OverStortinget

Det er en ære, på første skoledag på Stortinget, å få lov til å være siste inntegnede taler. I likhet med å dra parallellen til min første skoledag, er det selvfølgelig også fint å få snakke om barnehagen. Barnehagen er den viktigste arenaen vi har for barns utvikling, læring og integrering. Her legges grunnlaget for resten av livet. Trygge relasjoner, utforsking og lek er avgjørende for en god start. Under Solberg-regjeringen styrket vi kvaliteten i barnehagen. Vi fastsatte ny rammeplan, skjerpet pedagognormen og økte andelen barnehagelærere. Vi utvidet retten til barnehageplass, og vi innførte moderasjonsordninger – alt for å sikre at barnehagen er tilgjengelig for alle, uansett inntekt. Utfordringene er ikke løst. Det er et likestillingsproblem at mange barn ikke får plass etter endt permisjon, og vi trenger mer fleksible opptaksordninger. Flere kommuner – som min egen, Orkland – har allerede løpende opptak, og vi ønsker en slik utvikling velkommen. Samtidig må vi prioritere flere ting samtidig: Vi må fortsatt vurdere billigere barnehage for dem som trenger det. Vi skal fortsatt gjøre et krafttak for økt kvalitet. Vi må anerkjenne bemanningsutfordringen og jobbe målrettet for å rekruttere flere barnehagelærere. Vi må også arbeide for å styrke utdanningen deres. Alt dette må ses i sammenheng. Barnehagen er også en arena for tidlig innsats. Derfor er kvalitet, mangfold og valgfrihet avgjørende for at ulike barn skal få like muligheter. Vi ønsker løsninger som møter foreldrenes behov og samfunnets beste. Barnehagen har ikke alltid vært en selvfølge. Min farmor fortalte at hennes barnehage var en ledig kalvebinge. Der plasserte hun barna mens hun melket kyrne. Mangfold? Tja. Kvalitet? Neppe. Valgfrihet? Nei. Det ble da folk av oss også, sier faren min, men verden har gått framover, og nye løsninger må følge med. 50 år senere, på 2000-tallet, var det fortsatt ikke nok barnehageplasser. I 2003 kom barnehageforliket. Staten inviterte private gründere til en dugnad for å sikre barnehageplass til alle. Uten dette hadde mange barn manglet trygghet, og mange kvinner hadde stått utenfor arbeidslivet. Det er heller ikke nok kalvebinger igjen. I dag har vi en sektor med stort mangfold, høy kvalitet og fornøyde foreldre, men regelverket trenger justering. Solberg-regjeringen startet dette arbeidet, med statlig tilsyn og Storberget-utvalget. Vi mener det er klokt å invitere alle gode krefter inn, men da må vi også tilby trygge og forutsigbare rammevilkår. Dessverre ser vi at venstresidens skepsis til private aktører svekker denne tryggheten. Ta Jennie i Lundgaardsløkka barnehage på Lillehammer, en frittstående barnehage med 60 barn: Hun planla tilbygg og bedre arbeidsforhold for sine pedagoger, men har nå lagt planene i skuffen. Hun tør ikke investere. Det er ikke bærekraftig. Private barnehager må kunne satse på ansatte, bygg og lekeapparater. Det krever at regjeringen er tydelig på dette på veien videre. Vi har et ansvar for at barnehage forblir en trygg, rettferdig og attraktiv sektor. Da må vi snakke om det viktigste: kvaliteten i tilbudet til barna. Hvordan sikrer vi det? Hvordan sikrer vi valgfrihet? Hvordan gir vi sektoren stabilitet? Dette er vårt ansvar. Da må vi inkludere, ikke ekskludere. For Høyre er kvalitet, trygghet og forutsigbarhet det aller viktigste.