Det må ikke være noen tvil om at seksualforbrytelser, spesielt mot barn, er alvorlig kriminalitet, og at det derfor er noe vi må bekjempe. Det må forebygges og avverges, men framfor å ha troen på at løsningen ligger i å lage et offentlig tilgjengelig register – et forslag Arbeiderpartiet ikke støtter – vil jeg heller trekke fram politikk vi har mer tro på, som nettopp forebygging og avverging. Jeg vil starte med å understreke at politiet allerede i dag har relativt vid tilgang til å utlevere opplysninger, hvis det er nødvendig for å forebygge og avverge lovbrudd. Slike utleveringer fra politiet foregår veloverveid og balansert, ivaretar nødvendige hensyn og sikrer nødvendig informasjon. I opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner satte regjeringen inn over 100 ulike tiltak som samlet skal bidra til forebygging, avverging, bedre kunnskap i første- og andrelinjetjenesten og ikke minst forskning på området, for å nevne noe. La oss gå direkte til punktet forskning. Gjennom god hjelp fra Bufdir, ved avdelingen for forebygging, har jeg virkelig prøvd å sette meg så godt som mulig inn i hvilken statistikk og kunnskap vi har på dette området. Jeg har spesielt sett på sammenhengen mellom det å selv ha vært utsatt for overgrep, og det å senere utsette andre for krenkelser eller overgrep. Skal vi finne gode tiltak og vite hva som virker, er nettopp forskning viktig, spesielt for denne gruppen. Det er tydelig at vi i dag har langt mer forskning om utsatte for overgrep enn vi har forskning om dem som utsetter andre for overgrep. Likevel er det ett prosjekt som skiller seg ut, og det er et forskningsprosjekt på utøverperspektivet som nå foregår på Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, ledet av Anja Emilie Kruse. Hovedformålet med dette prosjektet er å skaffe ny kunnskap om seksuelle krenkelser, med hovedvekt på utøverperspektiver og hendelsesbeskrivelser. I dette prosjektet ser man på et utvalg menn som har begått seksuelle krenkelser, og trekker parametere som selvforståelse, overgrepsforståelse, situasjonelle faktorer, bakgrunnsfaktorer, begrunnelser og rasjonaliseringer inn i forskningen. Dette er bare ett av mange prosjekter det jobbes med på området vold i nære relasjoner, men det skiller seg ut ved at vi nå får nødvendig kunnskap om gruppen som er utøvere. Jeg gleder meg til å følge dette prosjektet, for skal vi finne gode tiltak og vite hva som virker mot overgrep, må vi vite hva som kjennetegner dem som utøver dem. Kun da kan vi skape ekte trygghet for alle.

Forvaltningsloven er en av de mest sentrale lovene i landet. Loven skal gi rettssikkerhet for den enkelte og legge til rette for en effektiv, enhetlig og tillitsskapende forvaltning. Denne loven er derfor sentral for Arbeiderpartiets mål om å fornye og forbedre Norge. Jeg er glad for at komiteen støtter det aller meste av lovforslaget, og for at man har klart å finne enigheter som kan gjøre loven enda litt bedre. Selv om dagens lov gjennomgående er velfungerende, er det etter 60 år naturlig med en revisjon av loven, slik at den er bedre i tråd med dagens organisering, oppgaver og den teknologiske utviklingen med stadig økende digitalisering. Så registrerer jeg at partiene ikke er enig med Arbeiderpartiet i alt i denne loven. For det første har et flertall valgt å foreslå et alternativt forslag til sakskostnadsregler i den nye loven. Det er beklagelig. I dag er det ingen begrensning i hvor store utgifter det kan kreves dekning for i forvaltningssaker, utover at kostnadene må ha vært nødvendige for å få endret vedtaket. Regjeringens forslag ville opprettholdt egne regler. Samtidig ville forslaget bidratt til mer forutberegnelighet i slike saker for alle involverte parter. Det har dessverre et flertall i komiteen gått imot. Jeg registrerer imidlertid at flertallet mener det er fornuftig pengebruk at det offentlige skal dekke svært høye timepriser for advokater i forvaltningssaker. Flertallet foreslår også endringer som gjør at vi opprettholder en vanskelig regel der det fortsatt er manglende kostnadskontroll. For det andre reagerer jeg på at Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet har gått sammen om å sette kommuners rett til selvbestemmelse foran nærmest alle andre hensyn i svært mange og viktige forvaltningssaker, uten at dette engang er utredet. Med Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Høyres forslag er det i beste fall nå uklart om og når klageinstanser får anledning til å vektlegge andre hensyn. Det vil svekke spesielt enkeltmenneskets rettigheter i møte med kommunen, men også miljøet og fornuftig nasjonal og regional styring. Vi risikerer dermed at befolkningen i enda større grad opplever ulik behandling i møte med det offentlige. For å unngå denne feilen ber jeg derfor om at Arbeiderpartiets løse forslag til tekst i § 68 tredje ledd tas opp til votering. Forslaget er identisk med det som er foreslått i proposisjonen. Jeg tar også opp forslaget Arbeiderpartiet har sammen med Senterpartiet.

Jeg måtte gå opp og ta ordet. Som firebarnsmor til to fine, flotte sett med tvillinger som er i en alder hvor de helt sikkert kunne vært utsatt for rus, som mangeårig pedagogisk-psykologisk-rådgiver, som politiker og ikke minst som observatør i denne debatten blir jeg faktisk helt satt ut. Det er ikke noen tvil om at politiet har virkemidler, og vi innfører altså ikke fri rus til våre barn, og det er ingen av mine unger som kommer til å tro det heller. Vi innfører ingen legalisering. Når det gjelder dette med å være observatør i denne debatten, tenker jeg at her vris virkelighetsforståelsen, og her vris innholdet i det vi gjør – gang på gang på gang. Det blir svart fra talerstolen, og så går man opp igjen og vrir innholdet én gang til. Hvis vi virkelig ønsker det beste og brenner så sterkt for dette området, håper jeg man er med på tiltak som forebygging og rehabilitering og ikke minst sannhet fra talerstolen. Det er viktige stikkord vi må ha med oss. Vi har en vei å gå, og jeg tror det er veldig viktig å tenke på hvordan vi prater. Det har også vært sagt fra talerstolen. Barn og unge hører på. Vi hadde en sak i forrige uke om samtykkelov, og i mine kommentarfelt på Facebook ser jeg tenåringer som sitter og debatterer – til tider sitter de og debatterer ganske voksne menn. Jeg har fått telefoner og meldinger, så ungdommene følger med, og ungdommene skal være helt klar over at vi ikke innfører verken fri rus eller legalisering.

I mitt forrige innlegg sa jeg at jeg skulle komme tilbake til to viktige perspektiver, nemlig frysrefleksen og et litt større fokus på hva vi kan gjøre for å forebygge mot voldtekt i samfunnet. Vi må lære de unge både at frysrefleksen – også kalt tonisk immobilitet – finnes, og hvordan den kan opptre. Tonisk immobilitet betyr at man stivner til eller blir paralysert i møte med en trussel. Forskning, bl.a. fra Karolinska Institutet i Stockholm i Sverige, viser med signifikante resultater at så mange som 70 pst. – jeg gjentar: 70 pst. – av dem som har vært utsatt for voldtekt, rapporterte å fryse til, og at så mange som 48 pst. rapporterte ekstreme frysresponser. Dette er ikke viljestyrt, men en medfødt refleks vi politikere og lovverket må ta høyde for, spesielt når det opptrer i dette omfanget. Arbeiderpartiet er derfor spesielt glad for at de nye straffebestemmelsene nå tar inn over seg at så mange som 70 pst. opplever frys, og 48 pst. ekstrem frys, og at de dermed – helt logisk – ikke makter å gjøre motstand eller si nei. Vi kunne derfor ikke kun ha en «nei betyr nei»-bestemmelse, men måtte også ta med det aller viktigste: at man heller skal se etter tegn til et samtykke, at bare ja betyr ja. Lovendringer vil ikke fjerne all tvil, bevisproblemer eller gråsoner i voldtektssaker. Derfor må vi i tillegg ha en lov som virker forebyggende og pedagogisk, vi må øke kompetansen hos politiet og påtalemyndigheten, sørge for bedre bevissikring, sikre bedre tilgang til overgrepsmottak og ikke minst ha gode tilbud i alle deler av landet. Samlet opplever jeg at regjeringen tilrettelegger for dette. Vanskelige utfordringer må møtes med riktig lovverk og ikke minst med en bred tiltaksvifte og bred kompetanse. Nå skal vi først og fremst feire et viktig skritt på veien i bekjempelsen av voldtekt, nemlig at vi gjennom debatten her i dag tydelig hører at vi har et flertall for en ny samtykkelov i Norge. Som medlem i regjeringspartiet og saksordfører vil jeg igjen takke for dette samarbeidet. Nå sikrer vi et godt flertall for en lov som blir pedagogisk riktig, normativ og holdningsendrende. Det er en historisk dag, for nå blir det vedtatt at bare ja betyr ja. Det må vi kunne kalle en kjærlighetslov.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [16:19:49] (ordfører for saken): Dette er en historisk dag, spesielt for barn og unge. Nå får vi en lov som er enkelt å forstå, som ivaretar selvbestemmelse, og som ikke minst bidrar til holdningsendring. Som saksordfører vil jeg innledningsvis starte med å takke alle som har vært involvert i at dette har blitt mulig, og at vi har fått så gode resultatet som vi har fått. Først vil jeg takke komiteen, for i denne saken opplever jeg at samtlige i komiteen, inkludert partier på Stortinget utenfor komiteen, virkelig har vært konstruktive og lydhøre, og at vi derfor har fått gode, omforente resultater. Videre vil jeg takke statsråden for å ha bidratt med raske svar og oppklaringer ved behov, samfunnsaktørene vi har hatt møter med, og den brede viften av høringsinstanser – hele 28 forskjellige – som belyste saken ved deltakelse i komiteens høring, hvor de vektla ulike områder som ble vesentlige for sakens utfall. Ikke minst må jeg få takke de mange unge der ute, både gutter og jenter, som har tatt kontakt med oss for å fortelle oss at dette er en lov de virkelig ønsker seg. Samlet har dere alle bidratt til det resultatet vi i dag skal debattere over. Hva er denne loven i korttekst? La meg som saksordfører trekke fram noen hovedpunkter: Loven vi nå har til behandling, omhandler ulike forslag til endringer i straffelovens kapittel 26 om seksuallovbrudd, og den bygger på straffelovrådets utredning. Forslagene tar særlig sikte på å styrke det strafferettslige vernet mot ufrivillig seksuell omgang, legge til rette for mer nyansert og forholdsmessig straffeutmåling i saker om seksuallovbrudd, samt styrke barns vern mot seksuell utnyttelse. Jeg går nå over til å redegjøre for Arbeiderpartiets syn på saken. For Arbeiderpartiet er det, på vegne av alle – både gutter og jenter, unge og eldre – en stor seier og glede at denne bestemmelsen om seksuell omgang uten samtykke nå inntas som et nytt første ledd i straffeloven § 291 om voldtekt, og at den foreslåtte bestemmelsen bygger på en «bare ja betyr ja»-modell. Dette er en modell som retter seg mot den som har seksuell omgang med noen som verken i ord eller handling har samtykket til det. Med dette markeres samfunnets holdning og klare forventning om at all seksuell handling skal være basert på frivillighet – og sådan virke holdningsendrende og bidra til at flere unnlater å ha seksuell omgang uten først å ha forsikret seg om at den andre parten ønsker det. Det er dette som er så sentralt, og som har vært grunnen til at vi har vært så spente på å få denne loven på plass. Og hvorfor er det så viktig? Jo, det har vært viktig å få på plass et lovverk som ivaretar de unge som utsettes for overgrep, men også de unge som kan komme i situasjoner der de forårsaker dem. For å klare det måtte vi få en normgivende og pedagogisk holdbar lov. Vi måtte få en lov som var enkel å forstå for barn og unge, en lov som tydelig forklarer rammene for noe som kan være så vakkert, på en måte som gjør at de unge kan forstå både hva som er innenfor, på hvilken måte det er det, og ikke minst hvordan man kan lese og forstå signalene fra andre – og på den måten tolke og forstå om den andre faktisk har lyst eller ikke. Så enkelt og så vanskelig er det. Pedagogikken må gå hånd i hånd her og inkorporeres i undervisningen. De unge må f.eks. lære at hvis noen snur seg vekk, blir stive eller gråter, så har man ikke lyst. Man må lære at lyst vises via blikkontakt, smil, deltakelse eller andre positive tegn, der begge deltar – i forkant, underveis og etterpå. Fokuset må være: Hva gjorde den andre for at man trodde at den andre hadde lyst? I et senere innlegg vil jeg komme tilbake med ytterligere kommentarer, men akkurat nå gleder jeg meg til en god debatt, og jeg vil ønske dere alle velkommen til en god debatt i denne viktige saken.

Arbeiderpartiets mål er at alle skal føle seg trygge på jobb, og at alle skal føle seg trygge i møte med dem som er på jobb. I denne saken fremmes det forslag om å løfte rettighetene til en enkelt, men viktig gruppe. Jeg vil takke forslagsstillerne for at de løfter dette viktige området, og ikke minst ministeren for gode avklaringer i sitt svarbrev. Vekterne har en viktig samfunnsrolle. De representerer ofte førstelinjen vår i møte med utrygghet og uro, og det er ingen tvil om at de kan utsettes for risikofylte og farlige situasjoner gjennom sitt arbeid. Vekterne skal være trygge på at samfunnet er opptatt av at også de må beskyttes. I representantforslaget foreslås det løsninger som kanskje kan ivareta denne yrkesgruppen bedre. Samtidig vil jeg vise til statsrådens svar om at disse spesifikke forslagene bør utredes nærmere før de eventuelt vedtas. På strafferettens område kan staten gjøre store inngrep i folks liv, og da er det ikke bare viktig, men også påkrevd at vi tar veloverveide valg. Arbeiderpartiet vil derfor sammen med flertallet i komiteen fremme et forslag om en helhetlig vurdering av hvordan vektere bør omfattes av lovverket. Vi mener det da også er fornuftig å vurdere om det er andre yrkesgrupper som bør inkluderes. Jeg slutter der jeg begynte: Alle skal føle seg trygge på jobb, og alle skal føle seg trygge i møte med dem som er på jobb.

I likhet med forslagsstillerne er Arbeiderpartiet enig i at kriminalstatistikk er en viktig kilde til kunnskap om kriminalitetens omfang og alvorlighet over tid. Jeg vil derfor takke forslagsstillerne for å løfte dette viktige området opp på dagsordenen. Imidlertid vil jeg også gjerne vise til statsrådens brev der det kommer fram at regjeringen er av den oppfatning at vi allerede har gode statistikker på dette området, og at man kontinuerlig jobber for forbedringer. Det er allerede flere sentrale og valide datakilder tilgjengelig for forskning og analyser på dette området. Uten gode valide kilder kan vi ikke fatte valid kunnskap kvalitativt og kvantitativt, og uten denne typen kunnskap om årsaksforhold og sammenhenger kan vi heller ikke utarbeidet en forsvarlig, kunnskapsbasert politikk på kriminalitetsområdet, som skal både forebygge og bekjempe kriminalitet i alle samfunnslag, alle aldre og andre relevante parametere forskningen har behov for å kunne vurdere. Samtidig vil vi, slik vi også gjør i vår merknad, trekke fram at statistikk på området kriminalitet alltid bør gå hånd i hånd med valid statistikk og gode analyser på årsaksforhold, som faktisk belyser kriminalitetens årsaker og ikke skaper misvisende bilder. I statsrådens svar vises det til flere eksempler på slike kilder i dag samt hvilken kunnskap man kan trekke fra dem. Jeg viser derfor til dette svarbrevet for en bredere analyse for dem som trenger det. Men jeg vil trekke fram noen: rapporten som ble framlagt i mars 2025 fra en ekspertgruppe som har gjennomgått tiltak for barn som har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet, politiets årlige publisering av kriminalstatistikken i Norge og øvrig statistikk fra SSB.

Innledningsvis vil jeg si at det er et stort politisk ansvar å jobbe så hardt vi kan for å hindre at mennesker utsettes for vold i nære relasjoner – på det stedet en virkelig skulle føle seg tryggest. Jeg viser igjen, slik jeg gjorde i forrige sak, til opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, som vi vedtok i fjor, og tiltakene der – bl.a. å styrke etterforskningen i politiet, kompetansehevende tiltak i tjenestene, forebygging og styrket forskningsinnsats. Både nåværende regjering og samarbeidsregjeringen mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet har ved denne planen vist at arbeidet med å ivareta ofrene for vold i nære relasjoner både er og har vært høyt prioritert. For ikke bare vedtok vi planen, det ble også satt av over 100 mill. kr i fjor til å finansiere tiltakene i planen. I tillegg ble disse områdene ytterligere styrket i 2025. Når det gjelder forslagsstillernes ønske om å innføre permanent besøksforbud, vil vi i Arbeiderpartiet vise til dagens regelverk og at det allerede gir omfattende muligheter for å ilegge både besøksforbud og kontaktforbud, samt at regjeringen nylig har sendt på høring et forslag om å utvide straffegjennomføringslovens regler om varsling ved permisjon fra soning. Dette er med det formål å kunne ivareta fornærmede på en bedre måte. Som jeg sa innledningsvis, er det ingenting verre enn å være utrygg der en skulle vært trygg, redd der en skulle fått påfyll og glede, eller anspent der en skulle slappet av. Ingen velger et liv med vold i nære relasjoner. De fleste av disse forholdene starter positivt, før man gradvis opplever episode etter episode av det som er vondt. Å ende i et forhold med vold i nære relasjoner er ikke en svakhet, men et tegn på at man tror på det gode i endringsmuligheten til den som står foran en og lover endring og bedring gang på gang, inntil man befinner seg der i den situasjonen som er så vond. Som samfunn skal vi gjøre alt vi kan for å verne om voldsutsatte, og som politikere skal vi ta og tar vi dette på alvor. Med dette i tankene vil jeg takke forslagsstillerne for at de satte dette viktige temaet på dagsordenen, og ikke minst regjeringen for at de fører en så tydelig, kunnskapsbasert og trygg politikk på området.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [14:08:05] (ordfører for saken): Som sakens ordfører vil jeg innledningsvis benytte anledningen til å takke forslagsstillerne for å løfte denne viktige saken på dagsordenen, om en tiltakspakke mot voldtekt. Dernest vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid i saken og ikke minst statsråden for et godt, grundig og utfyllende svar på forslaget, et svar som også ligger vedlagt saken. Først vil jeg redegjøre for komiteens syn på saken, og jeg vil starte med å trekke fram at komiteen i denne saken deler forslagsstillernes beskrivelse av at voldtekt er et omfattende og vedvarende samfunnsproblem i Norge. Voldtekt må derfor både forebygges og bekjempes. I tillegg til at voldtekt er en alvorlig samfunnsutfordring, er det også et alvorlig helseproblem som kan ramme alle. I behandlingen av saken har komiteen vektlagt NOU-en fra 2024, som heter Voldtekt – et uløst samfunnsproblem, og ikke minst de tiltakene som utvalget anbefaler i denne. Disse tiltakene omhandler i hovedsak fem oppfølgingsspor: en helhetlig og samordnet politikk, forebygging, støttetjenester, straffeforfølging og ikke minst viktigheten av forskning. Videre vil jeg redegjøre for Arbeiderpartiets syn på saken. Da vil jeg først slå fast at det ikke må være tvil om at voldtekt er en grov integritetskrenkende kriminalitet, og videre det faktum at voldtekt kan gi omfattende helseskader, og at det medfører store belastninger for dem som utsettes for det. Forebygging og bekjempelse av seksuallovbrudd har derfor vært høyt prioritert av regjeringen. Jeg vil understreke at mange av de utfordringene som forslagsstillerne peker på, følges tett opp gjennom tiltak i opptrappingsplanen mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner, som ble behandlet og vedtatt av Stortinget i mai 2024. Dette gjelder bl.a. tiltak for å styrke etterforskningen i politiet, kompetansehevende tiltak i tjenestene, forebygging og styrket forskningsinnsats. Jeg vil avslutningsvis nevne at vi også har en annen viktig sak på dagsordenen som må ses i sammenheng med denne saken, en sak regjeringen har levert som samsvarer med forslagsstillernes forslag nr. 20, nemlig samtykkeloven. Vi i Arbeiderpartiet håper og tror på fortsatt godt tverrpolitisk samarbeid i det videre arbeidet med denne loven for å markere en samlet innsats på dette viktige området, nemlig seksuallovbrudd og voldtekt.

Som ledd i beredskapen har vi alle et ansvar, og jeg vil derfor starte med å minne alle som kan det, på å sikre at de har egenberedskapen i orden. Jo lenger vi som kan klare oss, klarer oss ved en krise, jo mer kan vi bidra til at den første innsatsen går til dem som virkelig trenger det. Videre vil jeg også løfte området mat- og omsorgsberedskap, som er viktig. Jeg håper at mange er med og sikrer forslaget om at regjeringen skal gå i dialog med organisasjoner som står for omsorgsoppgaver i kriser og katastrofer, for å etablere ordninger som bedre ivaretar deres økonomiske behov. I forslaget nevnes to organisasjoner spesielt, nemlig Norske Kvinners Sanitetsforening, som gjør et betydelig forebyggende beredskapsarbeid og ikke minst stiller opp ved kriser, og Norges Bygdekvinnelag, som bidrar med å styrke evnen til egenberedskap i befolkningen. At jeg her nevner to spesifikke organisasjoner, må ikke tas til inntekt for at de andre aktørene ikke fortjener plass i innlegget – tvert imot. Frivillighet og frivillig innsats består av en bred vifte av engasjerte, kunnskapsrike personer og organisasjoner, som utfører kritisk og akutt bistand, sikrer trygghet og stiller opp på oppdrag, trening og kunnskapsinnhenting. Dette er organisasjoner og innsats vi ikke hadde klart oss uten. Avslutningsvis vil jeg også få løfte betydningen Den norske kirke gjennom tidligere kriser og katastrofer har vist oss at de har hatt som samlingspunkt for innbyggerne i landet vårt, uavhengig av religion. Kirken har en viktig psykososial funksjon ved å kunne bidra med sin formelle utdanning og erfaring med sjelesorg, riter, samtaler og støtte, åpne og tilgjengelige kirkerom, dødsbudskap, minnemarkeringer, sørgegudstjenester og ikke minst som en viktig brobygger og koordinerende funksjon til andre tros- og livssynssamfunn, som har en svært viktig rolle for sine medlemmer. Kirken har dermed, med sin landsdekkende tilstedeværelse, en viktig og særegen rolle i norsk beredskap, både forebyggende og akutt. Det er mange som står på, står opp tidlig og stiller opp for samfunnet vårt på mange ulike måter, frivillig og gjennom arbeid. Jeg vil i dag få rette en stor takk til alle dem det gjelder.

Takk for første innlegg i denne viktige debatten. Jeg har et spørsmål om at Fremskrittspartiet gjentatte ganger har gått til valg på å gi nyutdannede politistudenter jobbgaranti. Ingen av de syv justisministrene de hadde i forrige periode, innførte imidlertid den garantien. Da Tor Mikkel Wara fra Fremskrittspartiet var justisminister, gikk han til og med til det skritt å avlyse hele jobbgarantien. Kan representanten Njåstad fortelle om Fremskrittspartiet har tenkt å love en jobbgaranti igjen før dette valget og avlyse det etterpå?

I mitt forrige innlegg fokuserte jeg mye på alvoret når det gjelder vold i nære relasjoner, noe som er vondt, men dessverre vanlig. 11 pst. av kvinner og 3 pst. av menn opplever faktisk så høy grad av partnervold at det klassifiseres som alvorlig, og årlig har krisesentrene mer enn 20 000 henvendelser. Dette er alvorlige tall, for bak hvert tall ligger det familier, barn og pårørende. Videre viser tall fra Krisesentersekretariatet at av de drapene som begås i Norge, utgjør partnerdrap en fjerdedel. I syv av ti av disse var det registrert partnervold før drapet, og i fem av ti av partnerdrapene var det faktisk registrert mer enn fem voldsepisoder. I tillegg ser vi at tre av fire gjerningspersoner og ofre hadde kontakt og hadde vært i kontakt med politi, helsevesen og hjelpeapparat, og i tre av ti drap var det registrert drapstrusler. Partnerdrap uten registrert forutgående partnervold utgjorde den minste gruppen og er den gruppen vi vet minst om. Den permanente kommisjonen som nå er satt ned, er et av flere tiltak i regjeringens opptrappingsplan mot vold og overgrep mot barn og vold i nære relasjoner. Medlemmene av partnerdrapskommisjonen er noen av våre fremste eksperter på vold i nære relasjoner, og for at de skal få gjort jobben så godt som mulig, er det helt nødvendig at de får undersøke enkeltsaker og blir gitt tilgang til taushetsbelagt informasjon. Arbeiderpartiet støtter dette. Samtidig har vi etter forslag fra statsråden tatt høyde for en justering i lovverket der vi sikrer at opplysninger en har fått i forbindelse med oppdrag som forsvarer, ikke utleveres med mindre samtykke foreligger, dette for å sikre retten til rettferdig rettergang. Utover det er ingen instanser unntatt fra bestemmelsen, og samlet vil dette derfor gi oss et kvalifisert bilde av årsakssammenhengene, kvalitativt og kvantitativt. Da er det også viktig å tenke på hvordan vi definerer utvalget vi skal lære av, og derfor utvider vi ikke gruppen på nåværende tidspunkt. I dag går mine og våre tanker spesielt til dem som har vært berørt, og de som lever med vold i nære relasjoner. La oss håpe at det arbeidet vi nå gjør, vil utgjøre en endring for framtiden.

Noe av det vondeste vi kan høre om, er mennesker som – i forhold der de skulle ha opplevd trygghet og kjærlighet – opplever vold, enten det er snakk om psykisk eller fysisk vold, mennesker som likevel blir i forholdet i håp om endring og bedring, men der ting likevel vedvarer, eskalerer eller i verst tenkelige scenario ender med dødsfall. Slike hendelser har vi sett altfor mange av de senere årene – altfor mange. Det må stoppes. Vi må snu enhver stein for å finne kunnskap, lære av kunnskap og handle på kunnskap. Saken vi behandler i dag, er forslag til lov om statens kommisjon for partnerdrap. Det er en lov som gir rammer for at kommisjonen skal kunne arbeide så grundig som overhodet mulig, for nettopp å kunne snu enhver stein for å finne svarene vi trenger, så vi kan handle før det er for sent. Partnerdrapskommisjonen skal kunne undersøke saker der gjerningspersonen er domfelt for drap eller andre voldssaker med døden til følge mot daværende eller tidligere ektefelle, samboer eller kjæreste. Målene er å undersøke sakene, lære av feil og forebygge dette. Det må vi klare. Dette kan skje oss alle, våre barn og våre venner. For hvem gjelder det? I samtaler med politiets beste eksperter har jeg fått lære at ingen velger slike forhold. Det er heller slik at man er i et forhold med en man er glad i, der man tror på kjærligheten, på et unnskyld, på forsikringer. Det er partnere som kanskje skammer seg over forholdet de er i, og det de godtar – gang på gang. Det er partnere som så inderlig vel vil tro på gjentatte unnskyldninger, og som har håp om endring. Det er partnere som ikke valgte dette, men som opplever at grensene flytter seg litt etter litt, helt til de står i den situasjonen de står i, som er så vanskelig. Grunnen til at de ikke gikk første gang, er kanskje den samme grunnen til at de ikke går nå, i tillegg til at mange etter hvert er redde for konsekvensene av hva som kan skje – med dem, med barnet, med kjæledyr og med partneren – hvis de går. Hvert drap er et drap for mye, drap vi må forstå hvordan vi kan hindre. Jo mer vi lærer om partnerdrap, jo flere kan vi beskytte. Det er derfor dette er så viktig.

Arbeiderpartiet tar barne- og ungdomskriminalitet på største alvor, og det er jeg stolt over å si at vi gjør fra et riktig og bredt perspektiv – slik vi også har gjort i 3,5 år i samarbeid med Senterpartiet. Barne- og ungdomskriminalitet har minst to perspektiver: den reelle kriminaliteten vi står overfor og må agere på, og årsakene bak den. Jeg vil starte med årsakene. Forskning viser at barn med atferdsvansker i de fleste tilfeller er kjent for samfunnet allerede fra de er omkring tre år. Her er forskningen tydelig. For Arbeiderpartiet har det derfor vært viktig å styrke stillaset rundt disse barna hele veien, og da trenger vi gode og brede oppveksttjenester på alle nivåer, med tidlig intervenering, sakkyndig utredning og påfølgende tiltak i en bred tiltaksvifte som må settes inn med en gang utfordringene viser seg. Det beste tiltaket heter forebygging, og gode tiltak mot barne- og ungdomskriminalitet starter her og må inkludere alle. Barn og unge som kan velge fra øverste hylle, velger sjelden kriminalitet. Når barn og unge av ulike årsaker blir kriminelle, må vi agere på rotårsakene til at noen tar, og fortsetter å ta, slike valg, ikke kun symptomene. Arbeiderpartiet har derfor styrket oppvekstsektoren betraktelig, også for å forhindre utenforskap, noe som medfører at flere barn deltar tidlig i felleskapet, både i barnehage, i SFO, i skole og på fritiden. Dette gir gevinster på flere områder, og selv om vi har forebyggingsbrillene på, fokuserer vi også på den reaktive siden, for det må jobbes parallelt med begge deler. La det ikke være noen tvil om at økende ungdomskriminalitet er en utfordring som tas, og må tas, på største alvor, men i likhet med tidligere stortingsbehandlinger på dette saksområdet vet vi at det også i denne saken er ulike oppfatninger om hva som er riktig løsning, hvor problemet oppstår, og dermed hvordan vi skal møte utfordringene. Når tiltak fra enkelte partier kun foreslås på det reaktive området, lurer jeg også på om vi er uenige om hva som er problemet. Den 1. mars vil ekspertgruppen ledet av Storberget, som skal se på ulike tiltak overfor barn og unge som har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet, legge fram sitt arbeid. Selv om jeg ser fram til dette, vil jeg understreke at Arbeiderpartiet ikke har ventet på dette. Vi venter ikke når både barn og unge, oppvekstmiljøer og andre der ute har kjent på utrygghet. Vi har vært klare og tøffe både på forebygging og på bekjempelse. Det er det ikke tvil om, og det vises. Sammen med Senterpartiet la Arbeiderpartiet i regjering fram både en styrking av politiet og Gjengpakke 1 og 2 for å sikre en spisset og samlet innsats mot kriminalitet på alle nivå, med spesielt fokus på kriminelle gjenger, nettverk og deres utnyttelse av unge. Regjeringen var tydelig: Bakmenn skal tas, og kriminalitet skal ikke lønne seg. Videre har vi sørget for at arbeid rundt lovverk som skal sørge for at kriminaliteten skal få raskere konsekvenser, og ikke minst at konsekvensene skal rehabilitere bedre, er igangsatt. Det er spesielt viktig overfor de yngste. Samfunnet må agere før man utvikler mer satte atferdsmønstre. De unge må få nye og bedre verktøy og hjelp til atferdsendring. Ingen skal føle seg utrygge fordi noen få ungdommer får dominere nærmiljøet. I tillegg til å ha vist en prioritert økonomisk handlekraft på dette området vil jeg understreke handlekraften til regjeringen på området forbedrede straffereaksjoner for unge lovbrytere samt hurtigsporet for raskere pådømmelse. Dette er svært viktige tiltak som Arbeiderpartiet ved det politiske roret vil sørge for å følge opp og ytterligere styrke. Mange av forslagene som legges fram i dag, er allerede blant regjeringens prioriterte tiltak. Jeg har derfor grunn til å tro at regjeringen fortsetter å levere med en bred tiltaksvifte – med fokus på å slå ned på alle former for kriminalitet og lære barn og unge å ta ansvar for sine handlinger, men også ved å forebygge og å gi dem en reell mulighet i tide, slik at de unngår å havne i slike situasjoner. Jeg ser fram til videre debatt.

I mitt forrige innlegg viste jeg til at en god forståelse av årsakssammenhenger var viktig for å kunne treffe riktige tiltak. Det er nemlig slik at all erfaring med barn og unge som sliter, og som viser det med negative handlinger og adferdsuttrykk, viser at de over tid har slitt på ulike livsarenaer. Det viktigste arbeidet må derfor være på det forebyggende området. Da blir det viktig med tidlig intervenering og tiltak i barnets nærmiljø og hjem samt tidlig utredning og behandling der det er mistanke om nevropsykologiske utfordringer. Hvis man må sette inn hjelp først når adferdsuttrykket er etablert, må man sikre at hjelpen inneholder analytiske fremgangsmåter basert på tillit og samarbeid med barnet, for å sikre at hjelpen gir langvarige resultater og endring. Dette står i sterk kontrast til å overkjøre – bestemme for og ikke med – og overta ansvaret for den unge på vegne av den unge. Et barn som blir bestemt over og overkjørt, blir også fritatt ansvaret for sine handlinger, og erfaringen sier at adferden da gjerne eskalerer i alvor og hyppighet framfor å avta. Straff og trussel om straff har vi en lang historie på at ikke nytter, men historien viser oss at dette gjennom tidene har blitt sett ulikt på. Straff ble faktisk regnet som en av de viktigste pedagogiske virkemidlene for innlæring av ny kunnskap og ny adferd. Så viktig var straff som virkemiddel at Oslo katedralskole, ofte kalt Katta, med røtter tilbake til 1100-tallet, faktisk har to torturredskaper i sitt skolevåpen. Det historiske skolevåpenet benyttes fortsatt i dag og er bl.a. synlig på skolens nettside og fysiske bygg, men skolen har selvfølgelig, i takt med historien, endret sitt syn på hva slags pedagogikk som virker, og det med veldig gode resultater. Det er en lærdom vi også må ta med oss inn på dette feltet, for det er viktig med gode resultater når vi skal jobbe med adferdsendring. Barns beste er ofte samfunnets beste, og det er derfor det er så viktig å se på årsakene bak adferden framfor å straffe adferdsuttrykket. Det er ikke det samme som at negativ adferd ikke skal rammes inn eller få konsekvenser. Tvert imot er det helt sentralt med konsekvenser og innramming i adferdsendring. Til og med i den opprinnelige oppdragelsesretningen fri barneoppdragelse står det å lære av konsekvenser svært sentralt, selv om en del foreldre bare bruker halve teorien. Det får være nok pedagogikk for i dag. Poenget med å nevne dette er å tilbakevise kritikken om at regjeringspartiene ikke er handlekraftige. Tvert imot – vi er handlekraftige, og vi vet at lettvinte løsninger og utdaterte, historiske pedagogiske virkemidler ikke virker.

Ragnhild Male Hartviksen (A) [11:24:04] (ordfører for saken): I denne saken om et landsdekkende institusjonstilbud for barn som har begått alvorlige eller gjentatte lovbrudd, vil jeg som saksordfører først få takke komiteen for et godt samarbeid. Ikke minst vil jeg takke for engasjementet i saken fra organisasjoner og andre som har tatt kontakt, gjennom høring eller direkte. Barns beste, også barns beste for barn som sliter, er et område som engasjerer mange, og det er jeg glad for. Det skal ikke være noen tvil om at økende ungdomskriminalitet er en utfordring som må tas på største alvor – det er alle i komiteen enige om – men hva som er riktig løsning, og hvordan dette skal løses, er det delte oppfatninger om. Imidlertid understreker en samlet komité at de kjenner til den hurtigarbeidende ekspertgruppen som regjeringen har satt ned, som utreder tiltak som kan settes i verk overfor unge som har begått gjentatt eller alvorlig kriminalitet. Ekspertgruppen skal ferdigstille sitt arbeid 1. mars i år. I dag er det slik at barnevernets oppgaver følger barnevernsloven, og det understrekes av komiteen at disse er å gi hjelp, beskyttelse og omsorg, samt at barnevernet i samarbeid med andre sektorer har en rolle i det forebyggende arbeidet mot kriminalitet. Jeg vil nå redegjøre for regjeringspartienes syn på saken. Først vil vi understreke at barne- og ungdomskriminalitet og årsakene bak må tas på største alvor. For regjeringspartiene er nettopp det å ha en god forståelse for årsakene bak essensielt. Dette støttes også av høringsinstansene, som alle uttrykker en sterk skepsis til representantforslaget. I tillegg til skepsisen som uttrykkes, vil jeg også trekke fram at Advokatforeningen i sitt innspillsbrev kalte representantforslaget uklart, og at det reiste en rekke problemstillinger knyttet til barns rettigheter. Videre skrev de at forslaget om å etablere «et statlig institusjonstilbud med innhold som i ungdomsfengsler vil i praksis være et ungdomsfengsel». Jeg viser – i likhet med Advokatforeningen – til barnekonvensjonen, som slår fast at frihetsberøvelse av barn kun skal benyttes som en siste utvei. I tillegg kommer barnevernslovens prinsipp om at opphold i barnevernsinstitusjon verken skal begrunnes i behov for straff eller være del av straff eller samfunnsvern. Uten en god forståelse av årsakssammenhenger blir det vanskelig å treffe riktige tiltak. Vi ser derfor fram til ekspertgruppens arbeid i starten av mars. Likevel vet vi mye allerede, og det vil jeg komme litt nærmere tilbake til i et senere innlegg.

Først vil jeg få takke representanten Heiberg for å stille interpellasjonen og på den måten løfte denne viktige saken, nemlig samtykkeloven, for i likhet med Heiberg er jeg – og Arbeiderpartiet og Senterpartiet – og svært mange unge der ute spent på å få denne loven på plass. Hvorfor er det så viktig? Jo, det er viktig å få på plass et lovverk som ivaretar de unge som utsettes for overgrep, men også de unge som kan komme i situasjoner der de forårsaker overgrep. For å klare det må vi få en normgivende og pedagogisk holdbar lov. Vi må få en lov som er enkel å forstå for barn og unge, en lov som forklarer noe som kan være så vakkert, på en måte som gjør at de unge kan forstå både hva som er innenfor, på hvilken måte det er det, og ikke minst hvordan man kan lese og forstå signalene fra andre – og på den måten tolke og forstå om den andre faktisk har lyst eller ikke. Det er så enkelt og så vanskelig. Pedagogikken er enkel her. De unge må f.eks. lære at hvis noen snur seg vekk, blir stive eller gråter, så har man ikke lyst. Man må lære at lyst vises via blikkontakt, smil, deltakelse eller andre positive tegn, og at dette er begges ansvar – i forkant, underveis og etterpå. Hvis det i etterkant oppstår en konflikt, må forklaringsplikten ligge her. Hva gjorde den andre for at man trodde at den andre hadde lyst? I tillegg må vi lære de unge hva frysrefleksen er. Det er nemlig én ting vi må unngå i nytt lovverk, og det er å legge hovedvekten av forklaringsplikten på den som opplever seg utsatt for overgrep. En av grunnene for dette er nettopp et prinsipp som heter frysrefleksen. Her opererer forskerne med litt ulike tall, men jeg føler meg trygg på å kunne si at så mange som 70 pst. kan oppleve det å gå i frys i situasjoner der man opplever å bli angrepet. Dette er en reaksjon de unge må lære og vite noe om. Det vil beskytte begge parter om man har kunnskap om dette, og ikke minst vil det lære begge parter å sikre både trygghet og forståelse, samt hvorfor disse perspektivene er viktig å ta høyde for når man skal være sammen med andre. Blekkspruter kan gå i frys, og det er ikke viljestyrt. Da skyter de blekk. Mennesker går i frys, og det er heller ikke viljestyrt. Gjennom historien har det vært en menneskelig refleks for overlevelse. Dette må det nye lovverket ta høyde for. Vi kan ikke kreve at noen som opplever seg utsatt for overgrep, har forklaringsplikt med tanke på hva de gjorde for å signalisere og stoppe overgrepet, når refleksen i all hovedsak er å gå i frys. Man kan ikke legge en forklaringsplikt på noen når det de skal forklare seg om, er i strid med overlevelsesrefleksen vår. Dette er grunnleggende. I Danmark utformet de lovverket på en slik måte at man ivaretok dette, og i dag sier jusstudentene: Dette er jo selvfølgeligheter. Har det ikke alltid vært slik? For meg og Arbeiderpartiet er det en selvfølge, og jeg er glad for at vi i Hurdalsplattformen har følgende formulering og enighet om ny samtykkelov: «Greie ut korleis det kan innførast ei endring i straffelova slik at ordlyden speglar at seksuell omgang utan samtykke er forbydd og definert som valdtekt, og leggje fram forslag om det.» En slik straffebestemmelse må ta inn over seg at svært mange går inn i denne typen frysreaksjoner og dermed ikke kan gjøre motstand. Lovendringer vil ikke fjerne all tvil, bevisproblemer eller gråsoner i voldtektssaker. Derfor må vi i tillegg til å lage en lov som virker forebyggende og pedagogisk, også øke kompetansen hos politiet og påtalemyndigheten, sørge for bedre bevissikring, sikre bedre tilgang til overgrepsmottak og ikke minst ha gode tilbud i alle deler av landet. Samlet opplever jeg at regjeringen tilrettelegger for dette. Vanskelige utfordringer må møtes med riktig lovverk og ikke minst med en bred tiltaksvifte og bred kompetanse. Som medlem i et regjeringsparti har jeg god tro på at regjeringen vil legge fram en god og pedagogisk riktig samtykkelov, og i likhet med representanten Heiberg ser jeg fram til dette og vil bidra så godt jeg kan.

Jeg viser til forrige taler, og med dette og det jeg skal si nå, vil jeg få fram at regjeringen tar arbeidet med barne- og ungdomskriminalitet på største alvor. De forslagene vi behandler i dag, gjelder de strafferettslige reaksjonene for ungdom, ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, og følger opp flertallsvedtakene fra Stortinget fra tidligere. De endringene som nå innføres, vil samlet bedre området justis for barn og unge samtidig som de vil ivareta rehabilitering. Det er det jeg nå vil bruke litt mer tid på å si noe om. Når barn og unge begår lovbrudd og kriminalitet, skal samfunnet selvsagt handle, men vi må handle på en måte som innebærer rehabilitering og bedring for alles del, både for den som utøver, og for den som blir utsatt for kriminalitet. Forslaget om sikkerhet og bedre ettervern er derfor spesielt velkomment. Når straffen er gjennomført, må man sikres en ny rolle ute i samfunnet, der det både gis insitament og mulighet for å velge en ny vei. Dette kommer ikke av seg selv. Vi vet at utøver ofte kommer fra en vanskelig bakgrunn, med færre verktøy i handlingskassen, og derfor har færre alternativer, strategier og handlingsmønstre og mindre tilgang på alternative miljøer. Likeledes vil jeg trekke fram viktigheten av nettopp hurtigspor. Dette er igjen viktig for begge parter, både for den som utfører, og for den som er utsatt for lovbrudd, og ikke minst er det viktig for å hindre muligheten for at det begås nye lovbrudd i påvente av reaksjon. Ved etablering av hurtigspor vil reaksjonen etter lovbrudd komme raskere. Barn og unge skal ikke vente på at samfunnet skal reagere, når de bryter loven. Både de og samfunnet må oppleve at konsekvensene kommer raskt – før de unge etablerer seg i nye sosiale relasjoner og ikke minst i disse forsterkede handlingsmønstrene. Viktigst av alt er forebygging. Vi vet at når barn og ungdom begår kriminalitet, er det sammensatte årsaker til det. Ofte er de selv ofre for omsorgssvikt og vold i hjemmet. Mangler man sunne nettverk og faller ut av skole og fritidsaktiviteter, kan veien mot handlingslammelse og manglende tro på framtiden bli kort. Er man i tillegg omgitt av et miljø som tilbyr tilhørighet, mestring og raske penger gjennom kriminalitet, kan det bli lett å velge feil vei. Er verktøykassen med alternativer tom, må det være samfunnets ansvar å fylle den. Gir vi ikke muligheter og alternative handlingsmønstre, blir det et ytterligere svik for dem det gjelder, på begge sider av konflikten. Det viktigste vi må gjøre, er altså å forebygge bedre, slik at vi må reparere mindre. I tillegg må vi ha gode tiltak når det trengs. Det bidrar denne saken fra Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen til.

I dag settes begreper som verdi, identitet, språk, historie, kultur, religion og tilhørighet på sakskartet. I en sunn identitetsutvikling er det viktig at det enkelte barn, fra de er små, får rikelig med tid og anledning gjennom hele sin oppvekst til å prøve ut sine interesser og hva man liker, før man foretar identitetsdannende valg. Å bli fratatt denne muligheten ved at andre påvirker eller tar valg for en, fratar også barnet muligheten til å finne ut hvem man egentlig er, og dermed muligheten til et solid fundament i livet. Hvorfor nevner jeg dette i dag? Jo, fordi denne saken i stor grad handler om identitet og ikke minst muligheten til å få vokse opp i en kollektiv og historisk kultur og identitet, og dermed få sjansen til både å utforske den og å lære av den. Når vi nå i 2024 fastslår og anerkjenner at mange har blitt sviktet i nettopp denne retten, og at det for mange har medført færre sjanser til nettopp å få prøvd sin identitet og bli kjent med den gjennom oppveksten, er det alvorlig. Det er klart det påvirker både individuell selvfølelse og kollektiv identitet som gruppe. Denne debatten må ikke handle om hvem som er eller ikke er, hvem som tilhører eller ikke tilhører. Det er jo nettopp identitetens kjerne; ingen kan fortelle deg hvem du er, eller mene at du skal være en annen. Idet noen tar på seg rollen med å fortelle deg hva du er, eller hvem du er, tar de fra deg sjansen til å kjenne på din egen slektshistorie og kunne være nettopp deg selv. Jeg ønsket å holde et verdibasert innlegg om identitet i dag – et innlegg til alle, til inntekt for alle dem som vokser opp i Norge. De må få lov og mulighet til å finne sin egen identitet, og ikke minst få lov og mulighet til selv å prøve og feile, forme og utvikle denne. At noen har blitt fratatt denne muligheten, må vi i tillegg beklage på det dypeste og virkelig lære av. Det er en lærdom som går langt utover denne saken, for uten en oppvekst i en trygt fundamentert kollektiv identitet, som gir unge springbrett inn i sin egen utvikling av selvfølelse, selvtillit og etter hvert et solid selvbilde, har vi som samfunn lite å stille opp med. La oss virkelig ta lærdom av denne saken og beklage.

Samfunnsdebatten rundt barne- og ungdomskriminalitet har vært preget av store overskrifter. Det er beskrivelser av særdeles uønskede hendelser forårsaket av unge. Det er ikke et nytt fenomen, og derfor finnes det mye kunnskap om hva dette skyldes, og heldigvis også mye kunnskap om hva man kan gjøre for å skape endring. Denne kunnskapen peker mot en hel vifte av sammenkoblede årsaker, der sosioemosjonell mestring, gode oppvekstbetingelser og fritidsaktiviteter er blant ting som trekkes fram som forebyggende og virkningsfulle. Politikken henger sammen, særlig på dette området. Negativ atferd skyldes som regel en av to ting: enten at man oppnår noe ved det man gjør, eller manglende tilgang på eller kunnskap om en alternativ atferd og omgangskrets hos den unge. Siden vi vet dette, blir det vårt politiske ansvar å sørge for at alle barn lærer hvordan de kunne ha løst ulike utfordringer bedre, hjelpe dem med å utvikle de verktøyene de trenger for å regulere seg, samt gi barna nødvendig hjelp ved å sette grenser for dem når det trengs. Da trenger vi solide første- og andrelinjetjenester med en grunnbemanning som muliggjør at alle blir sett og ikke minst lærer alternativ og akseptabel oppførsel. Vi må spesielt fange opp de barna som trenger ekstra støtte, og vi må ramme dem inn, for uten å bli fanget opp, inkludert og gitt de verktøyene de trenger for å være en del av laget, vil de måtte finne sin egen vei. Og så mye vet vi: Det kan medføre valg som ut fra et samfunnsperspektiv ikke alltid er ønsket. Forebygging er det sterkeste stikkordet for å sørge for et trygt og godt samfunn for alle. Forebygging må gå hånd i hånd med hjelpen til å bli regulert utenfra når en selv ikke har de ovennevnte verktøy. Ingen av delene kan utelates eller ses uavhengig hvis vi vil skape endring, hindre utenforskap og ikke minst ta vare på dem som trenger det, både på utsiden og innsiden av de gruppene som i dag driver med uønsket atferd. Trygghet for alle på dette området oppnår vi best ved en kunnskapsbasert, helhetlig politikk uten enkle løsninger. Det leverer Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen på, og det gir meg trygghet å vite at vi har nettopp Arbeiderpartiet og Senterpartiet ved roret på dette området.