OverStortinget

Budsjettet for øygruppen vår langt i nord, Svalbard, behandles og vedtas sammen med statsbudsjettet nå i 2026. Atter en gang ser vi at regjeringens svalbardbudsjett og -politikk ikke gjenspeiler utviklingen på Svalbard, med galopperende kostnader, og ei heller den geopolitiske utviklingen, hvor fokuset på nordområdene er betydelig styrket. Dette er uklokt og uansvarlig, og det må revurderes. FrP mener at norsk svalbardpolitikk må ta inn over seg den nye sikkerhetspolitiske virkeligheten. Innsatsen for å styrke suvereniteten og sysselsettingen må økes, ikke reduseres, og Norges hevd og kontroll på Svalbard må intensiveres. Med andre ord: Gruvedriften må videreføres og utvikles, ikke avvikles. Dette er ikke bare avgjørende for nasjonale interesser, men også for å møte de arktiske utfordringene i en stadig mer kompleks og usikker geopolitisk verden. Regjeringen, derimot, bevilger 132 mill. kr til avviklingen av dagens gruvedrift, istedenfor å bruke pengene til utvikling av ny gruvedrift. All den tid Norge fortsatt behøver kull og er en stor importør av kull, samt at kullet som ble produsert på Svalbard, gikk til europeisk stålindustri, er det fullstendig uforståelig at man fortsatt står på nedleggingen av norsk kullgruvedrift. Regjeringen bruker Svalbard som et testområde for innfasing av fornybar, uregulerbar kraft i kombinasjon med importert diesel. Regjeringens energipolitikk på Svalbard har vært en kostnadsbombe som rammer vanlige folk og bedrifter. Man har gått fra kull til diesel – en løsning som har symbolsk klimaeffekt, ikke er økonomisk bærekraftig og reduserer forsyningssikkerheten. Kostnadene har mer enn doblet seg, fra 130 til nesten 300 mill. kr årlig, og selv med massiv strømstøtte – 119 mill. kr for 2026 – betaler husholdningene og næringslivet i Longyearbyen 2,4 ganger mer for energien enn befolkningen i resten av landet. Energisituasjonen og prisene er en direkte trussel mot bosetningen. Hvordan skal man klare å beholde norske familier og norsk næringsliv når det er økonomisk ugunstig å bo på Svalbard? Hvordan skal man beholde norske arbeidere når man legger ned viktige arbeidsplasser? Uforståelig nok er det ikke flertall på Stortinget for å starte opp igjen norsk gruvevirksomhet på Svalbard, og med det går stabile, godt betalte norske industriarbeidsplasser tapt. De neste 10 til 15 årene står Longyearbyen overfor store statlige investeringer i infrastruktur: flyplass, boliger, energi, vann og infrastruktur som ganske enkelt er utgått på teknisk levetid. Det er forventet et behov i størrelsesordenen 10 mrd. kr. Hvordan disse prosjektene gjennomføres, har mye å si for Svalbards utvikling. Skal disse milliardene brukes til å fly inn billig arbeidskraft som reiser ut igjen når brakkene skal rives, eller skal man stille krav som sikrer at prosjektene bygger opp under lokal kompetanse, lærlingplasser og fast norsk bosetning? Norsk bosetning på Svalbard må styrkes, så det må vi jobbe for.