OverStortinget

Det er mange som har gått opp på denne talerstolen og snakket om alvoret i situasjonen både for Ukraina og for Europa, så jeg skal ikke bruke mye tid på å gjenta det viktige budskapet. Det jeg tenker er viktig akkurat nå, er en litt nøktern framstilling av hvordan situasjonen egentlig er. Det som er situasjonen, er at den russiske framrykningen går raskere enn den har gjort før. Likevel holder Ukraina fortsatt stand. Det er litt vanskelig å si akkurat hvor de ulike partene egentlig står. Som den ukrainske kringkasteren Suspilne sa: Russland nærmer seg en kollaps, akkurat som oss. Spørsmålet er hvem det er som kollapser først. Det som er kjernen i dette, er: Hva er det som er viktig for oss? Jo, det er nettopp at det ikke er Ukraina som kollapser først. Da mener jeg denne saken handler om hva vi kan gjøre for å bidra til at det ikke skjer – så enkelt og så vanskelig. Slik det ser ut nå, vil 2025 være det året siden fullskalainvasjonen startet, der Ukraina får minst i støtte. Hovedårsaken til det er selvsagt at USA ikke lenger bidrar med midler. Spørsmålet da er: Hvordan kan Europa greie å tette det hullet? Vel, den løsningen europeiske land foreløpig har funnet, er å bruke frosne midler som en sikkerhet for lån til Ukraina. Vi kan godt mene at det ikke er den mest optimale løsningen, og at det beste er å gi direkte støtte. Utfordringen er at det er svært få – om noen – andre europeiske land som er i den økonomiske situasjonen vi er i, at man har et oljefond man kan hente penger fra. Poenget vårt med å løfte opp denne løsningen for hva Norge kan bidra med knyttet til garantier til Ukraina, handler ikke om at vi gir en vurdering av at dette er den beste løsningen, men at dette er den eneste løsningen akkurat nå for å frigjøre midler i den størrelsesordenen Ukraina trenger. Da må jeg bare si at jeg ikke helt forstår stortingsflertallets begrunnelse for ikke å være med på forslaget vårt om å vurdere denne typen garantier. Jeg er veldig glad for at Høyre, MDG og KrF er med på forslaget vårt, men jeg har store vanskeligheter med å forstå hvorfor ikke de andre partiene støtter det. Her gir vi ingen instruks om at dette skal skje, men det som er poenget nå, er at det i neste uke vil foregå viktige møter som er helt avgjørende for at disse garantiene skal komme på plass. Det at Norge i forkant av de møtene sender et politisk signal om at vi kan vurdere å være med på en løsning her, kan være en av flere ting som avgjør om det er mulig å finne en god løsning. Vi har også levert forslag om at Norge skal øke sin støtte. Jeg skulle selvsagt ønske at hele Stortinget også hadde greid å bli med på det, men poenget er at der vi snakker om å øke støtten vår med noen titalls milliarder, kan den europeiske løsningen bidra til opptil 2 500 mrd. kr i lån til Ukraina. Det er en sum som faktisk dekker de behovene Ukraina har, både til å drifte staten og til å skaffe de våpnene de trenger i en heroisk forsvarskamp. Jeg vil gjerne utfordre de andre partiene på å gi en bedre og tydeligere begrunnelse for hvorfor man ikke kan vurdere en slik garanti på dette tidspunktet. Jeg ser også fram til møter på Stortinget i neste uke, men jeg skulle som sagt ønske at vi her og nå hadde kunnet forplikte oss til å øke støtten. Med den forseringen regjeringen har gjort, ligger vi faktisk an til mindre støtte i 2026 enn i 2025, til tross for at behovet til Ukraina er større. Da mener jeg det burde være mulig for oss å bli enige om å øke støtten umiddelbart. Et annet forslag jeg også stusser litt på at det ikke er mulig for flere partier å være med på, er forslaget om å styrke etterforskning av russiske sanksjonsomgåelser. Vi står nå i en situasjon der vi ser at sanksjonsregelverket ikke fungerer godt nok, og en stor grunn til det er at det er for lett å omgå det. Som alle vet, består støtten til Ukraina hovedsakelig av økonomisk støtte, men også av sanksjoner, som er viktig for å strupe Russlands tilgang på teknologi og økonomien deres. Det å forsterke arbeidet for å unngå den typen sanksjonsomgåelser vil være viktig for at Ukraina skal ha muligheten til å vinne denne krigen. Det som står igjen, er at uansett hvor mye dette koster, er det å gi Ukraina den støtten de trenger, den billigste investeringen vi kan gjøre i egen sikkerhet. Kostnaden dersom Ukraina taper denne krigen, vil betydelig overstige kostnaden av alle de forslagene som foreligger her. Dermed tar jeg opp forslagene Venstre har alene.