OverStortinget

Jeg tegnet meg for å snakke om noe helt annet, som jeg synes er oppsiktsvekkende at nesten ingen har snakket om, nemlig likestilling. Hører man på denne debatten, skulle man nesten tro vi var helt i mål. Det er vi ikke, og jeg synes kanskje det er noe av problemet med denne debatten, at alle sier seg enige. Alle, eller nesten alle, er enige om at kvinner skal ha økonomisk selvstendighet, at vi er imot vold mot kvinner, og at kvinnehelse er viktig, men i realiteten, når vi kommer til debattenes innhold, er det veldig få tiltak og veldig mye prat. Jeg tror det ville ha vært bedre for disse sakene om vi kunne gått litt mer inn i dem, snakket om hva problematikken er, og hva våre løsninger er. Alle partiene er ikke enige, og vi trenger egentlig ikke å late som. Problemet er at kvinners hardt tilkjempede rettigheter jevnlig må forsvares mot angrep. Det er ikke riktig, som enkelte påstår, at likestillingen har gått for langt. Det er tvert imot: Kvinner tjener fremdeles mindre enn menn og jobber i større grad ufrivillig deltid i arbeidslivet. Økonomisk selvstendighet er en viktig forutsetning for kvinners frigjøring. Det er klart at smålige kutt i engangsstønaden og overgangsstønaden vil gå ut over spesielt kvinner som har dårlig råd. Det andre jeg vil nevne, er kampen mot vold mot kvinner. Det er et folkehelseproblem, og det er et samfunnsproblem, som vi må behandle som det. Det er ikke en privatsak, og da må vi også kunne diskutere det politisk. En av fem kvinner i Norge oppgir å ha blitt voldtatt. Over 150 000 opplever vold i nære relasjoner. Partnerdrap står fortsatt for 25 pst. av alle drap i Norge. I de aller fleste tilfellene har offeret vært i kontakt med hjelpeapparatet uten at det har klart å stanse drapene. Vi kan si: Dette er Justisdepartementets ansvar, dette er Helsedepartementets ansvar, og dette er et annet departements ansvar, men det er ingen som tar helhetlig ansvar, føles det som, og noen må jo gjøre det. I dette bildet er krisesentrene livsviktige. Det er det samme med kvinnehelse. Det gjelder helse, men det handler om at kvinner som kjønn blir diskriminert, også i helsevesenet, som gjør at det ikke blir stilt riktig diagnose for kvinnespesifikke lidelser og sykdommer. Kvinner opplever ofte at symptomene ikke tas på alvor. Grunnen til at jeg nevner det, er at de er alle en del av det samme samfunnet som vi er i. Det er jo oppsiktsvekkende at det handler om økonomi, at det handler om vold i hjemmet, at det handler om helsen – det handler om alle samfunnets områder. Det betyr at det er en skjevhet her, som vi er nødt til å ta et helhetlig ansvar for. Helt til slutt vil jeg si at det finnes noen som tar ansvar, f.eks. kvinneorganisasjoner og andre som driver med likestillingsarbeid, og de organisasjonene er underfinansierte. En viktig del av dette er å støtte opp om kvinneorganisasjoner som jobber hver eneste dag for at man skal se det helhetlige bildet av det samfunnet vi lever i, som dessverre fortsatt ikke er helt likestilt når det gjelder kjønn.