OverStortinget

En statsmann har sagt at politikk er ingen vitenskap, men en kunst. Det kan være god kunst, eller det kan være dårlig kunst. Denne nysalderingen synes jeg, med all respekt, er et eksempel på dårlig kunst. Det handler om prioriteringer. Vi er i en situasjon hvor mange mennesker går inn i julen og står i helsekø. De får ikke den behandlingen de trenger. Vi er i en situasjon hvor arbeidsledigheten blant unge er rekordhøy. De siste tallene viser nå at 66 000 unge mellom 15 og 24 år står utenfor arbeidslivet i tredje kvartal i inneværende år. Vi er i en situasjon hvor mange går rundt og leter etter matkøer for å få mat inn i julehøytiden. Vi ser at organisasjoner som Røde Kors og andre frivillige organisasjoner i stor stil nå kjører ut pakker og mat til trengende rundt omkring i landet. Her har man mulighet til å disponere penger, og da har man også mulighet til å ta noen valg. De valgene man tar, er å bruke penger utenfor landets grenser. Det er vel og bra, men hva med alle dem innenfor landets grenser som sliter, og som i dag går inn i en trang julehøytid? For meg er det et tankekors at det blir løftet fram at man bruker 33 mill. kr til de frivillige organisasjonene. Isolert sett er det bra. Men når man velger å bruke oppimot en milliard kroner utenfor landets grenser til trengende – ja, det har jeg selvfølgelig forståelse for – blir det en diskusjon der ute om hva det er vi egentlig driver på med i denne sal. For vårt grunnleggende ansvar er å sørge for at det norske folk har en god hverdag, en trygg hverdag og en sikker framtid, og jeg føler på mange måter at vi ikke tar den oppgaven på stort nok alvor.