Både som avholdsmann og som KrF-er er det vel ikke så sjokkerende at jeg er veldig glad for at dette forslaget blir stemt ned. For Kristelig Folkeparti er det viktig med en streng regulering av alkoholforbruket i Norge. Det er viktig for å regulere alkoholomsetningen og sørge for at vi ivaretar de mest sårbare gruppene i samfunnet. Denne debatten handler om å avveie ulike hensyn. For oss er alkoholpolitikken ikke først og fremst næringspolitikk, men folkehelsepolitikk og familiepolitikk. Det er avgjørende å bevare alkoholfrie arenaer i samfunnet, både for å beskytte barn og unge, og for å skape trygge og inkluderende møteplasser for alle. Alkohol er ikke en ordinær vare, men en av de viktigste risikofaktorene for tap av friske leveår i befolkningen. Vi vet at 90 000 barn i Norge vokser opp i hjem med alkoholproblemer, og at nesten én av ti har opplevd drikkepress på jobb. Det er derfor viktig at samfunnet også tilbyr sosiale arenaer uten alkohol. Idrett, parker og andre offentlige rom bør være sånne alkoholfrie soner. Det viktigste helsearbeidet vi kan gjøre, er å forebygge, og derfor mener vi at det som gjelder tilgjengelighet, bevillingssystemet og tydelige alkoholfrie rom, må bevares og styrkes. Vi mener det fortsatt må være et tydelig skille mellom private arenaer der alkohol kan nytes, og felles offentlige rom som skal være trygge og tilgjengelige for alle. Jeg må innrømme at jeg er skuffet over at statsråden i sitt svarbrev signaliserer at han vil igangsette en utredning med sikte på mulige lovendringer som åpner for kommunal regulering av alkoholbruk på offentlig sted. Dette vitner om at Arbeiderpartiet ikke lenger er til å stole på i alkoholpolitikken. Dette sender feil signal i en tid da det er behov for å styrke og ikke svekke de alkoholpolitiske virkemidlene som beskytter barn, unge og sårbare grupper. Å varsle mulige lovendringer i denne retningen sender et uheldig signal om at hensynet til tilgjengelighet og lokalt selvstyre skal veie tyngre enn folkehelse og barn og unges behov for alkoholfrie arenaer.

Vi har mange dyktige jordmødre og helsepersonell som gjør en fantastisk jobb. Det er likevel sånn at mange kvinner i dag opplever at fødetilbudet ikke er godt nok, og at det er uforutsigbart, for travelt eller for langt unna. Da er det ikke rart at noen mister tilliten og begynner å se etter andre alternativer. Kristelig Folkeparti mener det trengs en forpliktende satsing på fødselsomsorgen. Vi må få på plass en opptrappingsplan for jordmortjenesten. Det nytter ikke med fine retningslinjer hvis det ikke er nok folk til å følge dem opp. Vi må også sørge for at de som har lang vei til en fødeavdeling, får følge. Vi støtter også prosjekter som Min jordmor, der man følges av den samme jordmoren gjennom hele løpet – før, under og etter fødsel. Det gir trygghet. Vi må ha flere sånne prosjekt og forløpsfinansiering som gjør det mulig å få det til i praksis. Kristelig Folkeparti mener også at det må bli slutt på at kvinner som akkurat har født, skrives ut for tidlig og får for lite hjelp. Barseltiden er ikke bare en lykkeboble. Mange trenger fysioterapi for å komme seg igjen, og da må det bli en del av et offentlig tilbud. Vi foreslår i tillegg et nasjonalt kompetansesenter for fødsels- og barselomsorg. Vi trenger mer kunnskap om kvinnehelse og forebygging av fødselsskader, om å utvikle beste praksis. Jeg sier det enkelt: Trygghet, tilgjengelighet og tillit må være grunnmuren i fødetilbudet. Når kvinner velger å føde hjemme uten hjelp, er det et varsko. Da må vi lytte og gjøre tilbudet bedre. Med det tar jeg opp forslag nr. 15, fra Kristelig Folkeparti.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [14:28:29] (ordfører for saken): Takk til komiteen for arbeidet i denne viktige saken. Komiteen er samlet i synet på at ideelle organisasjoner har vært en bærebjelke i utviklingen av norsk velferd. Gjennom historien har de levert tjenester med høy kvalitet i møte med mennesker i sårbare livssituasjoner. Det er ikke bare gjennomført en skriftlig høring, det har også kommet flere viktige innspill, bl.a. fra Ideelt Nettverk, som er tydelig på sine bekymringer rundt dagens situasjon. Mange ideelle aktører opplever uforutsigbarhet, kortsiktige tilskuddsordninger og økt økonomisk press. Resultatet er at flere ideelle har måttet avvikle virksomhet, selv om de har levert tjenester av høy kvalitet og hatt sterk lokal forankring. Det er ikke bare et tap for de ideelle aktørene, det er et tap for hele samfunnet. Når ideelle presses ut, mister vi verdibasert kompetanse, langsiktighet og enormt sterke fagmiljøer, som det har tatt årevis å bygge opp. Vi mister også mangfold i velferdstilbudet, og brukerne mister valgfrihet og trygghet. Kristelig Folkeparti støtter derfor forslaget om å utarbeide en nasjonal strategi for ideell vekst. Vi støtter også forslaget om å utrede alternative finansieringsformer til tradisjonelle anbudskonkurranser. Avtaler med ideelle må ha rettferdige vilkår. Ideelle virksomheter skal ikke være nødt til å subsidiere det offentlige eller avvikle fagmiljøer det har tatt år å bygge opp. Arbeiderpartiet har i praksis bidratt til å svekke ideell sektor. Når ideelle aktører i f.eks. rusomsorgen mister kontrakter, ikke får kompensert for kostnadsvekst og presses ut av anbudsprosesser, er det et resultat av politiske prioriteringer og ikke tilfeldigheter. Arbeiderpartiet har valgt å bygge opp offentlige tilbud på bekostning av ideelle, i stedet for å se dem som en likeverdig og verdifull del av velferdsstaten. Det er et alvorlig tillitsbrudd mot en sektor som i tiår har levert tjenester der det offentlige ikke har strukket til. Kristelig Folkeparti velger en annen vei. Vi vil styrke ideell sektor – vi vil ikke svekke den. Vi vil bygge videre på det som har fungert i generasjoner, og sørge for at ideelle aktører får rammevilkår som gjør det mulig å bidra også i framtiden. Med det vil jeg ta opp forslagene i saken.

For å begynne med å kommentere det som siste taler nevnte: Jeg beklager at vi ikke var til stede i debatten. Det var rett slett en feilberegning i tidsskjemaet på dagens kalender. Jeg beklager det. Jeg vil gjerne redegjøre litt for bakgrunnen for Kristelig Folkepartis forslag. Det er avgjørende at søknader om beskyttelse og andre utlendingssaker behandles på en rettssikker måte. Manglende rettssikkerhet kan få alvorlige konsekvenser. Alle eksemplene med personer som sendes ut på tross av fare for forfølgelse på grunnlag av sin tro, og eksemplene med familier som blir splittet, er historier som svekker folks tillit til utlendingsforvaltningen. Kristelig Folkeparti mener det er behov for endringer i praksis i utlendingsforvaltningen for å styrke rettssikkerheten, og da særlig ivareta konvertitters behov for beskyttelse. Kristelig Folkeparti vil framheve at kvalifiserte tolker og retten til å ha med seg kvalifisert tolk er avgjørende for at informasjon asylsøkerne gir, gjengis korrekt, og for at det ikke skal oppstå misforståelser mellom myndigheter og asylsøkeren. Dersom prosessen gjennomføres uten kvalifisert tolk, kan folk få avslag på feilaktig grunnlag. Det er i tillegg viktig å sikre at alle har mulighet til personlig oppmøte for nemnden, sånn at sakene blir bedre belyst. Det vil gi et bedre og riktigere beslutningsgrunnlag. I dag er ikke ordningene gode nok. Den nåværende avhørspraksisen de internerte på Trandum utsettes for, innebærer bl.a. at myndigheter fra asylsøkerens opprinnelsesland gjennomfører avhør på norsk jord uten tolk eller representanter for norske myndigheter til stede. Særlig for asylsøkere fra Eritrea og Iran, hvor myndighetene har et uryddig forhold til menneskerettigheter, vil en sånn praksis true asylsøkernes rettssikkerhet. Derfor foreslår vi i dag å innføre en topartsprosess i UNE, sånn som de har i våre naboland Sverige og Danmark. Dette vil bidra til å sikre full kontradiksjon og muntlig høring. En topartsprosess innebærer at de som har vært førsteinstans i asylsaker, UDI, møter asylsøkeren og advokat i UNE. Dette vil gi både UNE og personen det gjelder, med advokat, mulighet til å spørre ut UDI, og på denne måten sikre at saken er godt belyst for UNE før vedtak gjøres. Avslutningsvis vil jeg si: Vi er helt avhengige av å kunne ha tillit til utlendingsforvaltningen. Det handler om at folk skal bli behandlet på en ryddig og skikkelig måte. Derfor er denne saken viktig.

Dagen da ulykken med Kielland-plattformen skjedde, står som en av de mørkeste i norsk industrihistorie. 123 liv gikk tapt. Det er over fire tiår siden, men smerten og savnet lever videre i familier, i lokalsamfunn og i historien vår. Denne tragedien handler ikke bare om en tragisk ulykke, den handler også om svikt. Myndighetene tillot bruk av plattformen som boliginnretning, selv om den aldri var ment for det. Det ble gitt unntak som aldri burde vært gitt. Det er ikke til å komme utenom at staten har et ansvar, og det skulle bare mangle at ikke det ansvaret får konsekvenser. Etter ulykken har sviket fortsatt. Granskingen ble ikke grundig nok, og oppfølgingen av de etterlatte og overlevende har vært mangelfull i tiår. Dette er ikke våre eller mine ord, det er dokumentert i rapporter fra både fagmiljøet og Riksrevisjonen. Det tok over 40 år før Stortinget kom med en samlet unnskyldning. Men en unnskyldning alene reparerer ikke den tilliten som har blitt brutt. Kielland-ofrene står i dag igjen som den eneste gruppen blant dem som har betalt prisen for oljeeventyret, som ikke har fått noen form for kompensasjon. Nordsjødykkerne fikk det, og oljepionerene fikk det. Det er uforståelig at Kielland-ofrene, som den eneste av disse tre gruppene, skal stå uten noen form for erstatning fra det offentlige. Vi må tørre å si at rettferdighet også handler om handling, ikke bare ord. Kristelig Folkeparti mener det er på høy tid å rydde opp, og derfor støtter vi i dag begge mindretallsforslagene som er fremmet i innstillingen. Vi mener det er viktig at vi gjør opp for den uretten som har skjedd. Norge har tjent mye på oljen, men noen har betalt en altfor høy pris. Det minste vi kan gjøre, er å vise at vi tar ansvar, også i ettertid.

Kristelig Folkeparti viser til at en god allmennlegetjeneste og en robust akuttberedskap i hele landet er avgjørende for tilliten til og bærekraften i vår felles helsetjeneste. Vi støtter meldingen på punkter som styrking av basistilskuddet til fastlegene, tiltak for bedre rekruttering og anerkjennelse av den lokale akuttberedskapens betydning. Samtidig er det flere områder hvor meldingen etter vårt syn ikke svarer godt nok på utfordringene. Vi mener at fastlegeordningen må utvikles med mål om varig bærekraft og høy kvalitet. Kristelig Folkeparti ønsker å legge til rette for fleksible modeller, bl.a. med fastlønnsordninger og teamorganisering, særlig for å sikre rekruttering og stabilitet i distriktene. Meldingen peker på sånne muligheter, men uten å presentere konkrete grep. Kristelig Folkeparti savner at meldingen i større grad løfter den ideelle og frivillige sektorens rolle som en samarbeidspartner i akuttberedskap, i oppfølging og som et lavterskel helsetilbud. Vi mener det bør etableres ordninger som gir ideelle aktører stabile og forutsigbare rammer for å bidra langsiktig i helsetjenesten, også i tilknytning til akuttberedskap og rehabilitering. Vi støtter prinsippet om oppgavedeling og tverrfaglig samarbeid, men understreker at dette må skje i respekt for de ulike yrkesgruppenes kompetanse og ansvar. Som Norsk Sykepleierforbund påpeker i sitt høringsinnspill, må nye ordninger baseres på tillit og likeverd, ikke på et hierarkisk delegeringsforhold. Vi foreslår at det innføres profesjonsnøytrale refusjonsordninger, slik at helsesekretærer, sykepleiere og annet personell på fastlegekontorer kan benyttes mer effektivt og likeverdig i det daglige arbeidet. For Kristelig Folkeparti er det viktig å få fram behovet som er med på å løse personellkrisen i kommunehelsetjenesten. Det må komme en tydeligere satsing på rekruttering og ordninger som gjør det enklere å etablere seg og bli i fastlegeyrket, særlig i kommuner med lav dekning. Derfor foreslår vi i dag en konkret strategi for rekruttering og utdanning til fastlegeyrket, herunder tiltak for praksisnære utdanningsløp og etableringsstøtte i kommuner med lav fastlegedekning. I tillegg stiller Kristelig Folkeparti seg kritisk til at forebygging og helsefremmende arbeid er svakt omtalt i denne meldingen. Fastlegen må ikke reduseres til en ren behandler, men bør også være en sentral aktør i forebygging og tidlig innsats. Denne meldingen er også for vag med tanke på lokal tilstedeværelse og nærhet til helsehjelp. Det er avgjørende at pasienter får rask og kvalifisert hjelp, uansett hvor de bor. Avslutningsvis vil jeg bare gi en litt oppdatert stemmeforklaring fra Kristelig Folkeparti: Vi kommer til å støtte forslagene nr. 24 og 25. I tillegg vil jeg ta opp det resterende forslaget Kristelig Folkeparti er med på i saken.

Det må gjøres prioriteringer i helsetjenesten, men slike prioriteringer bør ikke utelukkende være basert på hva som lønner seg mest. De må bygge på hva som er rettferdig, medmenneskelig og verdig. Det er vårt helsevesen – vårt felles helsevesen – vi debatterer. Det bør også gjelde dem som ikke roper høyest, som tilhører små pasientgrupper, som er født med sjeldne diagnoser, eller som har komplekse og sammensatte behov. Kristelig Folkeparti er særlig bekymret for utviklingen i tilbudet til barn med sjeldne sykdommer. Når foreldre forteller om en uoversiktlig hverdag, om ansvar som pulveriseres mellom nivåer, og manglende forutsigbarhet, må vi lytte. Det haster å sikre bedre koordinering og tydeligere ansvar for disse ungene og for disse familiene. Kristelig Folkeparti mener at dette burde vært en melding som åpner for en bred og åpen og offentlig samtale. Isteden har regjeringen lagt opp til en hastig behandling uten tilstrekkelig forankring i fagmiljøene, brukerorganisasjonene eller befolkningen. Det svekker tilliten, og det bidrar til avstand mellom system og pasient. Vi er ikke alene om å mene at denne meldingen burde hatt en bedre prosess. Blant flere organisasjoner har f.eks. Kreftforeningen tydelig uttrykt det samme, at prioriteringsmeldingen er for viktig og for krevende til å presses gjennom en hektisk innspurt på Stortinget og inn mot en valgkamp. Når det gjelder liv og helse, må det være rom for åpenhet, forankring og tillit. Det skylder vi pasientene. Dagens praksis, der en sentral beregning i det norske prioriteringssystemet bygger på et britisk tall fra 2015, er ikke holdbar. Når sånne vurderinger påvirker hvem som får tilgang til behandling, må grunnlaget være solid, relevant og oppdatert, og det er ikke godt nok i dag. Kristelig Folkeparti er også opptatt av at prioriteringer må ta høyde for geografiske forskjeller. Tilgang til helsehjelp må ikke bli et spørsmål om postnummer. Vi ber derfor regjeringen vurdere hvordan reisevei og bosted påvirker den reelle tilgangen til helsetjenestene, særlig i distriktene. Vi mener også at pasientmedvirkning i helsetjenesten må styrkes. Det holder ikke med prinsipper i dokumenter. Det må merkes i praksis. Brukerstemmen må ha innflytelse, både i prioriteringer, på systemnivå og i møtet mellom pasient og behandler. Prioriteringer må ikke gjøres på en måte som forsterker forskjeller. Vi må sikre at helsevesenet vårt fortsatt er bygd på fellesskap, rettferdighet og omsorg, ikke på hvem som har mest, eller på hvem som passer best inn i regnestykkene. Med dette vil jeg vise til Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Jeg synes at disse beskyldningene som kommer fra Venstre, er dypt usaklige og virkelig ikke hører hjemme i denne debatten her. Det må gå an å ha en diskusjon om hvordan vi skal innrette KRLE-faget, og hvilke verdier som skal være med og kommuniseres i det faget, uten at en skal være med og skape et inntrykk av at dette er en slags amerikansk kulturkrig. Dette er bare med på å polarisere debatten enda mer, med å begynne å trekke fram at det er ytre høyre-krefter dette egentlig handler om. Det er så feil som det kan bli. Skal vi verne disse liberale verdiene og det liberale demokratiet, som vi er stolte av, og som representanten Bjørlo snakker veldig varmt om, er det feil historiebeskrivelse ikke å erkjenne at det er de kristne verdiene som har vært helt avgjørende for at vi faktisk har de liberale verdiene. Jeg vil gjerne at representanten Bjørlo skal vise til hva slags samfunn som kan ha liberale verdier, uten at det er de kristne verdiene som har vært avgjørende for det.

Etter å ha hørt denne debatten vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne, for det er mye å ta tak i. Jeg vil likevel kanskje begynne med å kommentere det som kom sist her, fra Arbeiderpartiet, for jeg blir litt overrasket over at Arbeiderpartiet legger seg på samme bunnivå som Venstre, SV og Rødt gjør i sine merknader, når de kommer med denne manglende stoltheten over det verdigrunnlaget som har vært helt avgjørende for landet vårt. Hvis det ikke går an å si at noen verdier er bedre enn andre verdier, vitner det kanskje om hvorfor vi trenger akkurat denne diskusjonen, hvorfor vi trenger akkurat denne debatten. Ja, vi må erkjenne at det er noen verdier som har vært mer betydningsfulle for de grunnleggende frihetene som vi forsvarer. Da må vi ikke være likegyldige og si at alle verdier er like bra, og at alle kulturer er like bra, for det er noe som er særskilt for oss ved at vi bor her i dette landet, som vi har nytt godt av, og som vi i enda større grad må forsvare i tiden som kommer. Jeg er bekymret fordi veldig mange unger akkurat nå vokser opp uten de samme referansepunktene som generasjonene før hadde. De ser ikke på de samme barne-tv-kanalene, de har ulike telefoner med ulike algoritmer, de blir matet med ulik informasjon. Nettopp derfor tror jeg det er viktigere at vi verner om de felles referansepunktene som den kristne kulturarven representerer, som nettopp kan være med og binde oss sammen som land, der vi kan ha en felles forståelse av noen grunnleggende friheter som har vært helt avgjørende for det samfunnet vi har. Når vi i tillegg vet at det er eksempler på barnehager som ikke vil feire påske, i frykt for å ekskludere, og heller vil feire gul fest, vitner det om hvor lite stolthet det er i de verditradisjonene og den kulturarven vi er en del av. Jeg mener at skal vi klare å inkludere andre i vårt verdifellesskap, er vi helt avhengig av å kunne stå opp for norske verdier, norske kristne verdier. Da kan vi ikke ha denne relativismen som venstresiden her i dag tar til orde for, som egentlig gjør meg ganske overrasket og sjokkert, for jeg trodde ikke at det sto så ille til som det gjør. Jeg må også si at når jeg leser innstillingen fra komiteen og ser hvordan Venstre, SV og Rødt sier at det er veldig viktig at vi ikke framhever kristendommen framfor andre religioner, mener jeg at denne debatten ikke er karikert. Det er kanskje viktigere enn noen gang at vi tar den nettopp i denne sal.

Vi hører at statsråden i dag har mange fine ord om KRLE-faget, kristendommen og kristen kulturarvs betydning i samfunnet. Men med dagens KRLE-fag skal barna lære om en rekke religioner som har preget andre lands kulturer, samtidig som det blir vanskelig å ha plass til en stor nok del av kristendommen og kristen kulturarv. Hvorfor mener statsråden at religioner som buddhisme og hinduisme skal ta en så stor del av KRLE-faget?

Det er verdiene som vi i generasjoner har samlet oss rundt, som har gjort oss til en unik nasjon. Kristendommen har lagt grunnlaget for ytringsfrihet, rettsstat og demokrati. Nå lever vi i en tid hvor veldig mye av dette er sterkt truet og under press, og da mener vi i Kristelig Folkeparti at vi må styrke det som forener oss, og ikke svekke det. Dette forslaget i dag har to elementer i seg: både å styrke kristendomsundervisningen og å ta inn kristen kulturarv i KRLE-faget. Hvorfor er statsråden imot å ta inn kristen kulturarv som et element i forslaget?

Når jeg hører debatten som går om kristendom og kristen kulturarv i KRLE-faget, er det verdt å stille spørsmålet: Hva er det som gjør Norge så unikt? Hva er grunnen til at vi i flere tiår har hatt den lykkeligste, mest tillitsfulle og rikeste befolkningen i verden? Tro det eller ei, men det handler ikke om brunost og gul Solo på påsketur – det handler om noe dypere enn det. Det er verdiene som vi i generasjoner har samlet oss rundt som har gjort oss til en unik nasjon, og nå lever vi i en tid hvor mye av dette grunnlaget er sterkt truet og er under press. Da er ikke svaret å svekke det som forener oss som nasjon, men det er heller å styrke det. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti i dag å øke andelen kristendomsundervisning i KRLE-faget til tre fjerdedeler. Vi må anerkjenne at noen verdier har vært mer betydningsfulle og viktigere for det liberale demokratiet, som vi forsvarer mer enn noen gang. Kristningen av Norge var et fundamentalt oppgjør i vår historie, hvor vi tok avstand fra verdier vi ikke vil assosieres med i dag. Vi gikk fra en tid hvor den største skulle bli den første, til en ny kristen æra hvor alle mennesker hadde en ukrenkelig verdi i kraft av å være seg selv. Dette tankegodset har vi bygd på i generasjoner – ja, i hele 1 000 år har vi bygd landet på de kristne verdiene. Det har lagt grunnlaget for ytringsfriheten, religionsfriheten, menneskerettigheter og rettsstat. I disse tider må vi verne om disse grunnstrukturene, og derfor må vi også verne om våre felles verdier, som binder oss sammen som land. Hvert år er det nye kamper med politikere på venstresiden som vil avvikle skolegudstjenester. Nylig kunne vi lese i avisen Vårt Land om barnehager i Oslo som ikke feirer påske, men som feirer «gul fest», i frykt for ikke å framstå inkluderende. Den same mistilliten ser vi i dette Dokument 8-forslaget, når SV, Venstre og Rødt mener at kristendommen ikke skal ha noen forrang i KRLE-faget, og ikke vil erkjenne kristendommens betydning i samfunnet. Her er det store mangler i historiefortellingen. Med dette vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Denne regjeringen har valgt å flytte finansieringen av gatehospitalene over til en søknadsordning som i praksis gir alt annet enn forutsigbarhet. Det høres fint ut når statsråden står her og sier at det skal gi trygghet, men for dem som faktisk driver tilbudet, oppleves det helt motsatt. Når tilskuddet ikke kommer før i februar, og når satsene ikke justeres i takt med kostnadsveksten, blir det nesten umulig å planlegge drift. Det går ut over ansatte, og det går ut over pasientene. Mener virkelig statsråden at disse grepene faktisk gir mer trygghet og forutsigbarhet for Gatehospitalet, når de oppgir det motsatte?

Under denne regjeringen har vi sett en tydelig retning: Det offentlige skal bygges opp, og ideelle aktører skyves ut. Det er muligens et slags forsøk på å ta de kommersielle, men det er de ideelle som sitter igjen med regningen. Når institusjoner som Gatehospitalet mister fast støtte over budsjettet og i stedet må søke hvert år, i en ordning som ikke justeres for kostnader, er det ikke lenger snakk om et samarbeid – da uthuler man et tilbud, litt etter litt. Mitt spørsmål er: Tror statsråden det er billigere å ta disse pasientene inn i det offentlige i stedet for å kompensere Frelsesarmeen med de 6,1 mill. kr som de nå etterspør for å kunne berge inn de kostnadene de har?

Hvem har tatt vare på dem som faller utenfor i vårt samfunn, når ingen andre stiller opp? Det er ikke det offentlige. Det er ikke staten som har løftet enkeltmenneskene i vårt samfunn gjennom alle tider. Noen av de mest alvorlige hullene i helsevesenet tettes i dag av ideelle aktører, som Frelsesarmeen. Det har de gjort i årevis. Gatehospitalet i Bergen er et av de aller viktigste stedene for dem som faller utenfor – mennesker med alvorlig rusavhengighet og livstruende sykdom, som ofte avvises i det ordinære helsevesenet. Her får de medisinsk behandling, lindring og verdighet. Gatehospitalet er ikke luksus, det er livreddende. Det er det offentlige som har sviktet. Fram til 2023 fikk Gatehospitalet direkte støtte over statsbudsjettet, så ble det flyttet over til en konkurransebasert søknadsordning. Det skulle gi forutsigbarhet. Resultatet har blitt usikkerhet og forsinkelser. I år mangler de 6,1 mill. kr – i praksis seks færre sengeplasser, kutt i palliativ omsorg, og 5,5 årsverk er borte. Samtidig som dette skjer, foreslår regjeringen i revidert budsjett å kutte 3 mill. kr fra tilskuddsordningen Gatehospitalet henter midlene sine fra, fordi det tydeligvis var penger til overs. Dette er ikke politikk som tar ansvar, det er politikk som ser vekk. Istedenfor å ta ansvar velger statsråden å antyde at Gatehospitalets økonomiske utfordringer handler om manglende styring, at Frelsesarmeen burde tilpasse seg raskere, at de har vokst for mye, for raskt. Dette er en organisasjon som har brukt over 11 millioner egne kroner for å holde liv i et tilbud staten selv ikke evner å levere. Statsråden takker dem med mer uforutsigbarhet og kutt. Hva tror statsråden egentlig det vil koste hvis halvparten av disse pasientene må inn i det offentlige? Jeg tror vi ganske raskt kan konkludere med at det kommer til å bli dyrere enn å støtte opp om det tilbudet som allerede er etablert. Kristelig Folkeparti fremmer i dag to forslag: en redningspakke i revidert budsjett og en ny, bærekraftig finansieringsmodell for institusjoner som dette. Ideelle aktører, som Frelsesarmeen, tar et ansvar det offentlige ikke klarer å bære alene. Da må staten i det minste sørge for ikke å være til hinder for det arbeidet.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [19:06:41] (ordfører for saken): Takk til komiteen for arbeidet med disse sakene. I dag behandler vi to representantforslag som begge tar til orde for å stanse pågående planer for ny sykehusstruktur i Oslo, nærmere bestemt å bevare Ullevål sykehus og revurdere byggeprosjektene på Gaustad og Aker. Det er et tema som har skapt stort engasjement i årevis etter at beslutningen ble fattet. Det merker jeg at det fortsatt gjør. Komiteen har hatt gode, grundige diskusjoner av forslagenes innhold og konsekvenser. Stortinget har behandlet dette prosjektet gjentatte ganger. Det foreligger godkjente planer, bevilgede midler og inngåtte kontrakter for milliardbeløp. Byggearbeidene på både nye Aker og nye Rikshospitalet er godt i gang. Flertallet mener derfor det ikke er realistisk eller ansvarlig å stanse prosjektet på nåværende tidspunkt. Fra Kristelig Folkepartis side har vi tidligere uttrykt forståelse for mange av bekymringene som har kommet opp i denne prosessen. Vi har lyttet til fagfolk og ansatte som har vært kritiske, og vi har ment at dette burde vært gjort grundigere og mer samlet i tidligere faser. Samtidig er det vår oppfatning at kampen for å bevare Ullevål sykehus nå er over. Nå er det fattet vedtak, inngått kontrakter og investert milliarder. Vi kan ikke late som at det ikke har skjedd. Vi må ta ansvar for videreføringen og sikre at resultatet faktisk styrker pasientbehandlingen. Det viktigste nå er at de nye sykehusene blir gode, at akuttberedskapen er trygg, og at psykisk helsevern og rusbehandling får det løftet som er lovet. Kristelig Folkeparti kommer til å følge utviklingen tett og være en pådriver for at kvalitet, nærhet og pasientenes behov ikke går tapt i store systemendringer. Vi skal bygge framtidens sykehus. Da må kvalitet, kapasitet og fagmiljøer stå i sentrum, og pasientens behov må være styrende. Kristelig Folkeparti støtter komiteens tilråding i saken.

Vi vet fra både forskning og praksis at økonomi spiller en viktig rolle når kvinner står overfor valget om å ta abort. Det har en reell påvirkning. Likevel kommer ikke regjeringen med et eneste nytt forslag om å styrke dette, f.eks. ved å endre engangsstønaden. Da Kristelig Folkeparti satt i regjering, økte vi engangsstønaden fra 30 000 til 90 000, men denne regjeringen har latt engangsstønaden stå uendret. Hvorfor har statsråden latt den stå uendret?

I flere tiår har det vært bred politisk enighet om at det skal være et mål i samfunnet at antall aborter er lavest mulig. Kristelig Folkeparti mener derfor det er viktig med en handlingsplan som viderefører det arbeidet, nettopp for å sørge for at vi kan redusere antall aborter. Mitt spørsmål er: Mener statsråden at det fortsatt skal være en uttalt målsetting for samfunnet å redusere antall uønskede graviditeter, eller har regjeringen forlatt dette i sin nye abortpolitikk?

Det er fristende å begynne med å kommentere mange av de innleggene som allerede har blitt holdt, men noe som både SV og Rødt trekker fram i flere omganger, er dette med moralisering. Jeg vil bare si veldig klart at ingen i denne stortingssalen moraliserer over noens valg. Det må gå an å ha en diskusjon om hvordan vi skal redusere antall aborter, uten å bli stemplet for å moralisere over andres valg. Dette er først og fremst en debatt om hvordan vi skal redusere aborttallene, ikke om abortlovgivning. Der er vi veldig uenige, men det mener jeg er en annen politisk debatt. I dag handler det om disse forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet i Stortinget. I mange tiår har det vært et bredt politisk mål i Norge at antallet aborter skal være lavest mulig. Det har vært et felles verdigrunnlag, og det er fortsatt et mål for Kristelig Folkeparti. Derfor er det oppsiktsvekkende at regjeringen nå, samtidig som de innfører en radikal endring i abortlovgivningen, ikke lenger sier tydelig at målet fortsatt skal være færrest mulig aborter, og at det fortsatt står fast. Tall fra Folkehelseinstituttet viser at i 2023 ble det gjennomført nesten 13 000 svangerskapsavbrudd, en økning på nær 7 pst. fra året før. Dette er det høyeste antallet på flere år, og det viser at utviklingen har snudd. Samtidig er den forrige handlingsplanen for reduksjon i antall aborter utløpt. Det finnes nå ingen aktiv plan eller målrettet innsats, og det er her vi må spørre: Har regjeringen egentlig gitt slipp på målet om færrest mulig aborter? Det er dette spørsmålet Kristelig Folkeparti reiser i denne saken, for samtidig som regjeringen har vedtatt store endringer i abortloven, en radikal utvidelse, ser vi ingen tilsvarende vilje til å forebygge. I stedet henvises det til en strategi som skal komme på et eller annet tidspunkt. Det mener vi ikke er godt nok. Det er et alvorlig signal når vi har en ny abortlov som trer i kraft 1. juni, uten at regjeringen har kommet med noen konkrete forslag om hvordan de ønsker å forebygge. Kristelig Folkeparti har også foreslått å øke støtten til Amathea, som tilbyr uavhengig veiledning og samtaler i en vanskelig livssituasjon. Det er et viktig tilbud, men regjeringen har valgt å kutte, og Amathea har måttet redusere sin egen tilstedeværelse. Jeg mener det er viktig å sikre at Amathea er tilgjengelig i hele landet, slik at alle har tilbudet og en reell mulighet til å oppsøke det. Disse samtalene bør kunne gjennomføres fysisk, mens man er i samme rom. Tilstedeværelse kun gjennom digitale kanaler som Teams er ikke holdbart over tid. Vi vet også at økonomi er en sentral del. Derfor har vi i regjering sørget for å øke engangsstønaden og barnetrygden. Vi har sørget for gratis prevensjon og ikke minst styrket seksualundervisningen – og en rekke andre tiltak. Det er synd at regjeringen ikke er villig til å følge opp med en ny handlingsplan hvor vi kunne tatt dette arbeidet videre. Med dette vil jeg ta opp forslagene Kristelig Folkeparti har alene og sammen med andre.

Bioteknologi setter oss stadig oftere i situasjoner der det man kan gjøre, ikke nødvendigvis er det vi bør gjøre. Teknikken må aldri styre etikken. Som samfunn har vi fått enorme teknologiske muligheter til å kartlegge, velge ut og påvirke kommende liv, men med sånne muligheter følger det også et ansvar. Å sette grenser som verner om menneskeverdet også når det er sårbart, uforutsigbart og ikke perfekt, er det denne saken dypest sett handler om. Kristelig Folkeparti støtter forslaget om å forby genetisk testing av barn under 16 år utenfor helsetjenesten. Det er et viktig vern om barnets rett til personvern og om barnets rett til informasjon om egen genetisk risiko først når de selv er modne nok til å kunne forstå konsekvensene. I en tid der gentester selges fritt på nettet og kommersialiseres av utenlandske aktører uten ansvar for barnets beste, er et forbud nødvendig. På et sentralt punkt er vi imidlertid uenige: Vi kan ikke støtte lovendringen som åpner for å tilby preimplantasjonsdiagnostikk, PGD, selv når det ikke foreligger medisinsk indikasjon, altså uten at én av foreldrene er påvist bærer av sykdommen. Dette er en utvidelse. Det vil i praksis gjøre det mulig å velge bort embryoer på grunnlag av sannsynligheter og familiær sykdomshistorie – uten at sykdommen er påvist hos foreldrene. Det bryter med et grunnleggende prinsipp om at alle liv er like mye verdt, også de med genetisk sårbarhet. Vi deler bekymringen som kommer fra Norsk Forbund for Utviklingshemmede. Selv små endringer kan forskyve grensene for hva vi regner som alvorlig nok, og i sum føre oss mot et sorteringssamfunn, hvor noen liv anses som mer ønskelige enn andre. En sånn utvikling vil over tid undergrave respekten for menneskeverdet. Når samfunnet begynner å åpne for at det perfekte barnet er det vi skal etterstrebe, mister vi noe fundamentalt. Vi risikerer å bygge ned den moralske forpliktelsen til å løfte hverandre og til å se verdien i alle mennesker, ikke bare de som er sterke, friske og planlagte. Bioteknologilovgivningen handler ikke bare om hva vi kan gjøre, men også om hva vi bør gjøre. Vi må ha en lov som verner om mangfoldet, ikke sorterer det bort. Kristelig Folkeparti vil derfor stemme imot forslaget om å utvide adgangen til PGD og stå fast på at menneskeverdet ikke kan graderes. Kristelig Folkeparti er klare på at vi ikke ønsker et sorteringssamfunn.

Dette er ikke første gangen Kristelig Folkeparti tar til orde for å innføre aldersgrense på sosiale medier, og det er de samme svarene som kommer fra regjeringen hver gang dette har blitt løftet i Stortinget og i andre forum – en må se på det, en må utrede det, det er vanskelig, det er krevende. Hva slags tidsplan ser statsråden for seg før man får på plass en aldersgrense i Norge på sosiale medier?

Det haster å få gjort noe med dette. Det er et paradoks at vi ellers i samfunnet beskytter unger mot vold, overgrep og andre typer ubehagelige opplevelser, mens vi ikke har noen regulering i sosiale medier i dag, vi har ingen begrensninger for å skjerme ungene for dette og beskytte dem. Jeg legger merke til, i statsrådens svar til Stortinget, at noe av begrunnelsen er at BankID blir sett på som en vanskelig og krevende øvelse. For oss er ikke nødvendigvis BankID det viktigste, men at vi kan ha en eller annen type verktøy for å få på plass en aldersgrense. Airbnb har som ett virkemiddel f.eks. brukt foto som legitimasjon. Er statsråden åpen for å se på andre løsninger for å sørge for at vi får på plass en aldersgrense på sosiale medier?

Kristelig Folkeparti har en visjon om en bedre barndom for barn i Norge, en barndom med mer frilek, mindre skjerm og sosiale medier og mer læring. De siste drøyt ti årene har vi sett en psykisk helse-epidemi som har rammet unge, særlig jenter. Årsakene er trolig flere, men mye tyder på at en viktig årsak er den store veksten i unges bruk av sosiale medier, som Instagram, fra rundt 2010. Nyere forskning viser at sammenhengen mellom bruk av sosiale medier og psykiske lidelser blant unge er stor fram til puberteten er over, i 16-årsalderen. Jenter er særlig rammet. Sosiale medier har endret barne- og ungdomstiden fullstendig. Har man først lagt ut en post, tenker man på hva slags reaksjoner man vil få, når man ikke er online. Legger man da ut feil bilde eller en klønete formulert tekst, kan man bli gjenstand for netthets og mobbing i etterkant, og de som ikke velger å være i sosiale medier, blir utestengt av klassekameratene sine. Metas egne interne spørreundersøkelser erkjenner sammenhengen mellom bruk av sosiale medier og angst og depresjon. Det er på tide å gi foreldrene verktøyene de trenger for å slå tilbake. Kristelig Folkeparti foreslår 16-årsgrense for sosiale medier med krav om innlogging med BankID eller tilsvarende løsninger. Når alle brukere må identifisere seg med korrekt alder, vil vi kunne redusere problemet med at voksne overgripere lyver om alderen og kommer i kontakt med barn på sosiale medier, som er i den tro at den voksne er en jevnaldrende unge. Dessuten vil barn med sånne regler i større grad skjermes fra å dele privat informasjon på nettet som de senere kan komme til å angre på. Det er også en godt dokumentert sammenheng mellom utstrakt bruk av skjerm og sosiale medier og lite søvn. Mangel på søvn henger i sin tur sammen med økt risiko for psykiske problemer og mindre læring i skolen. Så om en aldersgrense kan gi barn bedre søvn, kan det bidra til bedre psykisk helse blant unge, uavhengig av hvordan innholdet i sosiale medier i seg selv virker for brukerne. Til slutt: Mindre tid på sosiale medier kan gi muligheter for mer fysisk aktivitet, mer lek og mer kontakt ansikt til ansikt, som barn trenger for en sunn utvikling både fysisk og mentalt. For barnas skyld må det gis mer makt til foreldrene og mindre til selskapene. Med dette vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Jeg tror bare vi har veldig ulikt utgangspunkt for hva vi mener er god likestillingspolitikk. For oss i Kristelig Folkeparti handler det først og fremst om at likestillingspolitikk er like muligheter, at kvinner og menn skal få lov til å ta like valg, at menn skal ha like mye mulighet til å kunne være hjemme med barnet sitt som det mødre har – og vice versa. Nettopp derfor ønsker vi å ha full fri fordeling, slik at om en familie ønsker at far skal være hjemme i hele permisjonstiden, så er det selvfølgelig helt greit – og motsatt. Det er nettopp det jeg mener er så intolerant med Senterpartiets syn i denne saken, der de kun mener at likestillingspolitikk er å styre familienes hverdag.

Jeg klarer ikke å dy meg når det kommer ulike påstander i stortingssalen fra flere av de andre representantene. For å begynne med Senterpartiet så synes jeg det er litt arrogant å hevde at vi i andre partier som er opptatt av en fri fordeling av foreldrepermisjonen, ikke er opptatt av likestilling. Jo, vi er klart opptatt av likestilling, men jeg er uenig i at premisset som ligger til grunn for det, er statlig styring av foreldrene og familiene. Jeg mener at likestillingspolitikk nettopp handler om å ha tillit til at familiene vet best selv, og at de som ønsker å være hjemme med barna sine, skal få lov til det uten at vi politikere skal gå inn og styre det. Tredelingspolitikken er noe politikere er veldig fan av, for det er en veldig effektiv måte å tvinge alle familier inn i den samme kvernen på. Men folk ønsker ikke den politikken. Når halvparten av mødrene tar ut ulønnet permisjon, er det en direkte konsekvens av at politikere prøver å overstyre folks hverdag, der familiene ønsker å ha mer styring, og de ønsker å bruke mer tid med egne barn. Jeg mener at vi i denne sal bør respektere det og gi dem akkurat den tilliten. Representanten fra Høyre trekker inn et annet eksempel som er litt malplassert i denne debatten, men vi kommer til å stå fast på og si klokkeklart at vi ønsker valgfrihet for familiene. Det handler òg om at folk skal få lov til å velge selv om barnet deres skal delta i pridefeiring eller andre politiske markeringer. Jeg mener ikke det er opp til skolen å pålegge barn å delta i slike politiske, aktivistiske markeringer som det. Jeg mener faktisk at vi ivaretar valgfrihetsprinsippet òg der.

Etter at Stortinget vedtok å innføre tredelingen av foreldrepermisjonen, har vi sett noen alvorlige konsekvenser av den politikken. I 2008 var det 18 pst. av landets mødre som tok ut ulønnet permisjon, men i 2021 var situasjonen langt mer dramatisk. Da var det 48 pst. av landets mødre som tok ut ulønnet permisjon, ifølge Navs statistikk. Det som skulle være et likestillingstiltak, er blitt en fattigdomsfelle for mødre i Norge i dag. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor ønsker en sosialdemokratisk regjering å føre en politikk som sørger for at kvinner blir lønnstapere?

Familien er det viktigste i livet vårt, og nettopp derfor bør den også være det viktigste i politikken. Det er i familien verdiene formes, det er der tilhørigheten skapes, og den er barnets første og viktigste fellesskap. Likevel har politikken i altfor lang tid flyttet ansvar og handlingsrom bort fra familien – med gode intensjoner, men med feil virkemidler. Kristelig Folkeparti går motsatt vei. Vi vil gjenreise tilliten til familiene og løfte foreldrerollen. Foreldrene kjenner sine egne behov best, de vet hva barnet trenger. Derfor vil vi flytte makt fra regjeringens møtebord til kjøkkenbordet hjemme hos norske familier. Foreldrepermisjonen skal være til for familiene, ikke for politikerne. Det er rundt kjøkkenbordet, ikke rundt Kongens bord, at det bør avgjøres hvem som er hjemme når, hvordan en skal kombinere jobb og familieliv, og når ungen skal begynne i barnehage. Dette handler ikke bare om praktiske løsninger, det handler om prinsipper, om frihet og om tillit. I dag ser vi at nesten halvparten av alle mødre i Norge tar ut ekstra ubetalt permisjon. Hvorfor? Det er fordi systemet ikke passer livet deres. Den rigide tredelingen har blitt en likestillingsfelle som i praksis gjør livet vanskeligere for mange familier. Ja, fedrekvoten har hatt en verdi, den har endret holdninger, men nå er det på tide å gå fra tvang til tillit. Andre partier ser på foreldrepermisjonen som likestillingspolitikk. Vi ser på den først og fremst som familiepolitikk. Vi spør ikke: Hva vil staten? Vi spør: Hva trenger ungen, og hva ønsker foreldrene? Og vi stiller et ærlig spørsmål til alle som snakker varmt om valgfrihet og liberale verdier: Er det virkelig liberalt å detaljstyre familienes hverdag? Å si at foreldrene ikke skal få fordele permisjonen fritt, er det å vise tillit? Kristelig Folkeparti stoler på familiene. Vi mener at ungene fortjener at mor og far får være til stede på måter som passer akkurat deres liv, deres hverdag og deres unger. Tiden for statlig overstyring er forbi. Nå er det familienes tur. Vi kommer til å stemme for dette forslaget i dag.

Jeg synes det representanten fra Rødt velger ikke å svare på eller forstå, er nettopp dette at vi nå på veldig kort tid ser en massiv økning av unge som ønsker å skifte kjønn. Når tunge fagmiljøer stiller spørsmål ved at de ikke vet årsaken til dette, mener vi at vi ikke kan se bort fra at også lovverket vårt kan ha konsekvenser for dette her. Da mener vi det bare skulle mangle også å løfte disse problemstillingene når vi nå diskuterer å innføre en tredje juridisk kjønnskategori. Jeg mener ikke det nødvendigvis er til det bedre for disse unge å opprette nye kjønnskategorier. Jeg tror vi heller må finne mer mangfold innenfor de to kategoriene vi har i dag, og sørge for at vi kan hjelpe disse på andre måter enn å endre hele strukturen vi har bygd rundt nettopp tokjønnsmodellen.

Jeg klarer ikke å dy meg når slik kritikk kommer fra SV, en kritikk jeg mener virkelig ikke har rot i virkeligheten, og som jeg mener heller ikke er korrekt eller berettiget. Representanten fra SV legger et premiss til grunn i kritikken sin, og det er at ved å innføre en tredje juridisk kjønnskategori vil vi gjøre det lettere og bedre for disse unge. Jeg er uenig med ham i det premisset, for jeg mener at det ikke nødvendigvis er til det bedre å åpne for at bare flere kjønnskategorier skal være svaret på det som er en utfordring i samfunnet vårt. De siste ti årene har vi sett en enorm endring knyttet til kjønn blant unge. Legeforeningen, Folkehelseinstituttet og Rikshospitalet stiller nå spørsmål ved hva som er grunnen til at vi har gått fra 10–12 pasienter som ønsker å skifte kjønn, til 500 – bare på ti år. Jeg mener at vi ikke kan se bort fra at måten vi underviser om kjønn på i skolen, hvordan den medisinske behandlingen er blitt utviklet, og også hvordan lovverket vårt eventuelt kan bli seende ut, kan påvirke nettopp unges syn på kjønn. Ja, jeg mener det er grunn til å være restriktiv i disse spørsmålene. Jeg mener også at det er grunn til å være føre var og å reise de ulike etiske utfordringene med et sånt lovforslag, hvor SV bare stadig pusher strikken uten å stille spørsmål om hvilke langsiktige konsekvenser innføring av et sånt lovverk kan få. Jeg mener at vi heller må sørge for mer mangfold innenfor de to kjønnskategoriene som vi allerede har i dag. Det er mange ulike måter å være jente og gutt på. Det må heller være utgangspunktet for Stortinget, ikke å sørge for at folk må ty til å endre kjønnskategori eller måtte utvide til nye kjønn for å kunne være seg selv.

Denne saken ville fått følgekonsekvenser hvis Stortinget hadde vedtatt å innføre en tredje juridisk kjønnskategori, med tanke på både medisinsk behandling og undervisning i skolen. Det ville også fått konsekvenser i resten av lovverket vårt å ta et sånt grep. Så mitt oppfølgingsspørsmål er: Hvorfor mener statsråden det er riktig å frikoble de juridiske kjønnskategoriene fra en biologisk forståelse av kjønn?

Tidligere i denne sesjonen spurte jeg kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun om hvor mange kjønn hun mente skulle ligge til grunn for undervisningen i skolen. Det ville hun ikke svare på. Dag-Inge Ulstein spurte helseminister Jan Christian Vestre om hvor mange kjønn som skal ligge til grunn for behandlingstilbudet. Det ville han ikke svare på. Mitt spørsmål er: Kan denne statsråden redegjøre for hvor mange kjønn som skal ligge til grunn for undervisningen i skolen, i behandlingstilbudet i helsevesenet og i alt annet lovverk?

Kristelig Folkeparti mener vi bør være varsomme med å gjøre fundamentale endringer i samfunnets grunnstruktur. Kjønn, forstått som biologisk kjønn, er en av de mest grunnleggende kategoriene vi organiserer både liv og samfunn etter. Det gjelder alt fra medisinske behandlinger og idrett til statistikk, sikkerhet, lovgivning og til og med språket vårt. Forslaget fra SV og Venstre bryter med det som har vært ordningen fram til i dag. Vi har to biologiske kjønnskategorier, og dermed også to juridiske kjønnskategorier. Kristelig Folkeparti mener at forslaget er dårlig, og at det ikke bør vedtas. Jeg tror vi alle bør møte disse spørsmålene med en ydmykhet overfor de menneskene som ikke kjenner seg hjemme i sitt biologiske kjønn, noe de færreste av oss kan sette seg inn i og forstå hvordan er. Samtidig må vi som politikere diskutere hvordan vi kan lage lovverk som sikrer best mulig hjelp til disse menneskene. Jeg tror da også de aller fleste politikere her i denne salen har et genuint ønske om å hjelpe denne gruppen best mulig, men så er vi uenige om hva slags virkemidler som gir best hjelp. I Norge har vi allerede åpnet for juridisk endring av kjønn uten medisinsk eller biologisk forankring. Dette har skapt et juridisk landskap der kjønn er blitt en subjektiv forståelse, løsrevet fra biologiske realiteter. Å innføre en tredje kjønnskategori vil ytterligere forsterke denne utviklingen og skape uklarhet i lovverk, statistikk og rettigheter. Kristelig Folkeparti tror ikke det er rett vei å gå. Jeg er redd vi har gjort kjønnskategoriene for smale i samfunnet vårt. Det er ikke én riktig måte å være mann eller kvinne på, det er like mange måter som det er folk. Jeg tror ikke løsningen er flere juridiske kjønnskategorier, men heller å skape mer mangfold og rom innenfor dagens to kategorier. Jeg må være ærlig om at jeg ble overrasket da jeg leste innstillingen fra komiteen og så at partier som Høyre og Fremskrittspartiets største bekymring er hensynet til passloven og folkeregisterloven, og at det er årsaken til at de stemmer ned dette forslaget. De velger ikke å løfte den prinsipielle diskusjonen om hvordan dette gjør at vi frikobler de juridiske kjønnskategoriene fra biologien. Vi kjenner ikke de langsiktige konsekvensene av dette forslaget, men det er grunnlag for å tro at dette vil skape flere spørsmål enn svar for mange unge i dette landet. For oss er det klart: Vi trenger ikke flere kategorier, men mer mangfold innenfor dagens to kategorier. Derfor vil vi også stemme mot dette forslaget.

I rekken av kutt mot friskoler, folkehøyskoler og bibelskoler har regjeringen kuttet ekstrapoeng og redusert støtten kraftig til elever på bibelskoler. Før var tilskuddet på 75 pst., nå er det på 65 pst. Kristelig Folkeparti mener det burde vært 85 pst. og foreslår derfor i dag å reversere kuttet som et første løft for elevene på bibelskoler. Vi mener at elever etter videregående må kunne velge å ha et annerledesår, enten det er bibelskole, folkehøyskole eller andre alternativ. Da mener vi at alle må kunne ha råd til å velge det, uavhengig av tykkelsen på lommeboka deres eller foreldrenes. Mitt spørsmål til statsråden er: Hva er grunnen til at Arbeiderpartiet bruker enhver anledning til å stikke kjepper i hjulene for friskolene, nå senest ved å kutte i statsstøtten?

Arbeiderpartiet og Senterpartiet har i regjering systematisk svekket friskolenes rammevilkår og skapt stor usikkerhet for elever, lærere og foreldre på friskolene. Stadige innstramminger og reduksjoner i tilskudd fører til mindre mangfold i skolesektoren og mindre valgfrihet for elevene. Høsten 2023 foreslo regjeringen en ny tilskuddsmodell som innebar store kutt for skoler som har både barneskole og ungdomsskole, såkalte kombinerte skoler. Kristelig Folkeparti mener at særtilskuddet til skolene bør være en sats som knyttes opp mot de andre tilskuddssatsene i tilskuddsmodellen, sånn at et samlet tilskudd til privatskolene endres i samsvar med variasjonen i samlet elevtall i private grunnskoler med rett til statstilskudd. En sånn ordning vil gi skolene større forutsigbarhet. Finansiering av spesialundervisningen er også en utfordring på friskolene. Et enkelt grep for å rette opp i denne skjevheten ville være at friskolene fortsatt trekkes som før, via Utdanningsdirektoratet, men at Utdanningsdirektoratet kan fordele midlene direkte til friskolene, basert på antall registrerte timer til individuelt tilrettelagt opplæring. Det er ikke bare dette. I tillegg har regjeringen kommet med en rekke kutt for de skolene som er registrert etter kapittel 6A, altså kunstskoler, yrkesdykkerskoler og bibelskoler. De har foreslått å redusere statstilskuddet fra 75 pst. til 65 pst. Dette har skapt store økonomiske utfordringer for skolene og økte skolepenger for elevene, som ofte er unge med begrensede økonomiske ressurser. For å sikre disse skolenes framtid bør de få samme tilskuddsandel som andre skoler som er godkjent under privatskoleloven, dvs. 85 pst. av tilskuddsgrunnlaget. Kostnaden for dette er om lag 48 mill. kr. Det er ikke store penger på et statsbudsjett, men det får store konsekvenser for dem det angår. Vi har en regjering som bruker enhver anledning til å skape mer usikkerhet og uforutsigbarhet for disse skolene. De som taper på dette, er elever og foreldre som har færre valgmuligheter, og vi får en skolestruktur som presser alle elevene inn i det samme systemet. Jeg vil med dette ta opp Kristelig Folkepartis forslag i sak nr. 24.

For Kristelig Folkeparti handler denne saken først og fremst om noe så enkelt og grunnleggende som at mennesker skal få mulighet til å påvirke sin egen hverdag. Når eldre personer med hjelpebehov skal få hjelp hjemme, handler det ikke bare om tjenester. Det handler om trygghet, om tillit og om å bli sett og hørt. Da må vi gi rom for at folk kan velge hvem som skal komme inn døren deres, og hvem de ønsker å få omsorg fra. Vi vet at eldreomsorgen i mange kommuner er under hardt press. Mange eldre får hjelp av dyktige ansatte som gjør sitt aller beste, men vi vet også at det er store forskjeller. Vi vet om eldre som får ulike hjelpere innom hver uke, som opplever liten forutsigbarhet, og som savner kontinuitet og trygghet. Vi vet at pårørende ofte må bruke mye tid på å følge opp fordi de ikke er trygge på at hjelpen faktisk kommer, eller at den er god nok. Derfor foreslår Kristelig Folkeparti sammen med Høyre at regjeringen utarbeider et standardisert regelverk som kommunene kan bruke dersom de vil åpne for fritt brukervalg innen hjemmetjenester og hjemmesykepleie. Dette vil gjøre det enklere å tilby valgfrihet uten at hver kommune må utvikle hele systemet fra bunnen av. Dette handler ikke om å presse kommuner til å privatisere; det handler om å gi dem verktøy, og det handler om å gi brukere reell innflytelse. Vi vet at behovene er ulike, og valgfrihet passer ikke like bra over alt, men valgfrihet må heller ikke være forbeholdt de kommunene som har sterke administrative ressurser. Derfor mener vi staten må bidra med rammer og modeller, sånn at kommunene kan tilby valgmuligheter om de ønsker det. Kristelig Folkeparti mener at fritt brukervalg kan styrke brukernes stemme, bidra til mangfold og sikre tjenester bedre tilpasset den enkeltes behov. Det krever kvalitet hos alle aktører, offentlige, ideelle og private, men viktigst: Det setter brukeren i sentrum. Derfor støtter vi dette forslaget og synes det er beklagelig at flertallet vil stemme det ned.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [12:26:12] (ordfører for saken): Takk til komiteen for arbeidet i en sak som omhandler store og viktige spørsmål for helsetjenesten vår. Her snakker vi om bærekraft og kapasitet, og om hvordan vi skal klare å møte et økende behov for helsehjelp med færre tilgjengelige hender og stadig mer komplekse pasientbehov. Forslagsstillerne peker på flere grep de mener må til: ta i bruk mer kapasitet hos private aktører, få på plass ny teknologi raskere, utdanne flere helsearbeidere og gjennomgå ansvarsfordelingen i helsetjenesten. Forslagsstillerne har gjort en god jobb med å kartlegge symptombildet i helsetjenesten, men som vi vet fra helsetjenesten, er det ikke alltid så enkelt å gå rett fra observasjon til rask kur i møte med en kompleks diagnose, særlig når vi står overfor et så sammensatt system. Komiteen har behandlet saken, og et flertall viser til at flere av forslagene allerede er under arbeid eller til vurdering. Mange av disse temaene er en del av arbeidet med Nasjonal helse- og samhandlingsplan og pågående politikkutvikling. På den bakgrunn går flertallet imot forslagene. Kristelig Folkeparti er opptatt av at helsetjenesten skal være bærekraftig og tilgjengelig. Det betyr at vi må tenke nytt, men vi må også stå fast ved noen viktige prinsipper. Kristelig Folkeparti mener det offentlige helsevesenet skal være grunnmuren. Det betyr ikke at alt skal løses i offentlig regi. Vi mener det er klokt å bruke ideelle og private aktører der de har bedre tilgjengelighet og kapasitet, innenfor rammer som sikrer likebehandling og rettferdig fordeling. Vi må også bruke ressursene smartere. Det handler om bedre bruk av teknologi, det handler om samspillet mellom sykehus, fastleger og kommuner, og det handler om å løfte hele laget, ikke bare ett og ett ledd. Kristelig Folkeparti støtter tilrådingen i saken, men vil samtidig understreke viktigheten av å bruke både de teknologiske og de menneskelige ressursene våre godt og sørge for at helsetjenesten er bærekraftig, både økonomisk og menneskelig.

Sykepleiere fortjener mer enn applaus. De fortjener rammer som gjør det mulig å stå i jobb og vokse i den. Helsevesenet står overfor store utfordringer i årene som kommer. Det handler ikke bare om penger, struktur og bygg. Det handler om folk, om hvordan vi skal få dem til å begynne i helseyrkene, og hvordan vi skal få dem til å bli. Mange sykepleiere går inn i yrket med stort engasjement, men opplever raskt at hverdagen ikke ligner på det de ble forberedt på i utdanningen. Den virkelige overgangen til arbeidslivet blir for brå og for krevende. Da må vi stille oss spørsmålet: Hvordan kan vi gjøre denne overgangen bedre? Tid til å lære av kollegaer, tid til oppfølging fra nærmeste leder – begge deler er avgjørende, men i dag er det ikke overflod av verken det ene eller det andre. Det må vi gjøre noe med. Mange opplever også at de bruker mye tid på oppgaver de ikke er utdannet for. Det er frustrerende for den enkelte og lite effektivt for helsetjenesten som helhet. Kristelig Folkeparti mener det må legges bedre til rette for tverrfaglighet. Vi trenger flere yrkesgrupper som sammen utfører de oppgavene helsevesenet skal løse, og vi trenger at alle får bruke kompetansen sin fullt ut. Uten renholderen, uten portøren og uten helsefagarbeideren stopper det hele opp. Alle ledd er nødvendige, og alle må anerkjennes for sin rolle i laget rundt pasienten. Derfor trenger vi også oppgaveglidning. Når oppgaver fordeles klokt, åpner det for tydelige ansvarsområder, bedre utnyttelse av kompetanse og ikke minst nye karriereveier og faglig utvikling for flere yrkesgrupper. Det er et viktig grep for å beholde folk og bygge sterke fagmiljøer. I dag velger mange sykepleiere å slutte tidlig – ikke fordi de ikke vil være sykepleiere, men fordi hverdagen blir for krevende. Den trenden må vi snu. Vi må legge til rette for at folk kan stå i jobben over tid og kjenne at de vokser, ikke slites ned. Derfor har Kristelig Folkeparti fremmet forslag om bedre oppfølging i starten av arbeidslivet, mer tverrfaglighet, styrket veiledning og karriereutvikling og tiltak mot ufrivillig deltid på grunn av høy belastning. Det handler om å ta vare på folkene og bygge en bærekraftig helsetjeneste. Med det vil jeg ta opp Kristelig Folkepartis forslag i saken.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [10:45:23] (ordfører for saken): Først vil jeg takke komiteen for arbeidet som er lagt ned i forbindelse med behandlingen av dette forslaget. Forslaget tar for seg en rekke viktige problemstillinger for å få ned helsekøene og styrke helsetilbudet i landet. Forslagsstillerne foreslår å få på plass en plan for å ivareta utskrivningsklare pasienter, tiltak for å redusere bruk av private helseforsikringer og kommersielle helsetjenester samt å kompensere sykehusene for økende renteutgifter. Komiteen har behandlet saken, og et flertall støtter ikke forslagene som er foreslått her. Komiteen er enig i at problemstillingene som er reist i forslaget, er viktige, men vi er uenige om tiltakene. Det vises også til at det allerede i dag gjøres et arbeid i komiteen om denne tematikken. På bakgrunn av dette går flertallet imot forslagene. Kristelig Folkeparti er enig i at det er en stor utfordring at pasienter venter for lenge på nødvendig behandling, men likevel kommer vi i hovedsak ikke til å stemme for disse forslagene. Vi mener at det viktigste ikke er hvem som eier eller driver de ulike helsetjenestene. Det viktigste er at pasientene skal få et godt og trygt tilbud med korte ventetider. Av erfaring vet vi at det er veldig sårbart kun å styrke de offentlige helsetjenestene, som flere av disse forslagene legger opp til. Vi er nødt til å ta alle gode krefter i bruk. Da må vi la det offentlige sørge for finansieringen, sånn at folk kan få lov til å benytte seg av også private helsetjenester og slippe å ta kostnaden ved det. Kristelig Folkeparti vil likevel stemme for ett av forslagene, som handler om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan pasienter som blir regnet som utskrivningsklare på sykehusene, kan ivaretas med et tilbud for å frigjøre kapasitet for pasienter som venter i kø. Det mener vi er viktig for å frigjøre ledig kapasitet til dem som trenger det aller mest. Jeg tar til slutt opp forslaget Kristelig Folkeparti er med på.

Kristelig Folkeparti mener det er på høy tid å gjennomgå styringen av spesialisthelsetjenesten. Vi går ikke inn for å avvikle helseforetaksmodellen over natten, det ville vært uforsvarlig, men vi mener at det både er riktig og nødvendig å utrede helhetlige alternativer. Når fødeavdelinger stenges på tvers av politiske vedtak, når rusomsorgen svekkes til tross for nasjonale mål, og når døgnplasser i psykisk helsevern forsvinner, i strid med Stortingets føringer, må vi stille spørsmålet: Har vi mistet den politiske styringen? Dette gjelder også innenfor beredskap. I en urolig tid må vi som folkevalgte kunne legge tydelige føringer og ta ansvar. Det er vi valgt til. Når det er flere direktører i helseforetakene enn det finnes intensivsengeplasser i dette landet, er det kanskje på tide å se på styringsstrukturen. Ideelle aktører rammes også hardt av en modell som i for stor grad er opptatt av egen drift. Foretakene vurderes ofte ut fra interne budsjetter, kortsiktige hensyn, mens vi politikere er valgt for å se helheten. Vi må sørge for at ideelle aktører fortsatt får bidra som bærere av verdier og fellesskap helsevesenet trenger. Derfor vedtok Kristelig Folkeparti på sitt landsmøte i 2025 at vi ønsker en utredning av mulige alternativer til helseforetaksmodellen. En ny modell må sikre sterkere demokratisk kontroll, bedre pasientmedvirkning og reell desentralisering av helsetjenestene. Kristelig Folkeparti ønsker en reell forbedring. Vi mener politiske mål skal være styrende, ikke foretaksinterne prioriteringer. Vi er åpne for ulike løsninger så lenge de gir bedre tjenester, sterkere demokrati og mer verdighet for pasientene. Det handler ikke om å svekke systemet, men om å styrke tilliten mellom folk, folkevalgte og helsetjenesten.

Pasienter med en uhelbredelig sykdom og store smerter skal ha trygghet, lindring og verdighet når livet går mot slutten. Dessverre ser vi i dag at flere og flere stemmer tar til orde for dødshjelp istedenfor livshjelp og en verdig slutt på livet. Kristelig Folkeparti sier tydelig nei til aktiv dødshjelp og like tydelig ja til et helsevesen som gir livshjelp. Erfaring fra land som har innført dødshjelp, viser at grensene flyttes, at verdien av menneskeliv graderes. Det vil ikke vi. Mennesker ber ikke om å få dø fordi de ønsker døden. De ber om hjelp fordi de føler seg alene, som en byrde, eller de frykter smerte. Svaret er ikke å avslutte livet. Svaret er å være til stede med kunnskap, med varme og med lindring. Derfor er vi skuffet over at dagens regjering valgte å ikke følge opp vedtaket Stortinget gjorde i 2020 om at Norge skal ha sin egen spesialisering innen palliativ medisin. Det er alvorlig. Norge har i dag rundt 60 leger med videreutdanning i palliasjon. Over halvparten av dem nærmer seg nå pensjonsalder. Når den nordiske utdanningen avsluttes i 2025, vil vi uten dagens vedtak stå uten nasjonal struktur for å føre kompetansen videre. Fagmiljøene har vært tydelige. Uten en spesialisering vil rekrutteringen stoppe opp, og det vil bare være et tidsspørsmål før dødshjelp presser seg fram som en påstått nødvendighet i møte med utrygghet og lidelse. Det er nettopp dette Kristelig Folkeparti vil motvirke. Regjeringen har signalisert at den i stedet vil satse på breddekompetanse i palliasjon. Men bredde alene er ikke nok. Det er nødvendig med spesialister som kan gå foran og bidra til kompetansespredning, fagutvikling og trygg pasientbehandling. Dette handler om pasienter med komplekse smerter, respirasjonsproblemer, angst og uavklarte behov og om pårørende som trenger støtte og forutsigbarhet. En spesialisering i palliativ medisin vil gi helhet, kvalitet og likeverd. Det handler om å ta Stortingets tidligere vedtak på alvor, det handler om å følge faglige råd, og det handler om å gi syke mennesker trygghet og verdighet. Kristelig Folkeparti er glad for at et bredt flertall i dag signaliserer støtte for å få på plass en spesialisering i palliativ medisin så raskt som mulig. Samtidig er det avgjørende at Stortinget vedtar å videreføre dagens kompetanseområde fram til spesialiseringen er etablert. Med dette tar jeg opp forslagene Kristelig Folkeparti har sammen med Pasientfokus.

Kristelig Folkeparti støtter helhjertet alle forslagene som fremmes i dag av Fremskrittspartiet. Det er på høy tid at en politisk slutter å stikke kjepper i hjulene for kjernekraft, og at vi heller legger til rette for kjernekraft som en viktig energikilde for å klare å nå klimamålene våre – og ikke minst dekke kraftbehovet, som bare vil øke framover. For Kristelig Folkeparti er dette en av våre viktigste prioriteringer i energipolitikken. Vi sier ja til kjernekraft og alle gode krefter som på sikt kan bety stabile kraftforsyninger, som vil tjene både familiene og bedriftene. Våre naboland Sverige og Finland, Tyskland, Frankrike og en rekke andre land går nå i bresjen for å bygge ut kjernekraft. Nå må ikke Norge spille seg ut over sidelinja i den utviklingen. Vi må være en del av den, sånn at vi har best mulig forutsetninger for å nå våre klimamål og våre internasjonale forpliktelser. Det har skjedd mye i den norske energidebatten de siste årene. Etter Kristelig Folkepartis landsmøtevedtak i 2023 har nå en rekke partier samlet seg om kjernekraft som en viktig energikilde for Norge framover. Det understreker behovet for en ny regjering til høsten som kan sørge for at vi får en ny retning, og som går i bresjen for å bygge ut kjernekraft framover. Vi har en energiminister som stadig nevner at kjernekraft er en avsporing fra kraftdebatten, og som heller vil snakke om andre energikilder. Det som er mest skadelig for energibehovet til næringslivet, er når vi setter ulike energikilder opp mot hverandre. Vi sier ikke nei til andre energikilder, men vi mener at kjernekraft må være en del av miksen for å gi mer stabil kraft og mindre naturinngrep. Nå står 60 norske kommuner klare og ønsker kjernekraft i sin kommune. De etterlyser mer tilgjengelig kraft til både næringsliv og familier for å klare den grønne omstillingen. Dette er en energikilde som det faktisk er støtte til lokalt. Det burde i seg selv være en grunn til ikke å avvise kjernekraft som en løsning. Kristelig Folkeparti støtter alle forslagene som i dag er fremmet i denne saken.

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Den utgjør hele to tredjedeler av nasjonalformuen. Samtidig er andelen av befolkningen i alderen 18–66 år som mottar uføretrygd, betydelig høyere enn på begynnelsen av 1990-tallet. Den er også mye høyere enn i Norges nordiske naboland. Ikke minst har det vært en bekymringsfull økning blant de yngre. Til tross for ønske om jobb og betydelig restarbeidsevne er det ofte vanskelig for personer med helseproblemer å nå fram i konkurransen om jobber i det ordinære arbeidsmarkedet. Derfor foreslår utvalget en ny uførereform for å gi personer med gradert uføretrygd større muligheter på arbeidsmarkedet. Personer med helseproblemer som gir nedsatt arbeidsevne, har i mange tilfeller lavere produktivitet også i den tiden de kan jobbe. Utvalget foreslår en ordning inspirert av våre naboland, der et uførevedtak kan gi et anslag på reduksjonen i produktivitet per time. Arbeidsgiverne kan betale en helsejustert lønn som tar høyde for redusert produktivitet. Uføretrygden gis da som kompensasjon for redusert timelønn og eventuelt også for redusert arbeid. Dette vil øke de uføres attraktivitet på jobbmarkedet og gi dem større jobbmuligheter. Parallelt med en slik endring må det gjøres en innsats i Nav med tilrettelegging, oppfølging og bistand for å finne jobber til den enkelte i privat eller offentlig sektor. Dette vil kreve økte ressurser til Nav, men i sum vil gevinstene langt overstige disse kostnadene. Den uføre får bruke restarbeidsevnen sin og oppleve glede og mening, virksomheten vil få sårt tiltrengt arbeidskraft, og samfunnet får flere i arbeid og sparte utgifter. Sysselsettingsutvalget anslår grovt en samlet innsparing for det offentlige på rundt 17 mrd. kr som følge av at færre vil være uføretrygdede og flere i gradert uføretrygd. Lignende reformer har gitt gode resultater i Sverige og Danmark. I Danmark kom hele 83 pst. av deltakerne i arbeid to år etter at de kom inn i denne fleksible jobbordningen. I Sverige er det svært få under 30 år som får uføretrygd. Hvorfor en slik reform ikke får de rød-grønnes stemmer, sier mye om hvorfor vi trenger en ny regjering – en regjering som er villig til å gjennomføre endringer som gir økt sysselsetting og et sterkere fundament for det norske velferdssamfunnet, og som gir den enkelte større mulighet for å delta i arbeidslivet og oppleve glede og mening. Kristelig Folkeparti vil derfor stemme for forslagene fra Høyre, som er basert på det vi foreslår i representantforslaget.

Kristelig Folkeparti avholdt i helgen sitt landsmøte, og et av de nye vedtakene i vårt politiske program er at vi vil innføre et nasjonalt språkkrav i eldreomsorgen. Språk er helt avgjørende for å gi våre eldre en god og trygg omsorg. Derfor støtter vi kravet om at ansatte i eldreomsorgen bør ha minst B1-nivå i norsk muntlig. Det betyr at man forstår og kan gjøre seg forstått i vanlige samtaler, noe som er helt nødvendig i møte med eldre, som kan være både redde og syke og er på sitt mest sårbare. Det er ikke et urimelig krav. Det stilles allerede for dem som kommer fra land utenfor EØS. Flere kommuner, som f.eks. Oslo, har allerede lokale språkkrav, og i noen kommuner har man til og med språkkrav om B2. I barnehagene har vi et nasjonalt språkkrav om B1-nivå i norsk muntlig. Jeg mener at vi ikke kan sette lavere krav til kommunikasjonen i eldreomsorgen. Vi trenger alle gode krefter til å bidra i eldreomsorgen, og det er bra at folk med innvandrerbakgrunn ønsker og får muligheten til å bidra. Derfor må vi også sørge for å styrke språkopplæringen og det som trengs for å sørge for at ansatte er trygge på at de har den språkkompetansen som er nødvendig for å jobbe i eldreomsorgen. Derfor støtter vi også forslaget om å tilby norskopplæring til ansatte i spesialist- og primærhelsetjenesten som viser seg å ha for svake norskkunnskaper. Dette handler om å inkludere flest mulig inn i å kunne levere gode helsetjenester for eldre og mennesker på sitt mest sårbare. Å stille språkkrav er omsorg for både pasienter og ansatte, og jeg er glad for at Norsk Sykepleierforbund støtter dette forslaget. Kristelig Folkeparti vil ha en verdig eldreomsorg der noen kjenner deg. Det forutsetter at vi investerer i relasjoner, og språk er nøkkelen til å bygge dem.

Basert på det vi hører nå: Vil statsråden bare sitte og se på at undervisningen i skolen om kjønn er i direkte strid med medisin og biologi? Hvor mange kjønn mener kunnskapsministeren at vi har?

Kurs fra Rosa kompetanse og lærebøker som Aschehoug naturfagsbok for 3.–4. trinn snakker om kjønnsroller som om barn kan være et annet kjønn hvis de avviker litt fra de snevre, tradisjonelle kjønnsstereotypiene. Hvorfor vil ikke statsråden gjøre noe med at lærere får kurs fra en politisk interesseorganisasjon som FRI, som har ansvar for Rosa kompetanse, eller at læreplanen legger til rette for lærebøker som sier at jenter som er litt guttete i klesstil, interesser og væremåte, skal tenke at det kanskje er noe galt med dem, og at det er noe de må endre på?

Enigheten om utfordringene med kjønnskorrigerende behandling er i ferd med å bli stor. I Sverige og Finland får ikke barn lenger pubertetsblokkere og hormonell behandling, men i stedet samtaleterapi for å trygge dem i kjønnet sitt, fram til de er 18 år. Selv den nye presidenten i verdensforeningen for transbehandlere, Marci Bowers, anerkjenner nå at det sannsynligvis er unge som blir sosialt påvirket i retning av kjønnsinkongruens. Bowers sier at hun ikke er tilhenger av å gi barn pubertetsblokkere tidlig i puberteten. Hun er bekymret for at barns forplantningsevne senere i livet, deres seksuelle helse og deres evne til å finne intimitet vil bli svekket. Endringen i helsemiljøene må få konsekvenser for skolen. Jeg har selv deltatt på et kurs som Rosa kompetanse holder for lærere. Jeg reagerer sterkt på at kurset bl.a. oppfordrer lærere til å snakke om kjønnsroller som om barn kan være et annet kjønn hvis de bare avviker litt fra de tradisjonelle kjønnsstereotypiene. Noe av det samme budskapet formidles i lærebøkene. Er det da rart at helsesøstre over hele landet melder om stor usikkerhet om kjønn blant elevene, og først og fremst blant jenter? Flere beskriver at kjønnsrollene er blitt smalere og mer stereotype. En helsesykepleier sier at jenter kommer med spørsmål om de burde bytte kjønn fordi de har kort hår, liker gutteting eller på andre måter skiller seg ut fra stereotypiske jenter. Det britiske utdanningsdepartementet tok i desember i fjor grep for å motvirke innflytelsen til organisasjoner som i lang tid har fått utvikle undervisningsopplegg som har lært britiske elever at mennesker kan endre kjønn. De nye retningslinjene slår fast at et slikt syn er uvitenskapelig, og at det ikke skal fremmes i britiske skoler. Kristelig Folkeparti mener at vi må gjøre det samme her i Norge, og jeg er sjokkert over at stortingsflertallet her ikke støtter det. Hvordan kan flertallet sitte og se på at barn får undervisning om at det kan være noe galt med deg som barn hvis du avviker litt fra de snevre tradisjonelle kjønnsstereotypiene? Hvordan kan flertallet akseptere at undervisning i skolen om kjønn er i direkte strid med medisin og biologi? For meg er løsningen klar: Vi må utvide rammene for kjønnsrollene og ikke snevre dem inn. Derfor er jeg glad for at Fremskrittspartiet har løftet våre forslag, og vi kommer til å støtte dem.

I altfor mange år har vi tatt for lett på konsekvensene av at en hel generasjon unge vokser opp med fri tilgang til pornografisk innhold på nett. Endringene har skjedd raskt, og vi har ikke vært gode nok til å forstå hva det gjør med holdninger og relasjoner, særlig blant de unge som vokser opp i dag. Det er hevet over enhver tvil at pornografi i dag er langt mer normalisert, grovere og ikke minst mer tilgjengelig enn tidligere. Når barn i alle aldre har fri tilgang til innhold som i verste fall glorifiserer vold, ulike former for trakassering og usunne maktforhold, former det forventninger og holdninger om hva som er normalt, i en negativ retning. Dette skaper ikke bare skade hos den enkelte, men har også tydelige samfunnsmessige konsekvenser. Vi har sett en økning i rapporterte tilfeller av seksuell vold, særlig blant tenåringer, noe som i seg selv bør få alarmene til å gå, og som ikke kan ses isolert fra normaliseringen av usunn pornografi. Forslaget vi diskuterer her i dag, er ikke et angrep på personlig frihet, som mange vil ha det til. Det er et forslag som legger opp til at staten tar sitt ansvar og signaliserer hva som hører til på offentlige arenaer, som skoler og bibliotek. Forslaget handler også om å sende et signal fra det offentlige om det jeg mener er å anse som negativ utvikling og normalisering. Vi har restriksjoner på når en kan kjøpe alkohol, og på hvor gammel en må være for å gamble, men på dette feltet finnes det ingen begrensninger. Dessverre har vi vært altfor dårlige til å regulere hva slags innhold spesielt barn eksponeres for på offentlige nettverk og enheter. Til tross for tydelige anbefalinger fra både regjeringen, KS og Utdanningsdirektoratet er det fortsatt store variasjoner i hvordan norske kommuner følger opp barns sikkerhet på nett. Mange skoler og barnehager har fremdeles ikke innført effektive blokkeringsfilter for å beskytte barn mot skadelig innhold, selv om veiledere og retningslinjer lenge har vært tilgjengelig. Kripos’ blokkeringsfilter for grunnskolen ble bare benyttet av 67 pst. av kommunene våren 2024. Situasjonen har blitt noe bedre etter kunnskapsministerens brev, som ble sendt ut til norske skoler på bakgrunn av Kristelig Folkepartis forslag, og det er en gledelig utvikling, men vi er fortsatt ikke i mål. Det er positivt at flere kommuner har tatt grep, men det er uakseptable variasjoner i hvordan barns sikkerhet på nett ivaretas i dag. Nå må vi sikre at alle kommuner tar sitt ansvar, sånn at ingen barn risikerer eksponering for skadelig innhold som følge av manglende tiltak. Ytterligere grep trengs. Derfor kommer vi i dag til å stemme for SVs forslag.

På vegne av representantene Dag-Inge Ulstein, Kjell Ingolf Ropstad og meg selv har jeg gleden av å framsette et representantforslag om å sikre ideelle behandlingsplasser og mangfold i rusomsorgen.