OverStortinget

I mitt forrige innlegg viste jeg til at en god forståelse av årsakssammenhenger var viktig for å kunne treffe riktige tiltak. Det er nemlig slik at all erfaring med barn og unge som sliter, og som viser det med negative handlinger og adferdsuttrykk, viser at de over tid har slitt på ulike livsarenaer. Det viktigste arbeidet må derfor være på det forebyggende området. Da blir det viktig med tidlig intervenering og tiltak i barnets nærmiljø og hjem samt tidlig utredning og behandling der det er mistanke om nevropsykologiske utfordringer. Hvis man må sette inn hjelp først når adferdsuttrykket er etablert, må man sikre at hjelpen inneholder analytiske fremgangsmåter basert på tillit og samarbeid med barnet, for å sikre at hjelpen gir langvarige resultater og endring. Dette står i sterk kontrast til å overkjøre – bestemme for og ikke med – og overta ansvaret for den unge på vegne av den unge. Et barn som blir bestemt over og overkjørt, blir også fritatt ansvaret for sine handlinger, og erfaringen sier at adferden da gjerne eskalerer i alvor og hyppighet framfor å avta. Straff og trussel om straff har vi en lang historie på at ikke nytter, men historien viser oss at dette gjennom tidene har blitt sett ulikt på. Straff ble faktisk regnet som en av de viktigste pedagogiske virkemidlene for innlæring av ny kunnskap og ny adferd. Så viktig var straff som virkemiddel at Oslo katedralskole, ofte kalt Katta, med røtter tilbake til 1100-tallet, faktisk har to torturredskaper i sitt skolevåpen. Det historiske skolevåpenet benyttes fortsatt i dag og er bl.a. synlig på skolens nettside og fysiske bygg, men skolen har selvfølgelig, i takt med historien, endret sitt syn på hva slags pedagogikk som virker, og det med veldig gode resultater. Det er en lærdom vi også må ta med oss inn på dette feltet, for det er viktig med gode resultater når vi skal jobbe med adferdsendring. Barns beste er ofte samfunnets beste, og det er derfor det er så viktig å se på årsakene bak adferden framfor å straffe adferdsuttrykket. Det er ikke det samme som at negativ adferd ikke skal rammes inn eller få konsekvenser. Tvert imot er det helt sentralt med konsekvenser og innramming i adferdsendring. Til og med i den opprinnelige oppdragelsesretningen fri barneoppdragelse står det å lære av konsekvenser svært sentralt, selv om en del foreldre bare bruker halve teorien. Det får være nok pedagogikk for i dag. Poenget med å nevne dette er å tilbakevise kritikken om at regjeringspartiene ikke er handlekraftige. Tvert imot – vi er handlekraftige, og vi vet at lettvinte løsninger og utdaterte, historiske pedagogiske virkemidler ikke virker.