OverStortinget

Spørsmålet om skolestruktur handler om noe av det viktigste man avgjør i lokaldemokratiet. Det er kommunene og fylkeskommunene som kjenner sine egne forhold best. Det er de som må ta de vanskelige avveiningene. Hva er et godt læringsmiljø? Hvordan kan vi sikre nok lærere? Hvordan påvirker det helheten i utdanningstilbudet? Og helt klart: Hvor lang er en rimelig reisevei? Opplæringsloven slår fast at elever har rett til å gå på en skole i sitt nærmiljø. Kommunen skal legge vekt på nærhet til hjemmet når de plasserer elever. Samtidig må det også tas hensyn til kapasitet, økonomi og faglige vurderinger. Det er viktig å ha lokal fleksibilitet, slik at man sikrer et faglig godt skoletilbud både nå og i framtiden. Barns beste skal alltid være med i vurderingen. Det gjelder også når vi snakker om skolestruktur og skolevei. Kommunene må gjøre grundige vurderinger av både trivsel, læringsmiljø og reisebelastning for de tar slike avgjørelser. Å lovfeste en maksgrense for hvor lang skoleveien skal være, vil påvirke kommunene og fylkeskommunene. Det vil endre handlingsrommet deres, og det vil legge noen tydelige føringer for hvordan et arbeid med en skolestruktur skal gjøres. Elever med lang reisevei har allerede i dag mange rettigheter. Én ting er gratis skyss, og noen elever, sånn som jeg selv, måtte flytte på hybel for å gå på videregående opplæring. Da får man borteboerstipend, som dekker utgifter, og dette borteboerstipendet har blitt betydelig økt med denne regjeringen. Arbeiderpartiet er skeptisk til å sette grenser og rammer og tilføre rapporteringsplikter som kan påføre kommunene og fylkeskommunene ekstra byråkrati gjennom dette representantforslaget. Fylkeskommunene og kommunene skal bruke tiden sin og ressursene sine på elevene og arbeide for et best mulig utdanningstilbud for alle sine elever og barn, uavhengig av struktur.