Først takk til saksordføreren for et godt gjennomført og viktig bidrag i saken. Riksrevisjonen har lagt fram en ny og, som vanlig, godt gjennomarbeidet rapport, denne gangen om kapasiteten i strømnettet. Det er egentlig litt dyster lesning. Fra 2017 og framover steg antallet forespørsler om tilknytning til strømnettet. I samme periode var det lavt investeringsnivå på linjenettet, men det ble investert svært store summer på utenlandskabler. Det er et paradoks at det så ut til å være viktigere å legge til rette for eksport enn å sikre framtidig nettkapasitet her hjemme. Litt enkelt sagt forsyner vi heller utenlandsk industri framfor vår egen industri og lokal verdiskaping. I denne perioden ble det bygd utenlandskabler direkte fra de største kraftverkene i Norge, som er mer eller mindre ensidige eksportkabler. Hvis vi ser utviklingen i strømnettet her hjemme og utenlandskablene i sammenheng med framtidsprognosene, som sier at strømforbruket kan øke med 40 pst. de neste 15 årene, er det betimelig å stille spørsmål om noen kanskje har sovet i timen. Det ble for mange år siden uttalt at framtiden var elektrisk. Vi skulle kjøre elbil, datasentrene kom, og alle varsellamper lyste om økt strømforbruk. Senterpartiet registrerer at Statnett likevel ikke var forberedt på utviklingen. Selv med disse varslene ble det ikke tatt grep for å sikre kapasitet innenlands. Riksrevisjonen beskriver dette som kritikkverdig. Senterpartiet er helt enig i den kritikken. Senterpartiet mener at det må bli mer og bedre styring av prosessene med utvikling av strømnettet. Det kan ikke bare være skrivebordsteoretikere med økonomibakgrunn som skal styre utviklingen av linjenettet. Det trengs mer folkevalgt styring slik at noen må stå til rette for eventuelle feilprioriteringer. Senterpartiet har tidligere fremmet forslag om sterkere folkevalgt styring av Statnett. Det er nye sikkerhetspolitiske tider i Norge og Europa. Det er behov for til dels store utbygginger i strømnettet vårt, og da mener vi det er viktig å omgjøre Statnett til et direktorat. Vi må ha en mer helhetlig styring av investeringer og prioriteringer i strømnettet. Det ser ikke ut til at det er politisk vilje til å ta større grep for å få raskere prosesser, der prioriteringene blir spisset inn mot norsk næringsliv og forbrukerne.

Eivind Drivenes (Sp) [10:21:51] (ordfører for saken): Vi skal i dag behandle årsrapporten for Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten. I den urolige og sikkerhetspolitisk utrygge og uforutsigbare verden vi nå lever i, er dette en veldig viktig rapport. Det er ikke én morgen vi våkner uten at nye og kanskje uventede ting skjer. Det er da vi virkelig trenger det som kalles de hemmelige tjenestene. Jeg vil takke EOS-utvalget med dets ansatte for en god og svært viktig jobb og en god rapport. Jeg vil også takke komiteen for godt samarbeid. EOS-utvalget har i 2024 gjennomført 21 inspeksjoner. De har tatt opp 24 saker av eget tiltak og avsluttet 27 saker. Utvalget tok i 2024 29 klager på EOS-tjenestene til behandling og avsluttet 30 saker. EOS-utvalget har også levert en særskilt melding om etterretningstjenestens rolle i 25. juni-saken. Der fant utvalget ikke grunnlag for å kritisere E-tjenesten. EOS-utvalget har siden årsmeldingene fra 2011 til i år tatt opp lang saksbehandlingstid i klareringssaker, og har i år bedt Stortinget gjøre særskilt vedtak. Det er det sjelden utvalget gjør, og det er verdt å merke seg. Lang saksbehandlingstid gjelder både Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Sivil klareringsmyndighet og Forsvarets sikkerhetsavdeling. En enstemmig komité har fulgt opp EOS-utvalgets anbefaling i kapittel 9 i årsmeldingen. Komiteen forventer at ansvarlige departementer og myndigheter tar situasjonen på største alvor og iverksetter tiltak som gir reelle og varige forbedringer i saksbehandlingstiden, samtidig som kvaliteten og rettssikkerheten ivaretas. Komiteen understreker den avgjørende rollen EOS-utvalget spiller for den demokratiske kontrollen med de hemmelige tjenestene. Komiteen vil igjen framheve den uakseptable situasjonen knyttet til saksbehandlingstiden i klareringssaker som det viktigste funnet i årets melding. Komiteen ber regjeringen på egnet måte, og innen rimelig tid, komme tilbake til Stortinget med konkrete tiltak for å redusere saksbehandlingstiden i klareringssaker. Dette er en sterk kritikk fra komiteen, og det er en enstemmig komité. Det at klareringssaker på flere nivåer tar så lang tid, er et problem. Viktige stillinger blir ikke besatt, og tilliten til klareringssystemet undergraves. Det at viktige organer som Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Sivil klareringsmyndighet og Forsvarets sikkerhetsavdeling ikke klarer å holde saksbehandlingstiden på klareringssaker, er svært bekymringsfullt og kritikkverdig. Komiteen bruker ikke begrepet «svært kritikkverdig», men det nærmer seg nå at det blir brukt.

Dette ble et Agder-benkeløp. Først takk til NIM og til Kari Henriksen, som var saksordfører. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har behandlet NIMs årsmelding om menneskerettighetene i Norge i 2024. Årsmeldingen beskriver mørke skyer på den globale menneskerettighetshimmelen, og også her i Norge har menneskerettigheter vært et tema på agendaen i 2024. Som komiteen har merket seg, løfter NIM fram en rekke kritiske anbefalinger. Det er barnas rettigheter i barnevernet, det er å forbedre avvergingsplikten i saker om vold og overgrep, det er mindreårige asylsøkere, det er behandling av varetektsinnsatte, og det er eldres helsehjelp og at det skal utøves i tråd med menneskerettighetene. Senterpartiet slutter seg til NIMs anbefalinger, og jeg vil understreke viktigheten av at regjeringen følger dem opp videre, for det gjenstår nødvendige tiltak knyttet til flere av dem. Noen av de anbefalingene er av alvorlig karakter og berører enkeltpersoners hverdag. Det er viktig at menneskerettighetene fortsetter å være en grunnleggende del av vårt samfunn. Derfor er det også viktig at regjeringen følger opp anbefalingene over tid. På denne måten kan menneskerettighetene ivaretas for alle innbyggerne i vårt langstrakte land.

Takk igjen til Sivilombudet, og takk til saksordføreren for en god jobb. Kontroll- og konstitusjonskomiteens behandling av Sivilombudets særskilte melding tegner et alvorlig bilde av forvaltningen. Klager på sen saksbehandling og manglende svar har økt markant, fra 621 klager i 2016 til 1 470 i 2024. Det er en uheldig utvikling og kan være med og undergrave innbyggernes rettssikkerhet. Når folk ikke får svar eller må vente lenge på avgjørelse, kan det føre til svekket tillit til myndighetene. Komiteen er kritisk til at forvaltningsorganer ikke svarer på skriftlige henvendelser, selv etter flere purringer, og at de ikke overholder kravet om foreløpig svar. Statsministeren selv uttrykker bekymring for Sivilombudets funn og uttaler at det er avgjørende for rettsstaten at saker behandles raskt og effektivt. Komiteen vil anbefale at regjeringen tar ansvar for å følge opp arbeidet og måler nedgangen i antall manglende ansvar og reduksjon i saksbehandlingstiden. Vi ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse for dette arbeidet. Det er svært viktig, som flere har vært inne på. For ytterligere å styrke rettssikkerheten ber vi regjeringen legge til rette for at det med nye lovforslag som innebærer behandling av søknader og større revisjoner av eksisterende stønadsordninger, også vurderes om det bør fastsettes konkrete saksbehandlingsfrister. Det vil bidra til mer forutsigbarhet for den enkelte, og slike frister vil sikre at behandlingstiden er akseptabel og redusere risikoen for unødvendige forsinkelser. Senterpartiet vil arbeide for en forvaltning som er effektiv, forutsigbar og respekterer hver enkelt innbygger. Den skal sørge for at loven følges, og at tilliten til det offentlige styrkes.

Takk til Sivilombudet for en som vanlig godt utarbeidet rapport. Det er et viktig arbeid som her blir belyst, og det handler til sjuende og sist om i hvilken stand vi skal få sendt de menneskene som har sittet i fengsel, ut igjen som gode samfunnsborgere. Rapporten belyser på en svært god måte europeisk menneskerettsregelverk og konsekvensene for den enkelte av å være i isolasjon. Det er ikke noen tvil om at dette ikke er lystig lesning, og det er ikke mange årene siden vi sist hadde en tilsvarende rapport. Det som fanget min interesse mest ved rapporten, var kanskje det som står til sist som et vedlegg, og som gjelder oppfølgingen av 2019-rapporten, for det er viktig. Det viser at dette har vært en langvarig problematikk. Det virker for meg som at vi i alle fall er på rett spor, selv om det også ifølge denne rapporten er store problemer. Heldigvis er Sivilombudet uavhengig av hvem som er justisminister, for Sivilombudet har en lang liste over tiltak som er iverksatt av regjeringen som Senterpartiet var en del av, under justisminister Enger Mehl. Det er bemerkelsesverdig at det etter 2019 skjedde lite de to første årene, og så har det skjedd mye. Vi er iallfall på riktig vei. Jeg lurer på om det rett og slett er effekten av ABE-reformen vi så i forrige periode, som har skapt og forverret problemene. Det er fortsatt ikke alt som er bra, men jeg tror vi har fått et viktig dokument for å gå videre. Jeg vil også berømme svarbrevet til rapporten fra dagens statsråd. Det virker som at det er trykk og vilje til å følge opp Sivilombudets tilbakemeldinger og komiteens forventninger.

Den 27. mars 1980 var jeg snaut elleve år gammel. Men bildene som kom på svart-hvitt-tv-en hjemme i stua hos oss, brant seg inn i den da elleve år gamle samfunnsengasjerte gutten. De bildene som kom i aviser og på tv dagen etterpå, har brent seg inn på netthinnen. Da så vi at redningsarbeidet holdt på, grov sjø, bilder av bløte og redde folk i livbåter, vrakdeler i sjøen og en plattform som vi bare så beina av. Det gikk noen dager, og så kom listen over de omkomne. I bygda hjemme ble det snakk om ikke bare de omkomne, men også om dem som overlevde, for dem var det noen av. Historien om hvordan de på mirakuløst vis kom seg i sikkerhet, ble fortalt. Noen har også stått fram i media med sine historier. Det er dessverre ikke alle som har klart å fortelle historien sin. De har ikke orket det. Livet har for mange vært en motbakke i 45 år. Vi er i dag invitert til å gjøre et vedtak for å gi oppreisning til dem som fikk store deler av livet radikalt endret, og for mange ble det et ødelagt liv. Etter ulykken ble det strengere regelverk for sikkerhetsutstyr på plattformene, endrede regler for stabilitet, osv. Alt dette er fint, men det hjelper ikke dem som har slitt i 45 år. I dag er vi invitert til å gjøre et vedtak der vi prinsipielt sier at det skal være en kompensasjonsordning for de overlevende og etterlatte etter Alexander L. Kielland-ulykken. Så har vi i vårt forslag fra Senterpartiet sagt: La Riksrevisjonen kvalitetssikre opplysningene. Det tror jeg er lurt for ettertiden, at noen andre ser på de to rapportene. Men vi slår fast at de overlevende og etterlatte skal ha en kompensasjon. Det er viktig. Jeg anser runden til Riksrevisjonen for å være en formalitet etter de to grundige rapportene som er kommet fram i det siste. De overlevende og etterlatte fortjener å få kompensasjon nå og ikke måtte gå flere strafferunder. Noen ganger må vi som storting klare å sette et punktum i saker, og det har vi mulighet til nå.

Jeg takker igjen statsråden for svaret. Jeg håper at statsråden kan ha en samtale med Nye veier, der de fortsetter, for de har startet på en jobb, men de har egentlig ikke hatt noe grunnlag for å gjøre jobben. Jeg håper statsråden kan ta affære og faktisk be Nye veier planlegge dette. Så må de prosessene selvfølgelig gå parallelt, men det at Nye veier faktisk kan klargjøre for dekningsrom/tilfluktsrom i veitunnelene rundt Kristiansand, hadde jeg satt stor pris på om statsråden kunne ordne.

Jeg takker statsråden for svaret, men det er jo litt trist når en ser at Norges dekningsgrad for tilfluktsrom er på 45 pst. Eksempelvis Finland har dekningsrom for 90 pst. av innbyggerne. Kristiansand by har 42 pst. og ligger under landsgjennomsnittet. Det unike med ringveien rundt Kristiansand og tilfluktsrommene der, er at to av innslagspunktene til tunnelen er i relativ nærhet – altså i gangavstand – til store befolkningskonsentrasjoner i Kristiansand sentrum. Vi får ikke bygd nok tilfluktsrom såpass fort som vi kan få gjort det med denne tunnelen. Jeg håper statsråden kan få dette igjennom, for Nye veier planlegger denne tunnelen nå, og vi kan ikke vente i årevis på en utredning. Jeg håper statsråden kan klare å få dette litt fortere fram.

«Nye veier planlegger å bygge ny ringvei rundt Kristiansand. Det er lokalt behov for å øke antall ‘dekningsrom’/tilfluktsrom. Her kan man benytte tverrslagsrom som uansett skal bygges mellom tunnelløpene. Disse rommene kan bygges større og klargjøres for lengre opphold. Dette vil være en rimelig og effektiv løsning for å øke sikkerheten til innbyggerne. Hva kan statsråden gjøre for å se dette i en større sammenheng enn bare samferdsel og bidra til økt sikkerhet i krisesituasjon?»

Litt tilbake til fjelledelgran: 40 pst. av norsk juletreproduksjon er fjelledelgran, så den er viktig. Jeg er glad for de signalene ministeren gir, og at den faktisk er tenkt å videreføres. Det er svært viktig for norsk juletreproduksjon. Så litt tilbake til veirødsvingel. Vi er begge to fra Sørlandet, og vi har kanskje det fremste forskningsmiljøet innen disse grassortene i Grimstad, så jeg vil faktisk oppfordre ministeren til å invitere sin kollega til et sørlandsbesøk i sommer og avlegge NIBIO et besøk. Der er Trygve S. Aamlid kanskje en av de fremste på grasproduksjon og veirødsvingel i Norge. Det er en oppfordring til justisministeren.

Takk til justisministeren for et godt svar, hun var godt forberedt. Jeg vil tilbake til veirødsvingel, som brukes av plenprodusenter. I dag er ferdigplen en svært viktig del av norsk jordbruk og ikke minst av norsk hagebruk, spesielt i den byen vi er i nå, det å kunne ha tilgang på en solid ferdigplen når nye anlegg etableres eller vedlikeholdes. Der er veirødsvingel kanskje en av de viktigste grunnene til at en får et godt, tett rotnett i den matten en skal flytte, og at en får en rask etablering. Den er slitesterk og tåler mye i forhold til alle andre grassorter som gjør at plenen slites ut ved bruk. Derfor er det viktig at vi ser på muligheter for å kunne bruke den i den produksjonen.

«Klima- og miljødepartementet har fremmet ett forslag om å forby ‘fremmede arter’. En av artene er veirødsvingel, som er en norsk utviklet art. Det er en viktig del av norsk plen- og grasproduksjon. Ved å forby denne arten vil vi sette norsk grasproduksjon tilbake i tid. Fjelledelgran er en av de viktigste trærne i norsk juletreproduksjon. I dag reguleres utenlandske treslag gjennom egen forskrift til skogbruksformål. Vil statsråden se på unntak for ordinær produksjon med veirødsvingel, og sørge for at denne forskriften om utenlandske treslag til skogbruksformål kan videreføres?»

Besøkstall var et av kriteriene. Der er Kvåsfossen langt foran mange av de andre søknadene. Et av kravene var at det skulle være tilknytning mot skole og den type ting, og Kvåsfossen har veldig mange skoleklasser og lærere på opplæring. De har også alt nå, før de søkte, innfridd åpningstidene på 1 000 timer og 150 dager i året, og de har et godt utredet prosjekt. Det er velutprøvd. Den norske offentligheten har vært med og satset 22 mill. kr inn i anlegget, i tillegg til privat kapital. Dette er kanskje en av de fremste turistattraksjonene i regionen Lister. Jeg skjønner ikke at de har kunnet ramle sånn ut. Jeg lurer egentlig på om det er et litt mer politisk vedtak enn et faglig fundert vedtak.

Jeg takker statsråden for svaret. Kvåsfossen leverte sin søknad komplett innen fristen, og de hadde dokumentert sin fagkompetanse – nåværende og ønske om framtidig hvis de ble villakssenter for framtiden. De har kanskje et av de fremste miljøene innenfor fiskeforvaltning på Sørlandet tilknyttet seg. Det er det ingen andre som kan skilte med. Kvåsfossen har to kommunestyrevedtak, begge kommunene i Lygnavassdraget. De har fylkeskommunens og statsforvalterens støtte. Det har ikke alle andre. Ministeren nevnte styresammensetning. Det skulle være et eget styre for hvert villakssenter. Det var ikke krav om at det skulle være lokale med i den utstrekning som det tydeligvis er blitt lagt vekt på, så jeg skjønner ikke helt at kriteriene er blitt fulgt.

«Miljødirektoratet har autorisert fire villakssentere som departementet også har behandlet klage på, og Nasjonalt villakssenter i Kvåsfossen tapte denne runden. Sett utenfra virker det som at kravene direktoratet satte til senterne, fraveket i behandlingen av villakssenteret i Kvåsfossen sin søknad. De hadde lokal og regional forvaltning i ryggen, høye besøkstall, høy grad av formidling og laksetrapp m.m. Staten har snudd ryggen til kanskje det fremste villakssenteret i Norge. Hvorfor fravikes kravene i søknaden, og kan statsråden gjøre noe for Nasjonalt villakssenter i Kvåsfossen?»

Da ønsker jeg å utfordre ministeren litt: Jeg er godt kjent i det området, i Åmli kommune og Skjeggedal, og der har Å Energi et utbyggingsprosjekt for et nytt kraftverk – kjærkommen strøm til bl.a. mobilnettet. Å Energi er eid av kommunene i Agder, sammen med staten, Statkraft, og der skal de nå bygge ut. Kan ministeren se at det er en mulighet for å ha en samfinansiering på dette, mellom stat, kommune og f.eks. Å Energi, for å få god mobildekning i de områdene?

Takk for svar. Du hadde jo noe positivt å overbringe meg – og ville egentlig ønsket mer mobildekning. Det er det som er problemet, bl.a. i bygda Skjeggedal. Der er det næringsvirksomhet, og når bonden er ute og gjør en jobb med å sprøyte på sitt jorde, er han pålagt å dokumentere at han gjør det. Det er noe som ikke kan gjøres med den dekningen de har i dag. Jeg er helt enig med statsråden i at vi ikke skal forvente at hele landjorda i Norge skal ha mobildekning, men der det er store hyttefelt, bosetting og næringsvirksomhet, tenker jeg det er en prioritert oppgave. Jeg lurer litt på: Hvor fort tenker du at det kan skje, hvis det skal være endringer i tildelingen, fra bredbånd over til mobiltelefon?

Samfunnet er blitt heldigitalisert, og vi har endret oss vesentlig de siste årene. Derfor spør jeg ministeren i dag: «Samfunnet har gjort seg avhengig av mobildekning og nettilgang. Flere steder i landet er det likevel dårlig mobildekning, bl.a. i Agder. I Åmli kommune skjedde det i påska en drukningsulykke i et område uten mobildekning. Den ene forulykkede sprang til han møtte en person med traktor som måtte kjøre langt for å ringe, og da nødetatene kom, var det dessverre for sent. Dette er et område med fast bosetning og større hyttefelt. Vil statsråden gjøre noe for å bedre mobildekningen, og herunder legge press på operatørene?»

E39 Kristiansand–Mandal har vi diskutert mange ganger i denne salen, og dette er nok heller ikke siste gang. Først litt historikk: Det var daværende samferdselsminister Solvik-Olsen og Agder-representant Åse Michaelsen, begge fra Fremskrittspartiet, som fikk denne bompengeordningen gjennom i Stortinget. Den gangen var det til stor jubel i Agder, med det bakteppet at E39 har en uforholdsmessig høy bompengebelastning i forhold til andre veistrekninger. Når vi nå som bilister, og spesielt tungtrafikken, har fått kjenne på prisen, har jubelen stilnet. Det er for dyrt å velge trafikksikker vei, og det bekymrer. Svaret som samferdselsminister Nygård ga i dag, var et mer positivt svar enn han ga til meg i spørretimen for en måneds tid siden, og det er gledelig. Det er mot det bakteppet at det var et samlet Agder som sto bak kravet om en ny, trafikksikker europavei gjennom Agder, noe samferdselspolitikere i denne salen også har støttet i mange år. Det er da svært bekymringsfullt at det som blir kalt dødsveien, igjen har blitt hovedferdselsåren i Agder. Før hadde vi store utfordringer, spesielt på vinterstid når trailerne satte seg fast på glatta og veien ble stengt. Nå skjer det samme igjen. E39 fortjener særskilt oppmerksomhet – der staten er en del av løsningen. Det kan ikke være de som velger den trafikksikre veien som skal betale regningen. Forutsetningene har endret seg siden vedtaket om finansiering ble fattet. Jeg forventer nå, og det har fylkeskommunen sagt i dag, at man sammen med Samferdselsdepartementets og transport- og kommunikasjonskomiteens folk finner en snarlig løsning, og svaret kan ikke alltid være å sette opp prisene for å tjene mer penger. Vi som har vært innenfor handel, vet at om vi priser oss ut av markedet – jo mer vi øker prisene, jo mindre får vi solgt – jo færre biler kjører på veien. Det skjer nå, og med den siste prisstigningen vil nedgangen i bilister øke enda mer. En løsning som gjør at næringslivet ser seg tjent med å bruke den nye veien, og at foreldre ikke bekymrer seg for sine håpefulle på dødsveien, er det Agder trenger nå. Denne veistrekningen er den største trafikkåren fra Sør-Vestlandet og inn mot Østlandet. Det har gått nok liv tapt på denne strekningen.

Denne rapporten er dyster lesning. Den avdekker en systemsvikt som rammer en av våre aller mest sårbare grupper. Riksrevisjonen konkluderer med sterk kritikk. Et gjennomgående og grunnleggende problem er dårlig samhandling mellom tjenestene. Mangel på koordinering og uklare ansvarsforhold fører til at mennesker blir kasteballer i systemet. De faller mellom alle stoler – mellom spesialisthelsetjenesten, kommunene og Nav. Konsekvensene er alvorlige: manglende behandling, forverret helse, utrygghet og tap av verdighet. Riksrevisjonen anbefaler derfor tydelig at Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet sammen må legge til rette for samhandling, slik at denne gruppen får helhetlige og koordinerte tjenester. Det er bra at komiteen slutter seg til denne anbefalingen. Vi har sett ulike anbefalinger tidligere uten at situasjonen har blitt vesentlig bedre for denne gruppen. Derfor har Senterpartiet, sammen med Fremskrittspartiet, SV og Rødt, fremmet et forslag om at regjeringen årlig redegjør for oppfølgingen av selve samhandlingen mellom de ulike tjenestene. Det gir Stortinget mulighet til å følge med på om samhandlingen reelt sett har blitt bedre. Uten systematisk oppfølging risikerer vi at gode intensjoner forblir på papiret, mens de som trenger hjelpen, fortsatt sviktes. Vi skylder denne sårbare gruppen å sørge for at systemene fungerer.

Rapporten bekrefter et alvorlig bilde av den digitale sikkerhetssituasjonen, en situasjon som forverres av den sikkerhetspolitiske utviklingen rundt oss. Rapporten viser at det er gjort framskritt, bl.a. i samvirket mellom systemer, men peker også på at sårbarhetene fortsatt er betydelige. Det er derfor spesielt cyberforsvaret som står i frontlinjen i den digitale kampen. Vi må fortsette å styrke deres evne til å oppdage, motstå og nøytralisere digitale trusler. Som en del av arbeidet med å modernisere og sikre vår digitale infrastruktur og gi cyberforsvaret en solid grunnmur ble den nye etaten Statens graderte plattformtjenester, SGP, opprettet. Uansett hvor avansert teknologi eller hvor mange strukturendringer vi innfører, er suksessen fullstendig avhengig av riktig personell. Som Riksrevisjonen gjentatte ganger har framhevet, er mangel på personell og riktig IKT-kompetanse en kritisk utfordring. Arbeidet med å rekruttere og ikke minst beholde de beste og skarpeste hodene innen IKT og cybersikkerhet i forsvarssektoren er helt avgjørende for at vi skal lykkes i årene framover.

Dette er en stor sak som har engasjert Forsvaret, Stortinget, regjeringen og store deler av befolkningen. Innkjøpet av F-35-flyene var en stor og viktig avgjørelse for hvordan Luftforsvaret skulle se ut i framtiden. Debatten var stor om hvilke fly vi skulle kjøpe, og ikke minst om hvor de skulle stasjoneres. Alle vedtak ble i sin tid i landet, og det er egentlig her denne saken starter – eller letter, om du vil. For en lekmann virker det å beregne levetidskostnadene for 30 år på 52 jagerfly av typen F-35 nesten som å ta ned månen. Og det er kanskje det både Forsvaret, departementet og alle involverte har et lite snev av følelsen av, at dette er vanskelig. Jeg ble selv bombet ned i saken litt ute i prosessen. Noe av det første jeg var med på, var en komitéreise til Ørland for å se og høre om vedlikehold, lagring og kostnader rundt driften av F-35-flyene. Turen til Ørland var interessant. Vi fikk høre fra dem som drifter flyene, om hvilke utfordringer de står i i det daglige arbeidet, vi fikk høre om hvilke konsekvenser det har for et lokalsamfunn å ha en sånn base i sin midte, og ikke minst fikk vi se flyene i det store forsvarsbildet i NATO. Spørsmålet jeg satt igjen med etter turen til Ørland, var: Skal alt av EBA være en del av levetidskostnadene? I et av mine tidligere yrker har jeg solgt traktorer, og jeg får litt den samme følelsen her. Selgeren er Luftforsvaret, og kjøperen er Stortinget. Jeg som selger pynter litt på det meste, kanskje, også driftskostnader og vedlikehold, herunder EBA. Det ligger litt i sakens natur når en skal ha utvikling. Luftforsvaret vil ha utvikling. De vil ha større forsvarsevne og større slagkraft i luften. Stortinget som vedtok det, stilte nok spørsmålene, men de var også opptatt av å få utvikling, og vi skulle handle med en viktig alliert. Det å fornye hele flyparken ville føre til andre kostnader enn vi hadde før. Det er nye krav til sikkerhet rundt flyene, det er nye miljøkrav, og det er nye krav til personalet og ikke minst fra samfunnet rundt, som har gått videre i levestandard, og folkene som drifter flyene, skal ha det bra. Vi skal nesten beregne kostnadene ved å utvikle samfunnene som får disse flyene i sin midte. En så stor utvikling som det basene for F-35-flyene har sett, er ikke hverdagskost i små og mellomstore kommuner. Dette er levetidskostnader for flyene som er vanskelige å forutse. Vi behandler i saken i dag Riksrevisjonens rapport om levetidskostnadene, som retter kritikk mot Forsvaret. Spørsmålet er hvor sterk kritikken skal være. Flertallet, som Senterpartiet er en del av, viser til Riksrevisjonens konklusjon og kritikk – vi slutter oss ikke til den – det er hovedforskjellen i saken. I etterpåklokskapens navn, som er den eneste fasiten, burde det nok vært tatt inn litt større kostnader, spesielt på teknikk og per skrog. Dette ble det varslet om fra Luftforsvaret, men det ble vel kanskje ikke fulgt godt nok opp. En viktig del av vårt arbeid med behandlingen av denne rapporten er læringsaspektet. Riksrevisjonen og komiteen mener det er viktig at erfaringene fra disse store innkjøpene må brukes i de neste store innkjøpene Forsvaret står overfor i den kommende tiden. Dessverre vil vi måtte bruke mye penger på store investeringer for å kunne forsvare oss i årene som kommer. Så må Stortinget selv også ta lærdom i denne saken og stille spørsmålene i de neste sakene om store investeringer i forsvarsmateriell. Avslutningsvis vil jeg si at jeg og Senterpartiet er glad for økt slagkraft i luften.

Norsk bistand har bred støtte i befolkningen, og for at vi skal ha den tilliten, er det helt avgjørende at vi har systemer som sikrer at pengene brukes etter hensikten. Riksrevisjonens funn er veldig viktige. Det pekes på kritikkverdige svakheter på nivå 2 på Riksrevisjonens skala i den overordnede styringen og risikovurderingen, forebyggingen og oppfølgingen hos Utenriksdepartementet og Norad. Jeg merker meg at daværende utviklingsminister Tvinnereim tok funnene på alvor, og takker Riksrevisjonen for samarbeidet. Det er positivt at det nå foreligger en konkret oppfølgingsplan med tiltak som skal implementeres. Det må bare understrekes at det er nulltoleranse for økonomiske misligheter i norsk bistand. Dette er en grunnleggende forventning fra Stortinget og fra de norske skattebetalerne. Nulltoleranse betyr ikke at feil aldri vil skje i komplekse omgivelser, men det fordrer systemer for å forebygge, avdekke og reagere resolutt. Det er verdt å merke seg, som Riksrevisjonen selv påpeker, at undersøkelsen har hatt et systemperspektiv og ikke avdekket konkrete mislighetssaker. Funnene gjelder svakheter i systemene som skal forhindre og avdekke slikt. Den viktigste strukturelle endringen som har blitt gjort i denne perioden, er å samle bistandsforvaltningen hos Norad. Dette vil styrke forvaltningen av norsk bistand ytterligere, inkludert håndtering av risiko for misligheter. Målet med en bistandsforvaltning er at vi alle kan ha full tillit til at norske bistandsmidler når fram og utgjør en forskjell for de menneskene bistanden skal hjelpe.

Jeg skjønner at vi da må leve til iallfall 2028, og kanskje 2030, før vi kan vurdere en endring av bompengetakstene. I den tiden må vi da leve med høy bompengefinansiering og en utrygg vei for befolkningen, for det som er, er jo at folk ikke vil kjøre den nye veien av økonomiske hensyn. Næringslivet sliter, de private sliter, og så kjører de heller gamleveien, og det er et problem. Jeg skjønner at ministeren ikke vil foregripe noe, men han vil heller ikke signalisere at han vil se på muligheten for en forlenget finansieringspakke?

Da sier altså ministeren at det vil gå mange år før vi kan forvente lavere priser på denne strekningen. Den gamle E39 som gikk mellom Søgne og Mandal, ble kalt dødsveien, og det er den som nå igjen er hovedtrafikkåren for lastebilnæringen på Sørlandet. Det er der all lastebiltrafikken mellom Stavanger og Oslo går, og det er ikke bra trafikksikkerhetsmessig. Spørsmålet mitt til ministeren er: Er det noen muligheter for å se på en annen løsning av finansieringen, eller å utsette finansieringen, f.eks. forlenge lånetiden, for å få en trafikksikker vei tilbake?

«Trafikken på E39 Kristiansand–Mandal har gått ned på grunn av høy bompengebelastning. I starten av 2024 ble bompengesatsene økt, og nå velger bilistene heller gamlevegen enn den trafikksikre nye vegen for å unngå bompengene. I svarbrevet fra statsråden til Innst. 74 S (2024–2025) står det: ‘I tråd med fastsatte rutiner for håndtering av usikkerhet i bompengeprosjekter vil økonomien tidligst bli vurdert av Ferde AS i februar/mars 2025 etter ett til to års drift med de nye takstene’. Har denne vurderingen blitt gjort, eller vil statsråden sørge for at vurderingen blir gjort?»

Først må jeg si at etter et langt liv i lokalpolitikken og som styremedlem i Midt-Agder Friluftsråd, speiderleder og speider i 46 år har jeg vært en ivrig forkjemper for allemannsretten. Jeg bruker den om ikke daglig, så iallfall hver uke. Senterpartiet vil alltid være en forkjemper for allemannsretten, men vi er mot å grunnlovfeste den. Det er ikke fordi vi vil svekke retten, men fordi det rett og slett er unødvendig. Det vil nok skape mange uoverensstemmelser hvis vi skal utøve friluftsliv og har allemannsretten i Grunnloven. Da tror jeg at vi vil få mange krangler og mange rettssaker som vi ikke er tjent med, for det vil svekke vår rett til å være i friluft. Allemannsretten står sterkt i friluftsloven, en lov som i praksis har fungert godt i flere tiår. Det er ingen akutt trussel mot denne retten, og det er ingen politisk bevegelse som ønsker å svekke den. Grunnloven er et dokument som skal sikre våre mest fundamentale rettigheter og prinsipper. Den skal ikke være et sted for detaljregulering av politikk vi allerede har bred enighet om. Allemannsretten slik den er i dag, beskriver godt både våre plikter og våre rettigheter. Det er viktig. Forslaget om å grunnlovfeste allemannsretten reiser flere spørsmål enn det besvarer. Hva vil dette bety for grunneiernes rettigheter? Jeg tror heller ikke det er lurt at grunneieren ikke vil ha den samme rettigheten som en lovfesting i tråd med dette forslaget vil gi, i Grunnloven, og det blir da en skjevfordeling. Den utviklingen vi ser med flere turister, reiser nye problemstillinger. Det samme gjelder urfolks rettigheter. Det klarer vi ikke å besvare hvis vi grunnlovfester dette. Skal allemannsretten fortsatt ha bred oppslutning, er vi nødt til å ha et handlingsrom til å gjøre konfliktdempende justeringer. I dag har vi et balansert lovverk som gir gode muligheter til å finne pragmatiske løsninger. Hvis vi skal skrive allemannsretten inn i Grunnloven, risikerer vi å låse den fast på en måte som kan gjøre framtidige tilpasninger vanskelige. Allemannsretten er trygg i dagens lovverk. Det er gjennom god forvaltning, gjennom respekt for grunneier, lokalbefolkning og det lokale selvstyret og gjennom bevisst politikk at vi kan sikre den for framtiden.

Ja – men den store utfordringen er når vi ikke får tak i vaksiner, og det som da er neste konsekvens, er dyrevelferden. Kalver blir født blinde, de finner ikke maten sin og må hjelpes til å prøve å få i seg mat, de klarer ikke å puste selv, og bonden må avlive dem øyeblikkelig. Det er heller ikke noe greit dyrevelferdsmessig. Jeg har et ønske om at landbruks- og matministeren kanskje kunne komme ned til Sørlandet og besøke noen av dem som er hardest rammet av dette.

Takk for godt svar fra ministeren. Det er stadig vekk endringer i blåtungeviruset, og vi ser at det er lite forskning på det. Igjen: De tilgjengelige vaksinasjonsmetodene er ikke nødvendigvis gode nok. Ja, de er dyre, men det er heller ikke tilgang til dem, og viruset endrer seg stadig vekk. Er det mulig at ministeren kan gå inn og se på om det er noe mer vi kan forske på, og også klare å skaffe mer vaksiner? Det er et problem på Sørlandet nå at de ikke får tak i vaksiner hvis de ønsker å vaksinere. Mattilsynet sier at man bør vaksinere og ta det på egen regning, men det er ikke tilgang på vaksiner.

«Blåtunge kom inn som en ny sykdom langs kysten i Sør-Norge i fjor sommer. Sykdommen rammer sau og storfe. Mattilsynet har nå avdekket i melkeprøver at smitten har større utbredelse enn først antatt. Blåtunge fører til store lidelser for dyrene, i en del tilfeller med døden som utgang. Ettervirkningene av fjorårets utbrudd gir utslag i større andel dødfødte eller misdannede kalver/lam. Dette er ikke god dyrevelferd. Dyrene trenger vaksine som ikke er på lager, og som er dyrt for bonden. Hva kan statsråden bidra med?»