Det er interessant å følge denne debatten, og det kan være greit når vi diskuterer kriminaliteten i stort, av og til å zoome litt ut og se på de større utviklingene. Jeg ble født i 1994. Siden da har Norges befolkning vokst med over 1,3 millioner mennesker, en økning på rundt 30 pst., og samtidig har mye av kriminaliteten gått ned. La oss begynne med det mest alvorlige: drap. På 1990-tallet var det i snitt 37,5 drap i året. De siste ti årene er snittet på 28. Færre liv går tapt, samtidig som vi blir langt flere mennesker. Hvert eneste drap er ett for mye, men utviklingen går heldigvis riktig vei. Ungdomskriminaliteten peker i samme retning. Tall NRK har hentet inn fra SSB, viser at andelen unge som begår lovbrudd, er halvert siden tidlig 2000-tall, fra 5,1 pst. til 2,5 pst. Andelen gjengangere er mer enn halvert, færre unge begår kriminalitet, og færre blir værende i det. Dette er ikke et samfunn i forfall, dette er et samfunn som i det store bildet lykkes. Vi i SV er ikke fornøyd, for hvert eneste tilfelle av knivstikking, voldshendelse, skyting, drap, vold i nære relasjoner og overgrep er ett for mye – men da er vi nødt til å gjøre det som funker. Det er partier som står på denne talerstolen og bare roper etter strengere straffer, og at det skal være løsningen, men det er flere grunner til at det er et dårlig svar på de problemene vi står i. Strengere straffer er dyrt, det er lite hensiktsmessig, og vi er nødt til å bruke ressursene på en bedre måte. Derfor har SV prioritert hurtigspor for ungdomskriminelle, sånn at reaksjonene kommer raskt. Straff er ferskvare, og det er viktig å komme i gang med reaksjonene sånn at rehabiliteringen kan starte. Inndragning er viktig, og det har heldigvis skjedd mye på dette området, men det må skje mye mer. Der er jeg faktisk helt hjertens enig med Høyre om at dette også handler mye om juristene i politiet, og at de må ha kapasitet. Derfor har det vært viktig for SV i forhandlinger med regjeringen nettopp å prioritere penger til påtale, så vi får gjort noe med saksbehandlingstiden. Det skal ikke være sånn at den bunken av saker vokser seg større og større – nei, raske reaksjoner er viktig. Vi kan og skal gjøre mer, men vi skal også huske på det vi gjør riktig. Natteravnene har et fint slagord, som er at «vi var der da det ikke skjedde». Mediene skriver ikke om kriminaliteten som ikke skjedde. Derfor må vi huske på hva det er som har gjort at vi lykkes i så stor grad som vi faktisk gjør, sånn at vi fortsetter å føre den politikken som gjør Norge tryggere.

Se for dere et barn som sitter hjemme ved kjøkkenbordet. Lekser skal gjøres. Det er stille i huset. Foreldrene tenker at nå er barnet trygt. Det er skolearbeid de holder på med. Men på skjermen er det ikke bare skole. Med noen få tastetrykk kan barnet være i kontakt med fremmede voksne i åpne chat-tjenester på en enhet de har fått utdelt fra skolen. Dette er ikke en hypotetisk problemstilling. Like før jul avdekket Aftenposten sammen med Hanne-Lene Dahlgren hvor få tastetrykk norske skolebarn er fra nettovergrep via skoleutstyr. Kripos har bekreftet at det har foregått nettovergrep på slike enheter. Dette er egentlig en ganske enkel sak. Foreldre over hele landet sender barna sine på skolen med en forventning om at de er trygge. Det gjelder i klasserommet, det gjelder i skolegården, og det må selvfølgelig gjelde på skjermen. Likevel vet vi i dag at det ikke alltid er realiteten. Vi vet at barn får tilgang til skadelig innhold på skolens egne enheter, vi vet at de utsettes for reklame og sporing, og vi vet at det finnes for svake sperrer og for store forskjeller mellom kommunene. I dag har vi et regelverk, vi har anbefalinger, og vi har veiledere. Problemet er at det ikke er godt nok. Resultatet er at tryggheten til barna avhenger av hvilken kommune man bor i, hvor god IT-avdelingen er, og hvor mye kapasitet den enkelte skole har. Sånn kan vi rett og slett ikke ha det. Vi skal ha én fellesskole i Norge, og da må vi også ha et minimum av felles trygghet. SV mener dette er et klassisk eksempel på at staten må ta et tydeligere ansvar – ikke for å detaljstyre alt, men for å sette noen helt grunnleggende krav: at skoleenheter skal være reklamefrie, at skadelig innhold er blokkert, at personvernet til barna ivaretas, og at foreldre faktisk har kontroll når enhetene tas hjem. Det er ikke radikale forslag. Det er rett og slett sunn fornuft. Når mellom 20 og 25 pst. av nett-trafikken på elevenes enheter er reklame og sporing, er ikke det bare et irritasjonsmoment. Det er et kommersielt press mot barn, og det er noe vi som politikere har et ansvar for å rydde opp i. Flertallet advarer mot detaljstyring, og det er et veldig viktig hensyn, men det kan ikke brukes som en unnskyldning for å la være å stille krav der det gjelder barnas trygghet. Jeg er glad for at noen av forslagene får flertall i dag, men jeg skulle ønske at vi gikk enda lenger. Vi trenger tydelige krav, vi trenger bedre beskyttelse, og vi trenger en skole som er trygg også på skjerm. Derfor fremmer vi disse forslagene. Jeg tar med det opp SVs forslag i saken.

Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne og FrP for å løfte en viktig sak som betyr mye for de menneskene som blir berørt. Jeg er glad for at det er bred enighet i denne sal om noe helt grunnleggende: at utdanning skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av økonomisk bakgrunn. Da må jeg selvfølgelig benytte anledningen til å komme med en kjærlighetserklæring: Jeg elsker Lånekassen. Det er kanskje det mest vellykkede fordelingspolitiske virkemiddelet vi har i Norge. Lånekassen har sørget for at generasjoner av studenter har kunnet ta utdanning, ikke fordi de har rike foreldre, men fordi vi som samfunn stiller opp. Derfor er det også viktig at ordningene oppleves rettferdige. Det er nettopp det saken vi behandler, handler om. Personer som har vært utsatt for alvorlig sykdom eller skade, får erstatning for å kompensere for tap. Det er ikke er en gevinst, det er ikke er en ekstrainntekt. Det er et forsøk på å gjøre livet levelig etter noe som ikke skulle skjedd. Når vi da i neste omgang sier at avkastningen av denne erstatningen skal behandles som inntekt og dermed reduserer stipendet, gjør vi noe grunnleggende urimelig. Dagens system sier i praksis at du både skal bruke erstatning til å dekke framtidige behov og samtidig straffes for at den eksisterer. Det er en dobbel belastning, og det bryter med selve hensikten bak erstatningsordningene. Dette er ikke bare en teknisk justering i regelverket. Det handler om rettferdighet. Det handler om å sikre at mennesker som allerede har opplevd noe vanskelig, ikke møter nye barrierer når de prøver å ta utdanning og komme seg videre i livet. Derfor støtter SV komiteens forslag for å be regjeringen komme tilbake raskt med en løsning. Til sjuende og sist handler dette om hvilket samfunn vi skal være – et samfunn der uflaks i livet ikke skal avgjøre om du får utdanning, et samfunn der vi stiller opp for hverandre, et samfunn der ordningene våre henger sammen på en rettferdig og logisk måte. Det er det denne saken handler om. Derfor støtter SV forslaget og jeg er glad for at et enstemmig storting gjør det samme.