OverStortinget

Først vil jeg si at det er mye bra i meldingen om forebygging og behandling. Høyre har helt fra starten av vært opptatt av å være konstruktive og finne løsninger som står seg over tid, og i denne delen av reformen er det mye vi er enige om, men det er også noen svakheter. Det er ikke en forpliktende finansiering av tiltakene. Det pekes på opptrappingsplanen for psykisk helse uten at det er egne midler til forebyggingsreformen. Det er fortsatt for mye som skal vurderes og utredes. Det er bra at det f.eks. omsider settes ned et utvalg som skal se på hva som er god rusbehandling, men vi er utålmodige, spesielt fordi det skjer mye på rusfeltet nå, og kommunene er i mange tilfeller ikke i stand til å oppfylle de forpliktelsene de allerede har overfor innbyggere som sliter med rus. Det er ikke mange dagene siden Riksrevisjonen kom med kritikk av måten pasienter med både rusutfordringer og psykiske lidelser blir møtt på. Som med veldig mye annet på rusfeltet er vi bekymret for gapet mellom rettigheter og hvordan vi håper og tror at folk med rusmiddelproblemer skal bli møtt og hjulpet, og hva som faktisk skjer i møte med helsetjenestene, det kommunale hjelpeapparatet og politiet. Samtidig som det vedtas mange gode intensjoner og mål, legges det ned flere hundre døgnplasser. Og mens vi har denne debatten, er det etter hvert klart for enda et søksmål i kjølvannet av anbudet til Norges største helseforetak, etter lang, lang tid med rot i anbudet om tjenestene til noen av de mest sårbare pasientene vi har. Det burde egentlig ikke gå an. Kontrasten til denne stortingsmeldingen er stor. Fra Høyres side er vi fornøyd med at regjeringen må følge opp en del anmodningsvedtak fra Stortinget. Vi vet at unge mennesker med rusmiddelproblemer har fått avslag i psykisk helsevern. Sånn skal det ikke lenger være. Det må være nok tverrfaglige behandlingsplasser i alle helseregioner. Vi må oppdatere retningslinjene for ADHD-utredning og rusbruk. Vi vet at det har vært strengt, og for strengt, noe som kan virke fullstendig mot sin hensikt for folk som burde få ADHD-utredning. Barn som pårørende må få dekket reiseutgifter, vi må sette inn en større innsats for å nå dem med hepatitt C og mye, mye mer. Så skulle jeg ønske at det også var tverrpolitisk enighet rundt en del av de skadeforebyggende tiltakene. Jeg så at helseministeren var ute i dag og sendte på høring forslag om brukerrom og rusmiddelanalysetjenester. Som han sier, er det kontroversielt, men det er viktig. Spørsmål om hvilket signal vi sender, er ofte det som hindrer oss fra å drive med skadeforebygging og kunnskapsbaserte tilbud til dem som trenger det. Da forsøket med heroinassistert behandling ble startet, var det et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk. Forsøket gjør at mennesker som er avhengige av heroin, kan bruke dagene sine på noe annet enn bare å jage etter penger for å få råd til det som er medisinen deres. Vi skulle ønske at også bruker- og pårørendeperspektivet ble med når tiltakene i meldingen skal settes i gang. I denne delen av rusreformen er vi visst skjønt enige om at mennesker med rusmiddelproblemer har blitt møtt med stigma, forskjellsbehandling og manglende tilgang på likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det er stor enighet i komiteen om at forebygging må være kunnskapsbasert, og overfor unge presiseres det også at den må være tillitsbasert. Trygge oppvekstmiljøer blir trukket fram som noe av det viktigste for å forebygge rusavhengighet. Det bringer meg over til den største mangelen ved denne meldingen. Det er en halv reform. Om en måneds tid vet vi hele fasiten. Da vet vi hva regjeringen legger fram i justisdelen av rusreformen. Bekymringen er at tiltak og ambisjoner i denne delen slås i hjel av straffepolitikken som fortsatt skal føres. Vi vet en hel del om hva straff og trusler om straff gjør, og at det dytter mange lenger unna hjelpeapparatet. Når regjeringen sier at rusavhengige skal slippe straff, sier man også til ganske mange at «sorry, du må bli sykere, du må bli mer avhengig, du må få livet ditt mer ødelagt før du skal få hjelp fra oss, og før det skal du straffes». Vi vet hvordan straff rammer sosialt skjevt, og for alt vi vet, har regjeringen tenkt å fortsette med det. Fasiten kommer senere. Det er også et poeng at når vi ikke vet hva politiet skal kunne gjøre – skal de f.eks. henvise flere til de kommunale rusenhetene? – kan vi heller ikke i denne delen si noe om hva slags tilbud de skal møte der, som kunne vært innenfor helse- eller sosialfaglig oppfølging. Vi vet lite om hva vi bør gjøre for å kompensere i denne delen av meldingen. Som tidligere sagt er det mye bra her, men meldingen er ikke godt nok finansiert. Det er fremdeles et stort gap mellom vedtak fra denne salen og hva folk opplever der ute. Ikke minst: Snart kommer del to av forebyggings- og behandlingsreformen, der vi mest sannsynlig er tilbake til en straffepolitikk som ikke virker, og som tvert imot kommer til å gjøre at vi fortsatt diskriminerer og forskjellsbehandler.