OverStortinget

Vi diskuterer utenriks- og forsvarsbudsjettet i en historisk tid. I natt ble EUs statsledere i Brussel enige om noe som er viktig for Ukrainas framtid. De har klart å utløse et lån på ca. 1 000 mrd. kr til et Ukraina som snart går tom for våpen og kjemper en krig for vår sikkerhet. EU ber andre venner av Ukraina bidra; jeg tror EU også sikter til Norge. Forrige uke behandlet vi i denne sal Venstres forslag om at også Norge må gjøre enda mer for Ukraina. Det ble klart at regjeringen ikke ønsket å rekke EU og Ukraina en hånd når det gjaldt lån. Jeg håper regjeringen er mer offensiv nå når vi ser på hvordan vi kan utløse mer direkte støtte på nyåret, og at regjeringen imøtekommer EUs forventning om økt støtte til Ukraina. Det som gjør at vi lever i en så historisk tid, skyldes også de radikale endringene i amerikansk politikk. Trumps nye sikkerhetsstrategi framstår som et manifest for ytterliggående høyrepolitikk. I møte med dette vil regjeringen gardere seg, og det er bra. Problemet er bare at regjeringen dropper det som burde vært kjernen i garderingsstrategien: å gjøre Norge til fullverdig medlem av EU. Det er ikke bare i verdens rikeste land det merkes at Trump på ny er blitt president i USA. De menneskene som i livets lotteri ble født i land som ikke kan tilby utdanning, helsetjenester og matutdeling uten internasjonal utviklingshjelp, merker det virkelig også. Siden Trump kom til makten, har USA kuttet over 80 pst. av sin bistand og avviklet USAID. Europa følger dessverre etter: Storbritannia har kuttet ned til 0,3 pst., Frankrike har kuttet 35 pst., og Belgia har kuttet 25 pst. Det er en dramatisk utvikling. OECD anslår at Afrika sør for Sahara kan miste 28 pst. av støtten allerede i år. UNICEF har estimert at utdanningskutt globalt gjør at seks millioner flere barn står utenfor skolen i 2026 enn i 2023. Hva gjør så Norge i denne situasjonen? Jo, Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, MDG og Rødt vedtar et budsjett som reduserer bistandsbudsjettet med rundt 1,3 mrd. kr. En rekke bistandsmottakere og bistandsområder kuttes reelt og betydelig. Venstresidens budsjett når kanskje prosentmålet, men det vender likevel ryggen til dem som trenger oss mest. Som Kirkens Nødhjelp sier: Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet, MDG og Rødts bistandsbudsjett for 2026 nedprioriterer verdens fattigste. Jeg minner om at å redusere ekstrem fattigdom er bistandens kjerneoppdrag. Det er derfor vi har bistand. Et av de kuttene det skuffer meg enormt at de stemmer for, er på utdanningsområdet. «Bare de siste fem årene har norske kutt ført til at 2,6 millioner skoleplasser står tomme», sier UNICEF Norge mfl. Det tallet kommer til å øke med dette budsjettet, som reduserer utdanningsposten med rundt en fjerdedel. I Venstre har vi gjort det motsatte. Vi har for det første foreslått en økning i bistand generelt på 1,9 mrd. kr. For det andre er utdanning et av de områdene vi har prioritert, fordi vi vet at det er blant de mest effektive tiltakene for å redusere fattigdom. Det handler først og fremst om solidaritet – at vi nordmenn er folk som bruker vår rikdom til å hjelpe dem som er mindre heldige enn oss. Til dem i denne sal som synes nasjonal egeninteresse er mer motiverende, vil jeg si: Vi må ikke være naive. Det er Kina som vil fylle det vakuumet som vestlig bistand etterlater seg i det globale sør, og Kina vil bruke makten de får, til å undergrave demokrati, frihet og alt det vi holder kjært. Jeg vil avslutte med å si at de store globale kuttene i utviklingshjelp gjør at den globale bistandsarkitekturen er i krise. Etter tiår med vekst ser vi nå at spillereglene endres. Jeg vil kalle det et paradigmeskifte. Norge kan ikke fortsette som om ingenting har hendt. Men krisen er også en mulighet. Vi kan gjøre bistanden bedre, mer effektiv, mer strategisk og mer relevant. Derfor har Venstre foreslått til denne saken at vi trenger en stortingsmelding om en utviklingspolitikk for en ny tid. Jeg håper flere partier ser samme behov og vil vurdere å stemme for dette. Med det tar jeg opp Venstres forslag.