OverStortinget

Altfor mange elever i norsk skole forlater grunnskolen uten å kunne lese, skrive og regne godt nok. Læringsresultatene har over tid gått ned. Norge ligger nå bak våre nordiske naboer og bare rundt gjennomsnittet i OECD. Dette er alvorlig både for den enkelte elev og for samfunnet. Samtidig ser vi en økende lærerflukt. Norske lærere har lav lønn sammenlignet med andre europeiske land, og på barnetrinnet har de blant Nordens lengste undervisningsuker. Arbeidshverdagen er presset med lite tid til forberedelser, etterarbeid og oppfølging av hver enkelt elev. Når lærere løper fra time til time, går det direkte utover kvaliteten i undervisningen. Dette er ikke tilfeldig. Siden 1996 har grunnskolen blitt utvidet med to år til en enorm kostnad. Vi har prioritert flere timer framfor bedre innhold. Kvantitet har gått foran kvalitet. Det er elevene og lærerne som har betalt prisen. Det er på denne bakgrunn budsjettforliket må vurderes. Forliket omtales som ansvarlig og framtidsrettet, men litt for ofte minner skolepolitikken om eventyret om bukkene Bruse – de store ordene lover trygg ferd over broen, men når utfordringene kommer, må man ta sats og være modig og handle konkret. Hvis man nøyer seg med halvveis løsninger, ender de svakeste, de som er mest sårbare, med å betale prisen. For kort tid siden brukte kunnskapsministeren store ord om behovet for en bedre tilpasset skolehverdag. Hun pekte på kortere skoledager for de yngste, et tydelig lærerløft og et nødvendig leseløft med flere trykte lærebøker tilbake i klasserommene. Det var retorikk som fikk bred støtte også i Kristelig Folkeparti. Når budsjettet nå er lagt fram, må vi konstatere at svært lite av dette er fulgt opp. Skoledagen blir ikke kortere. Det finnes ingen helhetlig økonomisk forankret satsing på lærerne. Leseløftet reduseres til gode intensjoner uten reelle midler eller konkrete grep for å få flere fysiske lærebøker. Samtidig kuttes det i etter- og videreutdanning. Mentorordningen for nyutdannede lærere svekkes til tross for at dette er et av de tiltakene som faktisk bidrar til å holde lærere i yrket. Dette er ikke bare skuffende, det er dypt problematisk. Regjeringens svar på skolens utfordringer er i praksis å bevilge nok til omtrent en halv lærebok per elev samtidig som kompetanseheving nedprioriteres. Det er vanskelig å se hvordan dette skal gi bedre læring eller en mer bærekraftig tilværelse for lærerne. Kristelig Folkeparti vil velge en annen kurs. Vi vil sette kvalitet først, og vi vil satse på lærerne. Vi ser til Finland og til erfaringer fra en tid da norsk skole hadde større tillit til profesjonen og mer rom for faglig fordypning. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett å redusere skoledagen i grunnskolen til finsk nivå gradvis over to år. Det frigjør ressurser som brukes på det som betyr mest, et lærerløft på 50 000 kr i økt lønn over to år, to timer mer kontaktlærertid i uken og en ekstra halv milliard kroner til trykte lærebøker. Som PISA-sjefen selv har påpekt – god skolekvalitet handler om å rekruttere, beholde og utvikle dyktige lærere og gi dem tid til å følge opp elevene. Kristelig Folkeparti er også en tydelig forsvarer av friskolene. De bidrar til mangfold, kvalitet og reell valgfrihet for foreldre. Derfor styrker vi tilskuddene til friskoler i grunnskolen, reverserer kutt til bibelskoler og kunstskoler og øker kapitaltilskuddet. Samtidig vil vi styrke det faglige innholdet i lærerutdanningen bl.a. knyttet til antisemittisme og kjønn. Vi styrker barnehagene gjennom økte kommunebevilgninger, retter opp kuttet i private høyskoler og fører en familiepolitikk som tar høyde for at livet ikke alltid lar seg tilpasse systemets rammer. En skolepolitikk som skal lykkes, kan ikke bygges på festtaler eller på løfter som ikke følges opp. Det er ikke nok å snakke varmt om lesing; elevene må få bøkene i hendene. Det er ikke nok å uttrykke bekymring for lærerflukten; læreryrket må gjøres attraktivt og bærekraftig. Det er ikke nok å erkjenne at lange skoledager sliter på de yngste; man må også våge å ta sats og prioritere annerledes, akkurat som bukkene som måtte krysse broen. Hvis dette budsjettforliket er det beste samarbeidspartiene klarer å samle seg om, sier det mest om ambisjonsnivået. Norsk skole og norske barn fortjener bedre.