OverStortinget

Jeg vil takke statsråden og representanten som deltok i debatten. En burde kanskje hatt litt flere menn i denne debatten også, for «happy wife, happy life», og det kan jo være en beskjed til dem. Jeg håper imidlertid at denne debatten fortsetter på tvers av stortingskomiteer og departementer, og ikke minst i arbeidslivet og helsevesenet, for arbeidsgivere spiller en helt sentral rolle i hvordan vi håndterer dette som både folkehelse- og arbeidslivsutfordring. Det er for mange kvinner som ikke snakker med lederen sin om plagene, og det er for mange som opplever å ikke bli tatt på alvor. Men noen virksomheter viser vei, som Nordea, f.eks. Da de oppdaget at halvparten av de ansatte kunne ha overgangsplager, men at ingen snakket om det, endret de strategi og kultur. På det første møtet satt kvinner med tårer i øynene fordi det endelig var rom for å snakke om dette i bedriften, og i dag er det hos Nordea like naturlig å snakke om menopause som det er å snakke om vanlige mål i bedriften. Det viser hvor viktig det å ha et livsfaseperspektiv i personalpolitikken. Bergen kommune gjør også et viktig arbeid. En tredjedel av de ansatte i Bergen kommune er i overgangsalder-alder, og derfor har de utviklet veiledere, arrangert temakvelder og jobbet aktivt med nærvær og livsfaser. Målet er bedre tjenester, lavere sykefravær og et arbeidsmiljø som gjør at kvinner kan stå i jobben også gjennom overgangsalderen. Og så kommer vi til det kanskje viktigste: legers kompetanse. Det er for mange kvinner som får høre at det bare er sånn, og rådene varierer enormt mye, alt etter hvem de møter. Her trengs det en systemendring. Jeg har lagt merke til at statsråden flere ganger har snakket om en kvinnehelsestrategi. De fire borgerlige partilederne la fram en første strategi i 2019, og så har det også blitt satt ned et kvinnehelseutvalg, som kom med viktige forslag. Vi mener at regjeringen bør følge opp anbefalingene fra kvinnehelseutvalget, som peker på at manglende samordning får store konsekvenser for kvinners helse, og at kunnskap om kvinneliv og kjønnsforskjeller ofte ikke integreres i folkehelsearbeid, helsetjenester, forskning eller utdanning. De etterlyser en helhetlig og systematisk tilnærming, og det kan en jo få til hvis en i større grad snakker på tvers av departementene og alle statsrådene blir enige om hvordan en skal få til en kulturendring og en systematisk endring på dette området. Vi må ta tak i det som kvinner lider av, som ofte har lav status i helsevesenet. Vi må styrke forskningen, og vi må sikre at kjønnsforskjeller tas inn i medisinsk og helsefaglig utdanning. Vi må rett og slett sørge for at kvinner tas på alvor og får bedre behandling, for kvinnehelse er ikke bare et verditema. Det handler om strukturer, økonomi og ledelse, og det påvirker sykefraværet og rekrutteringen. Spørsmålet er ikke hvem som skal bry seg om dette, men hvem som skal eie problemet, og hvem som skal gjøre noe med det. Investering i kvinnehelse er å investere i produktivitet, bærekraft og vekst, og det er å investere i framtiden. Det gleder jeg meg til å samarbeide videre om i framtiden.