OverStortinget

55:18] (komiteens leder): I dag morges hadde både presidenten og utenriks- og forsvarskomiteen et usedvanlig godt møte med nobelprisvinner Maria Corina Machado. Grunnen til at jeg nevner det her, er at Venezuela er et av de områdene der Norge har vært engasjert tidligere, fra ca. 2019. Det var en innsats og en rolle for Norge som var ønsket av begge parter, i et forsøk på å få i gang den politiske dialogen, og som også bidro til å legge til rette for at det kunne gjennomføres primærvalg og rammene for et presidentvalg. Jeg vil også fra denne talerstolen gjerne si at den norske innsatsen ikke har gjort noe fra eller til for nobelprisen. Den var avsluttet før nobelprisen kom, men innsatsen er likevel et bilde på det Norge gjør mye av, å kunne være en tilrettelegger i konflikter som er veldig fastlåste. Det er også viktig at Stortinget får anledning til å diskutere dette temaet. Det er et satsingsområde i norsk utenrikspolitikk, noe Norge historisk sett har brukt mye tid og ressurser på, og gjør det også framover. Så er det åpenbart slik at dette temaet bare delvis egner seg fullt ut for offentlig diskusjon, fordi det er mange prosesser som krever stor diskresjon, og det er stor risiko forbundet med å omtale en del av prosessene. Som tilrettelegger krever det risikovilje fra norsk side, og det krever betydelig tålmodighet. I mange tilfeller kan det ta år før en innsats blir kjent, og det legges veldig viktige grunnsteiner for innsatsen gjennom det arbeidet som lenge ikke er kjent. Utfordringene i avtaler starter gjerne etter signering av avtalen, når den skal gjennomføres. Det er da mange av de krevende situasjonene oppstår. Der har Norge markert seg gjennom mange år som et land som også er med når ting blir vanskelige etter signeringen. Det er en viktig trygghet å gi partene. De må eie resultatet, de må eie det de har blitt enige om, og de må også eie oppfølgingen, men det må allikevel være en rolle for en tilrettelegger i å forsøke å få prosesser tilbake på rett spor hvis det går galt. Innsatsen for fred og konfliktløsning er også en sikkerhetspolitisk kapital for Norge. Det syns jeg vi kan snakke mer og høyere om. Det betyr at vi kan bidra i prosesser hvor andre og større land verken kan eller vil bidra. Igjen finnes det mange eksempler på det, men der kan altså vi bidra på en måte som gjør at dette også gir oss sikkerhetspolitisk kapital. Jeg tror det å snakke mer om hvor tett disse områdene er knyttet sammen, vil øke både legitimiteten og synligheten. Vi har også markert oss som et land som, selv om vi er upartiske, ikke er nøytrale i den forstand at vi ikke legger noen verdier inn i det vi jobber med, f.eks. inkluderende fredsprosesser. Dette var også et satsingsområde for Norge i Sikkerhetsrådet, for vi vet at bærekraftig fred er avhengig av at det er inkluderende prosesser, som inkluderer både kvinner, sivilsamfunn og andre aktører i samfunnet. I Norge har vi også en god tradisjon for å kunne fortelle parter i konflikter der vi engasjerer oss, og der partene ber oss om å engasjere oss, som er de områdene vi er med på, at denne innsatsen for fred og konfliktløsning er tverrpolitisk, og at den kommer til å stå seg over regjeringsskifter. Det gir en trygghet for partene, men det gir selvfølgelig også et viktig signal om at det er en langsiktighet inne i bildet. Helt til slutt vil jeg bare legge til at det bildet som avtegner seg nå, og som det selvfølgelig er viktig for Norge å være både oppmerksom på og koblet på, er at stadig nye aktører tar på seg denne typen oppdrag. Vi har sett mange land i Midtøsten gjøre det, vi ser også land i Asia som gjør det. I utgangspunktet er det positivt at mange land ønsker å engasjere seg, og Norge har partnerskap med flere av landene, men det er selvfølgelig også tidvis en utfordring at en del andre parametere legges til grunn for hvordan f.eks. en fredsløsning skal se ut mellom parter, og på hvilken måte land engasjerer seg. Det gir litt nye rammebetingelser for innsatsen for fred og konfliktløsning globalt, og det er det viktig at Norge også følger godt med på.