OverStortinget

Helseministeren sa dette i spørretimen for noen uker siden: «Det er veldig mange som sliter i overgangsalderen, og vi vet det går ut over helse, trivsel og arbeidsdeltakelse og påvirker sykefravær. Det finnes nå ganske effektiv behandling og effektiv hjelp, men det er ikke så godt tilgjengelig, og det er ganske kostbart. Vi tror det er grunn til å anta at det kan være noen samfunnsøkonomiske gevinster i å tilgjengeliggjøre denne behandlingen for flere, og også å gjøre det billigere, eventuelt å få det inn i blåreseptordningen.» Jeg ser fram til at dette vises igjen i kommende budsjetter, for det er, som helseministeren sier, ingen tvil om at det vil være en god investering. World Economic Forum anslår at investering i kvinnehelse kan gi flere friske leveår og samtidig styrke verdensøkonomien med billionbeløp. Mens menns helse i større grad svekkes med alderen, er kvinners helseutfordringer ofte knyttet til livsfasene. Vi har lenge trodd at en av tre kvinner i overgangsalderen får alvorlige plager som påvirker livskvalitet og arbeidsevne, men en fersk dansk undersøkelse viser at plager kan ramme kvinner hardere og tidligere enn antatt. Den viser også at overgangsalderen har betydelige konsekvenser for helsevesenet gjennom økt mistrivsel, sykefravær og oppsigelser. To av tre kvinner opplever negativ påvirkning på arbeidslivet, og hver tredje har latt være å søke nye oppgaver eller mer ansvar på grunn av plagene. Forskningsprosjektet KLAR i Bergen har funnet at mange kvinner får dårlig oppfølging både i helsetjenesten, fordi det er kunnskapshull om overgangsalder, og i arbeidslivet, fordi arbeidsplasser og arbeidsgivere i liten grad er oppmerksomme på denne fasen som et potensielt kritisk livsløp. Dette bildet er alvorlig. Overgangsalderen kan ikke lenger være noe privat anliggende. Det må løftes opp og fram og synliggjøres, ikke sykeliggjøres. Da trengs det en systematisk tilnærming til dette. Kvinnehelse må bygges inn i politikk, forskning, utdanning og tjenesteutforming på tvers av sektorer. Det nasjonale arbeidet må forankres bredt og ikke bare i helsesektoren. I 2024 ble det flertall i Stortinget for at regjeringen må «bedre ivareta et kjønnsperspektiv i beslutningsgrunnlaget på helse- og omsorgsfeltet». Det er et ganske omfattende vedtak, for det handler om systematisk arbeid, kultur og ledelse og om behovet for en systematisk endring av hvordan vi jobber med helse. I statsbudsjettet for 2026 har regjeringen kvittert ut dette ved at kvinnehelsestrategien er tatt inn i tildelingsbrevene til underliggende etater og i oppdragsbrevene til de regionale helseforetakene. Spørsmålet er: Hvordan kan statsråden mene at regjeringen faktisk har fulgt opp Stortingets vedtak om bedre å ivareta et kjønnsperspektiv i beslutningsgrunnlaget på helse- og omsorgsfeltet, når kvinnehelsestrategien kun varsler at slike systemer skal etableres? Det viser jo ikke om jobben er gjort eller ikke. Hvor ser vi den konkrete ledelsen og det systematiske arbeidet for å utvikle en ny kultur på feltet?