OverStortinget

Peter Frølich (H) [12:25:14] (komiteens leder): Koronapandemien er evaluert mye og grundig. Selv om det virker som en evighet siden regler om ulike metere og snåle hilsener med albuen, røde og gule nivåer og korona-pressekonferanser, var det nå – over fem år etterpå – helt på sin plass at Stortinget fikk anledning til å samle trådene og diskutere en av de absolutt største utfordringene som norske myndigheter har stått overfor i vårt lands historie. Det satte egentlig absolutt alt og alle på prøve, inkludert demokratiet vårt. Konklusjonen er at vi besto dette godt sammen. Samtidig er det funnet veldig klare læringspunkter, en rekke punkter som ikke ble godt nok håndtert, som f.eks., slik vi har vært innom, at barn ble hardt rammet, selv om det selvfølgelig, spesielt i begynnelsen, var helt uoversiktlig og helt nødvendig med strenge tiltak. Kontrollkomiteen er også enig om behovet for å vurdere enda nærmere om de politiske prosessene under koronaen kan bli bedre, når noe lignende skjer igjen. Da har jeg lyst til å peke spesielt på det parlamentariske kontrollarbeidet, som vi jo alle er involvert i. Det var veldig vanskelig å drive kontrollarbeid fra Stortinget i perioder, og spesielt var det vanskelig å ettergå de konkrete begrunnelsene for de enkelte tiltakene. Innføringen av rødt nivå i skolen under omikron vinteren 2021/2022 er et veldig godt eksempel på hvor vanskelig det var å få ut den konkrete begrunnelsen. Hva var det egentlig regjeringen vektla da de gjorde det de gjorde? Det at det ble gjort i strid – tilsynelatende – med underliggende faglige råd, gjorde det ekstra viktig å kunne søke etter begrunnelsen. Én ting var at vi forsøkte dette under pandemien, men vi forsøkte jo dette også under høringen nå sist, og vi fikk motstridende svar. Vi vet at inngrep skal være formålstjenlige og proporsjonale, men man må kunne ettergå begrunnelsen. Jeg håper at det arbeidet som nå skal gjøres, det utvalget som kanskje presidentskapet setter ned i oppfølgingen av dette, må se på rutiner for etterprøvbarhet. Kanskje skriftlighet rett og slett er noe som må til for at man skal kunne få en mer klar idé av hva som har vært myndighetenes begrunnelse. Et annet punkt vi kom innom i høringen, som jeg har lyst til å nevne, var oppdagelsen av den store variasjonen i den juridiske kompetansen i de organene som innførte inngripende tiltak mot enkeltborgere. Man har staten med sitt apparat, som jo er enormt. Det er kompetent. De har ressurser til å kunne utforme både forskrifter og regler som de er sikre på lovligheten av, og de kan dobbeltsjekke og trippelsjekke. Det var ikke tilfellet for Kommune-Norge. Der var det et mer sammensatt bilde. Vi har eksempler på helt glitrende, god, trygg juss ute i kommunene, men vi har også skrekkeksempler. Vi oppdaget ganske fort at statsforvalternes rolle er spesielt viktig. Statsforvalterne skal være individets beskytter. De skal kunne gå inn i de enkelte tilfellene og si at dette er ulovlig, dette er en ulovlig forskrift, dette er en ulovlig regel, og sette ned foten, men de har også den rollen at de kan gå inn og rådgi og veilede kommuner som er usikre i en sånn situasjon. Der har vi som sagt gode eksempler fra statsforvalterne og hvordan de jobbet under pandemien, mens andre var mer tilbakeholdne. Her håper jeg at det blir trukket noen viktige lærdommer. Jeg skal ikke dra dette mer ut og gå gjennom flere enkeltpunkter. Jeg synes saksordføreren har holdt et veldig godt innlegg. Det samme har Frode Jacobsen, og vi er enige om det viktigste og mest sentrale i dette. Jeg synes spesielt saksordføreren fortjener en ekstra takk for det arbeidet som har vært gjort. Dette har blitt en innstilling som rett og slett er et godt produkt – i mangel av et bedre ord. Det er pedagogisk bygget opp, det er poengtert og strukturert, og det vil være veldig nyttig for dem som er så heldig at de skal få lese det i årene som kommer. Jeg vil rette en særlig takk til saksordføreren, og ikke minst en takk til alle dem som på ulike måter og i ulike roller klarte å få dette landet gjennom pandemien på en så god måte som det tross alt ble.