OverStortinget

Hvem har tatt vare på dem som faller utenfor i vårt samfunn, når ingen andre stiller opp? Det er ikke det offentlige. Det er ikke staten som har løftet enkeltmenneskene i vårt samfunn gjennom alle tider. Noen av de mest alvorlige hullene i helsevesenet tettes i dag av ideelle aktører, som Frelsesarmeen. Det har de gjort i årevis. Gatehospitalet i Bergen er et av de aller viktigste stedene for dem som faller utenfor – mennesker med alvorlig rusavhengighet og livstruende sykdom, som ofte avvises i det ordinære helsevesenet. Her får de medisinsk behandling, lindring og verdighet. Gatehospitalet er ikke luksus, det er livreddende. Det er det offentlige som har sviktet. Fram til 2023 fikk Gatehospitalet direkte støtte over statsbudsjettet, så ble det flyttet over til en konkurransebasert søknadsordning. Det skulle gi forutsigbarhet. Resultatet har blitt usikkerhet og forsinkelser. I år mangler de 6,1 mill. kr – i praksis seks færre sengeplasser, kutt i palliativ omsorg, og 5,5 årsverk er borte. Samtidig som dette skjer, foreslår regjeringen i revidert budsjett å kutte 3 mill. kr fra tilskuddsordningen Gatehospitalet henter midlene sine fra, fordi det tydeligvis var penger til overs. Dette er ikke politikk som tar ansvar, det er politikk som ser vekk. Istedenfor å ta ansvar velger statsråden å antyde at Gatehospitalets økonomiske utfordringer handler om manglende styring, at Frelsesarmeen burde tilpasse seg raskere, at de har vokst for mye, for raskt. Dette er en organisasjon som har brukt over 11 millioner egne kroner for å holde liv i et tilbud staten selv ikke evner å levere. Statsråden takker dem med mer uforutsigbarhet og kutt. Hva tror statsråden egentlig det vil koste hvis halvparten av disse pasientene må inn i det offentlige? Jeg tror vi ganske raskt kan konkludere med at det kommer til å bli dyrere enn å støtte opp om det tilbudet som allerede er etablert. Kristelig Folkeparti fremmer i dag to forslag: en redningspakke i revidert budsjett og en ny, bærekraftig finansieringsmodell for institusjoner som dette. Ideelle aktører, som Frelsesarmeen, tar et ansvar det offentlige ikke klarer å bære alene. Da må staten i det minste sørge for ikke å være til hinder for det arbeidet.