OverStortinget

Det er med stor glede og nødvendig anerkjennelse at Stortinget i dag tar stilling til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. En selvfølge, vil mange si, men det er likevel helt nødvendig. Vi har historiene fra hverdagslivet til mennesker med funksjonsvariasjoner – en sekkepost i denne debatten, men historiene handler om unike mennesker som også er naboer, kjærester, bestekompiser, kollegaer eller gamle klassekamerater. De er innbyggere vi i denne sal har et felles ansvar for. En av de mange historiene om hvordan man blir sett på, forteller Norges Handikapforbund. Den handler om en gutt som hadde både erfaring og utdanning til en jobb han søkte på i et kundesenter. Han var kvalifisert. Det bekrefter også arbeidsgiveren. I åtte år søkte han, men fikk avslag på avslag. Sånt skjer – man får ikke alltid det man har lyst på – men etter noen søknadsrunder til fikk han til slutt beskjed om at han ikke kom til å få jobben, og at de gjerne ville gi ham to kinobilletter fordi han hadde vært så engasjert. Jeg har aldri hørt om andre i min vennegjeng eller i mitt nabolag som har fått kinobilletter fordi de fikk avslag på en jobbsøknad. Det blir bare spekulasjoner hvorfor historien endte akkurat sånn, selv om vi alle kan kjenne på følelsen av det nedrige i at en som har utdanning og et ønske om jobb, plutselig blir kompensert med en kveld på kino. Over 100 000 mennesker med funksjonsnedsettelser ønsker å jobbe, men står utenfor arbeidslivet. Det er folk vi trenger. Norge er verdens beste land å bo i, men det betyr ikke at det aldri kan bli bedre. Hverdagshistoriene fra dem som erfarer diskriminering og hatytringer, de som blir kalt «hemma» på gaten eller i skolegården, de som blikkes eller opplever stigma kun fordi de er seg selv, understreker det. Jeg er oppriktig stolt på vegne av dem som har kjempet kampen for at vi i dag skriver historie. På samme måte som jeg er glad for å få lov til å leve mitt liv, sånn som jeg er, fordi noen kjempet med livet som innsats, er jeg glad for at jeg i dag får være med og stemme for et forslag som gjør at flere får leve sitt liv, sånn som de er, med hele seg. Jobben er ikke ferdig med Stortingets vedtak. Det forplikter til videre arbeid, men de som trenger det, får i dag et signal om at alle skal med, og at også deres menneskerettigheter anerkjennes med Stortingets flertall i ryggen.