Da jeg tok sete som vararepresentant i denne salen i går, fikk jeg en melding fra min sønn som er avgangselev i den videregående skolen. Han kunne fortelle at han var kommet opp i muntlig eksamen i faget religion. Jeg gratulerte og kunne replisere at det hadde faktisk jeg også, og håper derfor at stortingspresidenten kan krysse fingrene for at både far og sønn består sin eksamen. Høyre deler Kristelig Folkepartis engasjement for å sikre at barn og unge får innsikt i kristendommen og den kristne kulturarven. Det er grunnleggende for å forstå norsk historie, identitet, kunst og demokrati, og verdier som menneskerettigheter, likestilling og rettsstat. Derfor er jeg fornøyd med at Solberg-regjeringen fastsatte at om lag halvparten av KRLE-faget skal handle om kristendom. Det gir kristendommen en naturlig og viktig plass i undervisningen, samtidig som det ivaretar mangfold og respekt for ulike trostradisjoner. Men vi mener at det er uklokt å låse faget til eksakte prosentandeler i lov eller læreplan. Faget skal være en arena for refleksjon og mangfold, ikke en regnskapsøvelse. Vi ser hvert år, særlig i førjulstida, at samfunnsdebatten om skolegudstjenester blusser opp. Dette illustrerer et vedvarende behov for tydelig informasjon om skolens rolle og ansvar. Høyre har vært tydelig på at skolegudstjenester skal være et frivillig tilbud og ikke et pålegg. Det skal være rom for tradisjoner, samtidig som retten til fritak og respekt for trosmangfold skal ligge fast. Når skoler legger til rette for dette på en inkluderende måte, styrker det elevenes forståelse for samfunnets kulturarv uten å presse enkeltindividet. Vi mener derfor at skolens danningsoppdrag må suppleres med mer tydelig veiledning og informasjon, og ikke med overstyring eller mistro. Det er også greit å være bevisst på Norges menneskerettslige forpliktelser. I Folgerø-dommen fra 2007 ble Norge dømt i Den europeiske menneskerettsdomstol fordi kristendommen hadde en så dominerende plass i det daværende KRL-faget at det kunne krenke foreldres rett til livssynsnøytral undervisning. Å innføre et krav om 75 pst. kristendomsundervisning vil kunne bringe oss til samme type konflikt med både den europeiske menneskerettskonvensjonen – EMK – og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Vi ønsker heller å styrke skolens rolle i å bygge felles referanser og kulturell forankring. Derfor støtter vi kunnskapsministerens initiativ om å utvikle støttemateriell som kan fremme fellesskap og forståelse for norsk kultur og tradisjon, inkludert kristen kulturarv, på tvers av fag. Høyre vil stå opp for en verdiforankret skole, for kunnskap om vår kristne kulturarv og for et KRLE-fag som er både historisk forankret og inkluderende. Derfor støtter vi ikke forslaget, men vi støtter intensjonen – med klokere virkemidler.

Høyre anerkjenner behovet for en ny og modernisert folkehøgskolelov. Vi støtter mange av intensjonene som regjeringen legger fram, men det er vanskelig å forstå hvorfor offentlig eide skoler skal stilles overfor lavere krav enn det man pålegger de mange frittstående aktørene, som i praksis utgjør ryggraden i folkehøgskolesektoren. Når alle mottar offentlige midler, må også alle møte like forventninger til kvalitet, åpenhet og ansvarlighet. Forskjellsbehandling basert på eierform rokker ved prinsippet om rettferdighet, og det svekker tilliten til regelverket. Hvordan kan statsråden forvente at frittstående skoler lojalt skal stille seg bak de nye kvalitetskravene, når offentlig eide skoler skjermes for de samme forpliktelsene?

Statsråden sier at den nye loven skal sikre likebehandling og forutsigbarhet i sektoren. Likevel foreslår regjeringen at kommunale og fylkeskommunale folkehøgskoler ikke skal omfattes av de samme kravene til rapportering og kvalitetssikring som andre skoler. Hvordan mener statsråden at dette er forenlig med prinsippet om likebehandling, og hva slags signal sender det til de mange frittstående skolene som faktisk møter disse kravene?

Folkehøgskolene har i over 160 år vært en del av det som danner ryggraden i det norske folkestyret. Dette er skoler som setter fellesskap, refleksjon og menneskelig modning høyere enn karakterpress og pugging. De gir unge mennesker en unik mulighet til å finne retning og motivasjon. Nettopp derfor er det viktig at vi tar godt vare på dette skoleslaget. Høyre støtter regjeringens forslag til ny lov. Den gir nødvendige og til dels etterlengtede oppdateringer i regelverket. Kvalitet, ryddige ansvarsforhold og forutsigbarhet er avgjørende for tilliten til sektoren, og folkehøgskolene forvalter betydelige offentlige midler. Vi støtter bl.a. etableringen av et nasjonalt elevombud og tydeliggjøringen av skolestyrets ansvar. Men Høyre mener det er grunn til å problematisere enkelte grep i lovforslaget. Et eksempel er kravet om at både vertskommune og vertsfylke må støtte nye folkehøgskoleetableringer før departementet kan godkjenne søknaden. I praksis kan dette bety at lokale politiske prioriteringer kan sette en stopper for nye og gode ideer – på tross av at man oppfyller kravene nasjonalt. Det er en høy terskel, som kan bremse et ønsket mangfold og utvikling i sektoren. Et annet punkt gjelder forslaget om å frita kommunale og fylkeskommunale skoler fra de samme kravene til rapportering og kvalitetssikring som private skoler. Høyre mener dette bryter med prinsippet om likebehandling. Når alle skoler mottar offentlige midler og skal møte de samme forventningene til kvalitet, bør også kravene være like – uavhengig av eierform. Det handler både om rettferdighet og om tilliten til sektoren som helhet. Forskjellsbehandling bidrar ikke til bedre kvalitet – det bidrar til mer byråkrati og uoversiktlige strukturer. Folkehøgskolene er og skal være et fritt og autonomt supplement til det formelle utdanningssystemet. Den pedagogiske tilnærmingen, som bygger på tillit, frihet og fellesskap, gjør dem til en viktig bærebjelke i arbeidet for å redusere utenforskap og gi unge mennesker nye sjanser. Derfor støtter vi hovedlinjene i loven, men vi vil samtidig stå fast på at ansvar og frihet må gjelde alle: like krav og like muligheter uansett hvem som eier skolen. Det gir trygghet for elevene og for fellesskapet som finansierer ordningen.

Skolen skal være et trygt og reklamefritt sted for læring og utvikling. Det er vi alle enige om. Derfor er det også allerede nedfelt i opplæringsloven at reklame som skaper kommersielt press eller påvirker elevers verdier og adferd, ikke skal forekomme – verken i lærebøker, i undervisningsmidler eller på skolens område. Høyre mener det er avgjørende å sikre elevenes personvern og skjerme dem mot uønsket påvirkning, men vi mener også at løsningen ikke er å regulere seg inn i et stadig tettere nett av både forbud, påbud, nye testsentre og kataloger, slik forslaget legger opp til. Vi trenger ikke flere lover, vi trenger bedre etterlevelse av dem vi allerede har. Skoleeier har i dag både ansvaret for og verktøyene til å sikre en trygg digital skolehverdag. Det finnes veiledere og klare føringer, og det er skoleeiers plikt å følge dem opp. Skal vi først styrke dette arbeidet, må det skje gjennom målrettet støtte og kompetanseheving, ikke gjennom byråkratisering og sentralstyring. Et viktig prinsipp for Høyre er at politikkutvikling skal være kunnskapsbasert. Flere av forslagene her bygger på en idé om at alle kommersielle aktører er et problem i seg selv. Det mener jeg er en feilslutning. Utfordringen handler ikke om hvorvidt en aktør er kommersiell, men om tjenesten er trygg, pedagogisk forsvarlig og i tråd med lovverket. Et generelt forbud mot samarbeid med kommersielle leverandører vil ikke styrke verken læringen eller elevenes sikkerhet. Det vil derimot kunne svekke tilgangen til de gode digitale læremidlene og bremse nødvendig innovasjon. La oss bruke energien vår på å følge opp regelverket som allerede finnes, støtte skoleeierne i det ansvaret de har, og ikke minst sørge for at barn og unge får både kunnskap og trygghet i møte med det digitale. Det gir et bedre vern enn symbolpolitikk.

Det er en ære, på første skoledag på Stortinget, å få lov til å være siste inntegnede taler. I likhet med å dra parallellen til min første skoledag, er det selvfølgelig også fint å få snakke om barnehagen. Barnehagen er den viktigste arenaen vi har for barns utvikling, læring og integrering. Her legges grunnlaget for resten av livet. Trygge relasjoner, utforsking og lek er avgjørende for en god start. Under Solberg-regjeringen styrket vi kvaliteten i barnehagen. Vi fastsatte ny rammeplan, skjerpet pedagognormen og økte andelen barnehagelærere. Vi utvidet retten til barnehageplass, og vi innførte moderasjonsordninger – alt for å sikre at barnehagen er tilgjengelig for alle, uansett inntekt. Utfordringene er ikke løst. Det er et likestillingsproblem at mange barn ikke får plass etter endt permisjon, og vi trenger mer fleksible opptaksordninger. Flere kommuner – som min egen, Orkland – har allerede løpende opptak, og vi ønsker en slik utvikling velkommen. Samtidig må vi prioritere flere ting samtidig: Vi må fortsatt vurdere billigere barnehage for dem som trenger det. Vi skal fortsatt gjøre et krafttak for økt kvalitet. Vi må anerkjenne bemanningsutfordringen og jobbe målrettet for å rekruttere flere barnehagelærere. Vi må også arbeide for å styrke utdanningen deres. Alt dette må ses i sammenheng. Barnehagen er også en arena for tidlig innsats. Derfor er kvalitet, mangfold og valgfrihet avgjørende for at ulike barn skal få like muligheter. Vi ønsker løsninger som møter foreldrenes behov og samfunnets beste. Barnehagen har ikke alltid vært en selvfølge. Min farmor fortalte at hennes barnehage var en ledig kalvebinge. Der plasserte hun barna mens hun melket kyrne. Mangfold? Tja. Kvalitet? Neppe. Valgfrihet? Nei. Det ble da folk av oss også, sier faren min, men verden har gått framover, og nye løsninger må følge med. 50 år senere, på 2000-tallet, var det fortsatt ikke nok barnehageplasser. I 2003 kom barnehageforliket. Staten inviterte private gründere til en dugnad for å sikre barnehageplass til alle. Uten dette hadde mange barn manglet trygghet, og mange kvinner hadde stått utenfor arbeidslivet. Det er heller ikke nok kalvebinger igjen. I dag har vi en sektor med stort mangfold, høy kvalitet og fornøyde foreldre, men regelverket trenger justering. Solberg-regjeringen startet dette arbeidet, med statlig tilsyn og Storberget-utvalget. Vi mener det er klokt å invitere alle gode krefter inn, men da må vi også tilby trygge og forutsigbare rammevilkår. Dessverre ser vi at venstresidens skepsis til private aktører svekker denne tryggheten. Ta Jennie i Lundgaardsløkka barnehage på Lillehammer, en frittstående barnehage med 60 barn: Hun planla tilbygg og bedre arbeidsforhold for sine pedagoger, men har nå lagt planene i skuffen. Hun tør ikke investere. Det er ikke bærekraftig. Private barnehager må kunne satse på ansatte, bygg og lekeapparater. Det krever at regjeringen er tydelig på dette på veien videre. Vi har et ansvar for at barnehage forblir en trygg, rettferdig og attraktiv sektor. Da må vi snakke om det viktigste: kvaliteten i tilbudet til barna. Hvordan sikrer vi det? Hvordan sikrer vi valgfrihet? Hvordan gir vi sektoren stabilitet? Dette er vårt ansvar. Da må vi inkludere, ikke ekskludere. For Høyre er kvalitet, trygghet og forutsigbarhet det aller viktigste.