OverStortinget

Dette er en stor sak som har engasjert Forsvaret, Stortinget, regjeringen og store deler av befolkningen. Innkjøpet av F-35-flyene var en stor og viktig avgjørelse for hvordan Luftforsvaret skulle se ut i framtiden. Debatten var stor om hvilke fly vi skulle kjøpe, og ikke minst om hvor de skulle stasjoneres. Alle vedtak ble i sin tid i landet, og det er egentlig her denne saken starter – eller letter, om du vil. For en lekmann virker det å beregne levetidskostnadene for 30 år på 52 jagerfly av typen F-35 nesten som å ta ned månen. Og det er kanskje det både Forsvaret, departementet og alle involverte har et lite snev av følelsen av, at dette er vanskelig. Jeg ble selv bombet ned i saken litt ute i prosessen. Noe av det første jeg var med på, var en komitéreise til Ørland for å se og høre om vedlikehold, lagring og kostnader rundt driften av F-35-flyene. Turen til Ørland var interessant. Vi fikk høre fra dem som drifter flyene, om hvilke utfordringer de står i i det daglige arbeidet, vi fikk høre om hvilke konsekvenser det har for et lokalsamfunn å ha en sånn base i sin midte, og ikke minst fikk vi se flyene i det store forsvarsbildet i NATO. Spørsmålet jeg satt igjen med etter turen til Ørland, var: Skal alt av EBA være en del av levetidskostnadene? I et av mine tidligere yrker har jeg solgt traktorer, og jeg får litt den samme følelsen her. Selgeren er Luftforsvaret, og kjøperen er Stortinget. Jeg som selger pynter litt på det meste, kanskje, også driftskostnader og vedlikehold, herunder EBA. Det ligger litt i sakens natur når en skal ha utvikling. Luftforsvaret vil ha utvikling. De vil ha større forsvarsevne og større slagkraft i luften. Stortinget som vedtok det, stilte nok spørsmålene, men de var også opptatt av å få utvikling, og vi skulle handle med en viktig alliert. Det å fornye hele flyparken ville føre til andre kostnader enn vi hadde før. Det er nye krav til sikkerhet rundt flyene, det er nye miljøkrav, og det er nye krav til personalet og ikke minst fra samfunnet rundt, som har gått videre i levestandard, og folkene som drifter flyene, skal ha det bra. Vi skal nesten beregne kostnadene ved å utvikle samfunnene som får disse flyene i sin midte. En så stor utvikling som det basene for F-35-flyene har sett, er ikke hverdagskost i små og mellomstore kommuner. Dette er levetidskostnader for flyene som er vanskelige å forutse. Vi behandler i saken i dag Riksrevisjonens rapport om levetidskostnadene, som retter kritikk mot Forsvaret. Spørsmålet er hvor sterk kritikken skal være. Flertallet, som Senterpartiet er en del av, viser til Riksrevisjonens konklusjon og kritikk – vi slutter oss ikke til den – det er hovedforskjellen i saken. I etterpåklokskapens navn, som er den eneste fasiten, burde det nok vært tatt inn litt større kostnader, spesielt på teknikk og per skrog. Dette ble det varslet om fra Luftforsvaret, men det ble vel kanskje ikke fulgt godt nok opp. En viktig del av vårt arbeid med behandlingen av denne rapporten er læringsaspektet. Riksrevisjonen og komiteen mener det er viktig at erfaringene fra disse store innkjøpene må brukes i de neste store innkjøpene Forsvaret står overfor i den kommende tiden. Dessverre vil vi måtte bruke mye penger på store investeringer for å kunne forsvare oss i årene som kommer. Så må Stortinget selv også ta lærdom i denne saken og stille spørsmålene i de neste sakene om store investeringer i forsvarsmateriell. Avslutningsvis vil jeg si at jeg og Senterpartiet er glad for økt slagkraft i luften.