OverStortinget

Jeg synes det er noe uverdig å snakke om et partis politikk som «long covid», og i hvert fall når en har en vingling som har satt ny norgesrekord. Vi har snakket mye om NORWEP i dag, men det vi ennå ikke har nevnt, er at det er en veldig rar måte å ønske god jul til de ansatte i NORWEP på – som har vært bekymret for jobbene sine på grunn av denne vinglingen. Det er ikke trygg styring. For noen år siden spurte flere hva vi skulle leve av etter oljen. Vel, jeg tror det er såpass langt fram i tid at vi ikke trenger å være bekymret for det nå, hvis vi klarer å føre en stabil og forutsigbar politikk som gjør det attraktivt og lønnsomt å utvikle sokkelen og opprettholde en så høy produksjon som mulig. Da har vi en plikt til å unngå usikkerhet om grunnleggende rammevilkår, spesielt knyttet til tilgangen til områder for leting og senere produksjon. De årlige rundene for tildeling i forhåndsdefinerte områder er jo, som Sokkeldirektoratet sier, den aller viktigste drivkraften for leting på norsk sokkel. Jeg må si jeg ble sjokkert over Nettavisens avsløring om at MDG ble tilbudt en begrensning i arealet som er tilgjengelig i TFO-tildelingene. Da gikk det kaldt nedover ryggen på meg, for dette var rett og slett et gufs fra fortiden. Noe lignende skjedde nemlig i 2022, da Støre-regjeringen gjorde et historisk knefall for SV og trakk tilbake tre oljeblokker nord i det sørlige Barentshavet i TFO-runden 2022. Hvis det er én plass en peker på hvor det er store ressurser, er det akkurat Barentshavet. For å si det som Offshore Norge sa det den gangen: Hvis Norge skal opprettholde et stabilt nivå på gassleveranser til Europa, må vi fortsette å lete og finne mer gass. Da er det et ekstremt uheldig signal å sende å trekke tilbake leteområder på norsk sokkel. Det er kanskje ikke så rart at Støre-regjeringen fikk så mye oljeskam etter hva de gjorde i 2022, at de tok vekk «olje» fra Olje- og energidepartementet og bare kalte det for Energidepartementet. Jeg er bekymret for at statsbudsjettet på nytt kan bli et kaosinstrument overfor oljenæringen. I årets budsjettforlik gikk det hardt ut over havbunnsmineralnæringen. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi trodd at Arbeiderpartiet ville være så næringsfiendtlig at de gjentok sin tabbe fra budsjettforhandlingene i 2024, i hvert fall ikke når NATO har vært så tydelig på at det er tolv mineraler som er kritiske for forsvarsindustrien. IEA sier at vi ikke kan legge alle eggene i én kurv og peke på Kina. Syv av de tolv kritiske mineralene finner vi på norsk sokkel. Det kunne gitt en ny næring med enorme milliardinntekter, hvor vi allerede har verdens beste subsea-miljø. Å si nei til den næringen er ikke trygg styring. Det er økonomisk uansvarlig, og det er kroken på døra for de bedriftene som har posisjonert seg for å satse på å utvikle det som kunne blitt et norsk næringseventyr. Det vi er vitne til fra dagens regjering, er norgesrekord i næringsfiendtlighet. Fremskrittspartiet vil gjøre Norge næringsvennlig igjen. Vi heier på nye næringer istedenfor å straffe dem. Spesielt i den urolige situasjonen verden er i nå, må Norge bidra til sikkerhet og beredskap.