OverStortinget

I fire år har Arbeiderpartiet sovet på vakt, og nå våkner de til at alarmen går over hele Kommune-Norge. La meg sitere min partikollega Magnus Arnesen, som er ordfører i Sarpsborg: «Jeg ønsker av hele mitt hjerte å gjøre det jeg kan på min vakt for å overlate kommunen i litt bedre stand til de som skal ta over. Men hvis det skal bli virkelighet, så må feilslått integreringspolitikk reformeres». Han og det politiske flertallet i kommunen har fått en utredning rundt flyktningsituasjonen i Sarpsborg. Et av funnene viser at flyktninger som har blitt bosatt i andre kommuner før de kom til Sarpsborg, mottar over halvparten av sosialhjelpen som blir utbetalt, og de utgjør over 42 pst. av elevene som får tilpasset opplæring og forsterket norskopplæring. Dette er tall som viser hvordan altfor mange står utenfor arbeidslivet, og at barna deres ikke kan godt nok norsk. Tallene forteller historier om mange liv i utenforskap, og ofte i fattigdom. Jeg mener vi må erkjenne at dagens integreringspolitikk er feilslått. Hvis flyktningene hadde møtt et system som integrerte dem bedre, ville de i langt større grad vært satt i stand til å leve uten offentlige ytelser. Da hadde ikke kommuner som Sarpsborg måttet finansiere gapet mellom de merutgiftene kommunen har til flyktninger, og det staten kompenserer dem for. Innenfor de tjenestene utredningen om flyktningsituasjonen i Sarpsborg har kartlagt, er utgiftene til sekundærbosatte flyktninger alene på 170 mill. kr. Disse pengene må lokalpolitikerne hvert år finne i en bunnskrapt kommunekasse, og det er ikke til å komme utenom at det rammer andre, viktige tjenester. I mange kommuner går debatten om de skal eller ikke skal gjennomføre tilsvarende utredninger som i Sarpsborg. Jeg skjønner ikke at noen er redd for tall og fakta. Det vil tvert imot heller gjøre debatten mer ærlig. En annen måte vi kan se at store deler av Kommune-Norge nå har nådd et metningspunkt på, er når de nå i desember behandler IMDis anmodning om bosetting for 2026. La meg trekke fram noen eksempler: I Fredrikstad sier de nei til å bosette noen neste år. Beslutningen begrunnes med kommunens anstrengte økonomi og høye utgifter knyttet til flyktninger. På Nesodden ser det ut til at de går for en halvering av anmodningen, og kommunedirektøren beskriver et tydelig press i sosialtjenesten, helse, Nav, bolig, oppvekst og barnevern. Bykle sier enstemmig nei til å ta imot de fem de er anmodet om. Der peker man på begrenset kapasitet i helsetjeneste og barnehage samt utfordringer med å få dem ut i jobb. Jeg kan liste opp Fedje, Modalen, Leka, Vardø, Åseral, Evje og Hornnes og Birkenes som andre eksempler. Det disse har til felles, er at det er alle regnbuens farger i den politiske ledelsen av kommunene. En tredje måte vi kan se en feilslått integreringspolitikk på, er i barnevernsstatistikken. Ifølge barne- og familieministeren utgjorde barn med minoritetsbakgrunn ved utgangen av 2024 44 pst. av alle mellom 0 og 17 år med barnevernstiltak. Skal vi lykkes med innvandring og integrering, vil jeg være tydelig og si at det må et annet politisk flertall til enn det som nå står sammen bak budsjettet vi debatterer i dag. Senterpartiet har riktignok våknet etter at de gikk ut av regjeringskontorene, og jeg merker meg at Arbeiderpartiet nå spisser retorikken i spørsmålet om innvandring og integrering. Det vil jeg si var på høy tid. Vi har i lang tid sagt at vi ikke kan ta imot flere enn vi klarer å integrere på en god måte. Problemet er at dette er nettopp retorikk, eller en alternativ virkelighet hvor Arbeiderpartiet håper at vi alle skal glemme hvor lenge de på dette området har sovet på sin vakt, men realpolitikken endres ikke så lenge det er partiene til venstre for Arbeiderpartiet som får diktere løsningene. I Høyres alternative budsjett er det aller viktigste – også for integreringspolitikken – en kraftig styrking av kommuneøkonomien, men vi legger også inn 500 flere plasser i Jobbsjansen, vi legger inn 100 mill. kr til å gjenopprette tilskuddsordningen til utleieboliger, og vi tredobler returstøtten for å flere til å velge å reise tilbake til sitt opprinnelige hjemland. Sist, men ikke minst: Skal vi lykkes med integreringspolitikken, må vi også tørre å føre en mer restriktiv politikk som bidrar til at færre søker til Norge som sitt neste land.