OverStortinget

Det er et alvor som preger det utenrikspolitiske bildet. Det har det gjort de siste årene, og det bildet ser ut til å fortsette. Det er krig på vårt eget kontinent, det er konflikt i Midtøsten, og i mange andre områder i verden ser vi også at konfliktene eskalerer. Også det innenrikspolitiske bildet preges i større grad av det som skjer utenfor landets grenser. Frykten øker hos mange, og det vi har pleid å være vant til at skjer langt unna oss, preger i større og større grad også det som er vår nære hverdag her hjemme. Den viktigste oppgaven for oss politikere er å trygge våre innbyggere gjennom forsvaret av kongeriket. Jeg er glad for at partiene på Stortinget i stor grad står sammen om den støtten som Norge yter til Ukraina i sitt forsvar mot Russlands invasjon av landet. Når det gjelder utenriksbildet i det budsjettet som i dag vedtas her, står vi stort sett sammen om støtten til Ukraina, men også om den kraftige økningen til det norske forsvaret, som er helt nødvendig. Vi trenger flere investeringer, og vi trenger mer penger til opprusting av det norske forsvaret. Det burde strengt tatt ha vært startet for flere år siden, men nå er vi i gang med det arbeidet. Fremskrittspartiet legger inn 1 mrd. kr ekstra til Forsvaret, øremerket til øving og operativ virksomhet. Der ser vi at midlene trengs, men ikke alt innenfor forsvarsbudsjett og forsvarspolitikk handler om penger. Vi ser også at byråkrati, innsigelsesvesenet og lang saksbehandlingstid er med på å påvirke vår robusthet og vår handlekraft, f.eks. når det gjelder tillatelser til alt fra skytebaner til bygging av ammunisjonsfabrikk og annet, som stanses opp av det som dessverre er et overbyråkratisert norsk forvaltningssystem. Her er vi nødt til å ta inn over oss alvoret og få forenklinger, slik at ikke byråkrati, saksbehandlingstider og den slags står i veien for nødvendige og viktige handlinger og vedtak i Norge. Fremskrittspartiet har lenge ment at det er på tide å endre norsk utviklingspolitikk, og at det er på tide å ta et oppgjør med den tradisjonelle norske bistandspolitikken. Den har ofte handlet mer om hvor mye man gir, enn om hva pengene går til, og hvilken effekt man får ut av det. Bistand har sjelden hjulpet noen land ut av varig fattigdom. Det som har hjulpet land ut av fattigdom, er handel og økonomisk vekst gjennom aktivitet. Det er det mange gode eksempler på i verden, på samme måte som det dessverre er mange dårlige eksempler på at mange tiår med bistand ikke har gitt en varig økonomisk vekst i flere land. Vi trenger derfor en politikk for internasjonal utvikling som handler mer om partnerskap, handel og varig økonomisk vekst. Derfor ønsker FrP, slik vi tidligere har tatt til orde for, å redusere bevilgningene til tradisjonell bistand, men heller å fokusere på mer handel. Det har nå de siste årene blitt fokusert mye på både tollsatser og tollmurer, og det er også blitt kritisert av stort sett hele det politiske bildet. Samtidig er jo dette politikk som vi som nasjon har stått for i flere tiår overfor andre land, og det er på tide at vi også selv følger opp det vi ofte predikerer overfor andre når det gjelder lavere tollbarrierer og mer handel. Når det er sagt, mener Fremskrittspartiet at det er veldig viktig med humanitær nødhjelp i de katastrofene vi ser, enten det gjelder sultkatastrofer eller andre slags hendelser. Vi foreslår derfor å øke bevilgningen til humanitær nødhjelp med 2,5 mrd. kr, selv om vi foreslår en nedgang i tradisjonell bistand til nærmere det nivået som både FN og de fleste andre land foreslår. Det er et annet tema som dessverre har preget den siste uken, og som også i like stor grad gjelder Norge som resten av verden, og det er det økte hatet og den økte volden mot jøder. Det tragiske angrepet på det jødiske miljøet i Sydney er noe som har satt preg på oss alle, men dessverre er ikke det noe som er isolert til utlandet. Vi ser også at norske jøder stadig utsettes for trusler og sjikanering og føler på en utrygghet. Jeg vet ikke om noe annet gudshus i dette land bortsett fra synagogen hvor man må ha politibeskyttelse for å besøke sitt sted for å be til Gud, eller om noen annen barnehage i dette land hvor man må ha politibeskyttelse for at små barn skal kunne gå og oppholde seg der. Det er altså realiteten i dette landet, som i altfor mange andre land i Europa og ellers i verden, og noe som dessverre er blitt normalisert. Den siste ukens angrep er en påminnelse om det viktige arbeidet vi står overfor når det gjelder å beskytte og trygge norske jøder. De skal føle seg trygge i dette landet på lik linje med alle andre innbyggere, og det arbeidet er langt fra over, men det henger dessverre også altfor tett sammen med det utenrikspolitiske bildet og de debattene vi har her i salen.