OverStortinget

Vi lever, som flere talere har sagt, i en svært krevende sikkerhetspolitisk situasjon. Vi har et tungt og vanskelig år bak oss i 2025, og det er ingen grunn til å tro at 2026 blir noe enklere. Snarere tvert imot: Det er en rekke trender som ser ut til å forsterke seg, og som gjør at våre omgivelser blir mer utrygge, ikke mer trygge. Derfor er det viktig at det er en så bred enighet om en kraftig styrking av Forsvaret og et tungt sikkerhetspolitisk preg rundt hele dette budsjettet, og jeg ønsker velkommen alle dem som har understreket nettopp det poenget. La meg først si litt om det som skjedde i natt og lånet EU nå gir til Ukraina. Jeg ønsker varmt velkommen at man ble enig om et lån på 1 000 mrd. norske kroner. Det er et stort beløp, og Ukraina trenger de pengene nå, så det er bra at de kom fram til det. Jeg vil legge til at jeg også opplever at måten de valgte å løse dette på, var god, for dette er et mer tradisjonelt EU-lån, innenfor det som heter «headspace», hvor alle EU-land, minus tre, garanterer for lånet. Det er fortsatt slik at man ser for seg at Russland en gang i framtiden betaler krigsskadeerstatning, og det sies da at Ukraina ikke skal innfri lånet før det eventuelt er utløst. Men dette er penger som nå forankres i reelle garantier fra medlemslandene, mer i tråd med hvordan EU også ellers tar opp lån. Det tror jeg er en ærlig måte å si det på. Det finnes ikke gratis penger, heller ikke i EU, og jeg er glad de har løst det på denne måten. Det støtter vi varmt. Det er altså 1 000 mrd. kr som skal brukes over to år. Det er mange penger. Jeg vil likevel minne om at det norske bidraget over to år, hvis vi tar 2025 og 2026, med det budsjettet vi nå ligger an til å vedta, altså er 170 mrd. kr. Det tilsvarer 17 pst. av hele EU-lånet. Det er altså et meget stort bidrag, både i absolutt betydning og relativt til det EU som helhet bidrar med. Det har også den fordelen at det er penger Ukraina får, altså at det er gavebistand. Det skal ikke betales tilbake, det øker ikke Ukrainas gjeldsbyrde, og det vil heller ikke redusere kredittverdighet, slik det gjør å ta opp andre typer lån. Så jeg mener vi kan være svært stolte over det nivået vi har på bistand til Ukraina. Jeg er også glad for at vi er i stand til å gi det som ekte penger – cash, her og nå – som er det som er aller nyttigst for Ukraina. Samtidig er jeg glad for at EU, som i mindre grad har den type likviditet tilgjengelig, tar opp et stort lån. Det gjør at Ukrainas krigsinnsats vil bli styrket. Det er viktig, særlig fordi alle vi som håper på en snarlig fred, noe ukrainerne er mer opptatt av enn noen, er opptatt av at den freden må være både rettferdig og varig, og da må Ukraina kunne forhandle ut fra styrke. Så er det et annet gjennomgående tema i dette budsjettet, og det er at vi er utfordret ikke bare sikkerhetspolitisk, men også handelspolitisk. Det blåser stormer på det handelspolitiske havet, og i en slik virkelighet er Europa og vår EØS-avtale, og alt som følger av den, viktigere enn det noen gang har vært. Ferro-saken, som vi diskuterte for ikke lenge siden, viser at vi må fortsette å jobbe enda hardere for å koble oss på det som nå skjer i EU, i en mer krevende tid, innen rammen av vår eksisterende tilknytningsform. EØS-midlene er et viktig bidrag til å ivareta det verdifellesskapet vi har, for det er i den tiden vi nå lever i, særlig i Europa vi finner likesinnede med tanke på rettsstat, demokrati, minoritetsvern og toleranse. EØS-midlene, som brukes i nært samarbeid med EUs medlemsland, de 15 mindre rike medlemslandene, og ofte i samspill med Europarådet, er et viktig bidrag til det. Jeg er glad for at vi også har romslige bevilgninger der. Til slutt: For Norge er det viktig at folkeretten respekteres. Derfor vil jeg også slutte meg til dem som har snakket om betydningen av at vi nå står opp for Den internasjonale straffedomstolen med mer penger, men også med tydelig politisk støtte. Dette er en domstol som har backing fra 125 land fra alle deler av verden, og som alle vestlige land, med unntak av USA og Tyrkia – alle medlemmer av EU, unntatt Ungarn, og alle andre som er naturlige samarbeidspartnere – støtter opp om, men som nå utfordres, både av Russland og dessverre også av vår nære allierte USA, som har begynt å ilegge personlige sanksjoner mot dommere i ICC. Dette er en tid for å stå opp for det internasjonale rettssystemet, også når det blåser som verst.