OverStortinget

Bakteppet for at vi i dag i denne salen skal debattere en stortingsmelding om fred, er mørkt. Antallet konflikter i verden har ikke vært høyere siden slutten av andre verdenskrig, og konfliktene blir stadig mer komplekse. Vi ser en verdensorden i endring, med større geopolitisk spenning, svekket samarbeid i internasjonale institusjoner og økt press på folkeretten. Med Russlands ulovlige, uprovoserte og brutale fullskalainvasjon av Ukraina er også den sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa og Norge dramatisk forverret, og vårt forhold til naboen i øst er varig endret. Med økt konflikt i verden og i våre nærområder vil behovet for fredelig internasjonal konfliktløsning også øke. Diplomati for fred og konfliktløsning har lenge vært en prioritert og integrert del av norsk utenrikspolitikk, uavhengig av hvem som har styrt Utenriksdepartementet. KrFs tidligere utenriksminister Knut Vollebæk bør absolutt nevnes blant statsråder som har hatt et spesielt engasjement for fredsdiplomati, bl.a. gjennom hans innsats på Balkan under det norske OSSE-formannskapet i 1999. Fred er mer enn fravær av krigshandlinger. Vi ser nå en økning i hybride angrep, desinformasjon, cyberangrep og press på demokratiske institusjoner. Det er handlinger som hver for seg ligger under terskelen for krig, men som samlet sett undergraver tryggheten i demokratiske land. På grunn av trusselen fra et aggressivt Russland og for å rette opp den skeive byrdefordelingen i NATO trenger vi et sterkere forsvar enn det vi har i dag. En avskrekkende forsvarsmakt, mobilisering og samvirke av sivile og militære ressurser i totalforsvaret og alliansetilhørigheten vår er helt grunnleggende for å kunne forsvare demokratiet og frihetene våre. Samtidig må vi ikke miste det lengre perspektivet om en fredelig verden. Norge bør fortsatt stå opp for prinsippet om en kjernefysisk fri verden. Atomvåpen utgjør en eksistensiell trussel, og vi har et særlig ansvar som medlem av NATO for å arbeide for en verden uten denne typen masseødeleggelsesvåpen. Sikkerhet vil heller aldri bygges av militær makt alene. Det perspektivet må vi aldri glemme, i en tid der vi bruker mye tid og ressurser på å ruste opp. De fleste konflikter handler om makt, territorium og ressurser, men mange av dem har også sterke religiøse dimensjoner. Det ser vi i Midtøsten, på Balkan, i Nigeria og en rekke andre plasser. Politiske ledere har gjennom historien bevisst brukt ødeleggelse av hellige steder for å piske opp hat og polarisering. Derfor er interreligiøs dialog ikke et sidespor i fredsarbeidet, men helt sentralt. Dialog mellom religiøse ledere og lokalsamfunn kan bidra til å identifisere felles verdier, bygge tillit, dempe fiendebilder og skape rom for forsoning. KrF mener Norge fortsatt bør støtte både norske og internasjonale aktører som driver denne typen dialog lokalt og internasjonalt. Mange nordmenn har også lang og verdifull erfaring på dette feltet. Trond Bakkevig bygget gjennom sin rolle i Kirkenes Verdensråd bro mellom religiøse ledere i Jerusalem, førte dialog mellom jøder, muslimer og kristne, og bidro til tillitsbygging der politiske prosesser sto fast. Poenget er dette: Når diplomatisk erfaring blir kombinert med trosbasert forankring kan dører bli åpnet som ellers hadde forblitt lukket. Den kompetansen bør Norge bruke mer av, ikke mindre, der det er relevant.