OverStortinget

04:13] (komiteens leder): I natt ble det under EU-toppmøtet enighet om å gi Ukraina et lån på 90 mrd. euro, om lag 1 000 mrd. kr, for 2026 og 2027. Det er en helt avgjørende økonomisk støtte til et hardt prøvd Ukraina, som nå går inn i sitt femte år med en stadig mer omfattende og brutal angrepskrig fra Russland. Dette er et tydelig signal om den sterke støtten til det ukrainske folk og et like klart signal til Putin om at han ikke klarer å splitte Europa eller undergrave Ukraina. Høyre og flere opposisjonspartier har bedt regjeringa gjøre en vurdering av om – og i så fall hvordan – Norge kan bidra til denne ordningen. Forutsetningen for Høyre har vært at dette er en felleseuropeisk løsning, altså at Norge ikke skulle være långiver eller garantist alene, og at rammene rundt ordningen var sånn at vår deltakelse ikke skapte presedens for investeringene SPU gjør. Nå er det viktig at Arbeiderpartiet raskt gjør en vurdering av hvordan Norge kan bidra til denne EU-solidariteten med Ukraina, enten gjennom bidrag til denne mekanismen eller på andre måter. Amerikansk engasjement for å få en slutt på Russlands krig mot Ukraina er svært viktig. Dypest sett dreier dette seg om europeisk og transatlantisk sikkerhet, men det har også stor betydning at det amerikanske engasjementet legger presset på den angripende parten, Russland, og ikke på landet som angripes. Selv om diskusjonene som pågår, bl.a. dreier seg om territorier, må vi ikke forledes til å tro at Russland først og fremst er ute etter nye landområder. Dette dreier seg i stedet om Putins krav om å kunne kontrollere Ukraina politisk og militært, om at Ukraina ikke skal eksistere som selvstendig nasjon, om å forandre Europas sikkerhetsarkitektur og om å sikre det russiske regimets overlevelse ved å unngå at demokratiet smitter til Russland. For at en fredsavtale skal være mulig, kan den ikke skje på russiske premisser, og for at freden skal være bærekraftig, må den inneholde reelle og solide sikkerhetsgarantier. Ingen europeiske land har tillit til at Russland vil forholde seg til en inngått avtale – fordi de ikke har gjort det til nå. Derfor er sikkerhetsgarantier avgjørende, for å hindre at Russland bruker en eventuell fredsavtale til å omgruppere og angripe Ukraina igjen, eller til å kunne true og angripe andre europeiske land. En fredsavtale på russiske premisser vil vise Putin at bruk av militærmakt i Europa lønner seg. Russlands luft- og sjøstridskrefter på Kolahalvøya, særlig i undervannsdomenet, forblir en trussel mot NATO og transatlantisk sikkerhet, også mot amerikansk territorium. Vesten utfordres nå økonomisk og militært på en måte vi ikke har sett siden den kalde krigen. Det lange 1990-tallet, eller det sikkerhetspolitiske friminuttet, er slutt. De som tror at vi skal tilbake til tilstanden som rådde etter slutten av den kalde krigen, tar feil. I dette bildet er det avgjørende at Norge investerer i å bygge sterke allianser og samarbeid. Vi har all interesse av at NATO forblir verdens sterkeste og mest vellykkede militærallianse, og at EU blir et stadig sterkere fellesskap. Det betyr også at vi må prioritere ressursene våre tydelig, når det utenrikspolitiske overskuddet vårt blir mindre som følge av at vi står i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Den 4. juni i fjor vedtok Stortinget en ny langtidsplan for forsvarssektoren for perioden 2025–2036. Allerede tidlig i høst startet nye samtaler mellom Stortinget og regjeringa om en omfattende reprioritering av langtidsplanen, bare noen måneder inn i det første året av den tolvårige planperioden. Sterk kostnadsvekst på militært materiell, rask teknologisk utvikling og nye kapabilitetsmål fra NATO danner mye av bakteppet. Dette treffer alle land som nå ruster opp. Under behandlingen av langtidsplanen i Stortinget fremmet Høyre forslag om at regjeringa skulle levere en årlig stortingsmelding som gir status for gjennomføringen av planen, med tanke på både økonomi, investeringer, drift og personellopptrapping. Den årlige rapporteringen skal kartlegge risiko og utfordringer. Det er avgjørende at regjeringa fortsetter å gi faglige og operative vurderinger til Stortinget og gir presis og dekkende informasjon som grunnlag for å behandle justeringer og endringer i langtidsplanen. Høyre har helt fra vedtakelsen uttrykt bekymring for balansen mellom drift og investeringer, ikke bare fordi investeringsandelen er opp mot 50 pst. – noe som er veldig høyt, men nødvendig – men også fordi det er en reell risiko for at driftsbudsjettene ikke er store nok til å opprettholde og på flere områder øke aktivitetsnivået i Forsvaret. Det er en bekymring som har vist seg å være riktig. Det måtte allerede i revidert budsjett flyttes midler fra investeringer til drift for at ikke aktivitetsnivået skulle gå ytterligere ned. Høyre foreslår derfor, både i vårt alternative reviderte budsjett for 2025 og i vårt alternative budsjett for 2026, en betydelig økning av driftsbudsjettene for at den operative evnen ikke skal svekkes. For 2026 har vi foreslått 1 mrd. kr ekstra, og vi har i tillegg foreslått å øremerke 100 mill. kr til utstyr, tjenestevåpen og ammunisjon til soldater. Høyre har også vært tydelig på at oppbyggingen av produksjonskapasiteten i norsk forsvarsindustri og regjeringas anskaffelsesprosesser går for sakte – når vi har krig i Europa og Russland har omstilt seg til en ren krigsøkonomi. Vi, våre allierte og Ukraina er helt avhengig av at også Norge produserer og anskaffer våpen og ammunisjon, slik at vi kan forsvare oss. Høyre har mottatt innspill fra en rekke aktører i forsvarsindustrien som påpeker at begrensningen i hvor stor del av den militære støtten som kan brukes i norsk forsvarsindustri, i flere tilfeller er til hinder for realiseringen av gjensidig fordelaktige samarbeidsprosjekter mellom norske og ukrainske forsvarsprodusenter. Det er også til hinder for ytterligere leveranser av norskprodusert forsvarsmateriell som ukrainske myndigheter etterspør, og som kan ha positive følger både for Ukrainas kampkraft og for vår egen produksjonskapasitet. Høyre har også lagt inn en merknad med kritikk av at kapittel 1720 i forsvarsbudsjettet blir stadig kortere og inneholder begrenset informasjon om budsjettene til de ulike delene av Forsvaret. Det skjer samtidig med at Stortinget har vedtatt betydelig økte budsjetter som en del av langtidsplanen. Det er forståelig at det er behov for noe fleksibilitet, men det er avgjørende at det er mulig for Stortinget å følge og kontrollere midlene og vite hva de går til. Med den oppløsningsgraden kapittelet nå har fått, er det veldig krevende. Kapittelet må få en ny struktur som gir Stortinget reell og utfyllende informasjon, og som gjør bevilgningene sporbare og kontrollerbare. Jeg vil legge til at som for andre komiteer vil innstillinga i dette budsjettet fremmes av flertallspartiene, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, MDG og Rødt. Høyre er bekymret for den økende ustabiliteten vi opplever globalt, og det stadig økende presset mot forpliktende internasjonalt samarbeid. Vi er et lite land med en åpen økonomi. Vi er avhengig av tillit på tvers av landegrensene, og vi er avhengig av at regler følges. Norge har både et internasjonalt medansvar for og en betydelig egeninteresse i at verdens fattige land oppnår en mer bærekraftig utvikling enn i dag. Fattigdom, sult, klimaendringer og manglende tilgang på jobb, energi, utdanning og helsetjenester er viktige drivere for krig, konflikt og migrasjon. Det er i Norges interesse at ulikhetene mellom land reduseres. Derfor vil Høyre videreføre et høyt nivå på norsk bistand, men samtidig gjøre bistanden mer resultatorientert og effektiv. I vårt alternative budsjett foreslår vi 55,8 mrd. kr, som er 815 mill. kr lavere enn regjeringas forslag. Høyre er opptatt av at helse, utdanning, klima, jobbskapende investeringer og menneskerettigheter er de viktigste innsatsområdene i norsk utviklingsbistand. Vi er også spesielt kritisk til de omfattende og gjennomgående kuttene som Støre-regjeringa de siste fem årene har gjort i bevilgningene til utdanningsbistand. Det går hardest ut over jenter. Jenter som går ut av grunnskolen og har lært seg å lese, skrive og regne, er mindre utsatt for barneekteskap og tidlig graviditet enn andre barn. Utdanning kan også bidra til å redusere radikalisering og opprettholde en form for normalitet for barn og unge som opplever krig, og det er grunnen til at vi foreslår å øke bevilgningen til utdanningsbistand med 325 mill. kr. I urolige omgivelser der normer, samarbeid og sikkerhet utfordres, er Norge et land som både har venner og er en venn. Men det kommer ikke av seg selv. Vi må ikke tro at de samarbeidene og alliansene vi har, fortsetter å behandle Norge som spesielt og viktig hvis ikke vi selv følger reglene, eller hvis vi lar være å investere ressurser og politisk kapital. Vi må i økende grad gi noe for å få noe. Vi kan ikke drive med «cherry picking». Vi må oppfylle forpliktelsene vi har påtatt oss. Det er ikke fordi andre land og partnere vil være slemme med Norge, men fordi de øker tempoet i sitt eget samarbeid for å svare på de utfordringene de møter. Når Norge har valgt å stå utenfor EU, kan vi ikke forvente å bli behandlet som et medlemsland. Konsekvensene av EU-utenforskapet vårt blir tydeligere, og sårbarhetene våre øker. Det må vi ta konsekvensen av for norske interesser. Jeg tar opp forslaget fra Høyre, KrF og Venstre.