Sandra Bruflot (H) [17:43:18] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet. Saken handler om å bedre den offentlige fødselsomsorgen og forebygge hjemmefødsler uten kvalifisert hjelp til stede. Komiteen er samstemt i at konsekvensene ved uassistert hjemmefødsel kan være store både for mor og barn. Det er bekymringsfullt og en fallitterklæring dersom flere velger uassistert hjemmefødsel på grunn av dårlige erfaringer etter å ha født på offentlige sykehus. Jeg regner med at hvert parti vil redegjøre for sitt syn i saken. Høyre vil at Norge skal ha en svangerskaps-, føde- og barselomsorg i verdensklasse, og at det ikke kun kan måles i overlevelse og få alvorlige skader. Vi har dyktige jordmødre, fødselsleger, barnepleiere, doulaer og andre som sørger for det, men de må også ha tid og nok folk til å gjøre jobben sin på en god måte. At man skal ha én-til-én-oppfølging under aktiv fødsel, er en klar anbefaling og noe som skal legges til grunn for bemanningsplaner. Når det ikke skjer, er det på tross av at man har planlagt for nok bemanning, f.eks. fordi det er mange fødsler samtidig. Men en lovfesting endrer ikke bemanningssituasjonen. Så er det litt synd, men veldig forståelig, at uplanlagte hjemmefødsler blir et stort diskusjonstema. Det vekker forståelig nok veldig mange følelser i oss, for man utsetter seg selv og barnet for fare, samtidig som man har et godt fødetilbud i offentlige sykehus. Det er heldigvis få som velger å føde uassistert hjemme. Vi mener det ikke er riktig å forby uassistert hjemmefødsel. Vi er bekymret for at det vil gjøre at kvinner trekker seg helt unna den offentlige helsetjenesten, og at man heller ikke søker hjelp hvis det skulle skje noe galt. Vi må øke tilliten og styrke den offentlige helsetjenesten. Samtidig som sykehus ikke tar seg råd til å gi tillegg til jordmødre som har jobbet lenge, som igjen gjør at de slutter, mener vi heller ikke det er riktig å bruke penger på en holdningskampanje vi ikke tror vil nå fram til en liten gruppe som i utgangspunktet ikke har tillit til den offentlige helsetjenesten og offentlig informasjon. Det er en rekke forslag vi ikke støtter, bl.a. fordi vi mener det griper for langt inn i sykehusene og helseforetakene. Til slutt vil jeg si at vi vet en del om hva det er som skal til hvis man vil ha et bedre føde- og barseltilbud. Det handler først og fremst om nok jordmødre og om finansiering, og det ansvaret kan og bør helseministeren ta.

Vi ønsker ikke at politiet skal være passive, men vi ønsker ikke uforholdsmessig tvangsbruk. Det burde også justispolitikere være opptatt av. Til dette med naivitet: I mitt hjemfylke går senterpartister rundt med t-skjorter der det står ja til kjøtt og nei til narkotika. Jeg tror at hvis jeg hadde vært pårørende, hadde jeg brukt andre adjektiver i tillegg til «naiv» om de t-skjortene der. Det blir spurt om hva man ønsker å oppnå, eller hva man håper skal skje. Det er lov å håpe at vi ikke får nesten 400 overdosedødsfall neste år. Jeg håper vi oppnår at flere oppsøker hjelp når de trenger det, og at flere ringer nødetatene når noen tar en overdose. Jeg håper også at noe av tilliten til politiet kan gjenopprettes. Politiet både kan gjøre og gjør en viktig forebyggende jobb. Det er også veldig mange som kunne trengt hjelp av politiet, men de oppsøker verken hjelpeinstanser eller politi på grunn av truslene om straff. Noe av dette blir bedre med den enigheten vi har fått nå.

Straff er det strengeste virkemiddelet vi har. I et liberalt demokrati pleier det å være sånn at det er de som ønsker å straffe, som må vise hvordan det å straffe hjelper samfunnet mer enn det skader den enkelte. Jeg tror vi kan være veldig enige om at det skader den enkelte her, men jeg mener at Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti ikke klarer å vise hvorfor de ønsker å fortsette å straffe. Det er ganske utrolig å høre spesielt Senterpartiet snakke om normalisering av rusmidler. Det er ingen i Høyre, Arbeiderpartiet, SV eller Venstre som har hevdet at ulovlige rusmidler er lovlige. Høyre er ikke for legalisering. Justispolitisk talsperson i Senterpartiet har derimot stått i sosiale medier og sagt at kokain må forbys – som om det er lovlig nå, og ironisk nok som om det har vært lovlig samtidig som de har hatt justisministeren fram til for noen få måneder siden. Det er direkte uansvarlig, og det kan bidra til at ungdommer bruker mer. Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har sagt at illegale rusmidler er veldig vanlige, de har sagt at politiet ikke kan gjøre noe som helst, og at det nå i praksis er lovlig. Alle tre er feil, alle tre er direkte uansvarlige påstander, og alle tre påstandene kan bidra til økt bruk. Det ansvaret må Senterpartiet og Fremskrittspartiet også ta. Høyre har blitt beskyldt for å normalisere illegale rusmidler fordi vi foreslo en rusreform som ble nedstemt for fem år siden. Man tror altså at en debatt mellom politikere i denne salen har normalisert illegale rusmidler, at man tror at det er lovlig, og at ungdommer nå tror det. Det har man sjekket, og det tror de ikke. De eneste som påstår dette, er som sagt Senterpartiet og Fremskrittspartiet. Hvis man er så redd og så bekymret for ungdommen som man sier i denne salen at man er, hvis man mener at det nå er en hel generasjon som blir sviktet, tenker jeg at man hadde hatt et snev av troverdighet dersom man ikke samtidig hadde gjort alt man kunne for å piske opp stemningen, snakket om belønningsordning når en heroinavhengig får beholde medisinen sin, og latet som om kokainen flyter, fordi det funker bra i valgkampen til Senterpartiet. De eneste som har normalisert bruk av illegale rusmidler i denne salen, er Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Hvis det gjør at bruken går opp, er det et ansvar de partiene må ta. Det er ingen andre som har hevdet at dette er lovlig, at politiet ikke kan gjøre noe, og at kokainen flyter. Sånn er det heller ikke, heldigvis, men når man skaper det inntrykket, er man også med på å lage det man kaller en flertallsmisforståelse, som kan bidra til at bruken går opp.

Jeg er ikke for avkriminalisering med en tanke om at ingen andre har noe med hva man putter i kroppen. Selvfølgelig går bruk av rusmidler ut over flere enn bare den som er bruker. Det vet vi, og det vet brukerne selv. I mitt hode er dette nesten et bevis på at avhengighet ikke er noe vi kan straffe folk ut av. For man vet at man skader seg selv og mennesker man er glad i, men man bruker rusmidler likevel. Straff rammer sosialt skjevt, det opprettholder stigma, det tar fra folk muligheter til utvikling og jobb, og det gjør at folk ikke ringer nødetaten når de eller noen de er glade i, trenger hjelp. Det gjør at politiet ikke kommer i kontakt med dem som kunne ha trengt hjelp fra politiet. Noen av dem som er aller mest utsatt for kriminalitet, er mennesker som har en rusmiddelavhengighet. Vi har ikke grunnlag for å si at avkriminalisering fører til mer bruk. Rusreformutvalget leverte en rapport på over 400 sider – uten å finne belegg for at avkriminalisering fører til økt bruk i samfunnet. Det er noe vi er redd for at skal skje, men det er en følelse og en antakelse. Da må vi være ærlige på at det er det det er. For at noe skal virke forebyggende, må det virke. De sårbare ungdommene som man snakker om når man ikke vil ha en avkriminalisering, blir ikke skremt vekk av straff. Straff eller trusler om straff for den gjengen som har opplevd traumer, har psykiske lidelser, er utenfor og driver med selvmedisinering eller bruker rus for å flykte fra virkeligheten, hindrer dem ikke i å ruse seg. Men ved å ta fra dem muligheter som andre har, blir de mer utenfor og mer annerledes, og terskelen for å be om hjelp blir høyere og høyere. Ut fra debatten kan det nesten høres ut som om man er villig til å ofre en del av disse ungdommene, og dytte dem lenger unna hjelpeapparatet, hvis man tror at den samme straffen kan virke avskrekkende og forebyggende på de ressurssterke ungdommene. Dette forliket er ikke målet med Høyres politikk, men jeg mener man går i en bedre og mer kunnskapsbasert retning. Tvangsmidler og testing har ikke den forebyggende effekten som man håpet at det skulle ha, og det blir det mindre av nå. Så skal man også gjennomgå reglene for tap av førerkort. Vi kan være uenige om hva som er god forebygging i denne salen, men vi har eksempler på mennesker som har gått for å få hjelp på grunn av rusavhengighet, snakket med en fastlege, en psykolog eller andre og deretter opplevd å få inndratt førerkortet – ikke fordi man har kjørt i ruset tilstand, men fordi man bruker rusmidler. Jeg tror de fleste her vil mene at det er urimelig å miste førerkortet på onsdag fordi man drakk rødvin på fredag. Den praksisen som nå har vært, skaper store problemer for mennesker som står i livskriser, eller som av en eller annen grunn har brukt illegale eller legale rusmidler. Det er etter min mening det motsatte av god forebygging. Så vil jeg senere komme tilbake med litt mer, men dette forliket mener jeg tar oss i en mer kunnskapsbasert retning, selv om forliket ikke er målet med Høyres ruspolitikk.

Det å oppleve at noen tråkker over grensene dine, det å bli utsatt for et seksuelt overgrep, er alvorlig, dypt integritetskrenkende, og det ødelegger menneskers liv. Samtidig er det langt mer vanlig enn man skulle tro i alle lag av samfunnet, blant folk med alle typer bakgrunner. De fleste av oss vet veldig godt om vi har samtykke fra dem vi har sex med. Er man ikke sikker på det, bør man forsikre seg om at man har det. I debatten om samtykkelov har noen flåsete spurt om det også skal gjelde i ekteskap, men det var en kvinnekamp i mange år at man i det hele tatt kunne dømme noen for voldtekt selv om de var gift. Det har blitt spurt om man trenger samtykkeskjema i baklomma, om vi trenger en app, og om det ikke er lite romantisk å forsikre seg om at man har samtykke. Jeg vil tørre å påstå at de som mener dette er morsomt, ikke er en del av statistikken over dem som har blitt voldtatt. Dette handler ikke, og har aldri handlet om, dem som angrer på sex dagen etterpå. Det handler ikke om hevn over en ekskjæreste etter det som egentlig var frivillig sex, for det er ikke voldtekt. Det er det ikke i dag, og det er det ikke med den loven vi vedtar nå. Dette handler om at vi har en lov som legger opp til at man må være bevisstløs eller gjøre motstand for at noe skal være en voldtekt, men å gjøre motstand er ikke alltid den normale, menneskelige reaksjonen. Vi vet om ofre som har ligget helt, helt stille i frykt for hva som skjer hvis de gjør motstand, og ofre som har ønsket å gjøre motstand, men som ikke klarer, fordi kroppen ikke lystrer. Vi har et lovverk i dag som gjør at det de fleste vil mene er klare voldtekter, men der offeret har fryst til, blir dømt etter den samtykkeparagrafen vi har, nemlig den som omhandler seksuell handling uten samtykke, som har en strafferamme på ett år, der foreldelsesfristen er kort, og der du ikke har har rett på bistandsadvokat. Det er også grunnen til at det ikke holder med en «nei betyr nei»-bestemmelse, slik Fremskrittspartiet hevder, og hvorfor man ikke bør legge til et klart «ikke har samtykket», slik Senterpartiet foreslår. I forslaget til samtykkelov som vi diskuterer i dag, må det være forsett. Man må ha forstått at man ikke hadde samtykke, men likevel fortsatt. Det hopper enkelte glatt over, senest i Nettavisen i dag, der en representant fra Senterpartiet sier at dette lovforslaget kan gjøre det kriminelt å ha vanlig, frivillig sex. Da har man enten misforstått, eller så har man ikke vanlig, frivillig sex. Vi må ha et lovverk som slår fast at man må ha samtykke fra den man vil ha sex med, og at dersom man ikke har det, er det en voldtekt – fordi det er alvorlig og skadelig, og fordi det ødelegger menneskers liv. Derfor er jeg glad for at Høyre er med på å sikre flertall for en reell samtykkelov, som slår fast at bare ja er ja.

Sandra Bruflot (H) [17:03:37] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for samarbeidet. Det har skjedd store medisinske, teknologiske og organisatoriske endringer i hvordan medisinsk og helsefaglig forskning gjennomføres etter at helseforskningsloven trådte i kraft i 2009. Koronapandemien viste oss også hvor viktig det er å ha et regelverk som kan brukes både når det er krise og ellers, og viktigheten av å få gode styringsdata raskt, sånn at vi kan fatte kunnskapsbaserte beslutninger samtidig som rettssikkerheten selvfølgelig skal være ivaretatt. Jeg forutsetter at hvert parti vil redegjøre for sine standpunkt. I det store og hele er helsekomiteen ganske samlet rundt at endringene som foreslås, er gode, og at de er nødvendige for å få god forskning. Det er likevel noen uenighetspunkter. Departementet foreslår å oppheve lovlighetskontrollen til de regionale etiske komiteene, dvs. at de ikke skal ta stilling til prosjektets lovlighet, men at de skal rendyrke sin rolle som et organ som gjør forskningsetiske vurderinger. Høyre deler den vurderingen. Det er allerede i dag slik at det er virksomhetene som gjør forskningen, som har det juridiske ansvaret for å følge gjeldende rett. Personvernreglene gjelder fremdeles med denne endringen, og de må oppfylles. Vi ser at det er delte meninger blant høringsinstansene, men vi mener i likhet med både Statens helsetilsyn, Forskningsrådet, Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet at det er positivt med endringen som gjøres. Til forslaget fra Fremskrittspartiet om å presisere hvem som har forskeransvaret og legge til tekst om forsvarlighet: Vi forstår intensjonen bak forslaget, men mener at det er godt dekket i gjeldende rett. Forsvarlighetskravet gjelder alle som er involvert i forskningsprosjekter, og ved å nevne noen kan det også tolkes antitetisk. Nå er det sånn at forsvarlighetskravet gjelder alle som er involvert i forskningsprosjekter, f.eks. forskningsansvarlig prosjektleder, andre forskere og annet personell. Vi kommer ikke til å støtte forslaget, og vi mener det kan sørge for en innskrenkning av forsvarlighetskravet, selv om intensjonen fra Fremskrittspartiet var det motsatte. Vi er også for endringene når det gjelder samtykke fra foreldre når barn er en del av medisinsk forskning, fordi det er begrensede tilfeller dette skal gjelde for, og det er veldig klare avgrensninger. Vi mener at dette er fornuftige endringer.

Et Dokument 8-forslag om å redde gatehospitalene tror jeg ikke vi har hatt, men disse debattene føler jeg at vi har om igjen og om igjen og om igjen under denne regjeringen. Jeg skjønner at man ønsket en rettferdig og mer likeverdig ordning med større potter, med midler til ideelle stiftelser eller til frivillige organisasjoner, for den saks skyld. Likevel er det nok en gang et viktig fagmiljø som står i fare for å måtte redusere tilbudet sitt, fordi de ikke får forutsigbarhet, fordi det er vanskelig å styre uten å vite hva man har, og hva man kan få. Det gjør noe med dem som driver det, det gjør noe med dyktige ansatte, som har en helt egen kompetanse, og som kjenner både miljøet og brukerne godt, og det gjør ikke minst noe med pasientgruppen når et tilbud som dette står i fare for å skaleres ned. Når vi ikke går for forslaget, er det ikke fordi vi ikke deler både bekymringen for og håpet om et sterkt gatehospital både i Oslo og i Bergen – det var under Solberg-regjeringen finansieringen av Frelsesarmeens gatehospital i Bergen kom på plass – men det er fordi dette er spørsmål som vi tar i budsjettprosesser. Jeg tror likevel ikke det skal være noen tvil om at vi har vært og er opptatt av at dette tilbudet skal finnes. Når det gjelder forslaget om å utrede en mer forutsigbar finansieringsordning, har regjeringen forpliktet seg til å se på om innretningen av dagens støtteordninger treffer godt nok på dette feltet. Det slo de fast i rusreformens del én. Jeg tolker det også som en erkjennelse av at det kanskje ikke treffer spesielt godt slik det er i dag. Det er også grunnen til at Høyre stemmer mot forslaget. Det er rett og slett fordi vi mener regjeringen allerede har gitt beskjed, og fått beskjed, om at de må gjennomgå finansieringen av ideelle og andre innenfor rusfeltet. Det arbeidet ser vi fram til at blir gjort.

Varhaug-saken er rystende, og den er alvorlig. Vi vet at Varhaug utsatte pasienter for mange, gjentakende og grove seksuelle overgrep i nærmere 30 år. Da han ble dømt for seksuelle overgrep mot pasienter for tredje og siste gang, hadde han vært psykolog i lang tid i både det offentlige og det private. Det at han kunne fortsette som psykolog til tross for overgrep, er noe av det som gjør sakene ekstra alvorlige. Det var også grunnen til at pasientovergrepsutvalget ble satt ned under regjeringen Solberg, og at daværende helseminister Bent Høie på vegne av hele helsetjenesten unnskyldte til ofrene for Varhaugs overgrep. I all hovedsak er anbefalingene fra pasientovergrepsutvalget fulgt opp. Blant annet kan Helsetilsynet reagere strengere overfor helsepersonell som er til fare for sikkerheten til pasientene. Helsepersonell som fortsetter å praktisere etter å ha mistet autorisasjonen, kan nå gis forbud mot å yte helsehjelp. Høyre vil understreke at vi har forståelse for at ofrene i Varhaug-saken føler seg sviktet av det offentlige, og det er en bekymring at de ordningene vi har for erstatning, ikke er gode nok for ofrene i denne saken. Likevel: Vi er en fagkomité på Stortinget, ikke en domstol. Hvis Stortinget mener at vi bør endre reglene som gjør at saker kan henlegges på bakgrunn av tiltaltes alder og sykdom, dersom personen går bort, eller på grunn av foreldelse, har Stortinget anledning til det. Det samme gjelder i saker om erstatningsordninger. Når Høyre sier at dette kan føre til presedens, forstår vi også at denne saken er unik når det gjelder både antall overgrep og måten Varhaug fikk fortsette som psykolog på, men det er dessverre ikke unikt at overgrepssaker blir henlagt, at saker er foreldet, eller at erstatningsordninger ikke treffer. Etter vårt syn er det ikke og skal det ikke være opp til Stortinget å gripe inn i slike saker. De hører til i rettssystemet – eller så får vi endre reglene, da. Det skjønner jeg at kan virke tøft overfor ofre, pårørende eller etterlatte, men vi mener det ikke er riktig av Stortinget å gripe inn i saker som dette. Å gjøre det mener vi selvfølgelig kan skape presedens. Det bør ikke være sånn at man kan velge seg enten Stortinget, med en mindretallsregjering, eller domstolene, og så går Stortinget inn og overkjører. Støre-regjeringen har fått anbefalingene fra pasientovergrepsutvalget. De kan velge å følge opp dette. Det har regjeringen alle muligheter til. Ansvaret bør og skal ligge der.

Jeg vil bare understreke at jeg nå ikke skal benytte anledningen som saksordfører til å tegne meg på nytt og på nytt. Jeg er enig med representanten Seher i en del ting. Aborttallene i Norge er lave. De aller fleste tar abort så tidlig som mulig når de ikke ønsker å fullføre svangerskapet. Det er 85 pst. som tar abort før uke 9, og 95 pst. før uke 12. Sånn er det er også i de landene som har mer liberale abortlover enn den vi får på søndag. Der er jeg enig. Men det stemmer ikke at Høyre ikke har satset på bedre økonomi for barnefamilier og for dem som venter barn. Vi har økt engangsstønaden kraftig, vi har økt barnetrygden kraftig. Mye av det som alle partiene nå er skjønt enige om, var det ingen som gjorde noe med før vi satt i regjering sammen med Kristelig Folkeparti. Da ble disse endringene gjort, og etter det sa alle «veldig bra». Etter det har alle blitt opptatt av dette. Man ser hvor viktig det er, bl.a. for å løfte barnefamilier ut av vedvarende fattigdom. Det samme gjelder barnehageplass for desemberbarn. Jeg tror faktisk det har noe å si for en del familier om man vet at økonomien går opp, eller om man må være hjemme i ulønnet permisjon i opp mot åtte måneder. Det har masse å si for dem med lavest inntekt. Og så mener jeg det er en grunn til at det er bra hvis vi kan holde uønskede graviditeter på et lavt nivå og antall aborter på et lavt nivå, og det er at det ikke er bare bare å gå gjennom en abort. Det er bra hvis vi klarer å spare unge jenter og kvinner for det. Jeg er enig i at det selvfølgelig ikke skal gjøres gjennom abortloven, og at det viktigste er at alle har tilgang til trygge og sikre aborter, men disse to tingene er ikke motsetninger, og det tror jeg heller ikke det er noen av oss som mener.

Jeg tenkte jeg ville svare litt på dette med at det ikke kan eller bør være et mål i seg selv at antall aborter er på et lavt nivå. Jeg er uenig i det. Jeg kommer alltid til å forsvare en liberal abortlov, jeg mener alle skal ha tilgang til trygge og sikre aborter, men jeg mener også at det er positivt at antall aborter holdes på et lavt nivå. Det er det flere grunner til. For det første er det bra hvis det er fordi antallet uønskede svangerskap går ned. Og det er bra hvis man føler at det er en reell valgmulighet å beholde barnet også i de tilfellene der man blir uplanlagt gravid. Det er positivt. Jeg tror ikke man kan begrense antall aborter med en abortlov, og jeg mener det også er hele grunnen til at det er mulig både å ønske seg en abortlov som sikrer kvinner trygge og sikre aborter, og å mene at det er positivt at antallet svangerskapsavbrudd er på et lavt nivå. Bare veldig kort: Jeg forstår ikke helt hvor oppfordringen om ikke å være moraliserende kommer fra i denne debatten. Kristelig Folkeparti foreslår ikke å bruke abortloven for å holde antallet svangerskapsavbrudd på et lavt nivå i dette Dokument 8-forslaget. Det er bra, for det ville ikke fungert sånn heller. Men det er ingenting her som er moraliserende i den retningen som blir antydet av et par representanter. Her er det tvert imot forslag om styrket seksualundervisning, det er forslag om prevensjonsmidler for menn. Her er det veldig mye bra, og hvis noen gjør seg til moralpoliti i denne salen, mener jeg det er andre enn Kristelig Folkeparti som gjør det.

Sandra Bruflot (H) [18:30:53] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet i saken. Kristelig Folkeparti har fremmet flere forslag for å holde antallet svangerskapsavbrudd på et lavt nivå. Jeg forutsetter at hvert parti vil redegjøre for sitt syn, og jeg skal si noe om Høyres utgangspunkt for denne debatten. På søndag, 1. juni, trer den nye abortloven i kraft, og vi deler Kristelig Folkepartis utgangspunkt om at det er bra å forhindre at kvinner blir uplanlagt gravide. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å holde tallene på et lavt nivå, er å sørge for at vi har god seksualundervisning, at kvinner har tilgang på langtidsvirkende prevensjon fra ung alder, og at man, dersom man blir uplanlagt gravid, kan føle seg trygg på at man har en økonomi og en livssituasjon som gjør at det er en reell valgmulighet å beholde barnet. Det er også grunnen til at Høyre støtter endringene som ble gjort da man fjernet den nedre aldersgrensen for å få subsidiert langtidsvirkende prevensjon. Den yngste gruppen er mer sårbar, de har ofte ikke egen økonomi, og de yngste tar med seg gode prevensjonsvaner inn i voksenlivet. Det er også grunnen til at vi har vært opptatt av å styrke barnefamilienes økonomi, bl.a. ved å øke barnetrygden, øke engangsstønaden og ved å gi flere barnehageplass. Det fødes uplanlagte barn som blir både veldig ønsket og høyt elsket, men det krever også at storsamfunnet stiller opp hvis de kommende foreldrene er i tvil om f.eks. økonomien er god nok. Sammen med Kristelig Folkeparti i regjering styrket Høyre Amathea, og vi la fram en handlingsplan for å redusere antallet svangerskapsavbrudd. Denne gikk ut i 2024, slik som Kristelig Folkeparti helt riktig påpeker. Når vi likevel stemmer imot forslagene i Dokument 8:133 S, er det hovedsakelig fordi det kommer en ny strategi for seksuell helse der dette skal være en del av det, og at det er budsjettspørsmål som vi vil komme tilbake til i ordinære budsjettprosesser.

Preimplantasjonsdiagnostikk bringer med seg en rekke etiske avveininger og dilemmaer, og vilkårene er og skal være strenge. Høyre sto ikke bak anmodningsvedtaket om å gjennomgå reglene for preimplantasjonsdiagnostikk i 2020, men forslagene som foreligger fra regjeringen nå, kommer vi til å stemme for. Det er bl.a. fordi det fremdeles er et restriktivt regelverk og en strengt begrenset mulighet for PGD, med noen veldig klare kriterier. Vi stemmer for forslaget om å åpne for en snever tilgang til å tilby preimplantasjonsdiagnostikk uten at den kommende moren eller faren har fått påvist tilstanden. Det er likevel noen veldig tydelige krav. For det første vil det fortsatt kun være tillatt ved svært alvorlige dominante arvelige sykdommer, der det er minst 50 pst. sjanse for at mor eller far har den sykdomsgivende genetiske forandringen. Det er viktig for dem som har kunnet bruke preimplantasjonsdiagnostikk kun når de selv har vært testet. Med denne endringen gir vi folk muligheten til ikke å vite. Det er en viktig rettighet som vil gjelde bl.a. dem med Huntingtons sykdom. Så er det forslaget om å presisere i lovteksten at når det vurderes om en sykdom er tilstrekkelig alvorlig til at PGD kan tilbys, skal det også tas hensyn til redusert livslengde, hvordan det er å leve med sykdommen, hva slags behandlingsmuligheter som finnes, og eventuelle smerter eller belastninger ved den behandlingen. Når det nå skal tas hensyn til belastninger ved behandlingen, gjør det at man også kan åpne for PGD for kvinner med økt risiko for alvorlig arvelig bryst- og eggstokkreft. Den forebyggende behandlingen for disse pasientene er å fjerne brystene og eggstokkene ved rundt 30 års alder. Det er vanskelig å se hvilke andre tilfeller av sykdommer eller tilstander som ville ha en like belastende og omfattende behandling. Når det er sagt, ønsker heller ikke Høyre at preimplantasjonsdiagnostikk stadig skal utvides til å gjelde flere, og vi mener det er bra at man legger en føre-var-holdning til grunn i disse sakene. Vi støtter en evaluering av bioteknologiloven og en evaluering av hvorvidt en avvikling av PGD-nemnda har ført til en utvidelse av hvilke tilstander som gir grunnlag for å tilby PGD. Det er viktig å si at både Bioteknologirådet og departementet mener endringene først og fremst er en presisering av lovverket. Når det gjelder endringen av ordlyd fra «stor fare» til «høy risiko», f.eks., er forklaringen at «høy risiko» vil være mer i tråd med faglig terminologi og er regnet for å være mer nøytralt enn «fare», men at endringen ikke vil ha betydning for innholdet ellers.

Sandra Bruflot (H) [13:57:46] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet i saken, som handler om egenandeler for bedøvelseskrem og bedøvelsesplaster for barn. Jeg regner med at hvert parti vil redegjøre for sitt standpunkt, og jeg vil si hva Høyre mener om saken. Flere medieoppslag denne vinteren og våren har vist at noen sykehus tar egenandel for bedøvelseskrem og -plaster for barn under 16 år. Jeg synes man kan være raus nok til å rette skryt til dem som har gjort oss og folk oppmerksomme på en praksis som mange ikke var klar over, og i dette tilfellet er det Rødt og representanten Aydar som i stor grad har gjort det, gjennom skriftlig spørsmål til statsråden og gjennom medieoppslag. Å ta betalt for egenandeler for bedøvelseskrem og -plaster bidrar til at økonomi blir en barriere for helsehjelp, og at familiene med dårligst økonomi rammes hardest. Man må jo ikke ha bedøvelse, man kan klare seg uten. Jeg tror alle kan tenke seg følelsen av å være en mor eller far som sitter ved siden av en liten, eller har en på fanget, og måtte si at man ikke trenger bedøvelse, fordi man vet at det blir et innhogg i økonomien ved å takke ja. Det er ikke noe greit, og det rammer de mest sårbare barna hardest. Ifølge forskning har to av tre barn sprøyteskrekk. Tvang og unødvendig smerte får konsekvenser senere. Smerte skal unngås så langt det lar seg gjøre, når det gjelder barn. Derfor har det også vært veldig tydelige og samstemte tilbakemeldinger til helsekomiteen om at dette bør opphøre, og komiteen er også veldig samstemt. Høyre er fornøyd med at statsråden sier at forskriften kan endres slik at man slutter å ta egenandel for bedøvelseskrem og -plaster. Vi ber om at inntil det er gjort, blir det sendt beskjed til helseforetakene om at praksisen skal opphøre. Vi har forstått det sånn at det nå ikke er noen sykehus som tar betalt for bedøvelseskrem og bedøvelsesplaster, og vi er fornøyd med det. Egenandeler som dette gjør at økonomi blir en barriere, og det skaper et skille i helsetjenesten. Det er bra at det blir ryddet opp i.

Grunnen til at jeg spør – og dette vil jeg tro helseministeren også får tilbakemelding om – er at vi vet at andelen avviste øker, og beskjeden vi får, er at en del mener de må bli sykere før de får hjelp. Det er grunnen til at jeg spør statsråden om det kan være sånn at noe av grunnen til at tvangsbruken går opp, er at pasientene ikke får god nok frivillig hjelp først. Er det et premiss statsråden deler? Er han i det hele tatt bekymret for at det kan være noe av grunnen, og vil han i så fall gjøre noe med det, f.eks. sørge for at kapasiteten går opp litt raskere enn den gjør nå?

Det er gledelig å høre at statsråden også mener at kapasiteten må opp. Da lurer jeg på om statsråden ser at det er en sammenheng, eller er enig i at det kan være en sammenheng, mellom økningen i bruk av tvang og det at det er for dårlig kapasitet i psykisk helsevern. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å spørre om statsråden eventuelt vil si noe om hvor stor han mener den veksten bør være framover.

Stortinget har vedtatt at nedbyggingen av døgnplasser i psykisk helsevern skal stoppe, men selv med dagens døgnplasser blir kapasiteten dårligere. Stadig flere blir dømt til tvungent psykisk helsevern, og det kan se ut som flere trenger behandling i psykisk helsevern. Mener statsråden at kapasiteten i psykisk helsevern er god nok, sånn den er i dag?

Å bruke tvang i psykisk helsevern er noe av det mest inngripende vi kan gjøre overfor et annet menneske. Derfor må vi være sikre på at rettssikkerheten blir ivaretatt. Da kravet om samtykkekompetanse ble innført, var det bl.a. fordi bruken av tvang i psykisk helsevern ble kritisert for ikke å være i tråd med menneskerettighetene. Etter lovendringen i 2017 har det vært en tydelig økning i bruk av tvang i psykisk helsevern til tross for at målet var det helt motsatte. Vi i Høyre er bekymret for at det å senke beviskravet for bortfall av samtykkekompetanse kan føre til en større økning i bruk av tvang. Dette er en lovproposisjon og ikke en sak om kapasitet i psykisk helsevern, men noe av det viktigste vi kan gjøre for å få ned bruken av tvang, er å gi mennesker frivillig og god behandling før de blir så syke at tvang er nødvendig. Den kapasiteten må opp hvis vi vil ha bruken av tvang ned. Så til bruk av elektrokonvulsiv behandling, ECT: Det er et veldig inngripende tiltak. Sivilombudet har ment at den utstrakte bruken av ECT på grunnlag av nødrett gjør at det er høy risiko for å utsette pasienter for umenneskelig og nedverdigende behandling. Derfor var Høyres utgangspunkt at ECT kun skulle brukes dersom pasienten samtykket eller uttrykte ønske om ECT i en forhåndserklæring basert på fritt og informert samtykke. Vi ser imidlertid at det har noen utfordringer. Det er ikke alle ECT kan være aktuelt for, som har vært i kontakt med helsetjenesten. Et eksempel er eldre mennesker med depressiv psykose. De vil verken være beslutningskompetente eller ha hatt mulighet til å gi informert samtykke. Vi ønsker ikke at praksisen med ECT hjemlet i nødrett skal fortsette. Derfor er det etter vårt syn bedre at den hjemles i psykisk helsevernloven. Det betyr at Høyre, til tross for innstillingen, vil stemme for forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Vi har levert et løst forslag der vi ber regjeringen evaluere § 4-4 b og komme tilbake til Stortinget når loven har fått virke i to år. Vi håper på tilslutning til det, slik at Stortinget kan kontrollere at loven virker etter intensjonen til Stortinget. Fremskrittspartiet har fremmet et løst forslag med et annet forslag til § 4-4 b, nettopp for å imøtekomme og gjøre unntak for pasientgruppen som ikke har vært i kontakt med spesialisthelsetjenesten. Etter Høyres mening er det nesten enklere å stemme for et mer absolutt forbud enn dette fordi forslaget til Fremskrittspartiet ikke har vært på høring og vi ikke vet hvordan det vil slå ut. Med det tar jeg opp Høyres forslag.

Det ble sagt noe om Høyres partiprogram som jeg føler for å svare på fordi det rett og slett er villedende. I forslaget til Høyres partiprogram står det at «personer som tas for besittelse av illegale rusmidler til eget bruk henvises til hjelp, behandling og oppfølging i stedet for straff». Det står nesten helt øverst på side 35, linje 1382 og 1383, og jeg kan hjelpe Miljøpartiet De Grønne med å finne det senere, hvis det er vanskelig. Det var en helseminister fra Høyre som la fram rusreformen. Det var Høyre som fremmet den på nytt, sammen med Venstre, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt i denne perioden. Høyre har forsvart rusreformen hele denne perioden. Vi kommer fortsatt til å gjøre det, og jeg håper og tror at det vi sa da rusreformen falt i Stortinget, fortsatt gjelder. Det var en tapt mulighet, men kampen er ikke tapt. Jeg tror at vi som ønsker en human, kunnskapsbasert ruspolitikk basert på menneskerettighetene, vinner til slutt, men det er helt unødvendig å trekke Høyres politikk i tvil på rusområdet. Miljøpartiet De Grønne kan med fordel rette kritikken og energien sin mot noen som fortsatt tror at det er straff som skal hjelpe. Dem er det altfor mange av, bl.a. statsministerkandidaten Miljøpartiet De Grønne helst vil samarbeide med etter valget.

Man lar kanskje ikke være å gi helsehjelp, men mener helseministeren at det ikke har vært et problem at folk ikke oppsøker helsehjelp fordi de har et rusproblem og er bekymret for å bli straffet? Det er ganske stor forskjell, mener jeg, mellom det helseministeren sier her, og det vi akkurat har snakket om når det gjelder stigma og forskjellsbehandling, når vi vet hvordan rusavhengige – og for så vidt alle som bruker rus – har blitt møtt, enten av politi, av hjelpeapparat eller av kommunale tjenester. Jeg synes det er litt rart at helseministeren ikke anerkjenner det problemet. Det er ikke det at vi ikke vil tilby helsehjelp, men at mange faktisk ikke oppsøker hjelp, og at det går ut over både livskvaliteten og muligheten til å få hjelp raskere.

Det er interessant å høre om helseministeren mener at det er mulig å skille mellom hvem som er rusavhengig og verdig nok til å få hjelpen fra Støre-regjeringen, og hvem som ikke er det. Ser helseministeren at det kan være ganske lite hensiktsmessig å si til noen som f.eks. er på vei inn i et rusproblem, at «beklager, du må bli sykere, du må bli mer avhengig, du må få livet ditt mer ødelagt før vi skal hjelpe deg, og fram til det skal du straffes»?

Så bra. Da har jeg et oppfølgingsspørsmål: Hva er den kunnskapsbaserte metoden for å skille mellom hvem som er rusavhengig og dermed verdig nok til behandling, og hvem som ikke er rusavhengig, slik helseministeren ser det?

Arbeiderpartiet og Høyre er enige om og opptatt av at tiltak i rusreformen skal være kunnskapsbaserte. Helseministeren sa akkurat at vi skal fase ut de tingene som ikke virker. Det er veldig fint at vi kan være enige om det. Er det noe regjeringen har tenkt å fortsette med – dette med kunnskapsbaserte tiltak – når vi kommer til del to og justisdelen av rusreformen?

Det ønsker representanten å gjøre.

Først vil jeg si at det er mye bra i meldingen om forebygging og behandling. Høyre har helt fra starten av vært opptatt av å være konstruktive og finne løsninger som står seg over tid, og i denne delen av reformen er det mye vi er enige om, men det er også noen svakheter. Det er ikke en forpliktende finansiering av tiltakene. Det pekes på opptrappingsplanen for psykisk helse uten at det er egne midler til forebyggingsreformen. Det er fortsatt for mye som skal vurderes og utredes. Det er bra at det f.eks. omsider settes ned et utvalg som skal se på hva som er god rusbehandling, men vi er utålmodige, spesielt fordi det skjer mye på rusfeltet nå, og kommunene er i mange tilfeller ikke i stand til å oppfylle de forpliktelsene de allerede har overfor innbyggere som sliter med rus. Det er ikke mange dagene siden Riksrevisjonen kom med kritikk av måten pasienter med både rusutfordringer og psykiske lidelser blir møtt på. Som med veldig mye annet på rusfeltet er vi bekymret for gapet mellom rettigheter og hvordan vi håper og tror at folk med rusmiddelproblemer skal bli møtt og hjulpet, og hva som faktisk skjer i møte med helsetjenestene, det kommunale hjelpeapparatet og politiet. Samtidig som det vedtas mange gode intensjoner og mål, legges det ned flere hundre døgnplasser. Og mens vi har denne debatten, er det etter hvert klart for enda et søksmål i kjølvannet av anbudet til Norges største helseforetak, etter lang, lang tid med rot i anbudet om tjenestene til noen av de mest sårbare pasientene vi har. Det burde egentlig ikke gå an. Kontrasten til denne stortingsmeldingen er stor. Fra Høyres side er vi fornøyd med at regjeringen må følge opp en del anmodningsvedtak fra Stortinget. Vi vet at unge mennesker med rusmiddelproblemer har fått avslag i psykisk helsevern. Sånn skal det ikke lenger være. Det må være nok tverrfaglige behandlingsplasser i alle helseregioner. Vi må oppdatere retningslinjene for ADHD-utredning og rusbruk. Vi vet at det har vært strengt, og for strengt, noe som kan virke fullstendig mot sin hensikt for folk som burde få ADHD-utredning. Barn som pårørende må få dekket reiseutgifter, vi må sette inn en større innsats for å nå dem med hepatitt C og mye, mye mer. Så skulle jeg ønske at det også var tverrpolitisk enighet rundt en del av de skadeforebyggende tiltakene. Jeg så at helseministeren var ute i dag og sendte på høring forslag om brukerrom og rusmiddelanalysetjenester. Som han sier, er det kontroversielt, men det er viktig. Spørsmål om hvilket signal vi sender, er ofte det som hindrer oss fra å drive med skadeforebygging og kunnskapsbaserte tilbud til dem som trenger det. Da forsøket med heroinassistert behandling ble startet, var det et paradigmeskifte i norsk ruspolitikk. Forsøket gjør at mennesker som er avhengige av heroin, kan bruke dagene sine på noe annet enn bare å jage etter penger for å få råd til det som er medisinen deres. Vi skulle ønske at også bruker- og pårørendeperspektivet ble med når tiltakene i meldingen skal settes i gang. I denne delen av rusreformen er vi visst skjønt enige om at mennesker med rusmiddelproblemer har blitt møtt med stigma, forskjellsbehandling og manglende tilgang på likeverdige helse- og omsorgstjenester. Det er stor enighet i komiteen om at forebygging må være kunnskapsbasert, og overfor unge presiseres det også at den må være tillitsbasert. Trygge oppvekstmiljøer blir trukket fram som noe av det viktigste for å forebygge rusavhengighet. Det bringer meg over til den største mangelen ved denne meldingen. Det er en halv reform. Om en måneds tid vet vi hele fasiten. Da vet vi hva regjeringen legger fram i justisdelen av rusreformen. Bekymringen er at tiltak og ambisjoner i denne delen slås i hjel av straffepolitikken som fortsatt skal føres. Vi vet en hel del om hva straff og trusler om straff gjør, og at det dytter mange lenger unna hjelpeapparatet. Når regjeringen sier at rusavhengige skal slippe straff, sier man også til ganske mange at «sorry, du må bli sykere, du må bli mer avhengig, du må få livet ditt mer ødelagt før du skal få hjelp fra oss, og før det skal du straffes». Vi vet hvordan straff rammer sosialt skjevt, og for alt vi vet, har regjeringen tenkt å fortsette med det. Fasiten kommer senere. Det er også et poeng at når vi ikke vet hva politiet skal kunne gjøre – skal de f.eks. henvise flere til de kommunale rusenhetene? – kan vi heller ikke i denne delen si noe om hva slags tilbud de skal møte der, som kunne vært innenfor helse- eller sosialfaglig oppfølging. Vi vet lite om hva vi bør gjøre for å kompensere i denne delen av meldingen. Som tidligere sagt er det mye bra her, men meldingen er ikke godt nok finansiert. Det er fremdeles et stort gap mellom vedtak fra denne salen og hva folk opplever der ute. Ikke minst: Snart kommer del to av forebyggings- og behandlingsreformen, der vi mest sannsynlig er tilbake til en straffepolitikk som ikke virker, og som tvert imot kommer til å gjøre at vi fortsatt diskriminerer og forskjellsbehandler.

Det er stadig flere som selv mener at de ikke får den helsehjelpen de trenger også. Nå nevnte jeg Møre og Romsdal, og der har klagesakene fra dem som har blitt avvist, gått opp med 82 pst. fra 2022 til 2023. I Vestland har de gått opp med 128 pst. Fylkeslegen i Vestland sa til NRK: «Det er krevjande økonomiske tider, store innsparingar og nedskjeringar i tenestetilbod i kommunane og helseføretaka, og det gjer at vi får auka pågang. Det skjer over heile landet.» Er statsråden enig med fylkeslegen i Vestland i at dette er grunnen?

Jeg lurer egentlig på hvordan statsråden vil sørge for at vi ikke bare flytter køen, eller setter flere i en litt håpløs situasjon der de får beskjed om at de må bli enda litt sykere før de kan få hjelp. På mandag kom det en sak fra Møre og Romsdal, der en kvinne har slitt med angst i mange år og er ufør på grunn av det. Hun har søkt plass på DPS i Kristiansund, men har fått nei. Hun mener hun har blitt en kasteball, med hensyn til nettopp det statsråden peker på: Er det kommunen eller spesialisthelsetjenesten hun skal få hjelp hos? Jeg lurer på om statsråden føler seg trygg på at vi nå ikke egentlig bare flytter køen litt, og at flere av dem som burde hatt hjelp, blir avvist og i mellomtiden blir enda sykere.

«På to år har andelen voksne pasienter som blir avvist i psykisk helsevern, gått fra én av fem til én av tre. Med Arbeiderpartiet i regjering blir altså 1/3 av pasientene som fastleger henviser til spesialisthelsetjenesten, avvist. Stadig flere av de som faller utenfor arbeidslivet gjør det på grunn av psykiske lidelser. Samtidig, under Støre-regjeringen, avvises flere og flere som ber om hjelp, og de venter lenger. Regjeringen har bommet fundamentalt på en av de viktigste oppgavene den har. Hvor gikk det galt?»

Jeg synes det er interessant at representanten Toppe gjør seg høy og mørk på vegne av ideelle innenfor rusbehandling. Det hadde vært interessant å høre hvor fornøyde de ideelle er etter snart fire år med Senterpartiet i regjering. I Helse sør-øst, som vi diskuterer nå, må ideelle ha 95 pst. belegg på rusavdelingene sine. Det offentlige må ha 85 pst. De ideelle får etterbetalt, de får avkortet støtte, samtidig som det har vært stor usikkerhet på grunn av det anbudet vi diskuterer nå. Over 100 plasser ned – det skaper usikkerhet for de ideelle. Det ville fått store konsekvenser for akkurat dem som Toppe snakker om. Før anbudet ble trukket, ble det også skjøvet på fristene fra Helse sør-øst, så de ideelle skulle altså stå klare til enten å kutte i både behandling og ansatte eller skalere kraftig opp, alt etter som de fikk anbudet eller ikke, med kort frist, fordi Helse sør-øst skjøv på sine frister. Det er lettere for de store og kanskje private. Dem det er vanskelig for, er jo de små, ideelle med mindre budsjetter, små marginer og kanskje ikke så mange ansatte. Av dem som først fikk avtale nå, før anbudet ble trukket, var det vel én privat og resten ideelle, så som helseministeren peker på, er de ideelle veldig konkurransedyktige – heldigvis. Jeg er mest opptatt av hva slags behandling pasientene får, men jeg tror jeg ville vært litt forsiktig med å si at mer av Senterpartiets løsninger er det ideelle trenger, med all den usikkerheten som har vært på dette feltet mens Senterpartiet tross alt har sittet med store deler av ansvaret.

Helt fra anbudet til Helse sør-øst ble lyst ut, advarte Høyre mot konsekvensene anbudet kunne få. Det ble lagt opp til en drastisk reduksjon av døgnplasser og kortere behandlingstid. Vi kunne ha mistet det eneste behandlingstilbudet som er kun for kvinner, og mangfoldet og valgfriheten kunne ha blitt mindre og behandlingstilbudet dårligere for en pasientgruppe som lever i snitt 15–20 år kortere enn resten av befolkningen. Det var grunnen til at Høyre, sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre, fremmet forslag om å sikre kvalitet og valgfrihet i rusomsorgen da anbudet kom ut. Det er også noe av grunnen til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett har satt av penger til både å styrke sykehusøkonomien og til å kjøpe flere private plasser. Når vi likevel går imot forslaget i dag, er det fordi anbudet til Helse sør-øst er trukket. Hva er det Stortinget hadde vedtatt en tilleggsanskaffelse til? Hva er det som mangler i det anbudet som ingen her har sett? Det er alvorlig at det har vært så mye rot med anbudet til Helse sør-øst, og aller mest alvorlig er det for pasienter og pårørende. Det er veldig bra at det til slutt blir lagt til flere plasser når anbudet lyses ut på nytt, men Høyre kan ikke stemme for en tilleggsanskaffelse til et anbud som ikke er ute, flere måneder etter at dette egentlig var relevant. Når det gjelder forslag nr. 2, mener vi at det ikke er riktig å forbeholde anbudet ideelle, men Helse sør-øst har jo forlenget eksisterende avtaler fram til nytt anbud er på plass. Vi kommer altså til å stemme mot også disse forslagene, for dette er det man på godt norsk kaller å slå inn vidåpne dører.

Det blir fort et litt tullete kappløp mot bunnen hvis vi skal begynne med kommuneøkonomi helt på tampen – hvem som styrer hvor, hvem som gir kommunene de rammene de har, og hvorfor de har valgt som de gjør. Så istedenfor tenkte jeg å bruke mitt innlegg til å svare opp noe av det helseministeren sa om rusbehandling, for jeg er enig i veldig mye av det som ble sagt. Da heroinassistert behandling ble foreslått i 2018 under Bent Høie, var det nesten en slags minirevolusjon på feltet, fordi man for første gang virkelig begynte å ta inn over seg at det var skadereduksjon som måtte være det viktige, og ikke hvilket signal man følte at man sendte, som kunne være feil. Det samme gjelder både rusmiddelanalysetjenester, en del innenfor LAR og mye av det som foreslås nå. Jeg tror det er en del partier som etter hvert har beveget seg i riktig retning, som skjønner at skadereduksjon og det å hjelpe mennesker med rusavhengighet er viktigere enn bekymringen vi har for å sende feil signal, eller for at det senker terskelen for å bruke illegale rusmidler, og det er bra. Jeg tror også vi har en viss jobb å gjøre med å overtale en del andre partier om nettopp det, så kanskje vi skal bruke litt av energien på det, for her tror jeg egentlig at vi er ganske enige. Det er mye bra i forslaget til reform. Min bekymring er – og det burde egentlig også være regjeringens bekymring – at vi ikke kommer i en posisjon der vi faktisk kan hjelpe mennesker. Det er ingen motsetning mellom å si at forebyggingen må bli bedre, at behandlingen må bli bedre, og at det må være annerledes fordi det er en veldig variert pasientgruppe, men vi må samtidig slutte å straffe mennesker som har rusavhengighet. Vi vet at straff og trusler om straff dytter en del mennesker, også unge, også dem vi er bekymret for, unna hjelpeapparatet. La oss da heller prøve å bruke tid på å overtale andre partier til å skjønne at skadereduksjon er viktig, i stedet for å slå hverandre i hodet med hvem som er mer progressive. Ja, akkurat nå er det Arbeiderpartiet, og det er bra jobbet, men det er svært få ting som ville vært mer progressivt enn å slutte å løpe etter rusavhengige med straff. Det må kunne gå an å gjøre begge deler, både si at LAR skal bli bedre, at ettervernet må bli bedre, at vi skal ha god behandling, og samtidig si at det må være en annen følbar respons overfor unge eller andre som blir tatt med illegale rusmidler. Her mener jeg at alle de som er for de tingene som er bra på feltet, bør jobbe sammen for å få til akkurat det.

Landet har en budsjettenighet, men i likhet med en del andre synes jeg det er vanskelig å skjønne hva man brukte to uker på å bli enige om. Nesten alt som er av styrkinger og endringer i budsjettet, er økte oljepenger. Det er ikke prioriteringer i budsjettenigheten, hvis man ser bort fra prioriteringen det er å ikke bruke enda mer i oljepenger eller finne ut hvilke gode tiltak som ikke skal få et dryss fra verdens største fond. Kanskje er det den manglende prioriteringen som gjør at næringsliv og folk selv må prioritere hardere også denne vinteren. Denne høsten har rusfeltet stått sammen i protest mot en del av det som skjer på Støre-regjeringens vakt. Samtidig som vi har en finansminister som flåsete sammenligner kokain med sjokolade på lørdagskvelden, døde 388 mennesker av overdose i fjor. Vi har endelig fått en reform, men samme dag som den ble lagt fram, ble det protestert utenfor pressekonferansen fordi det skulle legges ned over 100 døgnplasser bare på Østlandet. I vinter gikk det et stort fakkeltog fra tigeren og opp foran Stortinget med én beskjed til Støre-regjeringen: å stoppe raseringen på rusfeltet. At SV har fått på plass en økt bevilgning, er bra, men Stortinget hadde disse spørsmålene oppe i vår, da Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti fremmet forslag om kvalitet og valgfrihet i rusomsorgen, og SV kunne sikret flertall da. I vårt alternative budsjett styrker vi sykehusbudsjettene med over 1,2 mrd. kr. Vi setter av 500 mill. kr til kjøp fra ideelle og private. Det ville gitt rom for flere behandlingsplasser. Når vi endelig har fått en forebyggings- og behandlingsreform, vil jeg skryte av helseministeren, som sier at vi skal få slutt på stigma og skam knyttet til rusavhengighet. Vi vet at det holder folk unna å oppsøke hjelp. Vi vet fra Norges institusjon for menneskerettigheter at rusavhengige opplever diskriminering fra samtlige som skal hjelpe, enten det er helsetjenesten, politiet eller andre. Samtidig som helseministeren fortjener skryt, må det være lov å håpe at helsedelen av forebyggingsreformen får mer gjennomslag enn justisdelen og Del II, som Senterpartiet tydeligvis har fått gjennomslag for at vi skal diskutere inn i valgkampen. De gode intensjonene i helsedelen av reformen – men som mangler en del konkrete tiltak, bare for å si det – blir fullstendig overskygget av at Støre-regjeringen samtidig vil fortsette en straffepolitikk som fører til det samme stigmaet og den samme skammen som de mener de vil prøve å kjempe mot, samtidig som vi har rekordmange overdosedødsfall, samtidig som vi bruker mye mer tid på å diskutere hvor strenge vi bør være, framfor hvordan vi kan drive skadereduksjon, og samtidig som det er stor usikkerhet i feltet, det nesten ikke finnes spor av reformen i budsjettet, og mange føler seg nedprioritert. Det er mye jeg håper blir annerledes innenfor rus og psykisk helse neste år, men Støre-regjeringens budsjett mener jeg ikke bidrar nok til at det skal skje.

Fritt sykehusvalg og fritt behandlingsvalg er ikke det samme. Det forventer jeg at helseministeren er klar over, og det tror jeg egentlig han er, for å legge godviljen til. Det var 290 pasienter som fikk plass gjennom fritt behandlingsvalg på det meste, 1. desember 2022. Blant de tilbudene som ble lagt ned eller ikke kunne fortsette, er Valdres-klinikken, Tolvtrinnsklinikken, Vangseter, deler av Mestringshusene og Vitalis. Ironisk nok er det også aktører her som nå har fått følgende beskjed: Jo, dere er gode, dere svarer godt på det vi ønsker oss fra helseforetaket, dere kan få fortsette, eller dere kan få et anbud – og så viser det seg at de må vente ett år til. Det jeg ønsker å spørre helseministeren om, er: Hvordan vil helseministeren berolige dem som er bekymret for at fagmiljøer, behandlingsplasser og god rusbehandling blir borte? Jeg vil nesten forvente at helseministeren også ser at det som skjer på feltet nå, ikke gir god forutsigbarhet for dem som skal drifte, og det viktigste er tross alt de pasientene som venter på plass der.

Hvem som helst kunne ikke etablere seg. De måtte godkjennes etter krav fra det offentlige, og det tror jeg helseministeren egentlig vet ganske godt. Jeg har inntrykk av at helseministeren liker å skape et inntrykk av at det skjer noe, framfor at man bare prater eller skyver helseforetakene foran seg. Jeg vil jo tro at helseministeren også erkjenner at det er skapt en utrolig stor usikkerhet på feltet, at det er gode behandlingssteder som har blitt lagt ned, eller som ikke vet om de kommer til å drive, og at det er pasienter og pårørende som ikke vet hvilket tilbud de vil få utover 2026. Jeg kan spørre på en litt annen måte: Hvis dette er et prioritert felt for helseministeren, sånn som han har hevdet flere ganger, hvordan kan det ha seg at det eneste som har skjedd av faktisk politikk på fire år, er at pasientene har mistet rettigheten de hadde gjennom fritt behandlingsvalg, til å velge et tilbud som passet for dem?

Da fritt behandlingsvalg ble avviklet, jublet helseministeren fra Arbeiderpartiet, mens brukerorganisasjoner og pårørende på rusfeltet advarte om konsekvensene. For mange var retten til å velge et behandlingssted som passet til nettopp dem, helt avgjørende for at de til slutt klarte å bli rusfrie. De som var bekymret da, fikk beskjed om to ting: De som var inne til behandling, skulle få fullføre, og de gode behandlingsstedene skulle få fortsette gjennom egne avtaler. Nå vet vi at ikke alle fikk fullføre behandlingen sin, og etter usedvanlig mye surr med anbudet til Helse sør-øst er nå hele anbudet avlyst, og nye avtaler vil ikke være på plass før i 2026. Fritt behandlingsvalg ble avviklet 1. januar 2023. Hvordan vil helseministeren sikre valgfrihet, kvalitet og mangfold når behandlingssteder er avviklet? Det er stor usikkerhet på hele rusfeltet, og statsråden har ikke klart å gi forutsigbarhet til verken behandlingsplasser, pasienter eller pårørende i snart hele denne fireårsperioden.

Jeg ville absolutt ikke vært bekymret, og det er bl.a. på grunn av nettopp de tingene som representanten Hussein tar opp. I Høyres alternative budsjett har vi over 1,2 mrd. kr mer til nettopp grunnfinansiering av sykehusene, vi setter av penger til forskning på kvinnehelse, og vi setter av penger til å oppdatere nasjonale veiledere og retningslinjer for de typiske kvinnesykdommene, så det ville jeg ikke vært bekymret for. I tillegg setter vi av penger til bruk av privat kapasitet, nettopp fordi vi vet at det f.eks. for fødselsskader og andre typiske kvinnesykdommer er lange ventetider. Jeg skjønner at jeg ikke får noe svar på spørsmålet om når SV skal legge politisk press bak kravene sine innen kvinnehelse. Men la meg spørre igjen: Hvilken karakter mener SV vi kan sette på dette budsjettet når det gjelder kvinnehelse? Og hvordan mener SV at dette er med på å tette gapet mellom den opplevelsen kvinner og menn tross alt har når vi møter den offentlige helsetjenesten?

Jeg håper at SV mener det ble litt bedre etter at SV kom inn i forhandlingene. Ellers ville jeg blitt meget overrasket. Det er mulig at representanten Hussein er litt mer tålmodig enn meg. Personlig ville jeg nesten blitt litt sur av at man gang på gang på gang blir lovet at bare vent litt til, så skal kvinnehelse prioriteres, bare vent litt til, så skal det komme en strategi, bare vent litt til, så skal det inn i en plan. Vi vedtok jo, med både SV og Høyres stemmer, at dette skulle være en sentral del av Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Så kom planen, og så var man avspist med et kapittel om føde- og barselomsorg, som om det eneste kvinner gjør, er å bære fram barn, eller som om kvinnehelse er lik føde- og barselomsorg. Sånn sett er et tilskudd til Ammehjelpen egentlig bare nok et eksempel på det. Man får gjennomslag på føde og barsel, men ikke på alt annet. Så spørsmålet mitt blir: Kanskje 2025, eller 2026, blir det året der SV legger litt politisk press bak kravene sine, og der vi kanskje får gjennomslag for kvinnehelse?

Hvilken karakter vil SV gi regjeringens satsing på kvinnehelse i dette budsjettet, og hvordan kan det ha seg at kvinnehelse aldri er en del av SVs budsjettseire?

Høyre er for å utvide muligheten lokale produsenter av alkoholholdige drikkevarer har til å selge varene sine til besøkende. Da vi satt i regjering, åpnet vi i 2016 opp for at bønder som produserer f.eks. eplesider, pæresider eller mjød, fikk mulighet til å drive direkte utsalg fra gård til besøkende av drikkevarer med opptil 22 pst. alkohol. Det var en viktig endring som har løftet reiselivet og bidratt til mer verdiskaping, særlig i distriktene. Det har også vært viktig for å ivareta norsk mat- og drikkekultur. Da vi åpnet for det i 2016, satte vi også noen veldig klare krav for å unngå at det skulle utfordre Vinmonopolets rolle. Det er ikke mange monopol Høyre støtter, men Vinmonopolet har en bred forankring i norsk alkoholpolitikk. Kravene var at det kun skulle gis bevilling dersom produksjonen skjedde ved salgsstedet og salget ville utgjøre en del av stedets helhetlige karakter og salgstilbud, og det kunne selges maks 15 000 liter per år. Høyre støtter mye av innholdet i Fremskrittspartiets forslag, men vi mener det er feil bare å kopiere den svenske modellen uten å gjøre tilpasninger til norske forhold. I Sverige er omsetningsvolumet som er lov til å selge direkte fra utsalgssteder, betydelig større enn i Norge. En kan selge maks 15 000 liter fra gård per år i Norge. Til sammenligning kan en i Sverige selge 75 000 liter brennevin, 400 000 liter gjærede drikker med opptil 10 pst. alkohol og 200 000 liter gjærede drikker med over 10 pst. alkohol. Det er så betydelig at det helt sikkert vil utfordre Vinmonopolets rolle. Høyre vil også se på hvordan vi kan få til mer direkte utsalg fra bryggerier og destillerier. Derfor fremmer vi et eget forslag der vi ber regjeringen utrede og fremme forslag som bidrar til å utvide muligheten lokale produsenter har til å selge varene sine til besøkende. Vi trenger en mer næringsvennlig og fornuftig alkoholpolitikk, som legger til rette for at flere norske gründere får lov til å selge produktene sine lokalt i sine produksjonslokaler. Med det tar jeg opp Høyres forslag i saken, men varsler også at vi subsidiært kommer til å støtte forslag nr. 8, som er fremmet av Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Hvis det høres hult ut at noen er for folkehelse, men ikke for dette, er det kanskje fordi vi er ganske grunnleggende uenige om en del ting. Grensen for hva man kan gjøre i folkehelsens navn, er egentlig nesten ikke-eksisterende, hvis man bare vil. Veien til et visst sted er brolagt med gode intensjoner, men det betyr ikke at man alltid skal gjøre det likevel, og velferdsstaten er selvforsterkende. For hver eneste ting vi sier at staten skal ta ansvar for, flytter vi også ansvar fra enkeltpersoner, foreldre, bransjen og privatpersoner. Barn og unge har selvfølgelig et ekstra vern, og det har de også nå, men her er vi nesten over på å forby ting vi ikke liker, også for dem som ikke er barn, men som er eldre enn det. Jeg synes det er veldig rart at man ikke engang klarer å forstå hva det er vi er imot. Det er ikke fordi man er mot folkehelse, det er ikke fordi man er mot at barn og unge skal ha et sunt, godt liv og ta gode valg. Poenget her er hva vi ønsker at staten skal gjøre, og hva andre skal få ansvar for, og det må også veies opp mot næringslivet når man ser at det kan få slike utslag som det får i denne saken.

På søndag gikk fristen ut for å få barn hvis man skal ha barnehageplass til neste år. Hvis man var så treg at man fikk barn i dag eller på mandag, eller man får barn om to uker, må man kanskje pent vente til august 2026. Akkurat idet fristen hadde gått ut på søndag, sto Senterpartiets finanspolitiske talsperson og messet om at det ville bli dyrere med barnehage hvis Høyre satt i regjering. I Høyres alternative budsjett har vi lagt opp til en økning i barnetrygden som er akkurat like stor som reduksjonen i barnehagepris for de fleste, men barnetrygd får man fra barnet er født. Har man lav inntekt, betaler man allerede mindre for barnehageplass, men man får fortsatt tusenlappen i barnetrygd. Under vår regjering kom også regelen om at ingen skulle betale mer enn 6 pst. av husstandens samlede inntekt for barnehage, og da har jeg ikke nevnt skattelettelsene vi gir på toppen av det hele. Tenk på det: Likevel står det politikere i 2024 og later som at barnehage kan være dyrt med en annen regjering. Fulle dager i barnehage, hver dag, en hel måned, med pedagoger og dyktige folk rundt barna, kostet rett i overkant av 3 000 kr da Høyre gikk ut av regjering. Jeg tror foreldregenerasjonen min, og kanskje noen i salen også, kan huske en tid da man brukte store deler av inntekten sin på barnehageplass. Da var det dyrt med barnehage, og alle fikk ikke plass heller. Jeg vet om folk som skrev brev om at ungen deres hadde språklige utfordringer – og det de egentlig slet med, var å uttale r – for å få plass. Sånn er det heldigvis ikke nå lenger, men hvis man ikke har penger igjen på konto når faste utgifter er betalt, er barnehage dyrt. Det er derfor vi har økt barnetrygden og innført gratis kjernetid, og det er derfor vi lagde en maksgrense for hva man kunne betale for plass. Det er hyggelig med billigere barnehage, det kan jeg si, for jeg er storforbruker, men for dem som får barn i desember, kan det bli en dyr affære. Barna som blir født nå, har ikke rett på barnehageplass før i august 2026, åtte måneder etter at foreldrepermisjonen er over. Hvis man har en gjennomsnittsinntekt, kan man tape over 400 000 kr, også hvis man trekker fra det man sparer ved ikke å betale for barnehage. Den dyreste barnehageplassen er den man ikke får. Man skulle kanskje tro at regjeringen var opptatt av å ha folk i jobb, men i stedet for å prioritere disse ungene, som er minst når de begynner på skolen, som får minst tid i barnehage, men der foreldrene må ha klart mest ulønnet perm, har man begynt i en helt annen ende. Det får være regjeringens valg, men det er litt spesielt samme dag som fristen gikk ut for å føde barn hvis man vil ha barnehageplass neste år, å stå og snakke om Høyres alternativ. For dem som får barn nå i desember, ville det vært et klart, klart bedre alternativ, både for barna deres, for arbeidslivet vårt og for lommeboken deres.

Nå blir det flertall i salen for å evaluere nemndenes behandling av abort etter fire år, men noe av det det virker som det er ganske bred enighet om i denne salen, er hvor viktig det er at veiledning og oppfølging blir mye bedre enn det har vært i dag. Da må vi også ha kunnskap om hvordan kvinnene opplever den lovfestede retten som de tross alt får. Det er bakgrunnen for at Høyre har fremmet forslaget om også å evaluere veilednings- og oppfølgingssamtalene, og det er jeg veldig glad for at det nå ser ut som det blir flertall for i salen. Det mener jeg styrker loven. Så skal jeg komme med en liten stemmeforklaring: Forslaget til Venstre om oppfølging etter spontanabort tror jeg alle egentlig er for. Det har Stortinget vedtatt før. Det ligger et anmodningsvedtak der som regjeringen kan og bør plukke opp. Men vi mener at dette ikke hører hjemme i denne loven, som omhandler aborter som kan reguleres i lov, altså de framprovoserte og ikke de spontane. Vi har vært ganske strenge i komiteen på å holde annet utenom. Det er veldig mye vi kunne hatt lyst til å diskutere i komiteen, som vi ikke har diskutert, og det gjelder også dette spørsmålet. Til slutt vil jeg – i likhet med mange andre – gratulere dem som har fått på plass en ny abortlov. Jeg vil takke dem som er uenige, men som har bidratt til en veldig god og konstruktiv debatt, og takke for debatten i salen i en historisk sak.

Til hele abortloven har Fremskrittspartiet to merknader, eller to meninger, for å si det litt mer folkelig. Så vil sikkert representanten Hoksrud si at ja, det er fordi vi er fristilt. Men det er det flere som er. Vi har likevel meninger om bl.a. formålsparagraf, hvilke regler som gjelder for gravide uten samtykkekompetanse, hva slags veiledning man skal ha, og hvilken støtte man skal ha. Men vi vet ikke hva Fremskrittspartiet mener. Hvordan kan det ha seg at representanten Hoksrud har flere meninger om sammensetningen av styret i Helse Midt-Norge enn han har meninger om sammensetningen av abortnemndene?

Sandra Bruflot (H) [10:03:28] (ordfører for saken): Dette er en historisk dag. For første gang på nesten 50 år skal en ny abortlov vedtas i Stortinget. Jeg vil takke helsekomiteen for et godt samarbeid og for at vi i fellesskap, på tvers av alle partier, har tatt ansvar for å ha en god og respektfull behandling av den nye loven. Dette er ikke enkle debatter: Det er mye følelser, og det er sterke meninger hos alle som har en personlig mening om abort, og det er ikke få i vår komité. Jeg forutsetter at de ulike partiene vil redegjøre for sine syn, også der det er flere syn innad i et parti. Vi får ofte høre at dagens abortlov har tjent oss godt. Jeg tror grunnen til at mange sier det, er at de aller fleste aldri har vært i en situasjon der de har måttet vurdere abort etter uke 12. Hvordan de rundt 600 kvinnene som hvert år møter i nemnd, opplever abortloven, er sjelden et tema rundt middagsbordet eller på nyhetene. Det er ikke mange kvinner som forteller åpenlyst om den gangen hun bar på et sykt foster, eller om hennes møte med nemnden. Derfor har abortloven fungert tilsynelatende godt. Antallet aborter går nedover. De aller fleste tar abort før grensen for selvbestemmelse. Abortloven har fungert godt for dem som ikke trenger å forholde seg til den. For de aller fleste kvinner har det ikke noe å si om vi har en grense i uke 12 eller uke 18. 84 prosent tar abort før uke 9, og 95 pst. tar abort før uke 12. Slik er det også i de landene som har langt mer liberale lover enn oss. Kvinner tar abort så tidlig de kan, når de ikke ønsker å fullføre svangerskapet. I forarbeidene til dagens lov står det at kvinnens valg kan være impulspreget, og at hun trenger hjelp til å forstå de langsiktige konsekvensene av valget hun tar. Selv om kvinnesynet heldigvis har endret seg mye siden 1970-tallet, har noe av utgangspunktet for nemndene vært at de skulle være en støtte for kvinnen – og for noen er de det. Den støtten skal man fortsatt kunne få, men ikke i nemnd. Kvinner forteller at medlemmene i nemnden er de siste personene de ville spurt om råd eller vist tvil overfor, i frykt for at det ville påvirke beslutningen deres. For noen oppleves det som en strafferunde, og ikke minst som et stort paradoks. Den samme helsetjenesten som har fortalt kvinnen at det er noe galt med fosteret i magen, noe som gir henne lov til å ta abort etter grensen, må hun senere sitte og forsvare valget sitt overfor, slik at hun får lov til å følge helsetjenestens eget råd. Av de 660 kvinnene som søkte om abort etter uke 12 i 2022, fikk 9 endelig avslag. Hvis abortloven fungerer godt, er det kanskje fordi den følger en praksis der de fleste får abort også etter uke 12. Å utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18, er ikke en radikal endring, slik noen hevder. Det vil tvert imot være i tråd med dagens praksis. Rettsvernet for fosteret etter uke 12 er ikke et reelt vern. Ja, kvinner må møte i nemnd, men de får medhold nesten uten unntak. Kvinner som søker abort etter uke 12, ønsker seg som oftest barn. Katti Anker Møller sa at kvinnen er barnets beste forsvarer, og for mange er graviditeten dypt ønsket og planlagt, men de finner ut at noe er galt etter grensen for selvbestemmelse. Det er en forferdelig situasjon å stå i, og vi gjør den vanskeligere med dagens grense og dagens nemnder. Ja, abort er et etisk dilemma. Det er en avveining av hensynet til fosteret og hensynet til kvinnen, men kvinner er i stand til å ta etiske og moralske valg. Det er kvinnen og hennes familie som må leve med konsekvensene hvis hun må fullføre et svangerskap hun ikke ønsker, og beslutningen bør ligge hos henne. Dagens abortlov fungerer godt for dem som aldri har trengt å forholde seg til den. Den fungerer dårlig for det store flertallet av de kvinnene som har måttet. Derfor bør vi utvide grensen for selvbestemt abort til uke 18. Med det ønsker jeg en god debatt og fremmer de forslagene som Høyre er med på.

Sandra Bruflot (H) [11:43:35] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for samarbeidet. Representantforslaget til Kristelig Folkeparti fremmer forslag om å opprette en kontaktfamilieordning og å gjennomgå hvilken informasjon gravide i dag får i forbindelse med bl.a. NIPT-testen, samt å sikre at foreldre som får beskjed om at barnet har en kromosomvariasjon, gis balansert informasjon. Jeg forutsetter at hvert parti redegjør for sine synspunkt og vil si noe om hva Høyre mener om forslaget. Det er hjerteskjærende å høre historier om par som i stedet for å få en gratulasjon på mor-og-barn-avdelingen etter ultralydundersøkelser, får gjentatte spørsmål om de virkelig ønsker å bære fram barnet. Informasjonen til foreldre som venter barn med Downs syndrom, må være nøytral og objektiv, og foreldre skal slippe å forsvare valget om å beholde barnet sitt i møter med helsepersonell. En kontaktfamilieordning kan være verdifull for par som venter barn med f.eks. Downs syndrom. Vi vet at mange familier allerede finner hverandre, og det er bra. Ikke minst er det bra med en likepersonsordning, som viser noe om hvordan livet kan se ut. Likevel reiser en kontaktfamilieordning noen etiske problemstillinger. Det er problematisk å gi et så stort ansvar til en kontaktfamilie når familien som skal få informasjonen, står i en valgsituasjon. Det er store variasjoner i hvordan barn og familier er, og vi kan kanskje heller ikke forvente at denne informasjonen skal være objektiv. Det er et poeng at man kan få informasjon som er noe annet enn kun utfordringer, dersom det er alt man får høre i helsetjenesten. Når vi stemmer mot dette forslaget, er det ikke fordi vi er mot likepersonsarbeidet som gjøres. Vi vet at tidligere Norsk Nettverk for Downs Syndrom søkte på midlene Solberg-regjeringen satte av til dette formålet, og at de mener de trenger mer ressurser for å håndtere henvendelser om nettopp dette, som de får mange av. Det vil likevel være en forskjell fra det og å opprette dette i statlig regi. Vi vet også at en del av de andre organisasjonene på feltet mener at denne ordningen ikke nødvendigvis bør videreføres. Målet med likeverdsreformen, som Solberg-regjeringen innførte, og som kontaktfamilieordningen var en del av, er nettopp at barn og familier med barn som har behov for ulike tjenester, skal oppleve at samfunnet stiller opp. Spesielt mener jeg det er viktig når man nå får mer informasjon tidlig i svangerskapet enn man gjorde før. Valgfrihet til å fullføre et svangerskap er helt avhengig av at man faktisk føler at man har et valg fordi storsamfunnet stiller opp. Der har vi åpenbart fortsatt en vei å gå. Ikke minst må vi kunne forvente at par og gravide får nøytral og god informasjon i møte med helsetjenesten.

Det er interessant hvis man vil hjelpe dem som er rusavhengige, men ikke klarer å definere hvem som er en rusavhengig. Hvordan skal man da klare å gi hjelp og ikke bare gi straff til alle sammen? Vår rusreform ble aldri vedtatt. Hvis justisministeren mener at det er omtrent lovløse tilstander nå, er det jo hennes ansvar. Det er åpenbart at man må utrede ting grundig, når det tok tre år å sette ned et utvalg og vi fortsatt ikke har fått et eneste forslag til hvordan man skal gjøre dette. I vårt forslag til rusreform, som falt og ikke ble vedtatt, skulle politiet avdekke bruk og besittelse. Man skulle bli pålagt oppmøte i kommunale enheter for rus for oppfølging og hjelp, hvis man var under 18 år, kunne barnevernet kobles på og foreldre skulle kontaktes, og hvis man ikke møtte opp, skulle man få gebyr. Mener justisministeren at vi har et strengere opplegg nå, når det høres ut på henne som det ikke skjer noen ting, og at politiet ikke kan gjøre noe med at ungdommer ruser seg? Eller er det sånn at den boten hun vil gi folk, skal virke så utrolig mye mer avskrekkende enn det en rusreform ville gjort?

Jeg spurte jo ikke om hva som er dagens lov. Illegale rusmidler er ulovlig. Spørsmålet mitt var heller ikke om det. Det kunne vært interessant å høre hva justisministeren tenker om at man ved et slikt skille, som ikke er mulig, sender et slags signal til dem som er på vei inn i en rusavhengighet, eller til dem som f.eks. sliter med psykiske lidelser, om at de må få livet sitt enda litt mer ødelagt, de må bli enda litt sykere, og de må bli enda litt mer avhengig før vi skal hjelpe dem, og før det skal de straffes. Spørsmålet var: Hvordan vil justisministeren definere hvem som har en rusavhengighet og ikke? Det høres nesten ut som at alle man vurderer om har en rusavhengighet eller ikke, må gjennom en domstol for at det skal skje. Justisministerens eget rushåndhevingsutvalg har sagt at det ikke er mulig å skille, at det ikke er mulig å definere hvem som har en rusmiddelavhengighet. Hva er det justisministeren vet, som ikke hennes eget utvalg vet?

«Har justis- og beredskapsministeren kommet nærmere en løsning på hvordan hun skal definere hvem som har en rusavhengighet og ikke?»

Ja, like mange pasienter skal få behandling, men både helseministeren og jeg vet at det er fordi man skal få være der kortere. Da får flere plass, men behandlingsplassene er likevel færre, og man må raskere ut igjen. Bekymringen hos oss er at det vil føre til flere svingdørspasienter, og at man ikke får tid til å bli rusfri over tid. Jeg hørte helseministeren si i svaret sitt til Aydar, og for så vidt også til meg, at man tar bekymringene fra rusfeltet på alvor når det gjelder kapasitet og mangfold. Jeg vet at anbudsrunden er åpnet igjen, men det er klart at når så mange som 14 institusjoner står i fare for å legges ned, blir noe av det mangfoldet borte. Hvis man tar disse bekymringene på alvor, og man skal ta det med seg i møter med Helse sør-øst, betyr det at helseministeren vil vurdere å instruere Helse sør-øst om å legge inn flere døgnplasser for å forsikre seg om at kapasiteten blir like god og noe av mangfoldet ikke blir borte?

Vi hadde en runde tidligere i dag, i muntlig spørretime med statsministeren, om både kapasitet og lengde på døgnbehandling, så jeg tror ikke jeg skal prøve å ta den samme runden på nytt med helseministeren. Jeg har heller lyst til å vise til noe helseministeren selv la fram i forebyggings- og behandlingsreformen, der det står at et mål er at rusbehandlingen i større grad skal utvikles «som en del av den offentlige helseforetaksstrukturen». Betyr det at det vi ser nå, er en ønsket utvikling på rusfeltet, og at dette kanskje bare er starten på en større nedleggelse når det gjelder institusjoner som er drevet av ideelle og private, hvis mer skal gjøres i helseforetakenes egen regi?

«Det legges ned flere hundre døgnplasser innenfor rusbehandling, og på Østlandet alene legges det ned over hundre plasser fra 1. januar. Fire behandlingssteder innenfor Tyrili-stiftelsen, tre i Fossumkollektivet, Kvinnekollektivet Arken, Behandlingstunet, Incognito Klinikk, Samtun, Veslelien, Manifestsenteret og Renåvangen står i fare for å legges ned, og hvis de stenger dørene, forsvinner behandlingssteder og fagmiljøer som har fått folk rusfrie i flere tiår. Er dette, sånn statsråden ser det, en ønsket utvikling på rusfeltet?»

Jeg mener at man skal gjøre ting i riktig rekkefølge. Når regjeringen selv har erkjent at de ikke vet hva som er god rusbehandling, fordi dette er et ungt fagfelt, må man først finne ut det, før fagmiljøer som i flere tiår har fått folk til å bli rusfrie, forsvinner. Det er ikke en liten nedleggelse eller noen få døgnplasser som blir borte; det er over 400 på landsbasis. Det skal gå et svært fakkeltog i morgen. Det er jo ikke noe Høyre har funnet på. Det er veldig mange som er bekymret, ikke minst pasienter og pårørende. Det de er bekymret for, er at når man nå sier at man ikke lenger skal få opphold i ett år – du skal være her i tre, seks eller ni måneder – gjør det at vi får flere svingdørspasienter. Mange får kanskje tid til å bli rusfrie, men de får ikke tid til å jobbe med grunnene til at de ruser seg og stable et helt liv på beina igjen. Å bygge tillit og relasjoner tar tid. Det er det som er vår bekymring, at man nå lar økonomi og en utvikling som ikke er politisk styrt, gjøre at et helt rusfelt raseres. La meg spørre konkret: Vil statsministeren gjøre noe for å forhindre det et helt rusfelt kaller en rasering?

Statsministeren hopper over en del andre ting som ble gjort under vår regjering, bl.a. opprettelsen av fritt behandlingsvalg, som gjorde at nettopp denne pasientgruppen fikk velge mer, hadde større mangfold, og som også gjorde at ventetiden gikk ned for de pasientene som kunne velge selv. Men man skal gjøre to ting: Man skal ta ned 100 døgnplasser – 400 på landsbasis – og man skal korte ned behandlingstiden. Samtidig klarer ikke statsministeren å si hva som er den faglige grunnen til at man skal gjøre det. Det er begge deler som er vår bekymring. Så er det veldig rart at samtidig som statsministeren gjemmer seg bak faglige vurderinger, men ikke kan peke på hvilke, skal denne regjeringen sette ned et utvalg som skal se på hva som er god rusbehandling. Problemet er at det utvalget skal komme med sine resultater i løpet av neste år. Da vil jo flere behandlingsinstitusjoner kanskje allerede være borte, fagmiljøer som i flere tiår har fått folk til å bli rusfrie. Hva tenker statsministeren at han da skal gjøre – knipse med fingrene og så er fagmiljøene tilbake, behandlingsplassene tilbake og pasientene har et tilbud? Det fungerer ikke sånn.

Jeg spør altså ikke om anbudsregelverk. Jeg spør hva statsministeren vil gjøre for å forhindre den raseringen som skjer på rusfeltet nå. I morgen samler det seg flere hundre mennesker i fakkeltog fra statuen av tigeren og opp foran Stortinget. Det gjør de fordi de har én beskjed til regjeringen, og det er at de må stoppe den raseringen som skjer nå. Vi får høre, både tidligere og nå, at det er en faglig utvikling som ligger til grunn for det som skjer, at man skal ha mindre døgnbehandling og mer poliklinisk behandling, og at man skal ta ned flere hundre døgnplasser på landsbasis, men verken pasienter, fagmiljøer eller noen andre kan forklare oss hvorfor det er bra. Når statsministeren selv sier at dette er en faglig utvikling, og at det har skjedd mye på ti år, da regner jeg med at han kan si noe om hvilke faglige grunner man har for å bygge ned rusfeltet så massivt som man gjør nå.

Da fritt behandlingsvalg ble avviklet, fikk vi beskjed om at de gode behandlingsstedene for rusavhengige skulle få fortsette gjennom egne avtaler. For noen dager siden fikk rusfeltet en helt annen beskjed, og bare på Østlandet står 14 behandlingstilbud i fare for å måtte legge ned. Fire avdelinger innenfor Tyrili, tre i Fossumkollektivet, Frelsesarmeens Behandlingstunet, Manifestsenteret, Incognito Klinikk, Samtun, Veslelien, Frankmotunet og Kvinnekollektivet Arken, som er det eneste tilbudet kun for rusavhengige kvinner. Når disse stedene må stenge dørene, forsvinner fagmiljøer som i flere tiår har fått folk rusfrie, og pasientene står uten et tilbud. Nå må Helse sør-øst legge ut anbudet sitt på nytt på grunn av en feil, men over hundre døgnplasser skal likevel bort. Samtidig skal behandlingstiden kortes ned – så man kommer kanskje raskere inn i behandling, men man må også raskere ut igjen. Samtidig hadde vi 388 overdosedødsfall i fjor. Pasienter, pårørende, brukerorganisasjoner og fagfolk advarer om at rusfeltet raseres på Støres vakt som statsminister. Var det dette statsministeren mente da han sa at nå var det vanlige folks tur?

Da tolker jeg SV dit hen at de mener det er en mer todelt helsetjeneste nå, mens SV har en hånd på rattet, enn det var under Solberg-regjeringen. Jeg kan være enig i at det er med denne regjeringen vi får et todelt helsevesen, for under Solberg-regjeringen kunne man som pasient tross alt få behandling hos private eller i det offentlige, men det offentlige tok regningen. La meg da spørre om noe annet. Hvis representanten Hussein mener at vi nå har et mer todelt helsevesen enn under Solberg-regjeringen: Hvor mange år mener SV at de trenger for å snu en utvikling som egentlig har skjedd på SVs vakt?

Jeg registrerer at SV helst snakker usant om Høyres politikk, i stedet for å snakke sant om konsekvensene av sin egen. Til trontaledebatten har SV levert et såkalt løst forslag, som lyder: «Stortinget ber regjeringen snu utviklingen av todelt velferd, hvor betalingsevne avgjør tilbudet, og legge dette til grunn i sitt videre arbeid med avkommersialiseringsutredningen.» Mener SV at vi har todelt velferd i dag, og hvorfor har ikke SV klart å snu denne utviklingen, all den tid det er SV som har gitt regjeringen flertall for både statsbudsjettene og politikken deres?