OverStortinget

I løpet av ganske kort tid har mye av det verdensbildet vi har hatt, forandret seg foruroligende sterkt. Det dreier seg selvfølgelig særlig om alle signalene som kommer fra USA for øyeblikket, både de handelspolitiske signalene og ikke minst når det gjelder situasjonen i Ukraina. Når USA stanser den militære støtten til Ukraina, kan vi håpe at det er kortvarig, men det er dramatisk. Det er dramatisk for soldatene som slåss, det er dramatisk for evnen til å kunne løse oppgavene, og det er dramatisk fordi det oppleves som at man ikke lenger har den samme tydelige og klare støtten til at hvert enkelt land skal kunne velge sin egen utvikling. Derfor er jeg glad for at statsministeren har valgt å komme hit for å redegjøre for veien videre og for regjeringens syn. Jeg forstår at man ønsker å konkretisere senere – altså om bevilgninger og annet når det gjelder Ukraina – i møte med bl.a. de parlamentariske lederne, men jeg har lyst til å si, veldig klart og tydelig, at det er nødt til å være en betydelig økning av støtten. Vi mener at det vi gjorde i høst med å øke støtten sammenliknet med regjeringens forslag – den ble mer enn doblet – har vist seg å være effektivt og klokt, for man har raskt kunnet bevilge og delta. Statsministeren skal være trygg på at det finnes betydelig støtte til å øke støtten til Ukraina nå. Som statsministeren sa, er vi også nødt til å se på de andre utfordringene denne situasjonen gir oss. Førstelinjeforsvaret av Europa skjer nå i Ukraina, og det som skjer i Ukraina, og det som blir løsningen der, er helt avgjørende. Uansett er de signalene vi ser i dag, et klart signal om at vi må ta inn over oss at vi må bygge et sterkere Europa og et sterkere Norge. Jeg tror Europa nå må vise en historisk styrke, for det er det eneste språket både Trump og Putin forstår. Det betyr at vi må ruste opp forsvaret vårt samtidig som vi gjør økonomien i Europa sterkere. De to store oppgavene må være førende for både norske og europeiske politikere i årene som kommer, for vi må ha en økonomisk styrke til å kunne bære dette fremover. Fra Høyres side tok vi i forrige uke til orde for en massiv styrking av vår evne til å løfte Forsvaret. Vi må ha flere folk inn, vi må øve mer, vi må kutte trege reguleringsprosesser, vi må satse tyngre på droner og teknologi – ja, vi må gå lenger enn det langtidsplanen for Forsvaret legger opp til, rett og slett fordi det er behov for at vi raskere blir et både sterkere, raskere og bedre forberedt land når det gjelder den situasjonen som er nå. Tidshorisontene har blitt kortere. Vi må lære av den krigføringen vi har sett i Ukraina. Vi må raskt få på plass en økt produksjon av våpen og ammunisjon. Da er det noen ting jeg tror det er viktig at vi ser på. Det ene er å øke støtten til Ukraina betydelig. Det andre er å se hva som er utfordringene med den langtidsplanen vi har i dag. Jeg hører statsministeren si at de skal komme med den planen og oppdateringen som Stortinget vedtok i fjor, at det skal komme årlig, og at det skal komme før sommeren. Jeg har lyst til å gi et veldig klart signal til regjeringen om at det har liten verdi hvis det ikke kommer på en slik måte at Stortinget faktisk får behandlet en slik plan, slik at vi kan ta konsekvensene inn i revidert nasjonalbudsjett, slik at vi kan gjøre noe med dette nå. Hvis det leveres et dokument til Stortinget som Stortinget ikke får tid til å behandle, vil det i realiteten være det samme som at det hadde blitt levert den 1. oktober. Hvis regjeringen kan vise handlekraft, er vårt klare budskap at vi ønsker at den planen blir levert slik at Stortinget kan ferdigbehandle den før sommeren, slik at vi kan gjøre de endringene som trengs – og det trengs endringer. Noe av det som bekymrer meg mye, er at selv om veldig mange mennesker – særlig unge mennesker som nå avtjener sin verneplikt – har en opplevelse av at dette er av avgjørende historisk betydning, at dette er en skjellsettende situasjon for dem, og at de er klare til å være med på å bygge forsvarsevnen, møter de et forsvar som nå prioriterer ned øvelser, til fordel for oppbygging. At det kom til å være slik, lå i langtidsplanen, men det må vi faktisk endre på. Det betyr at vi må øve og trene dem som er inne nå og neste år, mer enn det som var lagt til grunn i planene som var. Når forsvarssjefen signaliserer at man reduserer øvingen, må vi signalisere at vi vil ha det opp, og gi penger til det. Konsekvensene må altså komme i revidert nasjonalbudsjett. I tillegg må vi ta konsekvensene av at vi ikke har klart å bygge opp kapasiteten vår noe særlig når det gjelder å produsere mer ammunisjon. Det skal vi komme tilbake med egne forslag om, men vi er nødt til å skjære igjennom. I går strakk vi ut hånden ved å gi en hjemmel til regjeringen om å kunne svare på dette ved å skjære igjennom i alle disse prosessene når det er rikets sikkerhet som skal avgjøres.