OverStortinget

Kvinner kommer gråtende inn til oss og går ut igjen som seg selv. – Det fortalte en dame som jobber på en gynekologisk klinikk. Jeg har hørt mange slike historier de siste årene. «Jeg ble meg selv igjen» er en setning som gjør sterkt inntrykk, særlig når en selv står i en situasjon der man lurer på om man har mistet seg selv litt – for livet skulle vel ha flere farger enn dette? I mange år trodde jeg at overgangsalderen først og fremst handlet om hetetokter, at det var varmen som skulle slå meg i bakken den dagen det begynte. Lite visste jeg om hjernetåke, dårlig søvn, lavere selvtillit og ordene som plutselig forsvinner midt i en setning. Først da jeg begynte å kjenne på disse endringene selv, forsto jeg hvor lite jeg faktisk visste, og ikke minst hvor lite vi snakker om dette. Jeg husker en jobbmiddag for mange år siden. En av damene rundt bordet tok fram en vifte, for hun hadde hetetokter, og viften var redningen. Det var første gang jeg hørte noen snakke offentlig om overgangsalderen. Flere rundt bordet, i hovedsak menn, ble synlig brydde. Skulle vi virkelig snakke om mensen, hormoner og kvinnekroppen nå, under en hyggelig middag? I ettertid har jeg ofte tenkt på denne episoden, for hvorfor er det så mange sider av kvinnehelse som fortsatt er omgitt av taushet og skam? Og hvorfor vet vi så lite om det som skjer med kvinnekroppen gjennom livet, når dette er noe som berører halvparten av oss – og som alle er berørt av, enten direkte eller indirekte? Jeg har begynt å snakke med andre kvinner, og historiene ligner på hverandre. Det er kvinner som har post-it-lapper for å komme seg gjennom dagen, det er kvinner som tviler på seg selv, og det er kvinner som kjenner depresjonen komme snikende, uten å forstå hvorfor. Samtidig har jeg også hørt de gode historiene. Det handler om kvinner som fikk hjelp – kanskje plaster eller spray – og plutselig kunne de si adjø til bomullen i hodet. Det handler om kvinner som fikk konsentrasjonen, energien og selvtilliten tilbake, for det var ikke noe galt med dem. Det var hormonene som spilte dem et puss, men det var ingen som hadde fortalt dem det. Overgangsalderen er ikke bare en medisinsk prosess. Den påvirker identitet, selvtillit og hvordan vi fungerer i arbeidslivet, i familielivet og i samfunnet. Likevel snakker vi sjelden om det før vi står midt i det, og kvinnehelse er fortsatt et forsømt område. Det gjelder i medisinen, i forskningen, i arbeidslivet – og i våre egne samtaler. Vi trenger mer kunnskap, men vi trenger også mer fellesskap og mer åpenhet. Noen trenger medisiner, andre trenger støtte og forståelse. Felles for alle er at en trenger å bli tatt på alvor. Jeg nekter å gå gjennom dette alene. Derfor deler jeg – ikke for å skremme, men for å vise at vi er mange, og for å si: Du er ikke gal, du er ikke alene, og du er ikke ferdig. Dette handler heller ikke bare om enkeltmennesker. Det handler om samfunnet vårt. En av de store elefantene i rommet er sykefraværet. Kvinner står for en stor andel av fraværet, og særlig når det gjelder psykiske plager. Vi vil ikke klare å redusere sykefraværet uten at vi tar kvinnehelse på alvor, for overgangsalderen kan påvirke funksjon, arbeidsevne og livskvalitet, men det finnes hjelp. Problemet er at den hjelpen ofte er tilfeldig eller utilgjengelig. Overgangsalderen er ikke en privat problemstilling som omhandler den enkelte kvinne, det er en systemisk utfordring som berører arbeidsliv, helsevesen og samfunnsøkonomi. Derfor fortjener det politisk prioritet. Dette løses ikke av ett departement og én statsråd. Det krever systematikk og samarbeid mellom helse og arbeid, mellom utdanning og forskning, mellom ledere og ansatte. Det handler om ledelse, kultur og kunnskap. Det handler om politisk vilje, og det handler om samarbeid på tvers av departementene. Derfor skulle jeg gjerne ha sett både arbeidsministeren og forsknings- og høyere utdanningsministeren her i dag, for dette henger sammen. Kunnskap om overgangsalderen må inn i helsetjenesten, men også inn i arbeidslivet og utdanningssystemet. Arbeidsgivere trenger kompetanse, kvinner trenger støtte, fleksibilitet og forståelse, og helsetjenesten trenger verktøy og faglig trygghet. Derfor vil jeg spørre: Hvordan vil regjeringen, i samarbeid mellom helse- og arbeidsdepartementene, legge til rette for et arbeids- og familieliv som er tilpasset kvinner i overgangsalderen, slik at vi ikke faller ut av arbeidslivet, og slik at vi kan leve et godt liv gjennom hele livet?