OverStortinget

«Direktiver for militære befalingsmenn og militære sjefer ved vepnet angrep på Norge», også kalt «Plakaten på veggen», kom til som kongelig resolusjon i 1949 etter erfaringene fra aprildagene i 1940. Mange ble da tatt på sengen, noen ga opp uten kamp, regjeringen var uklar i sine ordrer om mobilisering, og Quisling gjennomførte sitt såkalte radiokupp. «Plakaten på veggen» er å betrakte som en sentral forhåndsordre til befal og offiserer om deres plikt til å yte motstand, plikt til å mobilisere og plikt til å fortsette forsvarskampen dersom kommunikasjonen blir avskåret og regjeringen blir satt ut av kraft ved et plutselig angrep på Norge. Selv om den i dag på noen punkter kan betraktes som språklig utdatert og enkelte bestemmer er foreldet organisasjonsmessig, vil jeg være helt tydelig på at «Plakaten på veggen» fortsatt gjelder, både gjennom dens symbolverdi og som en reell forhåndsordre om å ta opp forsvarskampen. Vi må sikre Forvarets mobilisering og evne til motstand og kamp, også om det usannsynlige skulle skje. Plakatens tekst må også forstås ut fra sin historiske kontekst og utviklingen av det norske Forsvaret. I plakaten står det bl.a. at «militære befalingsmenn» ved væpnet angrep «innenfor det kommandodistrikt der han skal møte ved mobilisering», skal komme fram til «sitt mobiliseringssted» på kortest mulig tid. Det er kun personer som inngår i Forsvarets styrkestruktur som gjennom styrkedisponering til en avdeling i Forsvaret har et forhåndsbestemt mobiliseringssted. Dette er informasjon de får gjennom sitt disponeringskort, som de får ved styrkedisponering. Der framgår det hvilken avdeling de skal møte ved i tilfelle krise, konflikt eller krig. Forsvarets plan i tilfelle krig inkluderer mobilisering og innkalling av personell fra styrkestrukturen, altså personell som er trent, og som vet hvor de skal møte. Styrkestrukturen består av tjenestepliktig personell inne til tjeneste i Forsvaret og reservister. Tidligere militært tilsatte som ikke er styrkedisponert, har ikke et slikt oppmøtested, og plikten plakaten oppstiller om å møte ved et forhåndsbestemt oppmøtested, er derfor en plikt det ikke er mulig for dem å oppfylle. Imidlertid vil det være mange tidligere militært tilsatte som ikke inngår i styrkestrukturen, men som fortsatt omfattes av verneplikten, og som dermed har en tjenesteplikt etter forsvarsloven. Etter forsvarsloven § 34 plikter tjenestepliktige å gjøre tjeneste i krig eller når krig truer. De skal møte til tjeneste på kort varsel. Tjenesteplikten varer så lenge det er nødvendig, og denne tjenesteplikten gjelder uavhengig av om personellet er styrkedisponert eller ikke. Forsvaret kan også pålegge alle tjenestepliktige å til enhver tid ha med seg utlevert uniform og våpen med ammunisjon og annet utstyr, og man kan bli pålagt å til enhver tid være tilgjengelig for Forsvarsdepartementet og underliggende etater. Regjeringen har en tydelig politikk for å styrke den norske forsvarsevnen betydelig, herunder gjennom å styrkedisponere flere og gjennom å se på hvordan frivillig innsats kan organiseres bedre i krise og krig. La meg kort gi en oversikt over de viktigste grepene som relaterer seg til det temaet interpellanten tar opp. For det første er det mer å gå på for å styrkedisponere flere fra reserven inn i dagens struktur. For eksempel mangler Heimevernet befal og offiserer, og Forsvarssjefen arbeider med å kunne disponere flere. For det andre skal vi øke styrkestrukturen betydelig, bl.a. ved bruk av reservister. Dette vil gi behov for å disponere flere. Langtidsplanen for forsvarssektoren legger opp til å utvide styrkestrukturen med 13 700 flere reservister. Regjeringen har tatt flere grep for å legge til rette for reservistene i Forsvaret. Vi har endret forsvarsloven slik at Forsvaret i større grad kan inngå kontrakt om tjenesteplikt med dem som ønsker å gjøre tjeneste i Forsvaret utover rammene av verneplikten. Et annet viktig grep er at vi innfører en ny godtgjøringsmodell som styrker den økonomiske kompensasjonen til reservister. Med den nye modellen sikres reservistene kompensasjon for tapte lønnsinntekter, begrenset oppad til 6 G. Et annet forhold er at den forsvarsviljen som er i befolkningen, er helt sentral for at vi skal være i stand til å forsvare oss. Sivil og frivillig innsats er viktig for å opprettholde evne og vilje til motstand. De som ønsker å bidra, skal håndteres på en respektfull og ordentlig måte. Dette kan være mennesker som ønsker å yte både sivil og militær frivillig innsats. En god koordinering av frivillig innsats i krise og krig er derfor viktig. I langtidsplanen har vi pekt på Heimevernets sentrale rolle innen koordineringen av frivilligheten. Dette er en del av det vi nå skal arbeide med i gjennomføringen av planen.