OverStortinget

Kampen mot rasisme og hatkriminalitet er en kamp vi er nødt til å ta, både her inne og i våre nabolag. Det er ikke lenge siden jeg og representanten Viljugrein sto sammen i bydel Gamle Oslo etter at en kvinne, som er en nær venninne av meg, ble slått ned midt på åpen gate i sitt eget nabolag. Drapet på Tamima Nibras Juhar i barnevernsinstitusjonen på Kampen og tidligere drap på mennesker med minoritetsbakgrunn i dette landet er ikke noe nytt. Ideene til dem som har drept dem, er kjente, men de ryster oss hver eneste gang og viser et mønster av svikt – svikt i sikkerhet og svikt i at vi aldri tar på alvor at ord blir til handlinger, og at noen ideer er farlige og dreper. Samtidig viser det at når systemet svikter i både sikkerhet, HMS og oppfølging av ansatte, er det noen som er særlig utsatt, og det er de med minoritetsbakgrunn. Det vises til Arbeidstilsynets foreløpige rapport og de alvorlige bruddene. For oss i SV har det vært viktig å prioritere mer ressurser til Arbeidstilsynet, mer ressurser til faktisk å drive med mer tilsyn, men det er også viktig at vi ser bredere på dette, for det er ikke kun i barnevernsinstitusjoner dette skjer. Vi ser også at ansatte med minoritetsbakgrunn i ulike førstelinjetjenester rapporterer om langt høyere grad av trusler, trakassering og vold. Forskning fra HL-senteret har tidligere også vist at mange arbeidsgivere unngår å ansette folk med minoritetsbakgrunn, for de blir utsatt for diskriminering, og det orker kanskje ikke noen av disse arbeidsgiverne. Mange ansatte med minoritetsbakgrunn opplever at ledere ikke registrerer eller følger opp hendelser, og at det mangler tydelige prosedyrer. Da jeg tidligere i høst hadde en samling med kvinner med muslimsk bakgrunn som hadde opplevd rasisme, begynte jeg å gråte. Jeg trodde jeg hadde hørt det meste, men ble overrasket over hvor mange som satt med så mange hendelser. Det var kvinner som opplevde å nesten bli påkjørt på vei hjem, kvinner som opplevde at de ble spyttet på på vei hjemmefra, kvinner som opplevde at de ble skreket til og skjelt ut og dyttet på jobb, uten at noen snakket med dem om det de opplevde. Mange av dem jobber i offentlig sektor. Hatkriminaliteten økte i 2024, uten at vi har snakket noe særlig om det. Av den økte hatkriminaliteten var 58 pst. rasistisk motivert. Samtidig fjernet Riksadvokaten hatkriminalitet som et prioritert område, og dette både svekker forebyggingen og gir et signal nedover i påtalebestemmelsene. Drapet på Tamima føyer seg inn i et bilde hvor «rasifisert» vold, høyreekstreme narrativer og institusjonell svikt henger sammen. Nylig la Antirasistisk Senter fram en rapport om rasisme og diskriminering i helsevesenet. Jeg er glad for at helseministeren sitter i salen, for to av tre ansatte som utsettes for rasistiske eller diskriminerende hendelser, rapporterer det ikke, for de forventer at ingenting skjer. Derfor blir det viktig framover at man innfører nasjonale standarder for HMS-arbeid, der rasisme og diskriminering eksplisitt inngår som en del av arbeidsmiljørisikoen. Jeg er lei av å møte folk som jobber i førstelinjen i vår helsetjeneste eller vår velferdstjeneste som forteller at det ikke hjalp å si ifra, at det ikke hjalp å være sykmeldt. Det er de som må ta konsekvensene av rasismen, for de ender med å slutte i jobbene sine. Det er viktig å sende et tydelig politisk signal om at vold og trusler mot ansatte innen velferden, uansett hvordan de ser ut, og særlig når det er rasisme, ikke er akseptabelt.