Videoopptak
Videoopptakene fra Stortinget er reservert abonnenter. Start 2 dager gratis og se dette innlegget umiddelbart.
Lås opp opptak →Innlegg · 1. apr 2025

Innlegget
De viktigste utfordringene for Norge de neste årene og tiårene er å kutte klimagassutslippene, omstille Norge, redusere de økonomiske ulikhetene og styrke felles velferd. For å løse disse utfordringene kreves det en aktiv næringspolitikk og en plan for effektiv utnyttelse av samfunnets ressurser. Tiden for å håpe på at markedskreftene skal ordne opp, er forbi. Det er politikken som må ta ansvar og sørge for konkret handling for at vi skal nå målene vi har som samfunn. Det er utfordrende tider, både for Norge og verden. Klima- og naturkrisen gir alvorlige konsekvenser. Det er krig i Europa. I Gaza er det fortsatt stor elendighet. Samtidig ser vi at det har vært en skremmende opptrapping av volden på Vestbredden. Ulikheten mellom fattig og rik er altfor stor, både i Norge og i verden. Norge både kan og må gjøre mer for internasjonal solidaritet med Ukraina og andre land i verden. Velferden i Norge skaper vi i fellesskap, og den tilhører fellesskapet. For å forhindre en gradvis privatisering av velferden kreves det mer omfordeling av den økonomiske veksten til fellesskapet gjennom økt beskatning, særlig av de rikeste i samfunnet. Alternativet er at vi får dårligere helsetjenester, utdanning og oppvekstmuligheter, eller at gode tjenester bare skal være forbeholdt de som kan betale for det selv. Det vil forsterke de økonomiske ulikhetene, og det vil bryte ned den norske velferdsstaten slik vi kjenner den. Det er ikke et alternativ for oss i SV, særlig ikke når vi vet at private helsetjenester, f.eks. i land som USA, koster mer både for samfunnet som helhet og for enkeltpersoner. Å sikre gode helsetjenester til alle framover er en av de viktigste oppgavene vi har. Det er fullt mulig både å bevare og bedre velferden framover om vi er villige til å omfordele mer fra dem som har mest, til fellesskapet. Det viktigste for å sikre rettferdighet for framtidige generasjoner er å bekjempe klimakrisen. Vi må sørge for rettferdig fordeling blant de menneskene som allerede lever, og føre en slagkraftig klimapolitikk. Perspektivmeldingen kunne vært en gyllen anledning til å legge fram en langsiktig plan for å møte de sentrale utfordringene Norge står overfor, men den muligheten har regjeringen forspilt. Det mangler fortsatt konkrete planer for å nå klimamålene vi har satt oss og sikre nødvendig omstilling av norsk økonomi. Det kan virke som om perspektivmeldingen mangler et politisk perspektiv. Det er problematisk at de økonomiske framskrivingene i meldingen blir presentert som om det er lite vi kan gjøre med den utviklingen. Meldingens politiske og ideologiske innhold blir dermed kamuflert, slik at de reelle politiske valgene vi står overfor, ikke kommer fram i lyset. Regjeringen lar være å kommunisere at vi har råd til både mer og bedre velferd om vi omfordeler mer. Videre har man undervurdert hvor mye norsk oljeproduksjon må reduseres for å være i tråd med verdens klimamål, i tillegg til at man har forutsatt at reduksjonen nærmest vil gå av seg selv. Perspektivmeldingen vil innebære mye usikkerhet, bl.a. fordi den kun tar høyde for kjente forhold – ikke ukjente forhold som med stor sannsynlighet vil føre utviklingen i den norske økonomien i en helt annen retning enn det vi tror nå. Det paradoksale i at regjeringen er bekymret for inndekningsbehovet i statsfinansene i framtiden, er at Arbeiderpartiet går til valg på å holde det samlede skattenivået uendret. Da bidrar regjeringen selv til å forverre utfordringene med å sikre fortsatt gode helsetjenester til alle i framtiden, og det er en uansvarlig politikk. Det er viktig med økt arbeidsinnsats og at vi får flere i jobb for våre langsiktige utfordringer, i den grad det innebærer å øke sysselsettingen og inkludere flere i arbeidslivet, men det må understrekes at det ikke skal gå på bekostning av velferdsytelser. Offentlig sektor må føre en aktiv sysselsettingspolitikk for å sørge for arbeid til alle. Den kanskje beste måten å gjøre det på er å øke bemanningen. I dag er det krevende for mange sykepleiere, lærere og barnehageansatte, og det er ikke akkurat en rekrutteringskampanje når man ser hvordan situasjonen er for mange av dem som gjør de viktigste jobbene i samfunnet. Vi kan omfordele mer, vi kan trygge og bygge velferden i en krevende tid – og det ville vært bra.
Kilde: data.stortinget.no · offentlig referat