OverStortinget

Ingen saker på Stortinget i forrige fireårsperiode gjorde meg mer opprørt enn pensjonsranet som ble startet av Jens Stoltenberg i 2011. At man skal miste pensjon for å stå i jobb, går på tvers av arbeidslinja, samfunnskontrakten og enhver form for rettferdighet. Samordningsfella er ikke et teknisk avvik i pensjonssystemet. Det er et politisk skapt problem og et alvorlig tillitsbrudd overfor mennesker som har gjort akkurat det samfunnet ba dem om å gjøre: stå lenger i jobb. Dette gjelder særlig ansatte i offentlig sektor født i årene rundt 1954–1962 – mennesker som har stått i arbeid i 40–45 år, som har valgt trygghet, lojalitet og samfunnstjeneste, og som nå opplever å bli straffet økonomisk for det. Disse menneskene ble lovet at arbeid skulle lønne seg. De ble oppfordret til å stå lenger i jobb. De gjorde nettopp det. Resultatet var lavere samlet pensjon enn om de hadde gått av tidligere. Det er dette som er samordningsfella – en felle der økt innsats gir lavere utbetaling, en felle som bryter med all sunn fornuft og med hele bærebjelken i pensjonssystemet og pensjonsreformen. For Fremskrittspartiet er dette et spørsmål om rettferdighet. Det handler om forutsigbarhet. Det handler om respekt for folk som har gjort sin plikt. Vi kan ikke ha et system der staten først lover noe og deretter trekker stigen opp bak folk når regningen skal betales. Fremskrittspartiet mener at samordningsfella må fjernes fullt og helt, ikke gjennom små justeringer og midlertidige plaster på såret, men gjennom en reell og varig løsning som sikrer at arbeid lønner seg også i offentlig sektor. Et pensjonssystem skal være til å stole på. Når tilliten først er brutt, er den vanskelig å gjenopprette. Det minste vi kan gjøre, er å rette opp uretten. Det skylder vi dem som bygget landet, og som forventet at Stortinget gjorde jobben sin. Marie og Steinar sto begge fem år ekstra i samfunnets tjeneste og ble hardt straffet – med 7 000 kr og 9 000 kr i tap hver måned. Det er altså takken for 50 år i samfunnets tjeneste. Mange ender opp med en pensjon som er mindre enn om man aldri hadde jobbet en eneste dag. Vi i denne salen bør stille oss selv spørsmålet om dette er rett. For oss i Fremskrittspartiet er svaret enkelt og greit et høyt og tydelig nei. Det er ikke rett. Nå er ikke KrF i salen, men jeg mener de tydelig har misforstått det som ligger i dette, for vi foreslår ikke å kompensere for det som er historie. Prinsipielt er det feil å endre ordningen, sa ministeren, men det er jo akkurat det som har skjedd. Man har endret ordningen for dem som var i arbeid. Dette er ikke rett, og det eneste ansvarlige er at man retter det opp.