkte forhold til en arbeidsgiver, å ha trygge omgivelser rundt seg når en har sitt første møte med arbeidslivet, som det er senere i arbeidslivet. Jeg mener at det regelverket vi har i dag, er en god balanse mellom den fleksibiliteten en trenger for å få sommerjobber, deltidsjobber og vikariater, og samtidig sørge for tryggheten, ikke minst for unge arbeidstakere.

Det er litt ulike tall, men de tallene jeg har fra SSB, viser at det er 7 800 færre ansatte i bemanningsbyråer i tredje kvartal 2025 sammenlignet med tredje kvartal 2022, og som jeg sa i stad, begynte en del av nedgangen før innføringen av de nye innleiereglene i april 2023. Hvor mye som skyldes regelverket, og hvor mye som skyldes konjunkturnedgang, spesielt for byggenæringen, er litt vanskelig å anslå, men det er altså slik at 50 000 fortsatt er sysselsatt i bemanningsbyråer. Det har vært stabilt de siste årene, og det er også en rapport fra NHO Service og Handel som konkluderer med at virksomheter som tidligere brukte mye innleie, i all hovedsak har funnet løsninger for å dekke sine behov. Det er også litt tidlig å si hvor mye som er regelverk, og hvor mye som er konjunkturnedgang, blant en del av dem som da ikke er i jobb nå.

Jeg synes det er veldig grove beskyldninger som kommer fra talerstolen her, fra representanten til Fremskrittspartiet. Det å være medlem i en fagforening er frivillig. Alt annet er brudd med norsk lov. De påstandene du kommer med, får du stå til ansvar for selv, men det er altså slik at fagforeninger jobber for sine medlemmer, for at de skal ha et trygt og organisert arbeidsliv. I likhet med andre typer lovbrudd i norsk arbeidsliv, bl.a. på innleie, bemanningsforetak og annet som vi har sett, som har vært uholdbare forhold i arbeidslivet, er altså også tvangsinnmelding i fagforening helt uakseptabelt. Og det er altså ikke noe denne regjeringen har oppfordret til, og det er ingenting i de lovendringene vi har gjort, som oppfordrer til lovbrudd.

Arbeidstakere og ansatte skal ikke tvinges inn i fagforeninger mot sin vilje. Det er helt uakseptabelt, og det er ikke Arbeiderpartiets politikk. Det som er Arbeiderpartiets politikk, derimot, er at fagbevegelsen spiller en helt sentral rolle i norsk arbeidsliv gjennom å sikre arbeidstakere gode lønns- og arbeidsvilkår, bidra til et trygt og organisert arbeidsliv og gi medlemmer støtte og bistand når de trenger det. Jeg mener det er positivt at mange arbeidstakere velger å være medlemmer i fagforeninger. Men det er også – og der deler vi syn – helt grunnleggende at medlemskap i en fagforening skal være frivillig. Jeg oppfordrer folk til å være medlemmer, men det er ikke slik at ansatte skal tvinges inn i fagforeninger. Det er i strid med norsk lov.

Som jeg sa fra talerstolen i stad, mener jeg at regelendringene på innleieområdet virker etter hensikten. Hensikten var at flere arbeidstakere skal ansettes fast og direkte i topartsforhold. Hvis vi går tilbake til 2022, var det 100 bygningsarbeidere i Oslo-området som gikk fra jobb i bemanningsbyrå til midlertidig ansettelse i byggebedrifter. I 2023 økte det til 350 personer. I 2022 var det samtidig 800 bygningsarbeidere som gikk fra jobb i bemanningsbyrå til fast ansettelse. I 2023 økte det til 1 500 personer. SSBs tall viser at det er 7 800 færre ansatte i bemanningsbyråer i tredje kvartal 2025, sammenlignet med tredje kvartal 2022. Vi vet også at den nedgangen som representanten fra Fremskrittspartiet viste til, har stor sammenheng med lavkonjunktur, der en del innleide ikke fikk jobb rett og slett fordi det var lav aktivitet i byggebransjen.

Hovedregelen om fast og direkte ansettelse i topartsforhold spiller en helt sentral rolle i det norske arbeidslivet. Det gir trygge, gode og forutsigbare arbeidsforhold for arbeidstakere, og det legger grunnlag for et organisert arbeidsliv, med tariffavtaler, medvirkning og samarbeid. Det skal vi verne godt om. Høy bruk av innleie utfordrer helt sentrale elementer i norsk arbeidsliv, og det er ingen god langsiktig løsning, heller ikke for virksomhetene. I praksis er arbeidstakere ofte sårbare og har en utrygg situasjon, selv om de er fast ansatt i et vikarbyrå. Deltidskontrakter er fortsatt utbredt, og mange jobber på kortvarige oppdrag. Etter mitt syn var innstrammingene i 2023 nødvendige. Det var nødvendig å endre kurs for å snu en utvikling som gikk i feil retning. Regelverket vi har i dag, har også fleksibilitet. Det er fortsatt mulig å leie inn arbeidskraft fra bemanningsforetak i Norge. Det gjelder når det er behov for vikar når andre arbeidstakere er fraværende, og på visse vilkår gjennom avtale. Det er også gode muligheter for leie mellom produksjonsbedrifter. Virksomhetene kan dessuten ivareta fleksibilitetsbehov gjennom direkte midlertidige ansettelser. Jeg mener at regelverket vi har i dag, har en god balanse mellom å ivareta både trygghet og nødvendig fleksibilitet. Regjeringen mener at regelendringene på innleieområdet virker etter hensikten. Vi ser at flere arbeidstakere ansettes fast og direkte i et topartsforhold. Statistikken tyder på at flere arbeidstakere som tidligere var ansatt i bemanningsforetak, har fått jobb i bedrifter i de næringene de var utleid til. Dette gjelder særlig innenfor byggenæringen, hvor bruken av innleie tidligere var veldig høy. Statistikken viser at flesteparten av disse har fått jobb i fulltidsstillinger.

Jeg kan godt gjenta for representanten helt konkrete og målrettede tiltak regjeringen har satt i gang, og som jeg tror jeg har gjentatt ganske mange ganger i salen her nå. Det er altså en rekke tiltak, bl.a. en stor omlegging av integreringsstønaden, som jeg mener vil gi mye bedre insentiver for å lykkes i det vi ikke har lykkes godt nok med. Det er i utgangspunktet ikke et problem for Arbeiderpartiet – i motsetning til for Fremskrittspartiet – at folk kommer hit til landet, men vi er opptatt av at de skal kunne forsørge seg selv, være godt integrert og lære seg norsk. Det har vi lagt fram helt konkrete tiltak for å lykkes bedre med. Representanten nevner Oslo som eksempel. Vi har skjerpet anmodningskriteriene. Det er Oslo kommune som selv bestemmer hvor mange de vil ta imot og bosette, og hvor i Oslo de skal bosettes. Vi skal fortsette arbeidet sammen med kommunene for å se på hvordan vi kan sørge for at vi både lykkes bedre med integreringspolitikken og bosetter i områder som ikke har store levekårsutfordringer.

Norge har forpliktet seg til å ta imot folk som søker om beskyttelse i landet. Alle som får innvilget oppholdstillatelse, må bo i en kommune. Jeg tror nok at bosettingsstopp vil føre til at flere flyktninger blir boende i mottak over lengre tid, særlig i en periode nå når vi trenger at mange bosettes. Det er kommunene selv som beslutter hvordan de ønsker å svare på anmodningen fra IMDi. Det er frivillig for kommunene å bosette. Det er også kommunene selv som avgjør hvor i kommunen de ønsker å bosette. Jeg har tro på at det er de lokalt folkevalgte som kjenner sin kommune best, og som kan vurdere hva som er riktig nivå for sin kommune, og også hvor flyktninger skal bosettes. Derfor oppfordrer også regjeringen kommunene til å unngå at nyankomne flyktninger bosettes i bl.a. levekårsutsatte områder. Vi gjennomfører en rekke tiltak for å sørge for at vi lykkes bedre med integreringen. Jeg er litt opptatt av at vi klarer å gjøre begge deler samtidig: peke på det som er utfordrende, men også gi flyktninger muligheten til å lykkes i Norge.

Prinsippet om styrt, spredt, rask og treffsikker bosetting ligger til grunn for regjeringens integreringspolitikk. Styrt bosetting innebærer at flyktninger ikke selv kan velge hvor de skal bo den første tiden. Spredt bosetting vil si at flyktninger skal bosettes over hele landet og i kommuner av ulik størrelse. Rask bosetting betyr at flyktninger bosettes så raskt som mulig etter innvilget oppholdstillatelse. Treffsikker bosetting innebærer bosetting i kommuner der det også er tilbud om kvalifisering, utdanning, arbeid og andre tjenester. Regjeringen vil unngå at flyktninger blir bosatt i områder med store levekårsutfordringer og en høy andel innbyggere med innvandrerbakgrunn. Det følger vi bl.a. opp gjennom anmodningskriteriene for bosetting, som er skjerpet for inneværende år 2026. Det skal tas hensyn til høy innvandrerandel og sekundærflytting. Det er kommunene som beslutter hvordan de ønsker å svare på anmodningen, og det er kommunene som avgjør hvor i kommunen flyktninger blir bosatt. De siste fire årene er det bosatt over 100 000 flyktninger fra Ukraina og andre land i nær alle landets kommuner. En absolutt bosettingsstopp for kommuner med høy andel innvandrere vil i tider der mange skal bosettes, føre til at flere blir boende i mottak i lang tid, og det vil ta lengre tid før flyktninger blir selvforsørget. Det jobbes med flere tiltak for mer treffsikker bosetting og med å begrense uønsket sekundærflytting. Der er vi i gang med et arbeid jeg har redegjort for litt tidligere, som representanten sikkert hørte, og så må vi vurdere hva som er mulig, og hva som er klokt. Det vi gjør, må også være i tråd med nasjonale og folkerettslige forpliktelser. En bærekraftig og målrettet bosetting må sees i sammenheng med innvandringspolitikken, boligpolitikken og arbeids- og velferdspolitikken. Målrettet bosetting må også være basert på god kunnskap om flyktninger, kommuner og arbeidsmarkedet i de enkelte deler av landet vårt.

Norge skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere på en god måte. Nå ser vi at vi på mange områder ikke har lyktes godt nok med integreringen, ikke minst fordi såpass mange med innvandrerbakgrunn og flyktninger står utenfor arbeidslivet. Det vi har gjort de siste årene, og som kommunene har gjort en formidabel jobb med, er å bosette ukrainere som har kommet hit fra krig i Europa. Det har vært helt nødvendig og riktig. Likevel melder ganske mange kommuner nå om at det er utfordrende å bosette for inneværende år, nettopp på grunn av press på kommunale tjenester og boliger. Det jeg er enig med representanten i, er at vi må se innvandringen i sammenheng med integreringen, for vi skal ha kontroll over grensene, og vi skal ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere på en god måte.

De første fem årene får man et introduksjonsløp når man blir bosatt i en kommune, man får språkopplæring, man får arbeidsrettet oppfølging, og man får et tilskudd som – som representanten helt riktig sier – følger den kommunen. Da er det slik at dersom man blir flyttet til en annen kommune, kan også kommunen si nei til at man får den støtten. Det tror jeg er en åpenbar årsak til at man blir værende i den kommunen. Mange vil oppriktig også bli der, lære seg språket og bli en del av lokalsamfunnet, men de aller fleste flyktninger i Norge er avhengige av å få et introduksjonstilskudd for å kunne delta på norskopplæring og følge et løp som gir best mulig integrering.

Regjeringen baserer politikken sin på et bredt kunnskapsgrunnlag. Ifølge OECD har Norge det mest omfattende analysegrunnlaget om bosetting, sekundærflytting og integrering av flyktninger blant OECD-landene. Statistisk sentralbyrå utarbeider flere monitorer på oppdrag for Arbeids- og inkluderingsdepartementet, bl.a. en monitor som beskriver og analyserer sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn. Her ser SSB på ulike indikatorer og kjennetegn ved flyktninger, fylker og kommuner, og analysene ser bl.a. på omfang av flytting og integreringsutfall. Enkelte monitorer gjør også dypdykk og ser på forskjeller i økonomiske levekår for flyktninger før og etter flytting. Årets monitor skal bl.a. se nærmere på tilknytning til arbeidsmarkedet og bruk av ulike velferdsytelser. I tillegg har vi en rekke analyser fra andre forskningsmiljøer om flyttemønstre, kommuner og integreringsutfall blant flyktninger. Den siste dypdykkstudien om årsaker til og konsekvenser av sekundærflytting blant flyktninger ble publisert av Fafo i 2025. Jeg kan ikke i løpet av min tilmålte tid nå konkret gjøre rede for alle de ulike indikatorene og evalueringene som regjeringen bruker for å måle effektene av dagens politikk og utvikle nye målrettede tiltak. Statistikk, analyser og evalueringer er også tilgjengelig på IMDis hjemmesider, der det ligger mye kunnskap om årsakssammenhenger og statistikk fra de ulike kommunene. Det jeg kan forsikre om, er at regjeringen tar tak i integreringsutfordringene med tiltak som er basert på kunnskap, og det er viktig for å treffe så godt som mulig. Det arbeides kontinuerlig med å utvikle mål og indikatorer for å fange opp trender og konsekvenser for kommunene, staten og flyktningene selv. Arbeidet med en monitor om segregering for utsatte områder skal gi oss bedre kunnskap om hvilke tiltak som skal iverksettes for å motvirke negativ utvikling med mer segregering, marginalisering og utenforskap. Som nevnt ved en rekke anledninger i denne salen jobber regjeringen aktivt med å utvikle målrettede tiltak for å begrense uønsket sekundærflytting og bistå kommuner som opplever høy tilflytting. I områder med sammensatte levekårsutfordringer samarbeider vi også godt med kommunene gjennom områdesatsinger.

Jeg skal være forsiktig med å vurdere forslag uten at representanten er helt presis på hvilke forslag han viser til. Jeg har lyst til å gjenta at regjeringen ikke sitter rolig og ser på utviklingen og vurderer situasjonen nøye. Vi har lagt fram et forslag med en ny integreringsstønad som er en stor omlegging. Vi kommer med forslag til en integreringserklæring som stiller tydelige forventninger til dem som kommer hit til landet. Vi har satt i gang et arbeid for å forebygge sekundærbosetting, og vi har også skjerpet anmodningskriteriene for kommunene som nå skal ta imot og bosette flere. Jeg mener det er mange tiltak som er i gang. Så må vi kombinere det med å gi folk muligheten til å lykkes i landet vårt: at vi har god nok språkopplæring, at vi senker terskelen i arbeidslivet for at man kan komme inn om man ikke har sterk tilknytning til norsk arbeidsliv og kanskje en cv som er akkurat slik arbeidsgivere trenger. Vi må gjøre mange ting i hop for at vi skal lykkes bedre med integreringen enn det vi har gjort til nå.

Vi vil stemme for forslag vi er for, og som jeg har sagt, deler jeg den bekymringen Fremskrittspartiet har løftet i flere runder om sekundærbosetting. Vi vil avvente den utredningen vi har, og den rapporten vi får, for å se at de tiltakene vi da eventuelt fremmer eller stemmer for, er i tråd med både internasjonale og norske lover som vi er forpliktet til å følge. Så har vi på gang et arbeid med en integreringserklæring, som vi mener er ett tiltak som skal virke sammen med de andre for å sørge for at vi får folk raskere i jobb. Jeg har tro på at den nye integreringsstønaden kommer til å virke positivt på det aller, aller viktigste, som er å få folk i jobb og til å bli selvforsørget. Forslag fra Fremskrittspartiet som vi er enige med Fremskrittspartiet om, er jeg selvfølgelig positiv til.

Formålet med forslaget til ny integreringsstønad som vi har sendt på høring, er å styrke arbeidslinja, slik at det skal lønne seg å jobbe også for dem som kommer hit til landet. Sammen med bl.a. regjeringens styrking av introduksjonsprogrammet – både med tanke på arbeidsretting og utdanning, og satsingen vår på tiltak som kan gi støtte til arbeidsgivere, som lønnstilskudd og mentortilskudd – mener jeg at det forslaget bidrar til at flere kommer raskere i arbeid. Etter sju år bor fortsatt to av tre flyktninger i kommunen de ble bosatt i. De som flytter, er hovedsakelig unge menn som bor alene, og som flytter for å studere, arbeide eller bo nærmere familie, venner eller en kjæreste. Samtidig opplever enkelte kommuner at noen flytter til kommunen uten å være selvforsørget. Det tar vi på stort alvor. Den nye integreringsstønaden skal bidra til at flere flyktninger kommer i jobb. Den skal bidra til at flere blir boende i bosettingskommunen og nettopp redusere sekundærflytting. I forslaget regjeringen nå har sendt på høring, foreslår vi å videreføre dagens regler, der flyktninger skal bli boende i bosettingskommunen de fem første årene når kommunen mottar integreringstilskudd. Dersom en flyktning flytter til en annen kommune i denne perioden, kan tilflytningskommunen avslå søknad om integreringsstønad, med mindre det er åpenbart urimelig. Det forslaget alene vil på ingen måte løse utfordringen med sekundærflytting. Vi ser på andre tiltak for å hindre uønsket sekundærflytting, bl.a. den juridiske vurderingen jeg redegjorde for for litt siden – om vi kan stille vilkår om at flyktninger må være selvforsørget for å kunne flytte til en annen kommune etter fem år, og om vi også kan se på om det er adgang til å nekte flyktninger å flytte til utvalgte kommuner eller områder for å forhindre opphopning av levekårsutfordringer. Det er flere tiltak jeg mener i sum skal virke på en slik måte at folk blir raskere integrert, lærer seg språket og kommer seg i jobb. Det å ha sterk tilknytning til et lokalsamfunn gjennom deltakelse i både organisasjonsliv, fellesskap og jobb vil også bidra til at færre flytter fra sin opprinnelige bosettingskommune. Det er målet, og så må vi se på ulike virkemidler for å klare å løse den utfordringen.

Som representanten vet, har jeg både sagt at jeg deler den bekymringen, og jeg har satt i gang et arbeid. Den rapporten jeg har bedt om nå, skal jeg ha 1. april. Det er ikke så veldig lenge til. Jeg er opptatt av at vi iverksetter nødvendige og riktige tiltak så raskt som mulig. Det er et ganske drastisk tiltak å si at folk ikke får lov å flytte mellom kommuner i Norge etter de fem første årene. Derfor er jeg opptatt av at vi utreder det på en skikkelig måte. Jeg har bedt om en ganske rask utredning fordi jeg deler representantens bekymring. Jeg er opptatt av at vi faktisk gjør noe, både for å forebygge og for å hindre de utfordringene vi ser.

Jeg er opptatt av at dersom vi skal legge den typen begrensninger på muligheten til å flytte innad i Norge for dem som bor her, må det være innenfor menneskerettsloven og likestillings- og diskrimineringsloven. Det er derfor jeg har bedt om juridisk bistand fra professor Emberland for å se på det juridiske handlingsrommet – om det er noe her som er i strid med lovverket og det folkerettslige, eller om det er et handlingsrom for å gjøre de grepene som kan være nødvendige for å forebygge og hindre sekundærflytting. Det er nettopp derfor jeg har bedt om de juridiske rådene, for å få kunnskap om hva som er vårt handlingsrom for eventuelt å gjøre det som også representanten spør om.

Jeg vil starte med å minne om at de fleste flyktninger ikke selv velger hvor de skal bo den første tiden i Norge. Det er slik at to av tre flyktninger bor i bosettingskommunen sin etter syv år. Blant dem som flytter, har 41 pst. høyere inntekt og 35 pst. uendret inntekt ett år etter flytting. Det er positivt. Samtidig har 24 pst. lavere inntekt etter flytting. Det er også noen som flytter til levekårsutsatte områder. Enkelte kommuner opplever utfordringer med stor tilflytting av flyktninger som ikke er selvforsørget, og som har store hjelpebehov. Det bekymrer meg. Regjeringen jobber langs flere spor for å redusere uønsket sekundærflytting. Dersom en flyktning flytter til en annen kommune de første fem årene, har en ikke rett på introduksjonsstønad. Tilflyttingskommunen kan avslå søknad om sosialtjenester de første fem årene, med mindre det er åpenbart urimelig. Vi har tydeliggjort dette for kommunene og vil sørge for bedre informasjon til flyktninger om konsekvenser ved flytting. For å redusere uønsket sekundærflytting må bosettingen være treffsikker fra starten av. Derfor har vi, som jeg har sagt tidligere, skjerpet anmodningskriteriene og gitt klarere føringer for muligheten for arbeid og utdanning. Levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og sekundærflytting skal også tas hensyn til i anmodningen. Vi har også gitt IMDi i oppdrag å videreutvikle flere verktøy som kan styrke koblingen mellom flyktninger, kommuner og arbeidsmarkedsregioner. Jeg har satt i gang en utredning av det juridiske handlingsrommet for å begrense flytting blant flyktninger. Utredningen skal se på om det er adgang til å stille vilkår, som representanten sier, om at flyktninger må være selvforsørget for å flytte til en annen kommune etter fem år. Utredningen skal også se på om det er adgang til å nekte flyktninger å flytte til utvalgte kommuner eller områder, for å forhindre opphopning av levekårsutfordringer. Regjeringen vil vurdere hva som er mulig, og hva som er klokt. Jeg er opptatt av at det vi gjør, skal være i tråd med nasjonale og folkerettslige forpliktelser.

Det er veldig mye en kan gjøre på den enkelte arbeidsplass for å forebygge sykefravær, men også for å styrke tilknytningen til arbeidsplassen i et sykefraværsløp, med mål om å komme raskere tilbake til jobb. En del av det representanten nå etterspør og peker på, ligger i forslaget til aktivitets-, medvirknings- og tilretteleggingsplikten. Nav skal bli koblet raskere på, slik at en kommer raskere i gang med oppfølgingen og med å se på alternative oppgaver som et alternativ til sykemelding. Som sagt ser vi på takstsystemet og på hvordan fastlegen kan få flere verktøy og sterkere insentiver. Det er ikke noe vi er ferdig med ennå, men vi er i gang med det, ikke minst som en del av arbeidet med IA-avtalen, der fastlegens rolle er en viktig del. Det vil vi komme tilbake til.

Vi følger opp det arbeidet, både i samarbeidet mellom helse- og omsorgsministeren og meg og i arbeidet med IA-avtalen, der vi nå bruker dette året til å ferdigstille innhentingen av kunnskap og diskutere tiltak for å redusere sykefraværet sammen med partene i arbeidslivet. Noe av det vi ser på, er takstsystemet – hvordan vi kan gi fastlegene sterkere insentiver for å bruke tid på å se på alternativer til sykemelding, raskere oppfølging av den enkelte, og ikke minst, i forslaget vårt om å forsterke aktivitets-, medvirknings- og tilretteleggingsplikten, hvordan arbeidsgiver og Nav kan bli koblet raskere på i arbeidet med oppfølging. Jeg tror vi kan gjøre ganske mye for å sørge for at en kan bruke gradert sykemelding i større grad, og at legene får flere verktøy for å gi pasienten/arbeidstakeren et oppfølgingsløp som er et alternativ til hundre prosent sykemelding.

Sykmeldingsarbeidet er en viktig del av fastlegenes portvokterrolle. Fastlegene har behov for gode verktøy i arbeidet med å vurdere behovet for sykmelding. De har en kombinert rolle, som kan være krevende for fastlegen, både som behandler og som sakkyndig for Nav. Riksrevisjonen påpeker i en ny rapport at rammene til fastlegene gjør det krevende å ivareta rollen som portvokter. Det ser jeg med alvor på. Fastlegene sitter i en nøkkelposisjon ved oppstart og videreføring av sykmeldingsløpet. Vi må se på hvordan vi i større grad kan støtte fastlegene i dette arbeidet. Flere må i arbeid. Vi trenger alle i jobb. Det gjelder også dem som i kortere eller lengre perioder ikke har mulighet til å jobbe 100 pst. Sykefraværet i Norge er for høyt. Det er klart høyere enn før pandemien, og det er også høyere enn i landene rundt oss. Om lag 632 000 personer står utenfor arbeid. Mange av disse går veien via sykmelding. Det er et løp vi må gjøre det vi kan for å forsøke å bryte. Vi vet at det for mange er bra å være i jobb, og det er også bra for helsen vår – med bevegelse, med mening og med fellesskap. Det må bli lettere å jobbe med den helsen vi har. Noen kan jobbe litt. Andre kan kanskje gjøre nye oppgaver, og noen kan jobbe med andre ting enn det de gjør i dag. Regjeringens mål er at færre skal bli sykmeldt, og at flere skal komme raskere og mer varig tilbake i jobb. Regjeringen har som en del av vår plan for Norge sagt at vi skal forsterke innsatsen for å redusere sykefraværet og samle kreftene i arbeid og helse, og jobbe tettere og se det i en større sammenheng. Det er et arbeid som jeg er i gang med sammen med helse- og omsorgsministeren. Vi vil se på grep som kan styrke fastlegenes rolle, og legge til rette for tidlig og tilrettelagt oppfølging på arbeidsplassen. Vi har nå sendt ut et forslag på høring om aktivitets- og medvirkningsplikt for arbeidstaker og om tilretteleggingsplikten for arbeidsgiver. Vi skal jobbe for at fastlegene skriver færre, kortere og flere graderte sykmeldinger. Alternativer til sykmelding må bli tydeligere. Vi vil også vurdere endringer i takstsystemet og en tydeligere normering av sykmeldingspraksisen. Dette er et arbeid som er viktig for regjeringen i tiden som kommer.

En av de tingene vi har gjort nå, er å lage tydeligere anmodningskriterier for kommunene når de skal bestemme seg for hvor stort antall de kan ta imot og bosette. Det handler bl.a. om at vi unngår å bosette flyktninger i områder som allerede har opphopning av levekårsutfordringer – og flere kommuner har meldt tilbake at de må vurdere hvor mange de er i stand til å integrere på en god måte – og at vi skal vurdere arbeidsmarkedet i den enkelte kommune og muligheten for flyktninger til å komme seg i jobb. De mer målrettede anmodningskriteriene, med spredt bosetning og målretting bort fra områder med levekårsutfordringer, mener jeg er et viktig bidrag. Så må kommunene ta ansvar sammen med myndighetene, og ikke minst sammen med den enkelte selv, som må lære seg språk raskere og komme seg ut i jobb. Da tror jeg også den sterkere tilknytningen man får til den kommunen man i utgangspunktet blir bosatt i, kan være med på å forebygge uønsket sekundærflytting.

Ja, den kunnskapen vi får, skal brukes til å utvikle politikk som møter de utfordringene vi ser med bl.a. opphopning av levekårsutfordringer og det faktum at flere med innvandrerbakgrunn enn resten av befolkningen står utenfor arbeidslivet. Den omleggingen av integreringsstønaden som vi har foreslått, er også et kraftfullt tiltak for å møte nettopp de utfordringene og sørge for at flere integreres raskere, lærer språket, kommer seg i jobb og er i stand til å forsørge seg selv. Mye av de levekårsutfordringene vi ser med unger som vokser opp i lavinntekt og ikke har sterk nok tilknytning til fellesskapene rundt omkring i lokalsamfunnene våre, mener jeg kan motvirkes gjennom å ha en forsterket integreringspolitikk de første årene. Vi vil vurdere ulike tiltak når vi får kunnskap på bordet, der vi ser på hvordan enkelte områder kanskje utvikler seg negativt, og på segregering i det som handler om yrkesdeltakelse, om hvorvidt unge deltar i lokalsamfunnet, om demokratisk deltakelse – osv.

Vi har ikke lykkes godt nok med integreringen når vi ser at for mange innvandrere ikke kommer i jobb, lever i lavinntekt og bor i områder med sammensatte levekårsutfordringer. Disse utfordringene tar regjeringen på alvor, og vi vil møte dem med tiltak basert på kunnskap, ikke på antakelser. Derfor får vi jevnlig statistikk fra SSB og årlige rapporter fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, altså IMDi, om hvordan det går med integreringen, altså en monitor for integrering. Nå skal IMDi i gang med å lage en monitor som skal måle segregering og levekår i utsatte områder. Det den monitoren skal bidra med, er tidlig å identifisere områder med utviklingstrekk som går i retning av mer segregering, marginalisering og utenforskap. På den måten får vi som myndigheter et bedre grunnlag for å tilpasse innsatsen med mer treffsikre og forebyggende tiltak på et tidlig nok tidspunkt, og der det trengs mest. Regjeringen har styrket arbeidet med områdesatsinger, og i statsbudsjettet for inneværende år ligger det nå inne totalt ca. 276 mill. kr til områdesatsinger i levekårsutsatte områder, som er et tiltak for å bedre bo- og nærmiljøene og tjenestetilbudet i byer og bydeler som trenger det mest. Enkelte kommuner opplever utfordringer med stor tilflytting av flyktninger som opprinnelig har vært bosatt i en annen kommune. Mange som har behov for sosialtjenester og ytelser, flytter også til levekårsutsatte områder. Det kan bidra til å forsterke utfordringene lokalt. Jeg tar de utfordringene og de tilbakemeldingene kommunene gir, på stort alvor, og vi ser på ulike tiltak. Jeg har bl.a. bestilt en utredning som skal vurdere det juridiske handlingsrommet for å begrense flytting blant flyktninger. Regjeringen fører en helhetlig integreringspolitikk som bygger på at innvandrere skal ha plikter og muligheter til å delta i arbeids- og samfunnsliv, uavhengig av hvor de bor i landet.

Kampen-drapet viser at det ikke alltid er trygt å gå på jobb. Jeg er helt enig med representanten. Det er en forferdelig trist hendelse som må føre til forsterket innsats fra flere, både myndigheter, arbeidsgivere og oppdragsgivere. Jeg mener at når lovverket er såpass tydelig som det er – hvis en ikke kan sikre et forsvarlig arbeidsmiljø og gjøre en grundig risikovurdering, skal altså alenearbeid være ulovlig – må vi gjøre mer for etterlevelsen. Det er ikke først og fremst lovverket jeg mener vi må gjøre noe med, men vi må forsterke innsatsen for å sørge for at regelverket blir etterlevd. Der skal jeg ta ansvar, partene må ta ansvar, og ikke minst må arbeidsgiverne ta ansvar. Der tror jeg tilsynsarbeidet som Arbeidstilsynet nå er i gang med rettet mot risikobransjer og private barnevernsinstitusjoner, samt veiledning og oppfølging av det arbeidet, er viktige tiltak.

Jeg vil gjenta det jeg sa: Det skal være trygt å gå på jobb i Norge, og vi må gjøre det vi kan for å ha et lovverk som sikrer at det blir gjort nødvendige vurderinger rundt trusler, vold og risiko. Det arbeidet Arbeidstilsynet skal gjøre nå, er viktig for både å avdekke og følge opp manglende oppfølging av regelverket. Som jeg sa i stad, mener jeg at vi må forsterke innsatsen blant både arbeidsgivere, oppdragsgivere, myndigheter og parter når vi får tragiske utfall som det vi så i fjor høst. Det er 5 pst. som oppgir at de har vært utsatt for jobbrelatert vold, men jeg mener at vi har et regelverk som er bra slik det er i dag. Vi må selvfølgelig alltid se på om vi kan forsterke det, men jeg mener at en felles innsats med arbeidstilsyn, arbeidsgivere og myndigheter for å forsterke fokuset på det og sørge for at loven blir fulgt, kanskje er det viktigste tiltaket nå.

Det skal være trygt å gå på jobb i Norge, og det er aldri akseptabelt at ansatte utsettes for vold på jobben. Arbeidsmiljøloven slår fast at arbeidstaker så langt det er mulig skal beskyttes mot vold på arbeidsplassen. Vi har også egne forskrifter om vold og trusler som beskriver hvordan arbeidsgiver skal ivareta sitt ansvar. Sentralt i den forbindelse er arbeidsgivers plikt til – i samråd med de ansatte – å vurdere risikoen arbeidstakere har for å bli utsatt for vold, og å gjennomføre nødvendige tiltak. Individuelle forhold, som arbeidstakers minoritetsbakgrunn, skal inngå i risikovurderingen når det er relevant. Det framgår uttrykkelig av reglene at risiko knyttet til alenearbeid skal vurderes særskilt. Som det er sagt helt tydelig i lovforarbeidene til arbeidsmiljøloven: Dersom arbeidstakeren ikke kan sikres et forsvarlig arbeidsmiljø på annen måte enn ved økt bemanning, er alenearbeid ulovlig. Det er min klare oppfatning at dersom virksomhetene får gjort de nødvendige risikovurderingene og får gjennomført hensiktsmessige tiltak som reduserer risiko, vil veldig mye være gjort. Slik jeg ser det, er det ikke nødvendigvis manglende regelverk som er problemet, men manglende etterlevelse. I dette bildet har naturligvis også Arbeidstilsynet en viktig rolle, både som tilsynsmyndighet og som veileder. Arbeidstilsynet følger opp alle alvorlige voldshendelser med tilsyn, nødvendige pålegg og andre reaksjoner for å sikre at arbeidstakere får trygge arbeidsforhold. Med bakgrunn i bl.a. Kampen-saken har mitt departement i tildelingsbrevet for 2026 bedt Arbeidstilsynet prioritere vold og trusler i utsatte bransjer og virksomheter, og det pekes i den forbindelse særskilt på bruk av natt- og alenearbeid. Arbeidstilsynet er allerede i gang med en målrettet innsats ved bruk av både tilsyn, ulike veiledningstiltak og samarbeid. Tilsyn gjennomføres i private barnevernsinstitusjoner i første halvår i inneværende år, og etter hvert vil også andre utsatte bransjer være målgruppe for innsatsen. Arbeidstilsynet skal i 2026 også prioritere oppfølging av det oppdaterte regelverket om psykososialt arbeidsmiljø, med vekt på veiledning og kunnskapsformidling. Arbeidstilsynet er i gang med veiledningstiltak, både fysisk og digitalt, med fokus på hvordan virksomheter kan jobbe bedre med forebyggende, systematisk arbeidsmiljøarbeid, herunder risikovurdering av relevante risikofaktorer som vold og trusler. Avslutningsvis vil jeg peke på partenes viktige pådriverrolle. Under den nye IA-avtalen opprettes nå bransjeprogram for hjemmetjeneste, skole, SFO og barnevern, og det mener jeg også vil være gode arenaer for å samarbeide om tiltak som er tilpasset risikobildet i de utsatte og ulike bransjene.

Ja, jeg har tillit til at kommuner følger loven og gjør det som kommuner er pålagt. I dette tilfellet er det veldig tydelig at de veiledende satsene kun er veiledende, og at en skal gjøre konkrete og individuelle vurderinger, slik at den enkelte får dekket sine faktiske behov. Og når behovene er høyere enn veiledende satser, ja, da skal også utbetalingen være høyere enn veiledende satser. Jeg er opptatt av at kommunene skal følge loven og gjøre den jobben skikkelig, og jeg er opptatt av at vi skal følge opp folk som er i en vanskelig livssituasjon, som du er når du går på sosialstønad. Vi skal stille krav til folk og sørge for at folk kan bli selvforsørget, men vi skal også stille opp og gi folk den nødvendige inntektssikringen som ligger i vårt felles sikkerhetsnett. Så jeg mener at vi har et lovverk som er godt i dag, og det hviler et stort ansvar på kommunene for å følge opp sine forpliktelser.

Kommunene har et ansvar for at det ved behovsprøvde stønader blir gjort konkrete og individuelle vurderinger av den enkelte, og at nivået på sosialhjelpsutbetalingen skal dekke et forsvarlig livsopphold for den enkelte. Sosialtjenesteloven er klar på det, og kommunene har selvfølgelig et ansvar for å følge loven. Jeg vet at det ikke er romslig å leve på sosialstønad, men den skal dekke et forsvarlig livsopphold. Og selv om en kommune nå gjør et flatt kutt på 5 pst. i veiledende satser, har de et like stort ansvar for å gjøre en nødvendig individuell vurdering, slik at den enkelte har nok til et forsvarlig livsopphold.

Økonomisk sosialhjelp utgjør samfunnets siste økonomiske sikkerhetsnett, og stønaden er behovsprøvd og utmåles skjønnsmessig. Sosialtjenesteloven har ingen bestemmelser om selve stønadsnivået for sosialhjelp. Dette er fordi fastsettelsen av stønadsnivået skal baseres på konkrete og individuelle vurderinger og ikke være en fast størrelse. Loven gir veiledning om stønadsnivået i formålsbestemmelsen og i kravet om at alle skal sikres et forsvarlig livsopphold. Stønadsnivået skal fastsettes med bakgrunn i den konkrete og individuelle behovsprøvingen som er foretatt, sett i sammenheng med at stønaden bør bidra til at den enkelte blir selvhjulpen. Et stønadsnivå som ikke sikrer mottakeren et forsvarlig livsopphold, vil være i strid med loven. De statlige veiledende satsene er ment å bidra til å redusere forskjellen i stønadsnivået mellom kommuner og innad i den enkelte kommune. De omfatter derfor ikke alle utgifter som er nødvendige for å sikre et forsvarlig livsopphold. Det gjelder f.eks. utgifter til husleie og strøm, som kan variere i stor grad, alt ettersom hvor folk bor. Jeg vil understreke at de statlige satsene kun er et veiledende utgangspunkt ved fastsettelse av økonomisk sosialhjelp. Nav-kontoret har både rett og plikt til å foreta individuelle og skjønnsmessige vurderinger i den enkelte sak. Satsene kan ikke erstatte de individuelle vurderingene. Dette gjelder også når kommunene fastsetter egne veiledende satser, enten disse er høyere eller lavere enn de veiledende satsene. Nav-kontoret skal vurdere den enkelte søkers behov og de faktiske levekostnadene til vedkommende. Det betyr at hvis personens faktiske behov er høyere eller lavere enn det som følger av veiledende sats, skal også utbetalingen fastsettes i tråd med det faktiske behovet. Jeg er opptatt av at kommunene følger loven ved at de foretar individuelle vurderinger og sikrer et forsvarlig livsopphold for dem som i kortere eller lengre perioder har behov for sosialhjelp. Det er også viktig at kommunen følger opp sosialhjelpsmottakerne ved å stille hensiktsmessige aktivitetskrav, og at kommunen bidrar til at de som har behov for det, får nødvendig bistand til å komme seg i jobb.

UDI har bekreftet at de i vedtak og retningslinjer har benyttet formuleringer som gir et inntrykk av en hevet terskel for når et tilbakekall av statsborgerskap er å anse som uforholdsmessig. UDI opplyser også til oss at de formuleringene i praksis ikke har hevet terskelen for å anse tilbakekall som uforholdsmessig. UDIs vedtak i tilbakekallsaker kan påklages til UNE, og klagesaker skal behandles i nemndsmøte i UNE. Det gis også fritt rettsråd uten behovsprøving ved forvaltningsbehandling. Det betyr at personer får dekket utgifter dersom det er ønske om eller behov for å ta en sak til domstolen. I den praksisen UNE har gjennomført, opplyser de også til oss at de ikke har hevet terskelen for å anse tilbakekall som uforholdsmessig, i strid med lovgivers vilje.

Når vi nå har tatt rapporten fra Oslo Economics og det arbeidet de har gjort, på alvor, gått gjennom det og også sett behovet for den revideringen i instruksen som nå ble gjort den 12. januar, er det for at vi skal forsikre oss – så langt som mulig – om at instruksen følger opp det som er Stortingets intensjon. Jeg er ganske trygg på at det arbeidet skal være med og presisere og sørge for at Stortingets vilje blir fulgt opp.

UDI er i tildelingsbrevet gitt overordnede føringer om hvilke saker i tilbakekallsporteføljen deres innsats særlig skal rettes inn mot. Styringssignalene er forankret i Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Oslo Economics har helt riktig på oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet utredet effektene av lovendringen fra 2020 om tilbakekall av statsborgerskap på grunn av uriktige opplysninger. Utredningen viste at det i visse tilfeller ikke er samsvar mellom utlendingsforvaltningens praksis og lovgivers intensjon, og et behov for føringer fra departementet om hvordan enkelte krav skal forstås. Departementet har hatt dialog med UDI om disse funnene. Visse funn har jeg også sett behov for å følge opp gjennom endringer i instruksen til UDI om tolkningen av statsborgerlovens bestemmelser om tilbakekall. Dette gjelder UDIs praktisering av vesentlighetskravet, vurderingen av momentet alvorlig kriminalitet i forholdsmessighetsvurderingen og forutsetningen om at barns statsborgerskap kun kan tilbakekalles dersom barnet ikke har sterk tilknytning til Norge. Jeg har den 12. januar 2026 sørget for at instruksen til UDI om tolkningen av statsborgerloven er revidert på disse punktene, for å sikre at regelverket praktiseres i tråd med Stortingets intensjoner.

Jeg er, som representanten, opptatt av at vi bruker minst mulig innleie, og at hele, faste stillinger og god grunnbemanning er hovedregelen i helsesektoren, som vi prater spesielt om her. Jeg har ikke etter budsjettforliket noen konkrete forslag til representanten over talerstolen her, som er annerledes enn det vi har diskutert tidligere. Jeg mener det aller viktigste vi kan gjøre, er å fortsette jobben som sikrer et trygt og organisert arbeidsliv, og å jobbe for å øke bemanningen, ikke minst for å komme i gang med rekrutteringsprosjekter som sikrer at vi har tilgang på arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren, og at norske kommuner prioriterer å lyse ut hele stillinger i helse- og omsorgssektoren. Det mener jeg er det viktigste bolverket mot å måtte leie inn helsepersonell.

Som jeg også svarte på forrige representants spørsmål, skulle jeg gjerne sett at omleggingen av offentlig tjenestepensjon kom tidligere, slik at de årskullene vi nå diskuterer, også hadde fått pensjonsmessig bedre uttelling av å stå lenger i jobb. Jeg er glad for at offentlig tjenestepensjon er lagt om, og at samordningsfella er avviklet i sin helhet for de årskullene som er født fra 1963 og framover. For dem vil det alltid lønne seg pensjonsmessig å fortsette i jobb, også i alderen fra 62 til 67 år. Av dem som er født tidligere, har mange gått av med pensjon. De har tilpasset seg det systemet vi har nå. Derfor mener jeg det er feil å endre det regelverket, men jeg er glad for at samordningsfella er avviklet fra 1963 og framover.

Ja, fribeløpet for arbeidsinntekt ved siden av uføretrygd øker altså til 1 G. Jeg tror det bidrar til at flere som er uføre, kan jobbe mer, og at det har noen positive sider. Så har jeg også sagt tidligere at det er viktig å følge med på det for å se at det ikke fører til flere uføre. Det er også derfor det er viktig for oss at 1 G skal gjelde når en har mottatt uføretrygd i to år. De fleste som er uføre i dag, har allerede mottatt uføretrygd i mer enn to år, og da vil det altså gjelde med en gang. Jeg er opptatt av at vi beholder arbeidslinja, som betyr at det skal lønne seg å jobbe. Derfor gjør vi også noen andre endringer i uføretrygden nå, slik at en ikke skal kunne tape penger på avkorting. Jeg er opptatt av at vi følger nøye med på det, og ikke minst at vi i løpet med arbeidsavklaring og avklaring av om en skal bli ufør, har gode prosesser for å vurdere den enkelte, slik at en kan bruke gradert uføregrad i større grad.

Det er altså slik at tjenestepensjonen er en kollektiv ordning. Penger som er betalt inn i pensjonssystemet vårt, har gått ut både til å utjevne forskjeller og til dem som har minst pensjon. Regjeringen mener altså at det er feil å endre et regelverk for de årskullene som allerede har tilpasset seg det regelverket som er. De aller fleste har altså gått av med pensjon. De som er født før 1954, har i all hovedsak sluttet i jobb. Derfor vil det heller ikke påvirke arbeidsinsentivet å endre regelverket for de årskullene. Jeg mener også det er prinsipielt problematisk å endre et regelverk for årskull som allerede har tilpasset seg det regelverket og gått av med pensjon. Som jeg sa i stad: Jeg skulle gjerne sett at den omleggingen hadde kommet tidligere, men det lyktes vi altså ikke med.

Jeg er nok enig og uenig med mine venner på Youngstorget i ulike saker, men først og fremst tror jeg vi er enige om veldig mye i retningen på både arbeid og arbeidslivspolitikken og når det gjelder pensjon. Jeg hadde nok også gjerne sett at omleggingen av offentlig tjenestepensjon kom tidligere, slik at også årskullene vi nå diskuterer, hadde fått en bedre pensjonsmessig uttelling av å stå lenger i jobb, men det lyktes en altså ikke med før i 2018 og for årskullene født i 1963 eller senere. Det at folk står lenger i jobb, bidrar til skatteinntekter. Det er det ingen tvil om, men som jeg sa i stad: Hvis en er 68 år i år, altså fra 1957-kullet, slår det inn når en er nærmere 70. Hvis en er yngre enn det, slår det inn på et senere tidspunkt. Her er det altså snakk om folk som står i jobb lenge.

Jeg skal ikke påstå at noen tar feil. Jeg er mest opptatt av å si at regjeringen står på det samme standpunktet som vi gjorde før valget. Forslaget er blitt framsatt for Stortinget seks ganger tidligere og blitt avvist. Fremskrittspartiet har heller ikke lagt inn penger og finansiert forslaget i sine alternative budsjetter. De totale kostnadene for forslaget i representantforslaget er i størrelsen 8 mrd. kr for Statens pensjonskasses medlemmer, om lag 600 mill. kr i året. Det ble sagt tidligere i debatten at samordningsfella slår inn ved 67 år, og det er en sannhet med noen forbehold. Dor dem som fortsatt er i jobb, er det altså slik at hvis man f.eks. er født i 1957 og er 68 år i år, slår den inn først ved 69 år og 7 måneder.

Regjeringen har en ambisjon om å øke sysselsettingen. Arbeid er nøkkelen til velferd og frihet. Når flere står i jobb, styrker vi fellesskapet, sikrer velferdstjenestene, og folk får muligheten til å forsørge seg selv. Norge står overfor store utfordringer. Vi blir flere eldre, og det betyr også knapphet på arbeidskraft. Skal vi framover sikre samfunnets bærekraft og opprettholde viktige velferdstjenester, trenger vi å mobilisere flere av dem som står utenfor arbeidslivet, eller som står i fare for å falle ut. Det er over 630 000 mennesker som verken deltar i arbeid, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak, og rundt 100 000 av dem er unge under 30 år. Vi må legge forholdene til rette, gi bistand og støtte, slik at flere kan jobbe. Derfor øker vi bevilgningene til ulike arbeidsrettede tiltak med totalt 550 mill. kr i statsbudsjettet for 2026. Gjennom ungdomsprogrammet tester vi ut om inntektssikring som ikke er knyttet til om de unge har en diagnose, men at de er i arbeidsrettet aktivitet, vil føre til at flere kommer i arbeid og utdanning. Vi etablerer også et rekrutteringsprogram til helse- og omsorgssektoren, særlig for unge som står utenfor arbeid og utdanning. Regjeringen vil starte opp et forsøk med aktivitetspenger til unge i Trondheim kommune, kjent som Et enklere Nav. Forsøket skal undersøke effekten av en ytelse uten medisinske inngangsvilkår med tett og individuelt tilpasset oppfølging og aktivitet. Regjeringen er opptatt av å inkludere flere i arbeid. Til neste år oppretter vi om lag 700 nye plasser i varig tilrettelagt arbeid. Vi øker bevilgningen til varig lønnstilskudd, som har fått sin egen budsjettpost. Vi styrker ordninger for at personer med funksjonsnedsettelse kan jobbe. I tillegg vil vi gi flere hjemmeværende innvandrerkvinner mulighet til kvalifisering ved å øke bevilgningen til tiltaket Jobbsjansen. For at flest mulig skal være i jobb, må vi hele tiden vurdere hvordan velferdsordningene våre er innrettet. Overgangsstønaden for enslige forsørgere ble innført på 1960-tallet. Da var samfunnet annerledes enn i dag. I dag jobber de fleste kvinner, og barnehageplass er også en rettighet. Vi har fått en betydelig utvidet foreldrepermisjon og skolefritidsordninger. Barnetrygden er økt, og barnehageprisene er kraftig redusert. Til tross for dette har overgangsstønaden blitt opprettholdt. Fra 1. juli 2026 er forslaget å fase ut overgangsstønaden for nye mottakere, med unntak av dem med de yngste barna og barn med særlige behov. Regjeringen vil at det skal bli enklere og mer lønnsomt å kombinere arbeid og uføretrygd. Derfor innfører vi et tak på hvor mye uføretrygden reduseres med annen inntekt. Alle skal sitte igjen med mer når de begynner å jobbe. Samtidig øker vi minste inntekt før uførhet for gifte og samboende. Uføreordningen skal bli litt enklere og mer rettferdig ved at den samme minstesatsen skal gjelde for alle uføretrygdede som lever i parforhold, uavhengig av når ytelsen ble innvilget. Endringer i uføreordningen følges opp gjennom lovforslaget vi behandler i dag. Jeg er glad for at en samlet komité stiller seg bak disse forslagene. I budsjettavtalen er vi også enige med våre samarbeidspartnere om at fribeløpet for uføretrygden skal øke til 1 G. Det vil gjøre at flere kan jobbe mer. Det er bra. Samtidig er jeg opptatt av at vi må følge nøye med på hvordan det påvirker antallet mottakere av uføretrygd. Regjeringen fortsetter arbeidet med å sikre trygge og seriøse arbeidsforhold og styrke arbeidstakernes rettigheter i godt samarbeid med partene i arbeidslivet. Det føres en politikk som stimulerer til høyere organisasjonsgrad og tariffavtaledekning, noe som også bidrar til et seriøst og organisert arbeidsliv. I Norge har vi i all hovedsak gode arbeidsforhold, men det er samtidig slik at useriøsitet, sosial dumping og arbeidslivskriminalitet utfordrer deler av det norske arbeidslivet. Det er derfor viktig at Arbeidstilsynet har sterk tilstedeværelse og økt synlighet i utsatte bransjer, og at de legger til grunn en streng reaksjonsbruk når forholdene tilsier det. I tillegg er det viktig at Arbeidstilsynet fortsatt fokuserer på å følge opp at virksomhetene ivaretar sitt ansvar for et systematisk forebyggende HMS-arbeid, og bidrar til å hindre arbeidsrelatert sykdom, skade og uforsvarlige arbeidsforhold. Det vil også ha positive virkninger på kampen mot useriøsitet i arbeidslivet. Gjennom både regjeringens forslag til statsbudsjettet for 2026 og budsjettforliket øker vi bevilgningen til Arbeidstilsynet neste år. Som et ytterligere ledd i arbeidet mot useriøsitet øker også støtten til Fair Play Bygg. Jeg er glad for at vi i dag også behandler regjeringens forslag til en ny lov som legger grunnlaget for en særskilt kompensasjonsordning for kjemikalieskadde oljepionerer og etterlatte. Det har vært en lang vei hit, og det er mange som har ventet lenge. Regjeringens forslag gir oljepionerene en viktig anerkjennelse for det arbeidet de har gjort. Forslaget er basert på vurderingene oljepionerkommisjonen gjorde. Kommisjonens utgangspunkt var å vurdere om oljepionerene sto i en vesentlig annen situasjon enn sammenlignbare grupper på land. En del var likt, men kommisjonen vurderte at det var visse forskjeller og foreslo en egen kompensasjonsordning. Regjeringens forslag til kompensasjonsordning ligger tett opp til kommisjonens flertallsforslag. Som beskrevet i lovproposisjonen, har vi samtidig lagt opp til et hurtigspor som gjør at bl.a. de arbeidsmedisinske vurderingene skal gå raskere enn det kommisjonen la til grunn. Jeg vet at oljepionerene og organisasjonene har lagt stor vekt på dette. Jeg vil minne Stortinget om at vi med denne kompensasjonsordningen løfter en arbeidstakergruppe ut av de etablerte fellesløsningene for yrkesskadedekning og etablerer et eget spor der terskelen for å nå gjennom er betydelig lavere enn det som gjelder for andre arbeidstakere. Jeg mener det ikke er unaturlig at kompensasjonsnivået ses i lys av dette. Jeg er glad for at arbeids- og sosialkomiteen i all hovedsak slutter opp om regjeringens lovforslag, men jeg registrerer også at det er uenighet, og at det er flere mindretallsforslag i innstillingen. Slik jeg forstår det, synes noen av disse forslagene å forutsette at ordningen utsettes, ettersom det vil være vanskelig å iverksette en ordning som det senere blir gjort endringer i. Kompensasjonsordningen vil da følgelig også bli dyrere og mer byråkratisk. For regjeringen har det vært sentralt at ordningen kommer på plass så raskt som mulig, slik at oljepionerene og de etterlatte kan få behandlet sine søknader og utbetalt sin kompensasjon. I dag skal Stortinget også behandle representantforslaget om å oppheve samordningsfella, som gjelder samordning av offentlig tjenestepensjon for årskull som er født før 1963. Stortinget har behandlet tilsvarende forslag hele seks ganger siden 2018, og ved samtlige anledninger har et bredt flertall på Stortinget avvist forslaget. Jeg har forståelse og respekt for at flere mener at samordningsregelverket burde være annerledes for disse årskullene. Det er imidlertid uheldig at det framstilles som om det ikke har en kostnad å endre regelverket. De partiene som mener at regelverket skal endres, burde også funnet inndekning for dette i sine alternative budsjetter. Det har ingen gjort. Til slutt vil jeg gjerne takke våre gode forlikspartier Senterpartiet, Rødt, SV og MDG for godt samarbeid og for å lande et flertall for budsjettet.

Nå er det gode bedrifter over hele landet – veldig mange av dem er i regi av kommunene selv – som tilbyr varig tilrettelagt arbeid. I budsjettet for 2026 er det etter budsjettforhandlingene en økning med 700 plasser, og kommunene må også selv være med og medfinansiere plasser til det tiltaket. Jeg er opptatt av at det skal være god tilgang på VTA-plasser over hele landet der folk bor. Nå skal vi i gang med å iverksette hvordan de plassene skal spres, hvor mange det blir i de ulike kommunene. Akkurat hvordan fordelingen blir, skal jeg ikke love noe om til representanten her nå, men jeg er opptatt av at vi klarer å gi et tilbud til flest mulig over hele landet.

For det første mener jeg at det er viktig i seg selv å tydeliggjøre hva slags forventninger vi har til folk som kommer til landet, fordi det er folk som kommer fra land som har en helt annen kultur og helt andre verdier og lover. Her i Norge er det opplagt at det er likestilling mellom kvinner og menn, og at kvinner jobber. I en del andre land er det på ingen måte opplagt, så det i seg selv å være tydelig i forventningene mener jeg er viktig. Nå har vi det forslaget ute på høring. Jeg er spent på å gå gjennom og se hva slags forslag som kommer bl.a. på det med reaksjoner og sanksjoner, for jeg er opptatt av at det i Norge skal være likhet for loven. Det er klart at en skal straffes etter norsk lov hvis en bryter straffeloven, men det er jo allerede slik at hvis en ikke møter opp f.eks. på introprogram, kan en miste støtte, og det å ha sanksjoner som hemmer integrering, og som hemmer at en deltar f.eks. i språkopplæring, tror jeg ikke er et godt svar på de utfordringene. Jeg er først og fremst opptatt av at den erklæringen skal være veldig tydelig i hva slags forventinger vi har til at en selv bidrar når en kommer til landet.

Jeg er opptatt av å se på hva vi kan gjøre for de kommunene som opplever de største utfordringene med sekundærflytting, med opphoping av levekårsutfordringer, og der altfor mange går på sosialstønad og ytelser og ikke er i jobb. Jeg er helt enig med representanten i utfordringsbildet, og så er det ingen enkle løsninger på det. Vi vet at dette er flyktninger som kommer til landet som har veldig ulik bakgrunn, og ulike levde liv med ganske kompliserte livshistorier. Det å si at her skal man lære språk, integreres og få en jobb, ser vi i praksis ikke alltid er så enkelt. Med fare for å repetere meg selv: Jeg jobber for å se på regelverket når det gjelder hvordan vi kan sette inn nye tiltak for å se på hvordan vi kan unngå opphoping av områder med store levekårsutfordringer, og at enkelte kommuner får de store belastningene. Et tiltak vi har gjort, er i anmodningskriteriene å målrette bosettingen i større grad, slik at vi unngår de områdene som har de største levekårsutfordringene.

Jeg må få lov til å presisere at jeg i det forrige svaret viste til tallene som handler om sysselsetting blant ukrainske flyktninger, og det var altså riktige tall. Når det gjelder sekundærflytting, har vi diskutert muligheten for hvordan vi kan forebygge sekundærflytting i sterkere grad. Jeg vet veldig godt at det er en stor utfordring for enkelte kommuner, som Sarpsborg, Fredrikstad og Drammen. Jeg er opptatt av å se på om vi kan gjøre tiltak som gjør at man etter de fem årene kan stilles krav til som ikke gjøres i dag. Jeg er også opptatt av at man skal behandles som andre borgere etter den femårsperioden. Da må vi se på hva vi kan gjøre innenfor lovverket, hva vi kan gjøre som er i tråd med menneskerettighetene. Man blir bosatt de første fem årene og får noen særfordeler. Derfor mener jeg også vi skal se på om det er mulig å stille strengere krav, men jeg er opptatt av at det skal utredes skikkelig, slik at vi ikke stiller krav som er i strid med lover og regler, som jeg mener vi skal følge.

Det er store variasjoner fra kommune til kommune. Hvis vi ser på ukrainske flyktninger, har vi kommuner som har opp mot 80 pst. sysselsetting, og det finnes faktisk også kommuner som har over 80 pst. sysselsetting av ukrainske flyktninger, så det er store variasjoner. Selv om jeg mener at mye av integreringspolitikken er vellykket – mange lærer språk, og mange kommer ut i jobb – er det også store utfordringer. Jeg sier på ingen måte at alt er vellykket. Det er også derfor vi nå legger inn en ekstra innsats spesielt på det som handler om innvandrerkvinners mulighet til å komme ut i jobb. Der ser vi at det er langt for få som er i jobb. Vi styrker Jobbsjansen. Vi forsøker med et utvidet introduksjonsprogram, slik at flere både skal lære språket og bli kvalifisert. Jeg prøver ikke å skjønnmale. Jeg vet veldig godt at det også er store utfordringer med integreringspolitikken, og det er derfor Arbeiderpartiet prioriterer å forsterke integreringspolitikken i sine budsjetter.

Jeg mener jo at jeg svarte på spørsmålet. Regjeringen dekker en rimelig andel, ca. 90 pst. av integreringstilskuddet. Vi vet at det er store variasjoner fra kommune til kommune. I en del kommuner kommer innvandrere og flyktninger seg raskt ut i jobb, er selvforsørget og bidrar med skatteinntekter til kommunen. I andre kommuner vet vi at det er større utfordringer med sysselsetting. Tilskuddet varer i fem år og skal bidra til at kommunene gjør et godt arbeid med bosetting, kvalifisering og integrering. Vi kommer til å følge med i tiden framover for å se hvordan det utvikler seg, for å sikre at vi også framover skal gi en rimelig dekning av kommunenes utgifter.

Integreringstilskuddet bidrar til å dekke en rimelig andel, og det er, som representanten sier, ca. 90 pst. av kommunens gjennomsnittlige utgifter de første fem årene. Det er mange milliarder som brukes til integreringstilskuddet ute i kommunene, og det er også ekstraordinært mange som skal bosettes i den situasjonen vi står i med krigen i Ukraina. Det viktigste vi kan bidra med, og det viktigste kommunene kan bidra med, er å sørge for at folk lærer språket og kommer seg ut i arbeid. Det er bra for den enkelte, og det er bra for kommunene som bosetter. Vi er opptatt av at kommunene skal få god dekning for å tilby det flyktninger og innvandrere som kommer til kommunen, skal få, men også at kommunene tar ansvar for å sørge for at de blir godt integrert, får en jobb å gå til og blir selvforsørget. Det lønner seg både for samfunnet og for kommunene, og det vet jeg også at kommunene gjør en solid jobb for å få til.

Over 100 000 flyktninger er bosatt i Norge de siste fire årene. Ni av ti er fordrevne fra Ukraina. I lokalsamfunn over hele landet har flyktninger fått norskopplæring og arbeidstrening, og stadig flere kommer i jobb. Jeg er dypt imponert over den store innsatsen som legges ned av kommuner, frivillige organisasjoner, arbeidsgivere og lokalsamfunn over hele landet for å integrere ekstraordinært mange. Integrering kan også være utfordrende. Det krever innsats fra den enkelte, men det krever også en stor innsats fra oss som samfunn. Det krever at vi som politikere prioriterer det i budsjettene våre. Vi skal stille krav, men vi må også stille opp for folk. Jeg vil derfor advare mot lettvinte løsninger og store kutt i integreringen. Det er ikke mulig å få flere i jobb, færre på stønad og mindre kriminalitet hvis man kutter i alt som handler om kvalifisering og tiltak som bidrar til god integrering. Det vil også kunne skape parallellsamfunn og økte forskjeller. Derfor bruker vi penger på tiltak som virker, og som gjør at flere innvandrere kommer i jobb og kan forsørge seg selv og sine familier. Det gir trygghet for den enkelte, men det er også bra for Norge. Krigen i Ukraina er på ingen måte over. lntegrerings- og mangfoldsdirektoratet har bedt kommunene om å bosette 13 000 flyktninger til neste år. Regjeringen er innstilt på at Norge skal stille opp for Ukraina, og at de fordrevne som kommer hit, skal ha trygge og gode opphold med en meningsfull hverdag. Samtidig er vi opptatt av at de fordrevne er her midlertidig, og at vi ikke kan ta imot flere enn vi klarer å ta vare på. Regjeringen foreslår over 21 mrd. kr til kommunenes arbeid med bosetting, kvalifisering og integrering i 2026. Rundt 16 mrd. kr går til kommunenes arbeid med ukrainere. Dette vil bidra til at flere lærer norsk, kommer i arbeid og deltar i det norske samfunnet. Regjeringens mål er at flere flyktninger og innvandrere kommer inn i og får stabil tilknytning til arbeidslivet. Deltakelse i arbeidslivet bidrar til økonomisk selvstendighet, nettverk og mulighet til å lære og praktisere norsk. Det gir økt tilhørighet til samfunnet, motvirker fattigdom og utjevner forskjeller. Regjeringen vil at flere som står utenfor, eller som står i fare for å falle ut av arbeidslivet, skal jobbe. Vi styrker derfor budsjettet med 550 mill. kr til aktive tiltak for å inkludere flere i arbeidslivet. For innvandrerbefolkningen ser vi at sysselsettingen blant innvandrerkvinner er lavere enn blant innvandrermenn, og at flere innvandrerkvinner har behov for mer kvalifisering for å komme i jobb. Regjeringen foreslår derfor å styrke Jobbsjansen med 23 mill. kr og etablere en forsøksordning med å tilby introduksjonsprogram til innvandrerkvinner som ikke har rett på programmet etter dagens regelverk. Tiltaket vil forhåpentligvis bidra til at flere hjemmeværende innvandrerkvinner får den kvalifiseringen de trenger for å komme i jobb eller utdanning og bli økonomisk selvstendige. Frivillige organisasjoner gjør en viktig jobb for å inkludere flyktninger og innvandrere med språktrening, møteplasser, kurs og fritidsaktiviteter. I 2026 foreslår vi å bevilge nærmere 200 mill. kr i tilskudd til frivillige organisasjoner. Vi legger også om det navngitte tilskuddet til nasjonale ressursmiljøer til en åpen og søkbar ordning og styrker den med 5 mill. kr. Enkelte kommuner opplever utfordringer knyttet til uønsket sekundærflytting. Regjeringen har derfor skjerpet anmodningskriteriene. IMDi, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, tar i sin anmodning for 2026 hensyn til kommuner som opplever mye sekundærflytting, har levekårsutfordringer og hvor det er en høy innvandrerandel fra før. Regjeringen styrker også tilskudd til områdesatsinger i Oslo og Østfold med 14 mill. kr over Arbeids- og inkluderingsdepartementets budsjett. Dette vil bidra til å øke sysselsettingen, bedre levekårene og forebygge barne- og ungdomskriminalitet i levekårsutsatte områder. Vi ønsker et samfunn der alle stiller på lik linje og opplever samme muligheter til å bidra i samfunnet og være en del av fellesskapet. Vi trenger at flere kommer i jobb, og at flere med innvandrerbakgrunn kommer i jobb. Med dette budsjettet legger vi til rette for fortsatt god innsats for integrering og inkludering i kommuner over hele landet også til neste år.

Jeg er helt enig med representanten Gunnufsen. Det er en sløsing med ressurser at unge som vil og kan jobbe, ikke får muligheten til å jobbe. Derfor tenker jeg at ungdomsløftet først og fremst skal favne om dem som står litt lenger unna, som ikke er i aktivitet, og som kanskje ikke har fullført videregående opplæring og har den utdannelsen som kreves i mange jobber. Vi må også senke terskelen og finne flere veier inn. Derfor har vi sagt at vi må ha en mer praktisk skole, gi folk arbeidserfaring og møter med arbeidslivet på et tidligere tidspunkt, slik at alle dem som ikke nødvendigvis har en lang formell utdannelse, men som er dyktige arbeidsfolk, får muligheten til å få praksis, få erfaring og komme inn i et arbeidsliv som roper etter arbeidskraft, og klare å matche dem som står på utsiden og det arbeidskraftsbehovet som er. Det ser jeg også fram til at vi skal både jobbe med og diskutere i tiden som kommer.

Det er bra at flere unge vil jobbe, og vi anerkjenner fullt ut fra regjeringens side at det er mange som sliter med å betale regningene sine nettopp fordi vi har hatt og har en periode der økonomien har vært krevende for veldig mange. Jeg er opptatt av at vi prater ærlig om hva som er problemet og ikke prøver å tegne noe glansbilde. Jeg er glad for at sysselsettingsandelen er høy blant unge, og at flere vil inn i arbeidsmarkedet er bra. Min og regjeringens store bekymring er dem som verken er i utdanning eller i arbeid. Det er derfor vi setter inn mest ressurser og tiltak der. Det er arbeidskraft vi trenger, og det er sløsing med ressurser at de ikke er i arbeid. Jeg har ingen tall som viser at det er vanskeligere å få jobb som nyutdannet nå. Vi vet at mange som er nyutdannet og ikke har praksis og erfaring, strever en stund, men vi ser også at de som er utdannet, er ledige i en kortere periode.

Ja, arbeidsledigheten blant personer under 25 år har økt det siste året, og økningen startet sommeren 2022, fra et lavt nivå. Arbeidsledigheten i ungdomsgruppen er nå høyere enn gjennomsnittet for de siste 15 årene. Økningen i ungdomsledigheten de siste tre årene skyldes i liten grad mangel på jobber, men mer at det er flere som ønsker å jobbe. Etter pandemien har vi sett at også sysselsettingen i ungdomsgruppen har økt mye og kommet opp på et høyt nivå. Det er flere unge som vil jobbe, og det er flere unge som er i jobb. De fleste unge som er arbeidsledige, er under utdanning. Den gruppen regjeringen er særlig opptatt av og også særlig bekymret for, er de unge som er verken i jobb eller i utdanning. Om lag 7 pst. av 15–29-åringene er utenfor arbeid og utdanning, jamfør tall fra arbeidskraftundersøkelsen for 2024. Det har ikke vært en tydelig økning i den andelen over tid. Regjeringen har en rekke program og aktiviteter for å øke aktiviteten blant unge som faller utenfor: Ungdomsgarantien gir unge en fast kontaktperson i Nav og tidlig, tett og tilpasset oppfølging. Ungdomsløftet skal styrke innsatsen ytterligere og også prøve ut nye forsøk for å få flere inn i arbeid og aktivitet. Vi skal sette i gang et nytt rekrutteringsprogram i 2026 som handler om å rekruttere flere til helse- og omsorgssektoren, å lette veien for unge som er i Nav, og som skal få en fot i inn i arbeidslivet inn i helse- og omsorgssektoren. Ungdomsprogrammet med en ny inntektssikring for unge, som ikke er betinget av å ha en diagnose, men heller deltakelse i arbeidsrettet aktivitet, er et annet forsøk. Etter et år med lav økonomisk vekst har vi sett tegn til bedrede konjunkturer, og regjeringen forventer at aktiv innsats og bedre økonomiske tider i sum også vil bidra til økt sysselsetting blant unge i 2026.

Kommunene gjør tøffe prioriteringer i budsjettene sine for å klare å prioritere de viktigste velferdstjenestene, og jeg vet at kommuner som Ullensaker, som har en høy andel på sosialhjelp, har forholdsmessig høye utgifter på dette området. Jeg tror det aller viktigste vi kan gjøre, er å bidra til at vi får spredt bosetting, at vi målretter bosettingen på en bedre måte. Det er også derfor vi har skjerpet anmodningskriteriene, for vi vet at en stor andel av dem som går på sosialstønad, er flyktninger eller innvandrere. Det å styre bosettingen og se på tiltak som kan forebygge sekundærflytting, slik at folk blir boende i sin bosettingskommune, vil også være et bidrag til at de kommunene som nå opplever en opphopning av levekårsutfordringer, blir avlastet, ved at færre flytter til kommunen og er avhengige av sosialstønad. Det er også et privilegium for en kommune å vokse og få nye innbyggere – det betyr jo også skatteinntekter – men jeg skjønner at det også betyr press på kommunale tjenester.

Integreringstilskuddet skal dekke den gjennomsnittlige kostnaden kommunene har med bosetting og integrering av flyktninger. Jeg tror det viktigste vi kan gjøre i fellesskap, stat og kommune, er å sørge for at flere blir selvforsørget, at flere kommer seg i arbeid. Ikke minst ser vi at mange kommuner – og Ullensaker er en av de kommunene – får et uforholdsmessig stort antall sekundærflyktninger, altså mennesker som flytter til kommunen fra sin opprinnelige bosettingskommune. Det vet vi er en stor belastning, og jeg forstår at kommuner som Ullensaker synes det er krevende. Men jeg tror det aller viktigste vi kan gjøre i fellesskap, er å sørge for at flere kommer i arbeid raskt, og sørge for at vi forsterker integreringspolitikken, som også betyr at kostnadstrykket blir mindre for kommunene.

Det er mange kommuner og fylkeskommuner som opplever den økonomiske situasjonen som utfordrende, og det viktigste regjeringen kan bidra med, er å jobbe for gode rammebetingelser for kommunene og for kommunesektoren som helhet. For regjeringen er det viktig å sikre kommunesektoren et godt og forutsigbart inntektsgrunnlag som bidrar til økonomisk balanse, slik at innbyggerne, uavhengig av bakgrunn, kan få et godt tjenestetilbud. Det er samtidig viktig å understreke at kommunene har et selvstendig ansvar for å tilpasse aktivitetsnivået til inntektene de har, gjennom gode prioriteringer og gode lokale løsninger. Det vet jeg også at kommunene gjør. Kommunenes frie inntekter øker hvert år med anslåtte merkostnader som følge av demografiske endringer, og endringer i innbyggertall og demografi for den enkelte kommune fanges opp gjennom kriteriene i inntektssystemet. Et av hovedmålene med inntektssystemet er å utjevne kommunenes forutsetninger for å kunne levere likeverdige tjenester til sine innbyggere. I fjor la vi fram en helhetlig gjennomgang av inntektssystemet for kommunene, som bl.a. sikrer en jevnere fordeling av skatteinntektene mellom kommunene. Nå som mange kommuner opplever en krevende økonomisk situasjon, er det viktig med et inntektssystem som er faglig oppdatert, og som omfordeler skatteinntekter på en bedre måte. Gjennom utgiftsutjevningen i inntektssystemet får kommunene kompensasjon for ufrivillige kostnadsforskjeller mellom kommunene, bl.a. knyttet til befolkningssammensetning og sosioøkonomiske forhold. Kriterier som fanger opp forskjeller i levekår, bl.a. flyktninger uten integreringstilskudd, innvandrere mellom 6 og 15 år og personer med lav inntekt, har samlet sett fått større vekt i det nye inntektssystemet. I tillegg ble det gjort endringer i kommunenes skattegrunnlag, og graden av utjevning av skatteinntekter har økt. Dette er endringer som har kommet kommuner som Ullensaker til gode. Regjeringen har prioritert kommunesektoren, og sektoren har fått om lag 15 mrd. kr i vekst i frie inntekter i inneværende år. Neste år styrker vi kommuneøkonomien ytterligere, og det legges opp til en vekst i de frie inntektene til kommunesektoren på om lag 8,3 mrd. kr. Samtidig kan ikke situasjonen i kommunene løses med penger alene. Kommunesektoren står også overfor store omstillinger i årene som kommer, ikke minst fordi demografien endrer seg. Mange kommuner har gjort mye allerede og står midt i omstillingen. Det er nødvendig å gi kommunene større frihet i oppgaveløsningen. Derfor har regjeringen satt ned en kommunekommisjon, som går gjennom statens styring av kommunesektoren, og den leverer sin første rapport på nyåret.

Jeg vil starte med å si, som jeg også sa innledningsvis, tusen takk til interpellanten, som tar opp et så viktig tema. Vi trenger også en bredere politisk debatt om det, så det ønsker jeg velkommen. Det er veldig alvorlig når 5 pst. oppgir at de har opplevd å bli utsatt for vold på arbeidsplassen det siste året. Det er veldig mange enkeltpersoner, arbeidstakere, som går på jobb hver eneste dag, mange av dem for å yte gode tjenester i førstelinjen i møte med folk – enten det er på en institusjon, på en skole eller i velferdsetaten vår. Noen blir møtt med alvorlig vold. Det er heldigvis ikke så mange, men det er både diskriminering, hatytringer og trusler. Arbeidsmiljøloven er en viktig beskyttelse, og oppfølging av arbeidsmiljøloven er viktig, men det er også veldig viktig at vi jobber bredere – at vi arbeider mot diskriminering, arbeider for likestilling og arbeider for å sørge for at det får riktige konsekvenser og blir fulgt opp når alvorlige hendelser skjer. Det handler om helse, det handler om justis, det handler om veldig mange fagområder, og regjeringen skal ta ansvaret for å følge opp innsatsen på flere områder. Arbeidstilsynet sa også til meg så sent som i går at det er store mørketall når det gjelder hendelser som blir rapportert om, som representanten Hussein var inne på. Det er store mørketall, det er mange som ikke sier fra. Det gjelder den enkelte som blir utsatt for dette – det kan også være frykt for hva som vil skje hvis en sier fra – men også arbeidsgivere må ta sitt ansvar og rapportere om hendelser og bidra til at enkelthendelser fører til sikringstiltak og tydeligere risikovurderinger. Hvis vi skal oppnå målet vårt om at flere skal inn i jobb, er det aller viktigste å starte med å sørge for at det faktisk er trygt å gå på jobb i Norge. Heldigvis opplever de aller fleste det, men det er for store tall her, og det er også for store mørketall. En felles innsats for å forebygge diskriminering, vold og trusler og for å sørge for at lovverket blir fulgt opp, er et politisk ansvar, men det er ikke minst et stort ansvar som både partene og arbeidsgivere må ta.

Takk til interpellanten. Som representanten Viljugrein understreker, og som jeg er helt enig i: Det handler om oppfølging og etterlevelse av regelverket her. Arbeidsmiljøloven er klar på hva som er viktige og nødvendige vurderinger når det gjelder både nattarbeid, alenearbeid og hvor viktig HMS-tiltak og HMS-arbeid er for å sikre ansatte på jobb. Så er jeg glad for å si at jeg så sent som i går var i Trondheim og besøkte Arbeidstilsynet og fikk en grundig gjennomgang av Arbeidstilsynets arbeid og ikke minst prioriteringer. Tamima-saken var et helt naturlig tema der, nettopp fordi den er et så alvorlig bakteppe for nødvendigheten av å følge opp dette arbeidet. Det Arbeidstilsynet er tydelig på, er at for 2026 vil de prioritere å gå inn og gjøre tilsyn i private institusjoner. Det er grunn til å tro at risikoen er stor der. Jeg har ingen tall å komme med nå, og jeg skal heller ikke synse om tall, men det er grunn til å tro at når lønnsomhet blir en for viktig faktor, kan det selvfølgelig gå ut over bemanningen. Det gjelder alle arbeidsplasser, offentlige og private. Men lønnsomhet er aldri et argument for å sette sikkerheten og tryggheten til ansatte på jobb i fare. Arbeidstilsynets arbeid, når det gjelder både private institusjoner og på andre områder, handler veldig mye om å se til at arbeidsgivere tar ansvaret sitt når det gjelder å vurdere risiko for den enkelte arbeidstaker, spesielt når det gjelder alenearbeid og nattarbeid, der vi vet at risikoen kan være stor, utsatte bransjer og ikke minst hvor viktig det forebyggende HMS-arbeidet er. Så vil jeg bare gjenta det jeg sa om bransjeprogram. Det at partene gjør et arbeid i fellesskap, det at arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden jobber godt med forebygging, er viktig for å forebygge de alvorlige hendelsene. Men det er også viktig å forebygge sykefraværet, som vi vet er høyt, og der vi vet at en tredjedel av det skyldes forhold på arbeidsplassen. Det å vite at en har en arbeidsplass som er trygg, som er god, og der en vet at en kan komme seg hjem igjen i god behold etter endt arbeidsdag, er helt avgjørende for at folk skal kunne gå på jobb.

Jeg vil innlede med å takke interpellanten for å ta opp en svært viktig sak, en sak som i høyeste grad er viktig for regjeringen. Bakteppet for interpellasjonen er det aller mest alvorlige – det tragiske drapet på en ansatt på jobb tidligere i år. Det skal være trygt å gå på jobb i Norge, og det er aldri akseptabelt å bli utsatt for vold på arbeidsplassen. Likevel oppgir 5 pst. av de sysselsatte at de har vært utsatt for jobbrelatert vold i løpet av det siste året. Det er i hovedsak tredjepersoner, som f.eks. brukere, elever, innsatte, kunder eller pasienter, som utøver vold og trusler mot arbeidstakere. Vi vet også at kvinner er mer utsatt enn menn. En forklaring på dette kan være at flere kvinner enn menn jobber i såkalte utsatte bransjer. Blant de mest utsatte er vernepleiere, sosialarbeidere, pleie- og omsorgsarbeidere, sykepleiere, politi, vakter o.l. Det kan være grunnskolelærere og førskolelærere. Som jeg straks vil komme tilbake til, kan ansatte i velferdsforvaltningen være spesielt utsatt. Vi vet mye om hvordan vold og trusler kan forebygges, og det er tydelig nedfelt i arbeidsmiljøregelverket. Her, som ellers, er det arbeidsgiverne som har ansvaret for at regelverket etterleves. De to grunnleggende kravene er for det første at en arbeidsgiver, i samråd med de ansatte, skal vurdere hvilken risiko arbeidstakerne har for å bli utsatt for vold. Det følger direkte av reglene at alenearbeid, når på døgnet det arbeides, bemanning og kompetanse skal inngå i risikovurderingen. Også individuelle forhold, som f.eks. kjønn eller minoritetsbakgrunn, skal inngå når det er relevant. For det andre: Dersom risikovurderingen tilsier det, må arbeidsgiver iverksette nødvendige tiltak. Det kan være fysiske sikringstiltak, alarm, økt bemanning eller en kombinasjon av flere tiltak. Det er min klare oppfatning at dersom virksomhetene får gjort gode risikovurderinger og gjennomfører hensiktsmessige tiltak som reduserer risikoen, vil veldig mye være gjort. Slik jeg ser det, er ikke problemet manglende regelverk, men mangel på etterlevelse. I det bildet har naturligvis også Arbeidstilsynet en viktig rolle, både som tilsynsmyndighet og som veileder. De siste fire årene har Arbeidstilsynet gjennomført mer enn 2 500 tilsyn med vold og trusler som tema, og det er gjennomført en rekke veiledningsaktiviteter. Mitt klare signal er at Arbeidstilsynet må fortsette å prioritere tilsyn og veiledning. Interpellanten tar også opp sikkerheten i velferdsforvaltningen. Det er et faktum at ansatte i Nav er utsatt for utskjelling, trusler eller trakassering, og noen opplever vold. Det har skjedd to drap på ansatte ved Nav-kontorer, i 2013 på Nav Grorud og i 2021 på Nav Årstad. Etter den siste hendelsen utførte Arbeidstilsynet tilsyn med 141 Nav-kontorer, noe som også resulterte i en rekke forbedringstiltak. Samtidig har også arbeids- og velferdsdirektoratet og KS gjort en helhetlig gjennomgang av Nav-ansattes sikkerhet. Det resulterte i en rapport som foreslo åtte hovedtiltak for å forebygge og for å forbedre sikkerheten for ansatte på Nav-kontorer. Det jobbes aktivt med disse tiltakene i arbeids- og velferdsforvaltningen. Blant annet er det laget en veileder for fysisk sikring av lokaler, det er gjennomført risikovurderinger av vold og trusler, og det er utarbeidet opplæringsmateriell for ansatte. Avslutningsvis vil jeg peke på at det under den nye IA-avtalen nå opprettes bransjeprogram for hjemmetjeneste, skole/SFO og barnevern. Jeg mener dette vil være gode arenaer for å samarbeide om tiltak som er tilpasset det risikobildet vi ser i ulike bransjer.

Jeg vil takke for en interpellasjonsdebatt som tar opp et veldig viktig tema, og som har stor betydning for tilliten til velferdsforvaltningen vår. Jeg deler bekymringen – både fra interpellanten og fra flere representanter her – for om Nav er godt nok rustet for de store oppgavene etaten står framfor, både for å få flere i jobb og for å sikre inntekt for dem som er avhengig av ytelser til livsopphold. Nav er den største og viktigste organisasjonen i vårt velferdssystem. Derfor er det også viktig at vi diskuterer Nav her i Stortinget, og at vi har en bred politisk debatt om hvordan vi ruster Nav best mulig for framtiden. Som jeg la vekt på i mitt innlegg innledningsvis, er det viktig at Nav nå gjennomfører tiltak for å unngå den typen feil som Riksrevisjonen i år har pekt på. Det gjelder både svikt i internkontrollen og for dårlig styring av arbeidsmarkedstiltak. God styring og kontroll er avgjørende for tilliten til Nav. Den eksterne gjennomgangen av internkontrollen i Nav vil også gi oss nødvendig innsikt i og anbefalinger om hvordan det skal følges opp på en best mulig måte. De anbefalingene vil jeg ta fatt på så raskt som mulig. Regjeringen er opptatt av at Nav skal ha gode rammebetingelser for å løse de store og viktige oppgavene som etaten har ansvar for. Derfor har vi sørget for å styrke Navs driftsbudsjett i alle budsjett etter at regjeringen tok over. Jeg merker meg at representanten Molberg også peker på at det er nødvendig å avbyråkratisere, og at ostehøvelkuttene skal bidra til nettopp det. Det er en ærlig sak å ville kutte i Nav, men da må vi også prate ærlig om hvilke konsekvenser det får. Jeg undrer meg om Høyre vil kutte i Nav kontroll, der det er et stort behov for nettopp å sikre at fellesskapets penger blir brukt riktig. Vil Høyre kutte i det som går til veiledere som følger opp den enkelte som går på Nav, eller ungdommen som trenger tett og god oppfølging? Ja, det er mange statistikker i Nav som er for dårlige. Antallet unge som går på uføretrygd, er alarmerende høyt. Det ble nær doblet da Høyre satt i regjering. Sykefraværet er for høyt, og det er et langsiktig arbeid å klare å bidra til å snu de statistikkene. Det er en av de viktigste jobbene Nav har, og det er også et politisk ansvar å ruste Nav for at den jobben kan bli gjort så bra som mulig. Jeg imøteser at det kommer flere forslag her i dag. Jeg vil ikke konkludere nå på hva som er riktig, men som jeg har sagt tidligere, ønsker jeg å følge opp det arbeidet. Kanskje er Nav for stort, men det er også slik at det å motta ytelser og det å få aktivitetsretting bør ses på i sammenheng. Folk fortjener bedre enn lettvinte løsninger. Det er et politisk ansvar å sørge for at vi ruster Nav for framtiden, og det ansvaret er jeg beredt på å ta.

Jeg er enig i veldig mye av det som er sagt her. Jeg vil også understreke at arbeidet med Nav på ingen måte er et arbeid for å jakte på syndebukker eller å vise lettvint handlekraft. Utfordringene vi står overfor med å sørge for at velferdssystemet vårt fungerer så godt som mulig, er større og viktigere enn som så. Som jeg sa i stad: Jeg har ikke alle svar i dag på hva vi bør gjøre med Nav. Nettopp derfor mener jeg det er viktig at vi i fellesskap bruker litt tid på å se på hvor de største utfordringene er, og hva slags Nav vi trenger for å gi best mulige og enklest mulige tjenester med høy kvalitet i årene som kommer. Gjennomgangen av internkontrollen skal i gang ganske raskt. Da ser vi også på hvor det er behov for å sikre at vi har god nok kvalitet på det som blir gjort, og at vi har god kontroll på pengene, slik Riksrevisjonen understreket. Vi skal også få på plass en ny Nav-direktør, som skal ta fatt på de utfordringene. Så er jeg opptatt av å se på det forbedringsarbeidet som allerede er i gang, og på behovet for ytterligere tiltak. Jeg har sagt fra min første dag som arbeidsminister at jeg er interessert i å gå inn i disse utfordringene. Jeg er ikke interessert i å feie dem under teppet og tro at de blir borte av seg selv. Vi er i ferd med å følge opp i arbeidsmarkedsmeldingen, og vi er i ferd med å følge opp områdegjennomgangen av helserelaterte ytelser. Det er planlagt et forbedringsarbeid knyttet til kvalitet i saksbehandling, sikkerhet og internkontroll, som jeg nevnte, og det er nødvendig å fortsette moderniseringen av Navs IKT-systemer. Folketrygdlovutvalget, som ble vedtatt på fredag, er også et nødvendig arbeid, for det er nettopp det at regelverket er komplisert, som gjør at det er vanskelig for Navs ansatte å anvende det på en best mulig og effektiv måte. Dette er et regelverk som er komplisert å automatisere. Det gjør at det blir vanskelig å standardisere enkle tjenester slik at vi kan frigjøre ressurser til det som er mer komplisert oppfølging. Jeg er opptatt av at vi skal finne løsninger, men jeg er også opptatt av at vi bruker litt tid på å se på hva som er utfordringene, og ikke hoppe raskt til løsningen her i dag. Dette er spørsmål som jeg er i gang med, og som jeg skal bruke mye tid på. Jeg er opptatt av at vi er systemkritiske, og at vi gjør noe med det som ikke fungerer, for vi har et felles mål her, og det er best mulige tjenester, enten man skal motta en ytelse, eller man skal ha god oppfølging for å komme seg tilbake i jobb.

Nav har et omfattende, viktig og krevende samfunnsoppdrag. Nav betjener rundt 2,8 millioner brukere hvert eneste år, og etaten forvalter et komplisert regelverk og har en stor oppgave med å gi dem som står utenfor arbeid, nye muligheter. Det å styre og utvikle Nav er en krevende jobb. Feil vil skje, men noen feil er så alvorlige at det må få en konsekvens. Som jeg har understreket tidligere, er jeg som ansvarlig statsråd helt avhengig av å få riktig informasjon fra Nav om vesentlige forhold i styringen av etaten. Når det gjelder svakhetene i internkontrollen som Riksrevisjonen pekte på i sin regnskapsrevisjon, har jeg allerede bestilt en ekstern gjennomgang. Det er et arbeid som skal gi en grundig vurdering av hvor vi står, og hvilke grep som må tas for at internkontrollen skal bli bedre, slik Riksrevisjonen anbefaler. Siden etableringen av Nav har det skjedd store endringer av både organisasjon, systemer og tjenester. Dette har vært et utviklingsarbeid ulike regjeringer har stått bak. Etter pandemien og i de siste årene har vi sett for lange saksbehandlingstider på enkelte ytelser. Regjeringen har derfor også styrket det arbeidet med ekstra midler, noe vi ser positive resultater av. Saksbehandlingstidene er i ferd med å bli gradvis forbedret. På lengre sikt vil arbeids- og velferdsetaten likevel stå overfor demografiske endringer som vil sette ytterligere press på saksbehandlingskapasiteten i etaten. Store ostehøvelkutt er derfor ikke veien å gå for å gi Nav de rammebetingelsene de trenger for å gjøre jobben de er satt til. Modernisering av IKT-systemer har pågått over flere år, og det er fortsatt store behov for å skifte ut gamle systemer. Det er nødvendig for at Nav skal bli mer effektivt, ha tilstrekkelig kontroll og møte utfordringer med økende saksmengder. Arbeidet for å forebygge og avdekke trygdemisbruk er høyt prioritert. Grov trygdesvindel er ofte kombinert med annen type arbeidslivskriminalitet eller andre former for økonomisk kriminalitet. Arbeids- og velferdsetaten er derfor en viktig deltaker i a-krimsamarbeidet, ikke minst for å bekjempe trygdesvindel. Navs viktigste arbeid framover er å bidra til at flere kommer i arbeid, og at færre går på trygd. Samtidig skal etaten sørge for at de som trenger det, får riktig ytelse til riktig tidspunkt. Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av at Nav skal ha gode rammebetingelser for å løse de store og viktige oppgavene etaten har ansvar for. Nettopp derfor har vi sørget for å styrke Navs driftsbudsjett i våre budsjett etter at regjeringen tok over, og etter at den borgerlige regjeringen gjennomførte ostehøvelkutt på flere hundre millioner kroner. Det er mye i Nav som går veldig bra. Likevel er det, som interpellanten viser til, fortsatt utfordringer som må tas tak i. Jeg har ikke i dag alle svar på hva vi bør gjøre for at Nav skal bli enda bedre. Dette er imidlertid et arbeid jeg er i gang med, og som jeg gleder meg til å ta videre fatt på for å sikre at flere kommer i jobb, og at flere får den tjenesten de har behov for.

Anmodningsvedtaket om sømløs overgang fra skole til VTA jobber vi for å følge opp, og det mener jeg er viktig. Vi har startet arbeidet med å vurdere de problemstillingene og se på arbeidstilbudet til den målgruppen for VTA i sammenheng med utdanningstilbudet til den samme gruppen. Jeg har ikke akkurat et tidspunkt å komme tilbake til representanten med nå, men det jobber vi med å følge opp, og vi vil behandle det så raskt som mulig. Samtidig må det også foretas en arbeidsevnevurdering. Alle andre muligheter skal vurderes før man får en VTA-plass eller eventuelt en beslutning om uføretrygd. Derfor er det også viktig å se på utdanningstilbudet og hvilke muligheter for aktivitet og jobb den enkelte har i etterkant. I dag er det slik at 14 000 har VTA-plass. Jeg vet at flere kommuner og bedrifter har sagt at de har ventelister. Nøyaktig hvor mange det er, har jeg dessverre ikke tall på.

Det er ingen grunn til at dette trenger å ta veldig lang tid. Som jeg sa, er det vanlig i slike saker at en har en høringsfrist på tre måneder. Dette er ikke nødvendigvis en stor og komplisert sak. Mitt mål er å legge til rette for at det kan gå så raskt som mulig, men at en har en høringsrunde og gjør det nødvendige arbeidet som skal til for å få til en forskriftsendring.

Vi har sett enkelthistorier om personer som går på VTA, bl.a. Tore, som sier at han ønsker å stå lenger i arbeid. Det tror jeg Tore på, og det er nok også flere som Tore, som har lyst til å fortsette etter at de har fylt 67 år. Derfor er jeg positiv til at vi skal kunne gjøre denne endringen, slik at en kan jobbe lenger. Men jeg mener likevel at det er grunn til å ha respekt for høringsinstansene og de berørte som er involvert her, og ha en høringsrunde, som vi pleier å ha ved forskriftsendringer – se på hvor mange det kan være snakk om, hva kommunene tenker om det, hva vekstbedriftene selv tenker om det, og ha en grundig prosess. Jeg tror at mange vil være positive til det, men av respekt for alle som er involvert, mener jeg at vi fint tåler å ha en høringsrunde og en høringsfrist på tre måneder før vi konkluderer i saken.

Representantene Molberg, Gunnufsen, Hagerup og Stokkebø har foreslått at Stortinget ber regjeringen sikre at seniorer kan fortsette i arbeidsmarkedstiltaket varig tilrettelagt arbeid også etter fylte 67 år. Jeg er positiv til å se på hvordan dette kan gjøres. Årsaken til at de som nå jobber gjennom VTA, må gå av ved 67 år i dag, er at tiltaket er knyttet til uføretrygden. Etter folketrygdloven er det et vilkår for å motta uføretrygd at den trygdede er mellom 18 år og 67 år. Etter fylte 67 år vil den det gjelder, ha krav på alderspensjon, men ikke på uføretrygd. Det følger av dette at tilskuddet arbeids- og velferdsetaten gir til arbeidsgiver, stoppes når VTA-deltakeren fyller 67 år. Det betyr på ingen måte at arbeidsgiver har plikt til å si opp VTA-deltakeren, men i de fleste tilfeller vil avtalen mellom arbeidsgiver og deltaker sies opp når Nav stopper tilskuddet. I pensjonsforliket er det enighet om gradvis økning av pensjonsalder i takt med forventet levealder. Forliket innebærer at aldersgrensen for når uføre går over til å motta alderspensjon, gradvis skal øke. Det betyr også en høyere aldersgrense for å delta i VTA, men dette vil ta en del tid. Det er et prinsipp som ligger til grunn for VTA: å behandle deltakerne mest mulig på lik linje med andre arbeidstakere. Det er også mitt utgangspunkt. Jeg vil derfor vurdere å legge til rette for at personer som deltar i VTA når de fyller 67 år, skal kunne fortsette i tiltaket i kombinasjon med alderspensjon. Utredningsinstruksen krever at forslag til forskriftsendringer sendes på høring. Jeg tar sikte på å gjøre dette i løpet av våren. Jeg mener at det vil være å vise liten respekt for høringsinstansene å konkludere i saken allerede før høringen. Jeg ber derfor om at Stortinget ikke trekker noen endelig konklusjon i dag.

Et unntak må vurderes. Nå kommer det en hjemmel der barnevernstjenesten og barnevernet får muligheten til en varslingsplikt der man kan inndra pass eller ikke utstede pass for å unngå en reise. I den lovendringen her skal det ligge en veldig grundig vurdering til grunn av hva som er grunnen til at man skal varsle og altså utstede et forbud, hva det er mulig at barnet kan utsettes for i et skadelig utenlandsopphold, men også hva som er vurderinger som gjør at man kan bruke den unntaksbestemmelsen. Dette er vanskelige saker, og det er vanskelige vurderinger. Det er derfor vi er så opptatt av at de vurderingene skal gjøres veldig grundig, til barns beste, også hvis man skal bruke unntaksbestemmelsen, men at den er et viktig virkemiddel for å ivareta barns beste og barns rett til medvirkning.

Jeg mener at det forslaget til lovendring som ligger her i dag, går et langt skritt i å forebygge at unger blir tatt med på skadelig utenlandsopphold, og at det også er en grundig vurdering som skal ligge til grunn for barns beste. Forslaget og vurderingen her er også at det går an å praktisere en snever unntaksbestemmelse på en måte som gjør at barn ikke blir isolert og ikke får delta i det som er bra sosial aktivitet for et barn. Vi vurderer det dithen at det er nødvendig med den unntaksbestemmelsen, men vi har veldig mange færre virkemidler dersom et barn allerede er tatt med til utlandet, så å forebygge det og sikre seg at man i så stor grad som mulig klarer å stoppe reiser som kan bidra til skadelig utenlandsopphold, er hele formålet med denne loven.

Et utreiseforbud vil være et svært inngripende tiltak som berører både barns og familiers menneskerettigheter. Derfor er jeg også opptatt av at loven utformes i tråd med menneskerettighetskonvensjonens krav til både nødvendighet og forholdsmessighet. Et vedtak om utreiseforbud skal gjelde i en avgrenset periode, og det gjelder alle land og alle typer reiser, men det kan også være reiser som f.eks. en skoletur eller et idrettsarrangement i utlandet, som også er barnets beste å få lov til å delta på. Derfor mener vi at hvis man ikke har et snevert unntak, kan det også bety at barn kan isoleres og gå glipp av viktige opplevelser i det som for mange allerede vil være en krevende livssituasjon. Den foreslåtte unntaksbestemmelsen er utformet som et snevert unntak fra det som også i utgangspunktet er et strengt utreiseforbud.

I dag behandler vi en proposisjon som berører noe av det mest grunnleggende vi har ansvar for: barns rett til trygghet, frihet og beskyttelse mot vold og overgrep. Lovforslaget gir oss nye og nødvendige verktøy for å hindre at barn blir utsatt for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresmotivert vold eller andre skadelige handlinger i utlandet. Vi vet at barn i Norge har blitt og blir utsatt for slike skadelige utenlandsopphold, og når et barn er tatt med ut av landet, er det begrenset hva vi får gjort. Konsekvensene kan være dramatiske: tap av skolegang, tap av frihet, og i verste fall livslang undertrykkelse. Det er vår plikt å handle. Derfor foreslår vi nå nye lovbestemmelser i flere lover, som totalt sett skal bidra til bedre beskyttelse av barn som risikerer skadelige utenlandsopphold. Det foreslås en ny lovbestemmelse i barnevernsloven om vedtak om utreiseforbud for barn som risikerer å bli utsatt for skadelige utenlandsopphold, med mulighet for akuttvedtak for å beskytte barnet umiddelbart. Barnevernstjenesten får varslingsplikt til politiet og utlendingsmyndighetene, brudd på utreiseforbud gjøres straffbart, og det skal ikke utstedes pass eller ID-kort med reiserett til barn som omfattes av forbudet. Dette er konkrete tiltak som gir barnevernstjenesten og politiet mulighet til å gripe inn før skaden skjer. Vi styrker beskyttelsen av barn og sender et tydelig signal om at Norge ikke tolererer at barn fratas sine rettigheter. Tiltakene kommer i tillegg til det forebyggende arbeidet i Norge, gjennom bl.a. oppfølgingen av tiltak i den nye handlingsplanen «Sjef i eget liv» og det viktige arbeidet til de særskilte tjenestene på feltet, som Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, og mangfoldsrådgivere i skolene. Barn har rett til beskyttelse mot vold og overgrep. Dette er nedfelt i både norsk lov og internasjonale konvensjoner. Når vi ser at negativ sosial kontroll og æresmotivert vold fortsatt rammer barn i vårt samfunn, må vi svare med handling. Arbeiderparti-regjeringen prioriterer arbeidet med å bekjempe negativ sosial kontroll og æresmotivert vold høyt. Med lovforslaget følger vi opp anbefalinger fra NOU 2024: 13, Lov og frihet, og proposisjonen er en del av regjeringens bredere arbeid mot tvangsekteskap og skadelig kontroll. Regjeringen vil også vurdere utvalgets øvrige forslag, med mål om å få på plass nødvendige lovendringer. Arbeidet mot negativ sosial kontroll og æresmotivert vold er en av vår tids store frihetskamper. Vi må stå samlet om dette – på tvers av partier – for å bidra til at alle som bor i Norge, kan leve et fritt liv.

For å svare på spørsmålet: Jeg har ikke tenkt å foreslå å endre det. Noe av bakgrunnen var jo også, som jeg var inne på, at tillitsvalgte ikke skulle måtte inngå en avtale på en serviett med en sjef, men at det var behov for å heve terskelen. Det er imidlertid viktig å si at adgangen til å inngå avtale om innleie på ingen måte forutsetter at ansatte i bemanningsforetakene er organisert eller omfattet av en tariffavtale, så den koblingen representanten gjør mellom ulovlig press om organisering og innstramminger i innleieregelverket, framstår litt søkt for meg, for det er ingen kobling der. Vi må også huske at det er bemanningsforetakene som er problemet her. Det er bemanningsforetakene som også da, hvis det som står i VG, stemmer, har bedt om tvangsinnmelding av arbeidstakere. Jeg har lyst å understreke nok en gang: Dette er helt frivillig, og det regner jeg med at bemanningsforetak og fagforeninger forholder seg til – at medlemskap for en arbeidstaker skal være frivillig.

Jeg er opptatt av at vi har sterke fagforeninger, og at vi har et lovverk som gir partene muligheten til å forhandle på arbeidsplassen. Kravet til tariffavtale med fagforening med innstillingsrett ble tatt inn i loven på bakgrunn av opplysninger om at en del lokale tillitsvalgte opplevde press for å inngå avtale om innleie, og da ble terskelen hevet. En fagforening med innstillingsrett omfatter enhver fagforening med 10 000 ansatte, og 98 pst. av organiserte arbeidstakere er tilknyttet en fagforening med innstillingsrett. Alle hovedsammenslutningene og de aller fleste underliggende forbund i hovedsammenslutningene har nå mer enn 10 000 ansatte. LO er en stor arbeidstakerorganisasjon, men det er altså slik at samtlige hovedsammenslutninger er så store.

Jeg er glad for å få det spørsmålet, som gir meg muligheten til å oppklare flere forhold. Det korte svaret på representanten Molbergs spørsmål er nei. Jeg mener ikke at arbeidsmiljøloven bidrar til tvangsinnmelding i fagforeninger. Vi har en lang tradisjon for at enkelte regler kan fravikes gjennom tariffavtale, og det er ikke noe nytt. Slike regler gir fleksibilitet og gjør det mulig for partene å finne løsninger som er tilpasset den enkelte bransje og virksomhet, samtidig som arbeidstakerne er sikret et klart minimumsvern. Det styrker partenes innflytelse, og det støtter opp om den norske modellen med et organisert arbeidsliv. For et mer omfattende fravik, som større endringer i arbeidstid eller innleie utover lovens hovedregel, kreves det tariffavtale med en fagforening med innstillingsrett. Det sikrer at ordningene blir framforhandlet av mer likeverdige parter, med tilstrekkelig styrke og kompetanse. Det betyr ikke at bestemte rettigheter er knyttet til en bestemt organisasjon, primært LO, slik representanten later til å tro. En fagforening med innstillingsrett er enhver fagforening med over 10 000 medlemmer, og nesten alle organiserte arbeidstakere i Norge er tilknyttet en fagforening med innstillingsrett. Medieoppslagene det her refereres til, knytter seg til bemanningsbransjen – en bransje denne regjeringen har hatt stort fokus på. Ansatte i bemanningsforetak har ofte en svakere tilknytning til arbeidsplassen og mindre innflytelse over egne arbeidsvilkår enn fast ansatte. De opplever ofte større usikkerhet om jobb og inntekt, uforutsigbare arbeidstider og begrensede muligheter for opplæring og karriereutvikling. Dette har vært en sentral begrunnelse for de innstrammingene regjeringen har gjort i innleieregelverket. Regjeringen ønsker et trygt arbeidsliv, der faste, direkte og hele stillinger er hovedregelen. Vi mener at det organiserte arbeidslivet er det viktigste for å bekjempe useriøse forhold og sikre gode arbeidsvilkår. Derfor er det positivt at mange arbeidstakere velger å være medlem av fagforeninger, og det er bra at arbeidsgivere ønsker tariffavtaler i sine virksomheter. Når det er sagt, er jeg selvfølgelig helt enig i at det er uholdbart dersom ansatte blir tvangsinnmeldt i fagforeninger. Medlemskap i en fagforening skal være frivillig. Tvang eller andre former for press fra arbeidsgiver er ikke bare uakseptabelt – det er i strid med norsk lov.

Jeg har sagt at hvis vi skal fortsette prosessen, mener jeg det er riktig at de organisasjonene som representerer fiskeres interesser, som er mange, skal få lov til å revurdere sine anbefalinger. Jeg opplever også at det egentlig er det representanten ber om. Det er slik at fiskere får inntektene sine på ulike måter. De får det gjennom hyre, altså lønn, og de får det gjennom lott, som er en utbetaling av en andel av en fangst. Fiskere som er arbeidstakere, som får lønnen sin gjennom hyre, får også en tjenestepensjon. Så en kan både være selvstendig næringsdrivende, og en kan få lønn som arbeidstaker der en har en hyre og en lønn. Jeg mener at de ordningene som vil ligge til grunn ved at fiskere likebehandles med andre selvstendige næringsdrivende, men fortsatt ivaretar deres interesser som arbeidstakere, er en god løsning.

Regjeringen har lagt fram sitt forslag til lukking av fiskerpensjonen i dag. Slik jeg opplever salen her nå, vil ikke det få flertall. Da er jeg opptatt av at hvis det nå skal tilbake, bør vi gi organisasjonene muligheten til å revurdere sine anbefalinger. Jeg opplever også, med tanke på det representanten ber om, i forbindelse med at det har kommet innspill som representanten mener ikke har blitt hørt, at hvis vi nå skal ha en ny runde, er det mulighet til å høre dem. Mitt primærstandpunkt her er at jeg mener det er riktig med lukking. Det har jeg stor respekt for at ikke vil få flertall. Så får en da muligheten til en ny prosess.

Det har vært en lang prosess, og det var en prosess som startet under den forrige regjeringen, der det lå en anbefaling. Nåværende regjering så behov for å ha en grundigere prosess og sette ned et utvalg som kom med sine anbefalinger. Vi vet at medlemspremie og omsetningsavgift har økt de senere årene, senest i 2023, som representanten også påpekte. Det er en uforutsigbarhet rundt hvordan økonomien i ordningen vil være framover. Det betyr også at medlemspremier og omsetningsavgift kan øke framover. Jeg tror det er et riktig forslag fra departementet at vi nå lukker ordningen, og at det finnes bedre ordninger for fiskerne framover, men jeg har stor respekt for at Stortinget nå ser ut til å mene noe annet. Derfor er jeg opptatt av at hvis en skal vurdere arbeidet videre, bør en gå tilbake til partene og få en ny anbefaling.

Jeg kjenner ikke hele historikken for hele prosessen og har respekt for at enkelte mener den sikkert kunne vært ryddigere. Det skal jeg være litt forsiktig med å kommentere. Jeg er opptatt av at det har vært et tydelig mandat til en partssammensatt gruppe. Vi har vært opptatt av å lytte til det partene har kommet fram til her, som en anbefaling, og til et flertall i den partssammensatte gruppen. Vi mener at når fiskerne i dag er i en særstilling ved at det er en gruppe selvstendig næringsdrivende som har en pliktig nedtrappingspensjon med statsgaranti, er det riktig å lukke den, og at det er likebehandling i å behandle fiskere som selvstendig næringsdrivende i likhet med andre selvstendig næringsdrivende. Det var også i anbefalingen fra gruppen et flertall som mente det samme som det departementet legger fram nå.

Regjeringen legger fram et lovforslag som vi mener er riktig, basert på at det har vært en grundig prosess, og at det har vært en arbeidsgruppe som har kommet med noen tydelige anbefalinger. Jeg er klar over at det er flere forslag her nå, og at det har vært litt ulike meninger fram til i dag om hvordan et flertall og et mindretall vil se ut. For regjeringen er det viktig å legge fram det vi mener er riktig politikk, og så forholder vi oss selvfølgelig til flertallet, som vanlig, i Stortinget.

Det er fire av fem, så jeg mener at det er ganske klart. Så er jeg veldig klar over at Sjømannsforbundet har innvendinger til det. Når det gjelder de fem organisasjonene som satt i gruppen, er enkeltfiskere representert i flere av de organisasjonene. Sjømannsforbundet mener at det fortsatt er behov for en pliktig pensjonsordning for fiskere. Det har vi selvfølgelig tatt med i vurderingen, og vi ser hva slags innvendinger Sjømannsforbundet har, men vi mener likevel at det er riktig gradvis å avvikle ordningen og likestille fiskere med andre selvstendig næringsdrivende. Det er en ganske klar anbefaling fra arbeidsgruppen, altså fire av fem, som er enig i at det er en ordning som er uforutsigbar, som er kostbar, og kan bli kostbar, og at fiskere kan få en like god pensjonsordning ved å bli behandlet som andre selvstendig næringsdrivende.

I proposisjonen som er til behandling i dag, foreslår regjeringen å følge opp hovedanbefalingene fra en partssammensatt arbeidsgruppe om endringer i fiskerpensjonen. Det er bred enighet om at fiskerpensjonen har en rekke svakheter. Det er en gammel ordning, som nok ga mening i sin tid. I dag oppleves den av mange fiskere som både dyr og uforutsigbar. Fiskeryrket har mange særegenheter. Arbeidsgruppens anbefalinger og sammensetning reflekterer dette. Fiskere er definert som selvstendig næringsdrivende i trygde- og skattemessig sammenheng. Det er en fangstbasert næring, der inntektene svinger i takt med naturgitte forhold, og fiskere avlønnes i hovedsak med en andel av fangsten. Dette har historisk gjort det vanskelig å tilpasse fiskere som yrkesgruppe til de ordinære sosiale ordningene. Fiskerinæringens organisering har også sine særtrekk. Fiskerne er ikke kun representert av rene arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, men også av organisasjoner der mannskap, fartøyeiere og enefiskere er organisert i samme organisasjon. Regjeringen har vært opptatt av å lytte til fiskernes organisasjoner. Forslaget som er til behandling i dag, ble opprinnelig sendt på høring av den forrige regjeringen. Selv om forslaget hadde støtte fra de fleste av høringsinstansene, tok regjeringen en ekstra runde ved å sette ned en partssammensatt arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen hadde mandat til å utrede og anbefale hvordan pensjonsløsningen for fiskere skal være i framtiden. Regjeringens forslag fulgte opp anbefalingene fra arbeidsgruppen. Slik jeg oppfatter dette nå i dag, ligger det ikke an til å få støtte fra Stortinget. Da mener jeg det vil være klokt å gå i dialog med fiskernes organisasjoner. Komiteens flertallsforslag ser vekk fra arbeidsgruppens anbefalinger og går langt i å si akkurat hvordan framtidens fiskerpensjon skal se ut. Det er fiskerne som kjenner sin hverdag, sin næring og sine behov på slutten av karrieren best, og dette er kunnskap jeg mener vi bør benytte oss av i utformingen av framtidens pensjonsløsning for fiskere. Hvis Stortinget i dag ikke ønsker å lukke fiskerpensjonen, mener jeg fiskernes organisasjoner bør få muligheten til å revurdere sine anbefalinger i lys av dette.

For at flyktninger skal komme raskt i arbeid og bli integrert, er det representanten peker på, helt avgjørende. Som en del av regjeringens bosettingspolitikk er vi opptatt av at bosettingen skal være styrt, spredt, rask og treffsikker, og at det også skal handle om muligheter for å komme seg i arbeid. Vi har bl.a. gjort endringer i introduksjonsprogrammet, slik at det skal være mer arbeidsretting, og at flere skal komme raskere inn i arbeid, for vi vet at kvalifisering i veldig stor grad foregår på arbeidsplassen. Jeg er opptatt av at vi hele tiden må følge med og se. Klarer vi å bosette det antallet prognosene sier skal komme? Er det behov for å gjøre ytterligere innstramminger i regelverket fordi ankomstene til Norge kanskje blir forholdsmessig mye større enn til de andre nordiske landene? Det er viktig for meg å kommunisere at jeg er villig til å gjøre endringer dersom vi ser at vi ikke klarer å integrere godt nok dem som kommer til landet vårt.

Det er kommunene selv som avgjør hvor mange flyktninger de ønsker å ta imot, og hvor i kommunene de skal bli bosatt. Regjeringen oppfordrer kommunene til å unngå at flyktninger bosettes i områder med store levekårsutfordringer. Sammen med kommunalministeren har jeg også tenkt å besøke nettopp Sarpsborg og Fredrikstad neste uke, for jeg vet at det der er store utfordringer, press på tjenester og ikke minst et press på boliger. Jeg skjønner veldig godt både frustrasjonen og bekymringen våre lokalpolitikere har, for de har gjort en enormt stor innsats, men nå begynner presset å bli for stort. Jeg er opptatt av å understreke at det er kommunene selv som bestemmer hvor mange de vil ta imot. Jobben vår er å fordele dem som kommer til Norge, på en slik måte at de kommunene som har kapasitet til å ta imot flere, kan gjøre det, mens de som ikke har kapasitet til å ta i imot, skal slippe det.

Det er helt riktig som representanten sier: Etter Russlands fullskala invasjon i 2022 har kommunene bosatt nær 100 000 flyktninger, om lag 86 000 fra Ukraina. Kommunene har vist en imponerende innsats ved å bosette og integrere et rekordhøyt antall flyktninger på kort tid. Etter et stabilt ankomstnivå gjennom 2025, som har ligget lavere enn i 2024, har vi lykkes med å nå målet om at Norge ikke skal motta uforholdsmessig mange fordrevne sammenlignet med våre naboland. Etter at Ukraina fjernet utreiserestriksjonene for menn mellom 18 og 22 år i august i år, har ankomstene i denne aldersgruppen økt merkbart til Norge og flere europeiske land. Selv om ventetiden i mottak fra vedtak om opphold til bosetting fortsatt er lav for de fleste, kan økte ankomster føre til lengre ventetid. Bosettingsbehovet påvirkes direkte av hvor mange som til enhver tid kommer til Norge og innvilges oppholdstillatelse. Situasjonen i Ukraina er ustabil, noe som gir usikre prognoser. Samtidig etterlyser kommunene stabilitet og forutsigbarhet. Jeg vil understreke at det er Russlands brutale krigføring som er skyld i de store ankomstene, som igjen påvirker hvor mange som kommer til Norge. Anmodningene for 2025 og 2026 ligger nå på et tilnærmet likt nivå, om lag 13 000 personer. Dette gjør det mulig for kommunene å opprettholde kapasiteten som er bygd opp. Vi vet ennå ikke hva kommunene svarer på anmodningen for 2026. Mange opplever stort press på tjenester og boliger, men vi ser også at enkelte kommuner vil ta imot flere neste år. Et slikt eksempel er Kongsberg kommune, som NRK omtalte nylig. Regjeringen har skjerpet anmodningskriteriene for 2026 slik at det i større grad skal tas hensyn til kommuner som har levekårsutfordringer, høy innvandrerandel og sekundærflytting. Det skal bidra til å unngå at enkelte kommuner får en uforholdsmessig stor belastning. Når kommunene har vedtatt antall bosettingsplasser, sørger IMDi for å fordele flyktninger jevnt gjennom året. Det gir kommunene større forutsigbarhet. Regjeringen vil fortsette å legge til rette for god dialog med kommunene om bosetting av flyktninger. Samtidig skal vi ikke ta imot flere enn vi klarer å integrere. Regjeringen er derfor forberedt på å ta ytterligere innstrammingsgrep dersom situasjonen skulle tilsi det.

Jeg vil starte med å si at denne regjeringen ikke har noen planer om å gjøre nye endringer i form av innstramming i regelverket nå, som representanten Molberg spurte om i forrige spørsmål. Jeg deler bekymringen over at det er for mange som står utenfor arbeidslivet. Det er også nettopp derfor vi har lagt fram en ganske offensiv jobbpakke i dette budsjettet. Vi vil senke terskelen for å komme inn for å finne flere veier inn i arbeidslivet for dem som står lengst unna. Likevel: Arbeiderparti-regjeringen er opptatt av at det skal være en klar hovedregel om at arbeidstakere bør ansettes fast og direkte, i et topartsforhold. Det er ikke minst viktig at unge som skal inn i arbeidslivet, tidlig eller for første gang, møter et trygt og organisert arbeidsliv. Derfor har vi styrket regelverket slik vi har gjort – ved å gi de innleide flere rettigheter, ha flere faste og direkte ansettelser og sikre at det skal være seriøse bemanningsbedrifter.

Jeg tror ingen statsråd skal stå i Stortingets sal og garantere for hvilke eventuelle vedtak Stortinget vil fatte framover, men det jeg kan si, er at jeg er glad for at vi får kunnskap og forskning fra flere på dette området. Vi vet ennå ikke nok om hvordan regelendringene virker. Det er også derfor vi har satt i gang en følgeforskning, som Fafo fikk i oppdrag å gjennomføre. De la fram en delrapport i 2024 og skal legge fram sin sluttrapport i 2026. Jeg er opptatt av å hente inn kunnskap fra ulike aktører. Tall fra SSB viser imidlertid at antallet ansatte i bemanningsbedrifter ble redusert med ca. 7 000 sammenliknet med perioden like før regelendringene. Nedgangen stoppet opp i 2024–2025. Færre leies ut til bygg, kontoryrker, lager og transport, men flere leies ut til industri, ingeniøryrker og helse og omsorg. Det er helt riktig, som har blitt sagt her, at man ikke kan si nøyaktig hvor mye som skyldes regelverk, og hvor mye som skyldes redusert aktivitet i byggenæringen.

Etter forslag fra regjeringen vedtok Stortinget endringer i reglene om innleie fra bemanningsforetak, som trådte i kraft fra april 2023. Endringene kom fordi det i deler av arbeidslivet hadde utviklet seg en praksis hvor innleie utgjorde en permanent del av virksomhetenes bemanning. I 2019 utgjorde innleie over 8 pst. av alle timeverkene i byggenæringen, og langt høyere tall enn dette var det i Oslo-området. Samtidig med regelendringene satte departementet i gang en følgeevaluering og styrket statistikken om utleie av arbeidskraft. Dette arbeidet har skjedd og pågår i dialog med partene i arbeidslivet. I tillegg har flere av partene på eget initiativ gjennomført kartlegginger. NHO har gitt Institutt for samfunnsforskning et oppdrag, som det vises til i spørsmålet fra representanten Molberg. Det er positivt at flere aktører bidrar til økt kunnskap om utleie og innleie av arbeidskraft. Et felles kunnskapsgrunnlag finnes i tallene som virksomhetene rapporterer inn, gjennom a-ordningen, og som Statistisk sentralbyrå offentliggjør og analyserer. De forteller at mange flere gikk fra jobb i vikarbyråer til fast jobb i de ordinære byggebedriftene i perioden etter regelendringene. Dette kommer også fram i den delrapporten fra Institutt for samfunnsforskning som NHO bestilte. At virksomheter tilpasser seg endringer på ulike måter, er ikke overraskende, og det er også i samsvar med de vurderinger regjeringen i sin tid la fram for Stortinget da regelendringene ble behandlet. Så langt ser det ut til at endringene i regelverket bygger opp under både flere faste og flere direkte ansettelser i et topartsforhold mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Dette er viktige målsettinger for regjeringen og stortingsflertallet som vedtok det. Trepartsforhold, som innleie, skaper uklare ansvarsforhold og kan svekke grunnleggende forhold som organisering, utbredelse av tariffavtaler, lokalt partssamarbeid og arbeidstakeres medvirkning og medbestemmelse.

Det jeg prøvde å si i stad som jeg ikke hadde tid til, var at økt fribeløp gjør det mer lønnsomt, men det har også noen negative konsekvenser. Det er også slik at hvis vi øker fribeløpet til 1 G, som er nesten 130 000 kr, tilsvarer det en 25 pst.-stilling for en person som har et lønnsnivå på 4 G. Det er en ganske stor stillingsprosent dersom en er 100 pst. ufør. Hvor høyt en setter nivået, har altså noen prinsipielle sider, også det at en kommer bedre ut med 100 pst. uføregrad enn om en har en gradert uføregrad. Jeg har lyst til å gjenta at det er en grunn til at en blir 100 pst. ufør og får den inntektssikringen, som veldig mange skal ha, og det er nettopp at en er for syk til å jobbe. Jeg vil gjenta at jeg er opptatt av at det er arbeidsinsentiver i ordningen, men samtidig ønsker jeg at det skal være enklere, og at flere skal kunne kombinere dette. Anmodningsvedtaket ble gjort i mai, vårt program ble vedtatt i april, og jeg har tenkt å følge opp det i denne fireårsperioden.

Jeg er opptatt av at vi gjør det vi kan for at folk kan jobbe, med den arbeidsevnen de har, enten det er 10–40 pst. eller i full jobb. Når vi nå bruker 600 mill. kr ekstra på arbeidsmarkedstiltak og arbeidsretting i dette budsjettet, er det nettopp for å se på hvordan vi kan senke terskelen, og hvordan vi kan finne flere veier inn i arbeid for dem som kanskje står lenger unna arbeid. Forsøksordningen med arbeidsfradrag handler også nettopp om det. Det er for mange unge, over 100 000, som står på utsiden. Vi har satt oss et mål om at flere skal inn, og da må vi også forsøke å se på om det er nye ting som funker. Ja, jeg vil at det skal være enkelt å kombinere å være ufør og å jobbe. Vi gjør noen endringer i dette budsjettet som gjør at det blir enklere, en setter maks 70 pst. på reduksjonstaket. Så er det noen dilemmaer her, som jeg har vært inne på.

Takk for spørsmålet. Jeg har lyst til å starte med å si at vi har et mål om at flere skal kunne kombinere det å være ufør, ha en uføregrad, med arbeid. Jeg er veldig glad for alle som kan jobbe litt, og som også får bedre helse, som igjen gjør at en gradvis kan komme tilbake til jobb. Da Stortinget gjorde det anmodningsvedtaket i mai, som ikke er så veldig lenge siden, sa samtidig Stortinget nei til å heve fribeløpet til 1 G, som jeg oppfatter at representanten mener det bør opp til. Jeg har sagt at det er ganske mange litt vanskelige hensyn for å finne riktig nivå på fribeløpet, rett og slett fordi det skal lønne seg å jobbe. Det å øke fribeløpet kan ha noen utslag som gjør at dersom en er 100 pst. ufør og jobber, kan en komme bedre ut enn om en har en gradert uføregrad og jobber. Det jeg er litt opptatt av, er at vi bruker god tid på å legge fram et forslag til riktig nivå på fribeløpet. Jeg har veldig stor respekt for det Stortinget har sagt, og skal selvfølgelig komme tilbake til Stortinget med det. Arbeiderpartiets partiprogram sier også at vi skal øke fribeløpet i løpet av denne perioden. Jeg mener likevel det er noen dilemmaer rundt økningen og hvor mye vi øker det, slik at en alltid kommer best ut når en jobber. Det er også en grunn til at folk blir uføre. Da er en i utgangspunktet for syk til å jobbe. Vi ser også at å øke fribeløpet så mye øker forskjellene mellom dem som er 100 pst. uføre, nettopp fordi de ikke skal jobbe, og dem som kan jobbe litt. Jeg er opptatt av at jeg skal bruke litt tid på å gjøre dette skikkelig og ordentlig, og så skal jeg komme tilbake til Stortinget.

Jeg håper både Stortinget og de som lytter på oss, stoler på det Arbeiderpartiet sier, for det har de grunn til, selv om det har stormet litt de siste dagene. Når det gjelder ordningen for de etterlatte og pårørende etter Kielland-ulykken, er det noe min kollega energiministeren skal følge opp, så jeg overlater til ham å si litt nærmere om det. Det vi legger til grunn, er at vi følger opp det Stortinget ber oss om å gjøre.

Som jeg sa i stad, er jeg opptatt av at utbetalinger skal komme så raskt som mulig, og derfor har vi jobbet godt med innretningen. Et sekretariat skal håndtere søknader, vi har en søknadsprosess som er så enkel som mulig, og de som allerede har gjennomført de medisinske undersøkelsene som trengs i en slik prosess, skal slippe å gjøre det på nytt. Vi har også forenklede arbeidsmedisinske vurderinger, og all dokumentasjon en har fra før, skal legges til grunn for disse utbetalingene. Nå ligger jo saken i Stortinget, og jeg håper selvfølgelig at Stortinget skal behandle den nå i høst. Jeg håper vi kommer i gang så raskt som mulig på nyåret, at de forenklede søknadsprosessene skal gå raskt, og at utbetalingene skjer i løpet av 2026.

Takk for spørsmålet. Jeg vil gjenta det jeg sa til media da vi la fram statsbudsjettet. Jeg er veldig glad for at vi nå har en kompensasjonsordning for kjemikalieskadde oljepionerer, og at den endelig kommer på plass etter mange år. Representanten spør hva jeg legger til grunn. Med den bevilgningen vi nå legger på bordet, følger vi opp både ved å gjennomføre Stortingets vedtak om at det skal etableres en egen kompensasjonsordning for oljepionerene, og ved å legge oljepionerkommisjonens anbefalinger til grunn i arbeidet. Jeg skjønner at det var store forventninger, og at det er mange som lever med alvorlig sykdom, som har ventet lenge på denne ordningen. Jeg har møtt dem, og jeg har sagt til dem at jeg for det første er veldig glad for at den er på plass, og så er det vurdert ulike nivåer. 8 G betyr altså en utbetaling på litt over en million til den enkelte, og vi lager en ordning som gjør at de skal få utbetalt pengene sine raskt. Vi lager en ordning som gjør at det ikke blir gradering eller avkorting på ulike nivåer. Vi lager også en ordning som gjør at det blir en enkel søknadsprosess. Det vi har vært opptatt av, er å følge opp oljepionerkommisjonens anbefalinger og legge dem til grunn, som Stortinget har sagt, og at de som nå venter på erstatning, skal få den så raskt som mulig.

Som jeg sa i stad: Tilbakemeldingen til oss fra arbeids- og velferdsetaten, som legger til rette for disse plassene, er tydelige på at det er krevende å klare å opprette flere enn 500 plasser i året. Nå har regjeringen lagt en opptrappingsplan for 2 000. Når man skal etablere nye VTA-plasser, må man også få på plass en kommunal medfinansiering der de som skal ha en VTA-plass, bor. Vår vurdering er at dette er et riktig nivå, og at vi skal fortsette den opptrappingen de neste fire årene.

Jeg er veldig glad for at representanten peker på akkurat det. I likhet med representanten er jeg opptatt av å få flere inn i arbeid, også de som i utgangspunktet står lenger unna arbeid, og som av ulike årsaker trenger en varig tilrettelagt arbeidsplass. Regjeringen har foreslått å etablere om lag 500 flere varig tilrettelagte arbeidsplasser i 2026. Det er også i tråd med det regjeringen har sagt i opptrappingsplanen: ca. 2 000 nye plasser i løpet av denne fireårsperioden. Vi har sendt på høring forslag til justeringer som skal gjøre deltakelsen bedre, også for dem som skal ha VTA-plass i ordinær virksomhet. Jeg vet at det var større ambisjoner enn 500 plasser. I den perioden Høyre selv satt i regjering, økte de i gjennomsnitt antallet VTA-plasser med 350 i året. Tilbakemeldingen fra Nav er at det er administrativt krevende å opprette flere enn 500 i året. Derfor ligger vi på det nivået nå og har en ambisjon om å fortsette.

Jeg har først lyst til å understreke at når jeg prater om det som er Arbeiderpartiets forslag til statsbudsjett, handler det om hva Arbeiderpartiet mener samlet sett er et godt budsjett for å nå målene våre om økonomisk trygghet, og at flere skal i jobb, som er mitt hovedansvar. Det handler ikke om spill og spetakkel. Jeg er veldig klar over at Arbeiderpartiet er en mindretallsregjering som skal forhandle budsjett i Stortinget, og jeg har lyst til å understreke at vi har fått til mye bra politikk sammen med SV før, og det er jeg sikker på at vi skal gjøre en gang til. Når representanten viser til ting som ble sagt i valgkampen i 2021, altså i forrige stortingsvalgkamp, har jeg lyst til å understreke at ja, det er ulike meninger. Det er sikkert også ulike meninger innad i Arbeiderpartiet om hva som er riktige omprioriteringer og riktige kutt, men hvert statsbudsjett skal jo legge fram et oppdatert forslag om hva vi mener er de riktige prioriteringene dette året, for å møte de utfordringene vi står framfor. Det er nettopp det dette budsjettet gjør.

Når vi legger fram et statsbudsjett, er det en kombinasjon av politiske prioriteringer og politiske ambisjoner for det vi tror er riktig for Norge og for folk som bor her. Det er selvfølgelig også basert på den kunnskapen vi har om hva som virker. Det er mange som lever i familier med lavinntekt, i fattigdom. Heldigvis har statistikken snudd noe for barn som lever i lavinntektsfamilier. Når vi gjennom områdesatsingene våre satser der det er store levekårsutfordringer, og når vi satser på Jobbsjansen og øker den fordi vi vet at det er et veldig viktig tiltak for å få flere innvandrerkvinner i jobb, er det nettopp fordi vi er bekymret for at folk har det vanskelig – de må prioritere mellom å betale husleien sin og å ha mat på bordet. Vi må sette inn de tiltakene vi mener er best for at folk skal få en inntekt å leve av og forsørge familien sin med. Vi har helt sikkert noen ulike veier til det målet, men jeg er veldig klar over at vi nå legger fram Arbeiderpartiets budsjett. Jeg ser fram til at vi skal forhandle med SV for å komme fram til et godt budsjett som har flertall.

Jeg kan forsikre representanten Hussein om at vi har hatt en grundig budsjettprosess der vi har vært opptatt av å prioritere pengene riktig, der vi har vært opptatt av å omprioritere fordi vi vet at fellesskapets ressurser skal brukes til beste for alle. Kombinasjonen av å gi folk trygghet og ikke minst flere muligheter til å komme inn i arbeid har vært noe av det viktigste for oss. Når vi prater om omlegging av barnetillegget til uføretrygdede, er det viktig å si – det er også et forslag ute på høring – at vi ønsker at flere uføre skal kunne kombinere jobb og uføretrygd. Når vi nå legger den om, ikke kutter den, er det rett og slett fordi det skal være enklere å forstå, det skal være enklere å jobbe i tillegg, og man får tillegget uansett. Man får ingen behovsprøving eller avkorting. Det er også viktig for meg å si at det som står på Arbeiderpartiets nettsider, er ikke brutte valgløfter. Det er helt naturlig at når man endrer politikk eller forslag til politikk, oppdaterer man også sine egne nettsider.

Takk til representanten for spørsmålet. Jeg er glad for at hun stiller det, for jeg har lyst til å si at det aller viktigste for Arbeiderpartiet i dette budsjettet er å sørge for et budsjett som bidrar til at folk kan forsørge seg selv, leve et godt liv og ha trygghet for økonomien. Da er det slik at det å jobbe, det å ha en egen inntekt, er den aller viktigste veien ut av fattigdom og lavinntekt. Når vi foreslår at barnetrygden skal regnes inn i utregningen av sosialstønaden, er det en oppfølging av at vi vil justere de veiledende satsene for sosialhjelp, særlig satsene for barn, basert på de oppdaterte faglige utredningene vi har fått. Det betyr at de veiledende satsene for barn blir økt, og, som representanten helt riktig sier, barnetrygden skal igjen regnes inn i utregningen av sosialstønad. Jeg har lyst til å si: Sosialstønaden er den siste muligheten for veldig mange til å få et forsvarlig livsopphold og nødvendig inntektssikring. Den er behovsprøvd, og den er individuell. Satsene er veiledende, og det betyr at kommunen som utbetaler sosialhjelp, skal vurdere den enkeltes situasjon, slik at den er forsvarlig. Jeg har også lyst til å si: Det er ikke et mål for Arbeiderpartiet at folk som har det vanskelig, skal få det verre. Det er et mål for Arbeiderpartiet at folk skal kunne leve et godt, trygt liv. Derfor styrker vi også arbeidsrettingen i dette budsjettet. Når jeg prater om en forsterket arbeidslinje, handler det på ingen måte om å piske folk som er syke, ut i arbeid, det handler om å legge til rette for at folk skal kunne få en inntekt og klare seg selv.