OverStortinget

I denne debatten og i den forrige har vi snakket mye om barn og unge. Med Arbeiderpartiet i regjering har vi gitt et løft til barnefamiliene. Vi har satset på økt barnetrygd, redusert makspris i barnehagen og innført gratis kjernetid i SFO, for å nevne noe. Et av de viktigste virkemidlene for å redusere forskjeller og sikre finansiering av nettopp disse ordningene er likevel at flest mulig som kan jobbe, faktisk er i jobb. I oppladningen og for så vidt også i det alternative budsjettet til representantens parti legges det opp til en politikk som vil føre til at færre kvinner – primært – står i arbeid. Derfor vil jeg spørre representanten: Hvordan kan KrF mene at det i en tid der velferdsstatens bærekraft er under kraftig press, er riktig å legge opp til en politikk som bidrar til at halvparten av Norges befolkning i mindre grad deltar i arbeidslivet? Bør ikke målet være at vi har en familiepolitikk som gjør det mulig å stå i jobb, men også ha et godt familieliv hjemme?