OverStortinget

Det siste tiåret har vi sett en utvikling hvor store deler av samferdselsbudsjettet har gått til kostbare og ofte unødvendige gigantinvesteringer i motorveier. Den trenden er vi nå i ferd med å snu. Med et stort løft for kollektivtransporten og økt fokus på drift og vedlikehold viser Miljøpartiet De Grønne og de andre rød-grønne partiene at vi lytter til folk, fagmiljøer og miljøorganisasjoner. Vi skal ta vare på det vi har, og vi skal sette natur, beredskap og klima i førersetet for norsk samferdsel. Jeg kunne sagt mye om klima, natur, gange, sykkel og kollektiv, som vi i MDG jobber for hver dag, men i dag vil jeg heller rette søkelyset på noe så grunnleggende som en kunnskapsbasert samferdselspolitikk. Det handler om å bruke pengene der vi får mest igjen for dem, for folk flest. Det handler om å se hvordan transportbehov kan løses mest mulig effektivt innenfor rammene av både nasjonale klimamål, nullvekstmål i trafikk i de store byene og lokale behov for å skape levende samfunn som er trivelige å være i. Vi er nå i den absurde situasjonen at Nye veier og Statens vegvesen fortsetter å planlegge og bygge motorveier som ikke svarer til disse målene og behovene – motorveier som er så overdimensjonert at folk sitter igjen med skyhøye bompengeregninger for en vei som kunne vært bygget både billigere og mer miljøvennlig. Disse halvferdige prosjektene binder opp enorme midler hos både stat og enkeltpersoner i tiår framover. Ta Ryfast: Her har enkelte beboere mistet et godt kollektivtilbud i form av båt direkte inn til Stavanger sentrum. Isteden må de kjøre lenger for å krysse fjorden på en bru med enorme bompengekostnader. Stavanger sliter samtidig med å nå nullvekstmålet. Ta Trøndelag, hvor veistubbene ligger strødd, og når – en gang i framtiden – veiprosjektet er ferdig, får vi bompengebelastning på flerfoldige hundre kroner for å kjøre mellom f.eks. Innherred og Trondheim. Matjord og natur er gått tapt. Samtidig går jernbaneoppgraderingene sakte som sirup – en jernbane næringslivet skriker etter å benytte, men som nå blir utkonkurrert av veiene. Det er ikke dette vi trenger i framtidens energismarte transportsystem. Ta Mandal–Kristiansand, hvor både næringsliv og befolkning foretrekker å kjøre den gamle veien for å unngå den enorme bompengebelastningen. Vi har fått spanske tilstander på samferdselsfeltet etter FrP og Høyres ukritiske pengegalopp, bare at i Spania kunne de skylde på EUs samferdselsmidler for enorme motorveier som ingen lokale hadde råd til å kjøre på. Hvem skal vi skylde på her? MDG vil ta tilbake fakta og fornuft i samferdselsdebatten. Store endringer er ikke gjort i en håndvending i et budsjettforlik, men Arbeiderpartiet skal ha ros for å sette fokus på å vedlikeholde det vi har. Så vil jeg oppfordre til et bredt samarbeid for å forbedre denne visjonen. Vi må komme oss vekk fra hver politiker sin veistubb og over på en NTP som løser vedlikeholdskrisen på både jernbane og vei og prioriterer prosjekter innenfor de midlene som er tenkt bevilget, og som bare investerer i kapasitetsøkende tiltak der det er behov på tvers av transportmidler, ikke i silo. Jeg vil altså ha en samferdselspolitikk hvor vi tar vare på det vi har, og slutter å kaste bort penger på prestisjeprosjekter som tømmer lommeboka til folk og næringsliv. La meg ta et eksempel jeg vet at mange grå partier i denne salen ivrer for. E39 Hordfast planlegges som firefelts motorvei, inkludert 5 km bru, gjennom skjærgård og kystregnskog på Tysnes, Stord og Os. Brua erstatter to ferger som i dag frakter omtrent 3 500 kjøretøy i døgnet. Prislappen for det statsforvalteren i Vestland har omtalt som «det største naturinngrepet (…) i moderne tid», er på svimlende 53 mrd. kr, foreløpig. Jeg vet ikke om alle her forstår hvor mye, eller rettere sagt hvor lite, 3 500 kjøretøy per døgn er. I Tyskland bygges det først firefelts motorvei om veien har 25 000 kjøretøy i døgnet, men her i Norge har vi visst penger til å ha det litt flottere. Selv om staten tar den største kostnaden, innebærer denne utbyggingen en enorm økonomisk byrde for dem som er helt avhengige av bilen og av å reise på denne strekningen. Når veien er bygget, forsvinner alternativene, og alle de som bor i disse kommunene, blir tvunget til å bære kostnaden av både ødelagt nærnatur og bompengene. Jeg visste at MDG ville måtte ta kampen for natur og klima på samferdselsfeltet, men jeg trodde vel ikke at vi skulle være det partiet som måtte rydde opp i offentlig pengesløseri, skyhøye bompengeregninger og luftslott. Likevel er vi altså her. Jeg er klar for ryddesjau, jeg har «vaske golvet» og «børi ved» – og hørt litt på justisdebatten. Nå inviterer jeg med meg gode komitékollegaer på tvers av partiene i dette arbeidet for en framtidsrettet samferdsel.