Videoopptak
Videoopptakene fra Stortinget er reservert abonnenter. Start 2 dager gratis og se dette innlegget umiddelbart.
Lås opp opptak →Innlegget
Denne dagen har mange ventet på. Endelig er vi her. Endelig skal Stortinget ta stilling til om FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, skal inkorporeres i menneskerettsloven. Endelig skjer det. Dette er en merkedag. Det er en merkedag for menneskene som denne konvensjonen er til for, som i løpet av livet vil være mange av oss. Det er en merkedag for organisasjonene som i flere år har kjempet for å få denne konvensjonen inn der den hører hjemme, i menneskerettsloven. Sjelden har det vel vært så mange mennesker på galleriet under en debatt i stortingssalen. Det er også en merkedag for meg som kultur- og likestillingsminister. Jeg er stolt og glad for at konvensjonen får sin rettmessige plass i lovverket. Det er rett at en slik inkorporering ikke gir nye rettigheter og plikter. Inkorporeringen handler om noe annet. Jeg registrerer at det blir sagt at alle i denne salen er for dette, men vi har troen på lovgivningens normative kraft. Det har noe å si om vi inkorporerer eller ikke, og det har noe å si at vi inkorporerer i en lov med forrang. Inkorporering handler om å gi det sterkeste signalet vi kan gi om at vi tar rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser på største alvor. Det handler om oppfyllelse av rettigheter som allerede eksisterer. Det handler om en konvensjon vi allerede er bundet av. Vi må snu diskusjonen. Hvorfor snakkes det ikke mer om hvilken ressurs personer med funksjonsnedsettelser kan være, og hvilke gevinster det gir å øke bevisstheten om deres rettigheter? Norge mangler arbeidskraft. Vi må få flere ut i arbeid, og vi vet at omtrent en tredjedel av ikke-sysselsatte personer med funksjonsnedsettelser ønsker å komme i arbeid. En økning på 15 pst. i sysselsettingsraten i denne gruppen vil gi 26,7 mrd. kr i samfunnsøkonomisk gevinst over en tiårsperiode. Vi må slutte å snakke om de av oss med en funksjonsnedsettelse som en utgiftspost. Vi må se hvilket potensial som ligger i bedre inkludering – for den enkelte som får brukt sine evner, men også for samfunnet. Dette er en historisk dag og en historisk enighet som jeg er takknemlig for at jeg får lov til å være en del av.
Kilde: data.stortinget.no · offentlig referat
